21. reisebrev – det «årne sæ» for oss i det ene landet etter det andre

Dragebyen Ljubljana

Munnkurv på hund. For meg er det dyreplageri. Hunder som kan finne på å skadebite andre dyr eller mennesker om de ikke har munnkurv, har ikke noe å gjøre ute blant folk og fe uansett, synes jeg. Dessverre forlanges det munnkurv på hunden om du skal få den med på buss eller tog. Det gjelder de fleste land sørover i Europa. Så også her i Ljubljana. Følgelig tar vi ikke buss med Floke. Parkering av bobil i sentrum av turistområder, kan man bare glemme om det ikke er spesielt tilrettelagt for det. Løsningen er drosje, men mange drosjesjåfører nekter å ta med hund i bilen.

Det er ikke aktuelt å gå fra Floke i bobilen flere timer midt på dagen. Skal vi avstå fra turen inn til Ljubljana sentrum? Niks, vi prøver. En Uber kommer om tre minutter. Hund? Kommer ikke på tale! Uber melder at sjåføren har avvist turen. Ny bil kommer om fire minutter. Hund i bilen? Ok om den sitter i bagasjerommet. Vel, det er stasjonsvogn og åpent til kupéen. Det går. Floke er ikke helt happy, men roer seg fort.

«Tenk om vi ikke får tak noen som vil kjøre oss hjem?» sier Jan. «Den tid den sorg», sier jeg. «Årne sæ» alltids.

Det gjør som regel det.

Dragebyen Ljubljana er virkelig en spesielt pen by. Kanskje en av de fineste i Europa. Den grønne elven Ljubljanica snor seg elegant gjennom gamlebyen hvor severdighetene ligger på rekke og rad. Flere broer binder sammen de to sidene av elven hvor Tromostovje, Trippelbroen er den mest kjente og mest fotograferte. En drage er byens symbol, så her finner vi også dragebroen som voktes av fire ildsprutende drager.

Ifølge gresk mytologi beseiret Janus, lederen for argonautene, en fryktinngytende drage ved kilden til Ljublanica. Janus var han som ble sendt ut på jakt etter det gylne skinn. Historiene rundt ham er mange og til dels motsetningsfulle, men han regnes som vokter av Ljubljana.

Mer tragisk er historien fra andre verdenskrig. Fra 23. februar 1942 ble Ljubljana okkupert av Italia, inngjerdet med piggtråd, og omgjort til «krigsleir». Fra 1943 tok tyskerne over og gjorde hele byen til en fangeleir.

Nå er det verken ildsprutende drager eller nazistiske okkupanter å se. Byen er vennlig og livlig. Det myldrer av folk som nyter solskinnet og de mange hyggelige små restauranter og kaféer som ligger tett i tett på hver side av elven.

Vi har ingen planer om å se noe spesifikt eller oppsøke slott og borger som vi har sett nok av i vårt liv. Vil bare rusle i solskinnet og nyte det vi ser. Sette oss på den ene fortauskaféen etter den andre. Grønn te til meg og kaffe til Jan. Så rusler videre. Jeg faller for fristelsen til å kjøpe varm sjokolade og et kakestykke. Det luktet så godt fra sjokoladekaféen. Men klarer selvfølgelig ikke å få det i meg. Altfor søtt. Duften var dog nydelig. Litt senere tar vi en liten lunsj med en øl til Jan og en interessant drink til meg. Red Carpet. Har aldri gått på rød løper i mitt liv, men nå har jeg i det minste drukket en. Slett ikke verst.

Floke følger så fredelig med overalt hvor vi går. Stadig vil noen klappe ham. Noen han ikke sier nei til så lange de gjør det slik han liker det best.

Etter hvert er vi ferdig sett. Kommer vi oss tilbake mon tro?

Uber melder at en oransje Dacia skal ankomme om fire minutter. Litt spente er vi. Får Floke være med?

Ittno problem. Det «årna sæ». En særdeles hyggelig ung mann legger sine egne saker i bagasjerommet, så Floke og jeg får sitte foran. Sjåføren og Jan deler mange bilerfaringer på veien, og vi deler alle litt om det å reise, veivalg og naturopplevelser. Etter endt tur tikker det inn melding fra Uber om at sjåføren takker for veldig hyggelig samtale.

Stadig nye og vidunderlige naturopplevelser

Fjell har stått i fokus på denne turen. I hvilket land vi enn har kjørt, hvilken vei vi enn har valgt, har mektige fjell raget mot oss. Så også nå når vi kjører nordover mot Østerrike og neste mål. Den sju tusen år game byen Hallstatt som har klort seg fast mellom høye fjell og Hallstätter See. Turistmagnet og turistfelle så god som noen, og med god grunn.

Kjøreturen dit blir så magisk vakker som den gjerne blir når man kjører vekk fra motorveiene og inntar landeveier. Bratt opp og ned. Mektige snøkledte fjell på alle kanter. Skog. Og så – det mest vidunderlige av alt. Skråningene er dekket av blåveis! Blått i blått så skjønt at jeg blir helt rar inni meg. Får bare lyst til å hoppe ut og være i det vidunderlige blålilla teppet og nyte det.

Veien inn mot Hallstatt er en smal stripe mellom fjellet og Hallstätter See. En trang tunnel leder inn til byen og parkeringsproblemene. To parkeringsplasser med overliggende bommer på 2,3 meter gir ikke mulighet for bobiler å kjøre inn. Vi får beskjed om å dra til bussparkeringen som viser seg å være flere kilometer unna. Så langt kan ikke Jan gå. Det er bare å snu, kjøre sakte gjennom byen og tenke at vi fikk i hvert fall sett litt av den. Og strengt tatt er synet av et vakkert blomsterteppe viktigere for meg enn en gammel by.

Men tror du sannelig ikke det «årne sæ» nå også! I tunellen ut fra byen er det en liten utvidelse hvor det går an å parkere. Plass nok til tre bobiler og fem personbiler. Jan hiver seg enn på den eneste ledige plassen. Her er det både utsiktspunkt og lange trapper som fører ned til byen. Jan avstår, han tror det blir for hardt å gå opp igjen. Så det blir Floke og jeg som tar turistvandringen. Omgitt av store flokker japanere med mobilkameraer på selfiestenger.

Saltkammerbyen med den fantastiske beliggenheten

Visst er Hallstatt fin. Først og fremst pga. beliggenheten som knapt gir rom for bebyggelse, og den nydelige blanke sjøen hvor de snøkledte fjellene speiler seg i all sin prakt. Husene er mest i tyrolerstil. Så er det ikke dem som kan skryte på seg den ærverdige alder av sju tusen år, men selve tiden det har vært bosetting her. Det er gjort rike funn fra jernalder og tidlig bronsealder her. Det foregikk saltutvinning her allerede for fire tusen år siden. Salt er også turistproduktene det spilles på. Her får man kjøpt all verdens remedier basert på salt. Trearbeid er også noe som går igjen i Østerrike. Skikkelige ting. Ikke noe suvenir made in China, men fine leker og pryd og nyttegjenstander.

Tenker det var bra Jan ikke ble med. Det er tungt å gå opp trappene igjen.

Vi må kjøre samme vei tilbake, så nå blir det faktisk anledning til å stoppe litt så jeg får være i blåveisteppet. En vakker by ser jeg. Vakker natur og blomster føler jeg. Det er uendelig mye sterkere.

Værgudene ser ut til å være på vår side gjennom alle våre reiseuker. En del vind og noen få regnskurer har vi hatt, men det er solskinnet vi husker. Og som følger oss videre. Vi er så definitivt på hjemvei, men skal ta med oss et par svært severdige byer i Tyskland før den siste transportetappen.

Det blir i neste reisebrev.

Et godt råd på tampen: Ikke prøv å besøke Hallstatt i turistsesongen – Byen var full nok nå. Og ikke prøv å besøke den med bobil med mindre du har sykler som kan ta deg fra bussparkeringen og inn. Men bussparkeringen var nesten full den også. Selv på denne tiden.

PS – takk til vloggen «The Gona Again» på YouTube og IG som tipset oss om Hallstatt