Kategoriarkiv: Med KaràJan V til Portugal 21/22

4. Fra Trier til Bordeaux

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Innlandseuropa i november er definitivt kaldere enn hva vi har opplevd når vi har kjørt sørover i oktober. Vi kjenner det rykker i oss for å komme lenger sør og nærmere varmen. Det frister ikke med for mange stopp underveis. Ikke ennå.

Luxembourg ble denne gang bare en slitsom, nærmest stillestående kø for oss der vi krysser elva Alzette i solnedgangen og passerer Howald. Ellers vil jeg anbefale et besøk i selve byen Luxembourg. Glemmer aldri den helt ville fargebruken på hus der. Orange, lilla, røde, gule, blå, turkise, rosa og grønne murhus i kaotisk samspill.

Forøvrig preges landet av bratt skog, et og annet slott, samt rikmannsbiler og andre tegn på at det er et skatteparadis. Ikke det mest spennende.

Vi er maks uheldige en god stund der vi følger A31 i retning Metz. Rushtrafikk, ulykker – hva vet vi. Uansett kø. Ikke virker GPS’en vår heller. Så planen om å unngå motorveier i Frankrike, droppes. Etter tre timer hvor vi knapt kommer av flekken, har det blitt stummende mørkt, og vi er passe slitne. Vi har fulgt A4 fra Metz, passert Verdun og tatt av til A26 ved Châlons-en-Champagne. Dvs. gått bort fra vår planlagte kjørerute og lar heller trafikkforholdene bestemme. Det hjelper lite å droppe dyre motorveier om alt står i stampe, og man får fire timer lenger vei å kjøre.

Vet ikke om vi orker å kjøre lenger ikveld. Finner oss et sted å stoppe og lager middag. Men etter hvile og mat, finner Jan igjen krefter til å ta frem sjåførferdighetene. Førti mil siden vi forlot Trier er ikke all verden, men i dag får det holde. Vi strever med å finne et trygt sted for natten. Ingen Aire de Service i sikte, kun vanlige Aires uten fasiliteter. Temmelig mørklagte, ingen andre bobiler, bare en og annen trailer. Etter innbruddet vi hadde mens vi sov, for et par år siden, er vi blitt litt mer forsiktige.

En døgnåpen Shellstasjon ved A5 og Villeneuve l’Archêveque, blir vår redning. Plasserer oss under en gatelykt, stropper sammen fordørene og finner frem litt lugnende drikke og Yatzy’en.

Puh! Litt slitsom avslutning på dagen, men du verden så fin første del var der vi flanerte i nydelige Trier.

Vi våkner friske og uthvilte til en trolsk morgen. En myk tåkedis svøper det franske landskapet i en magisk stemning lik den mykeste, florlette akvarell i grågrønne nyanser. Ludo får sin morgentur i den klare høstluften før vi forsetter i det franske landskapet.

En lett tåke kommer og går før den må gi tapt for klare solstråler. Landskapet er vidåpent og flatt. Overalt er det kultivert jordbruksland. Nypløyde brune åkrer, ennå gylne maisåkrer som ikke er høstet, grønne turnipsåkrer og andre hvor turnipsen er tatt opp og lagt i enorme hauger. Andre grønne nyanser, samt gylne og gule åkrer gjør det gigantiske lappeteppet perfekt.

Hele veien sitter musvåker på viltgjerdene og speider etter «roadkills». Som vanlig prøver jeg febrilsk å få tatt bilder av dem, men selvsagt rekker jeg ikke å zoome inn godt nok i det vi fyker forbi i høy hastighet. Men jeg er glad for de dårlige bildene jeg får tatt også, jeg.

Utrolig dårlige bilder av musvåk. Men læll, da, som vi sier på trøndersk.

Plutselig ser jeg en svær rovfugl jeg aldri har sett før. Mye større enn musvåkene. Jeg bli helt oppskjørtet over er å se en ny art og prøver å finne ut hva det kan være. Fuglen så helt svart ut på overkroppen, mens hele brystpartiet var kritthvitt. Kan det ha vært en fiskeørn, tro?

Nye arter av blomster, dyr, insekter og fugler – alt som hører naturen til er det mest spennende å oppleve for meg. Og jeg blir helt frustrert når jeg ikke finner ut hva det er. Jeg vil vite og lære.

Vi synger alltid mens vi kjører. Gamle sanger om igjen. Mens jeg tar dårlige bilder av hønsehaukene, passer det godet å synge «Alle fugler» tostemt. Og andre sanger fra den gamle skolesangboka. Det er en velsignelse å ha vokst oppi den tida det bare var én radiokanal og én TV-kanal og vi lærte å synge de samme sangene på skolen som foreldrene våre også hadde lært. Vi har de samme referanserammene.

Vi prøver oss alltid på sanger fra de landene vi kjører i. Det går rimelig greit i Sverige og Danmark, faktisk Tyskland også. Der har vi flere på repertoaret. Vi sliter litt mer her i Frankrike.

Fra Sens følger vi A19 til Orleans før vi slår inn på A10 som kan ta oss hele veien til Bordeaux. Ved Tours flyter Loire videre mot vest og sitt utløp i Atlanterhavet ved Saint-Nazaire, mens vi krysser over på l’Aquitane og setter kursen rett sørover.

Elven Loire ved byen Tour

Det er tid for å slå ned solskjermer og finne frem solbriller. Og vi synger i glede de eneste franske sangene vi kan, «alouette» og «sur le pont d’Avignon.

Det flate, vidstrakte kulturlandskapet glir etterhvert over i mer variert topografi og vegetasjon. Stadig mer skog er å se. Frankrike har utallige store nasjonalparker. Det er rent forunderlig hvor langt mer hellig både naturen og det ville dyrelivet er i land som er langt tettere befolket enn i Norge. Det er fint å oppleve denne respekten for naturen og forståelsen for økosystemet.

Når landskapet veksler mellom furuskog med lyng og bregner og kulturlandskap med drueranker, skjønner vi at vi nærmer oss Bordeaux. Vi krysser de to elvene Dordogne og Garonne som møtes nord for Bordeaux før de løper sammen på sin vei mot Biscayabukten og havet.

Trafikken er tett, men solnedgangen praktfull når vi krysser broen høyt over Garonne. Himmelen gløder i vest mens den tynneste nymåne jeg har sett, tegner en lysegul bue på himmelen i øst.

  • På vei over Pont d’Aquitaine
  • Nymåne over Bordeaux

Så er vi fremme på Yelloh! Village Camping Bordeaux Lac. Så deilig å avslutte kjøringen tidlig på kvelden. Nå skal vi slappe av og kose oss. Det er så fint her. Vi var her for to år siden også. Eller kanskje tre. Planen er å bli et par netter, men det er aldri godt å vite med oss. Vi lever i nuet og bestemmer oss fra dag til dag. Det er jo mye av poenget med bobillivet. Friheten. Hjemmet har vi med oss uansett hvor vi er, så vi trenger ikke å låse oss til noe som helst.

Og tidlig kveld betyr en god middag på Camp-restauranten. Det er tros alt lørdag og Jan synger «Det er lørdagskveld i staten Tennessee». I Frankrike er ikke akkurat camp-restaurantene som de norske sådanne.

Det blir en bedre middag med champagne både før og etter maten og rødvin til hovedretten. Dvs. til vinelskeren meg. Jan koser seg som vanlig med pilsnerøl.

Så får vi se hva morgendagen bringer. Den er jo som kjent en skjelm.

3. Vandring i Trier, Tysklands eldste by

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged , , , , , , | 2 kommentarer

Høstluften er skarp og klar. Fravær av vind og regn og tendenser til sol, gjør at vi velger å tilbringe noen timer i vakre Trier. Hotel Deutsher Hof i Südallé, med den hyggelige stellplatz’en, er et utmerket utgangspunkt for byvandring.

Grøntområde mellom Südalle og Kaiserstrasse

Vi rusler på kryss og tvers gjennom trivelige smågater med innbydende små serveringssteder og butikker. Gjennom herlige parker og grøntområder. Overalt gløder det i høstfarger. Det meste av blomstring er på hell, men gylne rester av det som har vært, står ennå som vitnesbyrd om en sommer som må ha vært overdådig og fargerik. Roser, gjerdesolhatt og hortensia er ennå i blomst. Enorme mispelvarianter vi ikke har i Norge, bugner av ildrøde bær.

En av de mange vakre gatene

Her er så vanvittig mange praktfulle byggverk fra ulike epoker. Så mye å løfte blikket mot at det er vanskelig å unngå å snuble. Arkitektur- og historieinteresserte kan nok tilbringe måneder her uten å få sett seg ferdig. Det er mye å ta inn, men deilig å bare rusle rolig og nyte synsinntrykkene. Jeg kan ikke la være å tenke på hvordan mektige menn gjennom historien har satt spor etter seg ved å få oppført bygninger som blir stående og kan beundres flere hundreår etter deres tid. I vår tid vil vel de like mektige menn bare oppføre det som gir rask fortjeneste, koster minst mulig og neppe er verdt å bevare for ettertiden.

Vi rusler forbi den store konstantinbasilikaen Aula Palata, oppført i år 310. Samme byggestil som den nye katolske kirken i Trondhjem. En enkel og ren utforming. Spaserer videre til den enorme Liebfrauenkirche i gotisk stil. Dens storslagenhnet sammen med en rekke nærliggende praktbygninger, gjør at minnesmonumentet over ofrene for Holocaust som vi passerer like etter, utmerker seg i all sin nydelige enkelhet. Her måtte vi bare stoppe opp litt.

Liebfrauenkirche
Minnesmonumentet over byens Holocaustofre

Vi følger veien ned til den gigantiske, romerske byporten, Porta Nigra, den sorte porten. Til vanlig bare kalt Porta. Forvitring og forurensning gjennom århundrer siden den ble bygget i år 160, har gjort steinene mørke.

Tysklands eldste by har historie og fornminner tilbake til romertiden. Fascinerende romerske byggverk som amfiteatret og nevnte Porta Nigra er godt bevart. Keiser Augustus bestemte visstnok allerede år 16 f.v.t. at her skal byen Augusta Treverorum ligge.

Trier fikk formell bystatus i år 900, og gjennom århundrene er praktfulle bygninger i stilartene gotikk, renessanse, barokk, klassisisme og den senere 1800-talls historisme kommet til. Mye ble ødelagt under siste verdenskrig, men rundt to tredeler av den historiske bygningsmassen er bevart. Forståelig nok kom hele byen på UNESCOs verdensarvliste i 1986.

  • Ludo og meg ved Porta Nigra
Porta Nigra. Unektelig et mektig byggverk

Her er flere store, åpne plasser og torg. Vi velger å slappe av med en kaffe på torget Hauptmark, byens hjerte. Mange inntrykk trenger å fordøyes.

Ludo er også mettet av inntrykk på sitt vis. Han har lest dagens avis på hundevis ved å snuse seg gjennom parker og gater som en nidkjær støvsuger. Lykkelig har han konversert om innholdet med en rekke tiltrekkende hunder og unngått dem han finner uinteressante.

Her på torget ved Porta Nigra er vi omgitt av praktbygninger på alle kanter, slik vi mer eller mindre har vært på hele vår vandring. Det er befriende lite folksomt nå i november, men nok mennesker til at det er hyggelig å sitte og betrakte folkelivet og dikte historier om dem vi ser. Svært mange har både én og to hunder. Ingen ser ut til å ha det travelt. Folk nyter sin kaffe, vin eller glühwein på de mange uteserveringene. Noen sittende, andre stående ved høye, runde bord. Slår av en passiar, leser aviser og lar hundene snuse og hilse på hverandre.

Typisk nok får man den sterkeste «turistfølelsen» her på Hauptmark. Alt virker litt glattere, litt dyrere, litt mindre originalt. Og som vanlig er jeg mest sjarmert av de mindre turistpregete gatene og deres virksomheter. Som dem der vi startet dagens vandring. Jeg har god erfaring med å finne perler i byer jeg har besøkt, ved å velge å gå motsatt vei av turiststrømmen.

  • Hauptmark
  • Og hvor er min vaffel?
  • Karl Marx, nå som innhold i souvenirbutikk

Vi rusler tilbake hjemover til KaràJan via Karl Marx Strasse. Dette er jo hans fødeby. Huset han bodde i er bevart. Her er museum, statue og en rekke severdigheter knyttet opp mot ham. Selvfølgelig også en Karl Marx suvenirbutikk. Dessverre stengt, så det blir ingen Marx-T-skjorte på Jan.

Trier er imponerende og vakker med all sin bygningsmessige historie. Men jeg imponeres nesten mer av hvor vektlagt det er med parker, grøntanlegg og beplantning over alt. Er det en flekk ledig, er den beplantet med stauder og busker. Store trær er merket med «höhlenbaum» og bilder av ugler. Altså hule trær som kan flyvende huleboere. Likeså varseltrekanter med rovfuglsilhuetter og påskriften «naturdenkmal». Overalt på de større trærne henger det insektshoteller og fuglekasser.

Insektshabitat

Ikke nok med det, i hvert eneste av de mange grøntområdene, store som små, er det store nettingbur fylt med greiner og ymse dødt hageavfall. Dette er «totsholzhabitat», dvs habitater for alskens nyttige småkryp og kanskje også et sted å overvintre for pinnsvin.

En bevissthet og omtanke for økosystemet som alle burde ta til seg. Noe ganske annet enn striglete, løvblåste parker og hager vi ser i Norge.

Det sies at en vesentlig årsak til at byen Trier ble til, kommer av at området tidlig ble kjent for sine gode Moselviner. Som vinelsker kan jeg godt tro at dette har vært en viktig forutsetning!

Beliggenheten midt i Moseldalen, nær grensen til Luxembourg er da også aldeles nydelig.

Vi sier «auf wiedersehn» til Trier og lar vårt rullende hjem ta oss videre. Den totusen år gamle Röhmerbrücke er stengt for overfart pga. vedlikehold, så veien går over Kaiser Wilhelm Brücke. Under oss glir en stor passasjerferge stille nedover den brede Mosel som flyter så blank og stille.  

Foran oss har vi bratte, terrakottafargete berg og åser med sirlige rader med vinranker som strekker seg oppover mot Luxembourg. Ennå med okerfarget løv som skinner i ettermiddagssolen.

På få minutter er vi inne i Luxembourg hvor vi ikke har vært på ti år.

Denne gangen blir det transittland. Men Ludo, vårt bereiste vidunder, kan i det minste notere land nr. tjueén i boka si over besøkte land. Det er viktig for en som tagges #travellingludo på Instagram!

Tett rushtrafikk og en veltet lastebilhenger gjør at de få milene gjennom dette lille landet tar sin tid. Før vi vet ordet av det er det stummende mørkt før Frankrike står for tur.

2. Tvers gjennom Tyskland

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged , , , , , | 4 kommentarer

Nå bor vi praktisk talt i Sverige og det gjort på fem minutter å kjøre ut av Norge. Veien er ikke lang ned til Halmstad. Vi tar som vanlig fergen til Grenaa. Turen på drøyt fire timer, hvor Ludo kan være sammen med oss i egen salong, er meget hundevennlig.

Likeså er det greit å parkere for natten på havna i Grenaa.

Vi er én måned senere avgårde nå enn vi pleide da vi bodde i Trondhjem. Danmark er sedvanlig kledt i myk og grålig høstdis. Vi skimter gylne høstfarger gjennom tåka, det er et nytt syn for meg. Tidlig i oktober er Danmark ennå grønn, men alltid høstkald og tåket da også.

På en av våre tidligere turer gikk ferden innom det flotte Nolde muséet i Seebüll, like over grensen, i Schlesvig Holsteinområdet som har vekslet mellom å være på danske og tyske hender.

Huset og den nydelige hagen til billedkunsteren Emil Nolde er godt bevart. I tillegg er det bygget et moderne museum som viser kunsten hans og en film om hans noe kontroversielle liv. Så absolutt verdt et besøk. Men ikke et vi vil gjenta en kald novemberdag.

Forrige gang oppdaget vi den lille, sjarmerende fergen som går over Elben fra Glückstadt, så vi satset på denne også nå. Det er så deilig å kjøre vakre landeveier og slippe unna Hamburgtunellen og Autobahn med all den forurensning man ikke kan unngå å puste inn.

Det lille fergeleiet i Glückstadt ved Elben

Veien slynger seg gjennom alléer med flammende bøketrær. Gjennom den ene «dorf’en» etter den andre med små murhus. De fleste i rød tegl, og noen i pusset og malt mur.  Noen med halmtak, andre med teglstein. Idylliske små hager hvor det ennå blomstrer selv om trær og busker har tatt høstdrakten på. Sirlig klippede hekker og omfattende bruk av artistisk formklipping og beskjæring av vintergrønne vekster.

Nydelig kontrast med bruk av så mye vintergrønt i hagene når det ellers rager høye løvtrær i gylne farger over det meste.

Som sedvanlig trekkes blikket mitt mot det som vokser og gror der vi ferdes. Og mot dyr og fugler. For en trønder var det tidligere eksotisk å kjøre langs maisåkrer og åkrer med nysådd fôrgress og turnips om høsten. Likeså store eplefarmer. Det var eksotisk å se alle rådyrene som mesket seg på åkrene og harene som hoppet. Eksotisk med musvåkene som satt på gjerdet og speidet etter «roadkills». Store edelløvskoger med bøk og eik i de skjønneste høstfarger som ga meg lyst til bare å forsvinne inn i dem.

Høstfarger i tyske bøkeskoger

Nå er dette som hjemme. Vi har det samme i Halden og områdene rundt. Vegetasjonen, både den naturlige og den kultiverte, dyr og fugler er som hjemme. Forskjellen er topografien og fraværet av bartrær.

Rundt Halden er det mer berg og kupert terreng. Og skogene byr også på nåletrær som står i grønn kontrast til høstens flammehav.

Her er alt så åpent og vidstrakt. Tradisjonen med gårder som danner landsbyer og har jorder og driftsbygninger bak, er også en stor kontrast til de norske bondegårder som troner hver for seg med sine landområder rundt.

Vi nyter en nydelig tur frem til mørket kommer, og vi satser på å pløye unna en del mil i raskere tempo. Regnet demper støvet fra Autobahn’en, og kvelden byr på vesentlig mindre trafikk enn på dagtid.

Dog er det som vanlig endel veiarbeid og innsnevring av kjørefelt med påfølgende kødannelser. Plutselig er hele A1 sperret, og vi må ta en omvei.

Det er ganske hardt å sitte så mange timer i bil selv om jeg tøyer og bøyer og tar pushups og alt jeg kan komme på å gjøre med setebelte på. Siden jeg våknet i femtida har jeg kjent meg elendig som bivirkning av gårdsdagens tredje COVID-vaksine.

I tillegg er jeg døden nær av sult, men har for vondt og er for sliten til å orke tanken på å lage mat. Det ender med at vi stopper på en Autohof hvor vi delikaterer oss med henholdsvis fisk som består av en fettet griljermelhylse med et par små, ubestemmelige fiskebiter inni, noen slappe chips og salat og kotelett med potetstappe. Maten er som forventet på en Shell Autohof, men sørger, om ikke annet, for at energi og utholdenhet vender tilbake.

Ludo får en oppkvikkende luftetur på en nærliggende plen som gynger mykt over muldvarpens underjordiske ganger.

Jan er fast bestemt på at vi skal nå Trier ved grensen til Luxembourg før vi gir oss. Ved midnatt er vi faktisk fremme ved Hotel Deutscher Hof Trier som har en utmerket, døgnåpen Stellplatz. Sliten, men lettet. Må si jeg både beundrer Jan og er glad for at han er i stand til å tilbakelegge så lange strekninger i all slags vær og kjøreforhold. Slik er det å være proff. Jeg hadde aldri klart det.

Så slitne at Ludo tok over kjøringa det siste stykket, ha ha.

Det er godt å få stoppet for natten. Godt å komme ut å strekke seg og hoppe litt omkring. Godt for Ludovovs med enda en luftetur.

Vi er faktisk så lettet at vi orker både litt øl og vin og noen runder med Yatzy før vi inntar horisontalen for å bli uthvilt til morgendagen.

Om været er brukbart, vil vi sette av noen fredagstimer til å utforske Tysklands eldste by.