Naturens flora og fauna, vårt livsgrunnlag er det viktigste av alt. Det nytes med alle sanser hjemme i Norge, på reiser i Europa, vinteropphold i Portugal. Alltid med min følgesvenn, storpuddelen Ludo. Natur og hage er mitt hovedfokus og respekt for økosystemtes sårbarhet.
Hva med Trier? Eller skal vi ikke like godt dra til Amsterdam? Jan er opplagt og ivrig og full av forslag for ferden videre. Det er herlig å se hvor han har kviknet til. En hel vinter med cellegiftbehandling og fortsettelsen med livslang hormonbehandling, har tatt og tar hardt på den gamle traver. Det er godt å se ham finne igjen krefter og lyst til å kjøre langt. Det kjennes nok godt for ham selv også. Identiteten til en langtransportsjåfør som glatt har kjørt over hundre mil på en dag når vi hadde Portugal som mål, blir hardt rammet når det må tas gjentatte pauser med få mils mellomrom. Nå er han i siget igjen med både vandring og kjøring. Det gjør oss begge veldig glad. Bobilturer både rundt i Europa og Norge har i alle år vært en stor, felles glede.
Utsikt fra østsiden av MoselVinmarkene strekker seg bratt oppoverSvanebabyerHele familien på tur
Likevel, vi trenger ferie. Ekte ferie. Dvs. slappe av og ikke gjøre særlig mye. Og det er så deilig å bare være ute. Amsterdam er femti mil unna. Det blir mye tid i bilen. For all del, vi elsker Amsterdam og Gaasperdam Camping med sine naturskjønne områder. Bare ta metroen inn til den vidunderlig byen som har så mye å by på.
Men ikke nå. Jeg orker ikke så mye sitting. Er ikke så keen på byvandring heller når behandlingen jeg går på nå, får meg til å se spedalsk ut. Ikke det at jeg skjemmes over å gå rundt med alle sårene, men de gjør så vondt. Brenner og verker og huden faller av og gir åpne sår som er utsatt for infeksjonsfare. Det føles tryggere og bedre å ta det med ro på mindre steder. Amsterdam og andre byer kan bli når jeg er bra igjen. Forhåpentligvis forsvinner ikke Amsterdam med det første. Skjønt i denne urolige verden er man vel ikke lenger trygg for noe.
Det er fint her vi er. Rent meditativt å sette ved bredden av Mosel og se båter, nilender og svaner gli sakte forbi. Fint å gå tur her, og fint å ta fergen over til Belstein og drikke god vin.
Dessverre er plassen vi står på, er reservert fra i dag av. Skal vi først flytte på oss, drar vi likevel videre til et nytt sted. Men ikke langt.
Vi kjører rolig videre langs elvebredden. Krysser Mosel over broen til Senheim og fortsetter til vi er nesten vis a vis Happy Holiday. Her ved Briedern er det en helt enkel Stellplatz. Uten strøm, men med dotømming. Mer trenger vi ikke. Kun ti euro per natt. Nydelig beliggende ved elvebredden med grønne enger og druemarker bortover i den ene retningen. En liten kafé mellom druerankene byr på kaffe, kaker og enkle varmretter. Går vi motsatt vei, har vi landsbyen Briedern med muligheter for mat og drikke. Fredelig og perfekt.
Mange idylliske bakgårder til vinhus og hotellerVeggmalerier er det utenpå mange husRestauranten «vår»
Jan tar seg en hvil, mens Floke og jeg går en god runde og gjør oss kjent. Det jaktes fortsatt på den gode vin, men det ser ikke ut til å være allverdens tilbud i denne bittelille dorf’en. Helt i enden finner jeg et hotell med en koselig restaurant og overbygget oppvarmet terrasse hvor Floke og jeg kan sitte. Jeg prøver meg på en ny type hvitvin. Den er god! Rivaner-druen er en krysning av silvaner og riesling druer som ofte også kalles müller-thurgau.
Litt snacks til kanskje? Joda. Etter en ti minutters tid kommer de med en diger bolle hjemmelaget potetgull. Varm og helt nystekt. Sprø, men likevel litt sånn deilig myke inni. Noe så godt! Men tyske porsjoner, altså. De er ikke for hvermannsen å klare å spise opp. Jeg er virkelig ikke småspist av meg, men her i Tyskland kommer jeg til kort stadig vekk. Noe Floke ikke har det minste i mot. Han sitter klar for å overta hva det enn måtte være.
Det blir til at vi inntar middagen også her. Rusler bortover langs Mosel mens vi beundrer en svanefamilie med hele fem unger som seiler rolig bortover i vannkanten. Gamle menn sitter borgjennom på krakkene sine med oppspente fiskestenger og bøtter med agn mens de håper på å innkassere ørreter.
Det er lov å be litt pent og diskréEn «liten» skål med potetgullGod vin
På Daslenz serveres mat av sesongens råvarer og vin fra et av de mange vinhusene her, Hügo Friedrich & Sohn. Vinen er helt ok og maten nydelig. Søte gode Floke er blitt en dreven restauranthund i løpet av turen og oppfører seg eksemplarisk. Ligger så avslappet og rolig på gulvet ved siden av meg.
Etter denne hyggelige kvelden har vi bare natten og noen timers kjøretur foran oss i morgen før vi atter er tilbake i Fuestrup hvor vi endelig skal møte våre venner fra Svelvik og deres lille Kira på nitten måneder. Egentlig skulle vi hatt flere dager sammen, men når hele gjengen er beslaglagt med ymse helsereparasjoner til fastsatte datoer, ble det ikke slik. Men nå gleder vi oss til litt sosialt samvær og to hunder som endelig skal få leke sammen igjen.
Noe så ufattelig vakkert som å kjøre vei 416 gjennom Moseldalen! Nesten helt ved vannkanten følger veien elvens kraftige slynger. Landsby på landsby med pittoreske eventyrhus som tatt ut av brødrene Grimms eventyr, speiler seg i Mosel der den flyter så grønn og stille. Små og store skip seiler i begge retninger. Alle er lave for å kunne gå under broer. Mange tar det igjen på lengden. Enkelte er virkelig fasinerende lange.
Vinmarker hele veienTypisk Flokepositur underveisVi passerer Covhen
På hver side strekker bratte åssider med druemarker seg langt oppover. Noen så bratte at en kan undre seg over hvordan det lar seg gjøre å drive dem. De fleste druemarkene er på vestsiden hvor vi kjører. På motsatt side dyrkes det også, men her er det også tett løvskog.
Dette må da være den perfekte tiden av året å nyte dette eventyret av et landskap!
Fargene er helt betagende når det grønne brytes av alle de flammende nyanser av høstfarger. Luften er frisk og klar. Behagelig for oss som ikke liker for mye varme, men varmt nok. Femten – sytten grader. Det er overskyet, noe som er langt mer behagelig enn solskinn når man kjører. For min del generelt bra, da jeg må unngå å få sol i ansiktet.
En smal sykkelvei går mellom bilveien og elva og viser oss at dette er høysesong for pensjonister. Den flate sykkelveien yrer av syklende par med umiskjennelige grå hårtuster under den korrekte sykkelhjelmbekledningen. Det er unektelig også et gode på denne tiden at yrkesaktives feriesesong for lengst er over. Sommers tid er det nok langt mer tettpakket med folk her. Skjønt pensjonistene, som vi jo også er, fyller godt opp overalt.
Høsten er en fin tid for å nyte livets høst. For her står nytelsen i fokus. Moseldalen må vel være Tysklands svar på Italias Toscana.
Vakkert landskap, enorm vinproduksjon og stort fokus på mat og vin. Hver eneste landsby har flere tilbud om vinsmaking. Likeså alle vingårdene. Spisesteder og vinhus er det rikelig av. Hoteller og overnattingssteder likeså i tillegg til alle muligheter for elvecruise.
Dertil er det meget godt tilrettelagt for bobiler. Stellplatz’er og campingplasser tett i tett, samt tilbud om å stå på vingårder.
kke så verst å campe ved bredden av Mosel. Ha egen brygge og innta middagen akkurat her.
Cochem var dagens mål. En vakker by som tilbyr gratis bobilparkering ved elven. Vi kjørte likevel noen kilometer til. Gjennom landsbyen Ellenz-Poltersdorf hvor man kan stå på Stellplatz’en til vinhuset Loosen. Etter nok en kilometer ender vi ferden på Campingplatz Happy Holiday. Idyllisk beliggende helt ved bredden av Mosel. Her står vi i vannkanten med egen brygge og store valnøttrær over oss. På motsatt side av elven strekker de vakre åsene seg bratt oppover til Burg Metternich som troner på toppen. Rett bortenfor oss patruljer en liten ferge frem og tilbake til den maleriske dorf’en Belstein.
Vi kuler’n idag etter gårsdagens imponerende vandring. Viruset har ikke sluppet tak i meg ennå, så hvile er påtrengt. Lokalbehandlingen med cellegift i ansiktet og på brystet gjør huden stadig mer sår og smertefull, så formen er ikke optimal, for å si det mildt.
Vi lager middag på kokeapparatet ute og inntar den ved den fredelige elvebredden før vi tar en tidlig kveld.
Dagen derpå møtes med fornyede krefter og eventyrlyst. Vi tar den sjarmerende lille kabelfergen over elven til Beilstein.
Her er ufattelig vakkert! Nydelige bindingsverkshus og andre murhus klynger seg til hverandre opp de bratte smågatene. Mengder av blomster og drueranker omkranser alt som omkranses kan. Bak husene ligger kirken som tar nesten like mye plass som landsbyhusene til sammen. Her er vinhus og serveringssteder tett i tett.
Vi setter oss på terrassen til den aller første restauranten som faktisk også ser ut som den triveligste.
Floke og jeg på ferga over til BelsteinTerrassen til favorittrestaurantenEndelig et glass GewürstraminerSjekk den lekre salaten!Spurvene koser seg med restene av druerEn sigar og litt kos, takk!
Og nå skjer det. Jeg får mitt første glass med nydelig tysk hvitvin. En halvtørr Gewürztraminer som slett ikke smaker søtt som andre halvtørre tyske viner. Jeg har alltid hatt en Gewürtzraminer fra Alsace blant mine favoritter, så det må innrømmes at dette vinvalget ikke var spesielt dristig.
Vi rusler svært rolig rundt i gatene og bare nyter synet. Jeg stikker innom et butikk med vinsmaking og sier hva jeg liker og ikke liker. Altså, tørre viner som ikke er sure og ikke Riesling. Damen gir meg Riesling som heller ikke denne gang setter meg i noen form for henførelse. Jeg ber om å få smake en Gewürstraminer, men hun nekter. Påstår at den er sur så den vil jeg ikke like. Og det kan hun fastslå med sikkerhet, for det er hun som er fagpersonen. Og noen annen vin synes hun ikke jeg skal få smake.
Jeg har mye psykologi i min fagkrets, så da kan vel jeg med samme sikkerhet fastslå at denne damen er sur. Meget sur. Hun synes muligens ikke jeg så rik nok ut til å ofre mer vin på meg. Og jeg som har nye joggesko uten hull og nesten helt ren dongerybukse!
Kan det bli mer idyllisk?
Den bitte lille landsbyen er fort sett ferdig. Plutselig befinner vi oss et stykke opp i åsen, bak den store borgen. Jan er ennå så yr over sin gåprestasjon for to dager siden, at han mener vi må prøve å gå til toppen. Det er ikke noe problem for meg å gå langt, men bratt er verre med dårlig pust. Og for Jan er en slik stigning virkelig tøff.
Men jaggu klarer vi ikke det òg og kan sette oss på kaféen på toppen og nyte turens desidert vakreste utsikt. Vi nyter hver vår skål med suppe også, og et nytt vinforsøk for min del. Et glass Grauburgunder som smaker sur og uferdig løvetannvin. Jeg liker jo ellers viner Pinot Grigio/ Pinot Gris som er samme druetype, så det er litt merkelig. Må være noe med klima og jordsmonn og alder på vinene antakelig. Men da er det ingen tvil om at vi må tilbake til det restauranten vi startet med! Når jeg endelig har oppdaget en god tysk vinm vil jeg i det minste ha ett glass til.
Nesten nådd toppen!Altså, det murerarbeidet!Utsikt ned til Belheim, sjekk størrelsen på kirken i forhold til resten av landsbyen!Utsikt mot campen og KaráJanUtsikt mot Mosel og landsbyen Ellenz Poltserdorf
Vi triller lett ned sikksakkeveien fra toppen og like lett opp trappen tilbake til terrassen på den beste og mest sjarmerende restauranten her. Bestiller fluksens et glass Gewürstraminer til meg og en øl til Jan. Han er mett etter suppen oppå toppen, men jeg tar glatt et måltid til. En stor tallerken Fetasalat med masse godt tilbehør. Og en stor skål stekte poteter til.
Floke har blitt en dreven kafégjenger i løpet av turen og oppfører seg eksemplarisk. Dessuten synes alle at han er så snill og søt. Og det har de helt rett i. Han er jo det.
Denne dagen blir det sol og nesten litt i varmeste laget. Vel tilbake på Happy Holiday blir vi sittende ute helt til mørket faller på. Med hyggelig selskap av et meget forelsket tysk par på rundt femti.
Hva fredagen vil bringe, vites intet om. Avgjørelser tar vi som det faller seg. Idag er idag og imorgen er i morgen. Altså en helt annen dag.
Vandring og forfriskninger i Koblenz. Reisebrev 4.
I sesongen går det en ferge over Rhinen som forbinder campingområdet og Koblenz. Dessverre sluttet sesongen dagen før vi ankom. Da har vi to valg, gå eller ta drosje. Vanligvis er det jeg som pleier å hevde at et par cm på kartet bare er et lite stykke unna. Det har vi ledd mye av når vi har kjørt milevis av gårde i huttaheiti og lett etter den campen som skulle befinne seg et par cm unna.
På vei til byenFlott smijernsport med harerHarepus, detaljEt bitte lite gatekunstverkStarten på BalduinsbrückeStilig gangløp opp til Balduinbrücke
Men nå er det Jan som er overbevist om det samme. Han, som nesten ikke har hatt krefter til å gå på over et år, og har jobbet hardt for å komme tilbake til treningsturen sin på 1 km, mener nå at vi selvsagt skal gå til byen. Det er slett ikke lange biten i følge kartet. Vel har jeg alltid vært en glad vandrer, men det er i terreng. Asfaltvandring synes jeg er helt grusomt. Hardt underlag og artrose i alle ledd, er en elendig kombo. Men når Jan faktisk vil gå, er ikke jeg den som sier nei. Så vi går. Og går. Tar noen pauser og går igjen. Over Balduinbrücke hvor vi også må hvile en stund, og inn til Altstadt.
JAa vi er turister!Klassiske bindingsverkshus i «Denkmalzone «Vier Türme»»Veggmaleri av «Max und Moritz» fra barneboken av Wilhelm Busch
Men plutselig er vi ikke i Altstadt. Vi er er omgitt av veldig mye mer Neustadt. Så ikke bare har jeg smittet Jan med mine totale feilvurderinger av avstander i forhold til målestokk. Det ser ut til at jeg også har smittet ham med min totale mangel på retningssans.
Men hva gjør det så lenge han nå smitter meg med det å ta pauser. Mange pauser med diverse forfriskninger. Det er sesong for vinsmaking nå. Som den vinelsker jeg er, har jeg gledet meg til det, selv om jeg ennå ikke har smakt en god tysk vin. Men antar at de finnes, så jeg er mer enn klar for å gjøre noen oppdagelser der. Dessverre slår Murphy’s lov til og gir meg et virus med feber og vondt i halsen. Det eneste jeg har lyst på er varme drikker, helst med ingefær. Og det får jeg på første stopp. Kokende vann med sitron- og ingefærskiver i som gir meg flash back til Olhão. Der kjøpte jeg alltid chá limão på vei til byen. Jeg spiser opp alt, inkludert sitronskallene, og satser på at det gir snarlig helbredelse.
Det er så mangt som kan fange ens interesseJEsus har fått beskyttelse mot dueskitt
Vi går og går helt som jeg alltid har gjort. Varierer mellom 180 grader feil og 90 grader feil til høyre eller venstre alt etter som. Men så ser vi jo byen. Både gammel og ny by, og begge deler er fint. Høyt over oss henger det snorer med BH-er tett i tett mellom husene for å fokusere på brystkreftsaken. Ganske så dekorativt, faktisk.
Ingen av oss er opptatt av å se noe spesielt. Vi liker å se på ulik arkitektur, og vi liker å se på folkelivet. Havner i en gate med masse deilig street food. Jeg kjøper fylte vinblader og grillede oliven med hvitløk og urter. Vidunderlig godt. Jan kjøper en god ost. Ingen av oss er glade i å gå i butikker eller drive og kjøpe saker og ting bare fordi vi er på reise. Likevel slår jeg til og kjøper et par gode joggesko. Eller, jeg jogger jo aldri, men det er sko som ser ut som joggesko. Det ene paret jeg har fra før, som jeg går med nå, gir ikke god nok støtdemping og har dessuten store hull i overlæret. Det er en lise å få på meg nye Sketcher sko som er smale, har god såle og passer perfekt til mine føtter. Ikke var de spesielt dyre heller i motsetning til noen såkalte medisinske sko de gjerne ville selge meg til tre ganger prisen av Sketcher-skoene.
Et kjempeområde dekket av kjempeverbenaTror ikke jeg kan gi bort så mange verbenaplanter neste år. JEg vil ha det slik i hagen min!Tid for sjokokaffe
Vi vandrer videre og er atter et sted i Altstadt. En gatemusikant står under en murarkade og spiller fiolin. Om han er noen stor fiolinist aner jeg ikke, men det låter varmt og vakkert med den gode akustikken hvelvingen over ham gir. Vi slår oss ned på en italiensk utekafé på torget der. Kaffe til Jan og varm sjokolade med dobbel espresso i til meg. Så godt! I bakgrunnen hører vi fortsatt fiolinisten som nå slår over til Bella Ciao.
Med fornyede krefter og litt bedre oversikt over retninger, beveger vi oss mot odden Deutsches Eck der Vater Rhein møter Mutter Mosel. Vi trenger en ny pause før vi kommer så langt og setter oss på en av fortauskaféene med utsikt mot Rhinen Det er hyggelig å sitte å se på de store båtene som glir forbi. Veldig lange og veldig lave.
Jeg mener å ane en viss helbredelse av ingefær- og sitrondrikken og slår til med et glass hvitvin. Den smaker fersk løvetannvin. Dvs. omtrent slik det meste av tysk vin smaker i min gane. Bratwurst og pommes frites på deling vil si pommes frittes til meg og pølse til Jan og Floke. Sa jeg at vi prøver å avlære ham å få mat ved restaurantbord og andre bord? Det er feil. Der har jeg nok både to pappaer og én onkel i mot meg.
Like bortenfor oss er startpunktet for gondolbanen som går opp til Festung Ehrenbreitstein. Det frister veldig å ta den bare for å oppleve utsikten. Og enda mer fordi det skal være en svært god restaurant på toppen der. Men jeg føler meg for sjaber til å kunne ha glede av gourmetmat nå. Og Jan har uansett ikke interesse av det, så det får bli en annengang. For det ser veldig flott ut å kunne sveve høyt der oppe. Vogn nr 17 har glassbunn, så kommer man med den, får man en ekstra spektakulær opplevelse.
Det er så søtt når ørene til Floke blafrer i vindenTo gode vennerEn fantastisk allé av nydelige londonplataner
Det er spesielt å stå der ytterst ute på Deutsches Eck og se Mosel og Rhinen bli ett. Her er det slutt på Mosel, menst Rhinen renner videre til Nederland og ut i Atlanterhavet. Denne siste delen av Rhinen er jo nærmest barnet til Vater Rhein og Mutter Mosel, så jeg synes den kunne fått et annet navn herfra. Rhinskvin, for eksempel. Mer passende for et elvebarn fra et gigantisk vindistrikt.
Den giantiske rytterstatuene som står her, imponerer muligens med sin størrelse, men ellers synes vi begge at slike statuer er ganske skrekkelige. De ser så «maktdemonstranske» ut.
Utsikt mot campen vår fra Deutsches EckUssikt mot Festung Ehrenbreitstein
Vi klarer med våre små pauser, å gå hele veien tilbake til campen. Da har vi begge så vondt at vi bare flater helt ut. Floke likeså. Det viser seg at vi har gått en hel mil. Jan tror ikke det er sant, men godt over 14.444 skritt blir faktisk 10,4 km. Så langt har ikke Jan gått på alle de årene jeg har kjent ham. Nå er jeg mektig stolt av ham.
Det blit deilig med en rolig kveld. Ingen orker å lage middag, men vi har snadderet fra gata i Koblenz og litt ekstra oster og annet som ble kjøpt i en butikk på vei hjem. Det holder lenge idag.
Imorgen setter vi kursen sørvestover gjennom Moseldalen. Kanskje det blir mulig å oppdage gode tyske viner da?
Så flott å oppleve Greven i mandagensmorgenlys! Et grønt område med rik vegetasjon ligger som en liten halvøy ut i Dortmund-Ems-kanalen. Floke og jeg får en herlig morgentur i frisk høstluft. Jeg er i gang med femte behandlingsrunde av tilløp til hudkreft, så halve ansiktet og hele brystet får mer og mer brannsår. Følgelig priser jeg meg lykkelig for en overskyet himmel og sval høstluft som kjøler ned ansiktet og demper smertene. Det er godt å puste og slett ikke rått og kaldt selv om det er vått og overskyet.
Dortmund-Ems-kanalen
Floke springer omkring og stapper hodet godt ned i muldvarpenes jordhauger og snuser intenst. Den grønne kanalen kranses av grønne buskvekster ispedd flammende rød høstfarger. Krossved med røde bær og blader. Spolebusken med gult løv og de fantastiske frøene i sjokkrosa og oransje. Høye berberis med knallrøde dråpeformede bær tett i tett. Langs breddene vokser blålilla steppesalvie og lysende gule nattlys i flatterende samspill.
BerberisSpolebuskSlåpetornSteppesalvieNattlys
Nede ved marinaen kan man bli riktig så bereist. Her er man plutselig i Dover og kan ta fergen til Calais i form av en bitte liten kabelbåt.
Dover – Calais i miniversjonFloke begynner å bli reisvant og kan gjerne tenke seg en liten båttur
Nå ser man hvorfor den hyggelige restauranten kalles Beach Bar. Her er anlagt en flott sandstrand med palmer og liggestoler som riktignok er regnvåte nå, men ser hyggelige ut likevel. Floke får et tilfelle av ellevill yrhet og springer rundt og rundt i sanda i vill fart før han uten forvarsel styrter inn i en container med åpen dør. Det viste seg å være restaurantkjøkkenet som matvraket hadde oppdaget. Gudskjelov var det ingen som så verken strandspurten hans eller turen innom kjøkkenet. Men nå må han gå i bånd på resten av turen.
Beach»en ved bredden av kanalenButikkområdet med restauranten i bakgrunnenAdkomsten til Stellplatz’enGrillhytta / restauranten i dagslys
Så følger en kjedelig men heldigvis kort reisedag på motorveien til vi når neste mål, Koblenz, og innstallerer oss på en fin camping som nok er den dyreste vi noensinne har besøkt. Vel, dette er turiststrøk så det holder, så man må vel bare akseptere prisnivået.
Beliggenheten er fantastisk helt ved bredden av der Rhein. Vi har utsikt til store båter som glir forbi og Festung Ehrenbreitstein på toppen over. Like bortenfor oss ender die Mosel sitt lange løp fra Des Vosges i Frankrike i det den renner ut i den mektige Rhinen. Fra campen ser vi taubanen med vognene som glir opp og ned mellom festningen og elvenes møtepunkt.
Vi er så innstilt på ferie nå, at vi bare slapper av resten av dagen. Floke og jeg rusler langs Rhinen hvor jeg beundrer de vakre nilendene som holder til her, mens Floke tar en Ludo og later som om det som er ukjent og mystisk, ikke fins.
Også her er Floke velkommen på restauranten. Det blir enkel og god pizzakveld hvor vi havner sammen med et veldig hyggelig svensk par som er på omtrent samme runde som oss. Imorgen skal vi rusle ferierolig i gamlebyen uten å ha noe annet mål enn å kose oss og ta livet med ro.
Vi følger landeveier mot Glückstadt for å ta die Elbfähre over til Wischhafen. Vi liker så godt denne ruten med den lille fergen som gjør at vi unngår den tette trafikken gjennom Hamburg.
Vi passerer nydelige, røde mursteinshus med like røde teglkledte fortau utenfor. De tjukke halmtakene er grønne av mose og gir en fin fargekontrast. Ennå er det rik blomstring i hagene. Høye tuer av pampasgress vaier majestetisk utenfor alle hus.
Amy har vært på ferde også her i det flate, Nordtyske landskapet. Mye står under vann. Vel fremme i Glückstadt, viser det seg at vannstanden i Elben er alt for høy til at fergen kan gå på mange timer ennå.
Ein glücklicher Hund in Glückstadt– Floke og jeg tar en lufetur langs elven mens vi funderer på hva vi skal gjør videre
Det blir vendereis, Autobahn og trafikkkorker til et godt stykke etter Hamburg. Mange mener at det er så fint å kjøre på søndager i Tyskland når det er forbudt for trailere. Vel, i dag er alle tyskere på søndagstur, og vi opplever mer kø og tettere trafikk enn vi har gjort på mang en tysk hverdag tidligere.
Lang tid i kø, og vesentlig flere kjørepauser enn hva vi har hatt behov for tidligere, gjør at vi ikke orker å kjøre til dagens mål som var Koblenz. Lykkeligvis har vi gode venner i Svelvik som har tilhørighet til Tyskland. De har tipset oss om all verdens fine Stellplatz’er og campinger som ligger langs ruta vi har tenkt oss.
Vi kjører av motorveien og setter kursen mot Stellplatz Yachthafen Fuestrup nord for Münster. Her skal det visstnok være riktig så idyllisk og en fabelaktig god restaurant. Ja det bør det sannelig være, for det viser seg at det lange navnet jeg har skrevet inn på GPS’n, er det som blant bobilister kalles Greven etter området det ligger i. Nærmest et sagnomsust sted som alle MÅ innom på vei til eller fra Portugal eller Spania.
Hunder slapper godt av når de får være sammen med familien sin
Selv har vi aldri vært der siden vi tidligere bare har sveipet gjennom Týskland. Men nå har vi nådd, om ikke støvets alder, så i hvert fall pausenes alder. Og det er vår tur.
Det er helt svart ute når vi ankommer. Vi ser mange bobiler, men ingen restaurant og kjenner skuffelsen sige på. For nå er vi inderlig slitne etter en dag med Autobahn, eksosluft og regn. Kan virkelig dette tilsynelatende svarte, ødslige stedet være det berømte Greven?
Jan aner et lys litt lenger bort. Sannelig ligger det ikke en liten restaurant der! En stor grillhytte med varmt bål på peisen i midten.
Vi nærmest hiver fra oss bobilen og stimer ned alle tre. For Floke er også hjertelig velkommen. Det er varmt og godt. En hyggelig servitrise kommer med menyen som byr på et utall av fristende retter og god drikke. Nå er det ferie, og jeg bestemmer meg for at jeg kan spise alt unntatt svinekjøtt. Jan velger kalveschnitzelen han har hørt så mye om. Jeg velger grillet kyllingbryst med grillede grønnsaker. Pommes Frites til begge. For en vidunderlig god mat! Min rett har også rikelig med hvitløk og grillet sitron. Helt i min gate.
Ikke bare er maten særdeles smaksrik og vel tilberedt, det er også rikelig av den.
Så det blir faktisk kyllingbryst på Floke også. Men ikke før vi er hjemme igjen. Han skal ikke læres opp til å spise ved restaurantbord. Eller rettere sagt, vi prøver å avlære ham slike vaner.
Stappmette og mer enn fornøyde rusler vi tilbake til bobilen. Vi skjønner godt at folk drar hit igjen og igjen. Vi har hatt en vidunderlig koselig kveld her. Jeg sovner allerede etter første runde med Rummikub. Floke er også helt utslått etter dagens nye og interessante opplevelser.
Mange har etterlyst reisebloggen min som stoppet brått da vi var på hjemvei fra Portugal våren 2024.
Markedplassen i Friedrichstadt kranset av vakker Hansaarkitektur
Årsakene er legio, fra ødelagt Mac og gammel bobil som krevde dyre reparasjoner, til gamle kropper som også har hatt behov for vedlikehold av til dels alvorlig karakter.
Bobilen ble endelig friskmeldt i forrige uke. Selv er vi ikke friskmeldte, men henger nå med og har både livslyst og reiseglede. Så nå, endelig, halvannet år etter siste Portugalsvinter, prøver vi oss forsiktig på en halvannen ukes bobiltur til det store utland. Nærmere bestemt Tyskland.
Tyskland har utrolig mye å by på. Dessverre har det mest blitt et transittland vi raser gjennom. Enten for å nå frem til Portugal som ligger så langt unna Norge, eller for å komme oss hjem etter en lang vinter i Portugal. Og hver gang sier Jan «jeg vil så gjerne ha en Tysklandsferie hvor vi har tid til å se litt av dette landet som har så mye historie og kultur som er verdt å oppleve».
Før andre verdenskrig var tysk fremmedspråket det var mest vanlig å lære i Norge. Begge mine foreldre snakket godt tysk. Jeg vokste opp med høytlesninger av tyske dikt. Bl.a. «Der Erlkönig» av Johan Wolfgang von Goethe som jeg var helt betatt av som barn. Og også lærte meg å spille på piano etter hvert. I det hele tattkan Tyskland vise til et fabelaktig repertoar av forfattere, diktere og komponister. Samt nydelige gamle universitetsbyer og vakre Hansabyer.
Noe har vi dog fått med oss tidligere i dette gigantiske landet. Trier, Tysklands eldste by i enden av Moseldalen. Og den gamle universitetsbyen Göthingen hvor det ofte passer med en overnatting på den hyggelige Stellplatz’en der.
Likeså Neuendettelsau hvor samboeren til en av Jans søstre er fra, samt den vakre byen som har prydet forsiden av så mange skoletyskbøker i Norge, Rothenburg ob der Tauber.
Selv er jeg også glad i den tyske landsbygda. Tyskland er et gigantisk jordbruksland. Jeg elsker alltid å se hva som dyrkes i andre land, hvordan hagene ser ut, hvilke vekster jeg kjenner igjen fra Norge og hvilke som er nye og spennende for meg. Det er så utrolig hyggelig å kjøre gjennom de tyske «Dorf’ene» med pittoreske hus og frodige hager.
Lykkeligvis får vi ha med oss vår elskede fosterhund Floke. Han er forlengst preparert for utlandet med rabiesvaksine, men har ennå til gode å oppleve det. Sverige regner vi ikke med. Vi bor jo praktisk talt i Sverige.
Vi starter med friskt mot i retning Halmstad fredag 4.10. Underveis kommer vi på alt vi har glemt, da bobilen har vært rensket for alt innhold pga. lekkasje. Men mottoet er, har man kredittkort, pass og mobiltelefon, berger man alltids. Vår vane tro har vi ikke bestilt noen ferge. Vi vet jo aldri om vi får surret oss ferdig til å rekke noe til en bestemt tid. Først når vi nærmer oss Halmstad, går jeg på nettet for å bestille plass på fergen til Grenaa. Alt utsolgt. Neste dag? Ingen ferge. Kielferga? Alt for dyr. Ystad? Ingen ferge til Tyskland. Vi sjekker både det ene og det andre og ender opp med Gøteborg Frederikshavn. Dobbelt så dyr som Halmstad Grenaa, og det blir lengre å kjøre. Det får så være. Nå skal vi endelig ha ferie etter en lang og krevende periode i livet vårt.
Floke vet å innrette seg. Jo flere som koser med ham, desto bedre er det. Her på fergen Gøteborg-FrederikshavnUnderveis i Tyskland
Det blir en hyggelig fergetur. Vi tas imot av en vertinne som ønsker velkommen og viser vei til salongen for oss med kjæledyr. Floke er oppskjørtet over alt det nye han opplever, men veldig glad. Hans første store fergetur går strålende, tross en god del sjøgang. En hel høyskoleklasse med unge jenter veksler på å kose med ham, så han er helt i sitt ess.
Sløve som vi er, hadde vi ikke fått med oss at uværet Amy var i vente, men vi møter litt av det nå. Følgelig kjører vi et stykke sørover i Danmark om kvelden i håp om å komme unna det verste før vi parkerer for natten med rumpa mot vinden.
Neste dag preges av pøsregn, men avtagende vind. Vi kommer oss velberget til vårt første mål, Friedrichstadt. En nydelig Hansaby som er på UNESCO’s verdensarvliste. Været er helt merkelig og veksler mellom de voldsomste regnskyll som varer noen minutter, og strålende solskinn. Vi får til å oppleve denne vakre, gamle byen uten å bli søkkvåte.
Vidunderlige farger på de gamle HansahuseneNydelig vegetasjon overaltSå mange vakre brostein
En flott Stellplatz ligger bare et par minutters gange unna. Her er alt man trenger av fasiliteter. Ikke bare dotømming og vannpåfylling, men også strøm og sanitærbygg med dusjer og vaskemaskiner.
Floke er så utslitt av alt han har opplevd at han ikke letter på hodet når vi etterlater ham alene i bobilen om kvelden og rusler til en restaurant nede ved markedsplassen.
Utrolig nok kommer vi oss både til og fra restauranten i oppholdsvær, mens regnet styrter ned resten av tiden.
Hva gjør vel det? Bobilen er tett igjen, og varmen virker. Som det A-mennesket jeg er, sovner jeg allerede halvni, omtrent like sliten som Floke som har ligget og varmet opp senga for oss.
Min gode vandrervenn John guider gjerne alle som ønsker å observere fugler. Kunnskapsrik og raus som han er, deler han sin erfaring med alle. Forleden hadde han med seg en gruppe til Vale do Lobo og kom hjem dypt skuffet:
«Well, I went to Vale de Lobo. Over the years I have visited the main inland lake perhaps 70 times. I have never recorded less than 30 species of birds on any visit, other than my last two visits; 6 and 3 respectively. I can report similar comparisons to the Ria Formosa below us. Birds I once saw in hundreds and thousands I see 3 or 30 respectively.
So for those climate deniers, I can tell them we are experiencing environmental collapse as Chief Seattle once forecast, the end of living and the beginning of survival. I am heartbroken.»
Klassisk Algarveutsiktutsiktspunkt langs løypa
Jeg går Rota do Monte da Águia for andre gang denne sesongen. Nå med vandrervenner fra Tromsø. Ingen rovfugler er å se. Noen få småfugler, men ikke som normalt. Sommerfugler og bier, takk og lov. Pollinerende insekter har i hvert fall nok å ta av her i dette blomsterrike landskapet. Dermed også mat for insektspisende fugler. Men hvor er de?
Dette er en perfekt turløype i Calderãofjellene. Fin lengde, rundt tretten kilometer. Passe anstrengende med mye opp og ned. Gikk hundreogtjue etasjehøyder oppover. Landskapet er variert og vakkert og byr på strålende utsikt i alle himmelretninger. Floraen er frodig og fargerik. Siden løypa ikke er merket, er det ekstra fredelig her. Til dels gjengrodde stier tyder ikke på at det vandres ofte her. Grusveier egnet for terrengbiler, er også en del av løypa. Hylser fra haglpatroner ligger strødd.
SvalestjertEricaFresia
Fraværet av fugler og synlige spor etter dyr, er påfallende og trist. Klimaendringer og industrielt landbruk med monokultur har nok større betydning for tap av artsmangfold enn skyteglade jegere. Men sistnevnte er heller ikke skyldfrie. Her er det tillatt å jakte torsdager, søndager og alle bevegelige helligdager. Tradisjonelt startes jakten tidlig om morgenen med felles frokost og dram før man begynner å skyte. Kaniner og rapphøns, men «ingen som befinner seg over femti meter opp i lufta». Vel.
Det finnes jegersmenn som er hedersmenn. Som far min var. Man skal skatte av naturens overflod, sa han. Overflod, merk ordet. Er det ikke overflod, skatter man ikke. Naturens kjede, sa far min, måtte aldri ødelegges. Da går det galt. Han tenkte som Chief Seattle.
Jakt for matauk forstår jeg, så lenge byttet fins i overflod. Jakt for gleden ved å drepe, kommer jeg aldri til å forstå. Småfugler og ekorn, hvordan kan noen frydes ved å plaffe dem ned? Troféjakt, rikfolks ufyselige lek med dyreliv, er motbydelig i n’te potens.
Det er ikke til å unngå at tanker om hvordan mennesker ødelegger natur og mangfold kverner i hodet når man er ute på vandring. Man ser endringene og har god tid til refleksjoner. Aldri har mennesket hatt så mye kunnskap som i dag. Likevel ser vi dette fraværet av visdom i handlingsvalgene som tas.
Vandreturene er likevel herlige. De gjør godt for kropp og sjel. Takket være mye regn denne sesongen, er det frodig og vakkert i åser, fjell og daler her i Algarve.
Det nyter John og jeg på vår siste felles vandretur denne sesongen. Turen vi har gledet oss sånn til, men ventet med å gjennomføre siden planen var å gå den sammen med Wilma. Hun ble forhindret fra å komme ned sist på februar som planlagt. Da må vi bare gjennomføre nå likevel.
Passadiço do Barranco do Demo
En lang løype med trappetrinn og hengebru stod ferdig i Alferce 21.10.23. Den består av tilsammen 578 trappetrinn i de bratte åssidene og en femti meter lang hengebru over Djevelravinen. Hengebroer har alltid vært en stor utfordring for meg som har høydeskrekk, så jeg har gledet meg vilt til denne utfordringen. Ekstra utfordrende er det at jeg ikke kan gi etter for min trang til å klamre meg fast. Fallet jeg hadde for en uke siden, var ganske stygt. Det ga meg mer skader enn jeg var villig til å innse. Brist i et ribbein og forslåtte muskler gjør det både vanskelig og lite tilrådelig å bruke venstrearmen. Men sannelig har jeg ikke så mye høydeskrekk som jeg tror. Det går helt fint å forsere broen så lenge jeg ser rett frem. Noen yogatriks om balanse hjelper godt. Alle trappetrinnene er derimot mer utfordrende når lungene ikke virker som de skal.
Passadiço do Barranco do Demo
Løypa vi følger, er på bare seks kilometer, inkludert via ferrata’en. En fabelaktig tur. På et vis hardere enn mange av dem som er dobbelt så lange. For her er ingen variasjon. Etter via ferrata’en, er det bare nedover. Nedover, nedover og nedover. Helt til dalbunnen. Hardt for gamle knær å holde balansen på rullende småstein. Helt i bunnen av dalen kommer belønningen i form av et frodig og grønt elvelandskap. Endelig er det fuglesang å høre. Sangen akkompagneres av det rislende vannet. Sollyset siles gjennom grønt løvverk og lander små pletter av gull på store bregner. Mistenkelig lik vår hjemlige største bregneart, einstape. Jeg observerer både norsk skyggesildre og de engelske bluebells sammen med mer typiske portugisiske blomsterarter.
Bregner . Einstape?Esteva /cistus ladaniferValmue
Plutselig kommer en ellevill portugisisk vannhund stormende og snor seg mellom beina mina. Så lykkelig og glad. Endelig fant jeg deg, sier hele den glade kroppen. Så vidunderlig og god den er! Men dessverre er det en eier lenger oppe i stien som roper og vil ha den med seg. Selv om vovsen sier den vil være med meg, og jeg sier det samme til eieren. Som tydeligvis mangler humoristisk sans.
Så vi vandrer videre uten hund og må begynne å krysse elven. Slett ikke lett. Strømmen er stri, og det første krysningspunktet er bare noen tynne, ustabile stokker. Neste punkt byr på noen steiner som John spretter over på ungdommelig vis. Med innstillingen: “I don´t have a good balance anymore. But my motoric memory has.” Min motoriske hukommelse sier at jeg aldri har hatt god balanse. John ikke er redd for å falle og hopper lett på steiner. Livredd for å måtte vasse i iskaldt vann. Jeg er motsatt. Livredd for å ramle og slå løs hofteprotesene. Kaldt vann, derimot, er piece of cake for meg. Så jeg vasser.
Det er rent forunderlig å se hvor mye vann forskjønner landskapet. Men så er det også det mest livsviktige vi har. Men ingen meneskerett ifølge den skrekkelige sjefen for Nestlè!!!
Deretter går det oppover. Oppover, oppover og oppover. Du verden så glad jeg er for at vi tok den lange løypa nedover med sola i ryggen. Det er godt å ha vandrende skygge nå. En slik uendelig stigning er tung og varm. Det hjelper med skyggen fra store korkeik. Fint å stoppe og ta litt bilder så man får en pust i bakken når det kjennes som stigningen aldri tar slutt.
Utsikt
Men det gjør den jo. Der er ingen himmelstige. Og sannelig har ikke John vært forsynlig nok til å sørge for belønning. To iskalde Sagres fra fryseren hans er medbragt i hver sin grillvott. Rett og slett herlig.
For oss blir dette en verdig og fin avslutning på sesongens felles vandreturer.
Vel hjemme har noen av de enestående nordlendingene laget en kjempeporsjon med Husøygryte. Dvs. klippfiskgryte, og invitert en hel gjeng på middag. Så utrolig snilt. Dessverre inneholder den bacon, så jeg deler mine rester av min Bacalhão com nata med John, før jeg blir med på sammenkomsten. For mat må man ha etter en anstrengende tur i Algarves fjell.
Nå går det mot slutten av denne sesongen og oppbruddsstemningen begynner å bre seg. En annerledes sesong som har budt på langt flere utfordringer enn tidligere.
Mer om det i neste blogpost.
Pedra brancas, hvite berg, uvanlig farge herStorkefelt nær PortimãoUtsikt på hjemveien fra Alferce
Jeg har vel ikke skrevet om frieren min før. Geitebonden som bor et sted langs Boa Vista- løypa. En herlig vandrerute i Guadianaområdet. Forrige gang jeg gikk denne runden, var i mars 2020. Like før covid jaget oss vekk fra Portugal. Når jeg ser tilbake på mine Portugalskildringer, ser jeg at jeg stoppet brått å skrive i den tida. Min beste venninne og kona til min vandrerbror John, døde brått og uventet i desember 2019. Antakelig av covid, har man skjønt. Det ble vanskelig å skrive etter det. Jeg var så altfor trist. Livet gikk likevel videre.
Men altså. Frieren min. Min beste venninne i Norge og mannen, var her på den tida. Mars 2020. De er henholdsvis ti og elleve år yngre enn meg og veldig spreke. Når de kommer, er det fotturer som gjelder. Hver dag. Boa Vista, fin utsikt, ble en av turene vi tok. Og her møtte vi denne lille, søte bonden. Antakelig på min alder. Han ble, som mange av dem jeg støter på, veldig glad når jeg kunne snakke litt portugisisk. Mer enn glad. Han ble riktig så yr og ville vite om jeg var gift. Strengt tatt er jeg ikke det, siden jeg lever i samboerskap, så han begynte å legge ut om gården sin. Viste hvor fine geiter han hadde og la ut om alle blomstene i området og hvor nydelig det ble etterhvert når de blomstret for fullt. Han hadde hatt en kone som rømte til Spania, så han var rimelig klar for en ny. Og så begeistret over barna mine. Altså vennene mine. Det var ikke fullt så flatterende at han anså dem for å være ungene mine. I hvert fall måtte mannen til venninna mi, som også er blond, være sønnen min. Bonden var absolutt sjarmerende siden han var blid og åpenbart glad i dyr og natur. Men er det slemt å si at ekstremt skitne klær, et forfallent småbruk og en mer enn mistenkelig antydning om verdens største pungbrokk ikke er like sjarmerende?
Vel, jeg har uansett min livsledsager for livet og trives mer enn godt med å leve og bo i Norge og nyte Portugal i vintermånedene.
Nå går jeg Boa Vista Trail med John, Sjefen og Schäfermams. En lett løype på ni – ti kilometer. En passelig blanding av ruralt og naturlig landskap. Nydelig vegetasjon med brødfrukttrær, korkeik, mengder av cistus, duftende urter og andre blomster. Det går opp og ned som alltid i Algarves varierte topografi. En fin rute å gå med hunder siden vi gjentatte ganger krysser elva Rio Seco. Den tørre elva. Men den er slett ikke tørr. Hunder og mennesker kan avkjøle seg her. Noen har lagt ut på AllTrails at det var skummelt på grunn av aggressive hunder, så de måtte snu. Jeg tror neppe de var i stand til å lese hunders mer enn tydelige kroppsspråk. Her er ingen farlige hunder. Kun hunder som vil sjekke om de forbipasserende er ok. Som hundene til geitebonden. For sannelig er han her fortsatt. Sitter så blidspent og fornøyd utenfor der han bor med geitene omkring seg. Alle hundene stormer mot oss og schäferen for å sjekke om vi kan godkjennes.
Visst kan vi det. De vennlige gjeterhundene trekker seg tilbake, og frieren min og jeg får en aldri så liten passiar. Hyggelig for oss begge, men jeg lar det bli med det. Tror neppe han har skiftet klær siden sist. Ei heller fått noen form for behandling for sitt før omtalte gigantiske brokk.
Utsikten fra Cerra da Boa Vista er som alltid strålende. Vi ser havet i mange retninger og Spania ikke så langt unna.
På denne turen har jeg vært ekstra påpasselig med å sørge for at John inntar nok drikke og næring. Litt kyniske tanker er det bak min omsorg, for jeg vil at vi skal spise lunsj i Tavira. Hvilket vi gjør. Dog etter en lengre vandring som skyldes at jeg totalt mister ethvert begrep om himmelretningene, og hvor vi befinner oss i verden. Prøver å unnskylde meg med at Sjefermams skulle få en sightseeing i Tavira, hvorpå hun repliserer nokså tørt- «Tror du jeg ønsker sightseeing eller mat så snart som mulig etter en slitsom fottur?»
Vi blir mette til slutt på den irske puben ved elva. Og jeg kan virkelig ikke noe for at nord blir til sør og vest til øst i hodet mitt. Det er bare sånn jeg er.
En grønn og vakker løype avsluttes med en Sagres
Fra Guadiana til Barrocal.
Hva med et gjensyn med de syv kilder (Sete Fontes)? Vi tar den turen også vi. De tre vandrende musketerer. Sjefen må vel være d’Artagnan da. Selv har jeg gått den løypa mange ganger. Stort sett alltid ved å legge til Fonte Benémola runden.
John har kjøpt seg Samsung smart watch og strever fælt. Hvorfor ikke fitbit som er så mye enklere? Det blir et underlig styr når vi skal av gårde. Om Jan og jeg er familien Glum når vi skal reise, så er de tre musketerer verre. John har glemt at vi skal på hiking, og Sjefermams har forsovet seg. Jeg drikker min Chá tilha, lindeblomstte, på campens snackbar, mens John springer hjem etter ryggsekk og mer klær. Sjefermams må ha en oppvåkningskaffe før vi går til bilen. Men så må hun kjøre inn i campen og hente solbrillene hun har glemt. Som viser seg å ligge i bilen.
John har lastet ned AllTrails og vil vite hvordan vi finner utgangspunktet med den. Og insisterer på at vi kjører dit AllTrails vil, så han får øvd seg på det. Selv om det er en lang og kronglete bilsykevei oppover mot Qurençia. Det er så mye enklere å kjøre til Fonte Benémola og gå derfra
Etter å ha fulgt en smal vei hvor den store varebilen så vidt kan passere, er vi ved utgangspunktet hvor AllTrails vil ha oss. Ingen parkeringsplass, men det lar seg gjøre å stå på kanten av en grønn eng med lilla erteblomster. Like ved en av kildene. Poço Novo, som betyr ny brønn.
Jeg har aldri klart å finne de angivelige syv kilder løypa følger. Denne gangen skal jeg gå hardt inn for å se om de virkelig er der.
Det er iskald nordavind når vi begynner å gå. Selv jeg synes det er kaldt og er rask med å få på meg en tynn vindjakke. John stiller med kun fire- fem lag klær i dag og må låne ullgenseren min om han skal klare å fortsette. Men så er vi glade og fornøyde i gang og stimer av gårde.
Oppover og nedover og oppover igjen som alltid når en kommer seg unna kysten. Sjefen er yr av glede og spurter omkring. Vi har vendt oss til å snu ryggen til når førti kilo ellevill schäfer vil uttrykke begeistring ved å hoppe opp på oss og slikke oss på nesen. Skikkelig ulvemanér, noe som er veldig søtt, men dog litt i heftigste laget. Derimot er jeg ikke forberedt når han tar en Ludo og kommer stormende bak meg med en stor stokk i kjeften. Så jeg slenges elegant fremover og tar nedslaget med hele meg mens jeg skurer nedover grusen. En stakket stund tror jeg hele meg er brukket, men ukrutt forgår ikke så lett. Riktignok gjør det sabla vondt, men etter å ha spylt vekk litt blod og fått på en knebandasje, er jeg fit for fight igjen. Jeg gir meg ikke så lett.
Naturen langs elvebredden i Benémoladalen er eventyrlig vakker
Turløypene i Guadiana-distriktet preges av oliventrær, korkeik, blomstrende åser og havutsikt. Her i Barrocal er vegetasjonen noe annerledes. Langs elveleiene er det tett vegetasjon med storgravmyrt i hoftehøyde og svære, blomstrende busker med krossved, tamarisk, oleander, hvit poppel og pil.
Storgravmyrten er fabelaktig her og settes pris på av sitronsommerfuglene
I dette tette grønnsværet trives småfuglene. De synger så fint her vi går. Men de små vannskilpaddene, oter, mungo og annet som angivelig lever her, har jeg aldri sett, dessverre.Derimot fant jeg en albino pytonslange ved elvebredden her for fire år siden. Det er min mest eventyrlige oppdagelse. Den hører slett ikke hjemme her, så jeg varslet Recoverysentret for ville dyr og fugler like ved campen. De sendte ut «bombeiros» fra Loulé som fikk fanget den og bragt den til senteret. Der fikk den mat og stell før den fikk nytt hjem i dyrehagen i Lagos.
Da jeg fant pytonslangen ved Fonte Benémola, 5.3.2020
Store brødfrukttrær og korkeiker følger deler av løpa. På de mer åpne områdene fulle av kalkstein, trives timian, rosmarin og de rosablomstrende grey leaved cistus. Innimellom er det små orkidéer og diverse liljer. Overalt er jord og småstein intenst terrakottafarget. De åpnere partiene på østsida av Benémola-elva er nydelige med kontrastene mellom terrakottarød grunn og de grålige kalksteinene. Formet av vann og erosjon til myke, underlige former. På toppen er utsikten strålende vestover mot Monte Rocha da Pena som skimtes helt i det fjerne. Stigningen opp Benémodalen er lang og slitsom og veldig passende for en Sagres-pause. Men de to halvfrosne ølflaskene med Sagres John hadde vært forsynlig nok til å ta med, er gjenglemt i bilen.
Den lange stigningen bor tas som oppoverbakke. Elsker de vakre kalksteinsformasjonene på toppen
Vi nærmer oss slutten av runden og kommer inn i et lite boligfelt. To unge schäfere kommer stormende mot Sjefen vår. Halene logrer De virker vennlige og trekker seg tilbake etter en stund. Idet vi rusler videre, finner den ene ut at hun skal være stor og tøff og stormer etter og angriper Sjefen. Han er stor og sterk og kan forsvare seg, men er like vennlig og snill som Ludo var, så dette kom nok litt bardus på ham. Vi damene brøler og får jaget den litt unna. Når John tar frem sitt dødsvåpen, en sprayboks med Axe, eller hva det nå er, er slaget tapt for angriperen som springer hjem igjen. Stakkars vovsen vi går med, fikk nok en støkk. Han ble så med seg at han ikke ville bære leken sin på flere hundre meter. Den som han ellers elsker å bære på hele turen.
Vel tilbake ved bilen er vovsen sliten og legger seg rett ned i gresset. Mens Sjefermams sørger for belønning til oss to som synes en Sagres gjør godt. Sannelig har ikke hun kjøpt to Sagres og lagt i en kjølebag bare for å være snill med oss. Selv er hun sjåfør og nøyer seg med en cola. Vi er skjønt enige om at dette var en nydelig tur. Akkurat passe lang synes de andre to. Selv skulle jeg gjerne lagt til sløyfen med Benémolarunden og fått fem kilometer. Til. Men måtte bøye meg for overmakten som nektet.
Drøyt ni og en halv kilometer gikk vi, beretter AllTrails. For jeg har glemt å starte «Hike» på min Fitbit i alt styret med Johns nye smartklokke. Hvor han heller ikke har startet «hike». Ei heller startet han navigeringen på AllTrails, så han har til sin fortvilelse ikke registrert løypa noe sted. Sannelig ikke lett å være en moderne vandringsmann med digitale duppedingser.
Fotturen i nydelig landskap var nå uansett en herlig opplevelse for de tre musketerer og d’Artagnan. Sekken min er full av timian, salvie og noen nydelige blomster. Og jeg så en søt firfisle som sprang av gårde.
Men fant jeg syv kilder? Ja, faktisk. Fonte Poço Novo og Poço Velho, altså den nye og den gamle brønnen, ligger rett ved siden av hver andre. Deretter fulgte Fonte da Silva, Fonte da Cerça Nova, Fonte da Benémola, Fonte do Olho da Benémola og Fonte das Vinhas til slutt.
Nå gleder vi oss til neste tur. Hvor enn det nå blir.
Gubben var faren min. Hans livsmotto var «å ta dagen som den er». Uansett hvordan han hadde det, svarte han alltid, joda, det humper og går. Samme hva som skjedde av nedturer og vanskeligheter i livet hans. En beundringsverdig livsinnstilling.
Det humper og går her i bobilleiren også. Og noen humper er større og verre enn andre.
Fra finvær til uvær. Det skifter fort.
Det forventede regnet ankommer med full styrke. Vinden likeså. Seksten sekundmeter med opptil tretti i kastene. Det merkes godt. Vi erfarne har forlengst sveivet inn markiser og tatt inn det meste av det vi ellers har utendørs. Andre har ikke gjort det. En paviljong med metallramme og hele sulamitten flyr til værs og farer flere meter av gårde før den kollapser i en hekk. En markise blir revet løs fra en bobil og tar med seg litt av veggen. Tunge parasoller, store blomsterpotter og annet som står stødig ved normal vindstyrke, velter nå over en lav sko.
Himmelens sluser er vidåpne. Det samme kan ikke sies om avløpskummer og rør. Veier og bobilområder forvandles raskt til brune innsjøer. Her flommer det like mye sand som vann.
Det er fascinerende og herlig med et slikt uvær. Kaldt er det ikke, rundt nitten grader. Så jeg tar på meg støvler og regnfrakk og går en runde for å bese herjingene. Regnet kommer både sidelengs og spruter opp fra bakken, så det tar ikke lang tid før jeg er våt til skinnet og støvlene fylt med vann. Artig lell, som vi sier på trøndersk.
Mindre artig er det at det er helt umulig å tørke noe. Luften i bobilen er så tjukk av fuktighet at det er et under at det ikke regner fra taket. For en stakket stund er jeg glad jeg ikke har hund. Jeg minnes tidligere perioder med regn når Ludo ikke tørket på flere dager, stakkars.
Bobil er dog bedre enn telt. Det skal likevel ikke mange dager med regn til før jeg føler at jeg lever i et bur. Vel kan man lese, spille spill og se en film, men særlig til fysisk aktivitet er det ikke plass til. Matlaging er så som så på fem cm kjøkkenbenk og to kokebluss. Ute står stekeovn og kokeplate og har tidenes spaopplevelse uten at helsen deres bedres av den grunn. Ved forrige regnskyll prøvde jeg meg på stekeovnen. Da tok støpselet fyr, jeg fikk støt og sikringsboksen for en seks-sju bobiler røk. Sikringene ryker gjerne uansett når det regner, og vann kommer inn i de utendørs boksene.
Men som sagt, artig lell. Litt kjedelig, litt småtrasig, men strengt tatt ingenting å klage over. Selv om jeg klager fælt likevel når livet må leves innendørs. Solen har det dog med å komme tilbake før vi vet ordet av det, og da blir alle camperfjes til store smilefjes.
Fint å gå tur på hesteenga, men ulykker kan fort skje
Verre er det når sykdom og ulykker inntreffer. Sykdom hører med selvsagt; vi bor på Europas største «gamlehjem». Dog er vi selvhjulpne og aktive og heldige som har natur og hesteenger vi kan vandre på. For det meste.
I dag er ikke våre gode venner og veteraner i miljøet like heldige når de lufter papillonene sine på enga. Alle hester og muldyr er tjoret i ti meter lange tau. Én av hestene blir skremt og springer rundt vår venninne og river henne over ende med tauet.
Ekstra sårbar er man når man er i den alderen at reservedeler er innsatt både her og der. I knær for eksempel. Og knærne er rammet. Ikke artig å ligge på hesteenga med sterke smerter og vente på ambulanse i bortimot en time. Hvor stor er skaden? Brudd? Er protesene skadet eller løsnet? På sykehuset i Faro konstateres det brudd i kneet, men så vidt vi har hørt, er reservedelene intakte. Det må opereres, men det har man ikke tid til med det første. Ikke med det andre heller. Muligens med det tredje. Dvs. om tre uker. Foreløpig blir det bare litt retting og gipsing.
De fleste er svært fornøyde med helsehjelpen man får her og mener det er så mye bedre her enn i Norge. Noen hevder at Portugal ligger langt foran Norge hva god helsehjelp angår, og ordet spres videre. Uten kildekritikk, men mer som etter det uslåelige trønderske argumentet «dæm si at…».
Tja. Hvor mange benytter det offentlige helsetilbudet? De fleste som bor her i perioder, har reiseforsikring og bruker private helsetjenester. Selv har jeg en trang til kildekritikk når jeg hører påstander om dette og hint. I det minste før jeg videreformidler dem. Ifølge Statista, rangeres Norge på førsteplass i Europa hva helse og helsehjelp angår og Portugal på tjueandre.
Portugal har en offentlig helsetjeneste som innbefatter samarbeid med private helseaktører. Hvorvidt disse private er like tilgjengelige for hvermannsen, vet jeg ikke, men generelt er det vel slik at de dårligst bemidlede må benytte seg av de rent offentlige. Ventetiden for operasjoner og behandlinger kan være lang, så lenge det ikke er akutt. Jeg ser også at «expats», som vestlige innvandrere liker å kalle seg, anbefales å tegne privat helseforsikring. Leger er nok like dyktige og velutdannede overalt. Organiseringen av helsetjenestene kan derimot oppleves som noe ineffektiv når ventetiden er lang.
Vel, mangt og meget kan sies om helsevesenet i Eureopa. Offentlig helsetjeneste er i prinsippet det viktige om alle skal ha like muligheter til helsehjelp. Men tre ukers ventetid hvor et brudd som trenger operasjon begynner å gro, er ingen lystelig tanke. Enn si opplevelse. Vår venninne er nå operert på det private sykehuset. Tror vi alle er glade for å ha en god reiseforsikring når uhell og sykdom inntreffer.
Det går nok bra til slutt. Og det er velsignet fritt for is og holker her, så bevegelsesmuligheter og utendørs liv har langt bedre sjanser her enn hjemme for en med gipset fot og krykker. Så denne store humpen i tilværelsen er mer eller mindre forsert. Da kan vi humpe og jumpe tilbake til noen dager med en planere tilværelse. Innimellom syndflod og uventet ulykke har det vært flotte øyturer i strålende solskinn.
På vei til Ilha do Farol. Vi koser oss på båttur
Yndlingsturen til nestorene er ta å taxibåt fra Olhão til Ilha do Farol. Som egentlig er det vestligste punktet på Ilha da Culatra. Ilha betyr øy, men jeg klarer ikke helt å se at dette er to øyer. Derimot stemmer det at det står en høy fyrlykt (farol) her. Her er også noen små, idylliske hus og et par restauranter. Et vakkert, men nokså dødt område. Etter sigende rundt 84 fastboende. De fleste av de små originale husene med dekorerte og blomstrende hager, står tomme. Nå er også begge restaurantene stengt. Det blir ingen ankomtsøl på den store flokken med sytten håpefulle nordmenn.
Farol. På bilde to har vi gått et godt stykke på stranden og fyret skimtes i det fjerne
Femten av oss legger ut på vandringen langs den hvite sandstranden ved det turkise havet. Det hadde vært så herlig å bade, men de store dønningene gjør det ikke fristende. Det blir for skummelt. Det er dog herlig å vandre barbeint i den fine sanda, selv om det er ganske tungt. Vi tar det med ro og bevilger oss pauser. Fint å bruke litt tid og bare nyte. Her er så mange fine skjell og steiner å plukke. Sekken kan fort bli tung om en ikke besinner seg.
Det er drøyt tre og halv kilometer fra Farol til tettstedet Culatra. Som er noe ganske annet. Her er et levende mikrosamfunn med 759 fastboende, for det meste fiskere. Her er skole, barnehage, bibliotek, helsestasjon, brannstasjon og politi, m.m. De eneste kjøretøyer her er vel en traktor eller to, men jeg vet ikke helt om man har en branntraktor.
Skulle likt å se at man bevarte slike samfunnsinstitusjoner i et like lite tettsted i Norge!
Her er butikk, barer og restauranter. De nærmest fergehavna, har turistpriser, og der stimer flokken inn. Typisk. Hadde man gått litt til sida, bak de fremste husene, hadde man funnet restauranten de fastboende bruker. Der er prisnivået et ganske annet og fisken fersk. Levert direkte i bøtter fra fiskerne. Jaja. De er ikke rike de som bor her. Det er dem vel unt å tjene litt ekstra på naive turister.
Enda mer tjener de på turister på Ilha do Barril. Dit tar sjefermams, Sjefen og jeg turen dagen etter. Sist jeg var her, i januar, kunne man gå kilometervis langs stranda uten å se folk. Alle var klumpet sammen rett nedenfor restaurantområdet. Planen er at min venninne skal ligge og sole seg, og så skal jeg ta med meg den store, glade, hoppende schäferen på lang strandtur. Dessverre har det blitt for varmt og for fint vær. Eller kanskje er det en slags vinterferie her, selv om vi synes det er sommer. Det er folk over alt i begge retninger så langt øyet kan se. Mange løse hunder og mange barn.
Dette blir i vanskeligste laget å håndtere en glad og vilter hund blant så mange distraksjoner. Vi går et stykke, men velger å holde oss på ett sted og heller aktivisere vovsen med sporsøk og nedgravde leker. Går fint det òg. Og vi får badet masse. Alle tre.
Noen er veldig søte når de tigger!
Vi spiser deilig salatlunsj på restauranten. Som har verre priser enn hva man opplever i Norge. Men godt er det. Strandliv er deilig når man kan bade. Litt verre når man må unngå sol, som meg. Har humpet innom litt legebehandling selv også, og fått nødvendig kryptoterapi på solskader. Så jeg kamuflerer ansikt og bryst med skjerf, hatt, digre briller og et tjukt lag spesialkrem. Noe som unektelig er litt krevende å bade med. Men det går det òg.
Som sagt, det humper og går. Man får ta dagen som den er.
Og en ny, herlig fottur gjennomføres fint tross alskens påkrevd solbeskyttelse.
Mer om det i neste beretning.
Solnedgangen på campen kan man trygt nyte
Ilha = øy – Ilha do Farol – Ilha de o Farol = Farol sin øy eller Faroløya de o=do foran hankjønn
Ilha = øy – Ilha da Culatra – Ilha de a Culatra = Culatra sin øy eller Culatraøya de a=da foran hunkjønn
Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Når det bare ble én overnatting på vår planlagte femdagers tur, blir det isteden muligheter til en lengre fottur. Selv om «man flu» er en alvorlig sak, er ikke min kjære mer syk enn at han kan etterlates alene hjemme noen timer.
Vi som trekkes mot vandring i skog og fjell, har kun én dag å gjøre på før det ventede uværet skal velte over oss.
Schäfermamsen prioriterer ubegripelig nok strikkekafé, så da blir det bare min vandrerbror og meg. Mens jeg har en sterk oppdagertrang og vil utforske nye stier, så vil han helst at vi går en løype jeg har gått tidligere. Av en eller annen grunn er han visst redd for at vi havner på ville veier om vi prøver en ukjent løype.
Jeg har gått endel i området rundt São Brás som bare er en kort kjøretur unna. Ofte på ville veier og utenom løyper av to årsaker. Starten på løypa har vært helt feilmerket, eller så har jeg ikke likt løypa. Om den går for mye langs bilvei, søker jeg alltid inn i naturen og prøver å finne min egen sti. Selvsagt med mer eller mindre hell, men alltid like vellykket som tur i mine øyne. Vandre i naturen er alltid fantastisk, selv om det kan ta litt tid å finne igjen utgangspunktet. Men så langt har jeg da stort sett klart meg.
På AllTrails ligger en løype som heter Rota do Monte da Águia. Rundtur i Ørnefjellet. Det bemerkes at dette er en rute hvor man neppe støter på andre mennesker. Det høres strålende flott ut. Jeg er sikker på at jeg har gått den før. Det må være en av de løypene hvor utgangspunktet var feilmerket, men som jeg etter noen forsøk fant ut av. Den tar vi.
Jeg setter ikke på GPS’en før vi er ved São Brás. Får litt bange anelser når det viser seg at startpunktet slett ikke er her som antatt, men lenger opp mot fjellene. Vel, ingen grunn til å uroe den som lett kan engste seg, og fjell er flott, så jeg holder kjeft. Vi tar av på vei M1202 i retning Javalí. En rute jeg har kjørt mange ganger når jeg har hatt landsbyen Parises som utgangspunkt. Et flott område.
Startpunktet denne gang er ved Miradouro do Alto da Ameixeira i Calderão-fjellene. Utkikkspunktet på høyden ved Ameixeira. Her er store rasteplasser med informasjonsplakater på hver side av veien. Utsikten er fabelaktig og været strålende. Det er bare å legge i vei. Løypa har jeg lastet ned, og den virker offline om vi skulle bli uten mobilsignaler. Kanskje en liten svakhet at jeg hater å høre plingelyder, så jeg har aldri lyd på mobilen. Men alt ser greit ut. Det er bare å følge en bred grusvei.
Løypa er ikke merket, så ved hver korsvei er det lurt å sjekke kartet siden jeg ikke hører når AllTrails sender plingevarsel om at jeg har gått feil. Uupps – der har vi allerede gjort en tabbe, gitt! Vi skulle tatt av til høyre for flere hundre meter siden. Min medvandrer protesterer vilt og nekter for at det fantes en sti til høyre noe sted. Dessuten ser han et slags utkikkstårn litt lenger fremme og mener vi helt sikkert skal dit. Men én sak har jeg lært meg. Nettopp fordi jeg mangler retningssans, stoler jeg på kart og insisterer på å følge løypa blindt. Så vi går tilbake. Og det ER en sti som tar av. Ingen grusvei, men en sti nedover mot et ganske vått område. Overalt vokser hjemlige, gule bekkeblom. Sidene er kantet med bjørnebærkratt. Litt sikksakking må til for å unngå å bli våt på beina. Det er deilig og skyggefullt i varmen før stien skrår oppover til høyre i en åpen og lys dal med masse bikuber.
Det blir en lang stigning mot toppen før ferden går nedover igjen og vi passerer demning nummer to. Det ser ut til å være x antall små demninger her. Antar at det er med tanke på skogbranner, for her er bare natur, intet landbruk. Nydelig er det med alle vannspeilene.
Vegetasjonen er mest preget av buskvekster og blomster ispedd spredte eiketrær. For tiden blomster portugisisk lyng i purpur og hvitt. Over alt. Høye busker som kan bli hele to meter. Ikke rart vi også ser store ansamlinger av bikuber hvor vi enn går. Her har de mat året rundt og kan produsere den deiligste, ekte honning. De store gummicistusene kommer snart til å springe ut i full blomst og kle alle dalsider med sine enorme, hvite snøflak. Tett i tett står de lavere lavendelbuskene som også vil folde ut et lilla velde ganske snart. Gulltorn blomstrer som gull i sterk kontrast til de intenst blå blomstene på scrambling gromwell-buskene. Innimellom bugner det av litt høye rosa og hvite tusenfryd.
Alle disse vidunderlige planter og urter! Hvilke dufter! Velgjørende eteriske oljer fra vegetasjonen blander seg med den friske, rene fjelluften. Man bare kjenner hvordan lungene åpner seg og blir bedre. Det er helt vidunderlig. Tror sannelig dette vil bli min nye yndlingsløype.
Stigninger er det nok av. Det går opp og ned som det pleier. Nedover går sakte, for det er vanskelig å finne fotfeste på alle de løse små steinene. Det er aberet med grusveier. Lite brukte stier er langt lettere å følge i så måte. Men av en eller annen grunn er det visst alltid mer stigninger enn nedoverbakker. Og sannelig når vi det omtalte utkikkstårnet vi så tidlig i løypa. Ikke så veldig overraskende. Det var lett å se på kartet at grusveien hvor vi gikk feil, gikk videre hit. Men hadde min medvandrer fått vilje sin da, ville vi mistet flere kilometer av den opprinnelige løypa som går nokså snirklete i ring. Vi ville ikke fått med oss den fuktige dalen med den særegne vegetasjonen som var der. Turkartene viser alltid alternative stier som stiplete linjer. Det er mulig å ta snarveier. Men det er juks i mine øyne.
Vi får atter utsikt til alle himmelretninger når vi når toppen ved vakttårnet. Det er antakelig satt opp med tanke på brannvakt, for døra er låst. Jeg kunne jo tenkt meg å klatre til topps bare sånn for å utfordre høydeskrekken min litt, men det går altså ikke. Isteden tar vi en liten spise- og drikkepause på dette nydelige stedet som også har noen gamle ruiner. Blomster er det overalt. Biene surrer omkring. Likeså sommerfugler. Noen ganske store eksemplarer som nekter å posere for fotografen. De flagrer bare ertende av gårde uten å la meg få se nærmere på dem.
Men hvor er alle ørnene? Her skal angivelig være flere sorter ørn, men det er knapt en fugl å se eller høre. Derimot er det tomme patronhylser overalt hvor vi enn går. Som en jeger sa, vi skyter kaniner. Men ingen som befinner seg mer enn femti meter opp i lufta. Dessverre plaffes det nok løs på det meste som beveger seg enten de har vinger eller bein. Med to jaktdager i uka, går vel det meste med av det som rører på seg. Hittil har vi sett én kjøttmeis, det er forsåvidt litt uvanlig, samt én svarthodesanger og et par svarttrost. Og vi hører de små stjertmeisene i busker her og der, men ellers er det dødt. Ikke et dyr å se. Ikke en gang deres etterlatenskaper. Ikke en fugl.
Det er så uendelig trist. Når skal mennesker skjønne at de er gjester i naturen og behandle den med den respekten som fortjenes?
Vi stavrer oss ned på rullesteinene. Passere flere demninger og får en uendelig lang stigning. John peker mot den andre siden av dalen og mener han ser «The Eye of Mordor» der. Ikke umulig. Flere døde eiketrær strekker lange armer oppgjennom buskaset og ligner umiskjennelig på de onde orcer. Min medvandrer er ganske sliten, så et pustestopp hvor vi tar oss tid til å oppdage Gandalf og Frodos fiender i det fjerne, kommer godt med. John er overbevist de vokter oss nådeløst og venter på at vi skal falle om av utmattelse.
Orcene følger med
En av oss faller nesten om av utmattelse, om ikke fysisk, så i hvert fall mentalt når vi endelig når toppen. Det er ikke meg, bare så det er sagt. Her er nok en korsvei, og det er på tide å sjekke kartet. Der ligger det etterhvert kjente varslet fra AllTrails: «Det ser ut til at du har tatt en omvei fra ruten». Hele den lange stigningen er forgjeves. Turløypa tok av til høyre ved starten av bakken. Som vanlig krangler vi i all vennskapelighet om hvilken vei vi skal ta. Jeg vil følge den navngitte løypa jeg har lastet ned. John vil følge en hvilken som helst sti som tar oss raskest mulig tilbake til hovedveien. En av oss er mer sta enn den andre. Jeg innrømmer at det er meg. Så vi går hele veien ned igjen. Men nå setter jeg på lyden på mobilen så jeg kan høre beskjedene.
Det var sannelig ikke rart at vi ikke så stien. Den er praktisk talt helt i gjengrodd. Jeg bakser meg dog ufortrødent i vei med John etter meg. Vi passerer bak Mordors Øye. Orkene står der urørlig og strekker hule armer etter oss. Stigningen er lengre enn den forrige, så det tynger min samvittighet litt at jeg fikk viljen min. Men jeg passer på at vi tar pauser og at John spiser litt salte nøtter og drikker nok vann. Tilbyr meg å bære sekken hans også, men det vil ikke den gode gentleman ha noe av.
På toppen er en merkestein med inskripsjonen DG4. Noe som en av oss tolker til «Four Dead Guys ended their travel her». Vel, vel. Det blir nok en krangel om retningen når Ørneløypa viser at vi skal til venstre, mens en annen sti antakelig leder raskt ned mot bilveien. Vi tar til venstre. Og registrerer hvor forunderlig raskt naturen skifter uttrykk. Her er det mer skog. Både eik og etterhvert en liten pinjeskog rundt en speilblank demning skaper en særegen stemning.
Omsider når vi eneste tegn på sivilisasjon. Et bolighus med noen ruiner rundt og en bjeffende hund utenfor. Like ved bilveien. Det er ennå drøyt fem kilometer igjen av Ørneløypa som fortsetter på andre siden av veien. Jeg ser at min medvandrer har fått nok. Det er lett og ikke langt å følge bilveien ned til der vi har parkert. Så jeg insisterer på at John går rett ned dit og slapper av mens jeg går ferdig løypa. Samt sender meg melding når han er vel på plass i bilen.
Han er ikke mye glad for å la meg gå alene, men som sagt, en av oss er mer sta enn den andre. Her finnes verken mennesker eller dyr, skjønt det er ikke de sistnevnte som utgjør en mulig fare. Og jeg skal kun følge kartet. Jeg vil så inderlig gjerne få sjekket ut hvordan hele løypa er nå som jeg først er her.
Litt ulendt er det med nedfallstrær og kratt før jeg plutselig havner i den reneste åpenbaringen. Et speilblankt vann med en liten rasteplass. Tydeligvis tilgjengelig for terrengbiler, for her er både en pergola og en stabel med plaststoler. Jeg sender bilder med kart jevnlig til John, så han skal vite hvor jeg befinner meg og at jeg er ok. Og jeg er lettet når jeg hører han er ved bilen.
Jeg går raskt nå som jeg går alene, og sjekker kartet jevnlig. Det blir noen flotte kilometer med fint terreng og nydelig utsikt. Blomstrende lyng langs alle åssider. Bittesmå høstkrokus. Langs alle grusveier vokser de merkelige soppene som ser nøyaktig ut som hestepærer. Ikke bare utenpå, men også inni. Varme er de også inni. Det ryker av dem.
Helt på slutten kommer jeg inn på merket løype. En del av Via Algarviana. Fotturen som går tvers gjennom Algarve. Fra Alcoutim i øst til Cabo da São Vincente i vest. Alltid merket med rød og hvit stripe. En tur jeg drømmer om å gjøre, men antakelig må vente med til min ti år yngre venninne pensjonerer seg. Man bør ha følge på en slik tur.
Vi er begge lettet når vi er samlet ved bilen. John er i fin form igjen, og jeg er strålende glad for å ha gjennomført. Den første delen av turen ble nærmer ti kilometer med alle avstikkerne og tok tre timer og tre kvarter. Den siste delen var litt under seks og tok én time og et kvarter. Totalt gikk jeg 15,72 km, mens turen var stipulert til 12,3. Det stemmer nok, omveiene tatt i betraktning.
Dette er en herlig turløype jeg absolutt vil anbefale. Den blir nok bare flottere og flottere utover nå som stadig mer kommer i blomst. Det er så herlig med løyper hvor man kun møter natur. Men trist å registrere at det er noe som ikke stemmer hva faunaen angår.
Uansett, jeg er som alltid nesten euforisk lykkelig etter en god vandretur hvor jeg kjenner at jeg har brukt kroppen. Det er deilig å registrere at mine covidskadde lunger faktisk er i ferd med å bli bedre takket være den gode luften i Algarves herlige natur.
Nå venter dager med sterk vind og regn. Det er ikke mye plass til fysiske aktiviteter i en bobil, så en slik fjelltur gjør ekstra godt når man har rolige dager i vente.
Det skal bli herlig å ta denne turen igjen om et par tre uker og se hva som blomstrer da. Tror nok det vil være enda mer fargerikt når vi nærmer oss mars.
allsidige 