Reisebrev 1 – en drøm skal virkeliggjøres

Det er nesten uvirkelig. Her sitter vi i utenfor et bobilverksted i Firenze og er godt i gang med en lengre bobiltur med vårt rullende hjem, KaràJan V. Ikke bare Jan og jeg; igjen er vi tre på tur. Vi er så heldige å få ha med oss vår elskede fosterhund Floke. Denne vidunderlige, eiegode, litt rampete og bortskjemte krøllepelsen. Endelig er sorgen over Ludo til å leve med. Floke gir oss samme uforbeholdne kjærlighet og får oss til å le mange ganger hver eneste dag.

Det lå ikke i kortene verken at det skulle bli vinterlig langtur på oss igjen, eller at vi skulle ha hund.

Vår siste vintersesong i Portugal 23-24 omtalte jeg vel i et av reisebrevene som «um inverno horrivel». Mac’en crashet også på slutten av turen, så reisebrevene endte før turen.

Siste vinter i Portugal, 23 – 24

Visst hadde vi det flott i vidunderlige Portugal med gode venner. Samtidig var jeg syk av sorg over tapet av Ludo. Den fysiske helsa stod det ikke bedre til med. Long covid på lungene, lungebetennelse, kjemisk behandling av prestadier til hudkreft og operativ fjerning av en utviklet tumor, et stygt fall med ribbeinsbrudd og avskrelling av hud og infeksjon som varte i uker, fylte hele oppholdet der. Så jeg var rimelig sliten da vi kom hjem. Haldens gode vær, hagearbeid og ikke minst det at vi ble kjent med Floke og de fine pappaene hans, gjorde at jeg kom meg. Men hvor lenge var Eva i paradis? Enn si Adam? På høsten kom sjokkbeskjeden at Jan hadde fått tilbakekall av kreften som ikke hadde vist seg siden operasjonen for tretten år siden. Vi gikk helt i kjelleren.  Jan ble der. Lenge. Nå måtte jeg være sterk. Heldigvis er jeg profesjonell på være-glad-leken.

Vinteren hjemme i Halden 24 – 25

Vinteren 24-25 ble tøff med trippelt skyts mot kreftcellene. og mange bivirkninger. Kalnes sykehus kan ikke fullroses nok. De var enestående. Midt i dette måtte jeg i gang med sterkere behandling av huden. Fire uker med lokalbehandling med cellegift på våren og fire uker på høsten. Tilsammen seksten uker i et smertehelvete av dimensjoner og null oppfølging fra lokal hudlege. Siste behandlingsdag ble Kalnes ble redningen. Da var vi begge til kontroll der. Jeg til nyrelege og Jan til kreftlege. Begge ble sjokkerte da de så meg. Ansikt og bryst var et eneste sår. Jeg skulle hatt smertestillende fra dag én, samt oppfølging av onkolog. Nå ble det i hvert fall endelig smertelindring. Og midt i alt dette dør svigermor, Jans mor som vi begge var så veldig glade i.

Nå ser vi fremover!

Vel, det var litt lidelseshistorie, og nok om det. Nå lever vi godt med alt vi feiler takket være kontinuerlig behandling og god oppfølging. Vi priser oss lykkelige som bor i Norge og får våre kostbare medisiner og behandlinger dekket av offentlig helsetjeneste. Vi fokuserer på det friske. Er gode med hverandre, og prøver å gjøre hver dag god. Vi lever her og nå.

Så vi dro på en liten bobiltur utpå sommeren. Da ble KaràJan syk. Det regnet gjennom taket. I bøtter og spann og vi trodde bobilen var ødelagt. Men sannelig klarte vi ikke å fikse den selv. Nå har KaràJan vært gjennom omfattende behandlinger både av oss og to verksteder i Østfold og er praktisk talt friskmeldt. Kun litt småfeil med markeringslys gjenstår, hvilket er årsaken til at vi nå befinner oss på Due Elle Laikaverksted i Tavernelle sør for Firenze.

Drømmen om Sicilia – nå skal den virkeliggjøres!

Vi har alltid elsket Italia. Da Jan ennå var i jobb, la vi sommerferien til høsten og dro på oppdagelsesferd ned gjennom Øst-Europa og over til Italia. En herlig tid som vi har savnet. Med litt mindre krefter enn før og litt fler skavanker, føles milene til Portugal litt for lange. Dessuten vil vi la oss begeistre av nye opplevelser. Italia kom igjen på programmet.

Sicilia er vårt første, store mål. Med Kielferge fra Gøteborg, er ikke veien fra Halden til Italia så lang. Veien gjennom Tyskland gjør vi som vanlig raskt unna. Tyskland på denne tiden er ikke så festlig rent værmessig. Dog har vi varmegrader hele veien og flott føre. Ikke engang stillestående kø på motorveien, blir oss til del. Ferden gjennom Østerrike og passeringen av Brennerpasset går like flott på tørt føre og med null kødannelse.

Veien over Alpene

Det er fabelaktig å kjøre over Alpene. Fjellene er uendelige, høye, ville og mektige. Bayern og Nord-Tirol er øldrikkernes område. Silhuettene av skrå humlestokker rager over alle marker. Vi skjønner vi er i Italia når disse gradvis overtas av drueranker som dyrkes på hver mulige og umulige plett i Syd-Tirol. Landskapet er fabelaktig vakkert.

Vi ler litt av at Jan har tendens til å kjøre som om han har tidsfrister på levering. Det henger igjen hos en gammel langtransportsjåfør. Femti mil fra Kiel og til nattstopp i Fulda i Tyskland. Her overnattet vi utenfor veikroa Rosi’s hvor maten smakte så grusomt at jeg ikke klarte å spise. Mens Jan likte sin gigantporsjon med veikromat.

Sytti mil fra Fulda til Trento i Syd-Tirol. Det går fort på motorveier, og vi har faktisk hatt mange stopp. Så det er faktisk ikke så hesblesende kjøring som en skulle tro. Jan trenger kjørepauser, og Floke og jeg trenger rørepauser.

Og nå trenger vi strøm. Area Sosta Camper i Trento er helt super. Stellplass med strøm, toaletter, dusj, vannpåfylling og dotømming for kun 12 euro pr natt er virkelig billig. Rent og pent er det. Fine pitcher med hekker rundt og et stort gressfelt hvor Floke kan springe og snuse etter muldvarp. Hele området er inngjerdet og stengt med port.

Det ville ikke vært oss om det ikke ble litt klabb og babb. Den italienske gassventilen som er montert for anledningen, vil ikke gi oss gass nok til mer enn én kokeplate. Reduksjonsventilen har for dårlig trykk. Så verken kjøleskap, fryser eller varme funker. Vi har hatt det kaldt og matlaging har vært vanskelig. Nå nyter vi kvelden i varm bobil med et godt pastamåltid før turens første natt på italiensk jord.