Som kjent går det mange veier til Rom. Det gjør det også til Olhão. Vi har valgt mange ulike ruter til og fra i årenes løp. Hovedkriteriet er at reisen til og fra er vår ferie og skal inneholde det vi ser på som ferie. I Olhão bor vi. Det er hjemme når vi er i Portugal.

Når vi ferierer, vil vi aldri ha faste planer. Vi vil leve i nuet og velge dagens innhold ut ifra hva vi har lyst til der og da. Og hva værmeldingen sier. Værmeldingen er viktig. Det er ikke mye som er morsomt å oppleve i øsregn og uvær.

Vi skal selvfølgelig ende i Portugal eller Norge, men omveier er fint. Vi liker den vekslingen mellom by og land som bobillivet gir. Urbane gleder som kunstutstillinger, opera, konserter og flott arkitektur liker vi begge. Men ikke i store doser på en gang. Jeg elsker gourmetmat og gode viner. Det gjør ikke Jan. Lykkeligvis for ham, begrenses min hang til slike opplevelser seg selv. Vi har ikke pensjoner som gir rom for mye av slikt. Men han slipper ikke helt unna, da.

Begge er vi glade i naturen, men jeg har nok en spesiell lidenskap og interesse i så måte. Og jeg liker å gå i naturen, helst langt. Også dette begrenser seg mens vi er underveis, men vi har da sannelig fått med oss utrolig mange vidunderlige naturområder uten et menneske i sikte gjennom årene. I mange land.

Større byer er vel det vi begge blir mest slitne av. Et par storbyopplevelser av gangen er nok. Da heller noen små, ukjente landsbyer som har sin originalitet i behold. Hvor man opplever folkeliv og lokale spisesteder, upåvirket av turisme.

Vi utforsket Bordeaux for to år siden og registrerte at det settes opp mange flotte operaer her i l’Opéra National de Bordeaux. Da var det ingen som fristet og heller ikke nå. Wagner er ikke på favorittlisten. Carmina Burana, derimot, som settes opp i desember! Men det kan vi ikke vente på. Vi tar trikken til byen og nyter litt flytende på en utekafé ved Place de la Comédie, fra 1780. Vi gidder ikke traske omkring og se på alt vi har sett før. Solen skinner, været er mildt, og det er deilig å sløve. Bare sitte her og nyte og se på folkelivet mens vi gjenoppfrisker det vi lærte om Bordeaux sist vi var her:

Denne gamle havnebyen ved elven Gironne ligger bare seks meter over havet. Havnebygningene fra 1700-tallet, oppført i nyklassisistisk arkitektur, står på UNESCO’s verdensarvliste. Arkitektur er et viktig særpreg ved Bordeaux som kan datere bosetting så langt tilbake som 300 år f.v.t. Byen har hele 347 fredete eldre bygninger, men er også prisbelønt for moderne og fremtidsrettet urban arkitektur. Gjennom århundrene har byen med sin strategiske beliggenhet, blitt plyndret gjentatte ganger og underlagt det ene folkeslaget etter det andre. Alle har satt sine spor på språk, arkitektur, økonomi og handel. Også vikingene hadde sine plyndringstokt her. Byen hadde en storhetstid da den var underlagt England i høy- og senmiddelalderen og tjente godt på vineksporten til den tørste, engelske overklassen.  Byens universitet ble anlagt allerede da, i 1441, før franskmennene overtok i 1453 og stoppet vineksporten til England. Senere tjente byen seg stor og fet på slavehandelen på 1700-tallet, før den fikk en ny nedgangstid etter Napoleonskrigene. Og slik har århundrene gått. Opp- og nedgangstider, men til alle tider beholdt byen sin status som et fabelaktig vinproduksjonsområde.

Bordeaux er i dag hovedstad for verdens største vinindustri og arrangerer verdens største vinmesse, Vinexpo. Vinindustrien i området har en omsetning på 14,5 milliarder euro i året!

Dette er det virkelige Vinland i motsetning til det Leiv Eriksson oppdaget over havet i sin tid. Og her liker jeg meg bra! Gode viner kan man ikke være foruten.

Storbyområdet Bordeaux-Arcachon-Libourne har ca. 1 million innbyggere, mens selve bykjernen Bordeaux har kun ca. 250.000 innbyggere. Rart å tenke på at en by som inneholder alt ovennevnte bare har knapt femtitusen fler innbyggere enn Trondhjem!

Vel, opera har falt bort som opplevelse her denne gang. En annen opplevelse som jeg lengtet inderlig til, var å gjenoppleve synet av bisamer som holdt til i dammene ute ved Lac. De er helt vidunderlig søte! Ser ut som små bevere. De er mest nattaktive, men om morgenene vralter de opp fra dammene og setter seg ved bredden og vasker seg! Både seg selv og hverandre. Gnir seg om omhyggelig i hele fjeset med søte små labber. Ludo og jeg trålet langs alle dammer og bekker tidlig i morges. Ingen bisam å se. Spurte også folk som jobbet på campen, men de visste ikke hva det var en gang. Kan man skjønne slikt!

For en skuffelse.

• 

• 

Da gjenstår den siste opplevelsen som skulle gjøre det verdt å legge turen om Bordeaux.

Bassins des Lumières, verdens største digitale kunstsenter.

Her presenteres store kunstnere digitalt i gigantiske lysshow. Nå står bl.a. Monet, Renoir og Chagall på programmet på dagtid og Gustav Klimt på kveldstid. Monet og Renoir er blant mine absolutte favoritter. Jeg bare elsker impresjonismen.

Men utfra det vi finner ut, er det ikke helt enkelt med kollektivtilbudet. Det medfører en del gåing og vi har alt gått ganske mye. Og motivasjonen er noe ulik både hva gåing og digitalt kunstsenter angår. Ikke bare greit med hund heller, vi må jo gå inn på skift slike steder.

Kort sagt, dagen ender med drøyt trettentusen skritt tilbakelagt, og null av tre ønskede opplevelser oppfylt.

En vandring i det nærliggende økologiske reservatet og Parc Floral kunne vært en trøst, men det er for sent. Det har alt begynt å mørkne.

Bordeaux ble ikke som forventet denne gang. Men vi har forhåpentligvis andre flotte opplevelser foran oss. Vi ser ingen grunn til å bli værende til neste dag, til tross for at vi har betalt for en natt til.

Men jeg har det i det minst nytt god rødvin og champagne.

Meget god champagne.

Jan håndterer mørkekjøring veldig greit, så vi setter kursen mot spanskegrensen og San Sebastian og lar vær og sinnsstemning bestemme hva vi gjør når vi kommer så langt.