«Hør hvor det stormer der ute! Her er det fredfullt og tyst…» en liten strofe fra en bedehussalme er Jans yndlingssitat når været herjer ute, og vi har det godt og varmt i KaràJan. Heldigvis blir det med den strofen. Ikke er den særlig passende heller, for det er slett ikke fredfullt og tyst verken i bobiler eller campingvogner når regnet høljer ned. Men godt og varmt har vi det. Og riktig så koselig. Det er da også fascinerende med skikkelig, trommende styrtregn som sprenger sikringer og tar med seg sko og andre gjenglemte remedier i en flommende, nyoppstått elv.

Endelig skal jeg få tid til å skrive reisebrev igjen, tenker jeg. Rekker ikke sånt når sola skinner og det er mye som skjer. Som én sa her forleden, dagene flyr så fort her at vi ikke en gang rekker å bli gamle! Det kan jo tolkes på ymse vis, men… Nå skal det bli godt med en rolig dag med skriving i retrospektivt perspektiv.

Tanken er knapt ferdig tenkt før regnet stopper og sola skinner. Fuglene, som ble snytt for å fremføre morgenkonserten sin, tar igjen det tapte ved å synge de vakreste varierte triller av henrykkelse. Men vi ER lovt litt mer småregn i dag og i morgen, heldigvis. Det er like tiltrengt nå som før i dette regnfattige landet.

Det er ikke slik at folk sitter passive på campen selv om de ikke driver med turvandring. Løypene i parken rett ved, hvor det også finnes treningsapparater og fotballbane, er populære for kortere gåturer med eller uten hunder. Likeså er hestemarkene på motsatt side for både hundeeiere og alle som er glade i å plukke markblomster.  Noen tar en fuglekikkertur i reservatet. En del damer har strikkeklubb hvor alle er velkomne. Også jeg. Men siden jeg er elendig til både å strikke og å sitte i ro, samt at jeg synes strikking er drepende kjedelig, holdt det med én gang for meg. Ikke for å skryte, men jeg har faktisk klart å strikke tre grytekluter. Med strømpegarn og pinner nummer ti. Dette var for noen år siden. Siden da har en stor pose garn som jeg tror skal bli en vest, vært min følgesvenn i bobilen. I tilfelle jeg får ånden over meg en gang.

Så er det byturene. Hver fredag tar de fleste av de norske damene bussen til byen for å beføle varer og ivareta det gode ernæringsråd om «fem om dagen». Siden vi befinner oss på sydlige breddegrader, inntas dette fra glass hvor fruktbitene vaker i søt og sterk drikke som til tider medfører at damene foretrekker å ta drosje hjem. Selv er jeg ikke utpreget glad i varebeføling eller busskjøring på korte strekninger. Men damene er sabla hyggelige og morsomme, så rett som det er går jeg til byen og møter dem der i tide til å nyttiggjøre meg disse anbefalte fem om dagen sammen med dem. Alltid en trivelig stund med mye prat og latter. Og jeg går selvfølgelig også hjem igjen.

I byen får man også stelt både føtter og hender og hår for en knapp hundrelapp.

Lørdagene er det bondens marked inne i byen. Bod på bod av bugnende varer mellom de store markedshallene og havet. De fleste drar inn for å se på livet og handle herlige, kortreiste landbruksvarer. Så mye godt og forskjellig av nyhøstet frukt og grønt! Hvorfor ser vi det aldri i bruk på restaurantene her? Markedslørdagene har også en tendens til å ende med inntak av før nevnte «fem om dagen».  Eller en drink eller to utenfor Helvete hvor mange av våre engelske venner har møteplass.

Nordmenn her er like glade i å la seg avbilde med Helvete-skiltet over hodet sitt som engelskmenn er det på Hell utenfor Trondhjem. Men Helvete her er intet inferno; ordet er portugisisk for armbrøst.

I det hele tatt er det artig med byturer inn til Olhão. Som ikke er en trist og vinterstengt turistby som mange lokale byer reduseres til i områder som okkuperes av store skarer med sommerturister. Takk og lov for Ria Formosa landskapsvernområde som setter begrensninger. Olhão er likevel under hardt press. Egoistisk nok håper vi at byen ikke blir ødelagt i vår tid. Den er så vakker med sine trange smug og de fliskledte husene. En nydelig arv etter maurerne. Falleferdig her og der og fattigslig, javel. Heller det enn en grusom, steril turistmaskin som kan ses lenger vest. Og viktigst av alt, byen er ennå mest befolket av portugisere og preges av det viktige daglige fisket og skjellsankingen.

Søndager er sjelden hviledager om noen skulle tro det. Det er ALLTID et marked et sted. Byene veksler på å ha markedsdager. Det er mye ræl å få kjøpt, men også mat, planter, korkvarer og diverse nyttige og praktiske saker. Øl, vin og grillmat selges over alt så stekeosen ligger tett over områdene.

Vårt favorittmarked er sigøynermarkedet i Quelfes, et lite tettsted et par, tre kilometer nord for oss. Der har de mye fint, gammelt verktøy. Mye jeg gjerne skulle tatt med meg hjem og hatt til å sveise skulpturer av. Men KaràJan har verken plass eller vektgodkjenning for slike remedier. Masse annet artig og gammelt også. Her har vi kjøpt lysekrone til Gazebo’en og et par andre fine, gamle lamper.

Apropos gazebo, «Penkingen» min med tilbehør ble raskt avhendet og bebos nå av en meget trivelig norsk dame. Når man kvitter seg med ting man er glad i, gjør det godt at de overtas av bra folk. Så er det rart det har vært travelt? Vi har flyttet til en plass ti meter unna. Det har vært en grusom flytteprosess bestående av harde avgjørelser om hva som er mulig å beholde når man skal krympe fra bobil, campingvogn og gazebo til bare bobil. Det var ikke stort, gitt. To store esker med kjøkkenutstyr og annet som kan lagres her, samt stekeovn og fryser står nå utendørs med plast over seg. Kunstutstyr og vesentlige skatter som skoesker full av vakre skjell, har jeg lykkeligvis funnet plass til i KaràJan. Etter litt forvirring, er Ludo nå helt innforstått med at han ikke lenger bor bak de store blomsterkassene, men innenfor et gjerde med noen puslete mindre blomsterpotter.

Som om ikke alt ovenstående har vært travelt nok, driver folk og feirer bursdager og inviterer til langbord med pizza og vin. Det starter på dagtid i varm sol, men viser seg ofte å fortsette til godt ut på kvelden med sang og musikk. Kun avbrutt av en kort pause hvor folk får luftet hunder og tatt på seg vintertøy.

Travelt? Javisst. Et ganske så annet liv enn et ensomt og stusslig innendørsliv i Vinternorge.

Det er både skremmende og godt at tiden flyr.

Fire bobiler med nordlendinger har nylig ankommet. Det gjør ikke tilværelsen mindre livlig, og godt er det. Til Jans store glede, og min også, er en av hans barndomsvenner fra Gimsøya blant dem. Både han og kona gikk i Jans klasse på barneskolen der i nord hvor hele Grønningsæterfamilien ser ut til å ha sine lykkeligste minner fra. For oss er det ekstra artig å vise «ferske» overvintrere dette Algarve som vi er så glade i. Som ikke nødvendigvis den jevne turist oppdager. Det har blitt både byturer, marked i Qulfes og mandelblomstringsfestival i Alta Mora på dem. Innimellom slagene har Ludo og jeg vært på vandring.

Det ser sannelig ut til at jeg har en god del mer å skrive om.

Får håpe regnet holder.