8. reisebrev fra avføring til sluttføring

Allerede klokken 17 er vi ombord på Stena Scandinavica som ikke går før om nesten to timer. Det er drøyt sytten timer til vi er i Gøteborg, og enda lenger til det blir en mulighet for å få luftet Floke på landjorda. Enn så lenge svinser han yr og glad med oss inn i heisen og opp til lugarene. Noe oppskjørtet over alt det nye han opplever, og alle hundene han ser. For sannelig kryr det av hunder i alle størrelser som skal med på båttur. Snart bjeffes og klynkes det fra mang en lugar før de firbente slår seg til ro.

Floke er ellevill over de to sengene våre som bare har førti cm mellom seg. Han hopper fra den ene til den andre og tester hvor god sprett de har. Bestemmer seg for at han skal ligge i min seng hvor jeg har lagt teppet hans i fotenden. Og den maltrakterte resten av en annen hundeseng han liker å “drepe”. Nå skal den drepes igjen, og senga res skikkelig opp før han slår seg til ro og skjønner at akkurat nå er de her vi bor.

Jan tar ham med til lufteplassen mens jeg nyter en varm dusj. Intet resultat. Så prøver jeg. To lave metallkasser på ca. to ganger to meter med kunstgress oppi, utgjør hundetoalettene. For riktig å illudere utendørs omgivelser hunder kan like, er det malt noen trær på en vegg.

Floke bare ser på meg med et uttrykk som mer enn ord sier :”Kødder du med meg? Tror du virkelig at jeg lar meg lure til å tro vi på skogstur hvor det er fritt frem å gjøre sitt fornødne?”

Floke er en renslig herremann, må vite. Han vil ikke gjøre fra seg hjemme i hagen heller. Andres hager er greit, men ikke vår. Og inne? Helt uaktuelt. Dette er inne for Floke.

Vel vel. Han bestemmer selv. Vi etterlater ham i lugaren med teppe og drept seng og jakka mi og annet som føles trygt, samt en liten neve godbiter, og går for å spise.

Det er en fantastisk buffet på Kielferga. Her er blåskjell og reker. Skagenrøre og sild og diverse retter med scampi. Gravlaks og røkelaks. Hummus og baba ganoush og masse gode salater. Gode oster og godt brød. Mange varmretter av kjøtt og fisk. All drikke er inkuldert. Også vin. Jeg spiser og spiser. Sjømat og ost og de gode veggisrørene. Både rød og hvit vin til. Full valuta for pengene.

Jan derimot, er langt mer småspist. Noen kjøttboller og litt potet. Et par, tre agurkbiter, og han er mett. Underlig. Siden han spiser så lite, og jeg ikke har rørt varmrettene, får jeg ham til å hente et fat med litt forskjellige kjøttbiter. Hundeposer har jeg alltid i beredskap i lommen. Så er det bare å ta med til Floke. Han hjelper nok gjerne til med å sørge for at det blir nok valuta for pengene.

Snille Floke har bare sovet fredelig i sengen min mens vi har vært borte. Men er ikke trøttere enn at de herlige kjøttstykkene går ned på høykant. Mer av mat og vann påvirker over hodet ikke viljen til å gjøre sitt fornødne på et båtdekk. Om det har aldri så mye stivt plastikkgress på gulvet og malte trær på veggene. Dette er og blir innendørs i Flokes øyne.

Han sover fredelig natten gjennom i sengen min. Trygt og godt på et rede av sine lurvetepper og halve dynen min. Faktisk helt uten å slippe stinkbomber.

Endelig. Et grønt jorde et stykke etter Gøteborg, og Floke kan sette seg ned og tisse. Lenge. Og så springe omkring og strekke på beina og snuse seg frem til hvor han mener doringen befinner seg, så han endelig kan sette seg og krumme ryggen og kvitte seg med det som måtte være.

Fra avføring til sluttføring. Vi er straks hjemme. Om vi har hatt en fin tur? Ja, virkelig. Oktober viste seg å være en perfekt måned for denne reisen. Passe temperatur og et landskap som knapt kan fremstå vakrere enn nå når det er kledt i høstens flammende farger. All denne artsrike tyske løvskogen er en åpenbaring på denne tiden. Selv langs motorveiene var det flott der tunge draperier av blodrød villvin veltet utover støyskjermene. Her og der avbrutt av de hvite blomsterskyene til arkitektens trøst.

Det har vært bortimot fullt på de fleste camping- og bobilplasser, så jeg antar at sommerstid og tidligere på høsten kan det være marerittaktig fullt av folk. Nå var det helt levelig.

Det skal innrømmes at jeg har hatt en litt forutinntatt oppfatning av tysk matkultur. Pølser og fett svinekjøtt, kål og øl har i hodet mitt vært det typisk tyske. Ikke helt ubekreftet, vil jeg si. Følgelig har jeg ikke forventet meg så mye hva det kulinariske angår.

Det er gjort til skamme. I hvert fall nesten. Vi har spist så mye lekkert tilberedt mat av de nydeligste råvarer. Muligens er det spesielt for Moselområdet? Det er i hvert fall tydelig at det leves og åndes for god mat, god vin og det gode liv her. Tyske matbutikker er også en fryd å oppleve med sitt rike utvalg av alt landbruket har å by på. Mye økologisk. Prisene er rimelige sett med norske øyne. Likeså prisen på alkoholholdig drikke.

Hva tyske viner angår, er jeg nok fortsatt ikke frelst. Holder meg til Italia, Frankrike og Portugal som mine favorittland i så måte. Med noen hederlige unntak.

Middelalderbyer og hansabyer. Vakre hus og gater. Rik beplantning. Borger og slott. Natur- og kulturlandskap. Muséer og kunstutstillinger. Og konserter. Tyskland kan by på det meste. Vi kommer nok til å ta flere Tysklandsturer. På vår måte. Vi orker ikke sånn heblesende jakt på severdigheter for å få med oss mest mulig. For oss holder det med litt. Og heller se noe annet en annen gang. Bruke mye tid på bare å være tlstede der det er fint. Muligheter for god mat og vin må det være, det er for meg en vesentlig del av et godt opphold. Og jeg er mer enn fornøyd. De selger jo franske og italienske viner i Tyskland også.

Tyskere er selv et bobilelskende folkeferd. Så én ting kan man være helt sikker på. Det er fabelaktig tilrettelagt for bobilisme i Tyskland. Likeså er det veldig greit med hund de fleste steder.

Floke har blitt den rene restaurantløven i løpet av oppholdet.

I det hele tatt er det fint å reise med hund. Man kommer mye lettere i kontakt med folk. I tillegg gir det en ekstra dimensjon med både hygge og humor.

På sin aller første bobiltur til det store utlandet viste Floke seg å være helt enestående. En like grei og snill turkamerat som Ludo var gjennom alle sine elleve år.

Og vi er ganske sikre på at Floke har kost seg like mye som oss.

Moseldalen drar vi gjerne tilbake til. Ikke storbyen Koblenz, men til småsteder. Og gjerne til det som ble favoritten. Camping Happy Holdiday. Passe liten, upretensiøs og fredelig helt ved elven. Fine turmuligheter, og man er sikret kulinariske og sjarmerende opplevelser i dorf’en Beilstein. To minutters fergetur unna. Absolutt det fineste av det vi opplevde.

Takk for denne gang til dere som følger. ❤