Og det fineste på hele turen var..

8. reisebrev fra avføring til sluttføring

Allerede klokken 17 er vi ombord på Stena Scandinavica som ikke går før om nesten to timer. Det er drøyt sytten timer til vi er i Gøteborg, og enda lenger til det blir en mulighet for å få luftet Floke på landjorda. Enn så lenge svinser han yr og glad med oss inn i heisen og opp til lugarene. Noe oppskjørtet over alt det nye han opplever, og alle hundene han ser. For sannelig kryr det av hunder i alle størrelser som skal med på båttur. Snart bjeffes og klynkes det fra mang en lugar før de firbente slår seg til ro.

Floke er ellevill over de to sengene våre som bare har førti cm mellom seg. Han hopper fra den ene til den andre og tester hvor god sprett de har. Bestemmer seg for at han skal ligge i min seng hvor jeg har lagt teppet hans i fotenden. Og den maltrakterte resten av en annen hundeseng han liker å “drepe”. Nå skal den drepes igjen, og senga res skikkelig opp før han slår seg til ro og skjønner at akkurat nå er de her vi bor.

Kødder dere med meg? Dette er da f…. meg ingen skog!

Jan tar ham med til lufteplassen mens jeg nyter en varm dusj. Intet resultat. Så prøver jeg. To lave metallkasser på ca. to ganger to meter med kunstgress oppi, utgjør hundetoalettene. For riktig å illudere utendørs omgivelser hunder kan like, er det malt noen trær på en vegg.

Floke bare ser på meg med et uttrykk som mer enn ord sier :”Kødder du med meg? Tror du virkelig at jeg lar meg lure til å tro vi på skogstur hvor det er fritt frem å gjøre sitt fornødne?”

Floke er en renslig herremann, må vite. Han vil ikke gjøre fra seg hjemme i hagen heller. Andres hager er greit, men ikke vår. Og inne? Helt uaktuelt. Dette er inne for Floke.

Vel vel. Han bestemmer selv. Vi etterlater ham i lugaren med teppe og drept seng og jakka mi og annet som føles trygt, samt en liten neve godbiter, og går for å spise.

Det er en fantastisk buffet på Kielferga. Her er blåskjell og reker. Skagenrøre og sild og diverse retter med scampi. Gravlaks og røkelaks. Hummus og baba ganoush og masse gode salater. Gode oster og godt brød. Mange varmretter av kjøtt og fisk. All drikke er inkuldert. Også vin. Jeg spiser og spiser. Sjømat og ost og de gode veggisrørene. Både rød og hvit vin til. Full valuta for pengene.

Jan derimot, er langt mer småspist. Noen kjøttboller og litt potet. Et par, tre agurkbiter, og han er mett. Underlig. Siden han spiser så lite, og jeg ikke har rørt varmrettene, får jeg ham til å hente et fat med litt forskjellige kjøttbiter. Hundeposer har jeg alltid i beredskap i lommen. Så er det bare å ta med til Floke. Han hjelper nok gjerne til med å sørge for at det blir nok valuta for pengene.

Snille Floke har bare sovet fredelig i sengen min mens vi har vært borte. Men er ikke trøttere enn at de herlige kjøttstykkene går ned på høykant. Mer av mat og vann påvirker over hodet ikke viljen til å gjøre sitt fornødne på et båtdekk. Om det har aldri så mye stivt plastikkgress på gulvet og malte trær på veggene. Dette er og blir innendørs i Flokes øyne.

Han sover fredelig natten gjennom i sengen min. Trygt og godt på et rede av sine lurvetepper og halve dynen min. Faktisk helt uten å slippe stinkbomber.

Endelig. Et grønt jorde et stykke etter Gøteborg, og Floke kan sette seg ned og tisse. Lenge. Og så springe omkring og strekke på beina og snuse seg frem til hvor han mener doringen befinner seg, så han endelig kan sette seg og krumme ryggen og kvitte seg med det som måtte være.

Fra avføring til sluttføring. Vi er straks hjemme. Om vi har hatt en fin tur? Ja, virkelig. Oktober viste seg å være en perfekt måned for denne reisen. Passe temperatur og et landskap som knapt kan fremstå vakrere enn nå når det er kledt i høstens flammende farger. All denne artsrike tyske løvskogen er en åpenbaring på denne tiden. Selv langs motorveiene var det flott der tunge draperier av blodrød villvin veltet utover støyskjermene. Her og der avbrutt av de hvite blomsterskyene til arkitektens trøst.

Det har vært bortimot fullt på de fleste camping- og bobilplasser, så jeg antar at sommerstid og tidligere på høsten kan det være marerittaktig fullt av folk. Nå var det helt levelig.

Det skal innrømmes at jeg har hatt en litt forutinntatt oppfatning av tysk matkultur. Pølser og fett svinekjøtt, kål og øl har i hodet mitt vært det typisk tyske. Ikke helt ubekreftet, vil jeg si. Følgelig har jeg ikke forventet meg så mye hva det kulinariske angår.

Det er gjort til skamme. I hvert fall nesten. Vi har spist så mye lekkert tilberedt mat av de nydeligste råvarer. Muligens er det spesielt for Moselområdet? Det er i hvert fall tydelig at det leves og åndes for god mat, god vin og det gode liv her. Tyske matbutikker er også en fryd å oppleve med sitt rike utvalg av alt landbruket har å by på. Mye økologisk. Prisene er rimelige sett med norske øyne. Likeså prisen på alkoholholdig drikke.

Hva tyske viner angår, er jeg nok fortsatt ikke frelst. Holder meg til Italia, Frankrike og Portugal som mine favorittland i så måte. Med noen hederlige unntak.

Middelalderbyer og hansabyer. Vakre hus og gater. Rik beplantning. Borger og slott. Natur- og kulturlandskap. Muséer og kunstutstillinger. Og konserter. Tyskland kan by på det meste. Vi kommer nok til å ta flere Tysklandsturer. På vår måte. Vi orker ikke sånn heblesende jakt på severdigheter for å få med oss mest mulig. For oss holder det med litt. Og heller se noe annet en annen gang. Bruke mye tid på bare å være tlstede der det er fint. Muligheter for god mat og vin må det være, det er for meg en vesentlig del av et godt opphold. Og jeg er mer enn fornøyd. De selger jo franske og italienske viner i Tyskland også.

Tyskere er selv et bobilelskende folkeferd. Så én ting kan man være helt sikker på. Det er fabelaktig tilrettelagt for bobilisme i Tyskland. Likeså er det veldig greit med hund de fleste steder.

Floke har blitt den rene restaurantløven i løpet av oppholdet.

I det hele tatt er det fint å reise med hund. Man kommer mye lettere i kontakt med folk. I tillegg gir det en ekstra dimensjon med både hygge og humor.

På sin aller første bobiltur til det store utlandet viste Floke seg å være helt enestående. En like grei og snill turkamerat som Ludo var gjennom alle sine elleve år.

Og vi er ganske sikre på at Floke har kost seg like mye som oss.

Moseldalen drar vi gjerne tilbake til. Ikke storbyen Koblenz, men til småsteder. Og gjerne til det som ble favoritten. Camping Happy Holdiday. Passe liten, upretensiøs og fredelig helt ved elven. Fine turmuligheter, og man er sikret kulinariske og sjarmerende opplevelser i dorf’en Beilstein. To minutters fergetur unna. Absolutt det fineste av det vi opplevde.

Takk for denne gang til dere som følger. ❤

Med hund i fokus

Tilbake til Fuestrup og hundelek. 7. reisebrev

Dyrleger er ikke det minste problem å finne i Tryskland. Det er bare å Google Tierarzt på Maps, så popper de opp. Det man må, er å unngå klinikker. Som i Norge er de svindyre. Her i Tyskland er det heldigvis mer enn nok av landsens dyrleger som ikke tar mange kronene. Vi som reiser med hund, må ha alt på stell med pass og vaksinasjoner. I tillegg skal alle hunder ha tablett mot revebendelorm før de får komme inn til Norge. Tre til fem dager før innreise, og så en ny tablett etter hjemkomst. Floke er, som sikkert de fleste av Haldens hunder, kronisk preparert. Dvs. Floke får “svenskepillen” sin hver 28. dag hos dyrlegen og kan da reise frem og tilbake uten problemer.  Vi som bor i Halden, blir en slags halvsvensker, så vi er i Sverige flere ganger i uka. Da er det greit at hunden alltid kan bli med uten ekstra foranstaltninger. Men det er nøye, må vite. Det må ikke gå over tida.

Floke har frist til mandag klokken halv elleve, så da er det like greit å finne en veterinær nå. Heldigvis er det flere som har åpent på lørdager også.

Vi kjører østsiden av Mosel opp til Cochem som fordeler seg på begge sider av elven. Artig å se de flotte dalsidene med drueranker fra motsatt side. Tar broen over elven. og følger L98 gjennom dalen som slynger seg oppover omkranset av glødende løvskog. Vakkert. Nesten så jeg får flash back til da vi kjørte motsatt pilegrimsrute nedover skogen ved Roncesvalles mellom Spania og Frankrike.

Tierartz Dr. Zimmer-Püsch finner vi i Mayen når vi har kommet oss opp på flata. Det tar fem minutter å få svenskepille og stempel i passet til en pris av 10 euro. Selv på en lørdag.

Deretter er det bare å koste avgårde opp til Stellplatz’en ved Dortmund-Ems-kanalen i Fuestrup. Våre venner Elin og Kjell ankommer litt etter oss. Skal si det blir ellevill glede når lille Kira mellompuddel jumper ut av bilen. Hun er en energibombe av dimensjoner, og Floke må vel sies å være en litt sedat type med tanke på at han bare er fem og et halvt år. Men Kira får ham i gang. Og de springer og springer og springer elleville runder. Så elleville at de glemmer at det er noe som heter å komme på anrop. Ihvert fall sånn med én gang.

Atter en gang er vi benket i grillhytta og spiser nydelig middag. Nå er vi fire voksne og to hunder. Det er så trivelig at hundene får være med her. Lille, glade Kira på nitten uker er en skjønnhet som vekker oppsikt overalt.

Søndagen blir akkurat så fredelig som søndager skal være. Lang rusletur med hundene i det grønne nærområdet hvor de virkelig får løpt av seg masse oppdemmet energi. Vi mennesker har nok med å se på slik energiutfoldelse og føler ingen trang til å henge på hundene.

En pit stop på strandbaren blir det òg før vi er tilbake og får introdusert våre venner for aktiviteten “Nummerkubb”. Eller Pinnespillet som vi kaller det i Olhão hvor det er en yndet fritidssyssel blant nordmenn. Kjell er gammel og dreven ishockeyspiller. Uten å gå nærmere inn på resultater, kan jeg vel si at i forhold til at vi har spilt dette hundrevis av ganger og han for første gang, imponerer vi nok ikke med våre ferdigheter. Artig lell. Det syntes Floke også. Han løper begesistret etter pinnene som blir kastet. Griper dem i munnen og springer av gårde med dem. Først skjønner jeg ingenting. «Dette har han da aldri gjort før!» Så kommer jeg på at Floke aldri har vært med og spilt pinnespill før. Det er jo en «Olhão-greie». Og der har Floke aldri vært. Det var jo Ludo.

Av og til glir de litt sammen. Der er så like på mange vis.

Vi har flottet oss på denne turen med flere restaurantbesøk. Mot sedvane. Vi lager for det meste maten selv. Men vi synes liksom vi har fortjent denne turen med litt ekstra nytelse nå. Det gjør virkelig godt. Følgelig blir det utemiddag igjen. Pizza. Ekte italiensk her i Tyskland. Himmelsk god, beste jeg har smakt. DOP på menyer med italiensk mat, betyr at alle råvarer er italienske. Det kjennes på smaken.

Etterpå får vi til og med lært bort Rummikub, men så er det tidlig kveld for folk og hunder.

Jan slukner klokken ti, mens jeg rigger meg til med podcast på øret. Den norske kongerekka med Are Sende Osen. Hysterisk artig og samtidig lærerik.

Podcastene få rmeg gjennom nettene uten søvn. Sove kan jeg bare glemme med den behandlingen jeg holder på med. Det gjør alt for vondt.

“Alt er en overgang, sa reven, han ble flådd!” Akkurat nå er jeg en flådd rev. Men det går over om noen uker. Jeg blir bra igjen.

Vår siste dag i Tyskland byr på strålende sol. Nå er Kielferga neste. Floke skal ha sitt livs første opphold på båtlugar sammen med oss. Tenker vi får det koselig, jeg.

Et annet spørsmål er om han godtar å gjøre sitt fornødne på hundeluftestedet på båten. Ludo nektet å gjøre noe som helst på et slikt sted. Typisk nok nektet Floke å gjøre noe som helst på siste luftetur. Nå ligger han her og fiser, og vi må kjøre om bord. Ingen flere muligheter til å lufte ham på fast grunn nå.

Mye tyder på at Flokes første lange båttur kan bli ganske spennende for både ham og oss.

Oppdag Briedern: En skjult perle i Tyskland

6. reisebrev. Vi flytter på oss. Men bare litt.

Hva med Trier? Eller skal vi ikke like godt dra til Amsterdam? Jan er opplagt og ivrig og full av forslag for ferden videre. Det er herlig å se hvor han har kviknet til. En hel vinter med cellegiftbehandling og fortsettelsen med livslang hormonbehandling, har tatt og tar hardt på den gamle traver. Det er godt å se ham finne igjen krefter og lyst til å kjøre langt. Det kjennes nok godt for ham selv også. Identiteten til en langtransportsjåfør som glatt har kjørt over hundre mil på en dag når vi hadde Portugal som mål, blir hardt rammet når det må tas gjentatte pauser med få mils mellomrom. Nå er han i siget igjen med både vandring og kjøring. Det gjør oss begge veldig glad. Bobilturer både rundt i Europa og Norge har i alle år vært en stor, felles glede.

Likevel, vi trenger ferie. Ekte ferie. Dvs. slappe av og ikke gjøre særlig mye. Og det er så deilig å bare være ute. Amsterdam er femti mil unna. Det blir mye tid i bilen. For all del, vi elsker Amsterdam og Gaasperdam Camping med sine naturskjønne områder. Bare ta metroen inn til den vidunderlig byen som har så mye å by på.

Men ikke nå. Jeg orker ikke så mye sitting. Er ikke så keen på byvandring heller når behandlingen jeg går på nå, får meg til å se spedalsk ut. Ikke det at jeg skjemmes over å gå rundt med alle sårene, men de gjør så vondt. Brenner og verker og huden faller av og gir åpne sår som er utsatt for infeksjonsfare. Det føles tryggere og bedre å ta det med ro på mindre steder. Amsterdam og andre byer kan bli når jeg er bra igjen. Forhåpentligvis forsvinner ikke Amsterdam med det første. Skjønt i denne urolige verden er man vel ikke lenger trygg for noe.

Det er fint her vi er. Rent meditativt å sette ved bredden av Mosel og se båter, nilender og svaner gli sakte forbi. Fint å gå tur her, og fint å ta fergen over til Belstein og drikke god vin.

Dessverre er plassen vi står på, er reservert fra i dag av. Skal vi først flytte på oss, drar vi likevel videre til et nytt sted. Men ikke langt.

Vi kjører rolig videre langs elvebredden. Krysser Mosel over broen til Senheim og fortsetter til vi er nesten vis a vis Happy Holiday. Her ved Briedern er det en helt enkel Stellplatz. Uten strøm, men med dotømming. Mer trenger vi ikke. Kun ti euro per natt. Nydelig beliggende ved elvebredden med grønne enger og druemarker bortover i den ene retningen. En liten kafé mellom druerankene byr på kaffe, kaker og enkle varmretter. Går vi motsatt vei, har vi landsbyen Briedern med muligheter for mat og drikke. Fredelig og perfekt.

Jan tar seg en hvil, mens Floke og jeg går en god runde og gjør oss kjent. Det jaktes fortsatt på den gode vin, men det ser ikke ut til å være allverdens tilbud i denne bittelille dorf’en. Helt i enden finner jeg et hotell med en koselig restaurant og overbygget oppvarmet terrasse hvor Floke og jeg kan sitte. Jeg prøver meg på en ny type hvitvin. Den er god! Rivaner-druen er en krysning av silvaner og riesling druer som ofte også kalles müller-thurgau.

Litt snacks til kanskje? Joda. Etter en ti minutters tid kommer de med en diger bolle hjemmelaget potetgull. Varm og helt nystekt. Sprø, men likevel litt sånn deilig myke inni. Noe så godt! Men tyske porsjoner, altså. De er ikke for hvermannsen å klare å spise opp. Jeg er virkelig ikke småspist av meg, men her i Tyskland kommer jeg til kort stadig vekk. Noe Floke ikke har det minste i mot. Han sitter klar for å overta hva det enn måtte være.

Det blir til at vi inntar middagen også her. Rusler bortover langs Mosel mens vi beundrer en svanefamilie med hele fem unger som seiler rolig bortover i vannkanten. Gamle menn sitter borgjennom på krakkene sine med oppspente fiskestenger og bøtter med agn mens de håper på å innkassere ørreter.

Daslenz serveres mat av sesongens råvarer og vin fra et av de mange vinhusene her, Hügo Friedrich & Sohn. Vinen er helt ok og maten nydelig. Søte gode Floke er blitt en dreven restauranthund i løpet av turen og oppfører seg eksemplarisk. Ligger så avslappet og rolig på gulvet ved siden av meg.

Etter denne hyggelige kvelden har vi bare natten og noen timers kjøretur foran oss i morgen før vi atter er tilbake i Fuestrup hvor vi endelig skal møte våre venner fra Svelvik og deres lille Kira på nitten måneder. Egentlig skulle vi hatt flere dager sammen, men når hele gjengen er beslaglagt med ymse helsereparasjoner til fastsatte datoer, ble det ikke slik. Men nå gleder vi oss til litt sosialt samvær og to hunder som endelig skal få leke sammen igjen.

I mørket mellom trærne, skjuler seg en perle

Høstferie i Tyskland.

Reisebrev 2.

Vi følger landeveier mot Glückstadt for å ta die Elbfähre over til Wischhafen. Vi liker så godt denne ruten med den lille fergen som gjør at vi unngår den tette trafikken gjennom Hamburg.

Vi passerer nydelige, røde mursteinshus med like røde teglkledte fortau utenfor. De tjukke halmtakene er grønne av mose og gir en fin fargekontrast. Ennå er det rik blomstring i hagene. Høye tuer av pampasgress vaier majestetisk utenfor alle hus.

Amy har vært på ferde også her i det flate, Nordtyske landskapet. Mye står under vann. Vel fremme i Glückstadt, viser det seg at vannstanden i Elben er alt for høy til at fergen kan gå på mange timer ennå.

Ein glücklicher Hund in Glückstadt – Floke og jeg tar en lufetur langs elven mens vi funderer på hva vi skal gjør videre

Det blir vendereis, Autobahn og trafikkkorker til et godt stykke etter Hamburg. Mange mener at det er så fint å kjøre på søndager i Tyskland når det er forbudt for trailere. Vel, i dag er alle tyskere på søndagstur, og vi opplever mer kø og tettere trafikk enn vi har gjort på mang en tysk hverdag tidligere.

Lang tid i kø, og vesentlig flere kjørepauser enn hva vi har hatt behov for tidligere, gjør at vi ikke orker å kjøre til dagens mål som var Koblenz. Lykkeligvis har vi gode venner i Svelvik som har tilhørighet til Tyskland. De har tipset oss om all verdens fine Stellplatz’er og campinger som ligger langs ruta vi har tenkt oss.

Vi kjører av motorveien og setter kursen mot Stellplatz Yachthafen Fuestrup nord for Münster. Her skal det visstnok være riktig så idyllisk og en fabelaktig god restaurant. Ja det bør det sannelig være, for det viser seg at det lange navnet jeg har skrevet inn på GPS’n, er det som blant bobilister kalles Greven etter området det ligger i. Nærmest et sagnomsust sted som alle MÅ innom på vei til eller fra Portugal eller Spania.

Selv har vi aldri vært der siden vi tidligere bare har sveipet gjennom Týskland. Men nå har vi nådd, om ikke støvets alder, så i hvert fall pausenes alder. Og det er vår tur.

Det er helt svart ute når vi ankommer. Vi ser mange bobiler, men ingen restaurant og kjenner skuffelsen sige på. For nå er vi inderlig slitne etter en dag med Autobahn, eksosluft og regn. Kan virkelig dette tilsynelatende svarte, ødslige stedet være det berømte Greven?

Jan aner et lys litt lenger bort. Sannelig ligger det ikke en liten restaurant der! En stor grillhytte med varmt bål på peisen i midten.

Vi nærmest hiver fra oss bobilen og stimer ned alle tre. For Floke er også hjertelig velkommen. Det er varmt og godt. En hyggelig servitrise kommer med menyen som byr på et utall av fristende retter og god drikke. Nå er det ferie, og jeg bestemmer meg for at jeg kan spise alt unntatt svinekjøtt. Jan velger kalveschnitzelen han har hørt så mye om. Jeg velger grillet kyllingbryst med grillede grønnsaker. Pommes Frites til begge. For en vidunderlig god mat! Min rett har også rikelig med hvitløk og grillet sitron. Helt i min gate.

Ikke bare er maten særdeles smaksrik og vel tilberedt, det er også rikelig av den.

Så det blir faktisk kyllingbryst på Floke også. Men ikke før vi er hjemme igjen. Han skal ikke læres opp til å spise ved restaurantbord. Eller rettere sagt, vi prøver å avlære ham slike vaner.

Stappmette og mer enn fornøyde rusler vi tilbake til bobilen. Vi skjønner godt at folk drar hit igjen og igjen. Vi har hatt en vidunderlig koselig kveld her. Jeg sovner allerede etter første runde med Rummikub. Floke er også helt utslått etter dagens nye og interessante opplevelser.