Høye nettingjerder sperrer snarveiene over jernbanen og gjennom de mange ekrene som en gang var dyrket mark. Men portugiserne vet råd. De skal ned til havet med sykkel og kurver for skjellsanking. Over mark og eng og over jernbanelinja. De skal på butikker og annet som er på andre siden av linja.

Hull i gjerdet er alltid løsningen. Det klippes store hull så folk og sykler kan passere. Det legges opp paller og stein så det blir lettere å komme seg over linja.

Myndigheter og private eiere tetter igjen hullene i sine respektive gjerder. Til ingen nytte. Nye hull etableres raskere enn gjerdene rekker å bli reparert.

Man forstår det med jernbanen. Lokaltoget går frem og tilbake herfra og til Vila Real do Santo Antonio ved spanskegrensen mange ganger daglig. Det kommer raskt, og banen går i bue. Plutselig er toget der.

En gang kom vi bak et eldre par som hadde vært på stranden og sanket muslinger. Gamlingen snublet og mistet kurvene, så skjellene veltet ut over svillene. Kona kjeftet vilt i et tempo bare portugisere kan, mens gubben plukket muslinger for harde livet. Toget nærmet seg, men han våget ikke forlate fangsten. En ung skjellplukker grep inn og røsket med resten og dro den gamle av linja idet toget kom tutende og nesten sneiet buksebaken hans.

Slike nesten ulykker kommer togførerne opp i stadig vekk.

Selv har jeg opplevd å miste mengder av vakre skjell på toglinja. Omhyggelig plukket ute på Armona i slike mengder at sekken nesten sprakk. Dvs. glidelåsen sprakk da jeg var på vei over. Og selvsagt måtte skattene reddes. Toget kom ulende der jeg satt og plukket for fortvilt. Men det hørte ikke jeg som hadde pakket vekk høreapparatene før jeg gikk i havet ute på øya.

Min atskillig mer observante venninne dro meg av linja i siste liten. En flokk skrekkslagne portugisere stod igjen på andre siden, mens vi skyndte oss videre. Glad det var blitt mørkt, så flau som jeg var.

Selv om hullene tettes og kryssing av jernbanen strengt tatt er forbudt utenom merkede steder, er ikke portugiserne snauere enn at de både arrangerer sykkelritt og terrengløp hvor det inngår kryssing av jernbanen på tvilsomme steder.

Nå skal Ludo og jeg ut på vandring i nærområdet. Jeg har fått vite at alt er avstengt siden sist. Det er ikke mulig å komme seg ut på markene eller gå via reservatet og ned til havet.

Det gjenstår å se.

Vi tar langløypa rundt den offentlige parken med fotballbane og treningsapparater. Ser på de flotte skiltene som beskriver dyr- fugler og planter som har tilhold i villniset her. Følger nettinggjerdet langs jordet og leter etter hull. Mange er tettet igjen, men jeg ser da noen hvor vi begge skal kunne klare å krype under. Kommer til enden der det møter gjerdet rundt campen. Her er satt opp helt ny netting og stort skilt hvor det står at det er forbudt å gå på andre siden av gjerdet. Privat eiendom.

Vel, tre meter til venstre for dette er det klippet en åpning høy nok for halvannen portugiser. Så Ludo og jeg blir enige om at vi ikke kan lese portugisiske skilt og vandrer trøstig ut på enga som er brunsvidd og trist på denne tida. Dog med et yrende kvitter av småfugler som mesker seg med frø fra de tørre vekstene. Følger gjerdet til campen til det møter enden av grusveien som går mellom campen og Økomuséet og jernbanen. Her er det satt opp en stålport. «So what»? Store steiner er fint lagt opp ved siden av så det er bare å spasere over. Kjekt å vite om man kommer den veien.

Men vi skal videre.

Det er helt vindstille. Sola steker over oss og markene. Det glitrer og skinner ute på havet.  Vi krysser jernbanelinja borte ved bekken. På den andre siden er det bygget en flott trebro over bekken og våtmarksområdet, helt frem til elva. Bekken klarer man alltids å forsere, men antar at broen også skal bidra til å spare vegetasjonen for slitasje. Her har Ludo og jeg sittet mang en gang i sola og nytt synet av de tallrike stillitsene som bugner som fargerike blomster i det tette buskaset.

Ludo spurter over den flotte trebroen som pussig nok ender før den store elva. Over elva er det kun bygget bærekonstruksjon, ikke lagt på dekke. Litt portugisisk det òg. Man starter med de beste intensjoner, men så stopper det bare opp. Fullføre er liksom ikke helt greia.

Elven kan fint forseres på fjære sjø, det er ikke mye vann i den. Men havet fyller opp høyt her på flo sjø. Dermed blir det fort en mils omvei å gå på tilbaketuren om man ikke har tatt tidevannstidene i betraktning. Det vet jeg av bitter og slitsom erfaring!

Vi snur, og Ludo stormer tilbake. Om ikke jeg har en plan for turen, så kan jeg garantere at han har det! Plutselig lokkes jeg tilbake av en velkjent knatring. Der, i den høye masten på andre siden av elva, er det alltid et storkerede. Nå sitter to store, flotte storker her og brisker seg med den helt spesielle lyden. Men Ludo vil ikke komme tilbake for å se på storkene. Han har fått øye på flokken med geiter og sauer på andre siden av elva. Fått øye på? Nei, de er selvfølgelig usynlige. Disse store flokkene som alltid følges av en gjeter med sine hunder, er meget mystiske, synes Ludo. Og dermed usynlige for ham. Og han vil slett ikke nærme seg slike usynlige mystiskheter.

Også gjeterne med hele sin hjord krysser toglinja i løpet av dagen. Jeg antar at de beregner det til å skje umiddelbart etter en togpassering. Da er det trygt nok for en stor flokk.

Ludo leder raskt an videre. Langs saltdammene med måser, skjestorker og silkehegrer som lyser kritthvitt i sola på det glitrende blå vannet. Forbi stedet jeg fant et helt hesteskjelett for noen år siden og lykkeligvis sikret meg hodeskallen. Frem til gjerdet ved Økoparken og reservatet. Som også har fått ny og solid netting med stort proibida-skilt.

Fortsatt er vi enige om at vi ikke kan lese portugisisk, så vi velger den flotte åpningen som er klippet opp noen meter lenger nede. Man må innom denne østre delen av reservatet for å komme seg ned til havet. I hvert fall på flo sjø slik det er nå.

Ludo vet hvor han skal, han har sin plan. Han steamer målbevisst av gårde. Venter utålmodig mens jeg tar dårlige mobilbilder av flamingoene som beiter i brakkvannsdammene. Ned til havet. Så til venstre i retning elvemunningen. Nå går det fort.

En sprudlende glad puddel danser av sted og når sitt mål.

Badedammene våre.

På flo sjø er det herlig å bade her. Varmt oveflatevann siger inn og fyller opp elva og sandgropene. Vannet er stille, blankt og og behagelig temperert. Ingen skumle bølger. Det forsiktige gullet mitt er redd bølger; da tør han ikke å gå ut i vannet.

Endelig, endelig kan lykkelige Ludo få svømme omkring på yndlingsstedet sitt. Tjue måneder siden sist.

Fornøyde, men dog med hjertet litt i halsen, tar vi fatt på tilbaketuren. Blir vi oppdaget og får kjeft når vi nødvendigvis må gå det strekket innom reservatet? Er det muligens denne dagen noen har valgt å bygge igjen de nye hullene i gjerdet, så vi blir fanget?

Atter en gang minner jeg meg selv på at jeg alltid skal ha meg blikksaks og nebbtang når jeg er ute på vandring. Men vet aldri når situasjonen kan komme til å kreve en portugisisk manøver.

Heldigvis er begge gjerdehull fortsatt åpne og vi kommer oss trygt hjem.

Ludo stormer til pappa Jan og beretter med sitt talende kroppsspråk om hvor fantastisk vi har hatt det.

Nærområdet er lykkelig utforsket og gjenerobret.

Nå står lengre vandringer i åser og berg for tur.

Vi gleder oss.