Verdensarv ganger to – aldri har vi sett noe lignende!

5. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Alberobello, billivet, Bobil, bobilturer i Europa, italia, Metera, miljø, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, Sassi di Matera | Legg igjen en kommentar

13 reisebrev. Vi opplever byer som er annerledes enn noe vi før har sett

Floke matvrak slår til igjen

Nå har jeg skikkelig bondeanger for to ting. At jeg var fornuftig og ikke kjøpte noe gladkeramikk på Sicilia. Selv om jeg, som alle på min alder, har langt mer saker og ting enn jeg trenger. Men jeg er innbitt maksimalist. Vakre ting i vakre farger gjør meg glad. Så man kan vel konkludere med at vakre gjenstander er en slags mental medisin? Og dermed riktig å bruke penger på?

Det andre jeg angrer på er, at jeg ikke kjøpte med noen av de gode bakervarene med pistasjnøtter. Det er bare på Sicilia de dyrker pistasj. Den dumme fornuften min påstod at jeg måtte avstå fra slike herligheter når jeg ennå sliter med ti kilo bilringer etter sju slag julekaker jeg bakte og spiste i løpet av desember. Men skal man ikke ha litt å tære på når en er kommet så langt oppi årene som meg? Det tror jeg nok. Redningen er Lidl i Matera De har cornettos con pistacchi. Faktisk de beste, for disse har pistasjmasse inni og hakket pistasj utenpå. Så jeg hamstrer.

Når bobilen slingrer seg rundt svingene tilbake til campen, ramler posen med herlighetene ned på gulvet. Gjett hvem som slår til da?

Glupske Floke Snoke kaster seg over mine dyrebare cornettos og inhalerer dem i et febrilsk tempo før jeg får stoppet ham.

Jeg berger kun ett til meg selv. Får tro han gjorde det av hensyn til dietten jeg ikke orker å følge. Dessverre kjenner jeg et visst slektskap med Flokes glupskhet.

Matera, skampletten som ble verdensarv

Italia er helt utrolig. Ikke bare er landskapet fabelaktig spennende og variert og en nytelse i seg selv. I tillegg er landet spekket med spennende fornminner og de mest pittoreske byer og steder. Man må minst være som katten og ha ni liv om en skal klare å bli ferdige med å oppleve Italia.

Vi må bare velge noe. Det er sannelig ikke lett.

Nå har vi valgt huleboerbyen Matera. Skampletten som ble verdensarv i 1993.

Sassi di Matera, gamlebyen i Matera, må være en av de merkeligste byene i Italia. Sammen med Aleppo og Jeriko regnes Matera for å være verdens eldste by med kontinuerlig bosetting.

**Nedover og oppover på en uendelighet av vakre steintrappetrinn**

Byen er formet av et helt spesielt landskap. Dypt nede i en ravine renner den spinkle elva Gravina. Oppover de bratte, steinete veggene i ravinen klatrer byen med huler som har vært hjem for mennesker i tusener av år. Tett i tett som i en vellagret sveiteserost.

Fra tidlig middelalder klatret byen videre oppover. Hus på hus oppå hulene og oppå hverandre og gater oppå hus i ujevne, bratte stabler. Som alle byer i Italia kolonisert av ulike grupper og folk gjennom århundrene. Mye vakkert er skapt i form av spesielle kirker og freskomalerier. Her er faktisk hele seksten steinkirker og ti grottekirker. Men som boligområde ble byen stadig mer elendig sammenlignet med utviklingen ellers i samfunnet.

Her bodde på nittenhundretallet de fattigste av de fattige. Generasjoner av mennesker sammen med sauer og geiter i grottene. Sykdom og elendighet var utbredt, ikke minst malaria.

Først på femtitallet, når myndighetene «oppdaget» de forferdelige boforholdene, begynte det å skje noe. Da ble folk tvangsflyttet til skikkelige boliger i nye Matera. Skjønt ikke alle ville flytte frivillig fra hulene sine.

Tretti år senere begynte folk å flytte tilbake. Stadig flere grotter og hus ble omfattende renovert, etterhvert med støtte fra myndighetene.

I dag er det både oppgraderte boliger, restauranter og dyre hoteller og overnattingssteder i grottene.

Det krever gode sko og god fysikk skal en få med seg mye av denne bratte byen med alle trappetrinnene. Vi fikk med oss en del, og sier oss fornøyde med det. Dvs. jeg er bare halvfornøyd, Det er fortærende at ikke kroppen spiller på lag når hodet vil så mye mer. Tror nok vi må tilbake hit om muligheten byr seg. Jeg er ikke ferdigsett her.

Men lykkeligvis står nye opplevelser i kø.

Trulliene i Alberobello

Veien fra Matera i Basilicata til Alberobello i Puglia går gjennom et betagende kulturlandskap. Himmelen hvelver seg enorm og vidåpen over det flate landskapet. Milevis med prydelig bygde steingjerder avgrenser vårgrønne enger. Kyr og sauer beiter fredelig og dovent under sola. Hvitrosa skyer av blomstrende mandeltrær fyller andre felt. Enger tett bestrødd med orasnsje flak av ville ringblomster, calendula arvensis. Her og der brytes de av sennepsblomster som konkurrer med sola om hvem som skinner mest i sommergult.

Vi skal til Trulli di Alberobello og oppleve den historiske bydelen med de helt spesielle husene. Men sannelig begynner ikke opplevelsen mens vi kjører. I nesten hvert eneste felt mellom steingjerdene ser vi de merkelige, kongleaktige husene. Denne prehistoriske byggeteknikken med kalkstein som stables helt uten bruk av mørtel, preger hele Puglia. Byggeteknikken er så god at den er er i bruk den dag i dag.

**Trullihus preger landskapet overalt i Puglia**

Parcheggio Nel Verde er et perfekt sted å anbringe KaràJan. Parkeringsplass med strøm noen få skritt fra gamlebyen. Nydelig olivenlund på hvit grus

**Herrene liker å ta en felles pust i bakken på byvandringer**

Den overskyete himmelen Yr bedudet, har vi ikke sett noe til. Sola skinner, og vinden glimrer med sitt fravær. Vi får en nydelig rusletur i dette spesielle området. Selv om det er turistpreget, er det ikke noe av det tettpakkete, slitsomme vi opplevde i Taormina. En del folk er det, men vi kjenner begge på at byen ånder av en helt spesiell fredelig stemning. Det er en form for stillhet og ro her som selv ikke turistene rundt oss forstyrrer. Så forunderlig og behagelig.

På en uteservering havner vi sammen to unge polske jenter som driver Sanctuary for hunder i hjemlandet. Som vanlig er det Floke som knytter kontakt. Han har nesten like stor teft for mulig kos som for mat. Og nå blir han klappet og klødd under hele vår lange samtale.

Vi spiser en halvgod middag på en så som så restaurant litt tidlig på kvelden før jeg tar med Floke på kveldstur. Har hørt at det skal være så vakkert om kvelden i belysningen mellom trulliene. Men nå er stillheten ikke fullt så behagelig. Det føles litt ødslig å gå her i helt folketomme gater. En bil kjører forbi, bremser og snur. Litt creepy. En gammel dame popper plutselig frem fra en av de små dørene og veiver til bilen som stopper. Hun har tydeligvis en hel del hun skal ha sagt til sjåføren. Vi passerer parken som ligger mørk og øde. Går rundt den og ikke gjennom. Nedover den stille gaten mot parkeringen. Buona sera. En høy fyr passerer. Buona sera, svarer jeg og rasker på da jeg ser at fyren snur. Fort hjem til Jan og KaràJan.

Floke og jeg er fornøyde med å komme i hus. Litt for sent å vandre ute nå.

I morgen skal vi videre til neste by hvor vi skal forberede oss på å oppleve et nytt land på vår ferd.

Solnedgang i Matera

Opplev Scila og reisen gjennom et Italiensk paradis

3. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, calabria, italia, miljø, motorhome, motorhomelife, naturopplevelser, reise med hund, Scila | Legg igjen en kommentar

Drømmer har ingen begrensing – 9. reisebrev

Vakre Scila

Rolig morgen i Scila, KaràJan er parkert med snuten ytterst på kanten, så vi ser rett ned på det turkise havet. Solen stråler. Jan er ute og prater med de tyske naboene. Han snakker utmerket tysk og har pratet med tyskere på hele vår reise. Noen av dem har vi møtt igjen flere ganger underveis. De fleste vi har sett av både bobilturister og andre turister har vært italienere. Dernest en del tyskere. Et par fra Østerrike, og så de få svenskene vi møtte i Licata. Og vår ene, hjelpsomme nordmann i Sferrocavallo.

Jeg forstår tysk, men har ikke godt nok ordforråd til å holde en flytende samtale. Jobber med intensiv italiensktrening på Duolingo. Italiensk har mange likheter med portugisisk og er langt lettere å oppfatte for oss nordmenn. Men når jeg prøver å å stotre frem noen setninger på italiensk, kommer det gjerne ut som portugisisk. Dette hvislelydspråket forstår ikke de andre latinerne. Så jeg må nok pugge mer for å skille språkene.

Jan kan en del italiensk siden han hadde det på gymnaset, men det er over femti år siden. Mye er glemt. Tror faktisk jeg begynner å ta ham igjen nå.

Om jeg savner noen å prate med? I grunnen ikke. Jeg snakker med Floke, som i likhet med Ludo, er enig i alt jeg sier. Jan og jeg prater masse sammen. Vi kan snakke om alt mulig. Har så mange like referanser og samme humor. Vi ler mye. Både av oss selv og av alle situasjonene som oppstår. Vi tar ganske lett på det meste. I grunnen er vi vel ganske så fredelige av oss. Samme rytme og samme preferanser. Stort sett. Bortsett fra mat og drikke. Der er vi ganske så ulike. Men så får vi stadig noe å le av der også.

Så herlig å leke å stranda

Scila er en skjønn liten by som ligger rett på stranda mot havet i Messinastredet. Ufattelig vakker strand med havslipte steiner og grus. Knall turkis, krystallklart vann. Men skilt om at det er farlig å bade her. Forstår ikke hvorfor. Det ser jo så fristende ut.

Floke nyter litt tid på stranda. Springer og springer og leker oter. Svippturer nedom havet så han blir våt og mer grus fester seg i pelsen. KaràJan blir litt som en grusbil innimellom. Jeg koster fortsatt svart lavasand fra det meste. Nå blir det forandring i fargene om ikke annet.

Veien går oppover. Igjen i bratte svinger. En lang biltur i dag med Matera som mål. Nærmere førti mil med noen innlagte feilkjøringer. Eller overlagte avbrekk med sightseeing som vi liker å kalle det.

Ferden gjennom Calabrias dramatiske og spennende landskap

Begrepene om høyder og lavland og øst og vest forsvinner helt på denne ferden gjennom spektakulære Calabria. Italias sørligste region på fastlandet. Vi blir helt øre i hodet av alle opp-og nedturene med u-svinger. Om Sicilias landskap var fascinerende, er det ingenting mot det vi opplever på denne veien. Ville fjell og berg med dype skar imellom. Imponerende veibygging hvor ferden går på skyhøye viadukter over de dypeste daler for så å bli slukt av bergene innimellom. Uendelig antall svinger.

**Hva må ikke veibygging koste med så store topografiske utfordringer!**

Vi er høyt oppe og så lengt nede. Sving på sving. Mellom hver ferd opp og ned åpenbares nye landskapsuttrykk. Intens grønne myke åser. Enorme åpne flater med sjokkrosa felt med blomstrende mandeltrær og sølvgrønne rekker med oliventrær. Så er det kupert igjen med dype dalbunner med elveleier og skogbevokste åssider. Jeg fester meg særlig ved et område hvor jeg bare ser et det vil være herlig å dra på fotturer. Lagrer det på Google Maps. Man kan aldri vite. Kanskje kommer jeg hit igjen en gang og kan legge ut på vandring.

I det fjerne ser vi snødekte fjell og det dukker opp veiskilt om at man må ha kjettinger i beredskap. Heldigvis skal vi ikke i den retningen.

Plutselig er vi på østsida av Italia-støvelen. Har kjørt over hele fotbladet og havnet ut mot Adriaterhavet. Eller har vi det? Alle begreper om retninger er forsvunnet. Vi har visst kjørt gjennom midten av fotbladet før vi havnet på undersiden. Nærmere bestemt sørsiden av foten og ut mot det Joniske hav. Sibari kom vi til. I regionen Basilicata. Uansett nydelig igjen å bli møtt av dette lyse, turkise havet.

Nå ble det enklere å holde seg på rett vei. Det er bare å følge E90 omtrent til Metaponto hvor vi tar av på SP3 mot Matera.

Det er hit vi skal. Til sagnomsuste Matera som muligens er Italias aller eldste by.

Vi kjører igjen langs intenst grønne, myke åser. En enorm, glødende oransje sol daler sakte ned på vår venstre side. Er det i vest? Det er vel der sol går ned, men nå vet jeg sannelig ikke lenger. Så mange skiftninger av landskap og retninger på kort tid har gjort meg mer forvirret enn noen gang. Og det sier ikke lite.

**Solnegangen følger oss opp til Matera**

Det holder vel å si at vi er omgitt av naturens skjønnhet.

Vi skjønner at vi nærmer oss Matera når vi får forvarsler i form av dype skar og huler.

Og så er vi her. På Area Sosta Matera. En vennlig liten eldre herremann mottar oss. Han snakker kun italiensk. Så jeg får litt praktisk øvelse av mine nyvunne språkferdigheter. Tror ikke jeg strøk, men det stod langt fra til noen toppkarakter.

Nydelig beliggende område i rurale omgivelser. 25 euro per døgn inkludert strøm og alle fasciliteter samt skyttelbuss til og fra Mattera og Sassi.

Den søte mannen banker på døra klokka ni om morgenen med et vennlig buon giorno og forærer oss et stort, nybakt Mattera-brød. Beste brødet. Så saftig og med sprø skorpe.

Vi koser oss med deilig og somlete frokost etter gårsdagens lange kjøretur. Nå skal Floke og jeg utforske terrenget litt før vi tar skyttelbussen inn til severdighetene klokka halv ett.

Avkappet hode får nytt liv som blomsterkrukke

2. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Messina, miljø, motorhomelife, reise med hund, sicilia, Taormina | Legg igjen en kommentar

Reisebrev 11 om legender og turistfeller

Legenden om Testa di Moro

Overalt på Sicilia ser vi fargerik og flott keramikk. Turiststeder bugner av butikker som bobler av keramisk fargeglede, og jeg bobler enda mer av glede ved synet av alle disse herlige fargene. Skulle gjerne kjøpt mengder av produkter, men prisene de selges for, er ikke til å gledes over.

Særlig spesielle er de fantastiske keramikkhodene, «testa di moro». Maurerens hode. Man ser dem på vegger og balkonger, og gjerne beplantet. Nok en gang er opphavet en legende.

Fra ca. 827-1091 var det maurerne som regjerte på Sicilia. I det arabiske nabolaget Kalsa i Palermo bodde en vakker ung kvinne med øyne så turkisblå som havet. Hun levde og åndet for sine blomster som hun stelte ute på balkongen. En dag vandret en kjekk ung maurer forbi, og de ble hodestups forelsket. Den grumme skjebne avslørte etter hvert at mannen hadde kone og barn i hjemlandet som han skulle vende tilbake til.

Fra seg av sorg og sjalusi, bedøvet hun sin elsker og dekapiterte ham mens han sov.

Hodet ble hult ut og beplantet med basilikum som hun vannet med sine tårer. Deretter ble denne nye «vasen» plassert godt synlig på balkongen.

Og ingen basilikum ble større og mer frodig enn den som vokste i maurerens hode. Dermed var en ny trend satt hva vaser og beplantning angår. Dog ble, forhåpentligvis, alle vasene laget i keramikk etter denne tid.

De fleste lages i dag i par som mann og kvinne for å minne om denne ulykkelige kjærligheten.

Pigna Siciliana, den sicilianske konglens betydning.

Fargerike kongler, Pigna Siciliana, i alle størrelser er også et vanlig syn. Den sicilianske tradisjonen kombinerer konglen (frukt av eviggrønne trær) med evig liv, styrke og guddommelighet, inspirert av gamle kulturer fra Egypt, Babylon og Hellas. Konglen skal både stimulere fruktbarhet og bringe lykke og velstand.

I hovedsak produseres figurene i Caltagirone. De sies å være håndmalte, men nå en ser det enorme utvalget overalt, stiller jeg meg litt skeptisk til det.

Trinacriasymbolet

Så har vi trinacria-symbolet som både sees på det sicilianske flagget og i keramiske utgaver. Det er Medusas hode som beskytter en mot det onde. Ut fra hodet stikker tre legger som symboliserer Sicilias tre spisser/områder. Capo Pelori for Messinaområdet i nordøst, Capo Passero som står for Syracusa/sør og Capo Lilibo som står for Marsala i vest.

Turistmagneten Taormina

Vi vandrer i den lille turistmagneten Taormina hvor hver annen butikk stråler av denne fargeglade keramikken Det er så himla mye fint! Svære vaser med sitroner – åh, så gjerne jeg skulle hatt en!

Taormina er en vakker liten by med en spesiell plassering oppe i bergsida høyt over det turkise havet og den vakre lille øya Isola Bella. Egentlig helt i likhet med en rekke andre italienske landsbyer som gudskjelov ikke har fått status som turistattraksjon og derfor har fått beholde sitt genuine preg. Mens Taormina kan betraktes som et kjøpesenter uten tak. Et stappfullt kjøpesenter selv nå utenfor den verste turistsesongen. Vi må løfte blikket et par meter om vi skal se noe annet enn mennesker.

Foruten keramikkbutikker er det butikker med dyre klær og vesker og butikker med andre sicilianske spesialiteter som pistasjprodukter og likører av pistasj, sitroner, mandariner og annet som dyrkes her. Og restauranter så klart.

Vi setter oss på BAR som er berømt for sin sicilianske «frokost». Lunkne, fluffy briocher som serveres sammen med iskald granita. Granita kan nærmes betraktes som slush, altså en kald sørpe av saft fra mandariner, sitron, med pistasj – ja, alt det som dyrkes her. BAR skal ha det største utvalget ifølge mine sicilianske matstudier.

Men tror du sannelig ikke de har gått tom for dagen?

Jeg trøster meg med en mandelkake og en Campari soda. Forøvrig en god trøst siden jeg ikke tåler iskald mat og drikke. Og Campari soda er min nostalgiske memorering over min kjære avdøde bror som jeg var med til sjøs i 1970. Han bestilte alltid Campari soda på barene i Middelhavets havnebyer.

Sicilia er vidunderlig, frodig og vakker og byr på et hav av opplevelser. Folk er vennlige og imøtekommende. Vi har storkost oss her, men kjenner at vi har fått med oss nok i denne omgang.

Et deilig siciliansk måltid

Dog skal vi ha et siste måltid med ekte siciliansk mat. På den aller siste restauranten der byen ender, får vi servert nydelige retter. Kylling til Jan og grillede sjøkreps med, selvfølgelig, pistasj til meg. Samt en deilig gratinert grønnsakrøre med aubergine og tomater.

Floke matvrak

Floke vekker allmenn oppmerksomhet og begeistring hvor vi enn går. Han har litt lagotto i seg. Lagotto romagnolo er den italienske varianten av vannhund, som puddel er den franske. Lagottoer er også eksperter i å søke etter trøfler. Floke minner nok om en forstørret lagotto. Alle synes Floke er så søt. Når han setter seg i den typiske bamseposituren sin, smelter folk helt. Verre er det å hindre folk i å gi ham noe godt. Vi ønsker ikke flere episoder av at han i sin glupskhet glefser over hånden til den som gir. Noe vi prøver å forklare den velmenende bestemoren ved siden av oss.

Matvraket som lurte seg unna på campen i Siracusa og lempet inn mat som var satt ut til de mange kattene. For katter er det er her på Sicilia. Overalt og i mengder. Fat med mat til de små står overalt, noe Floke har et skarpt blikk for. Floke lurte seg unna på campen i Siracusa og spiste kattemat. Derpå spydde han en hel dag. Glupsk som han er, spiste han spyet sitt også før han spydde igjen.

Livet med hund er så mangt. Om Floke er aldri så smart på visse områder, har han ikke vært i stand til å lære av ovenstående episode. Han er fortsatt klar som et egg til å lesse innpå hva han enn kommer over av spiselige og mindre spiselige greier. Han har trålet enga på den hyggelige Area Sosta Piergiovanni hvor vi står, og klart å finne en pizzaskorpe. Hvor nå den kom fra. Så nå fyker han rundt her med snuten som en støvsuger i håp om flere funn.

En fin camp for både oss og Floke med grønne enger med duftende sitrontrær og fine blomster. Riktig så fredelig. Vi er kun to bobiler her. Verten har velvillig brakt oss både til og fra Taormina som eller er litt strevsom å komme opp til da taubanen opp er stengt for tiden.

Campen har utsikt rett mot Etna hvor man i heldige glimt kan se den sprute ild. Vår vert innrømmer at det til tider føles litt skremmende med en så mektig og uregjerlig nabo når askedrysset når ned til plassen.

Nå sperrer tåke all utsikt og det føles riktig å dra videre mot nye opplevelser.

**Utsikt fra Taormina opp mot en landsby i tåke høyt oppe på et barg. Sjekke kanten av berget!**

Arriverci Sicilia – Bienvenuti Calabria

Sicilia har vært det eventyret vi håpet på. Vi har fått med oss utrolig mye, og kunne nok opplevd hundre ganger mer. Men det får eventuelt bli en annen gang. For vi har mange flere planer, må vite.

Nå går kursen rett til Messina og den halvtimes fergeturen over til fastlandet og Calabriaregionen. Nok en gang lander vi på en liten og grei Area Soster. Denne gang «Paci» som henger i berget bratt opp for havet og den idylliske lille byen Scila.

Det er helt mørk ute. En nesten full måne stråler over oss. Midt i mot ser vi lysene fra Messina.

Nå tar vi kvelden og bare koser oss. En aldri så liten fest med bare oss to og Floke for å feire at vi faktisk kom oss til Sicilia og at opplevelsene svarte til forventningene og vel så det. Jeg lager meg GT med nypresset sitron fra hagen i Naxos. Jan tar noen Birra Peroni. Og så deler vi en stor, kjempegod hvitost med Floke. Han var nemlig litt redd på fergen. Muligens pga. en bilalarm som hylte på hele turen. Vi synes Flokebarnet fortjener litt ekstra trøst og belønning i kveld. Flink og tålmodig som han har vært hele veien.

Men reisen slutter ikke med dette. Vi er ikke engang halvveis ennå. Flere opplevlser og land venter foran oss om ikke på rekke og rad, så ihvertfall ad kronglete veier.

Etna: Naturens Kraft og Fantastiske Utsikter

28. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Etna, italia, miljø, motorhome, motorhomelife, Mount Etna, NATUR, reise med hund, sicilia, Vulcano | 2 kommentarer

Reisebrev 10 – det mest spektakulære hittil på vår reise

Tenkte å legge ut et blankt reisebrev. For nå er jeg uten ord. Speechless. Vel, nesten da. Det varer ikke så lenge av gangen hos meg.

Vulkanen Etna – for en vilt fantastisk opplevelse! Jeg er euforisk lykkelig over å ha opplevd denne dagen. Altså ruiner, fornminner, arkitektur og kunst – visst er det fantastisk å oppleve. Det gjør inntrykk på meg. Noe sterkere enn annet.

**Etna – som et Fata Morgana på hummelen når vi nærmer oss Catania**

Men dette – det kan intet menneske skape. Naturens voldsomme og ubegripelige krefter. Det er i særklasse.

I morges så det ikke lyst ut der vi stod på den idylliske Mons Gibel Camping Park ved foten av Etna. Nå har vi hatt sol og fint vær så lenge at det nærmest har blitt en selvfølge.

Det var strålende sol i går da vi forlot den særdeles trivelige bobilparkeringen Area Sosta Ippo Camper i Siracusa. Forøvrig et perfekt og meget økonomisk alternativ for bobilfolk. Omgivelsene er ingenting, bortsett fra et kjøpesenter om noen liker slike skrekkens oppholdssteder. Men man er jo i Siracusa for å oppleve severdighetene. Det er svindyrt og innebærer masse restriksjoner og tillatelser og byråkrati å parkere i f.eks. Ortigia. Når bestyreren stiller som privatsjåfør, kan det ikke bli enklere. Vi får sett det vi skal, og kan slappe av i rolige omgivelser etterpå.

Det var sol hele veien mot Catania i går. Etna steg etterhvert opp foran oss på himmelen som det rene Fata Morgana. Helt magisk.

Sol like frem til en nydelig rød solnedgang.

Og i dag. Så grått at jeg kunne grått. Hele verden innhyllet i tett tåke. «Jamen, det var da så flott det vi så av Etna i går mens vi kjørte, er ikke det nok?» Jeg bare ser på Jan. Hallo, er det mulig? Et tåkete glimt på himmelen og så har vi liksom opplevd Etna? Niks!

Jeg gir aldri opp uten å ha prøvd

Tåke eller ikke, man gir da virkelig ikke opp et mål uten å ha prøvd til The Bitter End. Vi kjører oppover. Alle værmeldinger sier at det er lettskyet. Det er ren løgn. Alt er pakket inn i en tjukk, grå grøt, og det er null sikt. Jeg bare kjenner hvordan skuffelsen holder på å overta meg helt. «Det kan jo være Etna er høyere opp enn tåkelaget», trøster Jan. Joda. Og vi har ikke nådd «the bitter end» ennå.

Det er ei side som heter Tracking Etna. Den har en helt annen værmelding. Og den stemmer! Etter å ha snirklet oss oppgjennom Mordor med bare glimtvise formasjoner av lava-orker og -uruk-haier, stiger vi opp i solens rike mellom høye brøytekanter. Bak oss er en tett, gråhvit dyne. Foran oss stråler sola hvor Etna reiser seg majestetisk mot den knallblå himmelen. Høyreist og snøkledt puster den ut sine røykskyer og drysser svart aske utover den hvite snøen.

**Vi begynner så smått å ha kjørt fra tåka**

Skjønt, det er ikke mye av snøen som er hvit. Store deler av den er også rosa. Det skyldes en algeart kalt Chlamydomonas nivalis. Egentlig en grønnalge som blomstrer når temperaturene stiger og da produserer en rød farge for å beskytte seg mot UV-stråling. Da får vi det som kalles vannmelonsnø. Er ikke naturen fantastisk?

Det er tjåke fullt i startområdet for gondolbanen. Mengder av italienske barnefamiler som pakker på seg tjukke skidresser og stimer av gårde med akebrett under armene for å oppleve snøeventyret.

Det skal visstnok være en del minusgrader i Etnas snøskråninger, så jeg lures til å pakke på meg ullklær. Og holder raskt på å krepere av varme. Det er ulidelig varmt i gondoldingsen som tar oss opp til 2400 meters høyde. Sola steker.

**Vi fikk endelig parkert i kaoset av biler.**

Floke synes hans livs første gondoltur er litt småskummel, men han tar det med fatning. Den glir så rolig og stødig oppover mens utsikten blir stadig mer spektakulær.

2500 meter opp på Etna

Jan synes det greier seg å komme opp hit. Floke også. Han gnukker seg grundig i snøen og anser snøgnukking som dagens mål og store opplevelse.

Jeg er nå en gang sånn at jeg går all in når jeg først skal oppleve noe. Den to- og den firbeinte overlates til å ta banen nedover igjen, mens jeg tar snøbussen videre oppover.

Enda godt at jeg ikke tok med Floke. Doningen går bratt oppover og rister og skumper så man må holde seg fast med begge hender. Den bruker vel en drøy halvtime et godt stykke oppover. Så går vi busspassasjerer videre med en guide til 3000 meters høyde. Lenger opp er ikke forsvarlig nå.

**Herrene har nådd sine mål. Høyt nok for Jan, og Floke får gnukket seg i snø. Begge er fornøyde**

3000 meter opp på Etna

Det klarer seg fint for meg. Høydeskrekken utfordres tilstrekkelig. Vi står rett ved et krater som oppstod ved det siste, store utbruddet for tjuetre år siden. Da skjøt lavamasser opp i 700 meters høyde før de veltet nedover, rev med seg hele gondolbanen og forvandlet landskapet nok en gang.

**De fleste synes det er tungt å gå oppover**

Utsikten er ubeskrivelig og enorm. Snøkledte topper vi så nede ved basestasjonen, er nå langt under oss. Etna er ufattelig mye høyere oppe enn det ser ut til når man er nede ved basestasjonen på 1923 meter. Den høyeste toppen på Etna er ifølge guiden 3411 meter, men høyden varierer i forhold til aktivetenene. I tillegg er området enormt i areal, hele 1190 kvadratkilometer. Og selvfølgelig er også Etna-området på UNESCOs verdensarvliste.

Etna er Europas mest aktive vulkan, og har hatt kontinuerlige mindre utbrudd siden sist på desember. Det er fire dype krater som er aktive, ifølge guiden. Ikke bare én topp.

Akebrett hadde vært tingen når vi skal komme oss ned til bussen igjen. Snøen har en merkelig, kornet konsistens som gjør at det er veldig glatt. Omtrent som saltet snø i norske bygater.

Bussturen ned er ganske spennende. Man må virkelig tviholde seg i det man får tak i. Men for en herlig opplevelse! Det uendelige snølandskapet rundt oss glitrer i sola. Rosa og hvite flater med sorte dryss av lava innimellom. Her og der stikker størknede formasjoner opp.

Jeg er fylt til randen av lykke over å ha opplevd mektige, magiske Etna.

Tenk om vi bare hadde tatt for gitt at tåke der vi var betydde tåke på Etna!

En utrolig spennende vei ned østsiden av Etna

Taormina er vårt neste mål. Det betyr at veien nedover Etna går på østsiden. Campen ved Belpasso lå på ca. 700 meter. Nå skal vi helt ned til havet, dvs. rundt 2000 meter ned i løpet av to mil. Dette er nok KaràJans rekord i antall svinger og rask og stupbratt nedstigning. Det går på andre-giret hele veien. Svært krevende kjøring, så jeg bidrar så godt jeg kan med å legge meg over i u-svingene og bremse med liksompedalene på min side.

Sa jeg at vi kjørte opp gjennom Mordor? Det var nok bare en slags Suburban Mordor. Her på østsida av Etna skuer vi ut over det ekte Mordor, skapt av de stadige utbruddene. Senest i juni 25 stod askeskyen 6500 meter til værs her. Goldt, ødslig, svart, uhyggelig og ufremkommelig. Merkelige figurer og formasjoner i svart stikker opp mellom tåkestrømmene. Saurons rike. Så intenst fascinerende i all sin underlighet.

Furutrærne som har klart å reise seg som Fugl Fønikser fra asken, er spekket med gråhvite baller av furuprosesjonslarver. Det er millioner av dem. Er det Klumelobs/Shelobs avkom? Jeg trodde Sicilia var lykkelig fri for dem. De har ikke vært å se før nå.

Nye mål, nye steder. Opplevelsene tar ikke slutt

Vi lander på nok en idyllisk og beskjeden bobilplass i Naxos like før Taormina. Sosta Camper PierGiovanni. Innehaveren er en lykkelig dyrker av erter, bondebønner, sitroner og annet. Så vi finner hverandre. «Man må jo ha noe å holde på med», sier han og slår hendene ut mot åkrene sine. Jeg er så hjertens enig.

Han plukker tre flotte sitroner til meg. Duften er vidunderlig. Nå blir det pasta al limone, sier jeg. Ingen restaurant i kveld. Og sannelig min hatt tikker det ikke inn en melding fra Norsk Tipping. Jeg har vunnet femti kroner. Da er det altså lørdagskveld, skjønner jeg. Følgelig må Jan synge «Det er lørdagskveld i staten Tennessee» for meg. Det hører med når vi er på bobiltur. Noe må man gjøre for å markere forskjell på hverdag og helg!

Nå skal vi spekulere litt på hvordan vi skal få til å oppleve Taormina i morgen. Den er ikke så lett tilgjengelig

**Vidunderlig velduftende sitroner, rett fra treet**

Hunder, mat og legender i Siracusa

26. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, gresk mytologi, mobilhomelife, motorhome, mytologi, Ortigia, reise med hund, sicilia, Siracusa, Syracuse | Legg igjen en kommentar

Hundeepisoder

Det er mangt og meget å håndtere når man reiser med hund. Sand i senga, for eksempel. Når hundebarnet med de tette pelskrøllene, som stadig vokser seg lengre, har lekt oter på sandstranda, lander det mengder av sand i senga vår. Om jeg børster ham aldri så mye. For visst deler han seng med oss. Vi har ikke hjerte til annet. Da er det deilig med litt rolig tid hvor man får kjørt noen runder med klesvask. Det ser ut til at om «stellplassen» er aldri så enkel her i Italia, så står det en utendørs vaskemaskin der. Det er vi takknemlige for.

**Fiskere renser garn ved havna på Ortigia**

Floke røyter ikke. Han er såkalt cobberdog. Ingen godkjent rase. En miks av puddel, labrador og lagotto. Cobberdog’er ser ut til å anta alskens størrelser, farger og pelsvarianter. Floke har fått sin største arv fra puddel. De samme tette krøllene, og den samme tendensen til tørr hud. Så han klør seg en del. Som den kostholdsbevisste hundemamma jeg er, har jeg derfor kjøpt lakseolje som han får på maten sin hver dag. Det skal visstnok avhjelpe tørr hud og kløe. Hvorvidt det virker etter hensikten, er jeg usikker på. Uansett elsker Floke en slik herlig smakstilsetning. Han renslikker matskålen i det uendelige. En åpenbar konsekvens er dog tydelig. Hans etterlatenskaper er ikke lenger tørre knoller som lett lar seg plukke opp uten å etterlate spor. Det kreves litt mer innsats med tørking og gnukking med en skjør hundepose.

Hundeepisoder og andre opplevelser i Ortigia, gamlebyen i Siracusa

Som i dag, i Ortigia. En gigantisk kladas med fromage-konsistens droppes midt på Piazza Minerva. Det er mitt selvfølgelige ansvar å få fjernet mest mulig av den.

Som en del av historien må nevnes at jeg til enhver tid er iført en diger og høyst ukledelig solskjerm som legger hele ansiktet i skygge. Etter to og et halvt år med stadig mer smertefulle behandlinger pga. tilløp til hudkreft, må jeg være påpasselig. Forfengelig som jeg er, benytter jeg enhver anledning til å ta den av. Piazzaen lå i skygge, så solskjermen hang og dinglet på armen min da jeg skred til verket med å samle opp fromage-haugen.

**Skygge på Piazza di Minerva og jeg har tatt av solskjermen.**

Og enda en hundeepisode

Selvfølgelig lander den dinglende solskjermen midt oppi. Vel tar jeg ansvar for alt som påligger meg å ordne opp som ansvarlig hundeeier. Men det betyr ikke at jeg ikke får brekningstendenser av alt som er ekkelt. Den skjermen kommer ikke på hodet mitt igjen med det første!

Jan blir bestyrtet over at jeg ikke tar den på når vi kommer ut i sola igjen. Men der går genser’n, som min venninne i Halden sier. Heller hudkreft enn bæsj i håret!

Vel, det var bæsjen. Så kommer neste.

Vi har registret en liten dagligvarebutikk ikke så langt unna der sjåføren vår skal plukke oss opp. Det er Jan som er mest i nød som en brødskivespisende melkedrikker. Han går inn og handler, mens jeg venter utenfor med Floke.

Ut kommer en ung dame med en stor bøtte såpevann som hun øser utover gata hvor en stor dam av tiss renner nedover. På italiensk-engelsk gir hun meg klar beskjed om at man må ordne opp slikt etter hunden sin.

Floke er vel ikke skyldig i dette? Non è il mio cane, sier jeg bestemt. Ikke min hund. Innforstått, som har gjort dette.

Når Jan har handlet sitt, er det min tur til å gå inn og se om noe frister. Det blir en pakke pasta og en parmesanost. Den samme unge dame sitter i kassa. Faktisk sitter det to damer der som forklarer at man må ha med en flaske vann og ordne opp når ens hund besudler gatelegemet i slike uhørte mengder. Det er sånn circa det jeg tror de sier, for det går mest på italiensk. Jeg bare gjentar, no, non è il mio cane.

Tror du sannelig ikke de flesker til med å vise meg overvåkingsfilmen fra de siste femten minutter! Der står Floke og tisser en elv som plasker nedover gata. Mens jeg glor i en helt annen retning som den storøyde turisten jeg er.

Hva annet kan jeg gjøre enn å overstrømme dem med mine beste unnskyldninger på italiensk, engelsk, norsk og portugisisk? Heldigvis tar de det bare pent og ler av hele greia. De ler enda mer når jeg i forfjamselsen går fra de to matvarene jeg kjøpte.

Vel, så var det ikke så ille likevel. Man har bidratt til den allmenne underholdning. Det skal man aldri kimse av.

Ruslerier og spiserier

Forøvrig har vi hatt en deilig dag. Ruslet rolig gatelangs i gamlebyen på den lille øya Ortigia mellom barokkhus og kirker og i smale gater med mer vanlige italienske hus.

Sittet på utallige kaféer og inntatt forfriskninger. Her er jevnt over ganske dyrt, turistifisert som det er. Så man må være litt årvåken for ikke å blakke seg helt.

**Det beste er å holde seg til antipasto, forretter. Det blir nok mat og dyrt nok.**

Det er vakkert her, og deilig med havet på alle kanter. Vi er vel begge enige om at vi foretrekker de smale gatene, fortauskaféene og bolighusene fremfor kirker og borger. Så mye som vi har reist rundt i Europa, når man et metningspunkt hva prangende byggverk angår.

Det alminnelige, folkelivet, mat og drikke er for oss en større nytelse.

Historien som er knyttet til det vi opplever, er vi dog interesserte i. Jeg liker veldig godt eventyr, sagn og legender, mens Jan liker å lese om de konkrete historiske hendelsene.

Legenden om Arethusas kilde

Følgelig ble Arethusas kilde, Fonte Aretusa det viktigste å se for meg,

Ifølge gresk mytologi var Arethusa en av de femti nereidene som var døtre av havmannen Nereus og okeaniden Doris. Hun var en særdeles vakker nymfe og jaktfølgesvennen til gudinnen Artemis. Hun ønsket å forbli ugift og fri.

En dag da hun badet i elven Alfeios i Arkadia i Hellas, fikk elveguden Alfeios øye på henne og ble lidenskapelig forelsket. Historiens første «stalker»? Uansett forfulgte han henne. Arethusa prøvde å komme unna, men stalkere gir som kjent ikke opp.

I desperasjon søkte Arethusa hjelp hos sin venninne Artemis.

Artemis skjulte henne i en sky og forvandlet henne til en underjordisk kilde slik at hun kunne flykte under havet til øya Ortigia i Siracusa. Men tror dere Alfeios ga opp? Sleipingen forvandlet seg til en elv som strømmet under havet fra Hellas og blandet seg med Arethusas kilde på Ortigia. Dermed var de forent for evig. Kilden og elven ble ett.

Stakkars Arethusa, det var jo ikke noe krisesenter på hennes tid. Legenden benevnes som en vakker historie om evig kjærlighet. Men strengt tatt er det vel heller en historie om evig overgrep. Arethusa er forøvrig Siracusas beskytter. Som om hun ikke hadde nok å stri med.

Uansett er denne legenden en morsommere forklaring på hvorfor det befinner seg en ferskvannskilde rett ved havet i Ortigia enn en mer vitenskapelig en.

**Temmelig spesielt med et oppkomme av ferkvann så rett ved havet**

Forøvrig vil jeg legge til et det er veldig søte kaniner som gresser i området ved Apollos tempel. Langt søtere enn ruinene av templet.

Og at sitroner og pistasjnøtter er en stor greie her. Jeg liker begge deler.

Sitroner og pistasjnøtter får vi på hele Sicilia. Så nå vi kan trygt forflytte oss videre til neste sted.

Floke og Utekultur: Hundeliv i Licata. Reisebrev 7 fra Sicilia

23. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Castel Sant'Angelo, Licata, livetmedbobil, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, sicilia, Sicily, Spiaggiamarianello | Legg igjen en kommentar

Carnevale di Licata

Det her er jommen meg det underligste karnevalet vi har sett. La Polizia Municipale har satt opp sperrebånd langs hele hovedgata. To biler har dristet seg til å parkere innenfor sperrebåndene, og det jobbes intenst med å lokalisere eierne og få bilene fjernet. Karnevalsparaden skal starte klokka seks på ettermiddagen ifølge det lokale programmet. Jan og jeg har orkesterplass på en fortauskafé like nedenfor hovedtorget. Fra scenen som er rigget på torget, dunker det italiensk teknomusikk i et lydnivå som får meg til å angre at jeg bruker høreapparater. Etter en times tid og intet opptog, får vi selskap av et par fra Skåne som vi har møtt på campen. Musikken slutter ikke å drønne. Hovedgata forblir sperret, og det vrimler av utkledte mennesker i alle aldre rundt oss. De fleste i varianter av nylon-one-piece med hale bak og dyrelignende hodebekledninger. Selv de minste babyer trilles rundt iført kostymer. Jenter fra null måneder og opp til skolealder, er rosa prinsesser, mens gutter har de samme one-piece-variantene som de eldre. Tenåringsjenter kjører mer sexy stil i sort med touch av bondage. Snuppekorte skjørt, nylon-og eller nettingstrømper og lakk og lær.

**Fin halvmåne menst mørket senker seg og vi venter**

Men opptoget glimrer med sitt fravær.

Vi holder ut teknostøyen helt til klokka ni. Vel har vi lært at siciliansk tid er ganske raus hva klokka angår, men tre timer etter programmet er vel i drøyeste laget. Selv her. Mest sannsynlig er det kanskje at vi har misforstått opplegget. Det skulle ikke forundre meg det minste.

Teknostøyen forfølger oss mens vi rusler tilbake mellom klynger av mennesker i nylonpelsvarianter av tigre, drager, bamser og andre mer ubestemmelige arter fra dyreverdenen.

Nå nærmer vi oss den tiden på kvelden når italienerne spiser. Forsøket på å kjøpe med en take-a-way pizza strander pga. ventetiden som er en hel time. Vi rusler heller hjem til Floke som vi har skånet for støy og folkevrimmel, og tar oss en brødblings.

Rummikub så klart!

Lykkeligvis har vi gjort avtale med skåningene om Nordisk Mesterskap i Rummikub i morgen. Brettspillet som tydeligvis har hatt utbredelse som en farsott blant bobilfolk. For de uvitende: Rummikib er et brettspill med brikker. Det kan minne om kortspillet Gin Rummy.

Og turnering blir det ute i sola fra klokka tolv. Høytidelig med notering av minuspoeng og innskriving i bok. Med langt mindre høytidelig mellomspill mellom rundene. Vi får en kjempetrivelig formiddag med herlige folk som har mye å fortelle. God prat og masse latter. Jan gruser oss alle og vinner til slutt en overlegen seier. Han erklæres for Nordisk Mester. Enn så lenge. Skåningene insisterer på revansj en annen dag.

O herlige hundeliv

Stedet vi bor på, er et supert område for oss hundeeiere. Rett ved havna som har lange gangveier hele veien og langt ut på flere moloer. Store områder i begge ytterpunkter hvor Floke kan springe villmann og ha det herlig. Det er så befriende.

**Floke på moloen. Det er søndag og mange fiskere her.**

Løshunder

Om kveldene dukker løshundene opp. Aner ikke hvor de kommer fra. Plutselig er de der bare og stormer frem for å sjekke hvem Floke er. Jeg har vært litt redd for at han skal tøffe seg mot dem. Han er en langt mer frempå type enn Ludo var. Heldigvis skjønner han at det kan være skummelt og prøver heller å gjemme seg mellom beina mina. Hundene er litt tøffe i trynet, men ikke farlige. Lette å jage vekk. Floke er heldigvis kastrert, så han virker ikke provoserende verken på tisper eller andre hannhunder. Ville ikke reist rundt som vi gjør med en ukastrert hanhund.

**Hundene som dukker opp om kvelden, inntar gjerne utterestaurantene. En periode hadde vi tre digre hunder mellom beina.**

Floke skjemmer oss ut på restaurant

Når det kommer til oppførsel på restaurant, er Floke derimot langt tøffere i fremferden. For ikke å si temmelig frekk. Jeg har skrytt av restauranttreningen og hvor flink han er blitt. Det må jeg bare bite i meg. Jan og jeg tok en kveldstur nedom havna hvor en av strandbarene faktisk var åpen. Floke ønskes velkommen inn, mens vi foretrekker å sitte ute. Floke derimot, springer rett inn uten hemninger. «Kan han få en salsiccia (pølse)?» gestikulerer servitrisen. Ja, okey da, for en gangs skuld. Den blir raskt inhalert. Vi roper ham ut til oss før han blir for stuevant der inne. Etter ham kommer servitrisen med en dobbel ciabatta fylt med pommes frites som hun rekker mot Floke. Han glefser den til seg. Ikke bare den, men hånda til hun som holder den også. Vel, han biter ikke direkte, men når den uhemmede matgriskheten hans overtar, tar han ikke pent imot for å si det slik. Det gjør vondt. Vi blir kjempeflaue og unnskylder som best vi kan på både italiensk og engelsk.

Servitrisen tar det pent, og lar seg ikke skremme fra å fore Floke. Ut kommer hun igjen med nok en ciabatta fylt med chips som hun, klok av skade, bare kaster mot den glupske hunden. Som raskt hiver innpå den også.

Trøste og bære. Hvordan blir han i magen etter dette? Vel, dagen derpå blir det ingen frokost på dette bunnløse sluket av hund. Derimot skal han få en lang tur hvor han må trene på å gå pent i bånd og vise dannet fremferd før det blir noen form belønning.

**Floke entrer restauranten med største selvfølge**

Ny dag med spennende tur og kultur. Castel Sant’Angelo og fabelaktig strand. Og Floke får gjenopprettet sitt gode navn og rykte

Floke og jeg skal være kulturelle og ta turen opp til Castel Sant’Angelo og det arkeologiske feltet. Det er langt, bratt og bare delvis velsignet med det ekstremt smale fortauet som er vanlig her. Det krever at Floke går pent i bånd. Det går bra. Floke er en viljesterk hund som helst vil bestemme selv. Samtidig er han skikkelig smart og lærer fort. Han skjønner når han må gi seg.

Ferden til toppen er langt verre for meg. Det er bare 1,3 km dit ifølge Google, men det er oppover hele veien. Siden jeg har null lungekapasitet, stopper jeg minst fem ganger på veien opp. Dvs. hver gang jeg tror jeg dauer av hjerteinfarkt. Men det er ikke hjertet det er no gæli med, og ikke dauer jeg heller. Så vi når toppen begge to og belønnes med den mest fantastiske utsikt over Licata og det vidunderlige turkise havet.

Som eneste gjester i borgen, får Floke og jeg en overstrømmende mottagelse og omvisning av guiden som kun snakker italiensk. Men det er rart med det, det er utrolig hvor godt vi mennesker kan forstå hverandre om vi vil. Man kommer langt med få ord, kroppsspråk, mimikk og en solid porsjon godvilje.

**Omtrent oppe og vi har en utrolig utsikt til Cimiterio del Capuccini**

Jeg er glad jeg holdt ut følelsen av fem hjerteinfarkter og ikke ga meg før vi var oppe. Dette er en strålende opplevelse. Nå er det bare nedover og nedover og så bortover og bortover til det som blir dagens store belønning til Floke. Spiaggia Marianello, Marianellostranden. Så vidstrakt og gyldenhvit ved turkist hav som blinker i sola. På vei dit oppdager jeg også hvor noen av «kveldshundene» holder til. Her på havna kryr det av dem. De stormer frem og bjeffer, men trekker seg fort tilbake når jeg ber dem om det.

Floke griper belønningen med alle føtter. Springer og springer i vill fart. Hit og dit og rundt i sirkel. Noen dristige turer innom bølgene før han stormer videre på trygg sand. Hiver seg ned og leker oter hver hundrede meter. Dvs. kaster seg på ryggen og sklir av gårde før han gnir seg frydefullt ned i sanda. Nå er han pur lykke.

Og visst er det herlig her! Burde vel badet, men har ikke med noe skift. Vinden er uansett såpass heftig at man ikke blir alt for varm tross sola som steker.

**Jeg ville havnet på toppen av disse sandklippene om jeg hadde greid å forsere det grønne buskeaset fra borgen og ned.**

Kunne tenkt meg en fortauskafé og en Aperol Spritz på veien tilbake mot campen. Men alt er stengt mellom ett og fem på ettermiddagen. Og særlig på en mandag.

Merkelig. I Portugal var alltid serveringssteder åpne i siestaen. Da kom jo alle folk fra andre virksomheter for å spise og drikke lunsj. Så stengte serveringstedene klokka tre når siestaen var over, og åpnet igjen klokka sju på kvelden. Men her i Italia er absolutt alt stengt.

Etter sju kilometer på hardt underlag, er det uansett godt for Floke og meg å innta hvile og forfriskninger hjemme på campen. For middag får han. Nå er gårsdagens pinlige oppførsel historie.

Og vår historie? Den fortsetter i morgen til nye steder. Tror vi. Hvor har vi ikke blinket ut ennå.

Vi finner ut hva vi vil når dagen er der. Lurer du på stedene i innlegget, så klikk på de røde ordene. Det er linker til mer utdypende beskrivelser.

Oppdag Hemmelighetene Bak Licata – reisebrev nr 6

21. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobilturer i Europa, italia, Licata, livetmedbobil, motorhome, motorhomelife, reise med hund, San Angelo, sicilia | 2 kommentarer

Her føler vi oss hjemme!

Chinchin Bar er stedet! Knøttliten, beliggende i en liten bakgate og familiedreven. Papa Angelo, mama Rosella og sønnen Enzo veksler mellom å være bak disken eller sammen Og vi er akkurat der vi elsker å være. Omgitt av folk som ikke er A4. Som er impulsive, åpne og inkluderende. Hvilket lykketreff det var at Jan blinket ut Licata som vårt neste oppholdssted! Kun fire og en halv mil fra Agrigento.

Skytshelgenen San Angelo

Pappa Angelo er, som visstnok annenhver mann i byen, oppkalt etter byens skytshelgen, San Angelo. Han led martyrdøden i Licata i 1220.og har gitt navn til mangt og meget. Som den spanske festningen Castel Sant’Angelo fra 1500-tallet og kirken Santuario di Sant’Angelo (Sankt Angelos helligdom). Til og med et arkeologisk område med rester av hellenistisk bosetting, har fått navn etter helgenen. Archaeological Area of Monte Sant’Angelo. Helgenen feires med stor festivitas hvert år i begynnelsen av mai.

Det lokale folkelivet

Vi er ikke mange gjester i baren. Her er rett og slett ikke plass til mange. Dette er et sted så himla fri for turistpreg. Rett og slett en stampub for naboer. Et herlig svensk par vi har blitt kjent med, tok oss med hit. De har bobilen som sitt eneste hjem, og havnet her i Licata rent tilfeldig. Og ble her. Nettopp fordi det er så lite turistpreget. Og det er gangavstand til alt.

Italiensk musikk strømmer fra jukeboxen. En tysk-svenske leieboer hos familien roper i vei på italiensk, og italienerne svarer. Papa Angelo bringer uopphørlig små fat med munnfuller til oss. Oliven og ristet brød stenket med olivenolje og urter. Det er en fantastisk varm og livlig stemning.

På hjemveien kjøper vi med pizza fra en plass våre venner anbefaler. Jeg tabber meg med mitt ennå dårlige italiensk og ender opp med en pizza spekket med ansjos. Veldig italiensk, men så italiensk er ikke jeg ennå. All den ansjosen blir litt i overkant for meg.

Bobilparkering med perfekt beliggenhet.

Det var helt perfekt at Jan blinket ut Licata som vårt neste oppholdssted. Og den like perfekt beliggende Area Sosta Camper, Gli Olandri. Area Sosta Camper tilsvarer det tyske Stellplatz. Et enkelt sted for bobilparkering. Vanligvis med de nødvendige fasiliteter. Ikke alltid strøm, men ofte.

Campingplasser har som regel mer «luksus», som restaurant, svømmebasseng, underholdning, lekeområder for barn, osv. Og koster deretter. En masse «luksus» som vi i grunnen finner ganske skrekkelig. Det er på de enkle stedene vi trives og finner folk vi er på bølgelengde med.

Vi befinner oss rett ved havnen og bysentrum og har butikk og utallige varianter av serveringssteder i umiddelbar nærhet. Plassen er liten, herlig enkel og superhyggelig. Mottagelsen er særdeles hjertelig. Vi får et bykart hvor all verdens aktualiteter blir avmerket. Det beste ølet, de beste bakervarene, enkel og billig mat, litt finere mat, severdigheter og ikke minst den fabelaktige stranda. Mollarella, som dessverre ligger litt for langt unna. «Der drar jeg og bader nesten hver dag hele året», sier vår vert entusiastisk.

Om man ikke trenger strøm, er det fint å fricampe i Licata. Det står mange bobiler både på havneområdet og vis a vis kjøpesentret nedenfor oss.

**Floke elsker å gå på brygger av en aller annen grunn.**

Kunst- og kulturhistorie er en del av opplevelsene ved å reise. Mat og drikke er minst like viktig. Om ikke mer. Og folkelivet der vi er. Det holdt med de to dagene i San Leone hvor det er for langt å gå til det meste. Mye av sjarmen med å reise i Sør-Europa er kulturen med å møtes ute på kaféer, barer og enkle spisesteder. Ikke nødvendigvis for å spise, men for å ta et glass vin, en øl, eller en kopp kaffe. Sitte og ta inn stemningen og høre på stemmesurret fra et annet språk. Betrakte folk og dikte historier om dem. Det er ikke bare avslappende og hyggelig, det forsterker også den gode opplevelsen av å være i et annet land.

Man kan kjøre gjennom de mest øde små bosettinger med knapt ti hus. De vil likevel alltid ha minst to utesteder. Det er her det sosiale livet foregår.

Midt i dette avslappede, upretensiøse livet kan Licata også vise til spennende historie og kultur. Her er langt mer å ta inn enn trivelige pubbesøk.

Operasjon Husky en historie fra 2. verdenkrig hvor også Norge spilte en rolle

Noen som har hørt om den? Med Sicilias strategiske beliggenhet midt i Middelhavet var det sentralt for de allierte å få kontroll over øya.

Det startet med Operasjon Husky. Natt til 10.juli 1943 gikk allierte styrker i land på den vakre Mollarella stranden. Licata ble dermed den første byen som ble frigjort fra fascismen, og operasjonen markerte vendepunktet i frigjøringen av Italia og etterhvert resten av Europa.

Til og med Norge spilte en sentral rolle i dette som man har hørt lite om i norsk krigshistorie.

Licata har sjarmert oss fullstendig. Vi trives. Vi lever i nuet. Hvor lenge vi blir her? Aner ikke. Ser ingen grunn til å dra med det første. Og nå er det karnevalshelg. Sola skinner igjen etter en dag med heftig regn, og vi skal rusle i byen og se på karnevalsliv og røre.

Vale Dei Templi: Et arkeologisk mesterverk.

18. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobilturer i Europa, fornminner, historie, kuøtur, livetmedbobil, reise med hund, sicilia, UNESCO, Val Dei Templi | Legg igjen en kommentar

5. reisebrev fra vår virkeliggjorte drøm om Sicilia

Kan man bruke ordet inferno om skjønnhet?

Neppe. Men det er et av de sterkeste ordene jeg vet. Når det man opplever er så inderlig sterkt, er det ikke lett å finne de riktige ordene. Inni meg sier jeg det likevel høyt: Nå opplever jeg et inferno av skjønnhet.

**Farvel til trivelige Sferracavallo og dt frådende havet**

Utforske denne vakre øya, sa jeg i forrige reisebrev. Vakkert dekker knapt synsopplevelsene når vi kjører tvers over Sicilia fra nord til sør. Nærmere bestemt fra Palermo til Agrigento. Landskapet tar nesten pusten fra oss. De mykeste, bløte åser; så intenst grønne. Det grønneste vi har sett! Ispedd felt med kappgjøksyre så intenst gul at en må ha solbriller på for ikke å bli blendet. Bakkedal på bakkedal. Danmark, dere må gjerne synge om deres yndige bakkedaler, men de kan ikke måle seg med disse uendelige grønne. Vide og åpne. Røft innrammet av sicilianske forrevne, taggete fjell. Helt vidunderlig.

Vi forlater hyggelige Sferracavallo i sterk kuling og et herlig frådende hav som slenger skumsprøyt langt over veien og helt inn på campen. Passerer Palermo uten trafikkproblemer av noe slag. Og møter dette spektakulære landskapet som er en ren nytelse hele veien til Agrigento. Strålende sol får fargene til å bli sine vakreste utgaver av seg selv. En betagende nåtidig sanseopplevelse som leder oss til fortiden og Sicilias vugge.

Litt siciliansk historie

Sicilia er Middelhavets største øy. Med sin strategiske beliggenhet som Middelhavets navle, har den tiltrukket seg bosettere fra alle områder rundt. Øya har faktisk vært bosatt siden paleolittisk tid som varte fra omtrent 2 millioner/2,5 millioner år siden frem til ca. 8000 fvt.

Rundt 750 år f.v.t. startet grekerne med å kolonisere Sicilia. Siracusa var hovedsetet. Agrigento, gresk Akragas, var også var en viktig by i antikken med rundt 800 000 innbyggere mot i dag drøyt 55.000.

Kartagere, fønikere, romere, normannere – alle har de kriget om makt og kontroll over øya. Det har satt varige spor kulturelt, historisk og språklig.

Dagens befolkning er en blanding av folkeslagene som gjennom tidene har bosatt seg på øya: fønikere, grekere, romere, arabere, spaniere og andre. Det sicilianske språket, sicilianu, er like mangslungent. Et romansk språk med innflytelse fra gresk, arabisk, latin, normannisk og spansk. Italiensk er det formelle språket, men sicilianerne bruker også sitt eget språk.

Likeså er det sicilianske kjøkken preget av mange lands matkulturer.

Fornminnene fra gresk og romersk tid er mange

Med denne fargerike historiske og kulturelle bakgrunnen, er det sannelig ikke rart at Sicilia er et attraktivt reisemål for dem som ønsker opplevelser utover sol og strandliv.

Vale Dei Templi – Templenes Dal.

Rett ved Agrigento finner vi Europas største arkeologiske område. Faktisk et av verdens største. Vale Dei Templi som dekker 1300 hektar! Her er til dels godt bevarte fornminner i form av en rekke templer bygget som boliger for de greske guder. Forståelig nok er dette en del av UNESCOs verdensarvliste.

Floke og jeg vandrer rundt i den stekende sola. Det er helt fantastisk å se hva man kunne bygge for 2500 år siden. Hvilke dimensjoner! Hvilken ingeniørkunst!

Floke synes det er voldsomt spennende å snuse. Her er dufter og lukter han ikke har kjent før Mange inntrykk å ta inn og analysere i en hundehjerne.

For en opplevelse det er å være så nær antikkens historie! Dette er virkelig en storslagen opplevelse!

Vi lander i San Leone for en stund.

Etter en dag med mange inntrykk er det behov for å roe ned. Rett og slett kjenne på den gode, late feriefølelsen. Vi slår leir i San Leone i utkanten av Agrigento på Camping Valle dei Templi. Hvor ellers?

En hyggelig plass med tilstrekkelige fasciliteter. Her er angivelig en rekke restauranter langs stranden 700 meter unna. Floke og jeg legger ut på rekognoseringsrunde for å se om vi finner noen hyggelig steder. Det gjør vi ikke. Det er slett ikke 700 meter til noen restauranter. Den nærmeste ligger 1,2 km unna. Eneste vei å følge, er den sterkt trafikkerte hovedveien som bare delvis har et fortau på 40 cm. Sperret av søppel, biler, lyktestolper og diverse vegetasjon. Kort sagt en riktig så utrivelig vei å gå. Vi prøver å finne omveier, men alle ender i blindgater eller sperringer. De få fotgjengerovergangene er kun til pynt. For italienske bilister har de ingen betydning. Fotgjengere er definitivt ikke noe man stopper for.

**Floke og jeg på leting etter resuranter som vi ikke fant**

Konklusjonen blir: null restaurantbesøk så lenge vi er her. For vi blir faktisk her et par netter. Her er det praktisk talt vindstille, og solen varmer våre vinterslitne kropper. Mat har vi i «huset». Det går fort å mekke et par middager av våre gode italienske råvarer.

En hel dag hvor vi bare sløver og leser og koser oss. Etter litt lek med ball, er Floke mer enn fornøyd og nyter å ligge rett ut på bakken og sove. Vi vurderer en stund å forflytte oss til en camp med litt morsommere omgivelser, men nei. Gidder ikke.

Når lå jeg sist rett ut i en campingstol kun iført shorts og singlet med en god bok i hånda? Husker faktisk ikke. Rundt oss dufter det av eukalyptus- og peppertrær. Jeg har allerede plukket rosépepper og kan nyte en GT med ferskt, rosa krydder. Småfuglene sitter gjemt i trekronene og gir oss den beste vårkonsert ganske gratis.

Vi har det godt. Så deilig å kjenne på roen. Ingenting haster. Vi må ingenting.

I morgen, derimot, da står nye mål for tur. Etter en hel hviledag, er vi klare for nye opplevelser på vår sicilianske drømmereise. Følg oss gjerne videre!

Jan har allerede blinket ut neste oppholdssted.

Reisebrev fra Sicilia: En Reddende Engel i Trafikken

16. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia, HAGEGLEDER and tagged Bobil, bobilturer i Europa, Capo Gallo Nature Reserve, livetmedbobil, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, sferracavallo, sicilia | 6 kommentarer

4. reisebrev fra vår bobiltur til Italia og Sicilia – omringet og fanget.

Englar, fins dom? Ja, faktisk. En reddende engel kom oss til unnsetning i kveld.

Vi sitter fullstendig fast ved enden av en vei nede ved sjøen helt omringet italienske biler. Bak oss er en lang rekke bilister som tuter iltert. Ingen muligheter til å forflytte oss noe sted. Vilkårlig parkerte biler i veien foran oss og på sidene holder oss helt i klemme.

Eneste mulighet er å rygge opp til veien vi kom fra. Det betinger at hele halen med biler bak oss også rygger. Men de bare tuter. Stadig mer iltert. Jan går ut av bilen for å forklare dem situasjonen. Da spretter det frem en høy fyr fra restauranten rett ved. «Bare sett deg inn», roper han til Jan på norsk. «Jeg tar meg av det her!» Så går han bak oss og veiver og dirigerer bestemt og myndig til italienerne. Og de hører etter.

Langsomt får Jan rygget KaràJan opp gata og rundt svingen på veien vi kom fra. Vår reddende engel åpner døra på min side, hopper inn og sier han skal dirigere oss til en bobilplass.

Hvordan havnet vi her?

**I Palermos trange bakgater jakter vi på øko-campen som ikke fantes**

En time etter ankomst i Palermo slipper vi endelig av båten og setter kursen mot en idyllisk økocamp jeg har funnet på nettet. GPS’en leder oss gjennom kronglete, smale gater i bekmørket. Like bekmørkt er det når vi kommer til campen som møter oss med høyt gjerde og stengt port. Her er intet liv.

Det er et stort irritasjonsmoment at de som driver campingplasser ikke kan markere at de er vinterstengte. Evt. nedlagte. Jeg kunne tenkt meg en Area Sosta Camper siden den var så fin i Trento. Ifølge Google MAPs er den meste sannsynlig stengt nå her i Palermo.

Vi orker ikke satse på å komme til stengt port igjen, så jeg finner en camping ved sjøen i Sferracavallo 13 km nordvest for Palermo. Google dirigerer oss fint til vi er ganske nære. Så vil den ha oss til å svinge inn en smal vei omgitt av høye murer. Det er fysisk umulig å tre en stor bobil rundt en nitti graders sving og inn i en så begrenset vei. En hale av italienske biler bak oss skal selvfølgelig inn denne veien og setter i gang med den sedvanlige iltre tutingen når det stopper for oss. Heldigvis tar han bak oss fornuften fangen og flytter seg, så vi får rygget tilbake på hovedveien. Google leder oss videre og ned til en vei som følger sjøen. Og slik havner vi i den fastlåste mølja. Teoretisk sett kunne det funket med denne veien. Men når italienerne helt ubekymret bare parkerer i veien og blokkerer den mens de koser seg på restaurant, går det ikke.

Italiensk kjørekultur, altså. Bare å gjenta, de ser på trafikkregler som bare noe lett veiledende. Og knapt nok det, må jeg legge til.

Vår nye venn, alias reddende engel, hevder at det er slik det må være. Trafikken er så kaotisk at skulle man fulgt trafikkreglene, ville alt stoppet opp.

Vi ankommer vårt første oppholdssted på Sicilia

Vår gode hjelper, som ikke er en engel, men et menneske av kjøtt og blod, heter Tore og er fra Drammen. Han har tilbragt vinteren her på Sicilia i flere år og er godt kjent. Han dirigerer oss trygt frem til Malica Sosta Camper, bobilplassen vi selv hadde prøvd å finne. Det er også her han holder til.

Vi slår følge bort til en nærliggende restaurant. Veldig italiensk. Menyen er pasta og pizza med variasjoner og veldig mye sjømat. Og da snakker vi ikke fisk, men skalldyr, kråkeboller, sjøpølse, knivskjell, blekksprut og mye som jeg anser som mystisk og ikke lar meg friste av.

Det er valentinsdag. Små hjerter ligger strødd på bordene og store hjerteballonger svever over dem. Elskende par er i det romantiske hjørnet og sitter og øser begavelser over hverandre. Et langbord er okkupert av en italiensk familie med minst tre generasjoner. Stemningen er livlig. Jan og jeg safer med pizza, mens vår venn tar pasta vongole. Sistnevnte er en rett jeg også er glad i, men den er slett ikke billig. Prisene her ligger over norske priser. F. eks. 350 kroner for en porsjon blåskjell!

Det blir neppe mye restaurantmat på oss. Men en hyggelig kveld, det har vi. Floke fungerer også utmerket som restauranthund og oppfører seg eksemplarisk. Jeg tar med litt av «innmaten» fra min pizza som han får i belønning når vi kommer hjem. Vi er konsekvente med ikke å gi ham mat ved bordet. Nettopp for å lære ham å være en eksemplarisk restauranthund

Fine omgivelser med mange muligheter

Det er så deilig å ha «landet» på Sicilia. Vi har forlengst senket skuldrene og er klare for bare å nyte og la veien bli til mens vi går. Når man ankommer i mørke, er det spennende å våkne til dagslyset og se hva omgivelsene byr på.

Selve bobilplassen er helt etter vår smak. Liten, med det aller nødvendigste av det vi trenger. Strøm, dotømming, vannpåfylling. Vi har ingen interesse av å betale for luksus vi ikke bryr oss om. Her er i tillegg toaletter, dusj, vaskemaskin, samt et sted for å vaske kopper. Rene luksusen. Rett utenfor går bussen inn til Palermo. Akkurat nå orker vi ikke storby, så det står vi over. Det er kort vei til restauranter og små butikker i begge retninger.

Bak oss rager et høyt og forrevent fjell, Monte Santa Margherita. Det er en del av naturreservatet Capo Gallo . Her er både turstier og klatremuligheter, samt en rik og spennende fauna.

Monte Santa Margherita

Oleander, nespera, palmer og kaktusfiken omgir oss. Her og der står et enkelt eukalyptustre og sprer den friske duften av halspastiller. Kappgjøksyre, malva, ringblomster og andre villblomster jeg kjenner fra Olhão, pryder engene også her. Landsbyen består mest av pittoreske og dels litt slitne murhus i forskjellige farger.

**Kappgjøksyre – god å spise og fin i buketter**

Søndag er hviledag. Men plutselig er Jan borte en god stund. Han har gått frem og tilbake til stedet vi kjørte oss fast i går. Tilsammen to kilometer. Så langt har han ikke gått siden vi var i Tyskland i høst. Det er det jeg sier, vi gamlinger med skavanker trenger varmt klima skal vi holde skavankene i sjakk. Vinterkulda i Norge er ødeleggende for sånne som oss.

Mat og drikke

Floke og jeg velger å ta samme turen som Jan. Jeg har vel hakket mer, for ikke å si ti hakk mer, hedonistiske tilbøyeligheter enn Jan, så jeg legger inn et aldri så lite restaurantbesøk. Jeg har jo også et ansvar for å lære Floke restaurantskikk. Det blir to glass deilig hvitvin og pasta pomodoro. Kråkeboller og sjøpølser frister ikke, men kunne gjerne tenkt meg både kreps og hummer. Men prisene… ! Selv pasta pomodoro, en rett som koster en tier å lage, koster at par hundre her. Nei, det blir nok å lage mat selv og prise seg lykkelig over alle gode, tilgjengelige råvarer. For råvarer er billig her.

Vi handler sååå mye godt på Lidl for under åtti euro. Tre sorter tomater, paprika og grønnsaker. Noen gode oster, gnocchi, to brød, ferdig minestronesuppe, og røkt villaks. Drikkevarer er tre flasker melk, to liter fersk juice, seks flasker vann, et helt brett med øl, fire flasker rødvin, bl.a. Chianti, tre hvitvin og en musserende vin. Gode viner.

Åh, så deilig formiddagsmat det blir! Sprøstekt surdeigsbrød av semulemel dynket med smaksrik olivenolje og salt. Og så de gode ostene, laks og solmodne tomater. Og vin så klart. Jeg har ikke lyst til å slutte å spise.

Værgudene er snille og utkonkurrerer Yr

Det er varmt her. Selv sent på kvelden var det femten – seksten grader, mens dagtemperaturen er oppe i nitten. Det blåser heftig fra nord, og havet fråder vilt. Det er herlig og fascinerende å se og høre på.

I går skulle det regne tretti mm nedbør her ifølge Yr. Det gjorde det ikke, kun to korte skurer på ett minutt. I dag påstår de også at det regner. Men det er oppholds, tidvis sol og god temperatur. Vinden er dog heftig her ved havet. Floke syntes det var skummelt med det voldsomme bølgebruset da vi gikk tur langs havet i går, så i dag har vi gått mellom husene i landsbyen. Da holdt jeg på å daue av varme i mitt eneste ytterplagg, ullkåpa. Jaja, bedre det enn å fryse i hjel i vinter-Norge. Holdt på å daue av sjokk også da Floke varslet huggorm. Han har som kjent innebygget huggormradar. Men så var det bare en gammel lærreim slengt på bakken som slynget seg i ormemønster!

Det er deilig å være her i Sferracavallo og bare kule’n noen dager, Absolutt et sted å være over lengre tid også med perfekt bobilplass, turmuligheter og kort avstand til landsbyen og restaurantene lang sjøen. Men vi tror sør- og østkysten byr på mindre vind. I morgen drar vi videre for å utforske mer av denne vakre øya.

Floke og meg på vandretur i Sferracavallo

Følg med og se hvor neste stopp blir!

En nervepirrende tur for å rekke fergen.

15. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobilturer i Europa, bobilverksted, ferge, italia, italy, Laika, livetmedbobil, motoorhome, motorhomelife, reise med hund, sicilia, siciy | Legg igjen en kommentar

Reisebrev 3

På Laikaverkstedet Due Elle

Vi har et lønnlig håp om å komme oss på fergen til Sicilia ikveld. Men alt avhenger av tiden på verkstedet.

Vi vinkes inn på verkstedet klokka åtte om morgenen. Dvs. KaràJan. De vil ikke ha oss der mens de reparerer. Vi får låne et rom hvor vi kan vente. Hyggelig nok, men vi rakk ikke å få med oss verken mat eller drikke. Bare Floke var sørget for. Det blir lange timer uten å være sulten og tørst på et veldig varmt rom.

Floke og jeg flykter ut i friluft og finner et grønt jorde hvor han kan springe. Men det vil han absolutt ikke. Saftige, lange, grønne og ferske gresstrå har han ikke spist siden i fjor. Så han transformerer seg raskt om til beitende ku og blir like sedat.

Grønt og grønt, fru Blom. Jorda gresstråene strekker seg opp fra, er søkkvåt og gjørmet og legger seg etterhvert i store kladder på skolettene og oppover buksebeina. Det blir tungt å gå i den bratte motbakken. Godt kledd som jeg er for norsk vinter med to lag ull under en tjukk ullkåpe og med et stort og godt ullsjal.

Her er femten grader i skyggen og sikkert tjue i sola hvor jeg går. Da var så kaldt da vi reiste hjemmefra, så jeg pakket deretter. Det aner meg at jeg har med mange klær jeg ikke får bruk for. Og litt for få av klær jeg kommer til å trenge.

Det gjør uansett godt i en vintersliten kroppå se grønt gress og blomster. Leirfivel, veronika og tusenfryd blomstrer beskjedent på bakken. Lenger opp i lia lyser akasietrærne gullgult i overdådig blomstring.

KaràJan er fikset og vi kan dra videre. Blir det båttur ikveld mon tro?

De flinke reparatørene på Due Elle har funnet og fikset feilen med markeringslysene. De har også montert nytt dørhåndtak til badet. Jeg er visstnok skyldig i å ha ødelagt det etter å ha røsket opp døra på mitt vanlige, utålmodige vis. Regninga ble slett ikke ille, litt over 300 euro. Glade og fornøyde kjører vi av gårde. Vi finner en fin plass å stoppe for å innta en sen frokost, samt sjekke fergetider til Palermo.

Hurra – båten går klokka åtte i kveld og de har ledig dyrelugar. Ferge bestilles. Den ekle GPS’en settes på Genova og leder oss raskt av gårde til feil avkjørsel. Noen runder frem og tilbake i en tunnel med innlagt sveip nedom en landevei med plass til en og en halv bil, samt mye motgående trafikk, og vi er på sikker kurs mot Genova og havet.

Vi har god tid. Kjempegod tid, tror vi. Klokka er 12 og det er tre timers kjøring til Genova. Autostrada di Sole er en fascinerende vei. Da vi var barn, lekte vi ofte: «Jeg går rett fram, samme hva jeg støter på». Slik er denne motorveien bygd. Rett frem. Tvers gjennom fjell etter fjell i lange tuneller. Mellom fjellene på skyhøye viadukter som rager over de dype dalbunnene. Om man trodde veibygging var krevende i Norge, er det bare å ta en tur hit.

Dette landskapet er jo bare helt utrolig. En uendelighet av høye topper med de dypeste daler i mellom. Opp gjennom dalsidene klatrer murhusene i tette klynger som store byggeklosser i rosa og gult.

Dramatikk underveis – håpet om å rekke fergen synker

Så blir det full stans foran en tunnel. Lykkeligvis er vi ikke blant dem som blir stående inne i tunnelen. Det føles som evigheter før trafikken sakte løsner. Og slike fortsetter den angivelige tretimers turen mot Genova. Tett trafikk som står stille i lange perioder. På A1 – Autostrada del Sole, er det kontinuerlig vedlikeholdsarbeid både av vei og tuneller og dermed mange stengte kjørefelt. Tiden går, klokka går, og dieselen nærmest renner ut når bilen står så lenge på tomgang. Ingen bensinstasjoner ser ut til å befinne seg langs motorveien. Det knyter seg i magen, vil vi i det hele tatt rekke ferga?

Klassisk italiensk bebyggelse

Vi tør ikke ta noen sjanser. I utkanten av Genova må vi bare kjøre av veien og ned til bebyggelsen. Diesel må vi ha. Med full tank er vi tilbake i køen på A1. Ennå ser det lyst ut, det er like før vi kan kjøre av mot havna. Jeg bruker Google Maps, når det gjelder, og det går bra helt til den siste, viktige avkjørselen som kommer for brått på. To km før mål blir plutselig 14 km før mål

Endelig fremme i Genova og kjører feil igjen. Nervepirrende i n’te potens

Genova er en enorm by med tett trafikk og ganske heftig kjørestil. Innimellom alle bilene smetter scooterførerne seg som proffe slalåmkjørere. Inntrykket er at italienere kun ser på trafikkregler som lett veiledende. Vi er på riktig omvei, men Jan har ikke tatt inn italiensk kjørestil ennå og nekter å ta avkjørselen som har begrensning på 2,5 tonn. Det blir ytterligere halvannen mil ekstra med en lang omvei som leder oss tilbake til veien med vektbegrensning. Jan vil fortsatt være lovlydig, men ikke jeg. Du må! Kommanderer jeg, Vi har ikke sjans ellers! Dermed tar vi en italiensk en og følger 2,5 tonnsveien som er en kjempelang viadukt langs den gigantiske havna. Ifølge Google Maps er vi på vei til avgang til Tanger. Men jeg har lagt inn koordinatene fra fergeselskapet, så vi må bare stole på at de stemmer.

**Genova – enorm, men lys og vennlig å skue**

Og det gjør de! Klokka 18.15 er vi på det første av fire sjekkpunkt. Seks timer og ett kvarter siden vi la ut på den tre timers kjøreturen fra Firenze. Vi rekker ferga og finner oss til rette i lugaren på dekk ti. Helt øverst. Båten er gigantisk og nesten helt ny.

Før vi forlater Genova må jeg legge til at byen er vakker på en særpregen måte. Falmet og slitt, riktignok, men vakre bygninger i lyse farger. Husene står tett i tett med smale smug imellom. Her kunne man godt oppholdt seg en tid og utforsket byen.

Vel ombord på fergen GNV Virgo

Det virker som det er nesten en kilometer å gå fra vår aktre lugar frem til baugen hvor spisestedene er. Vel og bra, såpass trim trenger vi etter så mange dager i bil.

**Lovte Jan å understrke at det IKKE er han som drikker vin!**

Vi spiser nydelig italiensk pizza hvor hver er stor nok til minst to personer. Rusler rundt på det digre båtdekket med Floke hvor det blåser sånn at det er vanskelig å holde seg på beina. Men det er varmt!

Den tjueto timer lange turen blir avslappende. Båten rugger akkurat nok på seg til at det er behagelig søvndyssende. Vel, av og til litt mer. Man må være god til å sette sjøbein.

Vi er mye ute på dekk, tross vinden. Går rundt og rundt med Floke. Totalt åttetusen skritt i løpet av båtturen! Den store spenningen er om pertentlige Floke aksepterer å gjøre fra seg på båtdekket. Lettelsen er stor når han etter utallige runder hit og dit og i sikksakk plutselig setter opp farten noe voldsomt og drar meg av gårde. Han har funnet doringen! Takk og lov. Da vet vi at han ikke lider noen nød på den lange turen.

Tror vi har kost oss godt med dette avbrekket alle tre.

	Randi J. Aasheim til Møt de fantastiske menneskene…
	allsidigesolvor til Møt de fantastiske menneskene…
	allsidigesolvor til Møt de fantastiske menneskene…
	Randi J. Aasheim til Møt de fantastiske menneskene…
	Randi J. Aasheim til Møt de fantastiske menneskene…

13 reisebrev. Vi opplever byer som er annerledes enn noe vi før har sett

Floke matvrak slår til igjen

Matera, skampletten som ble verdensarv

Trulliene i Alberobello

Del dette:

Drømmer har ingen begrensing – 9. reisebrev

Vakre Scila

Så herlig å leke å stranda

Ferden gjennom Calabrias dramatiske og spennende landskap

Del dette:

Reisebrev 11 om legender og turistfeller

Legenden om Testa di Moro

Pigna Siciliana, den sicilianske konglens betydning.

Trinacriasymbolet

Turistmagneten Taormina

Et deilig siciliansk måltid

Floke matvrak

Arriverci Sicilia – Bienvenuti Calabria

Del dette:

Reisebrev 10 – det mest spektakulære hittil på vår reise

Jeg gir aldri opp uten å ha prøvd

2500 meter opp på Etna

3000 meter opp på Etna

En utrolig spennende vei ned østsiden av Etna

Nye mål, nye steder. Opplevelsene tar ikke slutt

Del dette:

Hundeepisoder

Hundeepisoder og andre opplevelser i Ortigia, gamlebyen i Siracusa

Og enda en hundeepisode

Ruslerier og spiserier

Legenden om Arethusas kilde

Del dette:

Rummikub så klart!

O herlige hundeliv

Løshunder

Floke skjemmer oss ut på restaurant

Ny dag med spennende tur og kultur. Castel Sant’Angelo og fabelaktig strand. Og Floke får gjenopprettet sitt gode navn og rykte

Del dette:

Her føler vi oss hjemme!

Skytshelgenen San Angelo

Det lokale folkelivet

Bobilparkering med perfekt beliggenhet.

Operasjon Husky en historie fra 2. verdenkrig hvor også Norge spilte en rolle

Del dette:

5. reisebrev fra vår virkeliggjorte drøm om Sicilia

Kan man bruke ordet inferno om skjønnhet?

Litt siciliansk historie

Vale Dei Templi – Templenes Dal.

Vi lander i San Leone for en stund.

Del dette:

4. reisebrev fra vår bobiltur til Italia og Sicilia – omringet og fanget.

Vi ankommer vårt første oppholdssted på Sicilia

Fine omgivelser med mange muligheter

Mat og drikke

Værgudene er snille og utkonkurrerer Yr

Del dette:

Reisebrev 3

På Laikaverkstedet Due Elle

KaràJan er fikset og vi kan dra videre. Blir det båttur ikveld mon tro?

Dramatikk underveis – håpet om å rekke fergen synker

Endelig fremme i Genova og kjører feil igjen. Nervepirrende i n’te potens

Vel ombord på fergen GNV Virgo

Del dette: