Høstferie i Tyskland.

Reisebrev 2.

Vi følger landeveier mot Glückstadt for å ta die Elbfähre over til Wischhafen. Vi liker så godt denne ruten med den lille fergen som gjør at vi unngår den tette trafikken gjennom Hamburg.

Vi passerer nydelige, røde mursteinshus med like røde teglkledte fortau utenfor. De tjukke halmtakene er grønne av mose og gir en fin fargekontrast. Ennå er det rik blomstring i hagene. Høye tuer av pampasgress vaier majestetisk utenfor alle hus.

Amy har vært på ferde også her i det flate, Nordtyske landskapet. Mye står under vann. Vel fremme i Glückstadt, viser det seg at vannstanden i Elben er alt for høy til at fergen kan gå på mange timer ennå.

Det blir vendereis, Autobahn og trafikkkorker til et godt stykke etter Hamburg. Mange mener at det er så fint å kjøre på søndager i Tyskland når det er forbudt for trailere. Vel, i dag er alle tyskere på søndagstur, og vi opplever mer kø og tettere trafikk enn vi har gjort på mang en tysk hverdag tidligere.

Lang tid i kø, og vesentlig flere kjørepauser enn hva vi har hatt behov for tidligere, gjør at vi ikke orker å kjøre til dagens mål som var Koblenz. Lykkeligvis har vi gode venner i Svelvik som har tilhørighet til Tyskland. De har tipset oss om all verdens fine Stellplatz’er og campinger som ligger langs ruta vi har tenkt oss.

Vi kjører av motorveien og setter kursen mot Stellplatz Yachthafen Fuestrup nord for Münster. Her skal det visstnok være riktig så idyllisk og en fabelaktig god restaurant. Ja det bør det sannelig være, for det viser seg at det lange navnet jeg har skrevet inn på GPS’n, er det som blant bobilister kalles Greven etter området det ligger i. Nærmest et sagnomsust sted som alle MÅ innom på vei til eller fra Portugal eller Spania.

Selv har vi aldri vært der siden vi tidligere bare har sveipet gjennom Týskland. Men nå har vi nådd, om ikke støvets alder, så i hvert fall pausenes alder. Og det er vår tur.

Det er helt svart ute når vi ankommer. Vi ser mange bobiler, men ingen restaurant og kjenner skuffelsen sige på. For nå er vi inderlig slitne etter en dag med Autobahn, eksosluft og regn. Kan virkelig dette tilsynelatende svarte, ødslige stedet være det berømte Greven?

Jan aner et lys litt lenger bort. Sannelig ligger det ikke en liten restaurant der! En stor grillhytte med varmt bål på peisen i midten.

Vi nærmest hiver fra oss bobilen og stimer ned alle tre. For Floke er også hjertelig velkommen. Det er varmt og godt. En hyggelig servitrise kommer med menyen som byr på et utall av fristende retter og god drikke. Nå er det ferie, og jeg bestemmer meg for at jeg kan spise alt unntatt svinekjøtt. Jan velger kalveschnitzelen han har hørt så mye om. Jeg velger grillet kyllingbryst med grillede grønnsaker. Pommes Frites til begge. For en vidunderlig god mat! Min rett har også rikelig med hvitløk og grillet sitron. Helt i min gate.

Ikke bare er maten særdeles smaksrik og vel tilberedt, det er også rikelig av den.

Så det blir faktisk kyllingbryst på Floke også. Men ikke før vi er hjemme igjen. Han skal ikke læres opp til å spise ved restaurantbord. Eller rettere sagt, vi prøver å avlære ham slike vaner.

Stappmette og mer enn fornøyde rusler vi tilbake til bobilen. Vi skjønner godt at folk drar hit igjen og igjen. Vi har hatt en vidunderlig koselig kveld her. Jeg sovner allerede etter første runde med Rummikub. Floke er også helt utslått etter dagens nye og interessante opplevelser.