14. Reisebrev – siste dag i Puglia og Italia og ankomst til Albania.

En imaginær skålvekt har alltid vært min hjelper i livet. I den ene skåla legger jeg alle vanskelighetene. I den andre legger jeg alle lyspunktene. Om de er aldri så små. Jeg velger selv hvilken skål jeg skal fokusere på. Den vanskelige har stort sett hatt det største innholdet. Så jeg ser på den andre. Omtrent alltid. Livet blir best slik.

Alt som er vakkert, gjør meg glad. Store hjerter. Raushet. Toleranse. Solas gang over himmelen. Sølvkantede skyer. To maur som hjelper hverandre å bære et lupinfrø til bolet sitt. Løshundene som sover tett sammen inntil hverandre. Blomster, selvfølgelig. Alt i naturen, men også det som er skapt av mennesker fra prehistorisk tid og i tusenårene som innbefattes av vår tidsregning. Fargesjatteringene på slitne, gamle murvegger. Brostein lagt for over tusen år siden. Blankslitt av alle mennesker som har trådt her før oss.

Noe av det jeg synes er vakkert:

Og menneskene. Alle de fine folka vi har møtt. Uten unntak så vennlige, rause og hjelpsomme.

Skjønnhet er så mangt, og det er subjektivt.

Så jeg har fokusert på alt det vidunderlige vi ser både på Sicilia og fastlands Italia.

I den triste skåla ligger søppelet. Skåla er så tung at den deiser i bakken. Søppelet flyter på Sicilia, og det flyter overalt hvor vi kjører i Sør-Italia. Renovasjonssystemet fungerer ikke. Det er innført kildesortering overalt, og renovasjon er et kommunalt ansvar. Som er satt bort til private selskaper. Hvilke, kan man spørre seg. Er renovasjonen for dyr? Det ser ut som om folk samler søppel i poser, drar på biltur og pælmer posene ut av vinduet mens de kjører.

Vanlige turister ser muligens ikke så mye til dette. I de typiske turiststrøk jobbes det kontinuerlig med å koste og rydde i gatene. Utenfor disse områdene flyter det sånn at det er helt forstemmende. Jeg lærte fort at jeg ikke kan ta Floke ut på den minste lille tissetur med crocs på beina. De ble spiddet til føttene mine av glasskår.

Lykkeligvis har Floke berget fra å få noe i labbene.

Jeg tar gode sko på beina og vender blikket mot det vakre. Det er nok av det også.

Landskapet er nydelig på vår korte ferd gjennom Pugliaregionen til dens hovedstad Bari. Overalt ser vi tullihus i grønne og blomstrende enger mellom rosa skyer av mandeltrær.

Vi ankommer Bari og tar et dumt valg

Dype daler preger utsikten når veien slynger seg ned mot havet og Bari hvor vi tar inn på  enkle Camper Stop Bari. Nokså midt i byen. Kort vei til stranda, rent bortsett fra at jeg ikke finner den korte veien på min vandring med Floke. Vi er sperret av ei toglinje mot sjøen og en banelinje oppom oss.

Greit nok. Mottagelsen er like hyggelig som på alle de andre Area Sosta’ene. Vi får strøm og deilig varm dusj som er langt mer romslig enn den vi har i bobilen. God middag lager jeg bedre og billigere enn om vi skulle gå ut og spise. Helt greit å ta en rolig kveld her.

Neste dag, derimot, gjør vi en større tabbe. Planen er å chille på stranda hele dagen uten å foreta oss noe som helst. Vi er slitne etter så mange dager med reise og opplevelser. Gamle skrotter trenger også hvile og ro.

Disse gamle skrottene er også minstepensjonister, så vi prøver å kjøre litt økonomiske restriksjoner på hva vi velger å gjøre.

Det er en lang og herlig sandstrand langs sjøen i Bari. Med stor parkeringsplass som koster penger. De sparer vi, sier vi. Vi så mange avkjørsler langs sjøen på veien mot Bari i går. Der er det nok fint å stå. Og gratis. Gratis? Javisst. Burde fått betalt for å stå der. Søppelet flyter sånn hele veien at det nesten ikke er fremkommelig. En smal, grønn stripe med vegetasjon ligger mellom veien og den steinete stranda. Dekket med tonnevis av søppel. Floke er lykkelig over mulighetene til å finne ett eller annet å stappe i sitt umettelige gap. I løpet av de første sekunder ute, har han en halv Parmaggiano i kjeften og nekter å slippe. Skremmende tanker om forgiftet mat, farer gjennom hodet mitt. Hvorfor skulle ellers noen kaste en halv, deilig ost?

Nå får jeg endelig prøvd trikset jeg her lest om. Det jeg alltid har tenkt jeg skal bruke for å redde hunden min om en farlig hund prøver å bite over strupen på den. Man trykker fingrene hardt mot punktet mellom over og underkjeven. Altså inni munnen. Da skal en refleks gjøre at hunden må slippe det den har bitt over.

Jeg trykker for harde livet inni gapet på Floke. På begge sider. Tror du matvraket gir seg? Han mangler fullstendig en slik refleks. Alle hans reflekser er innstilt på mer mat, mer mat!

Han gir dog etter for overmakten til slutt og slipper høyst motvillig og fornærmet fra seg delikatessen.

Jeg får ham i sikkerhet ned på det steinete og forrevne terrenget langs sjøen. Her er det fritt for søppel. Ikke lett å gå, men vidunderlig vakkert. Ulike bergarter og stein er formet og slipt i de mest fantastiske formasjoner av det evig rullende turkise havet. Vi går helt frem til en pynt med noen underlige bygninger som viser seg å være rester av gamle badehus. Sikkert et flott sted en gang med steinlagte terrasser og trapper ned til havet. Nå er store deler av stedet jafset opp av av havets frådende vinterstormer. Restene er dekket med søppel og glasskår. Trist. Dette kunne vært så flott.

Vandring langs Japigia stranda ved Bari:

Det blir så vi sitter inne resten av dagen. Lager middag og spiser inne. Vi kan rett og slett ikke være ute her med Floke og alt det søppelet. Vi kunne alltids satt oss inntil steinura mot havet og skuet utover, men det ville neppe vært et fokus for Floke.

Vi kjører langs sjøen. Ser den flotte sandstranda som garantert er ryddet for søppel. Ser det vakre Bari med fine hus og turistvennlige strandpromenader og uterestauranter. Street-foodvogner begynner å line opp for kvelden. Høye trær er vakkert illuminert. Bobiler står parkert flere steder bort gjennom med flott tilgang til det meste.

Så sparte vi vel en hundrings da på å henslepe dagen i et søppelinferno. Det er ikke alltid vår spontanitet og mangel på planlegging faller ut til vår fordel.

En ny fase av reisen begynner, vi starter med Albania

Dog står lykken den kjekke bi. Litt kjekke må vi visst være, for nå står vi på akkurat det stedet vi alle tre trengte for bare å slappe av og kose oss uten å ha noe program.

Etter ti timer rolig nattseilas over Adriaterhavet er vi nå i Durrës i Albania. Helt uten planlegging, som vanlig. Campingplasser søkes lett opp når vi kjører av ferga. Vi reiser utenfor sesong, så det vil alltid være et sjansespill hvilke som er åpne.

Den første vi finner har fin beliggenhet innenfor Durrës by. Rett ved en sandstrand i et ganske pent boligområde med butikker og restauranter langs stranda. Det er bare det at plassen er et knøtt lite skyggehull i en bakgård. Vi vil kunne sitte i sola ved bilen uten å være nødt til å dra et annet sted.

Så vi kjører videre. Som vanlig med litt innlagt sightseeing pga. Google Maps sin treghet. Garmin gidder vi ikke prøve en gang. Lykkeligvis fungerer eSIM fra Holafly supert på min iPhone. Jans Samsung var ikke skapt for slik digital modernitet.

Veistandarden er som lovet i Albania, elendig. Dype hull i veibanen overalt. Det blir slalåmkjøring der vi kan, og ellers bare dels vellykkede forsøk på å unngå hump og smell. Den smale veien ned mot havet går mellom åpne marker hvor høner springer fritt og kyr lunter langs veien.

Og sannelig, når vi tror vi er lurt helt på avveie, ankommer vi Sunset Camping som bobil nummer to av antakelig månedens eneste gjester.

Helt fint, det. Her står vi mellom palmene ved en lang og flott sandstrand. Floke kan springe villmann og leke oter så mye han orker. Vi parkerer bilen så den fungere som vindskjerm mot den lette havbrisen. Sola skinner vidunderlig varm. En stor flokk fargerike stillitser hvirvler rundt oss. Her er wifi til Jan, strøm til KaràJan og en ren og velholdt sanitærbygning med dusjer og toaletter for oss begge.

Campens restaurant åpner første mai, så vi lager vår egen restaurant.

Først kaffe og frokost. Etter vandretur langs stranden følger framkommerdrammen i form av rosa prosecco ledsaget av hvitløksmarinerte oliven.

Nå er det bare å nyte til sola går ned, og vi kan går inn og avslutte kvelden med en god pastarett.

Før vi går videre løs på Balkan, må det sies at vi hadde det helt vidunderlig på Sicilia og i Sør-Italia. Drømmen ble oppfylt og svarte til forventningene og vel så det. Søppelet var det eneste negative. Vel, muligenes også alle blekksprutarmene med sugekopper og sånt som ble promotert på annenhver restaurant. Men ellers – bare herlig!

God natt fra Durrës i Albania