Nå bor vi praktisk talt i Sverige og det gjort på fem minutter å kjøre ut av Norge. Veien er ikke lang ned til Halmstad. Vi tar som vanlig fergen til Grenaa. Turen på drøyt fire timer, hvor Ludo kan være sammen med oss i egen salong, er meget hundevennlig.

Likeså er det greit å parkere for natten på havna i Grenaa.

Vi er én måned senere avgårde nå enn vi pleide da vi bodde i Trondhjem. Danmark er sedvanlig kledt i myk og grålig høstdis. Vi skimter gylne høstfarger gjennom tåka, det er et nytt syn for meg. Tidlig i oktober er Danmark ennå grønn, men alltid høstkald og tåket da også.

På en av våre tidligere turer gikk ferden innom det flotte Nolde muséet i Seebüll, like over grensen, i Schlesvig Holsteinområdet som har vekslet mellom å være på danske og tyske hender.

Huset og den nydelige hagen til billedkunsteren Emil Nolde er godt bevart. I tillegg er det bygget et moderne museum som viser kunsten hans og en film om hans noe kontroversielle liv. Så absolutt verdt et besøk. Men ikke et vi vil gjenta en kald novemberdag.

Forrige gang oppdaget vi den lille, sjarmerende fergen som går over Elben fra Glückstadt, så vi satset på denne også nå. Det er så deilig å kjøre vakre landeveier og slippe unna Hamburgtunellen og Autobahn med all den forurensning man ikke kan unngå å puste inn.

Veien slynger seg gjennom alléer med flammende bøketrær. Gjennom den ene «dorf’en» etter den andre med små murhus. De fleste i rød tegl, og noen i pusset og malt mur.  Noen med halmtak, andre med teglstein. Idylliske små hager hvor det ennå blomstrer selv om trær og busker har tatt høstdrakten på. Sirlig klippede hekker og omfattende bruk av artistisk formklipping og beskjæring av vintergrønne vekster.

Nydelig kontrast med bruk av så mye vintergrønt i hagene når det ellers rager høye løvtrær i gylne farger over det meste.

Som sedvanlig trekkes blikket mitt mot det som vokser og gror der vi ferdes. Og mot dyr og fugler. For en trønder var det tidligere eksotisk å kjøre langs maisåkrer og åkrer med nysådd fôrgress og turnips om høsten. Likeså store eplefarmer. Det var eksotisk å se alle rådyrene som mesket seg på åkrene og harene som hoppet. Eksotisk med musvåkene som satt på gjerdet og speidet etter «roadkills». Store edelløvskoger med bøk og eik i de skjønneste høstfarger som ga meg lyst til bare å forsvinne inn i dem.

Nå er dette som hjemme. Vi har det samme i Halden og områdene rundt. Vegetasjonen, både den naturlige og den kultiverte, dyr og fugler er som hjemme. Forskjellen er topografien og fraværet av bartrær.

Rundt Halden er det mer berg og kupert terreng. Og skogene byr også på nåletrær som står i grønn kontrast til høstens flammehav.

Her er alt så åpent og vidstrakt. Tradisjonen med gårder som danner landsbyer og har jorder og driftsbygninger bak, er også en stor kontrast til de norske bondegårder som troner hver for seg med sine landområder rundt.

Vi nyter en nydelig tur frem til mørket kommer, og vi satser på å pløye unna en del mil i raskere tempo. Regnet demper støvet fra Autobahn’en, og kvelden byr på vesentlig mindre trafikk enn på dagtid.

Dog er det som vanlig endel veiarbeid og innsnevring av kjørefelt med påfølgende kødannelser. Plutselig er hele A1 sperret, og vi må ta en omvei.

Det er ganske hardt å sitte så mange timer i bil selv om jeg tøyer og bøyer og tar pushups og alt jeg kan komme på å gjøre med setebelte på. Siden jeg våknet i femtida har jeg kjent meg elendig som bivirkning av gårdsdagens tredje COVID-vaksine.

I tillegg er jeg døden nær av sult, men har for vondt og er for sliten til å orke tanken på å lage mat. Det ender med at vi stopper på en Autohof hvor vi delikaterer oss med henholdsvis fisk som består av en fettet griljermelhylse med et par små, ubestemmelige fiskebiter inni, noen slappe chips og salat og kotelett med potetstappe. Maten er som forventet på en Shell Autohof, men sørger, om ikke annet, for at energi og utholdenhet vender tilbake.

Ludo får en oppkvikkende luftetur på en nærliggende plen som gynger mykt over muldvarpens underjordiske ganger.

Jan er fast bestemt på at vi skal nå Trier ved grensen til Luxembourg før vi gir oss. Ved midnatt er vi faktisk fremme ved Hotel Deutscher Hof Trier som har en utmerket, døgnåpen Stellplatz. Sliten, men lettet. Må si jeg både beundrer Jan og er glad for at han er i stand til å tilbakelegge så lange strekninger i all slags vær og kjøreforhold. Slik er det å være proff. Jeg hadde aldri klart det.

Det er godt å få stoppet for natten. Godt å komme ut å strekke seg og hoppe litt omkring. Godt for Ludovovs med enda en luftetur.

Vi er faktisk så lettet at vi orker både litt øl og vin og noen runder med Yatzy før vi inntar horisontalen for å bli uthvilt til morgendagen.

Om været er brukbart, vil vi sette av noen fredagstimer til å utforske Tysklands eldste by.