Hvor ville jeg vært uten konglomeratet av merkete turløyper i Algarve? Det kan nok ingen svare på. Aller minst jeg selv. Gjenfunnet utmattet og utsultet bak en busk noen mil fra der vi bor, kanskje?

Nei, så ille er det nok ikke. Men det som er sikkert og visst, er at jeg er totalt blottet for retningssans. Når dette kombineres med en hang til lange vandringer i naturen, fortrinnsvis utenfor stier og enhver allfarvei, kan det by på problemer. For andre. Ikke alle er like glade for at jeg er borte i timevis når ingen vet hvor jeg er. Selv følger jeg et slags prinsipp om at hvis jeg bare går nedover når jeg ikke vet hvor jeg er, så kommer jeg før eller siden til et sted jeg kan orientere meg fra. En mil unna der jeg parkerte bilen er bare sånt man må regne med. Eller at jeg kommer tilbake et par timer etter mørkets frembrudd siden jeg ikke har brukt bil, og i perioder ikke har ant hvor jeg har befunnet meg.

Selv om jeg synes dette bare er morsomt og en del av mine turopplevelser, har jeg måttet bøye meg for at dette ikke er like artig for mine nærmeste.

Vi, min samboer og jeg og vår kjære storpuddel Ludo, begynte å tilbringe vintrene i Portugal i 2015. Ludo og jeg startet øyeblikkelig med vandringer i naturen. Slik vi elsker å gjøre også i Norge. Min kjære er ingen vandringsmann, så jeg er veldig glad jeg også har en firbent herremann med samme turglede som meg.

Det tar tid å bli kjent i et nytt land. Det skal innrømmes at mine frie vandringer ble vanskelige å gjennomføre. Ikke bare pga. manglende stedsans, men også pga. at jeg stadig vekk støtte på inngjerdede eiendommer og flokker med arrige vakthunder.

Redningen ble boka “guide to Algarve’s Walking Trails” som også har en gratis nettversjon. Den er nå min nye lille bibel. Her beskrives mange flotte turløyper. Med lengde, sted, kart og litt info om alt man kan oppleve av ulik natur, kulturlandskap, topografi, fornminner og geologi m.m. Man må riktignok disponere bil for å komme seg til utgangspunktene, men også dette problemet er løst. Og det er en sann velsignelse å slippe å gå flere kilometer gjennom boligområder med illsinte vakthunder før man når naturområdene.

Det er løyper på kryss og tvers i hele Algarve. Opp og ned ad fjell og daler. Langs kysten, og også tvers gjennom hele gjennom regionen fra øst til vest. Helt fantastisk.

Bare en brøkdel av turene er beskrevet i min lille turbibel, men de er utmerkede utgangspunkt for å oppdage mer. Det føles litt meningsløst å kjøre seks mil for å gå en løype på seks kilometer. Men lykkeligvis er det alltid muligheter for å gå mye lengre. Langs alle løyper er det piler til flere steder å gå. Lange løyper. En viss fare for å rote seg bort, kommer muligens inn i bildet da også når man er som meg. Men du verden hvilke muligheter det gir!

Så altså. Fjellvettreglene. Jeg følger de norske fra før revideringen i 2016 hvor snøskredfare og islagte vann og slikt kom inn i bildet. Det er rimelig liten fare for det her.

1. Jeg er trent nok til å gå lange turer. Riktignok har jeg slitt ut én hofte, men nå har jeg en flunkende ny i moderne materiale.

2. Jeg melder fra hvor jeg går. I hvert fall hvilken løype jeg starter på.

3. Jeg viser respekt for vær og værmeldinger. Ikke bare respekterer, jeg elsker rett og slett været her. Det er jo så fint!

4. Rustet for uvær? Tja, jeg går ikke på tur i uvær. Men jeg har med en vindjakke og bruker ullsokker i turskoene. Og ryggsekk er med, med mat og drikke til meg og Ludo. Trenger vel bare å legge i blikksaks og tang for å ha nødvendig redskap. Jfr. reisebrev 8.

5. Jeg lytter kanskje ikke så mye til erfarne fjellfolk. Jeg hører jo så dårlig. Men om jeg har husket å ta på høreapparatene før jeg går, er jeg i hvertfall i stand til å lytte til all den fabelaktige fuglesangen man omgis av. Og jeg er vel en relativt erfaren turgjenger selv, da.

6. Det kan forekomme at jeg bruker kart og kompass på mobilen. Men det kan òg forekomme at batteriet er brukt opp før turen er over.

7. Jeg går aldri alene. Ville da aldri finne på å gå tur uten Ludogullet mitt. Han er alltid med og er enig i alt jeg gjør og sier. Finnes ikke en mer behagelig turkamerat.

8. Heldigvis slipper jeg å vende i tide, for jeg går omtrent alltid løyper som er en runde. Dvs. det skjer av og til at jeg overser løypemerkingen. Det er så mye annet å feste blikket på i vakker natur enn en steiner og staver med en liten rød og gul strek på. Så når veien blir ufremkommelig, skjønner jeg at det er noe feil. Da vender jeg om. Er jo ikke helt hinsides.

9. Det er forsåvidt ingen krefter man trenger å spare på når en går passelig lange turer. Men en liten Sagres på en fortausstol på den bitte lille kaféen man passerer i en bitte liten landsby, er vel en slags måte å spare krefter på? Eller kan det kalles at man graver seg ned i tide hvis en ser litt stort på det?

Min aller første løypemerkete tur var «Trilhos caminhos e encruzilhadas de ir a fonte». Det betyr sånn cirka «stier og veikryss som går til kilden».

En vakker rundtur som er anslått til ni kilometer. Men gjentatte målinger med korrekt innstilt skrittlengde på Fitbit, viser at den er tolv kilometer. Ganske mye opp og ned. Gjennom nydelig kulturlandskap med oliventrær og Johannesbrødtrær. Forbi eiendommer med hundeflokker som trist nok har som eneste underholdning i livet å bjeffe på dem som måtte passere.

Gjennom korkskoger, langs blomsterenger og opp på høyder med fabelaktig utsikt.

Fornminner fra romertid og maurertid og de gamle kildene.

Bare et par svært korte strekk går langs asfaltvei. Det er her stolen på fortauet og Sagres’en kommer inn i bildet.

Landskapet er så variert! Her er mye grønnere enn nede ved Ria Formosa. Kildene og de gamle vannveiene gir fruktbart jord. Det er en nydelig rundtur.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gått denne løypa opp i São Bras de Alportel. Det er en løype jeg aldri blir lei av. Den er alltid vakker, og det er ikke lange biten å kjøre opp dit fra her vi bor. Nettopp fordi det er så fruktbart i området, er det så spennende å observere forandringene gjennom vintermånedene. November er vel den minst blomsterrike perioden, men det er likevel alltid noe som blomstrer. Og så kommer det mer og mer utover.

Ludo og jeg tar sesongens først tur sammen med vår fugleekspertvenn. Som hører forskjell på alt kvitteret og artsbestemmer etter lyd. Helt fantastisk.

Til gjengjeld kan jeg bidra med navn på mye av vekstene. Vi smaker på kappgjøksyre og knasker fennikelfrø som smaker lakris. Drar hendene over mynte og timian og nyter de herlige duftene.

Klemmer på fiken og lurer på når de blir modne. Synes bærene på jordbærtreet er pene, men dem har vi smakt før og er ikke fristet til å smake igjen. Spiser et blad fra vill grønnkål og plukker med noen ekstra for å ta med hjem. Slanger et par granatepler som henger så alt for fristende ut over en mur. De fleste av fruktene er overmodne og har falt på bakken. Ingen har høstet dem. Så jeg har ikke særlig dårlig samvittighet over de to som blir med i sekken. Nede i Ria Formosa er sesongen over. På de forlatte ekrene der er det mengder av granateplebusker som aldri høstes. Nå henger fruktene sprukne og dårlige og er mat for fugler og insekter.

Jeg observerer bladene til planter som vil by på fargerike blomster om en måned eller to. Da blir denne runden en ny opplevelse.

Vi plukker opp eikenøtter som er deilige og glatte å ha i hånden. Jeg minnes den gamle konen jeg traff en gang, som lærte meg at eikenøtter faktisk også er menneskemat. De skal tilberedes på samme vis som man tilbereder kastanjer. Det er en stor fordel å kunne litt portugisisk når man er ute på vandring. Det er både lærerikt og særdeles hyggelig å kunne veksle noen ord med lokale folk man støter på. Og de blir så glade når man prøver å prate portugisisk. Om enn aldri så hjelpeløst og stotrende.

Dessverre er mye glemt i løpet av tjue måneders fravær hvor jeg ikke har hørt lyden av et eneste portugisisk ord. Så jeg får legge meg i hardselen og pugge igjen.

Vi tar den lille Sagres’en på den lille kaféen og rusler videre. Løypen blir tung for min medvandrer som ikke har gode nok sko, og heller ikke har gått i så ulendt terreng på en del år. Men vi kommer da tilbake til utgangspunktet uten mén.

Det meldes at regn og torden vil prege helgen, så da vier jeg likegodt fredagen til å gå samme løype en gang til. Nå i ganske raskt tempo. Og sannelig får ikke Ludo og jeg følge nok en gang. Både et dansk par og etter hvert et tysk par dukker opp på stien. Alle vante turvandrere. Kjempekoselige folk som bidrar til en ekstra opplevelsesrik tur. Jeg får vite om fantastiske vandringsmuligheter også i andre land.

Én fremstod som helt vilt herlig. Man kan leie et esel til å bære bagasjen og følge samme tur som Robert Louis Stevenson beskriver i sin roman fra 1879, «Travels with a Donkey in the Cévennes».

Tjue mil vandring i franske fjell sammen med et esel! Og overnatting på enkle steder som er merket med to eselører! Gjett om en ny drøm oppstod!

Det er ikke alltid så dumt å prate med ukjente man møter på sin vei. Hyggelige mennesker er tross alt i flertall. Og vandrer man i naturen har man gjerne noe til felles med dem man møter.

I hvert fall gleden ved turgåing og kjærligheten til naturen.

Det er godt å vite at jeg har noen måneder fremover nå til både å gjenoppleve kjente og kjære løyper og til å utforske nye.

Det er nok Ludo også veldig glad for.

Og vi skal følge fjellvettreglene.

Dog modifisert til min portugisiske versjon.