Jakten på den gode vin

12. oktober 2025 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged Belstein, Bobil, bobilturer i Europa, Cochem, KaráJan V, Moseldalen, NATUR, reise med hund | 1 kommentar

Reisebrev 5 Campingplatz Happy Holiday i Moseldalen

Noe så ufattelig vakkert som å kjøre vei 416 gjennom Moseldalen! Nesten helt ved vannkanten følger veien elvens kraftige slynger. Landsby på landsby med pittoreske eventyrhus som tatt ut av brødrene Grimms eventyr, speiler seg i Mosel der den flyter så grønn og stille. Små og store skip seiler i begge retninger. Alle er lave for å kunne gå under broer. Mange tar det igjen på lengden. Enkelte er virkelig fasinerende lange.

På hver side strekker bratte åssider med druemarker seg langt oppover. Noen så bratte at en kan undre seg over hvordan det lar seg gjøre å drive dem. De fleste druemarkene er på vestsiden hvor vi kjører. På motsatt side dyrkes det også, men her er det også tett løvskog.

Dette må da være den perfekte tiden av året å nyte dette eventyret av et landskap!

Fargene er helt betagende når det grønne brytes av alle de flammende nyanser av høstfarger. Luften er frisk og klar. Behagelig for oss som ikke liker for mye varme, men varmt nok. Femten – sytten grader. Det er overskyet, noe som er langt mer behagelig enn solskinn når man kjører. For min del generelt bra, da jeg må unngå å få sol i ansiktet.

En smal sykkelvei går mellom bilveien og elva og viser oss at dette er høysesong for pensjonister. Den flate sykkelveien yrer av syklende par med umiskjennelige grå hårtuster under den korrekte sykkelhjelmbekledningen. Det er unektelig også et gode på denne tiden at yrkesaktives feriesesong for lengst er over. Sommers tid er det nok langt mer tettpakket med folk her. Skjønt pensjonistene, som vi jo også er, fyller godt opp overalt.

Høsten er en fin tid for å nyte livets høst. For her står nytelsen i fokus. Moseldalen må vel være Tysklands svar på Italias Toscana.

Vakkert landskap, enorm vinproduksjon og stort fokus på mat og vin. Hver eneste landsby har flere tilbud om vinsmaking. Likeså alle vingårdene. Spisesteder og vinhus er det rikelig av. Hoteller og overnattingssteder likeså i tillegg til alle muligheter for elvecruise.

Dertil er det meget godt tilrettelagt for bobiler. Stellplatz’er og campingplasser tett i tett, samt tilbud om å stå på vingårder.

**kke så verst å campe ved bredden av Mosel. Ha egen brygge og innta middagen akkurat her.**

Cochem var dagens mål. En vakker by som tilbyr gratis bobilparkering ved elven. Vi kjørte likevel noen kilometer til. Gjennom landsbyen Ellenz-Poltersdorf hvor man kan stå på Stellplatz’en til vinhuset Loosen. Etter nok en kilometer ender vi ferden på Campingplatz Happy Holiday. Idyllisk beliggende helt ved bredden av Mosel. Her står vi i vannkanten med egen brygge og store valnøttrær over oss. På motsatt side av elven strekker de vakre åsene seg bratt oppover til Burg Metternich som troner på toppen. Rett bortenfor oss patruljer en liten ferge frem og tilbake til den maleriske dorf’en Belstein.

Vi kuler’n idag etter gårsdagens imponerende vandring. Viruset har ikke sluppet tak i meg ennå, så hvile er påtrengt. Lokalbehandlingen med cellegift i ansiktet og på brystet gjør huden stadig mer sår og smertefull, så formen er ikke optimal, for å si det mildt.

Vi lager middag på kokeapparatet ute og inntar den ved den fredelige elvebredden før vi tar en tidlig kveld.

Dagen derpå møtes med fornyede krefter og eventyrlyst. Vi tar den sjarmerende lille kabelfergen over elven til Beilstein.

Her er ufattelig vakkert! Nydelige bindingsverkshus og andre murhus klynger seg til hverandre opp de bratte smågatene. Mengder av blomster og drueranker omkranser alt som omkranses kan. Bak husene ligger kirken som tar nesten like mye plass som landsbyhusene til sammen. Her er vinhus og serveringssteder tett i tett.

Vi setter oss på terrassen til den aller første restauranten som faktisk også ser ut som den triveligste.

**Floke og jeg på ferga over til Belstein**

Og nå skjer det. Jeg får mitt første glass med nydelig tysk hvitvin. En halvtørr Gewürztraminer som slett ikke smaker søtt som andre halvtørre tyske viner. Jeg har alltid hatt en Gewürtzraminer fra Alsace blant mine favoritter, så det må innrømmes at dette vinvalget ikke var spesielt dristig.

Vi rusler svært rolig rundt i gatene og bare nyter synet. Jeg stikker innom et butikk med vinsmaking og sier hva jeg liker og ikke liker. Altså, tørre viner som ikke er sure og ikke Riesling. Damen gir meg Riesling som heller ikke denne gang setter meg i noen form for henførelse. Jeg ber om å få smake en Gewürstraminer, men hun nekter. Påstår at den er sur så den vil jeg ikke like. Og det kan hun fastslå med sikkerhet, for det er hun som er fagpersonen. Og noen annen vin synes hun ikke jeg skal få smake.

Jeg har mye psykologi i min fagkrets, så da kan vel jeg med samme sikkerhet fastslå at denne damen er sur. Meget sur. Hun synes muligens ikke jeg så rik nok ut til å ofre mer vin på meg. Og jeg som har nye joggesko uten hull og nesten helt ren dongerybukse!

Den bitte lille landsbyen er fort sett ferdig. Plutselig befinner vi oss et stykke opp i åsen, bak den store borgen. Jan er ennå så yr over sin gåprestasjon for to dager siden, at han mener vi må prøve å gå til toppen. Det er ikke noe problem for meg å gå langt, men bratt er verre med dårlig pust. Og for Jan er en slik stigning virkelig tøff.

Men jaggu klarer vi ikke det òg og kan sette oss på kaféen på toppen og nyte turens desidert vakreste utsikt. Vi nyter hver vår skål med suppe også, og et nytt vinforsøk for min del. Et glass Grauburgunder som smaker sur og uferdig løvetannvin. Jeg liker jo ellers viner Pinot Grigio/ Pinot Gris som er samme druetype, så det er litt merkelig. Må være noe med klima og jordsmonn og alder på vinene antakelig. Men da er det ingen tvil om at vi må tilbake til det restauranten vi startet med! Når jeg endelig har oppdaget en god tysk vinm vil jeg i det minste ha ett glass til.

Vi triller lett ned sikksakkeveien fra toppen og like lett opp trappen tilbake til terrassen på den beste og mest sjarmerende restauranten her. Bestiller fluksens et glass Gewürstraminer til meg og en øl til Jan. Han er mett etter suppen oppå toppen, men jeg tar glatt et måltid til. En stor tallerken Fetasalat med masse godt tilbehør. Og en stor skål stekte poteter til.

Floke har blitt en dreven kafégjenger i løpet av turen og oppfører seg eksemplarisk. Dessuten synes alle at han er så snill og søt. Og det har de helt rett i. Han er jo det.

Denne dagen blir det sol og nesten litt i varmeste laget. Vel tilbake på Happy Holiday blir vi sittende ute helt til mørket faller på. Med hyggelig selskap av et meget forelsket tysk par på rundt femti.

Hva fredagen vil bringe, vites intet om. Avgjørelser tar vi som det faller seg. Idag er idag og imorgen er i morgen. Altså en helt annen dag.

**Merking av hvor høyt flommen har godt enkelt år**

Vakker liten landsby denne Belstein

Er egentlig sitronvann riktig drikke i et vindistrikt?

9. oktober 2025 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged Bobil, bobilturer i Europa, KaráJan V, Koblenz, Moseldalen, reise med hund, tyskland | 2 kommentarer

Vandring og forfriskninger i Koblenz. Reisebrev 4.

I sesongen går det en ferge over Rhinen som forbinder campingområdet og Koblenz. Dessverre sluttet sesongen dagen før vi ankom. Da har vi to valg, gå eller ta drosje. Vanligvis er det jeg som pleier å hevde at et par cm på kartet bare er et lite stykke unna. Det har vi ledd mye av når vi har kjørt milevis av gårde i huttaheiti og lett etter den campen som skulle befinne seg et par cm unna.

Men nå er det Jan som er overbevist om det samme. Han, som nesten ikke har hatt krefter til å gå på over et år, og har jobbet hardt for å komme tilbake til treningsturen sin på 1 km, mener nå at vi selvsagt skal gå til byen. Det er slett ikke lange biten i følge kartet. Vel har jeg alltid vært en glad vandrer, men det er i terreng. Asfaltvandring synes jeg er helt grusomt. Hardt underlag og artrose i alle ledd, er en elendig kombo. Men når Jan faktisk vil gå, er ikke jeg den som sier nei. Så vi går. Og går. Tar noen pauser og går igjen. Over Balduinbrücke hvor vi også må hvile en stund, og inn til Altstadt.

Men plutselig er vi ikke i Altstadt. Vi er er omgitt av veldig mye mer Neustadt. Så ikke bare har jeg smittet Jan med mine totale feilvurderinger av avstander i forhold til målestokk. Det ser ut til at jeg også har smittet ham med min totale mangel på retningssans.

Men hva gjør det så lenge han nå smitter meg med det å ta pauser. Mange pauser med diverse forfriskninger. Det er sesong for vinsmaking nå. Som den vinelsker jeg er, har jeg gledet meg til det, selv om jeg ennå ikke har smakt en god tysk vin. Men antar at de finnes, så jeg er mer enn klar for å gjøre noen oppdagelser der. Dessverre slår Murphy’s lov til og gir meg et virus med feber og vondt i halsen. Det eneste jeg har lyst på er varme drikker, helst med ingefær. Og det får jeg på første stopp. Kokende vann med sitron- og ingefærskiver i som gir meg flash back til Olhão. Der kjøpte jeg alltid chá limão på vei til byen. Jeg spiser opp alt, inkludert sitronskallene, og satser på at det gir snarlig helbredelse.

**Det er så mangt som kan fange ens interesse**

Vi går og går helt som jeg alltid har gjort. Varierer mellom 180 grader feil og 90 grader feil til høyre eller venstre alt etter som. Men så ser vi jo byen. Både gammel og ny by, og begge deler er fint. Høyt over oss henger det snorer med BH-er tett i tett mellom husene for å fokusere på brystkreftsaken. Ganske så dekorativt, faktisk.

Ingen av oss er opptatt av å se noe spesielt. Vi liker å se på ulik arkitektur, og vi liker å se på folkelivet. Havner i en gate med masse deilig street food. Jeg kjøper fylte vinblader og grillede oliven med hvitløk og urter. Vidunderlig godt. Jan kjøper en god ost. Ingen av oss er glade i å gå i butikker eller drive og kjøpe saker og ting bare fordi vi er på reise. Likevel slår jeg til og kjøper et par gode joggesko. Eller, jeg jogger jo aldri, men det er sko som ser ut som joggesko. Det ene paret jeg har fra før, som jeg går med nå, gir ikke god nok støtdemping og har dessuten store hull i overlæret. Det er en lise å få på meg nye Sketcher sko som er smale, har god såle og passer perfekt til mine føtter. Ikke var de spesielt dyre heller i motsetning til noen såkalte medisinske sko de gjerne ville selge meg til tre ganger prisen av Sketcher-skoene.

**Et kjempeområde dekket av kjempeverbena**

Vi vandrer videre og er atter et sted i Altstadt. En gatemusikant står under en murarkade og spiller fiolin. Om han er noen stor fiolinist aner jeg ikke, men det låter varmt og vakkert med den gode akustikken hvelvingen over ham gir. Vi slår oss ned på en italiensk utekafé på torget der. Kaffe til Jan og varm sjokolade med dobbel espresso i til meg. Så godt! I bakgrunnen hører vi fortsatt fiolinisten som nå slår over til Bella Ciao.

Med fornyede krefter og litt bedre oversikt over retninger, beveger vi oss mot odden Deutsches Eck der Vater Rhein møter Mutter Mosel. Vi trenger en ny pause før vi kommer så langt og setter oss på en av fortauskaféene med utsikt mot Rhinen Det er hyggelig å sitte å se på de store båtene som glir forbi. Veldig lange og veldig lave.

Jeg mener å ane en viss helbredelse av ingefær- og sitrondrikken og slår til med et glass hvitvin. Den smaker fersk løvetannvin. Dvs. omtrent slik det meste av tysk vin smaker i min gane. Bratwurst og pommes frites på deling vil si pommes frittes til meg og pølse til Jan og Floke. Sa jeg at vi prøver å avlære ham å få mat ved restaurantbord og andre bord? Det er feil. Der har jeg nok både to pappaer og én onkel i mot meg.

Like bortenfor oss er startpunktet for gondolbanen som går opp til Festung Ehrenbreitstein. Det frister veldig å ta den bare for å oppleve utsikten. Og enda mer fordi det skal være en svært god restaurant på toppen der. Men jeg føler meg for sjaber til å kunne ha glede av gourmetmat nå. Og Jan har uansett ikke interesse av det, så det får bli en annengang. For det ser veldig flott ut å kunne sveve høyt der oppe. Vogn nr 17 har glassbunn, så kommer man med den, får man en ekstra spektakulær opplevelse.

***Det er så søtt når ørene til Floke blafrer i vinden***

Det er spesielt å stå der ytterst ute på Deutsches Eck og se Mosel og Rhinen bli ett. Her er det slutt på Mosel, menst Rhinen renner videre til Nederland og ut i Atlanterhavet. Denne siste delen av Rhinen er jo nærmest barnet til Vater Rhein og Mutter Mosel, så jeg synes den kunne fått et annet navn herfra. Rhinskvin, for eksempel. Mer passende for et elvebarn fra et gigantisk vindistrikt.

Den giantiske rytterstatuene som står her, imponerer muligens med sin størrelse, men ellers synes vi begge at slike statuer er ganske skrekkelige. De ser så «maktdemonstranske» ut.

**Utsikt mot campen vår fra Deutsches Eck**

Vi klarer med våre små pauser, å gå hele veien tilbake til campen. Da har vi begge så vondt at vi bare flater helt ut. Floke likeså. Det viser seg at vi har gått en hel mil. Jan tror ikke det er sant, men godt over 14.444 skritt blir faktisk 10,4 km. Så langt har ikke Jan gått på alle de årene jeg har kjent ham. Nå er jeg mektig stolt av ham.

Det blit deilig med en rolig kveld. Ingen orker å lage middag, men vi har snadderet fra gata i Koblenz og litt ekstra oster og annet som ble kjøpt i en butikk på vei hjem. Det holder lenge idag.

Imorgen setter vi kursen sørvestover gjennom Moseldalen. Kanskje det blir mulig å oppdage gode tyske viner da?

Alt som skjulte seg i mørket

7. oktober 2025 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged Bobil, bobilturer i Europa, Greven, KaráJan V, Koblenz, Moseldalen, NATUR, reise med hund, tyskland | Legg igjen en kommentar

Mandagsmorgentur og ferden videre. Reisebrev 3.

Så flott å oppleve Greven i mandagensmorgenlys! Et grønt område med rik vegetasjon ligger som en liten halvøy ut i Dortmund-Ems-kanalen. Floke og jeg får en herlig morgentur i frisk høstluft. Jeg er i gang med femte behandlingsrunde av tilløp til hudkreft, så halve ansiktet og hele brystet får mer og mer brannsår. Følgelig priser jeg meg lykkelig for en overskyet himmel og sval høstluft som kjøler ned ansiktet og demper smertene. Det er godt å puste og slett ikke rått og kaldt selv om det er vått og overskyet.

Floke springer omkring og stapper hodet godt ned i muldvarpenes jordhauger og snuser intenst. Den grønne kanalen kranses av grønne buskvekster ispedd flammende rød høstfarger. Krossved med røde bær og blader. Spolebusken med gult løv og de fantastiske frøene i sjokkrosa og oransje. Høye berberis med knallrøde dråpeformede bær tett i tett. Langs breddene vokser blålilla steppesalvie og lysende gule nattlys i flatterende samspill.

Nede ved marinaen kan man bli riktig så bereist. Her er man plutselig i Dover og kan ta fergen til Calais i form av en bitte liten kabelbåt.

Nå ser man hvorfor den hyggelige restauranten kalles Beach Bar. Her er anlagt en flott sandstrand med palmer og liggestoler som riktignok er regnvåte nå, men ser hyggelige ut likevel. Floke får et tilfelle av ellevill yrhet og springer rundt og rundt i sanda i vill fart før han uten forvarsel styrter inn i en container med åpen dør. Det viste seg å være restaurantkjøkkenet som matvraket hadde oppdaget. Gudskjelov var det ingen som så verken strandspurten hans eller turen innom kjøkkenet. Men nå må han gå i bånd på resten av turen.

Så følger en kjedelig men heldigvis kort reisedag på motorveien til vi når neste mål, Koblenz, og innstallerer oss på en fin camping som nok er den dyreste vi noensinne har besøkt. Vel, dette er turiststrøk så det holder, så man må vel bare akseptere prisnivået.

Beliggenheten er fantastisk helt ved bredden av der Rhein. Vi har utsikt til store båter som glir forbi og Festung Ehrenbreitstein på toppen over. Like bortenfor oss ender die Mosel sitt lange løp fra Des Vosges i Frankrike i det den renner ut i den mektige Rhinen. Fra campen ser vi taubanen med vognene som glir opp og ned mellom festningen og elvenes møtepunkt.

Vi er så innstilt på ferie nå, at vi bare slapper av resten av dagen. Floke og jeg rusler langs Rhinen hvor jeg beundrer de vakre nilendene som holder til her, mens Floke tar en Ludo og later som om det som er ukjent og mystisk, ikke fins.

Også her er Floke velkommen på restauranten. Det blir enkel og god pizzakveld hvor vi havner sammen med et veldig hyggelig svensk par som er på omtrent samme runde som oss. Imorgen skal vi rusle ferierolig i gamlebyen uten å ha noe annet mål enn å kose oss og ta livet med ro.

I mørket mellom trærne, skjuler seg en perle

7. oktober 2025 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged Bobil, bobilturer i Europa, ferie, Greven, Høst, KaràJan V, KaráJan V, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Høstferie i Tyskland.

Reisebrev 2.

Vi følger landeveier mot Glückstadt for å ta die Elbfähre over til Wischhafen. Vi liker så godt denne ruten med den lille fergen som gjør at vi unngår den tette trafikken gjennom Hamburg.

Vi passerer nydelige, røde mursteinshus med like røde teglkledte fortau utenfor. De tjukke halmtakene er grønne av mose og gir en fin fargekontrast. Ennå er det rik blomstring i hagene. Høye tuer av pampasgress vaier majestetisk utenfor alle hus.

Amy har vært på ferde også her i det flate, Nordtyske landskapet. Mye står under vann. Vel fremme i Glückstadt, viser det seg at vannstanden i Elben er alt for høy til at fergen kan gå på mange timer ennå.

***Ein glücklicher Hund in Glückstadt*** ***– Floke og jeg tar en lufetur langs elven mens vi funderer på hva vi skal gjør videre***

Det blir vendereis, Autobahn og trafikkkorker til et godt stykke etter Hamburg. Mange mener at det er så fint å kjøre på søndager i Tyskland når det er forbudt for trailere. Vel, i dag er alle tyskere på søndagstur, og vi opplever mer kø og tettere trafikk enn vi har gjort på mang en tysk hverdag tidligere.

Lang tid i kø, og vesentlig flere kjørepauser enn hva vi har hatt behov for tidligere, gjør at vi ikke orker å kjøre til dagens mål som var Koblenz. Lykkeligvis har vi gode venner i Svelvik som har tilhørighet til Tyskland. De har tipset oss om all verdens fine Stellplatz’er og campinger som ligger langs ruta vi har tenkt oss.

Vi kjører av motorveien og setter kursen mot Stellplatz Yachthafen Fuestrup nord for Münster. Her skal det visstnok være riktig så idyllisk og en fabelaktig god restaurant. Ja det bør det sannelig være, for det viser seg at det lange navnet jeg har skrevet inn på GPS’n, er det som blant bobilister kalles Greven etter området det ligger i. Nærmest et sagnomsust sted som alle MÅ innom på vei til eller fra Portugal eller Spania.

**Hunder slapper godt av når de får være sammen med familien sin**

Selv har vi aldri vært der siden vi tidligere bare har sveipet gjennom Týskland. Men nå har vi nådd, om ikke støvets alder, så i hvert fall pausenes alder. Og det er vår tur.

Det er helt svart ute når vi ankommer. Vi ser mange bobiler, men ingen restaurant og kjenner skuffelsen sige på. For nå er vi inderlig slitne etter en dag med Autobahn, eksosluft og regn. Kan virkelig dette tilsynelatende svarte, ødslige stedet være det berømte Greven?

Jan aner et lys litt lenger bort. Sannelig ligger det ikke en liten restaurant der! En stor grillhytte med varmt bål på peisen i midten.

Vi nærmest hiver fra oss bobilen og stimer ned alle tre. For Floke er også hjertelig velkommen. Det er varmt og godt. En hyggelig servitrise kommer med menyen som byr på et utall av fristende retter og god drikke. Nå er det ferie, og jeg bestemmer meg for at jeg kan spise alt unntatt svinekjøtt. Jan velger kalveschnitzelen han har hørt så mye om. Jeg velger grillet kyllingbryst med grillede grønnsaker. Pommes Frites til begge. For en vidunderlig god mat! Min rett har også rikelig med hvitløk og grillet sitron. Helt i min gate.

Ikke bare er maten særdeles smaksrik og vel tilberedt, det er også rikelig av den.

Så det blir faktisk kyllingbryst på Floke også. Men ikke før vi er hjemme igjen. Han skal ikke læres opp til å spise ved restaurantbord. Eller rettere sagt, vi prøver å avlære ham slike vaner.

Stappmette og mer enn fornøyde rusler vi tilbake til bobilen. Vi skjønner godt at folk drar hit igjen og igjen. Vi har hatt en vidunderlig koselig kveld her. Jeg sovner allerede etter første runde med Rummikub. Floke er også helt utslått etter dagens nye og interessante opplevelser.

Oppdag Tysklands skjulte skatter

7. oktober 2025 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged Bobil, bobilturer i Europa, Friedrichstadt, KaráJan V, NATUR, reise med hund, tyskland | Legg igjen en kommentar

Fra Halden til Friedrichstadt. Reisebrev 1.

Mange har etterlyst reisebloggen min som stoppet brått da vi var på hjemvei fra Portugal våren 2024.

**Markedplassen i Friedrichstadt kranset av vakker** **Hansaarkitektur**

Årsakene er legio, fra ødelagt Mac og gammel bobil som krevde dyre reparasjoner, til gamle kropper som også har hatt behov for vedlikehold av til dels alvorlig karakter.

Bobilen ble endelig friskmeldt i forrige uke. Selv er vi ikke friskmeldte, men henger nå med og har både livslyst og reiseglede. Så nå, endelig, halvannet år etter siste Portugalsvinter, prøver vi oss forsiktig på en halvannen ukes bobiltur til det store utland. Nærmere bestemt Tyskland.

Tyskland har utrolig mye å by på. Dessverre har det mest blitt et transittland vi raser gjennom. Enten for å nå frem til Portugal som ligger så langt unna Norge, eller for å komme oss hjem etter en lang vinter i Portugal. Og hver gang sier Jan «jeg vil så gjerne ha en Tysklandsferie hvor vi har tid til å se litt av dette landet som har så mye historie og kultur som er verdt å oppleve».

Før andre verdenskrig var tysk fremmedspråket det var mest vanlig å lære i Norge. Begge mine foreldre snakket godt tysk. Jeg vokste opp med høytlesninger av tyske dikt. Bl.a. «Der Erlkönig» av Johan Wolfgang von Goethe som jeg var helt betatt av som barn. Og også lærte meg å spille på piano etter hvert. I det hele tattkan Tyskland vise til et fabelaktig repertoar av forfattere, diktere og komponister. Samt nydelige gamle universitetsbyer og vakre Hansabyer.

Noe har vi dog fått med oss tidligere i dette gigantiske landet. Trier, Tysklands eldste by i enden av Moseldalen. Og den gamle universitetsbyen Göthingen hvor det ofte passer med en overnatting på den hyggelige Stellplatz’en der.

Likeså Neuendettelsau hvor samboeren til en av Jans søstre er fra, samt den vakre byen som har prydet forsiden av så mange skoletyskbøker i Norge, Rothenburg ob der Tauber.

Selv er jeg også glad i den tyske landsbygda. Tyskland er et gigantisk jordbruksland. Jeg elsker alltid å se hva som dyrkes i andre land, hvordan hagene ser ut, hvilke vekster jeg kjenner igjen fra Norge og hvilke som er nye og spennende for meg. Det er så utrolig hyggelig å kjøre gjennom de tyske «Dorf’ene» med pittoreske hus og frodige hager.

Lykkeligvis får vi ha med oss vår elskede fosterhund Floke. Han er forlengst preparert for utlandet med rabiesvaksine, men har ennå til gode å oppleve det. Sverige regner vi ikke med. Vi bor jo praktisk talt i Sverige.

Vi starter med friskt mot i retning Halmstad fredag 4.10. Underveis kommer vi på alt vi har glemt, da bobilen har vært rensket for alt innhold pga. lekkasje. Men mottoet er, har man kredittkort, pass og mobiltelefon, berger man alltids. Vår vane tro har vi ikke bestilt noen ferge. Vi vet jo aldri om vi får surret oss ferdig til å rekke noe til en bestemt tid. Først når vi nærmer oss Halmstad, går jeg på nettet for å bestille plass på fergen til Grenaa. Alt utsolgt. Neste dag? Ingen ferge. Kielferga? Alt for dyr. Ystad? Ingen ferge til Tyskland. Vi sjekker både det ene og det andre og ender opp med Gøteborg Frederikshavn. Dobbelt så dyr som Halmstad Grenaa, og det blir lengre å kjøre. Det får så være. Nå skal vi endelig ha ferie etter en lang og krevende periode i livet vårt.

**Floke vet å innrette seg. Jo flere som koser med ham, desto bedre er det. Her på fergen Gøteborg-Frederikshavn**

Det blir en hyggelig fergetur. Vi tas imot av en vertinne som ønsker velkommen og viser vei til salongen for oss med kjæledyr. Floke er oppskjørtet over alt det nye han opplever, men veldig glad. Hans første store fergetur går strålende, tross en god del sjøgang. En hel høyskoleklasse med unge jenter veksler på å kose med ham, så han er helt i sitt ess.

Sløve som vi er, hadde vi ikke fått med oss at uværet Amy var i vente, men vi møter litt av det nå. Følgelig kjører vi et stykke sørover i Danmark om kvelden i håp om å komme unna det verste før vi parkerer for natten med rumpa mot vinden.

Neste dag preges av pøsregn, men avtagende vind. Vi kommer oss velberget til vårt første mål, Friedrichstadt. En nydelig Hansaby som er på UNESCO’s verdensarvliste. Været er helt merkelig og veksler mellom de voldsomste regnskyll som varer noen minutter, og strålende solskinn. Vi får til å oppleve denne vakre, gamle byen uten å bli søkkvåte.

**Vidunderlige farger på de gamle Hansahusene**

En flott Stellplatz ligger bare et par minutters gange unna. Her er alt man trenger av fasiliteter. Ikke bare dotømming og vannpåfylling, men også strøm og sanitærbygg med dusjer og vaskemaskiner.

Floke er så utslitt av alt han har opplevd at han ikke letter på hodet når vi etterlater ham alene i bobilen om kvelden og rusler til en restaurant nede ved markedsplassen.

Utrolig nok kommer vi oss både til og fra restauranten i oppholdsvær, mens regnet styrter ned resten av tiden.

Hva gjør vel det? Bobilen er tett igjen, og varmen virker. Som det A-mennesket jeg er, sovner jeg allerede halvni, omtrent like sliten som Floke som har ligget og varmet opp senga for oss.

10. reisebrev, når man vandrer i naturen

19. februar 2023 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, hiking, miljø, NATUR, reise med hund, travelwithdog, wildflowers | 2 kommentarer

Det er vel neppe riktig å generalisere ut i fra seg selv slik overskriften kan antyde at jeg gjør. Så jeg vil heller si: når jeg vandrer i naturen. Da liker jeg godt å være alene. Alene som menneske. Jeg er jo aldri helt alene når jeg er sammen med trofaste Ludo. Naturvandring for meg har aldri vært å gå fra A til B. Snarere å stikke innom alle alfabetets bokstaver i tilfeldig rekkefølge. Jeg liker å lytte til naturens stillhet som aldri er helt stille. Naturen har sine egne lyder. Jeg vil være i den fulle sanseopplevelsen av lyd, lukt, smak, syn og berøring. Ta inn alt og nyte det. Bruke den tiden det tar. Jeg vil oppdage, lære og se. La beina følge dit naturopplevelsene lokker meg. I en slik alenetilstand med Ludo og natur kommer jeg helt i flyt. Kan gå og gå uten å merke at jeg blir sliten. Uten å ane hvor mange timer jeg bruker eller hvor jeg er. Alt annet enn samhørigheten mellom meg, Ludo og naturen forsvinner fra hodet mitt. Hodet renses og kroppen fornyes. Dette er det jeg elsker.

Familien min elsker det overhodet ikke. De anser det som uforsvarlig og uansvarlig, og de blir redde for meg. Selv om jeg alltid har funnet veien hjem når jeg har gått alene. Bare to ganger har Jan måttet ut på nødekspedisjon for å finne meg. Men begge ganger har det vært fordi jeg har hatt med et turfølge som har fått mer enn nok. Selv ville jeg alltids holdt ut til jeg fant tilbake til utgangspunktet på et eller annet vis.

Første i gang var det med den yngste datteren min som bedyret at hun aldri mer ville gå på tur med meg. Med mindre hun bestemmer hvordan det foregår. Andre gang var med John Elvin. Som likevel utrolig nok ikke har gitt opp.

*De blomstrende markene kledt med kappgjøksyre*

Det er ikke det at jeg ikke liker å gå turer med andre. Men da er det en sosial greie, man går fra A til B og har det hyggelig sammen. Tar kanskje med mat og har noen koselige pauser. Veldig trivelig av og til, men det er noe helt annet enn mine helsebringende være ett med naturen opplevelser. Det varierer jo også veldig hvilket forhold andre har til å oppleve naturen og hvilke intensjoner de har med sine vandreturer.

Det fungerer bra med John Elvin og meg. Fordi vi begge er opptatt av å oppleve i naturen. Vi snakker sammen, det er ikke det. Om naturen, det vi opplever, og ikke minst om alt som truer og ødelegger naturen. Vårt vidunderlige livsgrunnlag. Men mest av alt så er vi stille. Som regel ligger jeg tjue meter foran min følgesvenn og har Ludo hakk i hæl. På bredere stier og flatere terreng, kan vi rusle side om side og prate.

Her følger Johns beskrivelse av hvordan han opplever turene våre:

«I think I am nearing half way to being a good “birder”. But my first big discovery in hiking with Solvor is just not just to look to the sky or trees or the ground for movement but to actually look and sense EVERYTHING… I mean smells, scents, colours touch and even taste of things around you. Flowers, trees, insects, rocks, fruits, herbs, not just rocks or trees their vivid and varying colours texture shapes.

Then there are breath taking views (more often breathless ..in my case ) of sweeping valleys and hillsides and mountain tops. I have walked many mountain trails from a designated Car Park and never looked at anything, just for something like a Vulture or a Raptor. You have to really appreciate the difference.

Solvor possesses an almost childlike delight and infectious enthusiasm for nature.

“Look at that” she says …I look …What am I looking at ? I think to myself .. “That tree !!” err “Yes it’s a tree“. “Can’t you see the shape of an old man with a walking stick and hat” “Wow yes I see it”.. This takes me back to my childhood looking for shapes of animals in the clouds.

Solvor, snaps a few photos then examines the tree closer for tiny flowers or insects …snakes ..yes ..snakes really interesting err or whatever..

There are only two types of snakes to my knowledge, ones you know are poisonous and avoid. Quickly … And ones you fear might be poisonous and avoid quickly … But not Solvor, totally fearless and with conviction. “They are more afraid of you than you are of them”. I can’t correct her on this, try as I might!!»

For Jan kjennes det veldig trygt at jeg har noen å gå sammen med. Han har hatt sine stunder med bekymring. Jeg har inngått en avtale med både ham og ungene om at jeg kun skal følge merkede løyper og si fra hvilke de er. Og det løftet holder jeg med bare få unntak. Men med John på slep, kan jeg vel eksperimentere litt likevel?

Nå ville jeg først og fremst bevise for John at det faktisk er mulig å gå en sirkulær rute fra Pereira via Moncarapacho og over til nedsiden av São Miguel uten å bakse seg gjennom mannshøyt tornekratt slik vi gjorde forrige sesong. Jeg har funnet en fullt brukbar gjetersti.

Vi legger trøstig i vei. Nå er vi tre. En ny, kvinnelig beboer på campen som representerer en av de mange andre nasjonene som har tilhold her. Sprek dame. Likeså er snakketøyet som ikke høres ut til å bli slitent. Ikke i det hele tatt. Så jeg legger meg et stykke foran. Skal tross alt være anfører og vise hvor jeg har funnet denne umerkede stien.

Men finner jeg den? This is it! Here’s a signpost! John roper lykkelig hver gang han finner en stein eller en stolpe med den påmalte røde og gule streken. Det hjelper ikke at jeg sier at de viser veien til toppen av São Miguel. Min venn finner slik trøst og trygghet i å se røde og gule streker selv om de fører oss galt av sted.

Vi har fulgt løypemerkingen til Moncarapacho og derfra i retning São Miguel. Riktig nok. Men poenget nå er jo at vi skal ta av fra løypa og gå en umerket sti tilbake til Pereira hvor vi har parkert.

Vel, min utmerkete mangel på retningssans holder mål også denne gang. Jeg finner ikke veien. Dvs. en brukbar sti i naturen. Atter en gang blir det en miks av bilvei og tornekratt før vi er tilbake til utgangspunktet.

Vi passerer en del gneldrebikkjer på veien, noe som kan være vanskelig å forholde seg til når man ikke er vant med dem. Så min venn forklarer vårt nye turfølge hvordan jeg håndterer hunder som dukker opp:

«Some troublesome creatures nearby?”

At this point incredulous as it might seem, Solvor sings to them.

Yes, sings.. It’s this point when I first realised, I was not Hiking with any normal human but with a courageous fearless VIKING.

Obviously, she knows some Scandinavian song passed down through generations, this strikes a note of memory into the wild creatures psyche. Perhaps of times when they were Wolves or when they were domesticated and loved. Whatever, it works!! They are totally thrown, confused, disarmed. They turn and slink away. Ashamed they thought to bother us. I check to see my heart has started up again. And we move on.»

Hvorpå vårt nye følge øyeblikkelig begynner å synge med høy fistelstemme til hunder som løper som gale bak gjerder og vokter sitt revir. De kunne neppe blitt trigget mer.

Vel, vi er ikke helt samkjørte hva hundehåndtering angår, skjønner jeg.

Det var den turen. Et nytt forsøk på stifinning må til. Min stahet står ikke tilbake for min mangel på retningssans.

Nå er idéen å gå motsatt vei for da vet jeg i det minste hvor stien starter. Samme turfølge som sist.

Det går aldeles utmerket. Er vi i det minste i tvil på enkelte av områdene, er det bare å se etter spor av horder med klovdyr. Sporene viser vei, og jeg får avklart hvor jeg bommet sist. Jeg skulle tatt av før viadukten over motorveien og ikke lagt i vei så langt oppover mot São Miguel. Så vet vi det.

Men for liksom å gjenopprette balansen, presterer vi å bomme på den merkete løypen fra Moncarapacho og surrer av gårde i feil retning atter en gang. Jaja. Ikke så vanskelig å rette opp nå som vi befinner oss blant grusveier og hus og slipper å bryte oss gjennom busk og kratt.

Det som ikke lar seg rette opp, er derimot balansen i hodet mitt. Når det har blitt snakket konstant fra start til slutt om saker og ting som ikke har noe med det vi opplever å gjøre, og opphissende fistelsang for vakthunder er gjentatt, er jeg mentalt utslitt. Det er bare å innse at vi mennesker er forskjellige. Også i vår måte å gå tur på. Det er helt greit, men så kan man kanskje heller dele andre hyggelige opplevelser enn akkurat turgåing, da.

Neste tur tar John og jeg alene med Ludo. I kjente trakter, men siden halve turen er umerket og går over enger og gjennom skog, så roter vi omkring, atter en gang. Men hva så? Det er fredelig og fint i det vakre landskapet. Bitte små søte kaniner fyker omkring til stor glede for meg. Ludo derimot, lar seg verken begeistre eller affisere på noe vis. John, med sitt imponerende falkeblikk, fryder seg over å se hærfugler og andre interessante bevingede vesener, mens jeg bare ser brune, flaksende klumper av ulik størrelse. Begge ergrer vi oss over å ha glemt å ta med kikkerter.

Vi kommer omsider frem til Trilho das Águias, ørneløypa som går opp gjennom en dal på baksida av São Miguel. Bratt og ulendt sti omsluttet av tett vegetasjon. En lukket eventyrverden syngende småfugler, en og annen slange som glir elegant unna og mye spor av villsvin. Ludo viker ikke fra stien, men stopper en rekke ganger for å stirre nedover dalsiden og snuse intenst etter de interessante luktene fra villsvinene som hviler ut i buskene etter morgentimenes intense graving etter føde.

Ingen av oss er ennå i nærheten av formen vi oppnådde forrige sesong. Dessverre. Kanskje kommer vi ikke dithen igjen heller. Det er tungt oppover. Ludo er den sprekeste og fører an på den velkjente stien. Pauser og rikelig med vann er påkrevd før vi når toppen av dalen. Tidligere planer om å få til en sirkulær rute, er forlengst skrinlagt. Det blir samme løype ned igjen til markene. Men her finner vi til gjengjeld igjen stiene vi brukte ifjor og slipper å surre omkring i sikksakk.

En herlig og passe slitsom vandring er over. Neste tur ble verre. Beskrivelse av mandelblomstringsfestival og Trilho das Amendoeiras kommer i neste reisebrev.

9. reisebrev – hør hvor det stormer der ute

8. februar 2023 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, hage, livinginamotorhome, miljø, motorhome, NATUR, olhão, portugal, reise med hund, travellingwithdog | 4 kommentarer

«Hør hvor det stormer der ute! Her er det fredfullt og tyst…» en liten strofe fra en bedehussalme er Jans yndlingssitat når været herjer ute, og vi har det godt og varmt i KaràJan. Heldigvis blir det med den strofen. Ikke er den særlig passende heller, for det er slett ikke fredfullt og tyst verken i bobiler eller campingvogner når regnet høljer ned. Men godt og varmt har vi det. Og riktig så koselig. Det er da også fascinerende med skikkelig, trommende styrtregn som sprenger sikringer og tar med seg sko og andre gjenglemte remedier i en flommende, nyoppstått elv.

Endelig skal jeg få tid til å skrive reisebrev igjen, tenker jeg. Rekker ikke sånt når sola skinner og det er mye som skjer. Som én sa her forleden, dagene flyr så fort her at vi ikke en gang rekker å bli gamle! Det kan jo tolkes på ymse vis, men… Nå skal det bli godt med en rolig dag med skriving i retrospektivt perspektiv.

Tanken er knapt ferdig tenkt før regnet stopper og sola skinner. Fuglene, som ble snytt for å fremføre morgenkonserten sin, tar igjen det tapte ved å synge de vakreste varierte triller av henrykkelse. Men vi ER lovt litt mer småregn i dag og i morgen, heldigvis. Det er like tiltrengt nå som før i dette regnfattige landet.

Det er ikke slik at folk sitter passive på campen selv om de ikke driver med turvandring. Løypene i parken rett ved, hvor det også finnes treningsapparater og fotballbane, er populære for kortere gåturer med eller uten hunder. Likeså er hestemarkene på motsatt side for både hundeeiere og alle som er glade i å plukke markblomster. Noen tar en fuglekikkertur i reservatet. En del damer har strikkeklubb hvor alle er velkomne. Også jeg. Men siden jeg er elendig til både å strikke og å sitte i ro, samt at jeg synes strikking er drepende kjedelig, holdt det med én gang for meg. Ikke for å skryte, men jeg har faktisk klart å strikke tre grytekluter. Med strømpegarn og pinner nummer ti. Dette var for noen år siden. Siden da har en stor pose garn som jeg tror skal bli en vest, vært min følgesvenn i bobilen. I tilfelle jeg får ånden over meg en gang.

Så er det byturene. Hver fredag tar de fleste av de norske damene bussen til byen for å beføle varer og ivareta det gode ernæringsråd om «fem om dagen». Siden vi befinner oss på sydlige breddegrader, inntas dette fra glass hvor fruktbitene vaker i søt og sterk drikke som til tider medfører at damene foretrekker å ta drosje hjem. Selv er jeg ikke utpreget glad i varebeføling eller busskjøring på korte strekninger. Men damene er sabla hyggelige og morsomme, så rett som det er går jeg til byen og møter dem der i tide til å nyttiggjøre meg disse anbefalte fem om dagen sammen med dem. Alltid en trivelig stund med mye prat og latter. Og jeg går selvfølgelig også hjem igjen.

I byen får man også stelt både føtter og hender og hår for en knapp hundrelapp.

Lørdagene er det bondens marked inne i byen. Bod på bod av bugnende varer mellom de store markedshallene og havet. De fleste drar inn for å se på livet og handle herlige, kortreiste landbruksvarer. Så mye godt og forskjellig av nyhøstet frukt og grønt! Hvorfor ser vi det aldri i bruk på restaurantene her? Markedslørdagene har også en tendens til å ende med inntak av før nevnte «fem om dagen». Eller en drink eller to utenfor Helvete hvor mange av våre engelske venner har møteplass.

Nordmenn her er like glade i å la seg avbilde med Helvete-skiltet over hodet sitt som engelskmenn er det på Hell utenfor Trondhjem. Men Helvete her er intet inferno; ordet er portugisisk for armbrøst.

I det hele tatt er det artig med byturer inn til Olhão. Som ikke er en trist og vinterstengt turistby som mange lokale byer reduseres til i områder som okkuperes av store skarer med sommerturister. Takk og lov for Ria Formosa landskapsvernområde som setter begrensninger. Olhão er likevel under hardt press. Egoistisk nok håper vi at byen ikke blir ødelagt i vår tid. Den er så vakker med sine trange smug og de fliskledte husene. En nydelig arv etter maurerne. Falleferdig her og der og fattigslig, javel. Heller det enn en grusom, steril turistmaskin som kan ses lenger vest. Og viktigst av alt, byen er ennå mest befolket av portugisere og preges av det viktige daglige fisket og skjellsankingen.

Søndager er sjelden hviledager om noen skulle tro det. Det er ALLTID et marked et sted. Byene veksler på å ha markedsdager. Det er mye ræl å få kjøpt, men også mat, planter, korkvarer og diverse nyttige og praktiske saker. Øl, vin og grillmat selges over alt så stekeosen ligger tett over områdene.

Vårt favorittmarked er sigøynermarkedet i Quelfes, et lite tettsted et par, tre kilometer nord for oss. Der har de mye fint, gammelt verktøy. Mye jeg gjerne skulle tatt med meg hjem og hatt til å sveise skulpturer av. Men KaràJan har verken plass eller vektgodkjenning for slike remedier. Masse annet artig og gammelt også. Her har vi kjøpt lysekrone til Gazebo’en og et par andre fine, gamle lamper.

Apropos gazebo, «Penkingen» min med tilbehør ble raskt avhendet og bebos nå av en meget trivelig norsk dame. Når man kvitter seg med ting man er glad i, gjør det godt at de overtas av bra folk. Så er det rart det har vært travelt? Vi har flyttet til en plass ti meter unna. Det har vært en grusom flytteprosess bestående av harde avgjørelser om hva som er mulig å beholde når man skal krympe fra bobil, campingvogn og gazebo til bare bobil. Det var ikke stort, gitt. To store esker med kjøkkenutstyr og annet som kan lagres her, samt stekeovn og fryser står nå utendørs med plast over seg. Kunstutstyr og vesentlige skatter som skoesker full av vakre skjell, har jeg lykkeligvis funnet plass til i KaràJan. Etter litt forvirring, er Ludo nå helt innforstått med at han ikke lenger bor bak de store blomsterkassene, men innenfor et gjerde med noen puslete mindre blomsterpotter.

Som om ikke alt ovenstående har vært travelt nok, driver folk og feirer bursdager og inviterer til langbord med pizza og vin. Det starter på dagtid i varm sol, men viser seg ofte å fortsette til godt ut på kvelden med sang og musikk. Kun avbrutt av en kort pause hvor folk får luftet hunder og tatt på seg vintertøy.

Travelt? Javisst. Et ganske så annet liv enn et ensomt og stusslig innendørsliv i Vinternorge.

Det er både skremmende og godt at tiden flyr.

Fire bobiler med nordlendinger har nylig ankommet. Det gjør ikke tilværelsen mindre livlig, og godt er det. Til Jans store glede, og min også, er en av hans barndomsvenner fra Gimsøya blant dem. Både han og kona gikk i Jans klasse på barneskolen der i nord hvor hele Grønningsæterfamilien ser ut til å ha sine lykkeligste minner fra. For oss er det ekstra artig å vise «ferske» overvintrere dette Algarve som vi er så glade i. Som ikke nødvendigvis den jevne turist oppdager. Det har blitt både byturer, marked i Qulfes og mandelblomstringsfestival i Alta Mora på dem. Innimellom slagene har Ludo og jeg vært på vandring.

Det ser sannelig ut til at jeg har en god del mer å skrive om.

Får håpe regnet holder.

*Farvel til «Penkingen» som er ryddet og vasket . F*

8. reisebrev, vi vandrer med freidig mot

26. januar 2023 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, fotturer, hiking, miljø, NATUR, portugal, reise med hund | 2 kommentarer

«Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag og går fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den.

Selv om man gikk slik etter sin helbred at den bestandig var en stasjon foran – ville jeg likevel si: gå! Det er jo også så åpenbart at man dog ved å gå kommer velbefinnende så nær som det er mulig, selv om man ikke når det helt – men ved å sitte stille, og jo mer man sitter stille, desto nærmere kommer illebefinnendet. Bare i bevegelsen er sunnheten og helsen å finne. Nekter noen for att bevegelsen er til: Så gjør jeg som Diogenes, da går jeg. Nekter noen for at sunnheten er i bevegelsen, da går jeg fra alle sykelige innvendinger. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.»

(Søren Kierkegaard, dansk filosof og eksistensialismens far)

Aldri har noen hevdet at tålmodighet er blant mine dyder. Alt bør helst være gjort i går, og alt skal skje fort.

Da vi ankom Olhão medio desember denne sesongen, var hodet mitt helt innstilt på å gjenoppta mine lange vandreturer i Algarves herlige, ulendte natur. Aldri i livet om jeg hadde trodd at det skulle ta lenger tid å komme seg etter hofteprotese nummer to enn den første. Riktignok ankom vi Algarve fem måneder etter nummer én i forrige sesong og bare seks uker etter nummer to denne sesongen. Men likevel. Jeg var mer enn klar for fjellvandring i hodet mitt.

Det var ikke kroppen. Det har kun blitt vandringer i parken og frem og tilbake til byen. Rundt ti- tolv tusen skritt på flatt terreng er ikke mye å skryte av. Det anvendes så begrenset antall muskler til slik «flatvandring» at det ikke oppleves som trening. Jeg trenger mer.

Og skal ikke ånden vinne over kjødet? Muligens var det ikke fjellvandringer verken Markus eller Mattheus hadde i sine tanker da de skrev om kjødets skrøpelighet. Men nå er jeg ikke blant dem som har bibelen som rettesnor. Min livsfilosofi er styrt av respekt for, og kjærlighet til naturen. Og nå trenger mitt skrøpelige legeme å komme seg dit. Når ånden, les viljen, er sterk nok, klarer man det meste. Dessuten er det stor forskjell på smerter som antyder at noe er farlig i kroppen, og smerter som bare er smerter.

Min trofaste medvandrer fra forrige sesong, er mer enn klar.

«Vi starter med en lett rute», roper jeg til Jan som vinker oss av gårde. «Antakelig Trilho do Ludo, så vet du hvor vi er hen».

«Vel, drar vi i retning Faro, da?» Spør jeg John Elvin.

«Nei, vi starter med den lette ruten, den oppe ved Lagar Mesquita,» sier han!?! «Det er den jeg liker best.»

*Obligatorisk refleks-selfie i den første* *kilden*

Her er det på tide med en aldri så liten oppfriskning fra i fjor. Jeg gjengir min venns beskrivelse av nevnte rute da han gikk den første gang. Jeg antar at folk flest kan lese engelsk:

«Suddenly one day a Norwegian friend called Solvor, invited me to join her for a hike. Her partner Jan laughed, you won’t do more than one walk, “for sure” he added.Well, that was a challenge if ever I had one!!

I should perhaps have taken his jocular warning as wise advice, but I think I am now on my 8th Adventure and not deterred …yet….

I say adventure because I have learnt simple things like Hiking is not just walking and Hiking with Solvor is never as simple as following a trail, it’s a steep learning curve sometimes more akin to a survival course and challenging one’s convictions and views of reality.

After each little “adventure” I have confided with friends a few of my discoveries. And received encouraging comments like “OMG she’s trying to kill you” and “that’s not Hiking or a pleasure it’s torture” “how can you say that was interesting …its frightening “

This little dream world was abruptly broken even on my first little hiking adventure. Which my friend Jan almost predicted correctly would be my first and last hike.

Solvor, my mentor, being both wise and kind decided to take us on a “Light, simple Trek !!!” as she described it, as a sort of ‘initiation’. I quickly discovered there is no gentle introduction to hiking, particularly in mountainous country sides. It’s a Steep learning curve. We went to a place called Mesquita, it might be a local name for Mosquito which we all know bite and are painful. And it was.

After just a few minutes we were walking not along my accustomed tar mac roads or the gentle cobbles of Olhão, no think beautiful cobbled street after 6.3 earthquake with dislodged roof tops thrown in AND uphill climbs on an oily surface. There was my mentor with faithful companion striding ahead in a perfect line unfaltering steps …and me with arms outstretched like a trapeze artist delicately Zig Zagging from flattest stone to the next. I was assured the painful feelings in my knees were necessary adjustments and I would feel the benefits later. Like recovery in hospital, came to mind.

I always thought that all things would be equal like going ups would be balanced by going downs. I was quickly disillusioned, for some reason that still evades me there appears to be very more inclines than descents. Also, I quickly learnt not to say “Oh No” as I turned a corner to find yet another steep incline. I got the ‘teacher stare’ of disapproval. So from this point it was “OH….what a lovely view” “Oh!… this beats having a beer watching football “. Another thing, in England there are strategic benches for weary travellers to take a break, get their breath etc, NOT HERE, mental note. Tell my children to donate a bench with plaque .. ‘My dad loved this spot so much he died here’.»

Oppskjørtet av glede som jeg er over å komme i gang, har jeg glemt både å spise, ta medisiner samt å ta med akuttmedisin til Ludo med tanke på evt. epileptiske anfall. Vann er med til oss begge, men ingen drikkeskål til Ludo. Fjellskoene er ennå ikke pakket frem, og joggeskoene viser seg å være helt utslitt. Noen mystiske skarpe plastkanter har bøyd seg innover og prøver å skjære hull i hælene min. John har heldigvis en lommekniv, så vi spretter opp skoene litt og skjærer av «innmat» nok til at de fungerer.

Så legger vi friskt i vei. Det kjennes like vidunderlig for ånden som det motsatte for kjødet. Noen stakkete sekunder er også ånden skrøpelig, og tanker om hvordan jeg nå skal klare disse tolv kilometerne i relativt bratt og ulendt terreng sniker seg inn.

Etter fem hundre meter oppdager John at ryggsekken ikke er der den skal være, på ryggen. Jeg får en tiltrengt pause mens han går tilbake og finner ryggsekken parkert utenfor bilen.

Alt er ved det gamle, altså. Vi er begge like surrete og glemske som vi alltid har vært.

Ludo er like euforisk lykkelig som meg over å endelig få vandre fritt i naturen. Stakkaren som er prisgitt sin matmors form og har vært uten skikkelige turer i et drøyt halvår. Han svinser rundt meg og snuser gjenkjennende på alskens flekker og markerer sin tilbakekomst. Passerer de samme gneldrende vakthundene her og der med like stoisk ro som før. Hyler og logrer når han ser hunder han liker. Fortrinnsvis små blondiner som dessverre befinner seg bak utilgjengelige stengsler.

Det går opp og ned som før og slappe muskler våkner gradvis til live etter sin halvårlige, ufrivillige dvale. Alt er vidunderlig grønt, friskt og frodig i dette landskapet som veksler mellom kultur og natur. Jeg erstatter min manglende frokost med å jafse i meg noen never kappgjøksyre og et par blader av forvillet grønnkål.

Sola skinner, og alt er bare herlig.

Halvveis på ruta gleder vi oss til den sedvanlige pausen hos det gamle ekteparet vi har fått så god kontakt med. Skuffelsen er stor når gamlemor passerer oss på veien med en fullastet trillebår uten å kjenne oss igjen. Gamlefar er blitt så døv at det er vanskelig å kommunisere med ham. Ikke så rart, med fem, seks store, konstant gneldrende hunder utenfor det lille bevertningsstedet. Som vel egentlig ikke er et bevertningssted. Ifølge John som gikk inn, var det nå kun igjen fem Sagres og et par tre flasker av noe annet der. Nokså trist. For oss har den kontakten vi har oppnådd her, vært et av turens høydepunkter. Det har tatt en del turer og stopp å etablere denne. De var litt skeptiske til å begynne med, men ble stadig mer entusiastiske. Og fortalte om familien og viste frem bilder av barn, barnebarn og oldebarn med stor stolthet. Et tydelig eksempel på hvor viktig det er å lære seg litt av språket i det landet man gjester.

Ekteparet er nok veldig gamle nå. Datteren er jo på min alder.

Alt er forgjengelig, alt har sin tid. Også vi.

Enn så lenge er vi glade vandrere og nyter vår Sagres sittende i et lite busskur ved veien til akkompagnement av gneldrebikkjer.

Ferden videre går i gjenkjennelsens tegn. Der er den koselige lille ruinen med rosebusken. Der det gule huset av tynt laftetømmer. Deretter neste stigning mellom brødfrukttrær hvor villsvin har endevendt jorda. Neste topp. Utsikten. Nedover igjen via den nydelige blomsterhagen. Forbi huset med halsende små hunder. Eiendommen hvor en psycho schæfer hopper rasende opp og ned, men heldigvis ikke greier å hoppe over porten.

Vi overser stien som tar av like etter den mest velholdte av de gamle brønnene. Alt regnet i desember har fått alt til å vokse slik at enkelte stier er vanskelige å få øye på. Men vi kommer oss på rett kjøl og trasker fortrøstningsfullt oppover. Forbi eiendommen med bord og benker under skyggefulle trær. Den, som burde vært et pustehull for vandrere og solgt litt drikke og snacks, ligger der bare vakker uten tegn til liv.

Ludo og jeg kjenner igjen alle steder med hunder som bjeffer som gale. Enerverende for de fleste, men Ludo lar seg ikke affisere. De sju hvite kalkunene er nå bare to, så det spørs om ikke fem av dem ble noens julemiddager. Langs steingjerder og på engene bugner det av himmelblå storgravmyrt og skinner hvitt av duftende «lily paperwhites».

Alt er som det skal være.

Jeg har for lengst glemt smerter og utrent muskulatur og bare nyter å bruke kroppen i vakker natur mens trofaste, snille Ludo følger meg tett.

Det er artig å gå sammen med John siden vi er like glødende opptatt av natur og miljø og kan snakke om temaer som opptar oss begge underveis. Han er noen hakk mer kunnskapsrik enn meg, så jeg lærer mye. Men jeg slår ham når det kommer til planter, det er mitt domene.

Jeg er i gang igjen. Terskelen er skrittet over med 17.239 terrengskritt, og det kjennes vidunderlig.

Jan, som absolutt ikke liker å gå, har hatt noen fredelige timer hjemme på campen før han får hjem en veldig glad hund og samboer.

Ludo og jeg er i vårt ess. Dette gjorde oss veldig godt.

Vi gleder oss til fortsettelsen.

*Lily Paperwhite, kan ikke noe norsk navn*

7. reisebrev, «Dere er min vinterfamilie»

14. januar 2023 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 22/23 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, camping, fellesskap, miljø, motorhome, NATUR, olhão, portugal, reise med hund, samfunn | 4 kommentarer

«Dere har leilighet der da. Eller leier dere et hus?» Det er gjerne standardkommentarene når folk hører at vi tilbringer vinteren i Portugal. Det å tilbringe flere måneder i bobil, høres ut som den store skrekken for mange. Det er jo, mildt sagt, svært begrenset med plass. Dog avhengig av bilens størrelse. Og visst har vi kikket i vinduene til eiendomsmeglere og sett på priser på hus- og leiligheter. Kanskje hatt det vagt oppe til vurdering. I hvert fall jeg. Jan er mer på det nivået at alt over størrelsen på hytten i en lastebil er å anse som luksus.

Selv har jeg nok innimellom drømt litt om hus og hage her i Algarve.

Drømmen er forlengst forlatt. Den ville muligens vært aktuell om man flyttet hit på permanent basis. Covid og stengte grenser i 2020 ble en oppvåkning og en avklaring. Vi vil bo i samme land som vår familie og kun følge trekkfuglene når det er mulig. Og aldri i livet om vi kan tenke oss å ha forpliktelser for vedlikehold samt økonomisk ansvar for boliger både i Norge og her. Friheten og uavhengigheten med et rullende hjem er uvurderlig.

Vi har venner som både eier og leier hus her. Fine hus og hager hvor man kan dyrke både det ene og det andre. Fine, iskalde hus. Isolering er ikke en del av byggestandarden. Når den varmende sola går ned, kryper kulda inn i hus og beinmarg og klorer seg fast. I bobilen har vi det godt og varmt. Det koster ikke stort å holde et «frimerke» varmt med gass eller strøm.

Noen ulemper er det selvsagt. Vi har de fasilitetene vi trenger, men temmelig lite armslag. Dusjen er liten og trang, så vi dusjer heller i av et de mange servicebyggene her. Matlaging går til nød selv om kjøkkenbenken er minimal. Som astmatiker er jeg rimelig negativ til å sove i samme rom som det stekes og brases i. Følgelig foregår matlaging utendørs. Ute har vi gasskoker, stekeovn, fryser og stor nok kjøkkenbenk. Samt utstyr som kjøkkenmaskin, krumkakejern og vaffeljern. Jeg kan til og med søle så mye som jeg vil og pleier. Det har ingenting å si.

Vaskemaskiner, tørketromler og strykebrett finnes i fellesbyggene.

Vi har ikke plass til mer enn to, maks tre gjester inne i bobilen, men det sosiale foregår stort sett utendørs uansett. Vår KaràJan er ikke så stor, og den er dessuten soverommet vårt. Så for min del er det bare svært nære venner jeg synes det er ok å be inn. Jan er ikke like privat av seg. Ikke har han vett på å skjemmes over at vi ikke er ordensmennesker heller, så han ber gladelig inn både gud og hvermann. Vel, ikke akkurat gud da, han er jo ateist. Jeg derimot, skjemmes når det ikke er ryddig her, men forvandles ikke til ordensmenneske av den grunn. Har det liksom ikke i blodet.

Ludo begynner å bli gammel, så det stinker litt hund her til tider. På et vis en koselig lukt når man elsker dyr generelt og sin egen hund noe hinsides spesielt, men jeg tror neppe odøren tiltaler andre.

Vel, det var vel ulempene?

Nei, forresten. Det hender det kommer en regnværsperiode. Kaldt blir det ikke, men man blir våt. Veldig våt. Særlig hunder med tett og krøllet pels. Ut må man og trenger man, men det blir ikke timevis med utendørs aktiviteter.

Under slike forhold forgår jeg nesten av brakkesyke, mens Jan er like blid. Han liker å sitte i ro, mens jeg nesten ikke holder det ut.

Det var etter en slik periode jeg slo til og kjøpte en gammel campingvogn som jeg malte i glade hippiefarger. Mitt lille fristed hvor jeg kan male, lese, se på filmer og bare nyte fargekontrasten til gråværet. Og det ble gjesterom til barn og venner.

Vel, så langt er det bare barn og barnebarn som har brukt den. Og ikke ofte. De er bundet av jobb, skole, økonomi og annet som begrenser reiseaktivitetene. Så nå er «Penkingen» min til salgs. Vi skal avvikle «gazebo»-kjøkkenet også. Mais Campismo Olhão er fortsatt i den rimeligste prisklassen, men det blir likevel for kostbart å ha en fast plass her året rundt nå som vi begge er alderspensjonister og levealderjustert.

«Penkingen» er tømt, og jeg øver meg på å ha liten plass. Mine nødvendigheter og Jans unødvendigheter, dvs. alskens kjøkkenutstyr, er pakket i store plastkasser som kan lagres mens vi er i Norge. For utekjøkken blir det også i fremtiden. Fire-fem måneder med kokkelering uten kjøkkenmaskin, stekeovn og annet, ser jeg særdeles svart på. Vi får bare finne en løsning så det fungerer også i regnvær. Det gjelder tross alt ikke mange dagene.

Høres det strevsomt ut? Det er nettopp det det ikke er. Det er befriende å leve så enkelt. Det er sunt å se hvor lite man faktisk trenger. Ehh, kjøkkenmaskin og vaffeljern må man jo ha da. Men sånn ellers. Det er koselig å være tett sammen i vårt lille hjem. Ludo elsker tilværelsen med å være så nær oss. Det var faktisk riktig så praktisk da vi var over hos naboene en kveld og Ludo hadde hjemme alenefest. Han spiste opp en stor pakke svinekjøtt og en pakke røkelaks samt en del emballasje. Jan hadde så beleilig satt fra seg handleposen sin på gulvet og glemt den; til Ludos store glede.

Det fikk de følger det måtte få. Så nå er Ludo omdøpt til prinsesse Diaré. Tenk om vi ikke hadde bodd i dette lille rommet da! Da ville vi kanskje ikke hørt at Ludo måtte ut hele natten og dagen igjennom og isteden våknet til at alt hadde skjedd innendørs! Nå gikk alt uten mén for KaráJans interiør. Kun den tandre diaréprinsessen opplever å være påført mén da han ble tvangsdusjet og rengjort på vitale steder.

*Alenefest? Moi?Skjønner ikke hva du snakker om*

Men tilbake til innledningen. Sånn reelt sett kan det vel sies at Mais Campismo er Europas største eldresenter. Det sier seg selv at gjennomsnittsalderen er høy når man har anledning til å bo her hele eller store deler av året. Mange av oss har valgt dette pga. ymse helseplager som reduseres når man bor her. Da skjer det fra tid til annen alvorlige hendelser hvor akutt helsehjelp er påkrevet.

Her tar vi vare på hverandre. Uansett. Man rekker knapt å ane at man trenger hjelp før den er på plass. Folk blir kjørt til sykehus, pårørende ivaretatt, praktisk hjelp gis i rikelig monn. En vidunderlig trygghet man aldri vil ha som beboer i en leilighet eller et hus verken her eller i Norge. Her ser vi hverandre. Følger med på en god måte. Ingen blir liggende alene syke her. De fleste har sin biologiske familie langt unna. Her har vi hverandre. Vi grupperer oss nok en del etter nasjonalitet. Det ER lettere når alle snakker samme språk. Men vi holder sammen og omgås på tvers av nasjonalitet også.

Det har vært en runde her nå blant oss nordmenn. Noen fikk den hjelpen og omsorgen det var en selvfølge å gi i en tøff situasjon. De konkluderte med å fastslå: «Dere er vår vinterfamilie!»

Slik er det. Her er vi hverandres familie. Våre der hjemme kan være trygge for oss og vite at vi blir ivaretatt.

Og så har vi det akkurat så sosialt som hver og en er komfortabel med. Privatliv respekteres og inkludering prioriteres. Men du verden så ensomt det ville være å sitte vinteren gjennom alene i en leilighet enten den nå er her eller der. Her har vi det så sabla hyggelig sammen. Både på campen, i byen og rundt omkring.

Denne campingen er et eget samfunn i samfunnet. Med ulike lag og grupperinger. Mange ulike nasjonaliteter. Ulik økonomisk status. Her er nok konflikter mellom mennesker både blant dem som definerer seg innenfor samme gruppe, og mellom ulike grupper. Men først og fremst er det regler. De skrevne, formelle settes av ledelsen for stedet. Alle de uskrevne som gjør at vi fungerer sammen, er blitt til via samhandling og kommunikasjon i årenes løp.

Alle vi som bor her over tid har bevisst valgt å leve her fordi vi synes det gir oss en bedre tilværelse. Da er det i alles interesse at dette samfunnet fungerer godt. Så det sørger vi for som best vi kan. I hvert fall nittini prosent av oss.

Her er vi hverandres familie fordi vi trenger hverandre, bryr oss om hverandre og fordi fellesskap fungerer.

6. reisebrev, jul under stjernehimmelen

3. januar 2023 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 22/23 and tagged algarve, bobilturer i Europa, jul, miljø, Natal, NATUR, reise med hund | 1 kommentar

Det er denne enorme, blåsvarte hvelvingen over oss. Overstrødd med stjerner og planeter. Og månen. Enten i ny eller ne, hvelvet mer liggende enn i Norge. Eller full og lysende rund. Bortsett fra et par håpløse gatelykter på campen, er det ikke vesentlig lysforurensning her som kan forstyrre opplevelsen av den betagende stjernehimmelen. Det er to kilometer inn til byen. Vest for campen er hestemarkene, i øst ligger den store parken med naturlig vegetasjon. På nordsiden er det noen få store bolighus. I sør, mellom oss og havet, ligger administrasjonssentret for Ria Formosa. I en stor og inngjerdet park med variert vegetasjon og turstier med informasjonsskilt og fuglekikkerhus. Her er også dyrehospitalet hvor de redder ville dyr og fugler som har fått skader.

*Ikke så eminente bilder siden speilreflekskameraet mitt er utslitt og jeg må nøye meg med mobilbilder,* *men stemningen kan vel anes likevel*. *Siste bildet er tatt med mitt (ut)slitte speilreflekskamera.*

Det er befriende å befinne seg her ved juletider. Intet stress og mas. Camperlivet er såpass primitivt at det gir seg selv. Det er verken plass eller fasiliteter til å pålegge seg selv all verdens juleforberedelser.

Skjønt plutselig driver man jo på og styrer endel likevel. I fjor bakte jeg krumkaker og berlinerkranser og diverse andre småkaker. Samtlige flatet ut og klappet sammen og lignet på alt annet enn det navnet tilsa. Derav kan man slutte at den helsebringende salte og særdeles fuktige havluften slett ikke er helsebringende for småkaker. Så i år skulle jeg nøye meg med å bake Bolo Rei, kongens kake. En veldig mye bedre versjon av det norske julebrødet. En saftig hvetekrans spekket med tørket frukt, nøtter og pinjekjerner som har trukket i en raus mengde portvin. Dekorert med kandiserte frukter og nøtter før den stekes.

Vel, forholdene er primitive, som sagt. Strømmen er koblet til én seks ampères sikring. En liten elektrisk stekeovn i teltet får aldri skikkelig futt uansett hvor mange grader den settes på. I tillegg har den sin egen vilje. Flaskegresskaret jeg nettopp bakte i ovnen, ble nesten bare stekt på oversiden. Følgelig setter jeg Bolo Rei’en et hakk lenger ned i ovnen. Ha ha, sier ovnen, så du tror du kan overliste meg, du? Nei, hvordan kunne jeg tro det. Ovnen tar siste stikk og bestemmer seg for at denne gangen er det undervarmen som skal virke.

Jaja, det er bare å skjære av hele den svarte bunnen på kaken. Den blir ikke så verst likevel når jeg for sikkerhets skyld dynker den med en miks av presset appelsin, portvin og melis.

I gazebo’en er det blitt ganske julehyggelig med gullmalte pinjekongler og fuksiarøde filthjerter. Samt det lille juletret av nøtter og krydder. Enkel, selvlaget julepynt jeg gjemmer fra år til år. Et stort griseskjell med nøtter og telys pryder bordet. En hel dag. For neste dag er alle nøttene borte. Også noen av de pålimte på treet. Her er neppe ugler i mosen. Snarere rotter under gulvet. To gulvbord har jeg latt være løse etter det året jeg hadde «gleden» av å ordne opp etter tre dyr av arten som hadde lagt seg til å dø under gulvet.

Så sannelig blir det «julerengjøring» likevel. Ingen rotter skal få ligge her og dø i synden igjen. Opp med de løse gulvbordene og av med sargen rundt. Jeg lyser med lykt og får øye på litt av hvert. Alle nøttene ligger i en pen samling. Her og der ligger etterlatenskaper i form av kjekspapir, smørpapir og annet som bekrefter at mat aldri må oppbevares utendørs. Her er også en rekke andre rotteskatter som tennisballer og rester av mine fine hvite pyntefugler med fjær. Rottene liker tydeligvis å stjele alt som har noe mykt på seg. De vil vel ha myke madrasser og dyner de også. Renslige som de er, er toalettet anlagt i et hjørne. Jeg tar på maske og hansker og raker ut alt som rakes kan og får det i søpla. Slenger under både sprit og klorin for å desinfisere. Samt masse kaffegrut for å fjerne lukt. En motbydelig jobb. Samtidig som jeg ikke kan la være å bli fasinert av rotters levevis. De er både sosiale og intelligente dyr. Søte også, synes nå jeg. Skulle gjerne filmet dem når de drev på og hentet én og én nøtt til lageret sitt. Det er jo litt rørende sammen med alt det myke de så gjerne vil ha. Men smittefaren tilsier at vi ikke ønsker så nær sameksistens med rotter, det blir i drøyeste laget å dele kjøkken med dem. Selv om det er utendørs.

En eller annen idiot som aldri har behøvd å vaske noe i sitt liv, er tydeligvis den store konstruktøren av bobiltoaletter. Det er fullt av kriker og kroker hvor man må bruke gamle tannbørster og Q-tips for å få rengjort sånn noenlunde. Nå synes jeg likevel det stinker. I motsetning til meg har ikke Jan særlig luktesans, så han tar jobben med daglig tømming av doet vårt. Nå må han til pers med en større innsats, for jeg har brukt opp min tålegrense for kvalmende lukt for en stund på rottebæsjen. Jans innsats med julerengjøring blir å demontere hele sjiten og foreta en grundig rengjøring og desinfisering. Det blir heldigvis bra.

Vel, det var fortredelighetene. Ellers er det glede og hygge. Felles tur til byen med oss norske samt den svorske, hvor vi beundrer den vakre lyssettingen langs Avenida’en og rundt kirken og rådhuset. Rummikubkveld med venner og skåling for lyset på Solsnu. Samling i solen med oss få norske, samt vår svorske nabo på julaftens formiddag. Gløgg og det man har lyst å spise. Alle tar med noe. Julaften har Jan og jeg for en gangs skyld samme middag. Hjortestek med godt tilbehør. Første dag frokost i gazebo’en hvor jeg insisterer på både øl og akevittdram selv om jeg ikke liker noen av delene.

Så følger høydepunktet med engelsk julefeiring første dag hos våre gode naboer som orker å lage treretters middag med julekalkun til en hel bøling. Som alltid blir det en livlig feiring med musikk, latter og litt sang. Og vi har mimelek. Sandie har gjort klart en stor pose med oppgaver til oss før hun reiste til Wales for julen. Her er sangtekster, filmer og bøker vi skal mime navnet på. Kjempeartig. Så er det pakkelek på annendagen hvor vi spiller terning om gaver vi ikke vet hva er. Vår engelske venn Ray spanderer sushimiddag i byen på annendagskvelden. På formiddagene er det rusleturer både til byen, i parken og på hestemarkene, samt pinnespill på campen når det faller seg slik.

Visst savner jeg barn og barnebarn så det innimellom gjør helt vondt. Men noen telefonsamtaler og litt tid på Facetime tar det verste savnet. Det hjelper også at alt er så annerledes her enn livet i Norge. Og så mye mer sosialt.

Værgudene er snille med oss og gir oss ikke bare sol på dagtid, men også langt varmere kvelder og netter enn normalt. Rundt sytten graders nattetemperaturer er en del over normalen. Det hviler sånn fred og ro over denne campen. Kveldene er nydelige. Den vakreste kvelden blir nyttårsaften. Alle spiser hver for seg, men så møtes vi til bålbrenning av pinjekongler.

Vi sitter rundt et duftende bål i lavmælt samtale. Campens trofaste kattugle kaller så vakkert på en make fra pinjetreet over oss. Over det hele hvelver den enorme, stjernestrødde himmelen seg mens en stor halvmåne lyser så fint.

Det er helt magisk. Tror det er den fineste nyttårsaften jeg har opplevd.

Vår portugisiske jul preges lite av forpliktelser og stress.

Den preges mye av fred og ro og hyggelig samvær med fine folk.

Det er godt å ha jul i Portugal.

En deilig tid med «boas festas».

	Reidun Mork til Eventyret i Siracusa: Oppdag N…
	allsidigesolvor til Oppdag Hemmelighetene Bak Lica…
	Randi J. Aasheim til Oppdag Hemmelighetene Bak Lica…
	allsidigesolvor til Reisebrev fra Sicilia: En Redd…
	allsidigesolvor til Reisebrev fra Sicilia: En Redd…

allsidige

Naturens flora og fauna, vårt livsgrunnlag er det viktigste av alt. Det nytes med alle sanser hjemme i Norge, på reiser i Europa, vinteropphold i Portugal. Alltid med min følgesvenn, storpuddelen Ludo. Natur og hage er mitt hovedfokus og respekt for økosystemtes sårbarhet.

Stikkordarkiv: reise med hund

Jakten på den gode vin

Er egentlig sitronvann riktig drikke i et vindistrikt?

Alt som skjulte seg i mørket

I mørket mellom trærne, skjuler seg en perle

Oppdag Tysklands skjulte skatter

10. reisebrev, når man vandrer i naturen

9. reisebrev – hør hvor det stormer der ute

8. reisebrev, vi vandrer med freidig mot

7. reisebrev, «Dere er min vinterfamilie»

6. reisebrev, jul under stjernehimmelen

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: