Reisebrev 3

På Laikaverkstedet Due Elle

Vi har et lønnlig håp om å komme oss på fergen til Sicilia ikveld. Men alt avhenger av tiden på verkstedet.

Vi vinkes inn på verkstedet klokka åtte om morgenen. Dvs. KaràJan. De vil ikke ha oss der mens de reparerer. Vi får låne et rom hvor vi kan vente. Hyggelig nok, men vi rakk ikke å få med oss verken mat eller drikke. Bare Floke var sørget for. Det blir lange timer uten å være sulten og tørst på et veldig varmt rom.

Floke og jeg flykter ut i friluft og finner et grønt jorde hvor han kan springe. Men det vil han absolutt ikke. Saftige, lange, grønne og ferske gresstrå har han ikke spist siden i fjor. Så han transformerer seg raskt om til beitende ku og blir like sedat.

Grønt og grønt, fru Blom. Jorda gresstråene strekker seg opp fra, er søkkvåt og gjørmet og legger seg etterhvert i store kladder på skolettene og oppover buksebeina. Det blir tungt å gå i den bratte motbakken. Godt kledd som jeg er for norsk vinter med to lag ull under en tjukk ullkåpe og med et stort og godt ullsjal.

Her er femten grader i skyggen og sikkert tjue i sola hvor jeg går. Da var så kaldt da vi reiste hjemmefra, så jeg pakket deretter. Det aner meg at jeg har med mange klær jeg ikke får bruk for. Og litt for få av klær jeg kommer til å trenge.

Det gjør uansett godt i en vintersliten kroppå se grønt gress og blomster. Leirfivel, veronika og tusenfryd blomstrer beskjedent på bakken. Lenger opp i lia lyser akasietrærne gullgult i overdådig blomstring.

KaràJan er fikset og vi kan dra videre. Blir det båttur ikveld mon tro?

De flinke reparatørene på Due Elle har funnet og fikset feilen med markeringslysene. De har også montert nytt dørhåndtak til badet. Jeg er visstnok skyldig i å ha ødelagt det etter å ha røsket opp døra på mitt vanlige, utålmodige vis. Regninga ble slett ikke ille, litt over 300 euro. Glade og fornøyde kjører vi av gårde. Vi finner en fin plass å stoppe for å innta en sen frokost, samt sjekke fergetider til Palermo.

Hurra – båten går klokka åtte i kveld og de har ledig dyrelugar. Ferge bestilles. Den ekle GPS’en settes på Genova og leder oss raskt av gårde til feil avkjørsel. Noen runder frem og tilbake i en tunnel med innlagt sveip nedom en landevei med plass til en og en halv bil, samt mye motgående trafikk, og vi er på sikker kurs mot Genova og havet.

Vi har god tid. Kjempegod tid, tror vi. Klokka er 12 og det er tre timers kjøring til Genova. Autostrada di Sole er en fascinerende vei. Da vi var barn, lekte vi ofte: «Jeg går rett fram, samme hva jeg støter på». Slik er denne motorveien bygd. Rett frem. Tvers gjennom fjell etter fjell i lange tuneller. Mellom fjellene på skyhøye viadukter som rager over de dype dalbunnene. Om man trodde veibygging var krevende i Norge, er det bare å ta en tur hit.

Dette landskapet er jo bare helt utrolig. En uendelighet av høye topper med de dypeste daler i mellom. Opp gjennom dalsidene klatrer murhusene i tette klynger som store byggeklosser i rosa og gult.

Dramatikk underveis – håpet om å rekke fergen synker

Så blir det full stans foran en tunnel. Lykkeligvis er vi ikke blant dem som blir stående inne i tunnelen. Det føles som evigheter før trafikken sakte løsner. Og slike fortsetter den angivelige tretimers turen mot Genova. Tett trafikk som står stille i lange perioder. På A1 – Autostrada del Sole, er det kontinuerlig vedlikeholdsarbeid både av vei og tuneller og dermed mange stengte kjørefelt. Tiden går, klokka går, og dieselen nærmest renner ut når bilen står så lenge på tomgang. Ingen bensinstasjoner ser ut til å befinne seg langs motorveien. Det knyter seg i magen, vil vi i det hele tatt rekke ferga?

Klassisk italiensk bebyggelse

Vi tør ikke ta noen sjanser. I utkanten av Genova må vi bare kjøre av veien og ned til bebyggelsen. Diesel må vi ha. Med full tank er vi tilbake i køen på A1. Ennå ser det lyst ut, det er like før vi kan kjøre av mot havna. Jeg bruker Google Maps, når det gjelder, og det går bra helt til den siste, viktige avkjørselen som kommer for brått på. To km før mål blir plutselig 14 km før mål

Endelig fremme i Genova og kjører feil igjen. Nervepirrende i n’te potens

Genova er en enorm by med tett trafikk og ganske heftig kjørestil. Innimellom alle bilene smetter scooterførerne seg som proffe slalåmkjørere. Inntrykket er at italienere kun ser på trafikkregler som lett veiledende. Vi er på riktig omvei, men Jan har ikke tatt inn italiensk kjørestil ennå og nekter å ta avkjørselen som har begrensning på 2,5 tonn. Det blir ytterligere halvannen mil ekstra med en lang omvei som leder oss tilbake til veien med vektbegrensning. Jan vil fortsatt være lovlydig, men ikke jeg. Du må! Kommanderer jeg, Vi har ikke sjans ellers! Dermed tar vi en italiensk en og følger 2,5 tonnsveien som er en kjempelang viadukt langs den gigantiske havna. Ifølge Google Maps er vi på vei til avgang til Tanger. Men jeg har lagt inn koordinatene fra fergeselskapet, så vi må bare stole på at de stemmer.

Og det gjør de! Klokka 18.15 er vi på det første av fire sjekkpunkt. Seks timer og ett kvarter siden vi la ut på den tre timers kjøreturen fra Firenze. Vi rekker ferga og finner oss til rette i lugaren på dekk ti. Helt øverst. Båten er gigantisk og nesten helt ny.

Før vi forlater Genova må jeg legge til at byen er vakker på en særpregen måte. Falmet og slitt, riktignok, men vakre bygninger i lyse farger. Husene står tett i tett med smale smug imellom. Her kunne man godt oppholdt seg en tid og utforsket byen.

Vel ombord på fergen GNV Virgo

Det virker som det er nesten en kilometer å gå fra vår aktre lugar frem til baugen hvor spisestedene er. Vel og bra, såpass trim trenger vi etter så mange dager i bil.

Vi spiser nydelig italiensk pizza hvor hver er stor nok til minst to personer. Rusler rundt på det digre båtdekket med Floke hvor det blåser sånn at det er vanskelig å holde seg på beina. Men det er varmt!

Den tjueto timer lange turen blir avslappende. Båten rugger akkurat nok på seg til at det er behagelig søvndyssende. Vel, av og til litt mer. Man må være god til å sette sjøbein.

Vi er mye ute på dekk, tross vinden. Går rundt og rundt med Floke. Totalt åttetusen skritt i løpet av båtturen! Den store spenningen er om pertentlige Floke aksepterer å gjøre fra seg på båtdekket. Lettelsen er stor når han etter utallige runder hit og dit og i sikksakk plutselig setter opp farten noe voldsomt og drar meg av gårde. Han har funnet doringen! Takk og lov. Da vet vi at han ikke lider noen nød på den lange turen.

Tror vi har kost oss godt med dette avbrekket alle tre.