Dag 5.

Dagbok fra en hagenerd handler fort om mye mer enn hage når hagenerden har ADHD.

Som vanlig oppe før seks og foretar hage- og drivhusrunde for å sjekke forholdene. Som vanlig også kun iført pysjamas. Deretter skriving av blogginnlegg før dagens første planlagte aktivitet, blåbærtur i skogen.

Klokka er allerede blitt halv ti, alt for sent når dagen er varm. For her må skogsbesøk skje iført langbukse med sokker utenpå for flåttbeskyttelse. Finner frem bilnøkkelen, men kommer på at jeg skal ha med bærplukker og springer ned i kjelleren etter denne. Ser at avfukteren i kjelleren (er noe galt med fukt i et av rommene) er full. Den må tømmes. Springer opp igjen og kommer på at jeg ikke har hentet bærplukkeren. Ned i kjelleren igjen og får øye på boksene med Ramløsa under trappa. Det må jeg ha med, ja. Opp igjen med Ramløsa, men uten bærplukker. Så ned igjen. Kommer meg endelig ut til bilen med bærspann og alt som skal med. Men hvor søtten er bilnøklene? En panisk jakt settes i gang.

Ikke er de i boden hvor bærplukkeren var, ikke på badet hvor jeg tømte avfukteren, ikke på gjesterommet hvor avfukteren står.

Hvor i helsike har de blitt av? Hvor har jeg vært etter at jeg tok den i hånda? Badet, soverommet, stua, drivhuset, kjøleskapet, vaskerommet…. Rundt og rundt. Leter og leter. Omsider åpenbarer de seg i en liten kjøkkenskuff. Åja. Det stemmer. Jeg kom jo på at jeg skulle ta ekstra astmamedisin før jeg dro. Selvfølgelig ble nøklene puttet i skuffen hvor den er.

Så kjører jeg da mens jeg tenker på at jeg alltid blander sammen to veier når jeg skal i marka. Begge fører til marka, det er skog overalt her, men jeg har bare tenkt meg opp til Ertemoen. Men avkjørselen til Ertemoen dukker ikke opp. Selvfølgelig. Feil vei igjen. For n’te gang. Jeg kjører og kjører og speider etter blåbærlyng. Ooops, der var det fartskontroll, heldigvis kun for dem i motsatt kjøreretning skjønner jeg, når jeg ser skiltet med slutt på sekstisone og jeg ligger i sytti.

Så finner jeg endelig et sted å stoppe. Smeller igjen bildøra og åpner bak for å ta ut bærspann og -plukker. Men bilen er låst. Mobilen ligger i forsetet. Dette kunne fort blitt en liten katastrofe. Jeg har tydeligvis kommet til å låse bilen mens jeg kjørte, men er heldig. Hadde nøkkelen i jakkelomma.

Aner ikke hvor jeg er, men det er i Halden kommune og det er skog. Tett og svart og sikkert full av flått. Men ingen blåbærlyng. Jeg prøver andre siden av veien og er heldig. Her er det bær. Og fluer. Og klegg. Og mygg. Og høyst sannsynlig flått på luringa i alskens busk og kratt. For her er det tett og uten andre stier enn noen dyretråkk. Det føles som det kribler overalt under klærne. Men jeg nekter å dra hjem uten bær. Så det plukkes i vill fart med bærplukkerene, så fort at halvparten er bare lyng.

Det er uutholdelig varmt og uutholdelig mange småfluer. Til slutt blir jeg helt desperat og finner gudskjelov bilen som var parkert mye lenger unna enn antatt. Vrenger av mag både singlet og treningsbukse sikker på at de er fulle av flått. Rister dem godt og sjekker både inni BH’en og trusa. Ingen flått å se. Deretter kjører jeg rett til apoteket og kjøper det velomtalte flåttmiddelet Centaura. Det skal faktisk virke mot alle insekter som angriper meg i skogen.

Den store blåbærfangsten ble det ikke, den får bli en annen dag. Tidlig om morgenen før sola steker og godt dynket i flåttmiddel.

Utenfor butikken står én og selger norske jordbær til 75 kr kurven. Inne selges de samme for 55 kr. Tidenes optimist. Jeg, som bare stikker innom for å kjøpe Philadelphiaost fordi jeg har lyst å bake gulrotkake, kommer ut med litt av hvert. Her var mange fristelser når man ennå ikke har spist mat. Nykål, det vil jeg ha til middag. Vannmelon og jordbær, det er så godt til salat nå når jeg har slike mengder av basilikum å bruke. Og så Fetaost, det hører med i en sånn salat. Kokt kål, ja da vil jeg også ha seterrømme og cottage cheese. Røroskost, feitrømme blandet med skjørost. Europris, ja. Dit må jeg faktisk innom for å kjøpe bokser til alt jeg skal fryse ned. Og pulver til oppvaskmaskinen. Men sannelig har de også akkurat slike plantestativ jeg mangler. Og en sånn trådkompostbinge hvor jeg kan stappe alt kuttet fra vrihasselen og hekken av lind. Det satte seg bare bom fast i kompostkverna, så det må komposteres som det er. Og gul spraymaling, det trenger jeg til de to gamle campingstolene som står der sola går ned. De bør gløde tilbake til sola.

Det før omtalte SAS-kredittkortet som skal sies opp, blir svidd litt til. Det er doble poeng i juli, og jeg samler til flybilletter til Trondhjem. I tilfelle jeg ikke tar tog neste gang. Mens kortet svies, nyter jeg den søte kløe. Så er det min tur til å bli svidd når regninga kommer. Den sure svie. Men æ står hainn nok av.  Har jo mat for mange måneder snart.

Vel hjemme monterer jeg ivrig kompostbingen oppå noen planker og med et lag Slux sneglemiddel under. Begynner å fylle den før jeg kommer på at jeg må hente resten av det som er i bilen. Men hvor er bilnøkkelen nå? Ikke inne, for der har jeg ikke vært ennå. Husnøklene ligger i bilen. Ikke i lomma, for det er ingen lommer på treningsbuksa. De må være et sted hvor jeg har gått og samlet opp ting til komposten. Eller i drivhuset, for der har jeg også vært. Men borte er de. Er de lagt til kompostering tro? Må jeg tømme hele greia? Da kjenner jeg noe hardt som gnager mot hoften. Der er de, inni buksa. Herregud, jeg er glad Jan ikke er hjemme nå. Synes jeg hører hans formaninger om at nøkler MÅ legges på plass. Med én gang. Jeg skulle jo det også, men ble bare litt sånn komposteringsdistrahert.

Alt årne sæ smått om senn. I det lille pallekarmteltet er det en kaotisk jungel med grønnkål, svartkål, rester av pak choi og bønner. Det bugner av voksbønner. I en annen pallekarm bugner det like mye. Godt gjemt under apargesens grønne slør. Det høstes, og beskjæres og bindes opp. Bønnestenglene var blitt lange, selv om det egentlig skal være lave planter.. På høy tid. Likeså med de blå brystsukkerertene som overhodet ikke egner seg som sukkerert. Belgene vokser seg harde på et blunk. Dette er erter som må pilles. Da er de til gjengjeld svært gode. Var slike jeg laget suppe av forleden.

Det blir en bra innhøsting som jeg ikke gidder å ta meg av før i morgen. Det er så mye annet å gjøre, og timene flyr. Godt at det er høstet, så plantene kan produsere mer. Plantenes hovedoppgave er reproduksjon. Så lenge man høster i tide, vil de ikke oppleve oppgaven som fullbrakt og dermed fortsette å produsere.

Blåbæra renses og går i fryseren før jeg lager meg middag med kål, nyhøstete bønner og salat av jordbærspinat og agurk. Og med alskens urter og blomster fra hagen. Så godt og sommerlig på en strålende dag som denne.

Jeg føler meg full av energi og fortsetter ute i hagen utover kvelden. Innser at vrihassel egentlig er best egnet til å kjøres til hageavfallsmottaket. Åpner garasjen for å finne noe å samle den slags avfall på så det ikke blir liggende og mulches ned i singelen på gårdsplassen.

Eneste jeg finner er et trekk til å ha over bil, noe det aldri har blitt anvendt til. Men noen har funnet en god bruk av det. Her er et flott musebol med masse lodne greier. Og garasjen er full av muselort. Ikke minst oppå hele snekkerbenken til Jan. Dette er er ikke musa som ble med nordover i bobilen, for gressklipperen som jeg brukte på mandag, er dekket av muselort. Jeg pælmer ut trekket med musebol og alle sekker med sagspon som er gode byggematerialer for de små.

Stenger garasjen og konsentrerer meg om å samle hageavfall. Klokka er over ni og det verker i hoftene etter all sjauingen gjennom dagen. Har vel strengt tatt jobbet nok. Tror en sykkeltur i finværet vil gjøre godt. Men hvor er garasjeåpneren? La jeg den ikke på plass i sted, da?

Det blir en nye panisk jakt a la den i morges. Til slutt finner jeg den. På plass der den skal være, Men der var den ikke i sted! Dette er sånne pek husnissen gjør mot meg hele tiden!

Så herlig det er å sykle fort i sommerkvelden! Jeg begynner å bli fortrolig med min elektriske sykkel og nyter å sykle så fort. Denne har ingen fartsbegrensning på tjue kilometer som jeg hørte noen andre hadde. Da ville jeg blitt sprø. Jeg bruker minst mulig strøm, vil kjenne at det tar i musklene. Men det er godt å ha hjelp oppover bakkene. Så jeg finner ut at jeg kan sykle opp til Brekkerødlia og si hei til våre venner der. Tuller og roter litt for alt ser annerledes ut fra et sykkelsete enn fra et bilvindu. Til slutt seiler jeg likevel inn i gården deres i god fart. Litt for god når jeg må bråbremse fordi det står tre biler der. Søren, har de besøk? Unngår så vidt å tryne i singelen før jeg snur på femøren og farer ned over igjen. Opp til Karrestad hvor bestevenninna bor. Vet de er på ferie, men kan jo sjekke om huset står. Det gjør det, og det gjør også det gigantiske kirsebærtreet. Her blir det slang. Jeg elsker sånne halvsure kirsebær. Mitt lille tre har kun gitt meg to bær i år.

Vel hjemme er jeg så gira at jeg fortsette å samle til den nye kompostbingen, men innser at jeg ikke kan kjøra kverna klokka halv tolv på kvelden. Tar heller en telefon til min kjære i nord, som heldigvis har frisknet til.

En dag like mangslungen og kaotisk som en ADHD-hjerne fungerer, er over. Til tider frustrerende, men likevel god inntil jeg får en trist beskjed. En av våre svært gode venner som vi har delt mange vintre med i Olhão, har gått bort. Det var ventet, dessverre, men så uendelig trist likevel. Så jeg må ringe til Jan igjen. Kan ikke sitte helt alene og kjenne på dette. Ludo er jo heller ikke hjemme, og jeg savner ham så inderlig.

Ikke lett å sovne nå, men en ny dag kommer nok likevel.

Håper den blir god.