Vi holder oss unna motorveiene

Nå er vi i vakre Italia. Det er tid for å senke skuldrene og bare nyte. Ingen motorvei fra nå av. Vi følger SS12 på østsiden av den turkise elven Adige. Landskapet er lysere og åpnere enn i Alpene lenger nord. Dolomittene er kalkfjell og bidrar med et lyst og vennlig uttrykk. Selv på denne tiden av året er fargene nydelige i nyanser av rosa, sienna, turkis, blågrønt og friskt gressgrønt.

Rusletur langs elva Adige og besøk på vinhus i Dolcé

Sjåføren trenger en hvil og Floke og jeg får en fin rusletur i Dolcè langs vinmarker og bredden av Adige. Turen vår blir ikke dårligere av at jeg finner en vingård med utsalg, Albino Armani. Både Floke og jeg blir vennlig mottatt og får en fin info om regionens vindyrking, jordforhold, mineraler og druesorter. En hvit, en rød og en rosa musserende vin blir med videre på turen.

Vi nyter det ekte Italia – langt fra turiststedene

Vi kjører gjennom landsbyer og mindre tettbebyggelser. Det er dette vi elsker å se. Strøkene der få turister ferdes. Der den jevne italiener lever sin hverdag. Alminnelige hus og omgivelser. Jordbruksland og små kjøkkenhager. Kultur- og naturlandskap. Halvt nedfalne teglsteinshus er triste og pittoreske på samme tid. Alle bygninger er i mur, de fleste med pusset fasade malt i all verden farger. Rosa i alle variasjoner ser ut til å være mest yndet. Dernest knall sitrongul. Men både grønne, oransje, blå og lilla fargevarianter er representert. Herlig! Jeg elsker farger og elsker at italienerne også gjør det.

Posletta er flat som en pannekake – og litt kjedelig

Fjell og kupert landskap med vinranker viker etterhvert for enorme flater med variert jordbruksland. Vi befinner oss på den enorme 43000 km2 store, pannekakeflate Posletta. Ikke det mest spennende landskapet, men likevel mer interessant enn å rase avgårde på motorvei. Om ikke annet så observerer vi to fasaner, to gråhegrer og ganske mange egretthegrer. Og en del ihjelkjørte rotter. Vi krysser Po på SS16, ved Santa Maria Maddalena, passerer Ferrara på SS64 og nærmer oss et landskap med variert topografi.

Garmin GPS. rangerer høyt på listen over hatobjekter

Et eller annet sted i nærheten av Bologna kjører vi feil og havner på motorveien. Jan er fly forbannet på vår Garmin GPS som har dårlig grafikk som er vanskelig å oppfatte under kjøring. I tillegg sniker den inn motorveier i kjøreanvisningen til tross for at Jan har utelukket det. Det går fort en mil ekstra uten mulighet for å endre kurs. Og når vi endelig gjør det, havner vi atter en gang på motorvei. Denne gang en som fører oss i helt feil retning. Nå er stemningen temmelig preget av dysterhet og sliten sjåfør. Jeg beordrer stopp og ro til å trekke pusten og se på Google Maps og glemme den ufordragelige Garmin som maser om at vi skal kjøre hit og dit på motorveier.

Feilkjøring? Neida – intuitiv dragning mot eventyret!

Som vi har erfart tidligere, er det feilkjøringer som gir oss de mest fantastiske opplevelsene. Jeg finner en landevei som vil føre oss i riktig retning og etterhvert møte veien vi først fulgte.

Det blir helt magisk! SP21 tar oss gjennom et stadig mer vidunderlig landskap. Kupert kulturlandskap med spredt bebyggelse i starten. Fargene er fantastiske i grønt og blått. Etterhvert færre og færre hus. En annen topografi med berg med underlige steinformasjoner og eiketrær med fjorårets varmbrune løv dukker opp. Fargesjatteringene glir over i brunt og grått, men slett ikke på noen ensformig måte. Bare trolsk og vakkert. Vi er i regionen Emilia Romagna i nærheten av Monterenzio.

Her trodde vi at vi hadde nådd toppen. Men vi skulle enda 400 meter høyere!

Veien er smal og dårlig. Det humper og skrangler i hele KaràJan. Det blir brattere og brattere og svingene kommer tett i tett. Et sted underveis rager den helt merkelig fjellformasjon opp. Sasso di San Zanobi. Det knytter seg tydeligvis en legende til dette stedet.

Dype juv, enorme høydeforsjeller og elendig vei må oppleves, bilder yter det ikke rettferdighet.

Etterhvert virker det som vi kjører på en egg. Det er like bratt ned på hver side av veien. Utsikten er formidabel mot dype juv foran blåner bak blåner. Tror ikke det er mer enn hundre meter mellom hvert sted hvor veien har rast ut til den ene eller andre siden. Det er godt merket og plass til å passere for én bil. Et sted er så mye forsvunnet av veien at vi må ta en omvei lenger opp i fjellet. For fjellvei er det. Det går oppover og oppover. Innimellom dukker det atter opp små landsbyer hvor det så vidt er plass til å passere mellom husene. Og så går det nedover og nedover og oppover igjen. Vi blir helt øre i hodet og får dotter i ørene. Det blir etterhvert umulig å begripe hvor retningen går. På det høyeste er vi på 970 m.o.h. Lyset er fabelaktig.

Denne veien er virkelig noe av det vakreste og mest spennende vi har kjørt i løpet av alle våre tusener av mil rundt om i Europa! Vi ser stadig skilter om agro-turismo og antydninger om turløyper. Jeg er ikke det minste i tvil om at dette området, Firenzuola, må være et herlig sted for fotturer og store naturoppelvelser.

Joda – vi kom til Toscana

I en glødende solnedgang kommer vi inn på riktig vei på SS65 mot Firenze. Myke åser med oliventrær og himmelhøye søylesypresser mellom druerankene vitner om at vi er i Toscana.

Flash back til en annen magisk opplevelse i Toscana

Vi kunne ha kjørt motorvei fra Trento til Firenze på vel to timer. Isteden valgte vi en tur på seks- sju timer. Så inderlig vel verdt det. Denne opplevelsen vil sitte i oss for alltid. Vi har vel bare hatt én annen like magisk vakker tur som denne. For veldig mange år siden. Før tiden med GPS og mobilbruk i utlandet. Den gang rollen min var å være kartleser. Starten var Firenze. Jan ville finne en vei som hadde gjort inntrykk på ham da han kjørte nordover med trailer. Den veien fant vi ikke. Derimot en smal vei som slynget seg i skarpe kurver bratt oppover. Med stup på ene siden. På toppene ble vi møtt av små rådyr som jeg ville hilse på. Så inne var jeg i opplevelsen av eventyr at jeg ikke forsto hvorfor de ble redde. Halvveis ned i i ingenmannsland kom vi til et knøttlite forfallent kloster med syv gamle munkegraver utenfor. Her ble vi en stund. En liten bekk med rent kildevann sildret forbi. Urter og blomster sendte ut bedøvende dufter og lokket til seg store, fargerike sommerfugler.

Veien har vi aldri funnet igjen. Men opplevelsen er med oss for alltid.

Vi lander i Barberina-Tavarnelle og finner Laikaverkstedet og en god restaurant

Joda, vi ble slitne. Kvelden kom, og vi skulle finne et verksted sør for Firenze som vi ikke hadde adresse til. Når det viste seg at også navnet vi hadde fått, Duelle, var feil, ble det virkelig vanskelig. Men jeg er ikke hekta på krim for ingenting. Fant etterhvert ut at riktig navn var Due Elle, altså To L’er, gikk det greit å finne adressen. Som ganske så dødslitne og sultne var motivasjonen stor for å finne en nærliggende restaurant, Osteria Enoteca i Vignaioli. Dyrt, men trivelig, godt og sårt tiltrengt etter så mange kjøretimer og forviklinger like til det siste. Om Floke får bli med inn? Selvfølgelig! Koselig italiensk interiør og veldig hyggelige kelner som stolt beretter om vinen som er fra egen vingård. De kan med all grunn være stolte.

Nå håper vi verkstedet lykkes med å fikse markeringslysene så vi kan ta strake turen til Genova og fergen til Palermo.

Vi har hatt en strålende og opplevelsesrik tur så langt og har det bare fantastisk!