På vår forrige felles vandring havnet min medvandrer og jeg helt på avveie. Følgelig fant jeg det best å satse på en enkel og godt beskrevet turløype denne gang, Percurso do Lagoão, med utgangspunkt i Sāo Marcos da Serra. Rundt ti kilometer langs grusveier- og stier langs elva Odelouca. Grei topografisk profil, ingen bratte stigninger. Rikt fugleliv langs elvelandskapet. Altså midt i blinken for en fuglekikkermann. Vi er skjønt enige om at dette må bli bra. Enkel kjørevei er det også. Bare å følge N125 og så ta IC1 nordover helt til avkjøringen for Sāo Marcos da Serra.

Så det gjør vi. Følger N125, mener jeg. Men av en eller annen grunn befinner vi oss aldri på IC1. Plutselig er vi i Loulé hvor vi slett ikke skal være. Mye trafikk er det i de trange gatene, så det går ikke fort. Ikke vet vi helt hvor vi skal heller, før det viser seg at en av oss ikke er helt patent i magen. Da skal i hvert fall denne ene finne en kafé med toalett snarest mulig. Sånn sett er det greit med Loulé. Her er mange kaféer og alle har toalett, tror jeg. Men ikke alle har papir på toalettet. Det får jo være grenser for hva kunder kan forvente. Derimot har man moskitoer. I mengder. Det er muligens på dette toalettet de bor om vinteren, for nå har det ikke vært en moskito å se noe sted siden november.

Det er ikke sånn at vi ikke har hørt om GPS. Langt ifra. Sjåføren starter en GPS som roper ganske mye og høres ut til å snakke i munnen på seg selv. Selv konfererer jeg med onkel Google på mobilen. Vi blir sendt til høyre og venstre og hundreogåttigraders svinger før de to digitale rådgiverne relativt samstemt sender oss i feil retning. I hvert fall om idéen var å få oss på IC1. Men nordover går det da i det minste, for plutselig er vi i Salir hvor jeg har god trening i å kjøre feil på mine første turer til Monte Rocha da Pena hvor vi slett ikke skal nå. Men vi ser klippen i det fjerne. Nå går det rett vest, og før vi vet ordet av det er vi i Alte. Det er jo riktig flott. Som nevnt i reisebrev 11, er Alte en av de fire landsbyene i Algarve som står på den staselige listen Aldeias de Portugal. En sjarmerende, autentisk portugisisk landsby med litt trange, bratte gater. Verdt å se. Og nå har vi sett den selv om det ikke var hit vi skulle.

Vi har en fin kjøretur i solskinnet gjennom Algarvelandskapet. Uten å se et eneste hus med et lite serveringssted med toalett. Men lykken står den trengende bi, og plutselig er det et veikryss med en håndfull hus. Og her til lands sier det seg selv at det da også er et serveringssted der. Med toalett. Dog uten vindu og elektrisk belysning. Det er da man må si til seg selv at også blinde går på do.

Først klokken kvart på ett er endelig den halte og den blinde og den trofaste støttespiller Ludo ferdige med sine sosialantroplogiske studier av Algarves toaletter i den enklere klassen og vel fremme ved startpunktet, Campo Municipal de Futebol de São Marcos da Serra. Hvilken lettelse. Stor infotavle som viser kart over løypa. Men ingen plier og ingen løypemerkinger. Det må bli denne veien, fastslår John Elvin. Så vi vandrer resolutt opp til IC1. Ja, for der er den sannelig. Men neppe ment som en fotturløype. Trafikk, eksos og ingen stier, får oss til å snu og gå tilbake. Vi prøver andre veien. Fortsatt ingen løypemarkering å se. Et behjelpelig menneske dukker heldigvis opp og loser oss i riktig retning.

Så er det bare å følge tråkket som innimellom byr på merking og piler. Men ikke alltid. Det er anmerket at det kan være vanskelig å få krysset elven i regntiden. Det regnet masse i julen, så vi er litt spente. Men vi har intet å frykte. Det er ingen elv å se. Bare et tørt elveleie. Spennende frosker og fugler som liker dette habitatet, er følgelig heller ikke å se. Dog er det frodig og grønt med både piletrær, tamarisk og ask langs elvebredden. Varierte områder med skog og grønne enger strekker seg oppover åsene. Endel av området her er med i det økologiske restaureringsprosjektet Monchique Restora 2000 Site hvor man prøver å gjenopprette den naturlige vegetasjonen. Her og der er det store flokker med sauer og geiter. Alltid fulgt av en gjeter og et par tre hunder. Gjeterhundene er alltid så vennlige. Kommer springende og logrer og hilser på Ludo og er glade for å se en ny hund i området. Sauene er brune og lyse om hverandre og helt fantastiske med de lengste korketrekkerne av noen horn jeg har sett. Kanskje de egentlig er geiter? Bare forkledd som sau med all den ulla? Ja, det tor jeg sannnelig…

Vi passerer et lite vann med fullt av skilpadder som slapper av langs bredden. Men vi rekker bare å si «se, skilpadder!» før de hiver seg uti vannet og legger på svøm. Grusveiene strekker seg oppover. Landskapet åpner seg, og det blir stekende varmt i solen. Dvs. for meg som ikke er akklimatisert portugiser. Kulturlandskapet viser seg fra sin mest idylliske side. Åpne, vide åser så skinnende grønne. Sauene som store bomullsdotter strødd oppgjennom.  Sirlig opplagte steingjerder slynger seg bortover. Små gårdsbygninger av naturstein. Ruiner av naturstein. Små hvitkalkede bygninger med røde tak. Klessnorene hvor skjorter, dynetrekk og store underbukser vaier i vinden. Den knallblå himmelen over det hele. Kaklende høner og galende haner. Gjess og kalkuner. Hunder i alle størrelser og fasonger som kommer løpende og bjeffende forteller at vi er på deres revir. En og annen ungokse. Så rød i det grønne. Et esel kikker nysgjerrig på oss.

Så er vi igjen inne i tettere vegetasjon, nå med med eiketrær og pinjetrær. Tett, tett med cistus i alle varianter. Lavendel likeså. Jeg kan bare forestille meg hvor strålende det vil blomstre her om en måned eller to. Et perfekt område for haukeørner, sier min medvandrer. Men det er helt dødt. Det er jaktterreng overalt og det jaktes to dager i uka. Er det ørnas byttedyr som er skutt unna, eller går det med ørner når man likevel er ute i felles skytegladhet? Det er påtakelig færre fugler å observere rundt omkring kan de fleste dedikerte fuglekikkere berette. Også vi med mindre ornitologisk kompetanse merker det samme.

Etter hvert når vi sivilisasjonen igjen i landsbyen Sāo Marcos da Serra som troner på toppen av en av de mange åsene. Løypemarkeringene har sluttet å vise seg. Etter litt prøving og feiling er vi atter på rett spor. Vi får en nydelig avslutning på turen når en gjeter driver flokken sin langs elveleiet og under brua på sin vei hjemover. Her, nedenfor byen hvor elva er bred og blå på kartet, men bare et bredt spor av stein i virkeligheten. Har alle sammen bjeller på mon tro? Det er i hvert  fall en fager klang når den store flokken passerer oss under brua.

Denne gang kommer vi oss helskinnet og helt på egen hånd tilbake til bilen. Siden vi lykkeligvis fant IC1 da vi gikk i starten, byr ikke hjemturen på problemer av noe slag. IC1 og N125, og vi er hjemme i løpet av fem kvarter.

Trilho do Lagoão klarte vi på to timer og tre kvarter, tross litt feilvandring som ga oss en kilometer ekstra. Den er stipulert til å ta tre og en halv time. Så vi er da vel ikke så verst likevel.

Dette er en nydelig tur som jeg garantert kommer til å gjenta. Gleder meg allerede til å oppleve området når alt står i full blomst. Gleder meg til neste tur uansett hvor den måtte ta veien.

Det er rett og slett bare herlig å gå turer her i Algarves varierte natur- og kulturlandskap.