«Dere har leilighet der da. Eller leier dere et hus?» Det er gjerne standardkommentarene når folk hører at vi tilbringer vinteren i Portugal. Det å tilbringe flere måneder i bobil, høres ut som den store skrekken for mange. Det er jo, mildt sagt, svært begrenset med plass. Dog avhengig av bilens størrelse. Og visst har vi kikket i vinduene til eiendomsmeglere og sett på priser på hus- og leiligheter. Kanskje hatt det vagt oppe til vurdering. I hvert fall jeg. Jan er mer på det nivået at alt over størrelsen på hytten i en lastebil er å anse som luksus.
Selv har jeg nok innimellom drømt litt om hus og hage her i Algarve.
Drømmen er forlengst forlatt. Den ville muligens vært aktuell om man flyttet hit på permanent basis. Covid og stengte grenser i 2020 ble en oppvåkning og en avklaring. Vi vil bo i samme land som vår familie og kun følge trekkfuglene når det er mulig. Og aldri i livet om vi kan tenke oss å ha forpliktelser for vedlikehold samt økonomisk ansvar for boliger både i Norge og her. Friheten og uavhengigheten med et rullende hjem er uvurderlig.
Vi har venner som både eier og leier hus her. Fine hus og hager hvor man kan dyrke både det ene og det andre. Fine, iskalde hus. Isolering er ikke en del av byggestandarden. Når den varmende sola går ned, kryper kulda inn i hus og beinmarg og klorer seg fast. I bobilen har vi det godt og varmt. Det koster ikke stort å holde et «frimerke» varmt med gass eller strøm.
Noen ulemper er det selvsagt. Vi har de fasilitetene vi trenger, men temmelig lite armslag. Dusjen er liten og trang, så vi dusjer heller i av et de mange servicebyggene her. Matlaging går til nød selv om kjøkkenbenken er minimal. Som astmatiker er jeg rimelig negativ til å sove i samme rom som det stekes og brases i. Følgelig foregår matlaging utendørs. Ute har vi gasskoker, stekeovn, fryser og stor nok kjøkkenbenk. Samt utstyr som kjøkkenmaskin, krumkakejern og vaffeljern. Jeg kan til og med søle så mye som jeg vil og pleier. Det har ingenting å si.
Vaskemaskiner, tørketromler og strykebrett finnes i fellesbyggene.
Vi har ikke plass til mer enn to, maks tre gjester inne i bobilen, men det sosiale foregår stort sett utendørs uansett. Vår KaràJan er ikke så stor, og den er dessuten soverommet vårt. Så for min del er det bare svært nære venner jeg synes det er ok å be inn. Jan er ikke like privat av seg. Ikke har han vett på å skjemmes over at vi ikke er ordensmennesker heller, så han ber gladelig inn både gud og hvermann. Vel, ikke akkurat gud da, han er jo ateist. Jeg derimot, skjemmes når det ikke er ryddig her, men forvandles ikke til ordensmenneske av den grunn. Har det liksom ikke i blodet.
Ludo begynner å bli gammel, så det stinker litt hund her til tider. På et vis en koselig lukt når man elsker dyr generelt og sin egen hund noe hinsides spesielt, men jeg tror neppe odøren tiltaler andre.
Vel, det var vel ulempene?
Nei, forresten. Det hender det kommer en regnværsperiode. Kaldt blir det ikke, men man blir våt. Veldig våt. Særlig hunder med tett og krøllet pels. Ut må man og trenger man, men det blir ikke timevis med utendørs aktiviteter.
Under slike forhold forgår jeg nesten av brakkesyke, mens Jan er like blid. Han liker å sitte i ro, mens jeg nesten ikke holder det ut.
Det var etter en slik periode jeg slo til og kjøpte en gammel campingvogn som jeg malte i glade hippiefarger. Mitt lille fristed hvor jeg kan male, lese, se på filmer og bare nyte fargekontrasten til gråværet. Og det ble gjesterom til barn og venner.
Vel, så langt er det bare barn og barnebarn som har brukt den. Og ikke ofte. De er bundet av jobb, skole, økonomi og annet som begrenser reiseaktivitetene. Så nå er «Penkingen» min til salgs. Vi skal avvikle «gazebo»-kjøkkenet også. Mais Campismo Olhão er fortsatt i den rimeligste prisklassen, men det blir likevel for kostbart å ha en fast plass her året rundt nå som vi begge er alderspensjonister og levealderjustert.
«Penkingen» er tømt, og jeg øver meg på å ha liten plass. Mine nødvendigheter og Jans unødvendigheter, dvs. alskens kjøkkenutstyr, er pakket i store plastkasser som kan lagres mens vi er i Norge. For utekjøkken blir det også i fremtiden. Fire-fem måneder med kokkelering uten kjøkkenmaskin, stekeovn og annet, ser jeg særdeles svart på. Vi får bare finne en løsning så det fungerer også i regnvær. Det gjelder tross alt ikke mange dagene.
Høres det strevsomt ut? Det er nettopp det det ikke er. Det er befriende å leve så enkelt. Det er sunt å se hvor lite man faktisk trenger. Ehh, kjøkkenmaskin og vaffeljern må man jo ha da. Men sånn ellers. Det er koselig å være tett sammen i vårt lille hjem. Ludo elsker tilværelsen med å være så nær oss. Det var faktisk riktig så praktisk da vi var over hos naboene en kveld og Ludo hadde hjemme alenefest. Han spiste opp en stor pakke svinekjøtt og en pakke røkelaks samt en del emballasje. Jan hadde så beleilig satt fra seg handleposen sin på gulvet og glemt den; til Ludos store glede.
Det fikk de følger det måtte få. Så nå er Ludo omdøpt til prinsesse Diaré. Tenk om vi ikke hadde bodd i dette lille rommet da! Da ville vi kanskje ikke hørt at Ludo måtte ut hele natten og dagen igjennom og isteden våknet til at alt hadde skjedd innendørs! Nå gikk alt uten mén for KaráJans interiør. Kun den tandre diaréprinsessen opplever å være påført mén da han ble tvangsdusjet og rengjort på vitale steder.
Men tilbake til innledningen. Sånn reelt sett kan det vel sies at Mais Campismo er Europas største eldresenter. Det sier seg selv at gjennomsnittsalderen er høy når man har anledning til å bo her hele eller store deler av året. Mange av oss har valgt dette pga. ymse helseplager som reduseres når man bor her. Da skjer det fra tid til annen alvorlige hendelser hvor akutt helsehjelp er påkrevet.
Her tar vi vare på hverandre. Uansett. Man rekker knapt å ane at man trenger hjelp før den er på plass. Folk blir kjørt til sykehus, pårørende ivaretatt, praktisk hjelp gis i rikelig monn. En vidunderlig trygghet man aldri vil ha som beboer i en leilighet eller et hus verken her eller i Norge. Her ser vi hverandre. Følger med på en god måte. Ingen blir liggende alene syke her. De fleste har sin biologiske familie langt unna. Her har vi hverandre. Vi grupperer oss nok en del etter nasjonalitet. Det ER lettere når alle snakker samme språk. Men vi holder sammen og omgås på tvers av nasjonalitet også.
Det har vært en runde her nå blant oss nordmenn. Noen fikk den hjelpen og omsorgen det var en selvfølge å gi i en tøff situasjon. De konkluderte med å fastslå: «Dere er vår vinterfamilie!»
Slik er det. Her er vi hverandres familie. Våre der hjemme kan være trygge for oss og vite at vi blir ivaretatt.
Og så har vi det akkurat så sosialt som hver og en er komfortabel med. Privatliv respekteres og inkludering prioriteres. Men du verden så ensomt det ville være å sitte vinteren gjennom alene i en leilighet enten den nå er her eller der. Her har vi det så sabla hyggelig sammen. Både på campen, i byen og rundt omkring.
Denne campingen er et eget samfunn i samfunnet. Med ulike lag og grupperinger. Mange ulike nasjonaliteter. Ulik økonomisk status. Her er nok konflikter mellom mennesker både blant dem som definerer seg innenfor samme gruppe, og mellom ulike grupper. Men først og fremst er det regler. De skrevne, formelle settes av ledelsen for stedet. Alle de uskrevne som gjør at vi fungerer sammen, er blitt til via samhandling og kommunikasjon i årenes løp.
Alle vi som bor her over tid har bevisst valgt å leve her fordi vi synes det gir oss en bedre tilværelse. Da er det i alles interesse at dette samfunnet fungerer godt. Så det sørger vi for som best vi kan. I hvert fall nittini prosent av oss.
Her er vi hverandres familie fordi vi trenger hverandre, bryr oss om hverandre og fordi fellesskap fungerer.
Vår gode venn og nabo, Kåre Larsen, tok dette bildet og mange fler av solen mens den gikk ned
allsidige 