1. reisebrev, en vinterlig avgang i desember

Tiden mellom siste reisebrev fra Portugal i mars og frem til vår avreise nå så sent som i desember, føles som et Ginnungagap.

Siste vintersesong i Algarve var preget av et behagelig klima og lange fotturer i vill og vakker natur. Ludo og jeg gikk over hundre mil i løpet av fire måneder der og besteg høyder tilsvarende femtentusen etasjer. Fem måneder før vi ankom, hadde jeg fått totalprotese i venstre hofte. Månedene i Portugal ga meg den beste rekonvalesens og opptrening jeg kunne få. Jeg kom sterk og glad hjem til Norge med forventning om like lange turer i Haldens vakre skoger. Et par turer i fjellheimen stod også på programmet.

Det begynte så bra med krefter til både stor innsats i hagen og turer i Ertemarka. Men i juni var det slutt. Høyre hofte slo til med smerter verre enn jeg noensinne har kjent. Kort fortalt ble de neste måneder mer eller mindre som å befinne seg i Nivlheim uten å vite om jeg ville bli i stand til å nå tilbake til den verden av styrke og vandreglede jeg opplevde i vårt elskede Algarve.

Men nå er det atter håp i hengende snøre. Nye reservedeler er på plass. Hofteprotese nummer to er seks uker. Godt forsynt med metalliske reservedeler på begge sider, vil nok kroppen min bære meg rundt i naturen noen år til. Formen er ennå elendig etter måneder uten skogsvandring og flere kilo trøstespising på kroppen. Kulde og regn har òg forsinket rekonvalesensen. I tillegg er Ludo rekonvalesent etter operasjon for blæresteiner. Vi er rett og slett litt ynkelige begge to og gruer for lang kjøretur. Men ifølge både ortoped og veterinær skal det nå være akseptabelt for oss å legge i vei sørover. Og Jan har rigget så fin plass til oss hvor vi nærmest kan ligge og slappe av selv om vi har på bilbelter. Så det går nok bra.

Men tenk – nå er vi snart tilbake i vårt helsebringende vinterland. Hvor herlig, saltholdig luft gjør det godt å puste. Behagelig varme får liv i stive ledd og gjør det lett å være i aktivitet for oss alle tre. Nå skal alt bli bra igjen!

Det er rart å kjøre så sent på året. KaràJan fikk nye helårsdekk for sikkerhets skyld. Jeg sliter med å pakke ned sommerklær, det føles så unaturlig når man går med flere lag ullklær for å holde desemberkulden ute. Det er et styr å avgjøre hva man skal ta med seg for et langt opphold. Plass, og særlig vekt, begrenser mye.

Vi slåss litt om hvilke frysevarer som skal med; minifryseren oppå kjøleskapet har ikke rare volumet. Jeg vil ha med julemat som ikke kan kjøpes i Algarve, samt litt hjemmelaget veggismat til turen. Jan vil ha med kjøttdeig og grønnsakblandinger til sine hurtigmiddager. Og sylte. Det blir et kompromiss. Jeg får med hjortestek, to rypebryst og tyttebær. Samt voksbønner og rødbetkaker, men ofrer lutefisken. Jan ofret muligens noen pølser.

Kielfergen fra Gøteborg sparer oss for førti mils kjøring, og vi raser av gårde. Gjennom Tyskland til Nederland. Det er tørt og fint kjørevær. I de få timene det er lyst, fremstår ikke Tyskland like annerledes og eksotisk som det gjorde da vi bodde i Trondhjem. Utsikten til maisåkere med brune stubber, grønne turnipsåkere, rådyr på jordene, staselige løvskoger og de alltid speidende musvåkene på gjerdene er samme utsikt vi har hjemme i Halden og Østfold.

Vi spiser sen middag på en lokal restaurant nær Maastricht. Planene om å lage middager underveis, er skrinlagt. Vi orker ikke. Ute er det kaldt, mørkt og hustrig. Nå gjelder det å kjøre og kjøre og komme oss raskt til varmen.

Belgia er raskt passert, og vi durer inn i Frankrike. I svartmørket kjører vi litt feil og befinner oss plutselig på vei rett mot Paris. Det er ikke en by man har lyst til å forsere i morgenrushet, så vi fortsetter ferden inn i natten og stopper ikke før hundreogfemten mil er tilbakelagt og storbyen vel passert.

Vi har tilbakelagt over en tredel av turen og kan teoretisk sett være fremme i Olhão tirsdag kveld. Yrkessjåførgenet til Jan har som vanlig slått inn. Her gjelder det å nå målet jo før jo heller. Temperaturen i Nord-Europa innbyr heller ikke å legge inn våre sedvanlige pauser med opplevelser.

Så ser vi på værmeldinga for Olhão. Og på bilder som folk legger ut på FB.

Syndfloden har falt ned over campen! Og over Algarve og Alentejo. Og vil ikke ta slutt så langt langtidsvarselet viser. Alt bader i vann og veiene er oversvømt.

Takk og lov for disse tørkerammede regioner med sine skogbranner og synkende grunnvannstand. Regnet er så sårt tiltrengt i landet.

Men ikke for meg. Jeg nekter å ankomme til dette.

Her må den utålmodige sjåfør stagges. Det står ikke om livet å nå frem så fort som mulig, her skal verken stålbjelker eller andre varer leveres innen fristen.

Ludo har minst tre kilo pels nå, og vil komme til å være dyvåt i fjorten dager om han utsettes for daglige turer i denne flommen. Vi også. Ingen sjans til å tørke opp inne i bobilen. Vel lengter vi hjem til Ria Formosa, men det går an å ankomme noen dager senere når det verste regnet forhåpentligvis har gitt seg.

Det holder hardt å få sjåføren på andre tanker, men det går. Den sedvanlige «snarveien» via Bordeaux og San Sebastian og Ruta de la Plata gjennom Spania, skrinlegges. Vi satser på sørover i Frankrike mot Bessier og østkysten av Spania via Barcelona. Det blir noen mil ekstra, men gir muligheter for fint vær.

Og vi oppdager en ny og naturskjønn rute gjennom siste del av Frankrike. Den omtales i neste reisebrev.