Vandring og forfriskninger i Koblenz. Reisebrev 4.

I sesongen går det en ferge over Rhinen som forbinder campingområdet og Koblenz. Dessverre sluttet sesongen dagen før vi ankom. Da har vi to valg, gå eller ta drosje. Vanligvis er det jeg som pleier å hevde at et par cm på kartet bare er et lite stykke unna. Det har vi ledd mye av når vi har kjørt milevis av gårde i huttaheiti og lett etter den campen som skulle befinne seg et par cm unna.

Men nå er det Jan som er overbevist om det samme. Han, som nesten ikke har hatt krefter til å gå på over et år, og har jobbet hardt for å komme tilbake til treningsturen sin på 1 km, mener nå at vi selvsagt skal gå til byen. Det er slett ikke lange biten i følge kartet. Vel har jeg alltid vært en glad vandrer, men det er i terreng. Asfaltvandring synes jeg er helt grusomt. Hardt underlag og artrose i alle ledd, er en elendig kombo. Men når Jan faktisk vil gå, er ikke jeg den som sier nei. Så vi går. Og går. Tar noen pauser og går igjen. Over Balduinbrücke hvor vi også må hvile en stund, og inn til Altstadt.

Men plutselig er vi ikke i Altstadt. Vi er er omgitt av veldig mye mer Neustadt. Så ikke bare har jeg smittet Jan med mine totale feilvurderinger av avstander i forhold til målestokk.  Det ser ut til at jeg også har smittet ham med min totale mangel på retningssans.

Men hva gjør det så lenge han nå smitter meg med det å ta pauser. Mange pauser med diverse forfriskninger. Det er sesong for vinsmaking nå. Som den vinelsker jeg er, har jeg gledet meg til det, selv om jeg ennå ikke har smakt en god tysk vin. Men antar at de finnes, så jeg er mer enn klar for å gjøre noen oppdagelser der. Dessverre slår Murphy’s lov til og gir meg et virus med feber og vondt i halsen. Det eneste jeg har lyst på er varme drikker, helst med ingefær. Og det får jeg på første stopp. Kokende vann med sitron- og ingefærskiver i som gir meg flash back til Olhão. Der kjøpte jeg alltid chá limão på vei til byen. Jeg spiser opp alt, inkludert sitronskallene, og satser på at det gir snarlig helbredelse.

Vi går og går helt som jeg alltid har gjort. Varierer mellom 180 grader feil og 90 grader feil til høyre eller venstre alt etter som. Men så ser vi jo byen. Både gammel og ny by, og begge deler er fint. Høyt over oss henger det snorer med BH-er tett i tett mellom husene for å fokusere på brystkreftsaken. Ganske så dekorativt, faktisk.

Ingen av oss er opptatt av å se noe spesielt. Vi liker å se på ulik arkitektur, og vi liker å se på folkelivet. Havner i en gate med masse deilig street food. Jeg kjøper fylte vinblader og grillede oliven med hvitløk og urter. Vidunderlig godt. Jan kjøper en god ost. Ingen av oss er glade i å gå i butikker eller drive og kjøpe saker og ting bare fordi vi er på reise. Likevel slår jeg til og kjøper et par gode joggesko. Eller, jeg jogger jo aldri, men det er sko som ser ut som joggesko. Det ene paret jeg har fra før, som jeg går med nå, gir ikke god nok støtdemping og har dessuten store hull i overlæret. Det er en lise å få på meg nye Sketcher sko som er smale, har god såle og passer perfekt til mine føtter. Ikke var de spesielt dyre heller i motsetning til noen såkalte medisinske sko de gjerne ville selge meg til tre ganger prisen av Sketcher-skoene.

Vi vandrer videre og er atter et sted i Altstadt. En gatemusikant står under en murarkade og spiller fiolin. Om han er noen stor fiolinist aner jeg ikke, men det låter varmt og vakkert med den gode akustikken hvelvingen over ham gir. Vi slår oss ned på en italiensk utekafé på torget der. Kaffe til Jan og varm sjokolade med dobbel espresso i til meg. Så godt! I bakgrunnen hører vi fortsatt fiolinisten som nå slår over til Bella Ciao.

Med fornyede krefter og litt bedre oversikt over retninger, beveger vi oss mot odden Deutsches Eck der Vater Rhein møter Mutter Mosel.  Vi trenger en ny pause før vi kommer så langt og setter oss på en av fortauskaféene med utsikt mot Rhinen Det er hyggelig å sitte å se på de store båtene som glir forbi. Veldig lange og veldig lave.

Jeg mener å ane en viss helbredelse av ingefær- og sitrondrikken og slår til med et glass hvitvin. Den smaker fersk løvetannvin. Dvs. omtrent slik det meste av tysk vin smaker i min gane. Bratwurst og pommes frites på deling vil si pommes frittes til meg og pølse til Jan og Floke. Sa jeg at vi prøver å avlære ham å få mat ved restaurantbord og andre bord? Det er feil. Der har jeg nok både to pappaer og én onkel i mot meg.

Like bortenfor oss er startpunktet for gondolbanen som går opp til Festung Ehrenbreitstein. Det frister veldig å ta den bare for å oppleve utsikten. Og enda mer fordi det skal være en svært god restaurant på toppen der. Men jeg føler meg for sjaber til å kunne ha glede av gourmetmat nå. Og Jan har uansett ikke interesse av det, så det får bli en annengang. For det ser veldig flott ut å kunne sveve høyt der oppe. Vogn nr 17 har glassbunn, så kommer man med den, får man en ekstra spektakulær opplevelse.

Det er spesielt å stå der ytterst ute på Deutsches Eck og se Mosel og Rhinen bli ett. Her er det slutt på Mosel, menst Rhinen renner videre til Nederland og ut i Atlanterhavet. Denne siste delen av Rhinen er jo nærmest barnet til Vater Rhein og Mutter Mosel, så jeg synes den kunne fått et annet navn herfra. Rhinskvin, for eksempel. Mer passende for et elvebarn fra et gigantisk vindistrikt.

Den giantiske rytterstatuene som står her, imponerer muligens med sin størrelse, men ellers synes vi begge at slike statuer er ganske skrekkelige. De ser så «maktdemonstranske» ut.

Vi klarer med våre små pauser, å gå hele veien tilbake til campen. Da har vi begge så vondt at vi bare flater helt ut. Floke likeså. Det viser seg at vi har gått en hel mil. Jan tror ikke det er sant, men godt over 14.444 skritt blir faktisk 10,4 km. Så langt har ikke Jan gått på alle de årene jeg har kjent ham. Nå er jeg mektig stolt av ham.

Det blit deilig med en rolig kveld. Ingen orker å lage middag, men vi har snadderet fra gata i Koblenz og litt ekstra oster og annet som ble kjøpt i en butikk på vei hjem. Det holder lenge idag.

Imorgen setter vi kursen sørvestover gjennom Moseldalen. Kanskje det blir mulig å oppdage gode tyske viner da?