Dag 1.

Min kjære gleder seg vilt hvert år til å være frivillig for LINK, Lofoten Internasjonale Kammermusikkfestival. Han elsker det varierte arbeidet og det gode miljøet. Han elsker, nyter og forstår klassisk musikk og, ikke minst, han elsker Lofoten. Hans barndoms paradis.

Jeg liker musikk, jeg synes Lofoten er fantastisk, men jeg elsker hage. Hagearbeid gir meg alt jeg trenger. Fargeglede, skaperglede, det å være utendørs og, ikke minst, bruke kroppen min fysisk. Det er flott å reise med bobil, praktisk og trivelig. Man reiser med sitt eget hjem og har alt man trenger. Men særlig helsebringende for en kropp full av leddsmerter, er det ikke. Den årlige turen opp og ned til Portugal tar hardt nok på. Det var faktisk først etter hjemkomst, og etter det verste med covid’en, at jeg endelig begynte å få tilbake styrke og bevegelighet etter hofteoperasjon nummer to. Selv om jeg både gikk lange turer i Portugal og gikk til behandling

Hagearbeid var det som skulle til. Grave hull, lempe jord og stein og annet tungarbeid.  Smertene har endelig begynt å slippe taket. Jeg kan gjøre både det ene og det andre av tungt arbeid uten å bli ødelagt. Jeg kan gå lange turer i brukbart tempo. Nå er jeg endelig «back on track». Det vil jeg ikke miste. For det må innrømmes at jeg har vært temmelig pessimistisk og deppa, trodde aldri jeg skulle få tilbake min aktive kropp.

Nå gleder jeg meg vilt til min hjemme aleneferie og er så full av planer for alt jeg skal gjøre som bare en ADHD’er kan være. Det gode er at jeg helt sikkert får unna ganske mange av dem, selv om antallet er på et urealistisk nivå. Ludo er på sommerferie hos «storebror» i Trondhjem og har det strålende uten meg. Gjør litt vondt å innrømme det, men jeg vet nesten ikke om han savner meg når han er hos sin elskede «storebror».

Her skal det jobbes masse, sykkeltrenes, spises sunt, det gjør jeg jo forsåvidt alltid, men i hvert fall drikkes sunt. Dvs. nada vin fremover. OG, veldig viktig, jeg skal følge min egen biorytme. Så får jeg kanskje sovet mer enn tre – fire timer i døgnet.

Det med vin skar seg samme kveld jeg kom hjem fra Trondhjem når bestevenninnen ba meg på middag. Men greit nok, dag én starter mandag 10. juli.

Jeg fikk bare tre timer med søvn, men begynner friskt klokken halv fem om morgenen med å nyte hagen og sette i gang etter innfallsmetoden. Det blir beskjæring av roser, noe luking og vanning og gjødsling i drivhuset.

Alt oppsamlet regnvann går med. Tomatplantene må knipes, og paprika høstes. Alt er mye senere enn ifjor, både fordi vi kom hjem senere, og fordi jeg kom hjem med covid. Men endelig bugner det av tomater, selv om bare én er moden. Agurker har jeg høstet lenge, likeså basilikum og paprika. Nå er også en hel del chili høsteklare. Physalis og annet står i alt for små potter og roper om omplanting. I seneste laget for at det skal bli frukter, men vi får se.

Jeg sådde alt for mange tomater, men hvem kunne ane at alle frøene skulle spire? Alle er heirloom- planter, dvs. gammel kulturarv og frøekte. Dermed kan jeg holde meg med egne frø og vite hva som dukker opp. I motsetning til med hybridplanter. Jeg har gitt bort en del planter, og plantet mengder ute rundt omkring. Sannelig har de også kommet med mange tomater allerede. På gjerdet klatrer planter med fine, høsteklare agurker.

Inne får jeg endelig tatt meg av de seks literne med kombucha som har stått litt for lenge. Fire flasker smaksettes med hjemmelaget hylleblomstsaft og marokkansk mynte, resten får stå med blåbær, jordbær og basilikum til i morgen. Alle SCOBY’ene har fått babyer, som de skal. Følgelig setter jeg opp en ny batch kombucha med tolv liter denne gang. Kombucha er deilig, supersunt og et godt alternativ til vin. Nærmest gratis, bare bittelitt sukker og svart te trengs. Og så er det så artig å eksperimentere med smakstilsetninger fra hage og natur.

Jeg har for få to liters Norgesglass til ovennevnte storproduksjon, så jeg meg tømmer to glass som står med tørkete traktkantareller. Disse maler jeg til pulver i food-prosessoren. Hvorfor i all verden har jeg ikke tenkt på det før? Bruker jo å smuldre dem som smakstilsetning i diverse retter hvor de bidrar med en utmerket tøtsj av umami. Nå blir det lett å bruke, og pulveret får plass på to små skruglass.

I hagen går dagen med til vanning og luking, samt plenklipping. Endelig har gresset vokst skikkelig over alt takket være litt regn. Det blir masse flott jorddekke å fordele mellom trengende planter. Jeg får også plantet ut noen blå fagerklokker som jeg har funnet i naturen. De passer så fint i villblomstskråningen jeg har laget til humlene.

Jeg plukker det som har kommet av markjordbær og andre jordbær og spiser som sen lunsj med fløte på. Her skal også fastes nemlig. Minst etter 16:8-modellen, men helst mer.

Rips og solbær ble plukket til fryseren før vi dro, nå går et par liter bringebær samme veien. Haskapbuskene bærer så lite ennå, at jeg spiste bærene etterhvert som de kom. Blåbærbuskene bugner derimot, men bærene er ennå umodne.

Med tungt hjerte skjærer jeg av alle blomster på hvitløkene. De er jo så fine! Men de tar kraft fra løkdannelsen, så jeg må bare. Jeg konstaterer at jeg heller ikke har vært tøff nok med drueplantene. Man skal fjerne annenhver klase for å få store druer, og det fikk jeg meg ikke til. Fjernet noen, og ser at der jeg klarte å være litt tøff, kommer det større druer. Ja ja.

Jeg slapp å tynne fersken og plommer, da. For de kommer med bare fem frukter hver i år. Det trengs i hvert fall ett ferskentre til om trærne skal drive å ha hvileår.

Kirsebær og moreller tok noen usynlige små seg av allerede i vår og spiste opp alle blomstene. Jeg kan høste ett eneste kirsebær. Epler ser det derimot bra ut for. I fjor gikk det meste tapt pga. rognebærmøll, men nå henger det mange fine på trærne.

Kathrine kommer innom så jeg får en liten pause før jeg fortsetter de gode hagegjerninger. Går over alle steder med kantklipperen, før jeg høster til middagen.

Potetene lider av alt for lite vann. Selv om det har kommet litt regn, er alt så uttørket her at det knapt monner. Siden jeg planter under aviser og bruker jorddekke, har det holdt seg noenlunde fuktig gjennom den knusktørre forsommeren. Men nå er det tørt i jorda, tross regnet. Potetene er små og ynkelige. Det har vært vanningsforbud her siden fjortende mai, med alle andre metoder enn vannkanne og håndholdt slange. Jeg har ikke vannet verken poteter, plen, busker eller trær. Sånn klattvanning vil bare ødelegge enda mer. Det fører til overfladiske røtter som er ytterlige utsatt for tørke. Kjøkkenhage og drivhus har vært prioritert. Jeg har samlet alt gråvann fra kjøkkenet. Det er jo også næringsrikt. Det er rent skremmende å se hvor mange liter det blir bare mens man lager mat. Med alt som skal skylles og vaskes, kokevann og håndvask. Blir fort tretti – førti liter vann.

Vi har bøtter i begge dusjene for å samle opp det meste av vannet derfra. Har faktisk vurdert å føre vannet fra vaskemaskinen ut også. Det er jo galskap å sende gråvann ut i kloakken. Alt gråvann burde samles opp og filtreres og utnyttes. Likeså kloakken. Jeg gjør det jeg kan og bruker også gullvann som noe av det viktigste gjødseltilskuddet. Jeg samler regnvann når det en sjelden gang regner, men trenger å utvikle bedre systemer for å samle alt fra taknedløpene.

Vel, det blir i hvert fall noen små poteter på meg. Dampkoker poteter, gulrøtter og prærieløk med masse dill. Fint å ha så mye staudeløk som sprer seg, så jeg faktisk kan bruke selve løkene i matlagingen. Det har kommet rikelig med bønner og erter, Voksbønner, purpurbønner, bondebønner og bryterter forvelles før de smørdampes med Kviteseidsmør og urtesalt. Lager også en grønnkålstuing som jeg glemmer å spise i all travelheten. Men herlighet for en god middag det ble!

Jeg er gropskitten over hele meg og støl i musklene. Bevilger meg et varmt bad før jeg benker meg foran TV’n i åttetida og sovner som en dupp. Våkner igjen klokka ni og innser at dagen nok er over for min del. Kjøkkenet ser ut som et katastrofeområde etter all matlaging og kombuchaproduksjon og min sedvanlige evne til å søle overalt. Jeg tvinger meg til å rydde og shine og få alt inn i oppvaskmaskinen. Da blir det så mye hyggeligere å stå opp i morgen.

Gleder meg til å lese litt på senga i den fine boken «De åtte fjellene» av Paolo Cognetti, men sovner før jeg får åpnet den.

Sover så trygt alene i det store huset med alarmen på.