Stikkordarkiv: KaráJan V

Jakten på den gode vin

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged , , , , , , , | 1 kommentar

Reisebrev 5 Campingplatz Happy Holiday i Moseldalen

Noe så ufattelig vakkert som å kjøre vei 416 gjennom Moseldalen! Nesten helt ved vannkanten følger veien elvens kraftige slynger. Landsby på landsby med pittoreske eventyrhus som tatt ut av brødrene Grimms eventyr, speiler seg i Mosel der den flyter så grønn og stille. Små og store skip seiler i begge retninger. Alle er lave for å kunne gå under broer. Mange tar det igjen på lengden. Enkelte er virkelig fasinerende lange.

Vinmarker hele veien
Typisk Flokepositur underveis
Vi passerer Covhen

På hver side strekker bratte åssider med druemarker seg langt oppover. Noen så bratte at en kan undre seg over hvordan det lar seg gjøre å drive dem. De fleste druemarkene er på vestsiden hvor vi kjører. På motsatt side dyrkes det også, men her er det også tett løvskog.

Dette må da være den perfekte tiden av året å nyte dette eventyret av et landskap!

Fargene er helt betagende når det grønne brytes av alle de flammende nyanser av høstfarger. Luften er frisk og klar. Behagelig for oss som ikke liker for mye varme, men varmt nok. Femten – sytten grader. Det er overskyet, noe som er langt mer behagelig enn solskinn når man kjører. For min del generelt bra, da jeg må unngå å få sol i ansiktet.

En smal sykkelvei går mellom bilveien og elva og viser oss at dette er høysesong for pensjonister. Den flate sykkelveien yrer av syklende par med umiskjennelige grå hårtuster under den korrekte sykkelhjelmbekledningen. Det er unektelig også et gode på denne tiden at yrkesaktives feriesesong for lengst er over. Sommers tid er det nok langt mer tettpakket med folk her. Skjønt pensjonistene, som vi jo også er, fyller godt opp overalt.

Høsten er en fin tid for å nyte livets høst. For her står nytelsen i fokus. Moseldalen må vel være Tysklands svar på Italias Toscana.

Vakkert landskap, enorm vinproduksjon og stort fokus på mat og vin. Hver eneste landsby har flere tilbud om vinsmaking. Likeså alle vingårdene. Spisesteder og vinhus er det rikelig av. Hoteller og overnattingssteder likeså i tillegg til alle muligheter for elvecruise.

Dertil er det meget godt tilrettelagt for bobiler. Stellplatz’er og campingplasser tett i tett, samt tilbud om å stå på vingårder.

kke så verst å campe ved bredden av Mosel. Ha egen brygge og innta middagen akkurat her.

Cochem var dagens mål. En vakker by som tilbyr gratis bobilparkering ved elven. Vi kjørte likevel noen kilometer til. Gjennom landsbyen Ellenz-Poltersdorf hvor man kan stå på Stellplatz’en til vinhuset Loosen. Etter nok en kilometer ender vi ferden på Campingplatz Happy Holiday. Idyllisk beliggende helt ved bredden av Mosel. Her står vi i vannkanten med egen brygge og store valnøttrær over oss. På motsatt side av elven strekker de vakre åsene seg bratt oppover til Burg Metternich som troner på toppen. Rett bortenfor oss patruljer en liten ferge frem og tilbake til den maleriske dorf’en Belstein.

Vi kuler’n idag etter gårsdagens imponerende vandring. Viruset har ikke sluppet tak i meg ennå, så hvile er påtrengt. Lokalbehandlingen med cellegift i ansiktet og på brystet gjør huden stadig mer sår og smertefull, så formen er ikke optimal, for å si det mildt.

Vi lager middag på kokeapparatet ute og inntar den ved den fredelige elvebredden før vi tar en tidlig kveld.

Dagen derpå møtes med fornyede krefter og eventyrlyst. Vi tar den sjarmerende lille kabelfergen over elven til Beilstein.

Her er ufattelig vakkert! Nydelige bindingsverkshus og andre murhus klynger seg til hverandre opp de bratte smågatene. Mengder av blomster og drueranker omkranser alt som omkranses kan. Bak husene ligger kirken som tar nesten like mye plass som landsbyhusene til sammen. Her er vinhus og serveringssteder tett i tett.

Vi setter oss på terrassen til den aller første restauranten som faktisk også ser ut som den triveligste.

Floke og jeg på ferga over til Belstein
Terrassen til favorittrestauranten
Endelig et glass Gewürstraminer
Sjekk den lekre salaten!
Spurvene koser seg med restene av druer
En sigar og litt kos, takk!

Og nå skjer det. Jeg får mitt første glass med nydelig tysk hvitvin. En halvtørr Gewürztraminer som slett ikke smaker søtt som andre halvtørre tyske viner. Jeg har alltid hatt en Gewürtzraminer fra Alsace blant mine favoritter, så det må innrømmes at dette vinvalget ikke var spesielt dristig.

Vi rusler svært rolig rundt i gatene og bare nyter synet. Jeg stikker innom et butikk med vinsmaking og sier hva jeg liker og ikke liker. Altså, tørre viner som ikke er sure og ikke Riesling. Damen gir meg Riesling som heller ikke denne gang setter meg i noen form for henførelse. Jeg ber om å få smake en Gewürstraminer, men hun nekter. Påstår at den er sur så den vil jeg ikke like. Og det kan hun fastslå med sikkerhet, for det er hun som er fagpersonen. Og noen annen vin synes hun ikke jeg skal få smake.

Jeg har mye psykologi i min fagkrets, så da kan vel jeg med samme sikkerhet fastslå at denne damen er sur. Meget sur. Hun synes muligens ikke jeg så rik nok ut til å ofre mer vin på meg. Og jeg som har nye joggesko uten hull og nesten helt ren dongerybukse!

Kan det bli mer idyllisk?

Den bitte lille landsbyen er fort sett ferdig. Plutselig befinner vi oss et stykke opp i åsen, bak den store borgen. Jan er ennå så yr over sin gåprestasjon for to dager siden, at han mener vi må prøve å gå til toppen. Det er ikke noe problem for meg å gå langt, men bratt er verre med dårlig pust. Og for Jan er en slik stigning virkelig tøff.

Men jaggu klarer vi ikke det òg og kan sette oss på kaféen på toppen og nyte turens desidert vakreste utsikt. Vi nyter hver vår skål med suppe også, og et nytt vinforsøk for min del. Et glass Grauburgunder som smaker sur og uferdig løvetannvin. Jeg liker jo ellers viner Pinot Grigio/ Pinot Gris som er samme druetype, så det er litt merkelig. Må være noe med klima og jordsmonn og alder på vinene antakelig. Men da er det ingen tvil om at vi må tilbake til det restauranten vi startet med! Når jeg endelig har oppdaget en god tysk vinm vil jeg i det minste ha ett glass til.

Nesten nådd toppen!
Altså, det murerarbeidet!
Utsikt ned til Belheim, sjekk størrelsen på kirken i forhold til resten av landsbyen!
Utsikt mot campen og KaráJan
Utsikt mot Mosel og landsbyen Ellenz Poltserdorf

Vi triller lett ned sikksakkeveien fra toppen og like lett opp trappen tilbake til terrassen på den beste og mest sjarmerende restauranten her. Bestiller fluksens et glass Gewürstraminer til meg og en øl til Jan. Han er mett etter suppen oppå toppen, men jeg tar glatt et måltid til. En stor tallerken Fetasalat med masse godt tilbehør. Og en stor skål stekte poteter til.

Floke har blitt en dreven kafégjenger i løpet av turen og oppfører seg eksemplarisk. Dessuten synes alle at han er så snill og søt. Og det har de helt rett i. Han er jo det.

Denne dagen blir det sol og nesten litt i varmeste laget. Vel tilbake på Happy Holiday blir vi sittende ute helt til mørket faller på. Med hyggelig selskap av et meget forelsket tysk par på rundt femti.

Hva fredagen vil bringe, vites intet om. Avgjørelser tar vi som det faller seg. Idag er idag og imorgen er i morgen. Altså en helt annen dag.

Merking av hvor høyt flommen har godt enkelt år

Vakker liten landsby denne Belstein

Er egentlig sitronvann riktig drikke i et vindistrikt?

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged , , , , , , | 2 kommentarer

Vandring og forfriskninger i Koblenz. Reisebrev 4.

I sesongen går det en ferge over Rhinen som forbinder campingområdet og Koblenz. Dessverre sluttet sesongen dagen før vi ankom. Da har vi to valg, gå eller ta drosje. Vanligvis er det jeg som pleier å hevde at et par cm på kartet bare er et lite stykke unna. Det har vi ledd mye av når vi har kjørt milevis av gårde i huttaheiti og lett etter den campen som skulle befinne seg et par cm unna.

På vei til byen
Flott smijernsport med harer
Harepus, detalj
Et bitte lite gatekunstverk
Starten på Balduinsbrücke
Stilig gangløp opp til Balduinbrücke

Men nå er det Jan som er overbevist om det samme. Han, som nesten ikke har hatt krefter til å gå på over et år, og har jobbet hardt for å komme tilbake til treningsturen sin på 1 km, mener nå at vi selvsagt skal gå til byen. Det er slett ikke lange biten i følge kartet. Vel har jeg alltid vært en glad vandrer, men det er i terreng. Asfaltvandring synes jeg er helt grusomt. Hardt underlag og artrose i alle ledd, er en elendig kombo. Men når Jan faktisk vil gå, er ikke jeg den som sier nei. Så vi går. Og går. Tar noen pauser og går igjen. Over Balduinbrücke hvor vi også må hvile en stund, og inn til Altstadt.

JAa vi er turister!
Klassiske bindingsverkshus i «Denkmalzone «Vier Türme»»
Veggmaleri av «Max und Moritz» fra barneboken av Wilhelm Busch

Men plutselig er vi ikke i Altstadt. Vi er er omgitt av veldig mye mer Neustadt. Så ikke bare har jeg smittet Jan med mine totale feilvurderinger av avstander i forhold til målestokk.  Det ser ut til at jeg også har smittet ham med min totale mangel på retningssans.

Men hva gjør det så lenge han nå smitter meg med det å ta pauser. Mange pauser med diverse forfriskninger. Det er sesong for vinsmaking nå. Som den vinelsker jeg er, har jeg gledet meg til det, selv om jeg ennå ikke har smakt en god tysk vin. Men antar at de finnes, så jeg er mer enn klar for å gjøre noen oppdagelser der. Dessverre slår Murphy’s lov til og gir meg et virus med feber og vondt i halsen. Det eneste jeg har lyst på er varme drikker, helst med ingefær. Og det får jeg på første stopp. Kokende vann med sitron- og ingefærskiver i som gir meg flash back til Olhão. Der kjøpte jeg alltid chá limão på vei til byen. Jeg spiser opp alt, inkludert sitronskallene, og satser på at det gir snarlig helbredelse.

Det er så mangt som kan fange ens interesse
JEsus har fått beskyttelse mot dueskitt

Vi går og går helt som jeg alltid har gjort. Varierer mellom 180 grader feil og 90 grader feil til høyre eller venstre alt etter som. Men så ser vi jo byen. Både gammel og ny by, og begge deler er fint. Høyt over oss henger det snorer med BH-er tett i tett mellom husene for å fokusere på brystkreftsaken. Ganske så dekorativt, faktisk.

Ingen av oss er opptatt av å se noe spesielt. Vi liker å se på ulik arkitektur, og vi liker å se på folkelivet. Havner i en gate med masse deilig street food. Jeg kjøper fylte vinblader og grillede oliven med hvitløk og urter. Vidunderlig godt. Jan kjøper en god ost. Ingen av oss er glade i å gå i butikker eller drive og kjøpe saker og ting bare fordi vi er på reise. Likevel slår jeg til og kjøper et par gode joggesko. Eller, jeg jogger jo aldri, men det er sko som ser ut som joggesko. Det ene paret jeg har fra før, som jeg går med nå, gir ikke god nok støtdemping og har dessuten store hull i overlæret. Det er en lise å få på meg nye Sketcher sko som er smale, har god såle og passer perfekt til mine føtter. Ikke var de spesielt dyre heller i motsetning til noen såkalte medisinske sko de gjerne ville selge meg til tre ganger prisen av Sketcher-skoene.

Et kjempeområde dekket av kjempeverbena
Tror ikke jeg kan gi bort så mange verbenaplanter neste år. JEg vil ha det slik i hagen min!
Tid for sjokokaffe

Vi vandrer videre og er atter et sted i Altstadt. En gatemusikant står under en murarkade og spiller fiolin. Om han er noen stor fiolinist aner jeg ikke, men det låter varmt og vakkert med den gode akustikken hvelvingen over ham gir. Vi slår oss ned på en italiensk utekafé på torget der. Kaffe til Jan og varm sjokolade med dobbel espresso i til meg. Så godt! I bakgrunnen hører vi fortsatt fiolinisten som nå slår over til Bella Ciao.

Med fornyede krefter og litt bedre oversikt over retninger, beveger vi oss mot odden Deutsches Eck der Vater Rhein møter Mutter Mosel.  Vi trenger en ny pause før vi kommer så langt og setter oss på en av fortauskaféene med utsikt mot Rhinen Det er hyggelig å sitte å se på de store båtene som glir forbi. Veldig lange og veldig lave.

Jeg mener å ane en viss helbredelse av ingefær- og sitrondrikken og slår til med et glass hvitvin. Den smaker fersk løvetannvin. Dvs. omtrent slik det meste av tysk vin smaker i min gane. Bratwurst og pommes frites på deling vil si pommes frittes til meg og pølse til Jan og Floke. Sa jeg at vi prøver å avlære ham å få mat ved restaurantbord og andre bord? Det er feil. Der har jeg nok både to pappaer og én onkel i mot meg.

Like bortenfor oss er startpunktet for gondolbanen som går opp til Festung Ehrenbreitstein. Det frister veldig å ta den bare for å oppleve utsikten. Og enda mer fordi det skal være en svært god restaurant på toppen der. Men jeg føler meg for sjaber til å kunne ha glede av gourmetmat nå. Og Jan har uansett ikke interesse av det, så det får bli en annengang. For det ser veldig flott ut å kunne sveve høyt der oppe. Vogn nr 17 har glassbunn, så kommer man med den, får man en ekstra spektakulær opplevelse.

Det er så søtt når ørene til Floke blafrer i vinden
To gode venner
En fantastisk allé av nydelige londonplataner

Det er spesielt å stå der ytterst ute på Deutsches Eck og se Mosel og Rhinen bli ett. Her er det slutt på Mosel, menst Rhinen renner videre til Nederland og ut i Atlanterhavet. Denne siste delen av Rhinen er jo nærmest barnet til Vater Rhein og Mutter Mosel, så jeg synes den kunne fått et annet navn herfra. Rhinskvin, for eksempel. Mer passende for et elvebarn fra et gigantisk vindistrikt.

Den giantiske rytterstatuene som står her, imponerer muligens med sin størrelse, men ellers synes vi begge at slike statuer er ganske skrekkelige. De ser så «maktdemonstranske» ut.

Utsikt mot campen vår fra Deutsches Eck
Ussikt mot Festung Ehrenbreitstein

Vi klarer med våre små pauser, å gå hele veien tilbake til campen. Da har vi begge så vondt at vi bare flater helt ut. Floke likeså. Det viser seg at vi har gått en hel mil. Jan tror ikke det er sant, men godt over 14.444 skritt blir faktisk 10,4 km. Så langt har ikke Jan gått på alle de årene jeg har kjent ham. Nå er jeg mektig stolt av ham.

Det blit deilig med en rolig kveld. Ingen orker å lage middag, men vi har snadderet fra gata i Koblenz og litt ekstra oster og annet som ble kjøpt i en butikk på vei hjem. Det holder lenge idag.

Imorgen setter vi kursen sørvestover gjennom Moseldalen. Kanskje det blir mulig å oppdage gode tyske viner da?

Alt som skjulte seg i mørket

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Mandagsmorgentur og ferden videre. Reisebrev 3.

Så flott å oppleve Greven i mandagensmorgenlys! Et grønt område med rik vegetasjon ligger som en liten halvøy ut i Dortmund-Ems-kanalen. Floke og jeg får en herlig morgentur i frisk høstluft. Jeg er i gang med femte behandlingsrunde av tilløp til hudkreft, så halve ansiktet og hele brystet får mer og mer brannsår. Følgelig priser jeg meg lykkelig for en overskyet himmel og sval høstluft som kjøler ned ansiktet og demper smertene. Det er godt å puste og slett ikke rått og kaldt selv om det er vått og overskyet.

Dortmund-Ems-kanalen

Floke springer omkring og stapper hodet godt ned i muldvarpenes jordhauger og snuser intenst. Den grønne kanalen kranses av grønne buskvekster ispedd flammende rød høstfarger. Krossved med røde bær og blader. Spolebusken med gult løv og de fantastiske frøene i sjokkrosa og oransje. Høye berberis med knallrøde dråpeformede bær tett i tett. Langs breddene vokser blålilla steppesalvie og lysende gule nattlys i flatterende samspill.

Berberis
Spolebusk
Slåpetorn
Steppesalvie
Nattlys

Nede ved marinaen kan man bli riktig så bereist. Her er man plutselig i Dover og kan ta fergen til Calais i form av en bitte liten kabelbåt.

Dover – Calais i miniversjon
Floke begynner å bli reisvant og kan gjerne tenke seg en liten båttur

Nå ser man hvorfor den hyggelige restauranten kalles Beach Bar. Her er anlagt en flott sandstrand med palmer og liggestoler som riktignok er regnvåte nå, men ser hyggelige ut likevel. Floke får et tilfelle av ellevill yrhet og springer rundt og rundt i sanda i vill fart før han uten forvarsel styrter inn i en container med åpen dør. Det viste seg å være restaurantkjøkkenet som matvraket hadde oppdaget. Gudskjelov var det ingen som så verken strandspurten hans eller turen innom kjøkkenet. Men nå må han gå i bånd på resten av turen.

Beach»en ved bredden av kanalen
Butikkområdet med restauranten i bakgrunnen
Adkomsten til Stellplatz’en
Grillhytta / restauranten i dagslys

Så følger en kjedelig men heldigvis kort reisedag på motorveien til vi når neste mål, Koblenz, og innstallerer oss på en fin camping som nok er den dyreste vi noensinne har besøkt. Vel, dette er turiststrøk så det holder, så man må vel bare akseptere prisnivået.

Beliggenheten er fantastisk helt ved bredden av der Rhein. Vi har utsikt til store båter som glir forbi og Festung Ehrenbreitstein på toppen over. Like bortenfor oss ender die Mosel sitt lange løp fra Des Vosges i Frankrike i det den renner ut i den mektige Rhinen. Fra campen ser vi taubanen med vognene som glir opp og ned mellom festningen og elvenes møtepunkt.

Vi er så innstilt på ferie nå, at vi bare slapper av resten av dagen. Floke og jeg rusler langs Rhinen hvor jeg beundrer de vakre nilendene som holder til her, mens Floke tar en Ludo og later som om det som er ukjent og mystisk, ikke fins.

Også her er Floke velkommen på restauranten. Det blir enkel og god pizzakveld hvor vi havner sammen med et veldig hyggelig svensk par som er på omtrent samme runde som oss. Imorgen skal vi rusle ferierolig i gamlebyen uten å ha noe annet mål enn å kose oss og ta livet med ro.

I mørket mellom trærne, skjuler seg en perle

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Høstferie i Tyskland.

Reisebrev 2.

Vi følger landeveier mot Glückstadt for å ta die Elbfähre over til Wischhafen. Vi liker så godt denne ruten med den lille fergen som gjør at vi unngår den tette trafikken gjennom Hamburg.

Vi passerer nydelige, røde mursteinshus med like røde teglkledte fortau utenfor. De tjukke halmtakene er grønne av mose og gir en fin fargekontrast. Ennå er det rik blomstring i hagene. Høye tuer av pampasgress vaier majestetisk utenfor alle hus.

Amy har vært på ferde også her i det flate, Nordtyske landskapet. Mye står under vann. Vel fremme i Glückstadt, viser det seg at vannstanden i Elben er alt for høy til at fergen kan gå på mange timer ennå.

Ein glücklicher Hund in Glückstadt – Floke og jeg tar en lufetur langs elven mens vi funderer på hva vi skal gjør videre

Det blir vendereis, Autobahn og trafikkkorker til et godt stykke etter Hamburg. Mange mener at det er så fint å kjøre på søndager i Tyskland når det er forbudt for trailere. Vel, i dag er alle tyskere på søndagstur, og vi opplever mer kø og tettere trafikk enn vi har gjort på mang en tysk hverdag tidligere.

Lang tid i kø, og vesentlig flere kjørepauser enn hva vi har hatt behov for tidligere, gjør at vi ikke orker å kjøre til dagens mål som var Koblenz. Lykkeligvis har vi gode venner i Svelvik som har tilhørighet til Tyskland. De har tipset oss om all verdens fine Stellplatz’er og campinger som ligger langs ruta vi har tenkt oss.

Vi kjører av motorveien og setter kursen mot Stellplatz Yachthafen Fuestrup nord for Münster. Her skal det visstnok være riktig så idyllisk og en fabelaktig god restaurant. Ja det bør det sannelig være, for det viser seg at det lange navnet jeg har skrevet inn på GPS’n, er det som blant bobilister kalles Greven etter området det ligger i. Nærmest et sagnomsust sted som alle MÅ innom på vei til eller fra Portugal eller Spania.

Hunder slapper godt av når de får være sammen med familien sin

Selv har vi aldri vært der siden vi tidligere bare har sveipet gjennom Týskland. Men nå har vi nådd, om ikke støvets alder, så i hvert fall pausenes alder. Og det er vår tur.

Det er helt svart ute når vi ankommer. Vi ser mange bobiler, men ingen restaurant og kjenner skuffelsen sige på. For nå er vi inderlig slitne etter en dag med Autobahn, eksosluft og regn. Kan virkelig dette tilsynelatende svarte, ødslige stedet være det berømte Greven?

Jan aner et lys litt lenger bort. Sannelig ligger det ikke en liten restaurant der! En stor grillhytte med varmt bål på peisen i midten.

Vi nærmest hiver fra oss bobilen og stimer ned alle tre. For Floke er også hjertelig velkommen. Det er varmt og godt. En hyggelig servitrise kommer med menyen som byr på et utall av fristende retter og god drikke. Nå er det ferie, og jeg bestemmer meg for at jeg kan spise alt unntatt svinekjøtt. Jan velger kalveschnitzelen han har hørt så mye om. Jeg velger grillet kyllingbryst med grillede grønnsaker. Pommes Frites til begge. For en vidunderlig god mat! Min rett har også rikelig med hvitløk og grillet sitron. Helt i min gate.

Ikke bare er maten særdeles smaksrik og vel tilberedt, det er også rikelig av den.

Så det blir faktisk kyllingbryst på Floke også. Men ikke før vi er hjemme igjen. Han skal ikke læres opp til å spise ved restaurantbord. Eller rettere sagt, vi prøver å avlære ham slike vaner.

Stappmette og mer enn fornøyde rusler vi tilbake til bobilen. Vi skjønner godt at folk drar hit igjen og igjen. Vi har hatt en vidunderlig koselig kveld her. Jeg sovner allerede etter første runde med Rummikub. Floke er også helt utslått etter dagens nye og interessante opplevelser.

Oppdag Tysklands skjulte skatter

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Fra Halden til Friedrichstadt. Reisebrev 1.

Mange har etterlyst reisebloggen min som stoppet brått da vi var på hjemvei fra Portugal våren 2024.

Markedplassen i Friedrichstadt kranset av vakker Hansaarkitektur

Årsakene er legio, fra ødelagt Mac og gammel bobil som krevde dyre reparasjoner, til gamle kropper som også har hatt behov for vedlikehold av til dels alvorlig karakter.

Bobilen ble endelig friskmeldt i forrige uke. Selv er vi ikke friskmeldte, men henger nå med og har både livslyst og reiseglede. Så nå, endelig, halvannet år etter siste Portugalsvinter, prøver vi oss forsiktig på en halvannen ukes bobiltur til det store utland. Nærmere bestemt Tyskland.

Tyskland har utrolig mye å by på. Dessverre har det mest blitt et transittland vi raser gjennom. Enten for å nå frem til Portugal som ligger så langt unna Norge, eller for å komme oss hjem etter en lang vinter i Portugal. Og hver gang sier Jan «jeg vil så gjerne ha en Tysklandsferie hvor vi har tid til å se litt av dette landet som har så mye historie og kultur som er verdt å oppleve».

Før andre verdenskrig var tysk fremmedspråket det var mest vanlig å lære i Norge. Begge mine foreldre snakket godt tysk. Jeg vokste opp med høytlesninger av tyske dikt. Bl.a. «Der Erlkönig» av Johan Wolfgang von Goethe som jeg var helt betatt av som barn. Og også lærte meg å spille på piano etter hvert. I det hele tattkan Tyskland vise til et fabelaktig repertoar av forfattere, diktere og komponister. Samt nydelige gamle universitetsbyer og vakre Hansabyer.

Noe har vi dog fått med oss tidligere i dette gigantiske landet. Trier, Tysklands eldste by i enden av Moseldalen. Og den gamle universitetsbyen Göthingen hvor det ofte passer med en overnatting på den hyggelige Stellplatz’en der.

Likeså Neuendettelsau hvor samboeren til en av Jans søstre er fra, samt den vakre byen som har prydet forsiden av så mange skoletyskbøker i Norge, Rothenburg ob der Tauber.

Selv er jeg også glad i den tyske landsbygda. Tyskland er et gigantisk jordbruksland. Jeg elsker alltid å se hva som dyrkes i andre land, hvordan hagene ser ut, hvilke vekster jeg kjenner igjen fra Norge og hvilke som er nye og spennende for meg. Det er så utrolig hyggelig å kjøre gjennom de tyske «Dorf’ene» med pittoreske hus og frodige hager.

Lykkeligvis får vi ha med oss vår elskede fosterhund Floke. Han er forlengst preparert for utlandet med rabiesvaksine, men har ennå til gode å oppleve det. Sverige regner vi ikke med. Vi bor jo praktisk talt i Sverige.

Vi starter med friskt mot i retning Halmstad fredag 4.10. Underveis kommer vi på alt vi har glemt, da bobilen har vært rensket for alt innhold pga. lekkasje. Men mottoet er, har man kredittkort, pass og mobiltelefon, berger man alltids. Vår vane tro har vi ikke bestilt noen ferge. Vi vet jo aldri om vi får surret oss ferdig til å rekke noe til en bestemt tid. Først når vi nærmer oss Halmstad, går jeg på nettet for å bestille plass på fergen til Grenaa. Alt utsolgt. Neste dag? Ingen ferge. Kielferga? Alt for dyr. Ystad? Ingen ferge til Tyskland. Vi sjekker både det ene og det andre og ender opp med Gøteborg Frederikshavn. Dobbelt så dyr som Halmstad Grenaa, og det blir lengre å kjøre. Det får så være. Nå skal vi endelig ha ferie etter en lang og krevende periode i livet vårt.

Floke vet å innrette seg. Jo flere som koser med ham, desto bedre er det. Her på fergen Gøteborg-Frederikshavn
Underveis i Tyskland

Det blir en hyggelig fergetur. Vi tas imot av en vertinne som ønsker velkommen og viser vei til salongen for oss med kjæledyr. Floke er oppskjørtet over alt det nye han opplever, men veldig glad. Hans første store fergetur går strålende, tross en god del sjøgang. En hel høyskoleklasse med unge jenter veksler på å kose med ham, så han er helt i sitt ess.

Sløve som vi er, hadde vi ikke fått med oss at uværet Amy var i vente, men vi møter litt av det nå. Følgelig kjører vi et stykke sørover i Danmark om kvelden i håp om å komme unna det verste før vi parkerer for natten med rumpa mot vinden.

Neste dag preges av pøsregn, men avtagende vind. Vi kommer oss velberget til vårt første mål, Friedrichstadt. En nydelig Hansaby som er på UNESCO’s verdensarvliste. Været er helt merkelig og veksler mellom de voldsomste regnskyll som varer noen minutter, og strålende solskinn. Vi får til å oppleve denne vakre, gamle byen uten å bli søkkvåte.

Vidunderlige farger på de gamle Hansahusene
Nydelig vegetasjon overalt
Så mange vakre brostein

En flott Stellplatz ligger bare et par minutters gange unna. Her er alt man trenger av fasiliteter. Ikke bare dotømming og vannpåfylling, men også strøm og sanitærbygg med dusjer og vaskemaskiner.

Floke er så utslitt av alt han har opplevd at han ikke letter på hodet når vi etterlater ham alene i bobilen om kvelden og rusler til en restaurant nede ved markedsplassen.

Utrolig nok kommer vi oss både til og fra restauranten i oppholdsvær, mens regnet styrter ned resten av tiden.

Hva gjør vel det? Bobilen er tett igjen, og varmen virker. Som det A-mennesket jeg er, sovner jeg allerede halvni, omtrent like sliten som Floke som har ligget og varmet opp senga for oss.