Drømmer har ingen begrensing – 9. reisebrev

Vakre Scila

Rolig morgen i Scila, KaràJan er parkert med snuten ytterst på kanten, så vi ser rett ned på det turkise havet. Solen stråler. Jan er ute og prater med de tyske naboene. Han snakker utmerket tysk og har pratet med tyskere på hele vår reise. Noen av dem har vi møtt igjen flere ganger underveis. De fleste vi har sett av både bobilturister og andre turister har vært italienere. Dernest en del tyskere.  Et par fra Østerrike, og så de få svenskene vi møtte i Licata. Og vår ene, hjelpsomme nordmann i Sferrocavallo.

Jeg forstår tysk, men har ikke godt nok ordforråd til å holde en flytende samtale. Jobber med intensiv italiensktrening på Duolingo. Italiensk har mange likheter med portugisisk og er langt lettere å oppfatte for oss nordmenn. Men når jeg prøver å å stotre frem noen setninger på italiensk, kommer det gjerne ut som portugisisk. Dette hvislelydspråket forstår ikke de andre latinerne. Så jeg må nok pugge mer for å skille språkene.

Jan kan en del italiensk siden han hadde det på gymnaset, men det er over femti år siden. Mye er glemt. Tror faktisk jeg begynner å ta ham igjen nå.

Om jeg savner noen å prate med? I grunnen ikke. Jeg snakker med Floke, som i likhet med Ludo, er enig i alt jeg sier. Jan og jeg prater masse sammen. Vi kan snakke om alt mulig. Har så mange like referanser og samme humor. Vi ler mye. Både av oss selv og av alle situasjonene som oppstår. Vi tar ganske lett på det meste. I grunnen er vi vel ganske så fredelige av oss. Samme rytme og samme preferanser. Stort sett. Bortsett fra mat og drikke. Der er vi ganske så ulike. Men så får vi stadig noe å le av der også.

Så herlig å leke å stranda

Scila er en skjønn liten by som ligger rett på stranda mot havet i Messinastredet. Ufattelig vakker strand med havslipte steiner og grus. Knall turkis, krystallklart vann. Men skilt om at det er farlig å bade her. Forstår ikke hvorfor. Det ser jo så fristende ut.

Floke nyter litt tid på stranda. Springer og springer og leker oter. Svippturer nedom havet så han blir våt og mer grus fester seg i pelsen. KaràJan blir litt som en grusbil innimellom. Jeg koster fortsatt svart lavasand fra det meste. Nå blir det forandring i fargene om ikke annet.

Veien går oppover. Igjen i bratte svinger. En lang biltur i dag med Matera som mål. Nærmere førti mil med noen innlagte feilkjøringer. Eller overlagte avbrekk med sightseeing som vi liker å kalle det.

Ferden gjennom Calabrias dramatiske og spennende landskap

Begrepene om høyder og lavland og øst og vest forsvinner helt på denne ferden gjennom spektakulære Calabria. Italias sørligste region på fastlandet. Vi blir helt øre i hodet av alle opp-og nedturene med u-svinger. Om Sicilias landskap var fascinerende, er det ingenting mot det vi opplever på denne veien. Ville fjell og berg med dype skar imellom. Imponerende veibygging hvor ferden går på skyhøye viadukter over de dypeste daler for så å bli slukt av bergene innimellom. Uendelig antall svinger.

Vi er høyt oppe og så lengt nede. Sving på sving. Mellom hver ferd opp og ned åpenbares nye landskapsuttrykk. Intens grønne myke åser. Enorme åpne flater med sjokkrosa felt med blomstrende mandeltrær og sølvgrønne rekker med oliventrær. Så er det kupert igjen med dype dalbunner med elveleier og skogbevokste åssider. Jeg fester meg særlig ved et område hvor jeg bare ser et det vil være herlig å dra på fotturer. Lagrer det på Google Maps. Man kan aldri vite. Kanskje kommer jeg hit igjen en gang og kan legge ut på vandring.

I det fjerne ser vi snødekte fjell og det dukker opp veiskilt om at man må ha kjettinger i beredskap. Heldigvis skal vi ikke i den retningen.

Plutselig er vi på østsida av Italia-støvelen. Har kjørt over hele fotbladet og havnet ut mot Adriaterhavet. Eller har vi det? Alle begreper om retninger er forsvunnet. Vi har visst kjørt gjennom midten av fotbladet før vi havnet på undersiden. Nærmere bestemt sørsiden av foten og ut mot det Joniske hav. Sibari kom vi til. I regionen Basilicata. Uansett nydelig igjen å bli møtt av dette lyse, turkise havet.

Nå ble det enklere å holde seg på rett vei. Det er bare å følge E90 omtrent til Metaponto hvor vi tar av på SP3 mot Matera.

Det er hit vi skal. Til sagnomsuste Matera som muligens er Italias aller eldste by.

Vi kjører igjen langs intenst grønne, myke åser. En enorm, glødende oransje sol daler sakte ned på vår venstre side. Er det i vest? Det er vel der sol går ned, men nå vet jeg sannelig ikke lenger. Så mange skiftninger av landskap og retninger på kort tid har gjort meg mer forvirret enn noen gang. Og det sier ikke lite.

Det holder vel å si at vi er omgitt av naturens skjønnhet.

Vi skjønner at vi nærmer oss Matera når vi får forvarsler i form av dype skar og huler.

Og så er vi her. På Area Sosta Matera. En vennlig liten eldre herremann mottar oss. Han snakker kun italiensk. Så jeg får litt praktisk øvelse av mine nyvunne språkferdigheter. Tror ikke jeg strøk, men det stod langt fra til noen toppkarakter.

Nydelig beliggende område i rurale omgivelser. 25 euro per døgn inkludert strøm og alle fasciliteter samt skyttelbuss til og fra Mattera og Sassi.

Den søte mannen banker på døra klokka ni om morgenen med et vennlig buon giorno og forærer oss et stort, nybakt Mattera-brød. Beste brødet. Så saftig og med sprø skorpe.

Vi koser oss med deilig og somlete frokost etter gårsdagens lange kjøretur. Nå skal Floke og jeg utforske terrenget litt før vi tar skyttelbussen inn til severdighetene klokka halv ett.