15. reisebrev om Albania og turen til neste land

To deilige dager på den øde Sunset Camping ved havet sør for Durrës har vært vederkvegende. Bare oss og Floke. Her er ingenting i nærheten av verken butikker eller annet. Sønnen til driveren snakker litt engelsk. En hyggelig ungdom, ser ikke ut som han er mer enn femten. Han skriver oss inn i «manntallet». Drar og kjøper brød og tomater til oss. Og øl, Jans logistikk har sviktet.

Slik har det vært overalt hvor vi har parkert KaràJan. Man blir møtt med hjelpsomhet og vennlighet. Min trønderske innstilling om at alt «årne sæ», har fungert uten unntak.

Her er bare strand og hav. Floke har hatt et stort område å springe fritt på, noe han har nytt til fulle. For oss har det vært fullstendig avslapning uten forstyrrende elementer av noe slag. Endelig tid til å lese hele dagen i den fengslende boken «The Book Thief».

Tanker om krig og fred

Fortellerstemmen er døden, eller «The Soul Collector», og bakteppet er andre verdenskrig. Døden betrakter og forteller mens han følger hovedpersonen gjennom krigens år. Ei niårig jente som kommer til fosterforeldre i Münchens fattigstrøk. Det høres grusomt ut, og visst er bakteppet er grusomt. Sitatene fra Hitler er som å høre utgytelsene til en viss norsk politiker og hens like. Historie som gjentar seg i vår tid. Det skaper uhyggelig tanker. Likevel er boken en varm og helt nydelig skildring om godhet, moral og mot. Språket er vidunderlig. Ren poesi. Den gir håp.

Albanere er visst like glade i farger som italienerne. Herlig.

Shkumbindalen, Albanias vakre hjerte

Det er ikke lenge siden krigen på Balkan. Den er litt av vårt bakteppe nå for ferden fremover. Det blir ingen dypdykk i noe lands kultur og historie når man reiser gjennom så mange land på få uker. Vi får likevel mange inntrykk fra det vi ser mens vi tilbakelegger mil etter mil.

Langs kysten av Albania er det nydelige strender mot Adriaterhavet og det Joniske hav. Innover i landet blir scenarioene vel så vakre med et variert kulturlandskap mellom høye fjell.

Vi følger dalen langs elva Shkumbin. Kjent som Albanias hjerte. Der natur og kultur møtes i harmonisk helhet.

Glimt fra veien gjennom Shkumbindalen

Shkumbins kilder er i Valamarafjellene i de Albanske alper. Herfra slynger elvas ferd seg nedover mot dalen som blir stadig mer åpen og vid før den møter slettelandet og enden for sin ferd; Adriaterhavet.

Vi forstår at det er fattigdom her. Vi ser at det er slitne og forfalne bygninger. Men her er også optimisme og håp. Det er storstilt nybygging av hus og veier. Albania er EU-kandidat. La oss håpe de blir godkjent. På våre mange reiser i Europa har vi sett hvordan EU bidrar til fattige land på så mange positive måter.

Uten mat og drikke duger helten ikke

Vi spiser ikke så mye på restauranter. Nyter heller godt av stedegne råvarer og lager mat selv. Sicilias kjøkken med vekt på blekksprut, sjøpølser, kråkeboller og desslike, appellerte ikke helt til våre ganer. Man bød riktignok på både østers, blåskjell, hummer og annet som i hvert fall jeg gjerne skulle nytt, men restaurantprisene var litt over vårt nivå.

Jeg har alltid helt mer mot det arabiske kjøkken. Her i Albania nærmer vi oss mine matfavoritter. Mengder av gode grønnsakretter. Mye bruk av yoghurt og sitron. Grillet kjøtt av dyr som har levd fritt ute.

«Vi skal ha ett albansk måltid på restaurant mens vi ennå er i landet», sier jeg til Jan. Som er enig. Valget faller på den superkoselige restauranten Gjahtari ved bredden av Shkumbin. Akkurat der dalen smalner og fjellene klemmer seg sammen mot elva.

Det smaker himmelsk. Og for en vennlighet og service vi blir møtt med!

Vi har dette mottoet Jan og jeg, at vi alltid skal kunne si god dag og takk på språket til det landet vi er i. Den respekten vi viser med det, gjør at vi alltid blir møtt med så mye vennlighet og smil. Vi har ikke klart å få inn det albanske hei / god dag. Men takk går å prestere. Faleminderit. Vi må få hjelp til aksentueringen, men det skaper bare latter og ytterligere velvilje.

Albanere er et vennlig og raust folkeferd. Et trygt land å reise i, både ifølge den norske regjerings reiseråd og erfarne globetrottere.

Uten tvil et land vi ønsker å reise tilbake til og utforske mer om helsen står oss bi.

Floke og jeg får et nytt land på vår «bucket list», Nord-Makedonia

Så er vi i Nord-Makedonia. For første gang må også Floke vise pass. Og for første gang får vi stempler i vår pass. Doberden, sier Jan. God dag, på makedonsk. Det smiles fra øre til øre.

Det handler om respekt.

Det historiske bakteppet

Balkankrigen er bakteppet for vår ferd, nevnte jeg. Jan har sterke minner og erfaringer fra den tiden. På godt og vondt via sitt arbeid i området. Nitten turer for Forsvaret med trailerlast til Balkan gjennom Transportsentralen i Trondhjem. Men før det, rundt to år som ansatt i Flyktningehjelpen vekselvis som sjåfør, observatør og logistiker på Balkan. I tillegg ett år på Flyktningehjelpens kontor i Oslo med å rekruttere og ansette egnede sjåfører til soner for hjelpearbeid.

Dette har preget Jan for livet, og bidratt til at han er det nydelige mennesket som jeg er så glad i. Pasifisten med det store hjertet som har jobbet flere år i krigssoner og sett menneskelig lidelse på nært hold. Som har sett hvor like vi mennesker er. Alt det vi har felles. At folk er folk. Overalt.

Nå er vi på en slags mimretur. Jans helse er ikke så god. Kanskje er det siste gang vi er på en slik bobiltur i Europa. Denne turen er viktig. Den er ikke bare en mimretur. Det er en bearbeidelse, og et ønske om å se at det som var krig og grusomhet, nå er en positiv fremtid. At håpet og menneskeligheten har seiret.

Nydelige Lakeside Camping 1

Hvilken dag vi har hatt! Hvilken kveld! Det vidunderlige scenarioet gjennom Shkumbindalen i Albania og måltidet på Restorant Gjahtari. De ville, snødekte fjellene vi har hatt i horisonten hele veien. Og så denne nydelige mikrocampen helt i vannkanten av naturskjønne Ohrid i Nord-Makedonia hvor vi er eneste gjester. Det er faktisk helt herlig å reise utenom sesong. Selv om det er litt kaldere, og trærne ennå ikke har fått grønne spirer.

Vi blir servert kaffe i gullkantede kopper ved ankomst. Lokale hunder kommer og leker med Floke. To svaner glir helt inntil bredden og napper meg i beina i håp om mat. Så skjønne de er med de kritthvite brusende fjærene.

Så er vi også de eneste gjester i restauranten rett ved. Kun oss, verten og hans kone og datter. Sistnevnte kan litt engelsk. Jan drikker lokalt øl og jeg lokal hvitvin. Vi er så mette etter lunsjen i Albania at vi ikke makter mer mat. Jan greier å trekke frem makedonske gloser fra en av hjernens lenge sovende arkivskuffer. Det avstedkommer overdådig velvilje. Når jeg klarer å si hvala, takk på makedonsk, som Jan har lært meg, forsterkes den gode stemningen.

Du verden så fint vi har det.