Dag 10.

I dag skal IKKE skrive blogginnlegg før jeg setter i gang med dagens aktiviteter. Nå vil jeg ut i skogen og plukke blåbær før det blir for varmt. Det er en skatt der ute av gratis mat og helsekost. Må bare ta en liten runde i hage og drivhus først. Som vanlig barbeint i pysjen. Ser at de armenske melonene bare komme med hannblomster. Akkurat som squash og andre meloner kan finne på å gjøre. Jeg kutter vekk omtrent alle for å stimulere til danning av hunnblomster som er de som gir frukt. Legger støvdrageren fra en utsprungen hannblomst i en boks, så jeg er sikker på at jeg har til pollinering.

Det er fortsatt mye småfluer i drivhuset. Har prøvd å tørke ut plantene, men i går hang de så bedrøvelig at jeg ble nødt til å vanne. Da blir det enda fler limfeller. Plasserer én i alle de store plantebaljene. Det tar ikke lang tid før det henger fullt av små, svarte prikker på dem. I én kasse er det en salig blanding av forsømte planter som skulle vært pottet om forlengst. Så da tar jeg likegodt å gjør det. Sånn i forbifarten. Physalis og ingefær får plass til å utfolde seg. Noen avleggere jeg er mer usikker på om jeg gidder å beholde, får vente. En stuekala står i sørvinduet inne og vansmekter i sin lille potte. Nå får den sin redning med romslighet og god jord. Og sannelig er det atter noen modne bringebær som må plukkes. Plutselig er klokka blitt nesten ti på dagen. Helt uten at jeg har merket at timene har flydd. Da er det bare å hive på seg turklær og komme seg av gårde før jeg får enda flere innfall i forbifarten. Men det skal jeg ha, jeg klarte alt uten å få jord på pysjamasen.

Vel oppe i marka, går jeg rett til det flotte blåbærstedet vi fant i går. Grundig helsprayet med insektmiddel. Særlig korsryggen. Både over og under klærne hvor det i dag klør som bare rakkeren. Den kløen er ikke det minste søt, det kan jeg love. Selv om den kom etter den sure svie.

Mitt gode, gamle bærplukkergear kobler seg inn. På femti minutter er både fem-liters bøtta og bærplukkeren fylt. Likeså en-liters spannet som var reservert markjordbær. Bare plukke fem liter om dagen? Niks. Her skal det hamstres! Jeg går til bilen med det jeg har og henter det andre fem-liters spannet. Ser meg desperat rundt etter mer å plukke i. Bilen vår, som alltid har en god del rot baki, burde hatt noe som egnet seg. En balje om ikke annet. Men neida. Bare unyttig rot og rask er å se. Men vent litt, Jan har kjøpt ny jekk. Den er i en lang pappeske. Den får duge.

Jeg plukker for harde livet. Holder på å forgå av smerter i både rygg og hofter, så ingen arbeidsstilling blir uprøvd. Bøye seg med flat rygg. Knebøy med innlagt bærplukking. Fine tøye- og treningsøvelser som ikke umiddelbart er lette å kombinere med å håndtere plukkeren. Det beste blir igjen å gå på knærne. For gi meg gjør jeg ikke!

Ikke langt unna er Tistedal kunstsnø- og treningsanlegg. Lettkledde jenter staker seg rundt på rulleski med innbitt energi. På grusveien innover i marka fyker magre treningsnarkomane av gårde joggende eller syklende. Andre, i motsatt ende av vektskalaen, subber rolig innover mens de triller på barnevogner eller holder igjen hunder som kunne tenkt seg et ganske annet tempo. Tenker at alle disse heller burde prøvd seg på bærplukking. Hardt fysisk arbeid hvor alle slags treningsøvelser kan inngå. Med ekstra belønning i form av gratis mat.

Etterhvert får jeg selskap av to andre bærplukkere. Åpenbart pensjonister de også. Turfolk prater med hverandre, og jeg får mange gode tips om kulturelle opplevelser både i Halden området og svenske nærområder av en riktig så trivelig dame jeg åpenbart har mye felles med. Hvorfor i all verden presenterte vi oss ikke for hverandre før hun dro? Jeg kjenner ikke så mange her, så det er fint å kunne bli kjent med flere. Men de fastboende har vel nok venner.

En eldre gubbe av ubestemmelig årgang gjør meg helt nostalgisk. De som er ivrige skogsvandrere som meg, har sikkert sett sorten. Grå, senesterke, stillfarne og beskjedne. Slike som kan skog og mark ut og inn og har respekt for naturen. Den sorten som er med i Strindamarka Vel ved Trondhjem. Som fjerner nedfallstrær fra stiene og bygger trelemmer over våte partier. Uten å forvente verken omtale eller takk. Som hilser blidt på andre turgåere og gjerne slår av en prat. Som har matpakke med grovbrød med brunost. Eller det far min kalte skoggangsmat, sirupskak (trøndersk) med gammelost. Og termos med kaffe eller sterk te med sukker. Sånne som aldri bærer fancy og dyre treningsklær. Litt sånn a la far min som var født i 1919. Nå er jeg såpass gammel selv at jeg trodde slike skogsvandrere var en utdødd rase. Det er rent så jeg lurer på om han er ekte der han går med grå ryggsekk og årgangsbærplukker av tre. Akkurat slik far hadde. Jeg blir helt rørt. Men han er nok ekte, for vi kommer i prat. Han sier han har lagt merke til håndlaget mitt og tempoet med bærplukkeren. Dette har du gjort før, sier han. For en kompliment! Å få høre slikt fra en sånn skogsmann er virkelig noe å bli veldig glad for. Det er ingen personer jeg respekterer mer enn slike typer.

Det tok under tre timer å plukke nitten liter blåbær. Nå skal de renses. Herlighet og skrekk og gru, hva er det jeg har gjort? Ekorngenet tok fullstendig over. Etter flåttinspeksjon av kroppen og iføring av bikini, setter jeg meg ute og renser. Fyller i Sareptas krukke etter hvert. Den flommer snart over. Drar ut og kjøper mange fler frysebegre. Fortsetter å rense og rense til jeg nesten ser mannen med ljåen. Nakken verker intenst av den lett bøyde stillingen. Varmer litt pizza og spiser uten å stoppe i arbeidet.

Det blir kjølig, så jeg slenger på meg litt mer klær. Kan ikke rense inne, sånn sølegris som jeg er. Det triller blåbær både hit og dit. Til slutt blir det for kaldt å sitte ute. Tar sjansen på å fortsette inne, men det går ikke så bra. En ting er alt som faller på gulvet, men med mitt manglende mørkesyn, ser jeg ikke godt nok i lampelys. Fjorten kilo er ferdig renset, emballert og frosset ned. De fem siste får bare vente til i morgen. Jeg er helt utslitt og bevilger meg derfor en stor tallerken med blåbær fra skogen og bringebær og markjordbær fra hagen. Med deilig, nyinnkjøpt kremfløte på. Dertil et stort glass musserende Chardonnay. Som sagt, har jeg ikke tenkt å bli helt avholds. Bare litt sunnere og mer restriktiv. Tror jeg, da.

Kveldens samtale med min kjære foregår med sedvanlig gjesping før jeg slukner igjen uten tanke for verken TV-titting, kryssord eller lesing. Det er rent så jeg gleder meg til en hjemmedag med hagearbeid i morgen. Graving eller ikke. Bærplukking overgår alt hva fysiske påkjenninger angår.

Jeg sovner lykkelig over minnet om møtet med den lille mannen i skogen med bærplukker av tre og grå, gammel tursekk. Kanskje ikke noe mange forstår, men det møtet rørte meg dypt.