Dag 13.

Føttene får ikke mye hvile selv om jeg ikke beveger meg ut av hagen. Det blir gjerne et sted mellom tretten- og atten tusen skritt i løpet av en hagedag. Barbeint, eller med «smett-på»-sko. Et par crocs står ved vaskromsdøra og et par slippers ved terrassedøra. Begge så fulle av malingsflekker at opprinnelig farge er ugjenkjennelig. Begge par er gode å gå med i hagen så lenge jeg husker at crocs aldri må brukes i nærheten av hagtornhekken. Torner og crocs går svært dårlig sammen. Noe jeg bittert erfarte en gang i Olhão da jeg absolutt skulle helt inntil en kaktusfiken for å ta bilde av fruktene. Lå selvfølgelig strødd med pigger under dem som gikk rett gjennom skoene så de ble spiddet fast til beina og måtte dras av. Restene av pigger satt fast i sålene så skoene var bare å kassere. Pigger fra hagtorn er ikke like lange, så skoene spiddes ikke fast. Men lange nok til at de kjennes godt.

Apropos pigger og kaktus så er ikke kaktusfiken egnet til å plukke med hendene. Nok en bitter erfaring fra Olhão. I min iver etter å teste ut alt spiselig jeg finner, grep jeg en kaktusfiken med hånda. Det tok vel rundt en uke før jeg hadde fått ut alle piggene.

Men altså, hviledag for føttene. Sånn sett en velsignelse at jeg kom på å skrive dagbok fra hjemme aleneferien min. Jeg må faktisk sitte mens jeg skriver og redigerer bilder. Rensing av bær er også hvile for føttene. Så det blir da noe. Noen tror kanskje jeg sitter mens jeg spiser også, men det kan være så ymse. Om jeg spiser frokost, så er det som regel en skål med yoghurt, nøtter, frø og bær. Da jeg bodde på Bakklandet, ble slike skåler med halvveis oppspist innhold gjenfunnet både her og der i hagen. Jeg sprang som regel opp og ned i den bratte hagen og «skulle bare» mens jeg spiste. Helt til jeg glemte at jeg holdt på å spise. Nå gjør jeg det samme når jeg drikke kaffe om morgenen. En halvtømt kaffekopp blir gjenfunnet på de underligste steder. Om den i det hele tatt blir funnet. Da jeg kombinerte rensing av blåbær med å spise restepizza forleden, ble det selvsagt noen «skal bare» innimellom. Det er grenser for hvor lenge jeg kan sitte av gangen. Dagen etter fant jeg et halvspist pizzastykke oppå stativet til bringebærene, et annet oppå kompostbingen. Jaja, jeg sulter ikke av den grunn, er jo ikke akkurat avmagret å se til.

Innimellom alt jeg skriver om, skjer det også ting jeg ikke skriver om. Får være grenser for detaljer. Men diverse matprosjekter er laget og frosset ned, alle kvister er kvernet opp, og den nye kompostbingen er fylt opp. Likeså den ekle bokashibøtta. Fy flate som den fermenteringen stinker. Hadde ikke bøtta vært lukttett, hadde jeg ikke maktet det. Når denne porsjonen med ugress er ferdig fermentert, er nok jeg ferdig med bokashi.

Det stinker forresten i drivhuset også. Død mus. Lurer på om musa ikke tålte å spise alt det bokashistrøet og nå ligger død et sted under en av de store plantebaljene. Det har i hvert fall ikke kommet noe mer musebæsj i garasjen hvor den tydeligvis bodde.

Jeg har prøvd å lukte meg frem til hvor museliket kan være, men etter noen få sniff, lukter alt død mus og jeg holder på å kaste opp. Og man bør være to om å flytte på de tunge baljene. Én må passe på at plantene ikke knekker mens den andre flytter på dem.

Hvorfor skjer alt sånt med ekkel lukt når Jan ikke er hjemme? Døde mus og rotter og tette sluk og sånt. Han har elendig luktesans og burde være den som tok seg av slikt. Ikke jeg som har en oversensitiv luktesans. Særlig for fæle lukter. Hva verre er, er at det virker som reseptorene for gode lukter er delvis ødelagt. Først av de fire covidvaksinene, deretter av selve coviden. Tror også jeg har et slags luktminne for vonde lukter. De blir liksom hengende i meg og forflytter seg til smaksreseptorene så jeg ikke hæler å spise heller. Var ikke bare, bare å jobbe som sykepleier i sin tid, skal jeg si dere.

Det gror ellers godt i drivhuset. Tomater og agurker høster jeg hver dag nå. Tyvskudd vokser frem uavlatelig, nærmest med lynets hastighet, og må klippes et par ganger daglig. Etter lukten av muselik i drivhuset, er det godt å komme inn og ta seg av alle urtene som er tørket ferdig. Jeg kjenner heldigvis litt god lukt, bare så mye svakere enn før. Putevar-metoden anvendes på alt. Stapper kvastene med urter inn i putevaret og gnir og gnukker så alle blader løsner fra stilkene. Deretter siler jeg alt gjennom dørslaget jeg bruker til pasta. Da blir det fint krydder som tar liten plass. Før var jeg ikke så nøye på det, men ungene har klaget så mye over stilker i maten at jeg har begynt å gjøre det slik. Selv gjør meg ikke noe av å få verken stilker av urter eller fiskebein i munnen, slik andre gjør. Eggeskall derimot. Og hinnen som er inni eggeskallene.. for ikke å snakke om trådene i bananskall. Det er til å kaste opp av. Så jeg forstår da reaksjonen på stilker. Vi har alle vårt.

Krydderurter til mat lagrer jeg stort sett hver for seg, mens jeg mikser urter til te. Deilig å få alt på plass og godt sortert. Det ser sjelden helt ryddig ut hos oss, men jeg er egentlig et ordensmenneske. Har bare ikke samme oppfatning av orden som mange andre. Når man alltid har mange prosjekter på gang, må nødvendigvis alt som har med prosjektene vises. Alt av remedier og verktøy. Noe medfører også en del rusk og søl på gulvet, særlig alt som handler om mat. Sånt er ikke rot for meg. Og det ryddes og rengjøres etter hvert prosjekt, men da er gjerne noen nye på gang. Alt sånt som ikke vises derimot, der har jeg orden. Systemer i skap og skuffer. Orden på papirer og regnskap. Kategorisering i excel-ark av både dette og hint. Det roer det kaotiske hodet mitt. Det er en fryd å se alle krydderglassene fint og oversiktlig i egen skuff. Innkjøpt krydder som er i poser, står i en egen «arkivboks» i kjøkkenskapet.

Det jeg aldri får orden på, er nøkler, briller, mobiltelfon, kaffekoppen min og sakser. Alt sånt som jeg bruker hele tiden. Jeg har det i hendene, har alltid noe i hendene. Eller lommene. Tankene tar meg alltid til noe nytt, og så blir tingene lagt både her og der uten at jeg aner det, mens nye ting blir med videre. Hadde jeg fått betalt for all tiden jeg bruker på å lete etter ovennevnte, hadde jeg vært millionær i dag. Om ikke milliardær. Dette er ikke noe nytt som har kommet verken med alder eller inntak av vin. Har alltid vært slik. Mora mi sa alltid: «Solvor husker ikke fra nese til munn!». I dag vet man at det handler om ADHD. Før i tida var man bare håpløs. Er vel ganske håpløs nå også, men det føles litt bedre å ha en diagnose å skylde på.

Siden det er lørdag og noen regnskurer innimellom, får jeg for meg at dagen krever ferske hveteboller. Feiret vel litt lørdag tidligere i uken også, men sånt ser jeg litt stort på. Vet ikke helt hvorfor jeg driver og baker stadig vekk. Spiser ikke stort av det og ikke gjør det meg godt heller. Er vel noe som henger igjen fra å ha mange barn hjemme som spiste mye. Lager fortsatt alt for mye mat også, klarer ikke helt å venne meg til å lage lite.

Men boller blir det. Siljedatter er så flink til å lage alt perfekt. Hun er veldig nøye med gjærdeig og heving. Mener hun sa noe om at smøret skal tilsette senere. Melk finnes ikke i huset nå som Jan er borte, så væsken blir en miks av fløte, vann og eggehviter. Deretter heving til dobbel størrelse. Så eltes smøret inn før ny heving. Deigen blir virkelig perfekt. Tjueni boller settes til heving over damp. Men så er det slutt. Skal bare ut i hagen og gjøre noe, og bollene blir glemt og dermed overhevet og lett utflatet. Greier dog å passe steketiden så de tjueni bollene som fløt sammen til én, blir i det minste perfekt stekt. Smaken er god, da. Det holder egentlig for meg.

Det minner meg om trønderkjerringa som laget en diger deig til klubb. Min trønderske livrett. Altså raspeball, potetball eller komle på andre dialekter. «Æ mein det vert tusen klubb», sa hun fornøyd da hun slapp de fint formete ballene opp i kokevannet. Én og én, men altfor fort. Så da de tusen potetklubbene skulle være ferdige i henhold til koketiden, var det bare for kjerringa å konstatere det sørgelige faktum: «Så sainnelig vart det bare ein!».

Med alle roteprosjekter avsluttet for denne gang, lar jeg min hjelpsomme robotstøvsuger gå hele runden mens jeg vasker alle bord og tørker støv. Deretter blir det gulvvask. Må ut og banke mattene i gangen. Oj, drivhusvinduet står på vidt gap. Døra òg. Det må lukkes. Visne georginer, ser jeg. De må klippes vekk. Noen visne roser også, de går i varmkomposten. Men da må jeg sjekke squashen med det samme, den har fått svarte lus. Da må jeg spyle vekk dem. Men der ligger jo alt det grønne fra erter og bønner, det må klippes opp med hekksaksa. Flere modne stikkelsbær, godt å spise rett fra busken. Der ser jeg nok en vissen rose, men hvor er den vanlige hagesaksa blitt av? Må finne igjen den. Får øye på alt ugresset som har kommet langs kantene på belegningssteinen. Det må jeg bare luke og putte i den heslige bokashikomposten. Men da må jeg koste etterpå, men hvor søren er kosten? Jeg brukte den da her forleden… Og hvorfor står ytterdøra åpen? Åja, sånn var det ja. Jeg holder jo på å vaske gulvene! Nytt vann og jeg greier å fullføre med bare et par små avbrytelser.

Sulten blir man etterhvert. Boller holder ikke som eneste matrett for en dag, men heldigvis har jeg rester av den gode gulrotmiddagen fra i forgårs. Og så er det lørdag, og været er i grunnen fint. Ingen ny regnskur i sikte. Klokka er bare halv ti og jeg er fortsatt våken for en gangs skyld. Bytter shortsen med kjole og tights og finner gudskjelov et par sandaler mellom vinterskoene i kottet. Den tåa jeg knuste for mange år siden, da jeg slapp et tungt bord oppå den, brukte noen år på komme med en ny negl. En vond negl, som stadig blir sprengt av pga. hudceller under. Den neglen tålte ikke gåingen med barfotsko i går, og jeg tåler derfor ikke å ha på sko som kommer borti tåa. Da er det fint å sykle. Fyker fort omkring med det elektriske vidunderet og tar noe tvilende en tur nedom byen. Sliter litt med å sykle nært folk, er litt redd for å kjøre på dem i farten. Så jeg velger de stillere gater. Bevilger meg et glass rødvin på en nesten tom restaurant og sykler videre. Har litt lyst til å sykle en runde innom den vakre parken på Rød Herregård hvor rosene er i full blomst. Men etter at jeg fant en død mann der i fjor, har jeg ikke vært helt komfortabel alene i parken. Får igjen følelse og lukt fra da jeg holdt på med gjenoppliving i en halv time til den trege redningstjenesten ankom. Visste godt at han var død, men de på alarmtelefonen insisterte. Næsj, står over herregårdsparken. Sykler noen svinger hit og dit heller og drar hjem og ser fire episoder av en morsom serie på Netflix. Og tar selvfølgelig en liten hagerunde i tusmørket. Ingen brunsnegler å se. Alt er vakkert og fredelig, og sannelig blir det med en porsjon bringebær inn igjen.

Hviledagen ble bra den, med bare ti og et halvt tusen skritt. Angrer på at jeg ikke dro til Gøteborg likevel for i morra går det ikke. Toget går ikke før langt på dag, og går alt for tidlig tilbake. Tre timer holder ikke for mine planer om Botanisk Hage og Trädgårdsforeningen. Da får jeg finne på noe annet i morra.

Er jeg heldig, finner jeg igjen saksen min, så jeg kan gå omkring og klippe litt mer før jeg mister den igjen.