Opplev Scila og reisen gjennom et Italiensk paradis

3. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, calabria, italia, miljø, motorhome, motorhomelife, naturopplevelser, reise med hund, Scila | Legg igjen en kommentar

Drømmer har ingen begrensing – 9. reisebrev

Vakre Scila

Rolig morgen i Scila, KaràJan er parkert med snuten ytterst på kanten, så vi ser rett ned på det turkise havet. Solen stråler. Jan er ute og prater med de tyske naboene. Han snakker utmerket tysk og har pratet med tyskere på hele vår reise. Noen av dem har vi møtt igjen flere ganger underveis. De fleste vi har sett av både bobilturister og andre turister har vært italienere. Dernest en del tyskere. Et par fra Østerrike, og så de få svenskene vi møtte i Licata. Og vår ene, hjelpsomme nordmann i Sferrocavallo.

Jeg forstår tysk, men har ikke godt nok ordforråd til å holde en flytende samtale. Jobber med intensiv italiensktrening på Duolingo. Italiensk har mange likheter med portugisisk og er langt lettere å oppfatte for oss nordmenn. Men når jeg prøver å å stotre frem noen setninger på italiensk, kommer det gjerne ut som portugisisk. Dette hvislelydspråket forstår ikke de andre latinerne. Så jeg må nok pugge mer for å skille språkene.

Jan kan en del italiensk siden han hadde det på gymnaset, men det er over femti år siden. Mye er glemt. Tror faktisk jeg begynner å ta ham igjen nå.

Om jeg savner noen å prate med? I grunnen ikke. Jeg snakker med Floke, som i likhet med Ludo, er enig i alt jeg sier. Jan og jeg prater masse sammen. Vi kan snakke om alt mulig. Har så mange like referanser og samme humor. Vi ler mye. Både av oss selv og av alle situasjonene som oppstår. Vi tar ganske lett på det meste. I grunnen er vi vel ganske så fredelige av oss. Samme rytme og samme preferanser. Stort sett. Bortsett fra mat og drikke. Der er vi ganske så ulike. Men så får vi stadig noe å le av der også.

Så herlig å leke å stranda

Scila er en skjønn liten by som ligger rett på stranda mot havet i Messinastredet. Ufattelig vakker strand med havslipte steiner og grus. Knall turkis, krystallklart vann. Men skilt om at det er farlig å bade her. Forstår ikke hvorfor. Det ser jo så fristende ut.

Floke nyter litt tid på stranda. Springer og springer og leker oter. Svippturer nedom havet så han blir våt og mer grus fester seg i pelsen. KaràJan blir litt som en grusbil innimellom. Jeg koster fortsatt svart lavasand fra det meste. Nå blir det forandring i fargene om ikke annet.

Veien går oppover. Igjen i bratte svinger. En lang biltur i dag med Matera som mål. Nærmere førti mil med noen innlagte feilkjøringer. Eller overlagte avbrekk med sightseeing som vi liker å kalle det.

Ferden gjennom Calabrias dramatiske og spennende landskap

Begrepene om høyder og lavland og øst og vest forsvinner helt på denne ferden gjennom spektakulære Calabria. Italias sørligste region på fastlandet. Vi blir helt øre i hodet av alle opp-og nedturene med u-svinger. Om Sicilias landskap var fascinerende, er det ingenting mot det vi opplever på denne veien. Ville fjell og berg med dype skar imellom. Imponerende veibygging hvor ferden går på skyhøye viadukter over de dypeste daler for så å bli slukt av bergene innimellom. Uendelig antall svinger.

**Hva må ikke veibygging koste med så store topografiske utfordringer!**

Vi er høyt oppe og så lengt nede. Sving på sving. Mellom hver ferd opp og ned åpenbares nye landskapsuttrykk. Intens grønne myke åser. Enorme åpne flater med sjokkrosa felt med blomstrende mandeltrær og sølvgrønne rekker med oliventrær. Så er det kupert igjen med dype dalbunner med elveleier og skogbevokste åssider. Jeg fester meg særlig ved et område hvor jeg bare ser et det vil være herlig å dra på fotturer. Lagrer det på Google Maps. Man kan aldri vite. Kanskje kommer jeg hit igjen en gang og kan legge ut på vandring.

I det fjerne ser vi snødekte fjell og det dukker opp veiskilt om at man må ha kjettinger i beredskap. Heldigvis skal vi ikke i den retningen.

Plutselig er vi på østsida av Italia-støvelen. Har kjørt over hele fotbladet og havnet ut mot Adriaterhavet. Eller har vi det? Alle begreper om retninger er forsvunnet. Vi har visst kjørt gjennom midten av fotbladet før vi havnet på undersiden. Nærmere bestemt sørsiden av foten og ut mot det Joniske hav. Sibari kom vi til. I regionen Basilicata. Uansett nydelig igjen å bli møtt av dette lyse, turkise havet.

Nå ble det enklere å holde seg på rett vei. Det er bare å følge E90 omtrent til Metaponto hvor vi tar av på SP3 mot Matera.

Det er hit vi skal. Til sagnomsuste Matera som muligens er Italias aller eldste by.

Vi kjører igjen langs intenst grønne, myke åser. En enorm, glødende oransje sol daler sakte ned på vår venstre side. Er det i vest? Det er vel der sol går ned, men nå vet jeg sannelig ikke lenger. Så mange skiftninger av landskap og retninger på kort tid har gjort meg mer forvirret enn noen gang. Og det sier ikke lite.

**Solnegangen følger oss opp til Matera**

Det holder vel å si at vi er omgitt av naturens skjønnhet.

Vi skjønner at vi nærmer oss Matera når vi får forvarsler i form av dype skar og huler.

Og så er vi her. På Area Sosta Matera. En vennlig liten eldre herremann mottar oss. Han snakker kun italiensk. Så jeg får litt praktisk øvelse av mine nyvunne språkferdigheter. Tror ikke jeg strøk, men det stod langt fra til noen toppkarakter.

Nydelig beliggende område i rurale omgivelser. 25 euro per døgn inkludert strøm og alle fasciliteter samt skyttelbuss til og fra Mattera og Sassi.

Den søte mannen banker på døra klokka ni om morgenen med et vennlig buon giorno og forærer oss et stort, nybakt Mattera-brød. Beste brødet. Så saftig og med sprø skorpe.

Vi koser oss med deilig og somlete frokost etter gårsdagens lange kjøretur. Nå skal Floke og jeg utforske terrenget litt før vi tar skyttelbussen inn til severdighetene klokka halv ett.

Avkappet hode får nytt liv som blomsterkrukke

2. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Messina, miljø, motorhomelife, reise med hund, sicilia, Taormina | Legg igjen en kommentar

Reisebrev 11 om legender og turistfeller

Legenden om Testa di Moro

Overalt på Sicilia ser vi fargerik og flott keramikk. Turiststeder bugner av butikker som bobler av keramisk fargeglede, og jeg bobler enda mer av glede ved synet av alle disse herlige fargene. Skulle gjerne kjøpt mengder av produkter, men prisene de selges for, er ikke til å gledes over.

Særlig spesielle er de fantastiske keramikkhodene, «testa di moro». Maurerens hode. Man ser dem på vegger og balkonger, og gjerne beplantet. Nok en gang er opphavet en legende.

Fra ca. 827-1091 var det maurerne som regjerte på Sicilia. I det arabiske nabolaget Kalsa i Palermo bodde en vakker ung kvinne med øyne så turkisblå som havet. Hun levde og åndet for sine blomster som hun stelte ute på balkongen. En dag vandret en kjekk ung maurer forbi, og de ble hodestups forelsket. Den grumme skjebne avslørte etter hvert at mannen hadde kone og barn i hjemlandet som han skulle vende tilbake til.

Fra seg av sorg og sjalusi, bedøvet hun sin elsker og dekapiterte ham mens han sov.

Hodet ble hult ut og beplantet med basilikum som hun vannet med sine tårer. Deretter ble denne nye «vasen» plassert godt synlig på balkongen.

Og ingen basilikum ble større og mer frodig enn den som vokste i maurerens hode. Dermed var en ny trend satt hva vaser og beplantning angår. Dog ble, forhåpentligvis, alle vasene laget i keramikk etter denne tid.

De fleste lages i dag i par som mann og kvinne for å minne om denne ulykkelige kjærligheten.

Pigna Siciliana, den sicilianske konglens betydning.

Fargerike kongler, Pigna Siciliana, i alle størrelser er også et vanlig syn. Den sicilianske tradisjonen kombinerer konglen (frukt av eviggrønne trær) med evig liv, styrke og guddommelighet, inspirert av gamle kulturer fra Egypt, Babylon og Hellas. Konglen skal både stimulere fruktbarhet og bringe lykke og velstand.

I hovedsak produseres figurene i Caltagirone. De sies å være håndmalte, men nå en ser det enorme utvalget overalt, stiller jeg meg litt skeptisk til det.

Trinacriasymbolet

Så har vi trinacria-symbolet som både sees på det sicilianske flagget og i keramiske utgaver. Det er Medusas hode som beskytter en mot det onde. Ut fra hodet stikker tre legger som symboliserer Sicilias tre spisser/områder. Capo Pelori for Messinaområdet i nordøst, Capo Passero som står for Syracusa/sør og Capo Lilibo som står for Marsala i vest.

Turistmagneten Taormina

Vi vandrer i den lille turistmagneten Taormina hvor hver annen butikk stråler av denne fargeglade keramikken Det er så himla mye fint! Svære vaser med sitroner – åh, så gjerne jeg skulle hatt en!

Taormina er en vakker liten by med en spesiell plassering oppe i bergsida høyt over det turkise havet og den vakre lille øya Isola Bella. Egentlig helt i likhet med en rekke andre italienske landsbyer som gudskjelov ikke har fått status som turistattraksjon og derfor har fått beholde sitt genuine preg. Mens Taormina kan betraktes som et kjøpesenter uten tak. Et stappfullt kjøpesenter selv nå utenfor den verste turistsesongen. Vi må løfte blikket et par meter om vi skal se noe annet enn mennesker.

Foruten keramikkbutikker er det butikker med dyre klær og vesker og butikker med andre sicilianske spesialiteter som pistasjprodukter og likører av pistasj, sitroner, mandariner og annet som dyrkes her. Og restauranter så klart.

Vi setter oss på BAR som er berømt for sin sicilianske «frokost». Lunkne, fluffy briocher som serveres sammen med iskald granita. Granita kan nærmes betraktes som slush, altså en kald sørpe av saft fra mandariner, sitron, med pistasj – ja, alt det som dyrkes her. BAR skal ha det største utvalget ifølge mine sicilianske matstudier.

Men tror du sannelig ikke de har gått tom for dagen?

Jeg trøster meg med en mandelkake og en Campari soda. Forøvrig en god trøst siden jeg ikke tåler iskald mat og drikke. Og Campari soda er min nostalgiske memorering over min kjære avdøde bror som jeg var med til sjøs i 1970. Han bestilte alltid Campari soda på barene i Middelhavets havnebyer.

Sicilia er vidunderlig, frodig og vakker og byr på et hav av opplevelser. Folk er vennlige og imøtekommende. Vi har storkost oss her, men kjenner at vi har fått med oss nok i denne omgang.

Et deilig siciliansk måltid

Dog skal vi ha et siste måltid med ekte siciliansk mat. På den aller siste restauranten der byen ender, får vi servert nydelige retter. Kylling til Jan og grillede sjøkreps med, selvfølgelig, pistasj til meg. Samt en deilig gratinert grønnsakrøre med aubergine og tomater.

Floke matvrak

Floke vekker allmenn oppmerksomhet og begeistring hvor vi enn går. Han har litt lagotto i seg. Lagotto romagnolo er den italienske varianten av vannhund, som puddel er den franske. Lagottoer er også eksperter i å søke etter trøfler. Floke minner nok om en forstørret lagotto. Alle synes Floke er så søt. Når han setter seg i den typiske bamseposituren sin, smelter folk helt. Verre er det å hindre folk i å gi ham noe godt. Vi ønsker ikke flere episoder av at han i sin glupskhet glefser over hånden til den som gir. Noe vi prøver å forklare den velmenende bestemoren ved siden av oss.

Matvraket som lurte seg unna på campen i Siracusa og lempet inn mat som var satt ut til de mange kattene. For katter er det er her på Sicilia. Overalt og i mengder. Fat med mat til de små står overalt, noe Floke har et skarpt blikk for. Floke lurte seg unna på campen i Siracusa og spiste kattemat. Derpå spydde han en hel dag. Glupsk som han er, spiste han spyet sitt også før han spydde igjen.

Livet med hund er så mangt. Om Floke er aldri så smart på visse områder, har han ikke vært i stand til å lære av ovenstående episode. Han er fortsatt klar som et egg til å lesse innpå hva han enn kommer over av spiselige og mindre spiselige greier. Han har trålet enga på den hyggelige Area Sosta Piergiovanni hvor vi står, og klart å finne en pizzaskorpe. Hvor nå den kom fra. Så nå fyker han rundt her med snuten som en støvsuger i håp om flere funn.

En fin camp for både oss og Floke med grønne enger med duftende sitrontrær og fine blomster. Riktig så fredelig. Vi er kun to bobiler her. Verten har velvillig brakt oss både til og fra Taormina som eller er litt strevsom å komme opp til da taubanen opp er stengt for tiden.

Campen har utsikt rett mot Etna hvor man i heldige glimt kan se den sprute ild. Vår vert innrømmer at det til tider føles litt skremmende med en så mektig og uregjerlig nabo når askedrysset når ned til plassen.

Nå sperrer tåke all utsikt og det føles riktig å dra videre mot nye opplevelser.

**Utsikt fra Taormina opp mot en landsby i tåke høyt oppe på et barg. Sjekke kanten av berget!**

Arriverci Sicilia – Bienvenuti Calabria

Sicilia har vært det eventyret vi håpet på. Vi har fått med oss utrolig mye, og kunne nok opplevd hundre ganger mer. Men det får eventuelt bli en annen gang. For vi har mange flere planer, må vite.

Nå går kursen rett til Messina og den halvtimes fergeturen over til fastlandet og Calabriaregionen. Nok en gang lander vi på en liten og grei Area Soster. Denne gang «Paci» som henger i berget bratt opp for havet og den idylliske lille byen Scila.

Det er helt mørk ute. En nesten full måne stråler over oss. Midt i mot ser vi lysene fra Messina.

Nå tar vi kvelden og bare koser oss. En aldri så liten fest med bare oss to og Floke for å feire at vi faktisk kom oss til Sicilia og at opplevelsene svarte til forventningene og vel så det. Jeg lager meg GT med nypresset sitron fra hagen i Naxos. Jan tar noen Birra Peroni. Og så deler vi en stor, kjempegod hvitost med Floke. Han var nemlig litt redd på fergen. Muligens pga. en bilalarm som hylte på hele turen. Vi synes Flokebarnet fortjener litt ekstra trøst og belønning i kveld. Flink og tålmodig som han har vært hele veien.

Men reisen slutter ikke med dette. Vi er ikke engang halvveis ennå. Flere opplevlser og land venter foran oss om ikke på rekke og rad, så ihvertfall ad kronglete veier.

Etna: Naturens Kraft og Fantastiske Utsikter

28. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Etna, italia, miljø, motorhome, motorhomelife, Mount Etna, NATUR, reise med hund, sicilia, Vulcano | 2 kommentarer

Reisebrev 10 – det mest spektakulære hittil på vår reise

Tenkte å legge ut et blankt reisebrev. For nå er jeg uten ord. Speechless. Vel, nesten da. Det varer ikke så lenge av gangen hos meg.

Vulkanen Etna – for en vilt fantastisk opplevelse! Jeg er euforisk lykkelig over å ha opplevd denne dagen. Altså ruiner, fornminner, arkitektur og kunst – visst er det fantastisk å oppleve. Det gjør inntrykk på meg. Noe sterkere enn annet.

**Etna – som et Fata Morgana på hummelen når vi nærmer oss Catania**

Men dette – det kan intet menneske skape. Naturens voldsomme og ubegripelige krefter. Det er i særklasse.

I morges så det ikke lyst ut der vi stod på den idylliske Mons Gibel Camping Park ved foten av Etna. Nå har vi hatt sol og fint vær så lenge at det nærmest har blitt en selvfølge.

Det var strålende sol i går da vi forlot den særdeles trivelige bobilparkeringen Area Sosta Ippo Camper i Siracusa. Forøvrig et perfekt og meget økonomisk alternativ for bobilfolk. Omgivelsene er ingenting, bortsett fra et kjøpesenter om noen liker slike skrekkens oppholdssteder. Men man er jo i Siracusa for å oppleve severdighetene. Det er svindyrt og innebærer masse restriksjoner og tillatelser og byråkrati å parkere i f.eks. Ortigia. Når bestyreren stiller som privatsjåfør, kan det ikke bli enklere. Vi får sett det vi skal, og kan slappe av i rolige omgivelser etterpå.

Det var sol hele veien mot Catania i går. Etna steg etterhvert opp foran oss på himmelen som det rene Fata Morgana. Helt magisk.

Sol like frem til en nydelig rød solnedgang.

Og i dag. Så grått at jeg kunne grått. Hele verden innhyllet i tett tåke. «Jamen, det var da så flott det vi så av Etna i går mens vi kjørte, er ikke det nok?» Jeg bare ser på Jan. Hallo, er det mulig? Et tåkete glimt på himmelen og så har vi liksom opplevd Etna? Niks!

Jeg gir aldri opp uten å ha prøvd

Tåke eller ikke, man gir da virkelig ikke opp et mål uten å ha prøvd til The Bitter End. Vi kjører oppover. Alle værmeldinger sier at det er lettskyet. Det er ren løgn. Alt er pakket inn i en tjukk, grå grøt, og det er null sikt. Jeg bare kjenner hvordan skuffelsen holder på å overta meg helt. «Det kan jo være Etna er høyere opp enn tåkelaget», trøster Jan. Joda. Og vi har ikke nådd «the bitter end» ennå.

Det er ei side som heter Tracking Etna. Den har en helt annen værmelding. Og den stemmer! Etter å ha snirklet oss oppgjennom Mordor med bare glimtvise formasjoner av lava-orker og -uruk-haier, stiger vi opp i solens rike mellom høye brøytekanter. Bak oss er en tett, gråhvit dyne. Foran oss stråler sola hvor Etna reiser seg majestetisk mot den knallblå himmelen. Høyreist og snøkledt puster den ut sine røykskyer og drysser svart aske utover den hvite snøen.

**Vi begynner så smått å ha kjørt fra tåka**

Skjønt, det er ikke mye av snøen som er hvit. Store deler av den er også rosa. Det skyldes en algeart kalt Chlamydomonas nivalis. Egentlig en grønnalge som blomstrer når temperaturene stiger og da produserer en rød farge for å beskytte seg mot UV-stråling. Da får vi det som kalles vannmelonsnø. Er ikke naturen fantastisk?

Det er tjåke fullt i startområdet for gondolbanen. Mengder av italienske barnefamiler som pakker på seg tjukke skidresser og stimer av gårde med akebrett under armene for å oppleve snøeventyret.

Det skal visstnok være en del minusgrader i Etnas snøskråninger, så jeg lures til å pakke på meg ullklær. Og holder raskt på å krepere av varme. Det er ulidelig varmt i gondoldingsen som tar oss opp til 2400 meters høyde. Sola steker.

**Vi fikk endelig parkert i kaoset av biler.**

Floke synes hans livs første gondoltur er litt småskummel, men han tar det med fatning. Den glir så rolig og stødig oppover mens utsikten blir stadig mer spektakulær.

2500 meter opp på Etna

Jan synes det greier seg å komme opp hit. Floke også. Han gnukker seg grundig i snøen og anser snøgnukking som dagens mål og store opplevelse.

Jeg er nå en gang sånn at jeg går all in når jeg først skal oppleve noe. Den to- og den firbeinte overlates til å ta banen nedover igjen, mens jeg tar snøbussen videre oppover.

Enda godt at jeg ikke tok med Floke. Doningen går bratt oppover og rister og skumper så man må holde seg fast med begge hender. Den bruker vel en drøy halvtime et godt stykke oppover. Så går vi busspassasjerer videre med en guide til 3000 meters høyde. Lenger opp er ikke forsvarlig nå.

**Herrene har nådd sine mål. Høyt nok for Jan, og Floke får gnukket seg i snø. Begge er fornøyde**

3000 meter opp på Etna

Det klarer seg fint for meg. Høydeskrekken utfordres tilstrekkelig. Vi står rett ved et krater som oppstod ved det siste, store utbruddet for tjuetre år siden. Da skjøt lavamasser opp i 700 meters høyde før de veltet nedover, rev med seg hele gondolbanen og forvandlet landskapet nok en gang.

**De fleste synes det er tungt å gå oppover**

Utsikten er ubeskrivelig og enorm. Snøkledte topper vi så nede ved basestasjonen, er nå langt under oss. Etna er ufattelig mye høyere oppe enn det ser ut til når man er nede ved basestasjonen på 1923 meter. Den høyeste toppen på Etna er ifølge guiden 3411 meter, men høyden varierer i forhold til aktivetenene. I tillegg er området enormt i areal, hele 1190 kvadratkilometer. Og selvfølgelig er også Etna-området på UNESCOs verdensarvliste.

Etna er Europas mest aktive vulkan, og har hatt kontinuerlige mindre utbrudd siden sist på desember. Det er fire dype krater som er aktive, ifølge guiden. Ikke bare én topp.

Akebrett hadde vært tingen når vi skal komme oss ned til bussen igjen. Snøen har en merkelig, kornet konsistens som gjør at det er veldig glatt. Omtrent som saltet snø i norske bygater.

Bussturen ned er ganske spennende. Man må virkelig tviholde seg i det man får tak i. Men for en herlig opplevelse! Det uendelige snølandskapet rundt oss glitrer i sola. Rosa og hvite flater med sorte dryss av lava innimellom. Her og der stikker størknede formasjoner opp.

Jeg er fylt til randen av lykke over å ha opplevd mektige, magiske Etna.

Tenk om vi bare hadde tatt for gitt at tåke der vi var betydde tåke på Etna!

En utrolig spennende vei ned østsiden av Etna

Taormina er vårt neste mål. Det betyr at veien nedover Etna går på østsiden. Campen ved Belpasso lå på ca. 700 meter. Nå skal vi helt ned til havet, dvs. rundt 2000 meter ned i løpet av to mil. Dette er nok KaràJans rekord i antall svinger og rask og stupbratt nedstigning. Det går på andre-giret hele veien. Svært krevende kjøring, så jeg bidrar så godt jeg kan med å legge meg over i u-svingene og bremse med liksompedalene på min side.

Sa jeg at vi kjørte opp gjennom Mordor? Det var nok bare en slags Suburban Mordor. Her på østsida av Etna skuer vi ut over det ekte Mordor, skapt av de stadige utbruddene. Senest i juni 25 stod askeskyen 6500 meter til værs her. Goldt, ødslig, svart, uhyggelig og ufremkommelig. Merkelige figurer og formasjoner i svart stikker opp mellom tåkestrømmene. Saurons rike. Så intenst fascinerende i all sin underlighet.

Furutrærne som har klart å reise seg som Fugl Fønikser fra asken, er spekket med gråhvite baller av furuprosesjonslarver. Det er millioner av dem. Er det Klumelobs/Shelobs avkom? Jeg trodde Sicilia var lykkelig fri for dem. De har ikke vært å se før nå.

Nye mål, nye steder. Opplevelsene tar ikke slutt

Vi lander på nok en idyllisk og beskjeden bobilplass i Naxos like før Taormina. Sosta Camper PierGiovanni. Innehaveren er en lykkelig dyrker av erter, bondebønner, sitroner og annet. Så vi finner hverandre. «Man må jo ha noe å holde på med», sier han og slår hendene ut mot åkrene sine. Jeg er så hjertens enig.

Han plukker tre flotte sitroner til meg. Duften er vidunderlig. Nå blir det pasta al limone, sier jeg. Ingen restaurant i kveld. Og sannelig min hatt tikker det ikke inn en melding fra Norsk Tipping. Jeg har vunnet femti kroner. Da er det altså lørdagskveld, skjønner jeg. Følgelig må Jan synge «Det er lørdagskveld i staten Tennessee» for meg. Det hører med når vi er på bobiltur. Noe må man gjøre for å markere forskjell på hverdag og helg!

Nå skal vi spekulere litt på hvordan vi skal få til å oppleve Taormina i morgen. Den er ikke så lett tilgjengelig

**Vidunderlig velduftende sitroner, rett fra treet**

Hunder, mat og legender i Siracusa

26. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, gresk mytologi, mobilhomelife, motorhome, mytologi, Ortigia, reise med hund, sicilia, Siracusa, Syracuse | Legg igjen en kommentar

Hundeepisoder

Det er mangt og meget å håndtere når man reiser med hund. Sand i senga, for eksempel. Når hundebarnet med de tette pelskrøllene, som stadig vokser seg lengre, har lekt oter på sandstranda, lander det mengder av sand i senga vår. Om jeg børster ham aldri så mye. For visst deler han seng med oss. Vi har ikke hjerte til annet. Da er det deilig med litt rolig tid hvor man får kjørt noen runder med klesvask. Det ser ut til at om «stellplassen» er aldri så enkel her i Italia, så står det en utendørs vaskemaskin der. Det er vi takknemlige for.

**Fiskere renser garn ved havna på Ortigia**

Floke røyter ikke. Han er såkalt cobberdog. Ingen godkjent rase. En miks av puddel, labrador og lagotto. Cobberdog’er ser ut til å anta alskens størrelser, farger og pelsvarianter. Floke har fått sin største arv fra puddel. De samme tette krøllene, og den samme tendensen til tørr hud. Så han klør seg en del. Som den kostholdsbevisste hundemamma jeg er, har jeg derfor kjøpt lakseolje som han får på maten sin hver dag. Det skal visstnok avhjelpe tørr hud og kløe. Hvorvidt det virker etter hensikten, er jeg usikker på. Uansett elsker Floke en slik herlig smakstilsetning. Han renslikker matskålen i det uendelige. En åpenbar konsekvens er dog tydelig. Hans etterlatenskaper er ikke lenger tørre knoller som lett lar seg plukke opp uten å etterlate spor. Det kreves litt mer innsats med tørking og gnukking med en skjør hundepose.

Hundeepisoder og andre opplevelser i Ortigia, gamlebyen i Siracusa

Som i dag, i Ortigia. En gigantisk kladas med fromage-konsistens droppes midt på Piazza Minerva. Det er mitt selvfølgelige ansvar å få fjernet mest mulig av den.

Som en del av historien må nevnes at jeg til enhver tid er iført en diger og høyst ukledelig solskjerm som legger hele ansiktet i skygge. Etter to og et halvt år med stadig mer smertefulle behandlinger pga. tilløp til hudkreft, må jeg være påpasselig. Forfengelig som jeg er, benytter jeg enhver anledning til å ta den av. Piazzaen lå i skygge, så solskjermen hang og dinglet på armen min da jeg skred til verket med å samle opp fromage-haugen.

**Skygge på Piazza di Minerva og jeg har tatt av solskjermen.**

Og enda en hundeepisode

Selvfølgelig lander den dinglende solskjermen midt oppi. Vel tar jeg ansvar for alt som påligger meg å ordne opp som ansvarlig hundeeier. Men det betyr ikke at jeg ikke får brekningstendenser av alt som er ekkelt. Den skjermen kommer ikke på hodet mitt igjen med det første!

Jan blir bestyrtet over at jeg ikke tar den på når vi kommer ut i sola igjen. Men der går genser’n, som min venninne i Halden sier. Heller hudkreft enn bæsj i håret!

Vel, det var bæsjen. Så kommer neste.

Vi har registret en liten dagligvarebutikk ikke så langt unna der sjåføren vår skal plukke oss opp. Det er Jan som er mest i nød som en brødskivespisende melkedrikker. Han går inn og handler, mens jeg venter utenfor med Floke.

Ut kommer en ung dame med en stor bøtte såpevann som hun øser utover gata hvor en stor dam av tiss renner nedover. På italiensk-engelsk gir hun meg klar beskjed om at man må ordne opp slikt etter hunden sin.

Floke er vel ikke skyldig i dette? Non è il mio cane, sier jeg bestemt. Ikke min hund. Innforstått, som har gjort dette.

Når Jan har handlet sitt, er det min tur til å gå inn og se om noe frister. Det blir en pakke pasta og en parmesanost. Den samme unge dame sitter i kassa. Faktisk sitter det to damer der som forklarer at man må ha med en flaske vann og ordne opp når ens hund besudler gatelegemet i slike uhørte mengder. Det er sånn circa det jeg tror de sier, for det går mest på italiensk. Jeg bare gjentar, no, non è il mio cane.

Tror du sannelig ikke de flesker til med å vise meg overvåkingsfilmen fra de siste femten minutter! Der står Floke og tisser en elv som plasker nedover gata. Mens jeg glor i en helt annen retning som den storøyde turisten jeg er.

Hva annet kan jeg gjøre enn å overstrømme dem med mine beste unnskyldninger på italiensk, engelsk, norsk og portugisisk? Heldigvis tar de det bare pent og ler av hele greia. De ler enda mer når jeg i forfjamselsen går fra de to matvarene jeg kjøpte.

Vel, så var det ikke så ille likevel. Man har bidratt til den allmenne underholdning. Det skal man aldri kimse av.

Ruslerier og spiserier

Forøvrig har vi hatt en deilig dag. Ruslet rolig gatelangs i gamlebyen på den lille øya Ortigia mellom barokkhus og kirker og i smale gater med mer vanlige italienske hus.

Sittet på utallige kaféer og inntatt forfriskninger. Her er jevnt over ganske dyrt, turistifisert som det er. Så man må være litt årvåken for ikke å blakke seg helt.

**Det beste er å holde seg til antipasto, forretter. Det blir nok mat og dyrt nok.**

Det er vakkert her, og deilig med havet på alle kanter. Vi er vel begge enige om at vi foretrekker de smale gatene, fortauskaféene og bolighusene fremfor kirker og borger. Så mye som vi har reist rundt i Europa, når man et metningspunkt hva prangende byggverk angår.

Det alminnelige, folkelivet, mat og drikke er for oss en større nytelse.

Historien som er knyttet til det vi opplever, er vi dog interesserte i. Jeg liker veldig godt eventyr, sagn og legender, mens Jan liker å lese om de konkrete historiske hendelsene.

Legenden om Arethusas kilde

Følgelig ble Arethusas kilde, Fonte Aretusa det viktigste å se for meg,

Ifølge gresk mytologi var Arethusa en av de femti nereidene som var døtre av havmannen Nereus og okeaniden Doris. Hun var en særdeles vakker nymfe og jaktfølgesvennen til gudinnen Artemis. Hun ønsket å forbli ugift og fri.

En dag da hun badet i elven Alfeios i Arkadia i Hellas, fikk elveguden Alfeios øye på henne og ble lidenskapelig forelsket. Historiens første «stalker»? Uansett forfulgte han henne. Arethusa prøvde å komme unna, men stalkere gir som kjent ikke opp.

I desperasjon søkte Arethusa hjelp hos sin venninne Artemis.

Artemis skjulte henne i en sky og forvandlet henne til en underjordisk kilde slik at hun kunne flykte under havet til øya Ortigia i Siracusa. Men tror dere Alfeios ga opp? Sleipingen forvandlet seg til en elv som strømmet under havet fra Hellas og blandet seg med Arethusas kilde på Ortigia. Dermed var de forent for evig. Kilden og elven ble ett.

Stakkars Arethusa, det var jo ikke noe krisesenter på hennes tid. Legenden benevnes som en vakker historie om evig kjærlighet. Men strengt tatt er det vel heller en historie om evig overgrep. Arethusa er forøvrig Siracusas beskytter. Som om hun ikke hadde nok å stri med.

Uansett er denne legenden en morsommere forklaring på hvorfor det befinner seg en ferskvannskilde rett ved havet i Ortigia enn en mer vitenskapelig en.

**Temmelig spesielt med et oppkomme av ferkvann så rett ved havet**

Forøvrig vil jeg legge til et det er veldig søte kaniner som gresser i området ved Apollos tempel. Langt søtere enn ruinene av templet.

Og at sitroner og pistasjnøtter er en stor greie her. Jeg liker begge deler.

Sitroner og pistasjnøtter får vi på hele Sicilia. Så nå vi kan trygt forflytte oss videre til neste sted.

Eventyret i Siracusa: Oppdag Neapolis Arkeologiske Park

25. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, motorhome, motorhomelife, Neapolis Archological park, reisemedhund, sicilia, Siracusa | 3 kommentarer

8. reisebrev. Siracusa er stedet.

Helt overveldet over hva vi ser og opplever vandrer vi rundt i det spektakulære området Neapolis Arkeologiske Park i Siracusa. Et UNESCO verdensarvsted som huser noen av de viktigste greske og romerske ruinene. Det er storslagent på alle vis.

Farvel til Licata

Det var vemodig å forlate den lille, enkle bobilparkeringen i Licata. Likevel riktig å reise videre. Vi vil oppleve så mye vi orker.

Licata var gjennomført trivelig. Stedet i seg selv og beliggenheten. Og i særdeleshet alle som har tilhold der. Bestyreren og alle som bor der. For det meste italienere, noen tyskere, ett par fra Østerrike og noen få svensker. Samtlige så trivelige og imøtekommende.

Stemningen i byen var også noe for seg selv. Vennlig, munter og avslappet. Mens bilister ikke engang slapp meg over fotgjengerfelt i San Leone, stopper de og vinker Floke og meg over gata i Licata. Selv uten fotgjengerfelt. Jeg vil savne de store moloene hvor det var så fint å gå med Floke. Hvor han kunne få springe fritt.

Skulle vi oppholdt oss på Sicilia over lenger tid, er nok Licata og Area Sosta Camper, Gli Olandri. stedet vi ville valgt.

Vi tok farvel med våre nye bekjentskaper og satte Siracusa som neste hovedmål. Vår forhatte Garmin GPS vil sende oss snareste vei i rett linje østover. Det vil ikke vi. Slett ikke.

En fabelaktig og kronglet kjøretur mot Siracusa

Vi følger kysten sørøstover via Gela og får en nydelig ferd langs det turkise havet og de enorme jordruksområdene. Videre til Vittoria og Comiso.

Det er faktisk E45/SS115 vi følger, men det er ikke akkurat noen motorvei. Fra Comiso slynger veien seg i bratte kurver oppover. Høyere og høyere og åpenbarer en utsikt som nesten tar pusten fra oss. Det anmerkede utsiktspunktet på kartet, gir ikke rom for stopp for andre enn syklister. Vi skulle så gjerne stoppet og bare sett og sett og tatt bilder, men det er helt umulig. Først på toppen lar det seg gjøre. Men da er utsikten sperret av steingjerder.

Her oppe møtes vi av et helt annet uttrykk. Det er slutt på de intense gule og blå feltene med kappgjøkurt og agurkurt. De grønne engene ser nesten brune ut. Spekket som de er med ville ringblomster. Vi ser noen få, dels nedfalne steinhus. Og ellers uendelige lengder med steingjerder på alle kanter. Sirlig lagt opp av ganske små stein. Området ser nesten forlatt ut. Ingen mennesker. Kun beitende sauer og store, hvite hunder som bjeffer overalt. Et trist syn. De er ikke sammen med sauene og gjeter. De står bundet alene bak steingjerder.

E45 slynger seg videre nedover og sørover forbi Ragusa og Modica. Landskapet er helt vidunderlig. Så grønt og frodig med dype daler og høye topper.

**Tror jeg ser en UFO. Var på samme stedet på himmelen hele tiden**

Havet lokker oss ned til Pozzallo og de uendelige strendene der. Floke springer som en gal og leker oter og vil at jeg skal springe med. Stakkars Floke, jeg er nok en kjedelig lekekamerat som bare vi gå og vasse i havet.

Vi tilbringer noen timer ved denne herlige stranden. Lager middag og bare nyter synet av åpent hav og den begynnende solnedgangen før vi setter kursen nordøstover mot Siracusa.

Flott bobilparkering og super vert

Parkeringen vi hadde blinket ut er stengt, så etter litt om- og feilkjøringer havner vi på Area Sosta Ippo Camper. Nok et enkelt og greit sted. Var bare å ringe et oppgitt nummer og si her er vi. «Værsågod parker hvor dere vil og koble dere til strøm. Vi sees i morgen». Vi er bare seks bobiler her. Fire italienere, et fransk par og oss. Og en overstrømmende hyggelig vert. Han vil ikke høre snakk om at i skal kjøre med bobil og parkere verken ved Neapolis eller til Ortiga. Parkeringsutgiftene er skyhøye. Han kan kjøre oss og hente oss når vi ringer!

Som foreslått, så avtalt. Så lettvint og besparende for oss.

Vi overveldes av Neapolis Arkeoligiske Park

Så vandrer vi her da i alt dette storslagne. Det romerske teatret og det greske. Sistnevnte godt bevart og helt enormt. Her rigges det til kommende forestillinger omtrent som ved Arena di Verona. Dionysos’ øre med den fantastiske resonansen. Her ble fanger plassert så tyrannen kunne høre hva de hvisket om.

De første bosettinger i Siracusaområdet var i neolittisk tid 6000 år f.v.t. Men det var korinterne som anla selve byen rundt år 733 f.v.t. Så fulgte byutviklingen under en lang rekke av greske tyranner før romerne tok over. Og senere maurerere, bysantere, spanjoler osv. gjennom århundrer med kriger om makt.

Tross tyranni og grusomheter, er Siracusa også kjent for å ha frembragt store personligheter som har bidratt innen kunst, filosofi og vitenskap. Og som har satt spor etter seg helt til vår tid. Her ble Archimedes født, og her sprang han naken gjennom gatene og ropte «Eureka!» da han hadde kommet frem til sin teori om oppdrift.

Her ble Archimedes også drept, og her i Neapolis ligger han begravet.

Det er virkelig mektig å gå her i historiens fotspor.

Og mektig slitsomt også. Det er stekende varmt i sola og området er enormt. Jan må gi seg etter det greske teatret, mens Floke og jeg holder ut og får med oss det hele. Skulle tro mine tekniske vidundere av noen titanhofter kunne bære meg ubesværet rundt på byvandringer. Men det gjør de ikke. Hardt underlag er og blir jækla vondt. Etter bortimot åtte tusen skritt er det det deilig å finne igjen Jan og ringe etter vår velvillige sjåfør-

Deilig å ta resten av dagen «hjemme». Men i morgen må vi til pers igjen. Da står Ortiga for tur.

Floke og Utekultur: Hundeliv i Licata. Reisebrev 7 fra Sicilia

23. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Castel Sant'Angelo, Licata, livetmedbobil, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, sicilia, Sicily, Spiaggiamarianello | Legg igjen en kommentar

Carnevale di Licata

Det her er jommen meg det underligste karnevalet vi har sett. La Polizia Municipale har satt opp sperrebånd langs hele hovedgata. To biler har dristet seg til å parkere innenfor sperrebåndene, og det jobbes intenst med å lokalisere eierne og få bilene fjernet. Karnevalsparaden skal starte klokka seks på ettermiddagen ifølge det lokale programmet. Jan og jeg har orkesterplass på en fortauskafé like nedenfor hovedtorget. Fra scenen som er rigget på torget, dunker det italiensk teknomusikk i et lydnivå som får meg til å angre at jeg bruker høreapparater. Etter en times tid og intet opptog, får vi selskap av et par fra Skåne som vi har møtt på campen. Musikken slutter ikke å drønne. Hovedgata forblir sperret, og det vrimler av utkledte mennesker i alle aldre rundt oss. De fleste i varianter av nylon-one-piece med hale bak og dyrelignende hodebekledninger. Selv de minste babyer trilles rundt iført kostymer. Jenter fra null måneder og opp til skolealder, er rosa prinsesser, mens gutter har de samme one-piece-variantene som de eldre. Tenåringsjenter kjører mer sexy stil i sort med touch av bondage. Snuppekorte skjørt, nylon-og eller nettingstrømper og lakk og lær.

**Fin halvmåne menst mørket senker seg og vi venter**

Men opptoget glimrer med sitt fravær.

Vi holder ut teknostøyen helt til klokka ni. Vel har vi lært at siciliansk tid er ganske raus hva klokka angår, men tre timer etter programmet er vel i drøyeste laget. Selv her. Mest sannsynlig er det kanskje at vi har misforstått opplegget. Det skulle ikke forundre meg det minste.

Teknostøyen forfølger oss mens vi rusler tilbake mellom klynger av mennesker i nylonpelsvarianter av tigre, drager, bamser og andre mer ubestemmelige arter fra dyreverdenen.

Nå nærmer vi oss den tiden på kvelden når italienerne spiser. Forsøket på å kjøpe med en take-a-way pizza strander pga. ventetiden som er en hel time. Vi rusler heller hjem til Floke som vi har skånet for støy og folkevrimmel, og tar oss en brødblings.

Rummikub så klart!

Lykkeligvis har vi gjort avtale med skåningene om Nordisk Mesterskap i Rummikub i morgen. Brettspillet som tydeligvis har hatt utbredelse som en farsott blant bobilfolk. For de uvitende: Rummikib er et brettspill med brikker. Det kan minne om kortspillet Gin Rummy.

Og turnering blir det ute i sola fra klokka tolv. Høytidelig med notering av minuspoeng og innskriving i bok. Med langt mindre høytidelig mellomspill mellom rundene. Vi får en kjempetrivelig formiddag med herlige folk som har mye å fortelle. God prat og masse latter. Jan gruser oss alle og vinner til slutt en overlegen seier. Han erklæres for Nordisk Mester. Enn så lenge. Skåningene insisterer på revansj en annen dag.

O herlige hundeliv

Stedet vi bor på, er et supert område for oss hundeeiere. Rett ved havna som har lange gangveier hele veien og langt ut på flere moloer. Store områder i begge ytterpunkter hvor Floke kan springe villmann og ha det herlig. Det er så befriende.

**Floke på moloen. Det er søndag og mange fiskere her.**

Løshunder

Om kveldene dukker løshundene opp. Aner ikke hvor de kommer fra. Plutselig er de der bare og stormer frem for å sjekke hvem Floke er. Jeg har vært litt redd for at han skal tøffe seg mot dem. Han er en langt mer frempå type enn Ludo var. Heldigvis skjønner han at det kan være skummelt og prøver heller å gjemme seg mellom beina mina. Hundene er litt tøffe i trynet, men ikke farlige. Lette å jage vekk. Floke er heldigvis kastrert, så han virker ikke provoserende verken på tisper eller andre hannhunder. Ville ikke reist rundt som vi gjør med en ukastrert hanhund.

**Hundene som dukker opp om kvelden, inntar gjerne utterestaurantene. En periode hadde vi tre digre hunder mellom beina.**

Floke skjemmer oss ut på restaurant

Når det kommer til oppførsel på restaurant, er Floke derimot langt tøffere i fremferden. For ikke å si temmelig frekk. Jeg har skrytt av restauranttreningen og hvor flink han er blitt. Det må jeg bare bite i meg. Jan og jeg tok en kveldstur nedom havna hvor en av strandbarene faktisk var åpen. Floke ønskes velkommen inn, mens vi foretrekker å sitte ute. Floke derimot, springer rett inn uten hemninger. «Kan han få en salsiccia (pølse)?» gestikulerer servitrisen. Ja, okey da, for en gangs skuld. Den blir raskt inhalert. Vi roper ham ut til oss før han blir for stuevant der inne. Etter ham kommer servitrisen med en dobbel ciabatta fylt med pommes frites som hun rekker mot Floke. Han glefser den til seg. Ikke bare den, men hånda til hun som holder den også. Vel, han biter ikke direkte, men når den uhemmede matgriskheten hans overtar, tar han ikke pent imot for å si det slik. Det gjør vondt. Vi blir kjempeflaue og unnskylder som best vi kan på både italiensk og engelsk.

Servitrisen tar det pent, og lar seg ikke skremme fra å fore Floke. Ut kommer hun igjen med nok en ciabatta fylt med chips som hun, klok av skade, bare kaster mot den glupske hunden. Som raskt hiver innpå den også.

Trøste og bære. Hvordan blir han i magen etter dette? Vel, dagen derpå blir det ingen frokost på dette bunnløse sluket av hund. Derimot skal han få en lang tur hvor han må trene på å gå pent i bånd og vise dannet fremferd før det blir noen form belønning.

**Floke entrer restauranten med største selvfølge**

Ny dag med spennende tur og kultur. Castel Sant’Angelo og fabelaktig strand. Og Floke får gjenopprettet sitt gode navn og rykte

Floke og jeg skal være kulturelle og ta turen opp til Castel Sant’Angelo og det arkeologiske feltet. Det er langt, bratt og bare delvis velsignet med det ekstremt smale fortauet som er vanlig her. Det krever at Floke går pent i bånd. Det går bra. Floke er en viljesterk hund som helst vil bestemme selv. Samtidig er han skikkelig smart og lærer fort. Han skjønner når han må gi seg.

Ferden til toppen er langt verre for meg. Det er bare 1,3 km dit ifølge Google, men det er oppover hele veien. Siden jeg har null lungekapasitet, stopper jeg minst fem ganger på veien opp. Dvs. hver gang jeg tror jeg dauer av hjerteinfarkt. Men det er ikke hjertet det er no gæli med, og ikke dauer jeg heller. Så vi når toppen begge to og belønnes med den mest fantastiske utsikt over Licata og det vidunderlige turkise havet.

Som eneste gjester i borgen, får Floke og jeg en overstrømmende mottagelse og omvisning av guiden som kun snakker italiensk. Men det er rart med det, det er utrolig hvor godt vi mennesker kan forstå hverandre om vi vil. Man kommer langt med få ord, kroppsspråk, mimikk og en solid porsjon godvilje.

**Omtrent oppe og vi har en utrolig utsikt til Cimiterio del Capuccini**

Jeg er glad jeg holdt ut følelsen av fem hjerteinfarkter og ikke ga meg før vi var oppe. Dette er en strålende opplevelse. Nå er det bare nedover og nedover og så bortover og bortover til det som blir dagens store belønning til Floke. Spiaggia Marianello, Marianellostranden. Så vidstrakt og gyldenhvit ved turkist hav som blinker i sola. På vei dit oppdager jeg også hvor noen av «kveldshundene» holder til. Her på havna kryr det av dem. De stormer frem og bjeffer, men trekker seg fort tilbake når jeg ber dem om det.

Floke griper belønningen med alle føtter. Springer og springer i vill fart. Hit og dit og rundt i sirkel. Noen dristige turer innom bølgene før han stormer videre på trygg sand. Hiver seg ned og leker oter hver hundrede meter. Dvs. kaster seg på ryggen og sklir av gårde før han gnir seg frydefullt ned i sanda. Nå er han pur lykke.

Og visst er det herlig her! Burde vel badet, men har ikke med noe skift. Vinden er uansett såpass heftig at man ikke blir alt for varm tross sola som steker.

**Jeg ville havnet på toppen av disse sandklippene om jeg hadde greid å forsere det grønne buskeaset fra borgen og ned.**

Kunne tenkt meg en fortauskafé og en Aperol Spritz på veien tilbake mot campen. Men alt er stengt mellom ett og fem på ettermiddagen. Og særlig på en mandag.

Merkelig. I Portugal var alltid serveringssteder åpne i siestaen. Da kom jo alle folk fra andre virksomheter for å spise og drikke lunsj. Så stengte serveringstedene klokka tre når siestaen var over, og åpnet igjen klokka sju på kvelden. Men her i Italia er absolutt alt stengt.

Etter sju kilometer på hardt underlag, er det uansett godt for Floke og meg å innta hvile og forfriskninger hjemme på campen. For middag får han. Nå er gårsdagens pinlige oppførsel historie.

Og vår historie? Den fortsetter i morgen til nye steder. Tror vi. Hvor har vi ikke blinket ut ennå.

Vi finner ut hva vi vil når dagen er der. Lurer du på stedene i innlegget, så klikk på de røde ordene. Det er linker til mer utdypende beskrivelser.

	Randi J. Aasheim til Møt de fantastiske menneskene…
	allsidigesolvor til Møt de fantastiske menneskene…
	allsidigesolvor til Møt de fantastiske menneskene…
	Randi J. Aasheim til Møt de fantastiske menneskene…
	Randi J. Aasheim til Møt de fantastiske menneskene…

Drømmer har ingen begrensing – 9. reisebrev

Vakre Scila

Så herlig å leke å stranda

Ferden gjennom Calabrias dramatiske og spennende landskap

Del dette:

Reisebrev 11 om legender og turistfeller

Legenden om Testa di Moro

Pigna Siciliana, den sicilianske konglens betydning.

Trinacriasymbolet

Turistmagneten Taormina

Et deilig siciliansk måltid

Floke matvrak

Arriverci Sicilia – Bienvenuti Calabria

Del dette:

Reisebrev 10 – det mest spektakulære hittil på vår reise

Jeg gir aldri opp uten å ha prøvd

2500 meter opp på Etna

3000 meter opp på Etna

En utrolig spennende vei ned østsiden av Etna

Nye mål, nye steder. Opplevelsene tar ikke slutt

Del dette:

Hundeepisoder

Hundeepisoder og andre opplevelser i Ortigia, gamlebyen i Siracusa

Og enda en hundeepisode

Ruslerier og spiserier

Legenden om Arethusas kilde

Del dette:

8. reisebrev. Siracusa er stedet.

Farvel til Licata

En fabelaktig og kronglet kjøretur mot Siracusa

Flott bobilparkering og super vert

Vi overveldes av Neapolis Arkeoligiske Park

Del dette:

Rummikub så klart!

O herlige hundeliv

Løshunder

Floke skjemmer oss ut på restaurant

Ny dag med spennende tur og kultur. Castel Sant’Angelo og fabelaktig strand. Og Floke får gjenopprettet sitt gode navn og rykte

Del dette: