Med hund i fokus

13. oktober 2025 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged Bobil, bobilturer i Europa, Cochen, Høst, KaràJan V, landskap, Moseldalen, reise med hund, Tierartz, tyskland, Veterinær | Legg igjen en kommentar

Tilbake til Fuestrup og hundelek. 7. reisebrev

Dyrleger er ikke det minste problem å finne i Tryskland. Det er bare å Google Tierarzt på Maps, så popper de opp. Det man må, er å unngå klinikker. Som i Norge er de svindyre. Her i Tyskland er det heldigvis mer enn nok av landsens dyrleger som ikke tar mange kronene. Vi som reiser med hund, må ha alt på stell med pass og vaksinasjoner. I tillegg skal alle hunder ha tablett mot revebendelorm før de får komme inn til Norge. Tre til fem dager før innreise, og så en ny tablett etter hjemkomst. Floke er, som sikkert de fleste av Haldens hunder, kronisk preparert. Dvs. Floke får “svenskepillen” sin hver 28. dag hos dyrlegen og kan da reise frem og tilbake uten problemer. Vi som bor i Halden, blir en slags halvsvensker, så vi er i Sverige flere ganger i uka. Da er det greit at hunden alltid kan bli med uten ekstra foranstaltninger. Men det er nøye, må vite. Det må ikke gå over tida.

Floke har frist til mandag klokken halv elleve, så da er det like greit å finne en veterinær nå. Heldigvis er det flere som har åpent på lørdager også.

**Ikke noe er bedre enn å være på bobiltur for en hund. Da er man helt nær hele tiden.**

Vi kjører østsiden av Mosel opp til Cochem som fordeler seg på begge sider av elven. Artig å se de flotte dalsidene med drueranker fra motsatt side. Tar broen over elven. og følger L98 gjennom dalen som slynger seg oppover omkranset av glødende løvskog. Vakkert. Nesten så jeg får flash back til da vi kjørte motsatt pilegrimsrute nedover skogen ved Roncesvalles mellom Spania og Frankrike.

Tierartz Dr. Zimmer-Püsch finner vi i Mayen når vi har kommet oss opp på flata. Det tar fem minutter å få svenskepille og stempel i passet til en pris av 10 euro. Selv på en lørdag.

Deretter er det bare å koste avgårde opp til Stellplatz’en ved Dortmund-Ems-kanalen i Fuestrup. Våre venner Elin og Kjell ankommer litt etter oss. Skal si det blir ellevill glede når lille Kira mellompuddel jumper ut av bilen. Hun er en energibombe av dimensjoner, og Floke må vel sies å være en litt sedat type med tanke på at han bare er fem og et halvt år. Men Kira får ham i gang. Og de springer og springer og springer elleville runder. Så elleville at de glemmer at det er noe som heter å komme på anrop. Ihvert fall sånn med én gang.

Atter en gang er vi benket i grillhytta og spiser nydelig middag. Nå er vi fire voksne og to hunder. Det er så trivelig at hundene får være med her. Lille, glade Kira på nitten uker er en skjønnhet som vekker oppsikt overalt.

**Elin, Jan, meg og Kjell**. Koser oss med lørdagsmidag i grillhytta

Søndagen blir akkurat så fredelig som søndager skal være. Lang rusletur med hundene i det grønne nærområdet hvor de virkelig får løpt av seg masse oppdemmet energi. Vi mennesker har nok med å se på slik energiutfoldelse og føler ingen trang til å henge på hundene.

**Ingen tvil om at Kira er en vannhund**

En pit stop på strandbaren blir det òg før vi er tilbake og får introdusert våre venner for aktiviteten “Nummerkubb”. Eller Pinnespillet som vi kaller det i Olhão hvor det er en yndet fritidssyssel blant nordmenn. Kjell er gammel og dreven ishockeyspiller. Uten å gå nærmere inn på resultater, kan jeg vel si at i forhold til at vi har spilt dette hundrevis av ganger og han for første gang, imponerer vi nok ikke med våre ferdigheter. Artig lell. Det syntes Floke også. Han løper begesistret etter pinnene som blir kastet. Griper dem i munnen og springer av gårde med dem. Først skjønner jeg ingenting. «Dette har han da aldri gjort før!» Så kommer jeg på at Floke aldri har vært med og spilt pinnespill før. Det er jo en «Olhão-greie». Og der har Floke aldri vært. Det var jo Ludo.

Av og til glir de litt sammen. Der er så like på mange vis.

Vi har flottet oss på denne turen med flere restaurantbesøk. Mot sedvane. Vi lager for det meste maten selv. Men vi synes liksom vi har fortjent denne turen med litt ekstra nytelse nå. Det gjør virkelig godt. Følgelig blir det utemiddag igjen. Pizza. Ekte italiensk her i Tyskland. Himmelsk god, beste jeg har smakt. DOP på menyer med italiensk mat, betyr at alle råvarer er italienske. Det kjennes på smaken.

Etterpå får vi til og med lært bort Rummikub, men så er det tidlig kveld for folk og hunder.

Jan slukner klokken ti, mens jeg rigger meg til med podcast på øret. Den norske kongerekka med Are Sende Osen. Hysterisk artig og samtidig lærerik.

Podcastene få rmeg gjennom nettene uten søvn. Sove kan jeg bare glemme med den behandlingen jeg holder på med. Det gjør alt for vondt.

“Alt er en overgang, sa reven, han ble flådd!” Akkurat nå er jeg en flådd rev. Men det går over om noen uker. Jeg blir bra igjen.

Vår siste dag i Tyskland byr på strålende sol. Nå er Kielferga neste. Floke skal ha sitt livs første opphold på båtlugar sammen med oss. Tenker vi får det koselig, jeg.

Et annet spørsmål er om han godtar å gjøre sitt fornødne på hundeluftestedet på båten. Ludo nektet å gjøre noe som helst på et slikt sted. Typisk nok nektet Floke å gjøre noe som helst på siste luftetur. Nå ligger han her og fiser, og vi må kjøre om bord. Ingen flere muligheter til å lufte ham på fast grunn nå.

Mye tyder på at Flokes første lange båttur kan bli ganske spennende for både ham og oss.

Oppdag Briedern: En skjult perle i Tyskland

13. oktober 2025 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged Bobil, bobilturer i Europa, Briedern, Høst, KaràJan V, landskap, Mat & drikke, Moseldalen, reise med hund, tyskland, vin | Legg igjen en kommentar

6. reisebrev. Vi flytter på oss. Men bare litt.

Hva med Trier? Eller skal vi ikke like godt dra til Amsterdam? Jan er opplagt og ivrig og full av forslag for ferden videre. Det er herlig å se hvor han har kviknet til. En hel vinter med cellegiftbehandling og fortsettelsen med livslang hormonbehandling, har tatt og tar hardt på den gamle traver. Det er godt å se ham finne igjen krefter og lyst til å kjøre langt. Det kjennes nok godt for ham selv også. Identiteten til en langtransportsjåfør som glatt har kjørt over hundre mil på en dag når vi hadde Portugal som mål, blir hardt rammet når det må tas gjentatte pauser med få mils mellomrom. Nå er han i siget igjen med både vandring og kjøring. Det gjør oss begge veldig glad. Bobilturer både rundt i Europa og Norge har i alle år vært en stor, felles glede.

Likevel, vi trenger ferie. Ekte ferie. Dvs. slappe av og ikke gjøre særlig mye. Og det er så deilig å bare være ute. Amsterdam er femti mil unna. Det blir mye tid i bilen. For all del, vi elsker Amsterdam og Gaasperdam Camping med sine naturskjønne områder. Bare ta metroen inn til den vidunderlig byen som har så mye å by på.

Men ikke nå. Jeg orker ikke så mye sitting. Er ikke så keen på byvandring heller når behandlingen jeg går på nå, får meg til å se spedalsk ut. Ikke det at jeg skjemmes over å gå rundt med alle sårene, men de gjør så vondt. Brenner og verker og huden faller av og gir åpne sår som er utsatt for infeksjonsfare. Det føles tryggere og bedre å ta det med ro på mindre steder. Amsterdam og andre byer kan bli når jeg er bra igjen. Forhåpentligvis forsvinner ikke Amsterdam med det første. Skjønt i denne urolige verden er man vel ikke lenger trygg for noe.

Det er fint her vi er. Rent meditativt å sette ved bredden av Mosel og se båter, nilender og svaner gli sakte forbi. Fint å gå tur her, og fint å ta fergen over til Belstein og drikke god vin.

Dessverre er plassen vi står på, er reservert fra i dag av. Skal vi først flytte på oss, drar vi likevel videre til et nytt sted. Men ikke langt.

Vi kjører rolig videre langs elvebredden. Krysser Mosel over broen til Senheim og fortsetter til vi er nesten vis a vis Happy Holiday. Her ved Briedern er det en helt enkel Stellplatz. Uten strøm, men med dotømming. Mer trenger vi ikke. Kun ti euro per natt. Nydelig beliggende ved elvebredden med grønne enger og druemarker bortover i den ene retningen. En liten kafé mellom druerankene byr på kaffe, kaker og enkle varmretter. Går vi motsatt vei, har vi landsbyen Briedern med muligheter for mat og drikke. Fredelig og perfekt.

**Mange idylliske bakgårder til vinhus og hoteller**

Jan tar seg en hvil, mens Floke og jeg går en god runde og gjør oss kjent. Det jaktes fortsatt på den gode vin, men det ser ikke ut til å være allverdens tilbud i denne bittelille dorf’en. Helt i enden finner jeg et hotell med en koselig restaurant og overbygget oppvarmet terrasse hvor Floke og jeg kan sitte. Jeg prøver meg på en ny type hvitvin. Den er god! Rivaner-druen er en krysning av silvaner og riesling druer som ofte også kalles müller-thurgau.

Litt snacks til kanskje? Joda. Etter en ti minutters tid kommer de med en diger bolle hjemmelaget potetgull. Varm og helt nystekt. Sprø, men likevel litt sånn deilig myke inni. Noe så godt! Men tyske porsjoner, altså. De er ikke for hvermannsen å klare å spise opp. Jeg er virkelig ikke småspist av meg, men her i Tyskland kommer jeg til kort stadig vekk. Noe Floke ikke har det minste i mot. Han sitter klar for å overta hva det enn måtte være.

Det blir til at vi inntar middagen også her. Rusler bortover langs Mosel mens vi beundrer en svanefamilie med hele fem unger som seiler rolig bortover i vannkanten. Gamle menn sitter borgjennom på krakkene sine med oppspente fiskestenger og bøtter med agn mens de håper på å innkassere ørreter.

På Daslenz serveres mat av sesongens råvarer og vin fra et av de mange vinhusene her, Hügo Friedrich & Sohn. Vinen er helt ok og maten nydelig. Søte gode Floke er blitt en dreven restauranthund i løpet av turen og oppfører seg eksemplarisk. Ligger så avslappet og rolig på gulvet ved siden av meg.

Etter denne hyggelige kvelden har vi bare natten og noen timers kjøretur foran oss i morgen før vi atter er tilbake i Fuestrup hvor vi endelig skal møte våre venner fra Svelvik og deres lille Kira på nitten måneder. Egentlig skulle vi hatt flere dager sammen, men når hele gjengen er beslaglagt med ymse helsereparasjoner til fastsatte datoer, ble det ikke slik. Men nå gleder vi oss til litt sosialt samvær og to hunder som endelig skal få leke sammen igjen.

Jakten på den gode vin

12. oktober 2025 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged Belstein, Bobil, bobilturer i Europa, Cochem, KaráJan V, Moseldalen, NATUR, reise med hund | 1 kommentar

Reisebrev 5 Campingplatz Happy Holiday i Moseldalen

Noe så ufattelig vakkert som å kjøre vei 416 gjennom Moseldalen! Nesten helt ved vannkanten følger veien elvens kraftige slynger. Landsby på landsby med pittoreske eventyrhus som tatt ut av brødrene Grimms eventyr, speiler seg i Mosel der den flyter så grønn og stille. Små og store skip seiler i begge retninger. Alle er lave for å kunne gå under broer. Mange tar det igjen på lengden. Enkelte er virkelig fasinerende lange.

På hver side strekker bratte åssider med druemarker seg langt oppover. Noen så bratte at en kan undre seg over hvordan det lar seg gjøre å drive dem. De fleste druemarkene er på vestsiden hvor vi kjører. På motsatt side dyrkes det også, men her er det også tett løvskog.

Dette må da være den perfekte tiden av året å nyte dette eventyret av et landskap!

Fargene er helt betagende når det grønne brytes av alle de flammende nyanser av høstfarger. Luften er frisk og klar. Behagelig for oss som ikke liker for mye varme, men varmt nok. Femten – sytten grader. Det er overskyet, noe som er langt mer behagelig enn solskinn når man kjører. For min del generelt bra, da jeg må unngå å få sol i ansiktet.

En smal sykkelvei går mellom bilveien og elva og viser oss at dette er høysesong for pensjonister. Den flate sykkelveien yrer av syklende par med umiskjennelige grå hårtuster under den korrekte sykkelhjelmbekledningen. Det er unektelig også et gode på denne tiden at yrkesaktives feriesesong for lengst er over. Sommers tid er det nok langt mer tettpakket med folk her. Skjønt pensjonistene, som vi jo også er, fyller godt opp overalt.

Høsten er en fin tid for å nyte livets høst. For her står nytelsen i fokus. Moseldalen må vel være Tysklands svar på Italias Toscana.

Vakkert landskap, enorm vinproduksjon og stort fokus på mat og vin. Hver eneste landsby har flere tilbud om vinsmaking. Likeså alle vingårdene. Spisesteder og vinhus er det rikelig av. Hoteller og overnattingssteder likeså i tillegg til alle muligheter for elvecruise.

Dertil er det meget godt tilrettelagt for bobiler. Stellplatz’er og campingplasser tett i tett, samt tilbud om å stå på vingårder.

**kke så verst å campe ved bredden av Mosel. Ha egen brygge og innta middagen akkurat her.**

Cochem var dagens mål. En vakker by som tilbyr gratis bobilparkering ved elven. Vi kjørte likevel noen kilometer til. Gjennom landsbyen Ellenz-Poltersdorf hvor man kan stå på Stellplatz’en til vinhuset Loosen. Etter nok en kilometer ender vi ferden på Campingplatz Happy Holiday. Idyllisk beliggende helt ved bredden av Mosel. Her står vi i vannkanten med egen brygge og store valnøttrær over oss. På motsatt side av elven strekker de vakre åsene seg bratt oppover til Burg Metternich som troner på toppen. Rett bortenfor oss patruljer en liten ferge frem og tilbake til den maleriske dorf’en Belstein.

Vi kuler’n idag etter gårsdagens imponerende vandring. Viruset har ikke sluppet tak i meg ennå, så hvile er påtrengt. Lokalbehandlingen med cellegift i ansiktet og på brystet gjør huden stadig mer sår og smertefull, så formen er ikke optimal, for å si det mildt.

Vi lager middag på kokeapparatet ute og inntar den ved den fredelige elvebredden før vi tar en tidlig kveld.

Dagen derpå møtes med fornyede krefter og eventyrlyst. Vi tar den sjarmerende lille kabelfergen over elven til Beilstein.

Her er ufattelig vakkert! Nydelige bindingsverkshus og andre murhus klynger seg til hverandre opp de bratte smågatene. Mengder av blomster og drueranker omkranser alt som omkranses kan. Bak husene ligger kirken som tar nesten like mye plass som landsbyhusene til sammen. Her er vinhus og serveringssteder tett i tett.

Vi setter oss på terrassen til den aller første restauranten som faktisk også ser ut som den triveligste.

**Floke og jeg på ferga over til Belstein**

Og nå skjer det. Jeg får mitt første glass med nydelig tysk hvitvin. En halvtørr Gewürztraminer som slett ikke smaker søtt som andre halvtørre tyske viner. Jeg har alltid hatt en Gewürtzraminer fra Alsace blant mine favoritter, så det må innrømmes at dette vinvalget ikke var spesielt dristig.

Vi rusler svært rolig rundt i gatene og bare nyter synet. Jeg stikker innom et butikk med vinsmaking og sier hva jeg liker og ikke liker. Altså, tørre viner som ikke er sure og ikke Riesling. Damen gir meg Riesling som heller ikke denne gang setter meg i noen form for henførelse. Jeg ber om å få smake en Gewürstraminer, men hun nekter. Påstår at den er sur så den vil jeg ikke like. Og det kan hun fastslå med sikkerhet, for det er hun som er fagpersonen. Og noen annen vin synes hun ikke jeg skal få smake.

Jeg har mye psykologi i min fagkrets, så da kan vel jeg med samme sikkerhet fastslå at denne damen er sur. Meget sur. Hun synes muligens ikke jeg så rik nok ut til å ofre mer vin på meg. Og jeg som har nye joggesko uten hull og nesten helt ren dongerybukse!

Den bitte lille landsbyen er fort sett ferdig. Plutselig befinner vi oss et stykke opp i åsen, bak den store borgen. Jan er ennå så yr over sin gåprestasjon for to dager siden, at han mener vi må prøve å gå til toppen. Det er ikke noe problem for meg å gå langt, men bratt er verre med dårlig pust. Og for Jan er en slik stigning virkelig tøff.

Men jaggu klarer vi ikke det òg og kan sette oss på kaféen på toppen og nyte turens desidert vakreste utsikt. Vi nyter hver vår skål med suppe også, og et nytt vinforsøk for min del. Et glass Grauburgunder som smaker sur og uferdig løvetannvin. Jeg liker jo ellers viner Pinot Grigio/ Pinot Gris som er samme druetype, så det er litt merkelig. Må være noe med klima og jordsmonn og alder på vinene antakelig. Men da er det ingen tvil om at vi må tilbake til det restauranten vi startet med! Når jeg endelig har oppdaget en god tysk vinm vil jeg i det minste ha ett glass til.

Vi triller lett ned sikksakkeveien fra toppen og like lett opp trappen tilbake til terrassen på den beste og mest sjarmerende restauranten her. Bestiller fluksens et glass Gewürstraminer til meg og en øl til Jan. Han er mett etter suppen oppå toppen, men jeg tar glatt et måltid til. En stor tallerken Fetasalat med masse godt tilbehør. Og en stor skål stekte poteter til.

Floke har blitt en dreven kafégjenger i løpet av turen og oppfører seg eksemplarisk. Dessuten synes alle at han er så snill og søt. Og det har de helt rett i. Han er jo det.

Denne dagen blir det sol og nesten litt i varmeste laget. Vel tilbake på Happy Holiday blir vi sittende ute helt til mørket faller på. Med hyggelig selskap av et meget forelsket tysk par på rundt femti.

Hva fredagen vil bringe, vites intet om. Avgjørelser tar vi som det faller seg. Idag er idag og imorgen er i morgen. Altså en helt annen dag.

**Merking av hvor høyt flommen har godt enkelt år**

Vakker liten landsby denne Belstein

Er egentlig sitronvann riktig drikke i et vindistrikt?

9. oktober 2025 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged Bobil, bobilturer i Europa, KaráJan V, Koblenz, Moseldalen, reise med hund, tyskland | 2 kommentarer

Vandring og forfriskninger i Koblenz. Reisebrev 4.

I sesongen går det en ferge over Rhinen som forbinder campingområdet og Koblenz. Dessverre sluttet sesongen dagen før vi ankom. Da har vi to valg, gå eller ta drosje. Vanligvis er det jeg som pleier å hevde at et par cm på kartet bare er et lite stykke unna. Det har vi ledd mye av når vi har kjørt milevis av gårde i huttaheiti og lett etter den campen som skulle befinne seg et par cm unna.

Men nå er det Jan som er overbevist om det samme. Han, som nesten ikke har hatt krefter til å gå på over et år, og har jobbet hardt for å komme tilbake til treningsturen sin på 1 km, mener nå at vi selvsagt skal gå til byen. Det er slett ikke lange biten i følge kartet. Vel har jeg alltid vært en glad vandrer, men det er i terreng. Asfaltvandring synes jeg er helt grusomt. Hardt underlag og artrose i alle ledd, er en elendig kombo. Men når Jan faktisk vil gå, er ikke jeg den som sier nei. Så vi går. Og går. Tar noen pauser og går igjen. Over Balduinbrücke hvor vi også må hvile en stund, og inn til Altstadt.

Men plutselig er vi ikke i Altstadt. Vi er er omgitt av veldig mye mer Neustadt. Så ikke bare har jeg smittet Jan med mine totale feilvurderinger av avstander i forhold til målestokk. Det ser ut til at jeg også har smittet ham med min totale mangel på retningssans.

Men hva gjør det så lenge han nå smitter meg med det å ta pauser. Mange pauser med diverse forfriskninger. Det er sesong for vinsmaking nå. Som den vinelsker jeg er, har jeg gledet meg til det, selv om jeg ennå ikke har smakt en god tysk vin. Men antar at de finnes, så jeg er mer enn klar for å gjøre noen oppdagelser der. Dessverre slår Murphy’s lov til og gir meg et virus med feber og vondt i halsen. Det eneste jeg har lyst på er varme drikker, helst med ingefær. Og det får jeg på første stopp. Kokende vann med sitron- og ingefærskiver i som gir meg flash back til Olhão. Der kjøpte jeg alltid chá limão på vei til byen. Jeg spiser opp alt, inkludert sitronskallene, og satser på at det gir snarlig helbredelse.

**Det er så mangt som kan fange ens interesse**

Vi går og går helt som jeg alltid har gjort. Varierer mellom 180 grader feil og 90 grader feil til høyre eller venstre alt etter som. Men så ser vi jo byen. Både gammel og ny by, og begge deler er fint. Høyt over oss henger det snorer med BH-er tett i tett mellom husene for å fokusere på brystkreftsaken. Ganske så dekorativt, faktisk.

Ingen av oss er opptatt av å se noe spesielt. Vi liker å se på ulik arkitektur, og vi liker å se på folkelivet. Havner i en gate med masse deilig street food. Jeg kjøper fylte vinblader og grillede oliven med hvitløk og urter. Vidunderlig godt. Jan kjøper en god ost. Ingen av oss er glade i å gå i butikker eller drive og kjøpe saker og ting bare fordi vi er på reise. Likevel slår jeg til og kjøper et par gode joggesko. Eller, jeg jogger jo aldri, men det er sko som ser ut som joggesko. Det ene paret jeg har fra før, som jeg går med nå, gir ikke god nok støtdemping og har dessuten store hull i overlæret. Det er en lise å få på meg nye Sketcher sko som er smale, har god såle og passer perfekt til mine føtter. Ikke var de spesielt dyre heller i motsetning til noen såkalte medisinske sko de gjerne ville selge meg til tre ganger prisen av Sketcher-skoene.

**Et kjempeområde dekket av kjempeverbena**

Vi vandrer videre og er atter et sted i Altstadt. En gatemusikant står under en murarkade og spiller fiolin. Om han er noen stor fiolinist aner jeg ikke, men det låter varmt og vakkert med den gode akustikken hvelvingen over ham gir. Vi slår oss ned på en italiensk utekafé på torget der. Kaffe til Jan og varm sjokolade med dobbel espresso i til meg. Så godt! I bakgrunnen hører vi fortsatt fiolinisten som nå slår over til Bella Ciao.

Med fornyede krefter og litt bedre oversikt over retninger, beveger vi oss mot odden Deutsches Eck der Vater Rhein møter Mutter Mosel. Vi trenger en ny pause før vi kommer så langt og setter oss på en av fortauskaféene med utsikt mot Rhinen Det er hyggelig å sitte å se på de store båtene som glir forbi. Veldig lange og veldig lave.

Jeg mener å ane en viss helbredelse av ingefær- og sitrondrikken og slår til med et glass hvitvin. Den smaker fersk løvetannvin. Dvs. omtrent slik det meste av tysk vin smaker i min gane. Bratwurst og pommes frites på deling vil si pommes frittes til meg og pølse til Jan og Floke. Sa jeg at vi prøver å avlære ham å få mat ved restaurantbord og andre bord? Det er feil. Der har jeg nok både to pappaer og én onkel i mot meg.

Like bortenfor oss er startpunktet for gondolbanen som går opp til Festung Ehrenbreitstein. Det frister veldig å ta den bare for å oppleve utsikten. Og enda mer fordi det skal være en svært god restaurant på toppen der. Men jeg føler meg for sjaber til å kunne ha glede av gourmetmat nå. Og Jan har uansett ikke interesse av det, så det får bli en annengang. For det ser veldig flott ut å kunne sveve høyt der oppe. Vogn nr 17 har glassbunn, så kommer man med den, får man en ekstra spektakulær opplevelse.

***Det er så søtt når ørene til Floke blafrer i vinden***

Det er spesielt å stå der ytterst ute på Deutsches Eck og se Mosel og Rhinen bli ett. Her er det slutt på Mosel, menst Rhinen renner videre til Nederland og ut i Atlanterhavet. Denne siste delen av Rhinen er jo nærmest barnet til Vater Rhein og Mutter Mosel, så jeg synes den kunne fått et annet navn herfra. Rhinskvin, for eksempel. Mer passende for et elvebarn fra et gigantisk vindistrikt.

Den giantiske rytterstatuene som står her, imponerer muligens med sin størrelse, men ellers synes vi begge at slike statuer er ganske skrekkelige. De ser så «maktdemonstranske» ut.

**Utsikt mot campen vår fra Deutsches Eck**

Vi klarer med våre små pauser, å gå hele veien tilbake til campen. Da har vi begge så vondt at vi bare flater helt ut. Floke likeså. Det viser seg at vi har gått en hel mil. Jan tror ikke det er sant, men godt over 14.444 skritt blir faktisk 10,4 km. Så langt har ikke Jan gått på alle de årene jeg har kjent ham. Nå er jeg mektig stolt av ham.

Det blit deilig med en rolig kveld. Ingen orker å lage middag, men vi har snadderet fra gata i Koblenz og litt ekstra oster og annet som ble kjøpt i en butikk på vei hjem. Det holder lenge idag.

Imorgen setter vi kursen sørvestover gjennom Moseldalen. Kanskje det blir mulig å oppdage gode tyske viner da?

Alt som skjulte seg i mørket

7. oktober 2025 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged Bobil, bobilturer i Europa, Greven, KaráJan V, Koblenz, Moseldalen, NATUR, reise med hund, tyskland | Legg igjen en kommentar

Mandagsmorgentur og ferden videre. Reisebrev 3.

Så flott å oppleve Greven i mandagensmorgenlys! Et grønt område med rik vegetasjon ligger som en liten halvøy ut i Dortmund-Ems-kanalen. Floke og jeg får en herlig morgentur i frisk høstluft. Jeg er i gang med femte behandlingsrunde av tilløp til hudkreft, så halve ansiktet og hele brystet får mer og mer brannsår. Følgelig priser jeg meg lykkelig for en overskyet himmel og sval høstluft som kjøler ned ansiktet og demper smertene. Det er godt å puste og slett ikke rått og kaldt selv om det er vått og overskyet.

Floke springer omkring og stapper hodet godt ned i muldvarpenes jordhauger og snuser intenst. Den grønne kanalen kranses av grønne buskvekster ispedd flammende rød høstfarger. Krossved med røde bær og blader. Spolebusken med gult løv og de fantastiske frøene i sjokkrosa og oransje. Høye berberis med knallrøde dråpeformede bær tett i tett. Langs breddene vokser blålilla steppesalvie og lysende gule nattlys i flatterende samspill.

Nede ved marinaen kan man bli riktig så bereist. Her er man plutselig i Dover og kan ta fergen til Calais i form av en bitte liten kabelbåt.

Nå ser man hvorfor den hyggelige restauranten kalles Beach Bar. Her er anlagt en flott sandstrand med palmer og liggestoler som riktignok er regnvåte nå, men ser hyggelige ut likevel. Floke får et tilfelle av ellevill yrhet og springer rundt og rundt i sanda i vill fart før han uten forvarsel styrter inn i en container med åpen dør. Det viste seg å være restaurantkjøkkenet som matvraket hadde oppdaget. Gudskjelov var det ingen som så verken strandspurten hans eller turen innom kjøkkenet. Men nå må han gå i bånd på resten av turen.

Så følger en kjedelig men heldigvis kort reisedag på motorveien til vi når neste mål, Koblenz, og innstallerer oss på en fin camping som nok er den dyreste vi noensinne har besøkt. Vel, dette er turiststrøk så det holder, så man må vel bare akseptere prisnivået.

Beliggenheten er fantastisk helt ved bredden av der Rhein. Vi har utsikt til store båter som glir forbi og Festung Ehrenbreitstein på toppen over. Like bortenfor oss ender die Mosel sitt lange løp fra Des Vosges i Frankrike i det den renner ut i den mektige Rhinen. Fra campen ser vi taubanen med vognene som glir opp og ned mellom festningen og elvenes møtepunkt.

Vi er så innstilt på ferie nå, at vi bare slapper av resten av dagen. Floke og jeg rusler langs Rhinen hvor jeg beundrer de vakre nilendene som holder til her, mens Floke tar en Ludo og later som om det som er ukjent og mystisk, ikke fins.

Også her er Floke velkommen på restauranten. Det blir enkel og god pizzakveld hvor vi havner sammen med et veldig hyggelig svensk par som er på omtrent samme runde som oss. Imorgen skal vi rusle ferierolig i gamlebyen uten å ha noe annet mål enn å kose oss og ta livet med ro.

	allsidigesolvor til Og det fineste på hele turen…
	Erle Elisabeth Rogne til Og det fineste på hele turen…
	Randi J. Aasheim til Jakten på den gode vin
	allsidigesolvor til Er egentlig sitronvann riktig…
	Randi J. Aasheim til Er egentlig sitronvann riktig…

allsidige

Naturens flora og fauna, vårt livsgrunnlag er det viktigste av alt. Det nytes med alle sanser hjemme i Norge, på reiser i Europa, vinteropphold i Portugal. Alltid med min følgesvenn, storpuddelen Ludo. Natur og hage er mitt hovedfokus og respekt for økosystemtes sårbarhet.

Stikkordarkiv: Moseldalen

Med hund i fokus

Oppdag Briedern: En skjult perle i Tyskland

Jakten på den gode vin

Er egentlig sitronvann riktig drikke i et vindistrikt?

Alt som skjulte seg i mørket

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: