7. Gjensynsglede

Et lite ord sammensatt av tre ord, men som rommer så mye. Forventning, håp, spenning, sitrende følelser, lykke, eufori…

Ingen kan bedre uttrykke gjensynsglede enn vår Ludo. Han er virkelig gjensynsgleden in persona. Eller sier man in canem siden han er en hund?

Ludo kjenner duften av Algarve idet vi passerer grensen. Reiser seg opp og snuser mot KaràJans luftinntak. Sitrer i spent forventning. Er det virkelig sant? Er vi tilbake der hvor vi går så lange turer? Der vi leker på hesteenga? Der kjempepinnene mine kan finnes igjen under busken hvor jeg alltid gjemmer dem? Der er det er så mange som liker meg og gir meg godbiter? Der mamma og jeg har vårt eget hemmelige badested, og jeg kan svømme i timevis?

Jovisst er vi der. Utenfor bobilen venter allerede noen av hans elskede menneskevenner. Og småhundene som han elsker så fåfengt. Ludo stormer ut og fyker omkring i ville gledesrunder og spøler i den løse sanden til han nesten går overende. Hyler høylytt av lykke så det høres viden omkring. Hele den krøllete kroppen er så yr av gjensynsglede at han nesten sprenges.

Her må det bamser til! En stor bamse i munnen når han raser rundt i euforisk glede, hjelper ham å få ut følelsene før han revner av lykke.

Og vi selv? Visst er vi glade. Slitne og sultne og fulle av forventninger om det første måltidet på campens restaurant og gjensynsglede med savnede venner. Men så er det jo mandag og restaurantstengt på campen.

Våre gode naboer, som alt har kostet pitch’en vår, redder oss. Når Ludo har fått sitt av mat, kos og kveldsmedisin, drar vi til byen og stiller både sult og tørst.

Og tilbake og stiller tørsten enda mer. Og gjensynsgleden.

Kvelden fortsetter på pitch’en hos våre norske naboer og venner, mens nære engelske venner vi har savnet i tjue måneder, kommer til.

At mine nesten nye briller forsvant på mystisk vis i løpet av kvelden i all gledesrusen, ble et lite tilbakeslag som varte noen dager.

For sannelig dukket de ikke opp igjen i løpet av uka under bordet der jeg hadde sittet!

Men altså. Gjensynsglede. Gjensynsglede er vidunderlig når forventningene innfris.

Hva når de ikke blir det? Gjensynsskuffelse er ikke et eget ord.

Og hva med gjensyn man helst ville unngått? Gjensynsfrykt?

Vi har faktisk også et snev av, om ikke gjensynsfrykt, så i hvertfall gjensynstristhet. Det er rart å komme tilbake etter så lang tid nå i koronaens tidsalder.

Selve pitch’en vår er en positiv overraskelse. Vår norske nabo samt en av de ansatte, har hatt en stri tørn her med å fjerne lassevis med barnåler. Og flere har nok vannet planter av og til, for det er forbausende mange som lever. Vilt og uregjerlig, og døde og levende planter filtret i hverandre. Masse å gjøre. Herlig!

Hardhendt beskjæring må til. Så er det nakent, men det blir nok fint igjen om ikke altfor lenge. Og mye berges av min bougainvillea som klatrer opp det store pinjetreet, med kaskader av lilla blomstring. Sitrontreet bugner av duftende blomster, og drueranken lever i beste velgående.

Alle krydderurter har dessverre avgått ved døden, men de kan erstattes. Jeg er rask med å sp de frøene jeg har liggende. Basilikum, koriander og persille. Og litt blandete blomsterfrø i samme slengen. De store kassene jeg snekret for et par, tre år siden, er litt triste. Både julestjerner og hawairoser er borte. Cosmos og ringblomster pleide å blomstre overdådig her, så jeg håper det fortsatt finnes noen frø i jorda som vil livne til.

Det ser bra ut inni «Penkingen». Den lille campingvogna som har fått navn etter det sønnen min kalte campingvogner da han var liten. Ingen synlige angrep verken av mus eller maur. Hyggelig og vennlig møter den oss med de glade dropsfarvene jeg har malt innredningen

Det er nye drivere på restauranten. Bra mat og hyggelig folk. Men savner likevel de forrige, som jeg likte så godt. De var så blide og vennlige og så flinke til både å finne god vin til meg og lage nydelige vegetarretter spesielt for meg. Men sjefen hadde kreft, så jeg antar at det ligger en trist årsak bak skiftet.

Det er stor jubel og gjensynsglede når vi ser igjen våre engelske venner. Helt nydelig å bli møtt av en så varm velkomst. Likeså blant ansatte på campen, det er mange hyggelige folk som jobber her.

Mine portugisiske venner bor andre steder, så gjensynet med dem får vente litt.

Den servicevennlige sjefsgartneren kommer med vår gamle Hyundai. Ren og fin, nokså fjern fra den møkkete rothaugen vi overlot til ham da vi dro i fjor. Hvilken luksus.

Det er likevel litt rar stemning på campen. Det var så mange som dro da koronaen inntrådte. Mange har ikke kommet tilbake. Flere plasser står tomme. De som har vært her hele tiden, har levd beskyttet og blitt godt sammensveiset, men har nok kjent litt på at de har levd i et nesten lukket lite samfunn.

For noen har det blitt for ensomt når viktige venner har frafalt. Det har ikke bare skjedd ved at folk har reist, men det har også inntruffet dødsfall. En god venn og en viktig nøkkelperson i miljøet døde brått i løpet av vårt fravær. Det førte til at flere dro, det ble ikke det samme lenger. En god norsk venn og nabo som har bodd her fast i fem år, flytter nå tilbake til Norge. Det blir et tap for oss som er igjen. Vi deler de samme interessene for spiselige planter, selvberging og tanker om overlevelsesstrategier som koronaens tidsalder med stengte grenser og problemer med varetransport har satt ytterligere fokus på.

En god bekjent har mistet sin mann brått og uventet i løpet av året. Nå vil hun selge sin nydelige plass her. Det blir for tungt å ta seg av alt alene.

Et hyggelig fransk par har flyttet til et annet sted, hvor det koster mindre. For prisene har steget. I likhet med prisene på det meste nå i koronaens tidsalder.

Det er visst hele elleve fine, etablerte plasser med campingvogner som er til salgs her. Og flere tomme plasser. Det føles helt unaturlig. Det skulle normalt vært smekkfullt her nå.

Jo, noe har skjedd. Pandemien har medført endringer og andre livsvalg for mange av oss.

Fremtiden føles mer usikker. Dog er Olhão fortsatt en trygg lomme. Folk er forsiktige og respekterer alle restriksjoner. Det har kun vært fjorten tilfeller av korona her siden pandemien startet. Ingen dødsfall. Ingen mistenkte tilfeller av korona nå.

I Olhão by har det skjedd mye. Rundt paradegaten langs havna, Avenida 5 de outobro er det kraftig opprustet med fine fortau, skulpturer og benker og beplantning. Her er mye mer liv og røre nå. Borte ved hotellet er det store forandringer langs sjøen og man er i gang med å bygge en kunstig strand. Her hvor småbåtfiskere og skjellplukkere kommer inn med fangsten sin.

Er det forbedringer?

Det blir pent. Men hva gjør det for byens befolkning? De mange fattige? Fiskere og ikke minst skjellsankerne som fortsatt håndhever det slitsomme yrket man har drevet med i hundrevis av år.

Forhåpentligvis gir det flere arbeidsplasser. Men hva med prisnivået? Også i denne genuine, levende fiskerbyen ved landskapsvernområdet Ria Formosa øker presset for å tilrettelegge for turisme. Noen kan tjene store penger. Men boligprisene er i ferd med å bli for høye for den jevne portugiser…

Det er ikke uten en viss bismak i munnen man bivåner forbedringene rettet mot oss som gjester dette pittoreske området.

Dog er det vidunderlig å være tilbake. Klimaskiftevirus herjer med oss begge, men det er bedre å være syke her i sol og varme. Og vi er på bedringens vei. Det er godt å puste her, leddene mykes opp og blir bevegelige.

Pitch’en er ryddet og ordnet. Gazebo’en er vasket og ryddet. Fryser, komfyr og gassbluss er koblet til og utekjøkkenet er oppe og i god drift. Jeg har stekt mitt første surdeigsbrød her, og det ble helt fint, tross litt for lav varme i vår lille stekeovn. Man kan ikke forvente all verden når all strøm kommer fra én skjøteledning koblet til en seks amperes sikring

Det er så deilig å lage all mat utendørs. Likeså å innta alle måltider utendørs. Et befriende og enkelt liv.

Vi spiller pinnespill med venner og naboer. Spiser noen middager på camprestauranten med venner og drikker god vin. De har til og med vegetarmat på menyen nå.

Jeg har vært på mitt livs første bingo som engelske venner arrangerer hver tirsdag.

Ludo og jeg har vandret vår første tur med John og observert noen fugler og drukket chá limão i byen.

Ludogullet har fått artrose i hoftene i ren solidaritet med meg. I Halden har han fått en dyr injeksjon hver måned som hindrer overføring av artrosesmerter til hjernen. Det har fungert fint. Nå får vi se hva turer og aktivitet i varmt klima gjør for ham. Selv er han allerede mer enn klar for å være en spretten unghund igjen.

Han leder an når John og jeg prøver å finne en ny vei hjemover, over våtmarkene. En sti viser seg å føre rett mot en betongmur på drøyt halvannen meter. Uten nølen satser Ludo fra null og hopper rett over. Helt uten å ane hva som er på den andre siden. Nesten i sjokk springer vi frem for å se. Der, i gjørme og mudder på andre siden av en kanal et par meter under oss, står Ludo. Vi har ikke tjangs til å komme oss over her, så vi tverrsnur og springer for å finne en annen vei og hjelpe Ludo før han får panikk.

Ludo få panikk?

Der kommer han plutselig springende mot oss. Glad og logrende. Hele hunden bare lyser av «hva er det dere stresser med, da? Klarer meg fint selv, jeg. Jeg er jo både sprek og klok!».

Visst er gode, fine Ludo det.

Og visst skal vi to artroseplagete ha mange, velgjørende vandringer fremover.

Med ny venstrehofte er jeg mer enn klar til å innta myriadene av merkete turløyper i Algarves vakre og vekslende natur og topografi.

Det skal bli noen fine måneder fremover for oss tre.

Ludo, Jan og meg.

5. Bordeaux

Som kjent går det mange veier til Rom. Det gjør det også til Olhão. Vi har valgt mange ulike ruter til og fra i årenes løp. Hovedkriteriet er at reisen til og fra er vår ferie og skal inneholde det vi ser på som ferie. I Olhão bor vi. Det er hjemme når vi er i Portugal.

Når vi ferierer, vil vi aldri ha faste planer. Vi vil leve i nuet og velge dagens innhold ut ifra hva vi har lyst til der og da. Og hva værmeldingen sier. Værmeldingen er viktig. Det er ikke mye som er morsomt å oppleve i øsregn og uvær.

Vi skal selvfølgelig ende i Portugal eller Norge, men omveier er fint. Vi liker den vekslingen mellom by og land som bobillivet gir. Urbane gleder som kunstutstillinger, opera, konserter og flott arkitektur liker vi begge. Men ikke i store doser på en gang. Jeg elsker gourmetmat og gode viner. Det gjør ikke Jan. Lykkeligvis for ham, begrenses min hang til slike opplevelser seg selv. Vi har ikke pensjoner som gir rom for mye av slikt. Men han slipper ikke helt unna, da.

Begge er vi glade i naturen, men jeg har nok en spesiell lidenskap og interesse i så måte. Og jeg liker å gå i naturen, helst langt. Også dette begrenser seg mens vi er underveis, men vi har da sannelig fått med oss utrolig mange vidunderlige naturområder uten et menneske i sikte gjennom årene. I mange land.

Bilder av alt det vakre i Bordeaux, finner man på nettet. Men bilder av vakre Ludo i Bordeaux, får man bare her.

Større byer er vel det vi begge blir mest slitne av. Et par storbyopplevelser av gangen er nok. Da heller noen små, ukjente landsbyer som har sin originalitet i behold. Hvor man opplever folkeliv og lokale spisesteder, upåvirket av turisme.

Vi utforsket Bordeaux for to år siden og registrerte at det settes opp mange flotte operaer her i l’Opéra National de Bordeaux. Da var det ingen som fristet og heller ikke nå. Wagner er ikke på favorittlisten. Carmina Burana, derimot, som settes opp i desember! Men det kan vi ikke vente på. Vi tar trikken til byen og nyter litt flytende på en utekafé ved Place de la Comédie, fra 1780. Vi gidder ikke traske omkring og se på alt vi har sett før. Solen skinner, været er mildt, og det er deilig å sløve. Bare sitte her og nyte og se på folkelivet mens vi gjenoppfrisker det vi lærte om Bordeaux sist vi var her:

Denne gamle havnebyen ved elven Gironne ligger bare seks meter over havet. Havnebygningene fra 1700-tallet, oppført i nyklassisistisk arkitektur, står på UNESCO’s verdensarvliste. Arkitektur er et viktig særpreg ved Bordeaux som kan datere bosetting så langt tilbake som 300 år f.v.t. Byen har hele 347 fredete eldre bygninger, men er også prisbelønt for moderne og fremtidsrettet urban arkitektur. Gjennom århundrene har byen med sin strategiske beliggenhet, blitt plyndret gjentatte ganger og underlagt det ene folkeslaget etter det andre. Alle har satt sine spor på språk, arkitektur, økonomi og handel. Også vikingene hadde sine plyndringstokt her. Byen hadde en storhetstid da den var underlagt England i høy- og senmiddelalderen og tjente godt på vineksporten til den tørste, engelske overklassen.  Byens universitet ble anlagt allerede da, i 1441, før franskmennene overtok i 1453 og stoppet vineksporten til England. Senere tjente byen seg stor og fet på slavehandelen på 1700-tallet, før den fikk en ny nedgangstid etter Napoleonskrigene. Og slik har århundrene gått. Opp- og nedgangstider, men til alle tider beholdt byen sin status som et fabelaktig vinproduksjonsområde.

Bordeaux er i dag hovedstad for verdens største vinindustri og arrangerer verdens største vinmesse, Vinexpo. Vinindustrien i området har en omsetning på 14,5 milliarder euro i året!

Dette er det virkelige Vinland i motsetning til det Leiv Eriksson oppdaget over havet i sin tid. Og her liker jeg meg bra! Gode viner kan man ikke være foruten.

Storbyområdet Bordeaux-Arcachon-Libourne har ca. 1 million innbyggere, mens selve bykjernen Bordeaux har kun ca. 250.000 innbyggere. Rart å tenke på at en by som inneholder alt ovennevnte bare har knapt femtitusen fler innbyggere enn Trondhjem!

Vel, opera har falt bort som opplevelse her denne gang. En annen opplevelse som jeg lengtet inderlig til, var å gjenoppleve synet av bisamer som holdt til i dammene ute ved Lac. De er helt vidunderlig søte! Ser ut som små bevere. De er mest nattaktive, men om morgenene vralter de opp fra dammene og setter seg ved bredden og vasker seg! Både seg selv og hverandre. Gnir seg om omhyggelig i hele fjeset med søte små labber. Ludo og jeg trålet langs alle dammer og bekker tidlig i morges. Ingen bisam å se. Spurte også folk som jobbet på campen, men de visste ikke hva det var en gang. Kan man skjønne slikt!

For en skuffelse.

Da gjenstår den siste opplevelsen som skulle gjøre det verdt å legge turen om Bordeaux.

Bassins des Lumières, verdens største digitale kunstsenter.

Her presenteres store kunstnere digitalt i gigantiske lysshow. Nå står bl.a. Monet, Renoir og Chagall på programmet på dagtid og Gustav Klimt på kveldstid. Monet og Renoir er blant mine absolutte favoritter. Jeg bare elsker impresjonismen.

Men utfra det vi finner ut, er det ikke helt enkelt med kollektivtilbudet. Det medfører en del gåing og vi har alt gått ganske mye. Og motivasjonen er noe ulik både hva gåing og digitalt kunstsenter angår. Ikke bare greit med hund heller, vi må jo gå inn på skift slike steder.

Kort sagt, dagen ender med drøyt trettentusen skritt tilbakelagt, og null av tre ønskede opplevelser oppfylt.

En vandring i det nærliggende økologiske reservatet og Parc Floral kunne vært en trøst, men det er for sent. Det har alt begynt å mørkne.

Bordeaux ble ikke som forventet denne gang. Men vi har forhåpentligvis andre flotte opplevelser foran oss. Vi ser ingen grunn til å bli værende til neste dag, til tross for at vi har betalt for en natt til.

Men jeg har det i det minst nytt god rødvin og champagne.

Meget god champagne.

Jeg nyter salig min champagne. Men ser ikke Jan noe fortvilt ut, tro?
En vakker måneskinstur med KaràJan på vei fra Bordeaux

Jan håndterer mørkekjøring veldig greit, så vi setter kursen mot spanskegrensen og San Sebastian og lar vær og sinnsstemning bestemme hva vi gjør når vi kommer så langt.

1. Med KaràJan til Portugal. Sjette vintersesong

Søndag tjuetredje mars 2020. Parque Campismo Olhão skal stenges. Alle må ut. Sammenbrudd og fortvilelse. Hvor skal de dra de som har sine faste hjem her?

Mandag tjuefjerde mars. Regjeringen vedtar at campingplasser likevel får holde åpne. Men kun for dem som har sitt faste og eneste hjem der. Alle som ikke har formell residens i Portugal, må dra forlate campingplassene, men ikke nødvendigvis Portugal.

Verden, Europa, Portugal, Norge og vi går inn i koronaens tidsalder.

Tirsdag tjuefemte mars. En panikkartet organisering for en brå avreise. På én dags varsel måtte vi pakke ned campingvogn, utekjøkken, bobil, avlevere personbil, ordne med alle plantene og avvikle vår etablerte pitch, samt sette kursen nordover. Uvisse på om det ville bli vakthold eller fritt frem for vinningsforbrytere her til å forsyne seg. Uvisse på om vi i det hele tatt kunne komme tilbake.

Det ble et tårefylt farvel med nære og gode venner. Ville vi sees igjen? Når?

Pitchen vår. Kaotisk og fargerik – akkurat som oss

Like før grensen fikk vi tilbud om å låne huset til gode venner her. Fristende, men ville vi da kunne forlate Portugal senere? Ryktene sa at det kun var få dager igjen til Spania skulle stenge grensene for transitt. Vi tok ikke sjansen.

Vi ble tre bobiler i følge nordover gjennom, et for oss, nytt og ukjent Europa. Med skriftlig tillatelse for transitt og strenge grensekontroller med politi og fastlagt kjørerute langs nesten tomme motorveier. Noen trailere og noen svært få personbiler med spesialtillatelse var alt vi møtte. Butikker, varehus, bensinstasjoner, veikroer… alt var mørklagt og avstengt. Ikke et menneske å se utover politoppbudet på grensene.

Man fikk en sånn creepy følelse av livet etter en atomkrig.

Én bobil dro videre fra Danmark, én tok veien nordover Sverige, og vi dro inn til Norge.

Vi endte i Halden hvor vi ble i fire uker. Jeg hadde panikk for å komme hjem til Trondhjem for tidlig, da det uten unntak ender med alvorlig forverring av astma. Dette var det første året vi hadde bestemt oss for å bli lenge nok i Portugal til at jeg ikke skulle bli syk ved ankomst til Norge.

Slik ble det ikke. I Trondhjem var det kaldt og sludd og svevestøv. I Halden sol, mildt og lite forurensning.

Det endte med huskjøp og flytting til Halden i løpet av sommeren.

Pandemien førte til nye perspektiver på livet og hvordan det skulle leves. Før pandemien hadde vissheten om at det kun er de fire sommermånedene jeg fungerer helsemessig i Trondhjem, gjort meg nærmest klar for å søke «residency» i Portugal. I Ria Formosas salte luft og gode klima føler jeg meg frisk og velfungerende.

Det nye Europa med stengte grenser, en pandemi som vil være fatal om den rammer meg, og med alle mine fire barn i Norge, ble det utenkelig å skulle bo noe annet sted enn i mitt hjemland, landet hvor mine barn bor.

Løsningen ble å bli klimaflyktning i eget land. Ikke samme by som ungene, men dog med helt andre muligheter til å møtes.

Hus og hage i Haldens gode klima

Det har fungert godt. Halden har et mildere klima som er vesentlig mer stabilt enn i Trondhjem. Og ikke minst, det er vesentlig mindre svevestøv og forurensning. Koronarestriksjonene har begrenset mulighetene til å treffe familien og pandemien har også rammet mange av oss. Hardt og mindre hardt.

Vi har levd koronaskjermet og forsiktig. Jeg har hatt mitt første hele år på tjuefem år uten farlig astmaforverring og lungebetennelser. Nebulisatoren har for første gang ikke vært i bruk gjennom vinteren.

Også her har jeg holdt meg innendørs ved kuldegrader. Og bare vært ute midt på dagen om vinteren samt delvis anvendt kuldemaske. Likevel, et klima som selv vinterstid har gitt meg muligheter for lange turer med Ludo i snøfri skog og mark. Uteliv, god form og god helse.

Dog er det ikke som Portugal hvor jeg er ute hele dagen, hele vinteren igjennom og nyter solvarmen. Trener og går turer og bygger lungevolum og glemmer at jeg feiler noe. Hvor revmatiske smerter nærmes blir fraværende og vonde ledd begynner å fungere igjen.

Så nå, med tre COVID vaksiner i kroppen går turen atter til vårt elskede Ria Formosa og Olhão. Tilbake til varme og gåturer i et fabelaktig og variert terreng. Tilbake til gode venner vi ikke har sett på nitten måneder.

Vi reiser ikke med like lett hjerte som da vi bodde i Trondhjem. Da var det tvingende nødvendig å reise. Med Halden som hjemby kan jeg overleve vinteren i Norge. Men bygge helse vinterstid gjør jeg bare i Portugal. Hus, hage og venner i Halden vil bli savnet. Men det er fint å ha så mye hyggelig å komme hjem til.

Og vi blir ikke like lenge i Portugal som tidligere, det gir mer mulighet for samvær med familien i Norge. Skjønt, de kommer jo også til Portugal når de kan.

Valget er tatt og vi er på vei.

Til sol, salt hav og fuglesang.

Til et liv hvor dagene tilbringes under åpen himmel.

Et sosialt liv med samvær mellom folk fra mange nasjoner.

Til gode råvarer og god mat og drikke.

Vi gleder oss.

Trygg matestasjon for småfugler

Jeg la ut noen bilder av fuglematestsjonene jeg bygget. Mange ville ha «oppskrift», men jeg er jo intet oppskriftsmenneske. Mer sånn «veien blir til mens jeg går». Bygger uten mål og arbeidstegninger. Tar det på gefühlen. Men altså, her har jeg prøvd å rekonstruere litt, da. Sammen med bildene burde det være mulig å finne ut av det om man ikke har ti tommeltotter. Har du det, bør du kanskje ikke bygge noe uansett 😉

Bruk trykkimpregnert materiale, rektangulære lekter.

Jeg brukte 48×23 mm, det er kraftig nok. Men man kan ha andre dimensjoner, bruk det man har.

I tillegg en nettingkompostbinge fra Clahs Ohlson eller Europris, det utgjør veggene, dvs. tre vegger og en dør.

Vannfast 3mm huntonitt til taket, evt bruk tynne planker isteden om du har noe liggende.

Platon grunnmursplast til toppen av taket (svart knotteplast)

Fluenetting

Treskruer for utendørs

Plateskruer til Platon-taket

Kramper til å feste nettingveggene med

Seks små vinkler til å feste torvstokkene med

Kapp fire stendere på 165 cm

Legg to pluss to stendere på gulvet og legge på én nettingvegg på hver av parene så du ser hva avstanden mellom stenderne skal være, samt høyden på veggene.

Kapp til tverrliggere som passer med denne bredden og skru dem fast mellom stenderne, øverst og der nettingveggen ender slik at nettingen kan festes både på stenderne og tverrliggerne.

Fest to nettingveggene med kramper, bruk en liten hammer.

Nå er de to sideveggene ferdige.

Sett veggene på høykant (med støtte) og legg på en nettingvegg og mål hva tverrliggerne skal være, kapp dem til og skru dem til mellom stenderne.

Fest deretter på nettingen med kramper. Dette er bakveggen.

Kapp til fire tverrliggere til, tre av disse skal være gulvåser. Se bildet.

Skru dem fast og stift på fluenetting stramt.

Nå er gulvet ferdig.

Den fjerde tverrliggeren fester du mellom sideveggene på midten. Denne blir til å henge div. mat – og fôringsstasjoner fra.

Lag tre takåser, vinkelen bestemmer du selv. Jeg brukte 11 grader.

Sag hakk på hver side så de passer til å sette på stenderne, se bildet.

Skru dem sammen i mønet, jeg la også noen mellomstykker mellom takpåsene, det går frem av bildet.

Sag til og skru på huntonittplatemn på toppen, den skal stikke litt ut foran og bak, ca 10 cm. Stift den fast.

Skru på en vinkel til torvstokk (den som hindrer jorda i å skli ned) på hver takås på hver side nederst. Lag to takåser til uten hakk og skru dem fast i takplaten, fra platen og inn i åsene ytterst foran og bak.

Legg på Platen og skru fast med plateskruer.

Lag en ramme til den siste nettingveggen. Fest med kramper.

Sett på hengsler og fest den foran på huset. Sett på et krok til å lukke døra.

Jeg halverte tykkelsen på lektene til dørrammen, dvs. kappet dem slik at de ble 43×12 mm, så ble ikke døra så tung. Men om man ikke har bygningssag, går ikke dette. Da kan man kjøpe ferdige tynne lekter, f.eks. 36×11 mm.

Jeg brukte fluenetting i mønene, men de kan også dekkes med treverk om man vil.

Under buret, mellom beina/stenderne kappet jeg til noen skråstivere og skrudde fast. De er kappet i 45 graders vinkel.

Skrudde tilslutt inn noen kraftige greiner av vrihassel så fuglene har litt forskjellig å sitte på. Men man kan jo bruke hva som helst av greiner.

På taket legger man på litt jord og flak av tørketålende planter og/eller mose. Krypende sedumarter, takløk og hagesildre er egnet. Likeså vill stemor.

Men altså, det er ikke så blånøye med dimensjoner og slikt. Har man passende materiale liggende sp bruk det og kombiner gjerne ulike dimensjoner. Den jeg bygde til meg selv har litt av hvert, jeg tok det jeg hadde liggende. Den turkise som skulle bli gave, kjøpte jeg materialer til og var litt mer nøye med.