18. reisebrev. Om nye land og opplevelser og prakk med bobilen

Hver gang vi forflytter oss, sender jeg alltid en Maps-link til de fire ungene mine om hvor vi befinner oss. Sent torsdag kveld tikker det inn en melding fra en av dem. «Men mamma, dere kan ikke oppholde dere i Budva! Det er bare et turisthelvete! Dra til Kotor, det er noe helt annet. Der er det vakkert!»

Joda, vi ser den. Men vi skulle bare sove i Budva. Og tenk så hyggelig å få gratis overnatting med strøm! Strøm må vi dessverre ha. Tross alle reparasjoner på KaràJan, er det alltid noe som streiker. Hen er litt som oss, i reparasjonsalderen.

Kjøleskapet tenner ikke på gass. Et fungerende kjøleskap må vi nesten ha. Den italienske gassflasken vi installerte for anledningen, har ikke nok trykk til å forsyne Trumaen med gass til oppvarming. Til tross for at vi byttet til en bedre reduksjonsventil i Sferracallo. Vi mistenker også at den inneholder butan, ikke propan. Dermed er vi prisgitt å finne overnattingssteder med strøm. Kjøleskap og varme om kvelden trenger vi.

Stadig er det småtterier å reparere, så Jan har med en rikholdig verktøykiste. Mye er fikset underveis, og nå har han også en plan for hvordan han skal få fikset tenneren til kjøleskapet. Med bare fjorten dager igjen av vår rundreise, kan vi snart unne oss å bytte til norsk gassflaske. Da bør også gassvarmen være sikret, og vi kan atter satse på fricamping om vi vil. For det er et mareritt å finne åpne «stellplasser» både i Montenegro og Kroatia. Mange gir inntrykk av å ha åpent, men når vi kommer dit, er det stengt. Sesongen begynner først i siste halvdel av april. På den tida vi synes det begynner å bli for varmt. Nå er det jo akkurat passe sommerlig for oss vikinger.

Nok om våre bobilfortredeligheter. Skal ikke snakke stygt om KaràJan som i årevis har tjent oss så trofast både som hjem og befordringsmiddel gjennom eventyrlige opplevelser i land etter land. År etter år.

Den idylliske Kotorfjorden i Montenegro

Bare et par mil fra sterile Budva ligger den idylliske, genuine lille byen Kotor. Innerst i den speilblanke, grønne Kotorfjorden. Så gjerne vi skulle ha stoppet her, men det er ikke enkelt å finne parkering til en bobil. Byene oppover kysten har ikke så mye plass å gå på. Inneklemt som de ligger mellom bratte fjell og havet.

I det minste får vi en nydelig synsopplevelse når vi velger å kjøre kystveien rundt hele Kotorfjorden. Kunne til og med hatt mange flott bilder herfra, hadde det ikke vært for at minnekortet i kameraet har hoppet ut på en av gårsdagens humpeveier. Helt uten å si fra til meg.

Vi prøver desperat å finne et sted å være litt. Kjører innom flere angivelig åpne plasser uten hell. Sjekker all verdens steder som angivelig skal være åpne. Ringer, sender mailer og kontaktskjemaer. Bare en svarer. Dere er velkomne etter 23. april. Nei takk.

I Srebreno i Kroatia fant vi endeliget åpent og fint sted å være:

Vi finner et nydelig sted å være i neste land, Srebreno i Kroatia

Men, som dere vet. Alt «årne sæ». I Kroatia dukker det sannelig opp et skilt som fører til en «stellplass» som faktisk er åpen. Auto Camp Matkovica i Srebreno. Liten og hyggelig på gress under blomstrende kirsebærtrær. Innehaver Daniela tar hjertelig i mot oss og er overstrømmende av begeistring over Floke. Da går hun selvfølgelig rett til våre hjerter også. Her har vi alt vi kan begjære. Fred og ro, vennlighet og strøm. Kjøpesenter rett ved hvor vi får alt vi trenger. Fem minutter ned til nydelig, hvit strand og turkis Adriaterhav som blinker i sola. Floke stormer lykkelig av gårde og hiver seg rundt og leker oter før han vasser ut i havet for å avkjøle seg. Svømme kommer ikke på tale, sier han. Man å stå i sjøen med vann til oppå brystet er nydelig før han springer og ruller seg i sanda igjen. Man kan jo bare tenke seg hvordan senga vår blir, men alt for Flokebarnet som vi elsker så høyt.

Glimt fra Dubrovnik gamleby :

Vi nyter dagen i solen. Lar en sliten og glad Floke være hjemme alene under tilsyn fra Daniela og tar en Uber inn til gamlebyen i Dubrovnik om kvelden. Slike gamlebyer er meste stemningsfulle på kveldstid når den blå natten senker seg og lysene kommer på. Som alle vakre historiske steder, preget av turisme og med omtrent norsk prisnivå. Det er absolutt å anbefale å gjøre som oss og oppleve slike steder utenfor sesong. Nå er det riktig så fredelig her og romslig nok til at vi faktisk ser byen.

Det er nesten trist å kjøre fra hyggelige Daniela og Camp Matkovica og det herlige solskinnet.

Dubrovnik sett fra oven:

Neste mimreopplevelse og et nytt land står for tur.

Floke opplever sitt tolvte land, Bosnia i Hercegovina

Gamle Jugoslavia med den naturskjønne kystlinjen og det behagelige klimaet, var et yndet turistmål. Likeså et mål for helsereiser; ikke minst i norsk regi. Min astma ble alvorlig akkurat for sent til at jeg fikk sponset helsereise til Dubrovnik. Da hadde Norge avviklet ordningen.

Oppdelingen i nye stater etter Balkankrigen var ikke bare bare. Turisme er viktig inntekt. Kroatia og Montenegro fikk lange, inntektsbringende kystlinjer. Bosnia lå an til å miste adgangen til kysten og dermed denne viktige næringen. Heldigvis fikk de kjempet seg til en smal kyststripe midt i Kroatia. Nærmest en liten appendix. Her finner vi den lille byen Neum med nydelige sandstrender. Og en god del hoteller. Jeg innbiller meg at det er litt fredeligere her enn i Kroatia.  

Vi får nok en spektakulær kjøretur gjennom Flokes tolvte land. Stopper og rusler litt og nyter utsikt og natur hvor gullgule busker med kjempevikke sprer sin nydelige duft. Over oss seiler en kjempestor rovfugl. Ørn eller gribb? Jeg er ikke kyndig nok til å avgjøre det.

En fristende salgsbod med lokale godsaker frister oss til å stoppe og jeg går helt amok. Nyplukkede klementiner, kumquats og granatepler må jeg ha. Ferskpresset juice av klementiner og granatepler er ren lykke. Soltørkede fikener uten sulfitt og annen dritt. Akasiehonning til mat og nytelse, salviehonning til bruk ved forkjølelse. Og olivenolje. Tykk, grønn, nypresset jomfruolje. Så vidunderlig på smak at jeg kan drikke den.

Billig blir det ikke. Muligens i nærheten av norske priser. De ser en stor bobil og øyner sine muligheter. Det er dem vel unt. Vi er sikket langt bedre stilt enn dem. Og produktene er herlige.

Dagens mål – Metkovic

Rett tilbake over grensen til Kroatia er vi ved dagens mål. Metkovic. Jan har gode minner herfra, tross krigen rundt. Her hadde de kontor, lager og verksted. Herfra gikk konvoiene inn til SentralBosnia med forsyninger som en befolkning på 3 mill. var helt avhengige av.

Kontor og lager står her fortsatt. Verkstedet fant vi ikke igjen. Som ellers på Balkan, har det skjedd mye positivt mange steder med nybygging og utvikling, så byen er litt forandret.

En fin by er det der den ligger på hver side av Neretva. Den største elven på Adriaterhavets østkyst. Neretva renner også gjennom Mostar som òg er verdt et besøk. Men nå er Jan så sliten at vi heller drar videre tilbake til kysten og får oss et par avslappende dager før vi må begynne å tenke på vår lange retrett.

Nå befinner vi oss i et lite paradis på jord. Det får jeg ta i neste reisebrev.