Jeg har vel ikke skrevet om frieren min før. Geitebonden som bor et sted langs Boa Vista- løypa. En herlig vandrerute i Guadianaområdet. Forrige gang jeg gikk denne runden, var i mars 2020. Like før covid jaget oss vekk fra Portugal. Når jeg ser tilbake på mine Portugalskildringer, ser jeg at jeg stoppet brått å skrive i den tida. Min beste venninne og kona til min vandrerbror John, døde brått og uventet i desember 2019. Antakelig av covid, har man skjønt. Det ble vanskelig å skrive etter det. Jeg var så altfor trist. Livet gikk likevel videre.

Men altså. Frieren min. Min beste venninne i Norge og mannen, var her på den tida. Mars 2020. De er henholdsvis ti og elleve år yngre enn meg og veldig spreke. Når de kommer, er det fotturer som gjelder. Hver dag. Boa Vista, fin utsikt, ble en av turene vi tok. Og her møtte vi denne lille, søte bonden. Antakelig på min alder. Han ble, som mange av dem jeg støter på, veldig glad når jeg kunne snakke litt portugisisk. Mer enn glad. Han ble riktig så yr og ville vite om jeg var gift. Strengt tatt er jeg ikke det, siden jeg lever i samboerskap, så han begynte å legge ut om gården sin. Viste hvor fine geiter han hadde og la ut om alle blomstene i området og hvor nydelig det ble etterhvert når de blomstret for fullt. Han hadde hatt en kone som rømte til Spania, så han var rimelig klar for en ny. Og så begeistret over barna mine. Altså vennene mine. Det var ikke fullt så flatterende at han anså dem for å være ungene mine. I hvert fall måtte mannen til venninna mi, som også er blond, være sønnen min. Bonden var absolutt sjarmerende siden han var blid og åpenbart glad i dyr og natur. Men er det slemt å si at ekstremt skitne klær, et forfallent småbruk og en mer enn mistenkelig antydning om verdens største pungbrokk ikke er like sjarmerende?

Vel, jeg har uansett min livsledsager for livet og trives mer enn godt med å leve og bo i Norge og nyte Portugal i vintermånedene.

Nå går jeg Boa Vista Trail med John, Sjefen og Schäfermams. En lett løype på ni – ti kilometer. En passelig blanding av ruralt og naturlig landskap. Nydelig vegetasjon med brødfrukttrær, korkeik, mengder av cistus, duftende urter og andre blomster. Det går opp og ned som alltid i Algarves varierte topografi. En fin rute å gå med hunder siden vi gjentatte ganger krysser elva Rio Seco. Den tørre elva. Men den er slett ikke tørr. Hunder og mennesker kan avkjøle seg her. Noen har lagt ut på AllTrails at det var skummelt på grunn av aggressive hunder, så de måtte snu. Jeg tror neppe de var i stand til å lese hunders mer enn tydelige kroppsspråk. Her er ingen farlige hunder. Kun hunder som vil sjekke om de forbipasserende er ok. Som hundene til geitebonden. For sannelig er han her fortsatt. Sitter så blidspent og fornøyd utenfor der han bor med geitene omkring seg. Alle hundene stormer mot oss og schäferen for å sjekke om vi kan godkjennes.

Visst kan vi det. De vennlige gjeterhundene trekker seg tilbake, og frieren min og jeg får en aldri så liten passiar. Hyggelig for oss begge, men jeg lar det bli med det. Tror neppe han har skiftet klær siden sist. Ei heller fått noen form for behandling for sitt før omtalte gigantiske brokk.

Utsikten fra Cerra da Boa Vista er som alltid strålende. Vi ser havet i mange retninger og Spania ikke så langt unna.

På denne turen har jeg vært ekstra påpasselig med å sørge for at John inntar nok drikke og næring. Litt kyniske tanker er det bak min omsorg, for jeg vil at vi skal spise lunsj i Tavira. Hvilket vi gjør. Dog etter en lengre vandring som skyldes at jeg totalt mister ethvert begrep om himmelretningene, og hvor vi befinner oss i verden. Prøver å unnskylde meg med at Sjefermams skulle få en sightseeing i Tavira, hvorpå hun repliserer nokså tørt- «Tror du jeg ønsker sightseeing eller mat så snart som mulig etter en slitsom fottur?»

Vi blir mette til slutt på den irske puben ved elva. Og jeg kan virkelig ikke noe for at nord blir til sør og vest til øst i hodet mitt. Det er bare sånn jeg er.

Fra Guadiana til Barrocal.

Hva med et gjensyn med de syv kilder (Sete Fontes)? Vi tar den turen også vi. De tre vandrende musketerer. Sjefen må vel være d’Artagnan da. Selv har jeg gått den løypa mange ganger. Stort sett alltid ved å legge til Fonte Benémola runden.

John har kjøpt seg Samsung smart watch og strever fælt. Hvorfor ikke fitbit som er så mye enklere? Det blir et underlig styr når vi skal av gårde. Om Jan og jeg er familien Glum når vi skal reise, så er de tre musketerer verre. John har glemt at vi skal på hiking, og Sjefermams har forsovet seg. Jeg drikker min Chá tilha, lindeblomstte, på campens snackbar, mens John springer hjem etter ryggsekk og mer klær. Sjefermams må ha en oppvåkningskaffe før vi går til bilen. Men så må hun kjøre inn i campen og hente solbrillene hun har glemt. Som viser seg å ligge i bilen.

John har lastet ned AllTrails og vil vite hvordan vi finner utgangspunktet med den. Og insisterer på at vi kjører dit AllTrails vil, så han får øvd seg på det. Selv om det er en lang og kronglete bilsykevei oppover mot Qurençia. Det er så mye enklere å kjøre til Fonte Benémola og gå derfra

Etter å ha fulgt en smal vei hvor den store varebilen så vidt kan passere, er vi ved utgangspunktet hvor AllTrails vil ha oss. Ingen parkeringsplass, men det lar seg gjøre å stå på kanten av en grønn eng med lilla erteblomster. Like ved en av kildene. Poço Novo, som betyr ny brønn.

Jeg har aldri klart å finne de angivelige syv kilder løypa følger. Denne gangen skal jeg gå hardt inn for å se om de virkelig er der.

Det er iskald nordavind når vi begynner å gå. Selv jeg synes det er kaldt og er rask med å få på meg en tynn vindjakke. John stiller med kun fire- fem lag klær i dag og må låne ullgenseren min om han skal klare å fortsette. Men så er vi glade og fornøyde i gang og stimer av gårde.

Oppover og nedover og oppover igjen som alltid når en kommer seg unna kysten. Sjefen er yr av glede og spurter omkring. Vi har vendt oss til å snu ryggen til når førti kilo ellevill schäfer vil uttrykke begeistring ved å hoppe opp på oss og slikke oss på nesen. Skikkelig ulvemanér, noe som er veldig søtt, men dog litt i heftigste laget. Derimot er jeg ikke forberedt når han tar en Ludo og kommer stormende bak meg med en stor stokk i kjeften. Så jeg slenges elegant fremover og tar nedslaget med hele meg mens jeg skurer nedover grusen. En stakket stund tror jeg hele meg er brukket, men ukrutt forgår ikke så lett. Riktignok gjør det sabla vondt, men etter å ha spylt vekk litt blod og fått på en knebandasje, er jeg fit for fight igjen. Jeg gir meg ikke så lett.

Turløypene i Guadiana-distriktet preges av oliventrær, korkeik, blomstrende åser og havutsikt. Her i Barrocal er vegetasjonen noe annerledes. Langs elveleiene er det tett vegetasjon med storgravmyrt i hoftehøyde og svære, blomstrende busker med krossved, tamarisk, oleander, hvit poppel og pil.

I dette tette grønnsværet trives småfuglene. De synger så fint her vi går. Men de små vannskilpaddene, oter, mungo og annet som angivelig lever her, har jeg aldri sett, dessverre.Derimot fant jeg en albino pytonslange ved elvebredden her for fire år siden. Det er min mest eventyrlige oppdagelse. Den hører slett ikke hjemme her, så jeg varslet Recoverysentret for ville dyr og fugler like ved campen. De sendte ut «bombeiros» fra Loulé som fikk fanget den og bragt den til senteret. Der fikk den mat og stell før den fikk nytt hjem i dyrehagen i Lagos.

Store brødfrukttrær og korkeiker følger deler av løpa. På de mer åpne områdene fulle av kalkstein, trives timian, rosmarin og de rosablomstrende grey leaved cistus. Innimellom er det små orkidéer og diverse liljer. Overalt er jord og småstein intenst terrakottafarget. De åpnere partiene på østsida av Benémola-elva er nydelige med kontrastene mellom terrakottarød grunn og de grålige kalksteinene. Formet av vann og erosjon til myke, underlige former. På toppen er utsikten strålende vestover mot Monte Rocha da Pena som skimtes helt i det fjerne. Stigningen opp Benémodalen er lang og slitsom og veldig passende for en Sagres-pause. Men de to halvfrosne ølflaskene med Sagres John hadde vært forsynlig nok til å ta med, er gjenglemt i bilen.

Vi nærmer oss slutten av runden og kommer inn i et lite boligfelt. To unge schäfere kommer stormende mot Sjefen vår. Halene logrer De virker vennlige og trekker seg tilbake etter en stund. Idet vi rusler videre, finner den ene ut at hun skal være stor og tøff og stormer etter og angriper Sjefen. Han er stor og sterk og kan forsvare seg, men er like vennlig og snill som Ludo var, så dette kom nok litt bardus på ham. Vi damene brøler og får jaget den litt unna. Når John tar frem sitt dødsvåpen, en sprayboks med Axe, eller hva det nå er, er slaget tapt for angriperen som springer hjem igjen. Stakkars vovsen vi går med, fikk nok en støkk. Han ble så med seg at han ikke ville bære leken sin på flere hundre meter. Den som han ellers elsker å bære på hele turen.

Vel tilbake ved bilen er vovsen sliten og legger seg rett ned i gresset. Mens Sjefermams sørger for belønning til oss to som synes en Sagres gjør godt. Sannelig har ikke hun kjøpt to Sagres og lagt i en kjølebag bare for å være snill med oss. Selv er hun sjåfør og nøyer seg med en cola. Vi er skjønt enige om at dette var en nydelig tur. Akkurat passe lang synes de andre to. Selv skulle jeg gjerne lagt til sløyfen med Benémolarunden og fått fem kilometer. Til. Men måtte bøye meg for overmakten som nektet.

Drøyt ni og en halv kilometer gikk vi, beretter AllTrails. For jeg har glemt å starte «Hike» på min Fitbit i alt styret med Johns nye smartklokke. Hvor han heller ikke har startet «hike». Ei heller startet han navigeringen på AllTrails, så han har til sin fortvilelse ikke registrert løypa noe sted. Sannelig ikke lett å være en moderne vandringsmann med digitale duppedingser.

Fotturen i nydelig landskap var nå uansett en herlig opplevelse for de tre musketerer og d’Artagnan. Sekken min er full av timian, salvie og noen nydelige blomster. Og jeg så en søt firfisle som sprang av gårde.

Men fant jeg syv kilder? Ja, faktisk. Fonte Poço Novo og Poço Velho, altså den nye og den gamle brønnen, ligger rett ved siden av hver andre. Deretter fulgte Fonte da Silva, Fonte da Cerça Nova, Fonte da Benémola, Fonte do Olho da Benémola og Fonte das Vinhas til slutt.

Nå gleder vi oss til neste tur. Hvor enn det nå blir.