4. Endelig er vi hjemme i sør

Det er trettende desember. Vi har stort sett sovet oss gjennom Lussi Langnatt uten verken å høre eller se noe til trollkvinnen eller følget hennes. Men noen trollkrefter har nok herjet i nattens løp, for ute er det regn og trist og ingen tegn til gårsdagens solskinn. En passende dag å kjøre videre på.

Vi følger A92 nærmest rett vestover langs de andalusiske sletter. En nydelig regnbue over vegen forteller at det finnes solstråler et sted lenger fremme. Og sannelig ser vi at det lysner i det fjerne. En stadig mer blå himmel er en nydelig fargekontrast mot gylne grusveier og terrakottarøde åkere kantet med gressgrønn vegetasjon.

Vi kunne tatt en avstikker til Ronda. Denne særegne byen som er en av Spanias eldste. Beliggende på en høyslette cirka 750 moh. Byen blir delt i to av en 120 meter dyp canyon,  El Tajo som skiller den eldre, mauriske bydelen La Ciudad fra den yngre El Mercadillo. Hit rakk vi å komme da vi var på hjemvei i mars. En by jeg lenge hadde ønsket å se. Vi rakk akkurat å installere oss på bobilparkeringen i byen før jeg nærmest kollapset. Koronaen kom brått og hardt og slo meg helt ut. I tjuefem varmegrader lå jeg og skaket av frost tross flere lag med ullklær og to dundyner over meg. Med mine dårlige lunger og nyrer så vi ingen grunn til å ta noen sjanser. Jan mestret å kjøre hjem på tre dager, mens jeg var helt i ørske av feber og smerter. Doblet astmamedisinene og både inhalerte og gurglet saltvann i håp om å unngå alvorlig konsekvenser for lunger eller andre organer. Vi kom oss vel hjem, og koronaen slapp taket etterhvert. Men lungene er tilbake på det dårlige nivået de var før vi begynte med vinteropphold i Portugal. Temmelig ergerlig, men kanskje de bedres i løpet av den kommende vinter i Ria Formosas gode luft? Man kan jo alltids håpe.

Ronda frister ikke i regnvær. Det får bli en annen gang. Nå er vi begge hester som stormer mot stallen. Vi vil hjem til Olhão som bare er førtifem mil unna Granada. Det går fort på fine veier. Trafikken i Sevilla er snill. Verken køer eller annen trafikkaos. Været blir bare bedre og bedre. Ponte Internacional da Guadiana ligger badet i solskinn når vi kjører over grenseelven og inn i det forjettede land.

Det er fint, og det er trist. Ingen sovende Ludo mellom oss som plutselig reiser seg opp og snuser ivrig mot luftinntaket når han kjenner lukten av Portugal og nærmest sitrer av glede og forventning.

Nå som vi verken har bil, campingvogn eller fast plass lenger, må vi tenke litt ekstra praktisk. Vi drar innom Aldi og provianterer tunge varer og vannkanner så vi har for en stund fremover. Ryktene om vår ankomst har gått i forveien. Det er mange som er ute i gata og ønsker oss velkommen. Det er bare så hyggelig bli møtt på denne måten. Vi kjenner at vi har kommet hjem.

Det er ganske fullt på campen. Enda flere campingvogner med fast plass, så vi ender opp med et sted som ligger i skygge det meste av dagen. Jeg sa på forhånd at om vi ender opp med en skyggeplass, så drar jeg hjem. Men det kan jeg jo ikke. Det er alt for kaldt i Norge nå. Vi har snakket om å kjøre litt omkring og ikke være her fast. Aberet er at da mister vi rabatten på 20%. Den kommer så godt med. Prisstigninger merkes her, som i Norge, etter covidtiden. I tillegg er den norske kronen svak i forhold til euroen.  Dog er dette fortsatt den billigste campen vi vet om. Og vi er knyttet til mange venner her. Både de som bor her fast, og andre som kommer hit for vinteropphold. Jan, som går med ullsokker og langbukse året rundt, gjør seg ikke noe av å ha en skyggefull plass. Og jeg skal tross alt ut og vandre på dagtid. Selv uten Ludo. Det må jeg bare.

Snille Albertino kommer med tre kasser med ymse remedier som han oppbevarer for oss. Her er alt fra markduk til vaffeljern, kunstige blomster og julepynt. Og Ludos mat- og vannskåler og en del andre Ludoremedier som utløser nok et gråteanfall. Oppe hos John, hvor også symaskinen min står, samt hos våre gode naboer Steve og Lesley, er alle blomstene mine som ikke inngikk i avhendingen av fastplassen. Fy søren så mange snille folk det er som har stilt opp for oss! Og det er virkelig hyggelig å ha endel saker her som bidrar til å gjøre det både hyggelig og mer praktisk på pitchen hvor vi bosetter oss for vinteren. Det blir riktig så hjemmekoselig når vi har installert oss.

Det er godt å være hjemme her. Godt å kjenne på hvor mange venner vi har. De har vært avgjørende for at vi atter valgte å dra tilbake hit for vinteren til tross for at vi fablet en del om å dra til Sicilia isteden.

Idéen om at det skulle være slutt på restaurantlivet for en stund, skjærer seg med én gang. Jan har gledet seg til å spise på camprestauranten, mens jeg ikke kan tenke meg det samme. Lykkeligvis er det en avskjedsmiddag for et dansk par som skal skje på en av byens sushirestauranter. Jeg hiver meg med gjengen som skal dit, mens Jan tar turen opp på camprestauranten. Så er vi begge fornøyde med dagens middag.

Ludo var en hund mange kjente og likte. Gjennomsnittsalderen her er høy. Det er ikke mange som er ute på milelange vandringer slik Ludo og jeg var, så det ble vel lagt merke til. Ryktene om hans bortgang har nådd beboere her jeg knapt kjenner. Samt ansatte. Folk fra alle nasjoner kommer og gir meg klem og viser medfølelse over at Ludo ikke er mer. Det er veldig rørende, men også hardt. Jeg gråter meg gjennom alle gode ord og klemmer. Men slik var vår Ludo, så enestående god og snill og vennlig. Som kompensasjon kaster jeg meg over alle hunder jeg treffer. Prater med dem og koser med dem. Tilbyr meg å passe om noen har ærend og annet hvor hunden ikke kan være med.

Tiden går raskere her. Det er pinnespill/nummerkubb med norske venner. Det er lørdagsmarked og «fem om dagen» i sola. Dvs. sangria. Herlige jazzkvelder på Cantaloupe på søndager, stort sett med engelske venner. Morgenturer i parken med Wilma, som er den nye, gode eieren av «Penkingen» jeg hadde. Som nå er «Emma» for henne. Og John, så klart. Min faste vandrervenn. Rundturer i reservatet for å se etter fugler. Ut på hesteenga og se etter nyttevekster og Ludos pinner som han pleide å lagre under en busk. Han var så lykkelig over å finne dem igjen når vi kom tilbake etter tiden i Norge. Jeg gråter ved hvert eneste minne her jeg går og gjenopplever alt uten Ludo. Det er tøft, men slik er det med sorg. Den må gjennomleves, og så får det ta den tiden det tar. Minnene består av ren lykke. Det er i hvert fall godt å tenke på. Og det hjelper å være her hvor det skjer mye, og man kan være utendørs og aktiv hele dagen.

Snart er det jul. En helt annerledes jul enn i Norge. Her på campen har det dannet seg andre tradisjoner. Det er mye å se fremover mot. Mye som vi vet skal skje, og mye som vi bare kan finne på å gjøre når vi får lyst. Her er vi ikke begrenset verken av kulde eller ufremkommelige veier.

Det er godt å leve og bo her i Ria Formosa-området.

3. reisebrev. Granada og Alhambra

Vi finner ingen restauranter i umiddelbar nærhet som er åpne på kveldstid. Men vi har bare godt av å gå et stykke etter så mange dager og mil med bilkjøring. Jan er ikke den som har for vane å Google etter gode spisesteder, men sannelig har han ikke slått til og funnet noe som heter Italo Ristorante. Det klinger godt for meg som er glad i italiensk mat. Det får ikke hjelpe at vi er i Spania. Det er litt vel mye svinekjøttland etter min smak. Så italiensk blir det. Og for en vakker restaurant! Hvite duker på alle bord, mengder av grønne planter og en meget behagelig lyssetting. En hel vindusvegg åpenbarer utsikten til en grønn oase.

Restauranten ligger rett ved et kasino. Både beliggenheten og det elegante interiøret får oss til å frykte Michelin-priser. Men, neida. Her ligger prisnivået godt under en hvilken som helst elendig restaurant i Norge. Og servicen er like god som det rundt oss er vakkert.

Det blir lammekjøtt på Jan, mens jeg velger innehaverens favoritt, safranrisotto med skalldyr. Som alltid en pilsnervariant til øldrikkeren. Prosecco først, deretter en anbefalt hvitvin og så dessertvin på meg. For dessert må man ha når man spiser italiensk. Tiramisu eller pannacotta? Det blir det første. Og en Limoncello til slutt. Jeg liker å ta det helt ut.

For en fin og god kveld! Det gjør så godt å gå ut av sorgen og kjenne på livets gleder. Være mett på nydelig mat og gode viner. Den gode følelsen man får på et spisested hvor alt er så gjennomført. Rusle hjemover til KaràJan sammen i behagelige 23 grader og vindstille. Vite at i morgen skal jeg ikke bare våkne til at Ludo ikke er mer. Jeg skal også våkne til at jeg endelig skal få oppleve hagene i Alhambra.

Det er slitsomt for en kropp som krever bevegelse å tilbringe mange dager sittende i en bil. Nå er det godt å holde seg i ro på samme sted hele to netter. Sjåførblodet til Jan gjør at han alltid vil videre, videre, videre. Uansett hvor mye jeg prøver å overbevise ham om at han ikke skal levere stål lenger. Det står ingen på en byggeplass og venter utålmodig på hans leveranser. Nå vil jeg se Alhambra i ro og mak. Ha tid til å rusle omkring uten stress fordi vi skal av gårde igjen og må finne et passende sted for natten. Her står vi fint og trygt og har både strøm og dusj.

Vakten på bobilparkeringen har lovet å ringe etter drosje til oss. Men fuglen er fløyet og har bare hengt opp en lapp om at han er tilbake om en halv time. Tja, han er vel det om man venter et par timer til med å lese lappen han har hengt opp. Og jeg er ikke av dem som venter tålmodig på noe. Billetter til Alhambra har jeg kjøpt på nettet, og nå vil jeg dit sporenstreks. Finner heldigvis en lapp med telefonnummer til en Taxi.

Det skal godt gjøres å finne en spanjol som snakker engelsk, men med litt spansk vri på mitt begrensete portugisisk, klarer jeg å gjøre meg forstått. Drosjemannen kommer og kjører oss vel og vakkert opp i høyden til Alhambra.

Mens jeg er ellevilt i gang med å fotografere utsikt og blomster og trær, lurer Jan seg unna og finner en benk hvor han kan sitte fred for mine begeistrete utbrudd om blomster og bier og alt jeg henføres av når jeg opplever hager og planter og trær. Han vil heller sitte i ro og lese om Alhambras historie.

Maurerne regjerte den iberiske halvøy fra 711 til 1492. Granada var det siste sultanatet som falt da de ble drevet ut av Al-Andalus /Andalucia og det katolske kongeparet Ferdinand og Isabella tok all makt. Under maurernes herredømme levde jøder, kristne og muslimer i fred med hverandre. Det ble det slutt på med det katolske herredømmet og opprettelsen av inkvisisjonen. Lykkeligvis ble ikke praktverkene maurerne hadde bygget, ødelagt. De kristne så muligheten til å gjøre dem om til sine maktsymboler.

Al-Hambra (Det Røde) ble bygget på 1300-tallet. Først som et forsvarsverk og etter hvert med alle palassene. Hager utgjør en vesentlig del av arabisk arkitektur. Planter og vann var viktig for et ørkenfolk. Hele den iberiske halvøy har praktfulle byggverk og spor etter araberne som innehadde fremragende kunnskaper og ferdigheter innen kunst, arkitektur og vitenskap. Det sies at praktverket Taj Mahal, som også er et eksempel på muslimsk byggekunst, er inspirert av palassene i Alhambra. Så er da også begge på UNESCO’s verdensarvliste.

Jeg har vært økonomisk og kun kjøpt billetter til hagene. Skjønt det viser seg jo at jeg kunne spart billetten til Jan. Det holder for meg å se palassene utenfra og heller nyte de praktfulle terrasserte hagene oppover i høyden. Palasset får bli ved en annen anledning. Av bildene ser jeg at det minner mye om den fabelaktige moskéen i Córdoba som jeg besøkte for to år siden.

Selv nå i midten av desember er hagene nydelige med sine vakre, gamle trær av varierende arter. Både roser og ettårige vekster blomstrer i mange farger. I den store nyttehagen bugner det av granatepler; vanlige og bittesmå. Fontener og vannspeil glitrer i solen og speiler himmel og vekster. Utsikten er formidabel her Alhambra ligger på rundt 860 meters høyde, mens Granada ligger på 730 m.o.h. Én trist observasjon gjør jeg dog. Tross alt som blomstrer observerer jeg kun én bie og én sommerfugl. Er alt så sprøytet med gift?

Når jeg endelig har sett meg mett og tatt mine alt for mange bilder, ringer jeg etter Jan som nå har lurt seg ut av området. Heldigvis sitter han bare like utenfor og er oppslukt av historien rundt tidsepoken da området ble bygd. Som en siste hyggelig opplevelse spiser vi lunsj på uterestauranten her. Dyrt, men godt. Og prisen oppveies ved at kelneren prater med Jan mens han skjenker Campari til meg og dermed glemmer å følge med. Så sannelig ble det et breddfullt melkeglass med Campari på meg, gitt.

Så er det drosje hjem til KaràJan hvor vi fortsatt kan sitte ute og nyte den varme solen før vi går inn og lager middag. Det er nok restaurantliv for en stund nå. Deilig å ha en avslappende tidlig kveld før vi tar den siste sjarmøretappen over de Andalusiske sletter, gjennom Sevilla og videre hjem til Olhão og Ria Formosa. Det vakre deltaet.

Det skal bli godt.

Granada er omgitt av snødekte fjell som glitrer i solen

1. For første gang er vi bare to som reiser.

Skrive eller ikke skrive, that’s the question.

Reise- og hageblogging er for meg overskuddsprosjekter som skapes i glede.

Jeg skriver også når gleden innimellom gjemmer seg, men de skriveriene holder jeg for meg selv. Vårt vidunderlige, kjære familiemedlem, storpuddelen Ludo, sovnet inn 27. november etter en svært kort måned som vekslet mellom håp og fortvilelse. Sorgen er stor og lammende og har tatt mye av gleden ved å skrive. Foreløpig. Nå prøver jeg likevel.

Elskede Ludovovsen vår. Min trofaste turkamerat og aller beste venn. Hundrevis, ja, tusenvis av mil har vi vandret sammen. I marka rundt Trondhjem. I Haldens enorme skogsområder. På fjellturer her og der. Og ikke minst i vårt elskede Algarve. Den eneste ene som alltid fulgte meg på mine lange vandreturer opp og ned ad berg og fjell i kupert og øde landskap.

Så uendelig trofast og fylt av glede over å få følge meg. Alltid tett ved. Alltid så velvillig lyttende til alt mitt småprat mens han så på meg de vakre, gylne øynene.

I et par og tjue land har Ludo fulgt Jan og meg på bobilturer rundt om i Europa. Trygghet, glede og selskap for oss. Og så kontaktskapende i møte med andre mennesker. Vi kunne ikke hatt et mer behagelig reisefølge.

Jeg var overveldet av sorg da Sashavovsen min døde femte oktober 2012. Også en vidunderlig og trofast sjel som fulgte meg i tykt og tynt. Så kom lille, engstelige Ludo til oss i julen 2012. Det lettet sorgen over Sasha.

Ludo har gitt oss elleve år og to måneder med pur glede, hengivenhet og betingelsesløs kjærlighet. Selv med artrose og epilepsi, var han fortsatt full av livsglede og lekenhet. Han burde blitt minst to år eldre. En inoperabel tumor stjal ham fra oss for tidlig, og sorgen er overveldende. En sorg mange, men ikke alle forstår. En vegg er borte i hjemmet. All varme og kjærlighet og stunder med latter han ga oss er gode minner, men ufattelig vonde å håndtere som kun minner og ikke virkelighet. At jeg aldri mer skal holde armene rundt den store, gode vovsen med krøllepels. At jeg nå skal vandre alene i skogen uten min trofaste følgesvenn, gir meg en nærmest uhåndterbar følelse av ensomhet.

Dyr og natur har for meg vært det trygge og stabile i livet. Ikke minst i oppveksten. Kanskje har jeg et sterkere og mer intenst forhold til dyr enn mange. Jeg er trygg med dyr. Vi kommuniserer godt.

De siste dagene i Ludo sitt liv etterstrebet jeg å gjøre så gode som mulig for ham. Han fikk all min energi og oppmerksomhet. Hver dag kjørte vi ut i skogen som ga ham slik glede. Selv om han etterhvert ikke orket å gå så mye. Han fikk alt han begjærte av krumkaker og ost og godis og annet han ikke burde spise, men elsket å få.

Vår elskede Ludo sovnet stille inn med både Jan og meg tilstede. Jeg lå på gulvet og holdt ham i armene mine. I over et år hadde han måttet unnvære sin livrett, gulost, pga. blæreoperasjon og fjerning av calciumoxalat steiner. Nå fikk han ligge i armene mine og få den ene ostebiten etter den andre. Til slutt var det tomt. Da spiste han lommerusket mitt som muligens også hadde en viss smak av livretten. Så fornøyd, trygg og glad i armene til mamma’n sin. Jeg sang for ham mens vi lå der. Sangene jeg kaller «vovvesanger». Elendige rim, like elendig tilpasset en eller annen melodi. Men ordene handler om min kjærlighet til dyret mitt. Og de har alltid elsket «vovvesangene» mine.

Slik sovnet Ludo inn. Glad, trygg og med et smil om munnen.

For visst kunne han smile!

Slik lå vi sammen der på gulvet.

Lenge etter at han hadde trukket sitt siste sukk.

Jeg trengte det. Det var ikke lett å forlate ham.

Ludo ble kremert og vil få sin grav i hagen når vi kommer hjem. Under moseskulpturen han har stått modell for.

Sorgen er overveldende, men trøsten er at han hadde verdens beste liv mens han levde.

Så starter vi da, Jan og jeg på vinterens ferd mot sør. For aller første gang uten Ludo. Han som elsket å komme til Algarve. Som reiste seg brått opp i bilen når vi passerte Rio Guadiana og han kjente lukten av Portugal. Han som gråt av glede når han traff igjen kjente her nede. Som alltid husket hvor han hadde lagt de store pinnene sine under busker på hesteenga og lykkelig plukket dem frem etter sju måneders fravær.

Det er godt å reise fra hjemmet som mangler en vegg. Den tomme sofakroken hvor nå bare de elskede bamsene hans ligger igjen. Mummimatskålen på kjøkkengulvet. De små ballene han var så flink til å leke seg med. Den skrikende stillheten og tomheten hvor han mangler så inderlig.

Gjennom et tåkelagt og kaldt Europa går ferden relativt raskt sørover. Det er intet som frister til lengre opphold. Ikke før vi når Frankrike og endelig får noen glimt av sol og grønne enger.

Vi unngår motorveier. Sparer penger på det, og har det heller ikke travelt. Ikke nå, når vi forhåpentligvis har reist fra alle kuldegrader.

Både kultur- og naturlandskap er vakre på den franske landsbygda. Bølgende åser og åpne flater med nydelig lys. Overalt er jo vinterlyset det mest betagende. Når solen er lav og spiller i alle nyanser av blekgult, rosa, kobber og gyllent. Kyr, sauer og hester på beite. Kalver som får være med mødrene sine. Trolske blandingsskoger og løvtrær invadert av store, grønne baller av misteltein.

Jeg vil ha misteltein. Særlig mistelteinfrø som jeg har lyst til å plante i vårt gamle, råtnende epletre. Det blir en jakt med stor kniv og mye klatring, men til slutt har jeg erobret opptil flere av de magiske grønne kulene. Fulle av hvite bær med frø.

Vi er gode til å surre og rote oss bort. Ikke kjøre feil, som vi sier, men finne nye, spennende veier. Så i år som i fjor befinner vi oss plutselig på Autoroute A75 og klatrer stadig høyere opp gjennom Massif Central og mot et kaldere klima. En spektakulær kjørerute, men normalt ikke en man velger å kjøre i mørket vinterstid. Dog øyner vi denne gang et lønnlig håp om å oppleve den fantastiske Viaduc de Millau før solen går ned. Verdens høyeste skråstagbro og et mesterstykke av ingeniørkunst.

Men vi er som vi er, og kjører atter over den flotte broen i tåke og stupmørke. Én god erfaring kommer likevel til nytte fra fjorårets tilsvarende feilkjøring. Vi vet det er en god restaurant med lekker mat basert på lokale råvarer et stykke lenger fremme på veien. L´Hospitalet du Larzac. Vi slipper å lete i år og kjører rett dit og bestiller herlig mat og vin fra Aveyron-regionen.

Etter timer med strevsom kjøring i tåke og mørke, får Jan nå hvilt seg ut nok til at han orker å kjøre videre. Vi kommer oss ned til lavlandet og byen Bezière. På hele reisen har vi fricampet, men her i det mer befolkete sør føler vi oss litt mindre trygge om natten uten Ludo.  Så vi leter oss frem til en bobilparkering som dessverre viser seg å være full. Da blir det det nest beste. Parkering utenfor en butikk som er opplyst og har kameraovervåking. Aldi denne gang.

Vi våkner til sol og varme uten å ha hatt noen skumle opplevelser om natten. Jeg benytter siste sjanse til å proviantere franske viner før kursen settes rett vestover mot Spania.

Uten andre planer enn at vi skal nå Olhão i god tid før jul.

Det er vondt å være på tur uten Ludo. Men det går.

Vi har jo hverandre, Jan og jeg.

10. reisebrev, når man vandrer i naturen

Det er vel neppe riktig å generalisere ut i fra seg selv slik overskriften kan antyde at jeg gjør. Så jeg vil heller si: når jeg vandrer i naturen. Da liker jeg godt å være alene. Alene som menneske. Jeg er jo aldri helt alene når jeg er sammen med trofaste Ludo. Naturvandring for meg har aldri vært å gå fra A til B. Snarere å stikke innom alle alfabetets bokstaver i tilfeldig rekkefølge. Jeg liker å lytte til naturens stillhet som aldri er helt stille. Naturen har sine egne lyder. Jeg vil være i den fulle sanseopplevelsen av lyd, lukt, smak, syn og berøring. Ta inn alt og nyte det. Bruke den tiden det tar. Jeg vil oppdage, lære og se. La beina følge dit naturopplevelsene lokker meg. I en slik alenetilstand med Ludo og natur kommer jeg helt i flyt. Kan gå og gå uten å merke at jeg blir sliten. Uten å ane hvor mange timer jeg bruker eller hvor jeg er. Alt annet enn samhørigheten mellom meg, Ludo og naturen forsvinner fra hodet mitt. Hodet renses og kroppen fornyes. Dette er det jeg elsker.

Familien min elsker det overhodet ikke. De anser det som uforsvarlig og uansvarlig, og de blir redde for meg. Selv om jeg alltid har funnet veien hjem når jeg har gått alene. Bare to ganger har Jan måttet ut på nødekspedisjon for å finne meg. Men begge ganger har det vært fordi jeg har hatt med et turfølge som har fått mer enn nok. Selv ville jeg alltids holdt ut til jeg fant tilbake til utgangspunktet på et eller annet vis.

Første i gang var det med den yngste datteren min som bedyret at hun aldri mer ville gå på tur med meg. Med mindre hun bestemmer hvordan det foregår. Andre gang var med John Elvin. Som likevel utrolig nok ikke har gitt opp.

Det er ikke det at jeg ikke liker å gå turer med andre. Men da er det en sosial greie, man går fra A til B og har det hyggelig sammen. Tar kanskje med mat og har noen koselige pauser. Veldig trivelig av og til, men det er noe helt annet enn mine helsebringende være ett med naturen opplevelser. Det varierer jo også veldig hvilket forhold andre har til å oppleve naturen og hvilke intensjoner de har med sine vandreturer.

Det fungerer bra med John Elvin og meg. Fordi vi begge er opptatt av å oppleve i naturen. Vi snakker sammen, det er ikke det. Om naturen, det vi opplever, og ikke minst om alt som truer og ødelegger naturen. Vårt vidunderlige livsgrunnlag. Men mest av alt så er vi stille. Som regel ligger jeg tjue meter foran min følgesvenn og har Ludo hakk i hæl. På bredere stier og flatere terreng, kan vi rusle side om side og prate.

Her følger Johns beskrivelse av hvordan han opplever turene våre:

«I think I am nearing half way to being a good “birder”. But my first big discovery in hiking with Solvor is just not just to look to the sky or trees or the ground for movement but to actually look and sense EVERYTHING… I mean smells, scents, colours touch and even taste of things around you. Flowers, trees, insects, rocks, fruits, herbs, not just rocks or trees their vivid and varying colours texture shapes.  

Then there are breath taking views (more often breathless ..in my case ) of sweeping valleys and hillsides and mountain tops.  I have walked many mountain trails from a designated Car Park and never looked at anything, just for something like a Vulture or a Raptor. You have to really appreciate the difference.  

Solvor possesses an almost childlike delight and infectious enthusiasm for nature. 

“Look at that” she says …I look …What am I looking at ? I think to myself .. “That tree !!” err “Yes it’s a tree“. “Can’t you see the shape of an old man with a walking stick and hat” “Wow yes I see it”.. This takes me back to my childhood looking for shapes of animals in the clouds.

Solvor, snaps a few photos then examines the tree closer for tiny flowers or insects …snakes ..yes  ..snakes really interesting err  or whatever..  

There are only two types of snakes to my knowledge, ones you know are poisonous and avoid. Quickly … And ones you fear might be poisonous and avoid quickly … But not Solvor, totally fearless and with conviction. “They are more afraid of you than you are of them”. I can’t correct her on this, try as I might!!»

For Jan kjennes det veldig trygt at jeg har noen å gå sammen med. Han har hatt sine stunder med bekymring. Jeg har inngått en avtale med både ham og ungene om at jeg kun skal følge merkede løyper og si fra hvilke de er.  Og det løftet holder jeg med bare få unntak. Men med John på slep, kan jeg vel eksperimentere litt likevel?

Nå ville jeg først og fremst bevise for John at det faktisk er mulig å gå en sirkulær rute fra Pereira via Moncarapacho og over til nedsiden av São Miguel uten å bakse seg gjennom mannshøyt tornekratt slik vi gjorde forrige sesong. Jeg har funnet en fullt brukbar gjetersti.

Vi legger trøstig i vei. Nå er vi tre. En ny, kvinnelig beboer på campen som representerer en av de mange andre nasjonene som har tilhold her. Sprek dame. Likeså er snakketøyet som ikke høres ut til å bli slitent. Ikke i det hele tatt. Så jeg legger meg et stykke foran. Skal tross alt være anfører og vise hvor jeg har funnet denne umerkede stien.

Men finner jeg den? This is it! Here’s a signpost! John roper lykkelig hver gang han finner en stein eller en stolpe med den påmalte røde og gule streken. Det hjelper ikke at jeg sier at de viser veien til toppen av São Miguel. Min venn finner slik trøst og trygghet i å se røde og gule streker selv om de fører oss galt av sted.

Vi har fulgt løypemerkingen til Moncarapacho og derfra i retning São Miguel. Riktig nok. Men poenget nå er jo at vi skal ta av fra løypa og gå en umerket sti tilbake til Pereira hvor vi har parkert.

Vel, min utmerkete mangel på retningssans holder mål også denne gang. Jeg finner ikke veien. Dvs. en brukbar sti i naturen. Atter en gang blir det en miks av bilvei og tornekratt før vi er tilbake til utgangspunktet.

Vi passerer en del gneldrebikkjer på veien, noe som kan være vanskelig å forholde seg til når man ikke er vant med dem. Så min venn forklarer vårt nye turfølge hvordan jeg håndterer hunder som dukker opp:

«Some troublesome creatures nearby?” 

 At this point incredulous as it might seem, Solvor sings to them. 

 Yes, sings.. It’s this point when I first realised, I was not Hiking with any normal human but with a courageous fearless VIKING.   

Obviously, she knows some Scandinavian song passed down through generations, this strikes a note of memory into the wild creatures psyche. Perhaps of times when they were Wolves or when they were domesticated and loved.  Whatever, it works!!  They are totally thrown, confused, disarmed. They turn and slink away. Ashamed they thought to bother us. I check to see my heart has started up again.  And we move on.»

Hvorpå vårt nye følge øyeblikkelig begynner å synge med høy fistelstemme til hunder som løper som gale bak gjerder og vokter sitt revir. De kunne neppe blitt trigget mer.

Vel, vi er ikke helt samkjørte hva hundehåndtering angår, skjønner jeg.

Det var den turen. Et nytt forsøk på stifinning må til. Min stahet står ikke tilbake for min mangel på retningssans.

Nå er idéen å gå motsatt vei for da vet jeg i det minste hvor stien starter. Samme turfølge som sist.

Det går aldeles utmerket. Er vi i det minste i tvil på enkelte av områdene, er det bare å se etter spor av horder med klovdyr. Sporene viser vei, og jeg får avklart hvor jeg bommet sist. Jeg skulle tatt av før viadukten over motorveien og ikke lagt i vei så langt oppover mot São Miguel. Så vet vi det.

Men for liksom å gjenopprette balansen, presterer vi å bomme på den merkete løypen fra Moncarapacho og surrer av gårde i feil retning atter en gang. Jaja. Ikke så vanskelig å rette opp nå som vi befinner oss blant grusveier og hus og slipper å bryte oss gjennom busk og kratt.

Det som ikke lar seg rette opp, er derimot balansen i hodet mitt. Når det har blitt snakket konstant fra start til slutt om saker og ting som ikke har noe med det vi opplever å gjøre, og opphissende fistelsang for vakthunder er gjentatt, er jeg mentalt utslitt. Det er bare å innse at vi mennesker er forskjellige. Også i vår måte å gå tur på. Det er helt greit, men så kan man kanskje heller dele andre hyggelige opplevelser enn akkurat turgåing, da.

Neste tur tar John og jeg alene med Ludo. I kjente trakter, men siden halve turen er umerket og går over enger og gjennom skog, så roter vi omkring, atter en gang. Men hva så? Det er fredelig og fint i det vakre landskapet. Bitte små søte kaniner fyker omkring til stor glede for meg. Ludo derimot, lar seg verken begeistre eller affisere på noe vis. John, med sitt imponerende falkeblikk, fryder seg over å se hærfugler og andre interessante bevingede vesener, mens jeg bare ser brune, flaksende klumper av ulik størrelse. Begge ergrer vi oss over å ha glemt å ta med kikkerter.

Vi kommer omsider frem til Trilho das Águias, ørneløypa som går opp gjennom en dal på baksida av São Miguel. Bratt og ulendt sti omsluttet av tett vegetasjon. En lukket eventyrverden syngende småfugler, en og annen slange som glir elegant unna og mye spor av villsvin. Ludo viker ikke fra stien, men stopper en rekke ganger for å stirre nedover dalsiden og snuse intenst etter de interessante luktene fra villsvinene som hviler ut i buskene etter morgentimenes intense graving etter føde.

Ingen av oss er ennå i nærheten av formen vi oppnådde forrige sesong. Dessverre. Kanskje kommer vi ikke dithen igjen heller. Det er tungt oppover. Ludo er den sprekeste og fører an på den velkjente stien. Pauser og rikelig med vann er påkrevd før vi når toppen av dalen. Tidligere planer om å få til en sirkulær rute, er forlengst skrinlagt. Det blir samme løype ned igjen til markene. Men her finner vi til gjengjeld igjen stiene vi brukte ifjor og slipper å surre omkring i sikksakk.

En herlig og passe slitsom vandring er over. Neste tur ble verre. Beskrivelse av mandelblomstringsfestival og Trilho das Amendoeiras kommer i neste reisebrev.

9. reisebrev – hør hvor det stormer der ute

«Hør hvor det stormer der ute! Her er det fredfullt og tyst…» en liten strofe fra en bedehussalme er Jans yndlingssitat når været herjer ute, og vi har det godt og varmt i KaràJan. Heldigvis blir det med den strofen. Ikke er den særlig passende heller, for det er slett ikke fredfullt og tyst verken i bobiler eller campingvogner når regnet høljer ned. Men godt og varmt har vi det. Og riktig så koselig. Det er da også fascinerende med skikkelig, trommende styrtregn som sprenger sikringer og tar med seg sko og andre gjenglemte remedier i en flommende, nyoppstått elv.

Endelig skal jeg få tid til å skrive reisebrev igjen, tenker jeg. Rekker ikke sånt når sola skinner og det er mye som skjer. Som én sa her forleden, dagene flyr så fort her at vi ikke en gang rekker å bli gamle! Det kan jo tolkes på ymse vis, men… Nå skal det bli godt med en rolig dag med skriving i retrospektivt perspektiv.

Tanken er knapt ferdig tenkt før regnet stopper og sola skinner. Fuglene, som ble snytt for å fremføre morgenkonserten sin, tar igjen det tapte ved å synge de vakreste varierte triller av henrykkelse. Men vi ER lovt litt mer småregn i dag og i morgen, heldigvis. Det er like tiltrengt nå som før i dette regnfattige landet.

Det er ikke slik at folk sitter passive på campen selv om de ikke driver med turvandring. Løypene i parken rett ved, hvor det også finnes treningsapparater og fotballbane, er populære for kortere gåturer med eller uten hunder. Likeså er hestemarkene på motsatt side for både hundeeiere og alle som er glade i å plukke markblomster.  Noen tar en fuglekikkertur i reservatet. En del damer har strikkeklubb hvor alle er velkomne. Også jeg. Men siden jeg er elendig til både å strikke og å sitte i ro, samt at jeg synes strikking er drepende kjedelig, holdt det med én gang for meg. Ikke for å skryte, men jeg har faktisk klart å strikke tre grytekluter. Med strømpegarn og pinner nummer ti. Dette var for noen år siden. Siden da har en stor pose garn som jeg tror skal bli en vest, vært min følgesvenn i bobilen. I tilfelle jeg får ånden over meg en gang.

Så er det byturene. Hver fredag tar de fleste av de norske damene bussen til byen for å beføle varer og ivareta det gode ernæringsråd om «fem om dagen». Siden vi befinner oss på sydlige breddegrader, inntas dette fra glass hvor fruktbitene vaker i søt og sterk drikke som til tider medfører at damene foretrekker å ta drosje hjem. Selv er jeg ikke utpreget glad i varebeføling eller busskjøring på korte strekninger. Men damene er sabla hyggelige og morsomme, så rett som det er går jeg til byen og møter dem der i tide til å nyttiggjøre meg disse anbefalte fem om dagen sammen med dem. Alltid en trivelig stund med mye prat og latter. Og jeg går selvfølgelig også hjem igjen.

I byen får man også stelt både føtter og hender og hår for en knapp hundrelapp.

Lørdagene er det bondens marked inne i byen. Bod på bod av bugnende varer mellom de store markedshallene og havet. De fleste drar inn for å se på livet og handle herlige, kortreiste landbruksvarer. Så mye godt og forskjellig av nyhøstet frukt og grønt! Hvorfor ser vi det aldri i bruk på restaurantene her? Markedslørdagene har også en tendens til å ende med inntak av før nevnte «fem om dagen».  Eller en drink eller to utenfor Helvete hvor mange av våre engelske venner har møteplass.

Nordmenn her er like glade i å la seg avbilde med Helvete-skiltet over hodet sitt som engelskmenn er det på Hell utenfor Trondhjem. Men Helvete her er intet inferno; ordet er portugisisk for armbrøst.

I det hele tatt er det artig med byturer inn til Olhão. Som ikke er en trist og vinterstengt turistby som mange lokale byer reduseres til i områder som okkuperes av store skarer med sommerturister. Takk og lov for Ria Formosa landskapsvernområde som setter begrensninger. Olhão er likevel under hardt press. Egoistisk nok håper vi at byen ikke blir ødelagt i vår tid. Den er så vakker med sine trange smug og de fliskledte husene. En nydelig arv etter maurerne. Falleferdig her og der og fattigslig, javel. Heller det enn en grusom, steril turistmaskin som kan ses lenger vest. Og viktigst av alt, byen er ennå mest befolket av portugisere og preges av det viktige daglige fisket og skjellsankingen.

Søndager er sjelden hviledager om noen skulle tro det. Det er ALLTID et marked et sted. Byene veksler på å ha markedsdager. Det er mye ræl å få kjøpt, men også mat, planter, korkvarer og diverse nyttige og praktiske saker. Øl, vin og grillmat selges over alt så stekeosen ligger tett over områdene.

Vårt favorittmarked er sigøynermarkedet i Quelfes, et lite tettsted et par, tre kilometer nord for oss. Der har de mye fint, gammelt verktøy. Mye jeg gjerne skulle tatt med meg hjem og hatt til å sveise skulpturer av. Men KaràJan har verken plass eller vektgodkjenning for slike remedier. Masse annet artig og gammelt også. Her har vi kjøpt lysekrone til Gazebo’en og et par andre fine, gamle lamper.

Apropos gazebo, «Penkingen» min med tilbehør ble raskt avhendet og bebos nå av en meget trivelig norsk dame. Når man kvitter seg med ting man er glad i, gjør det godt at de overtas av bra folk. Så er det rart det har vært travelt? Vi har flyttet til en plass ti meter unna. Det har vært en grusom flytteprosess bestående av harde avgjørelser om hva som er mulig å beholde når man skal krympe fra bobil, campingvogn og gazebo til bare bobil. Det var ikke stort, gitt. To store esker med kjøkkenutstyr og annet som kan lagres her, samt stekeovn og fryser står nå utendørs med plast over seg. Kunstutstyr og vesentlige skatter som skoesker full av vakre skjell, har jeg lykkeligvis funnet plass til i KaràJan. Etter litt forvirring, er Ludo nå helt innforstått med at han ikke lenger bor bak de store blomsterkassene, men innenfor et gjerde med noen puslete mindre blomsterpotter.

Som om ikke alt ovenstående har vært travelt nok, driver folk og feirer bursdager og inviterer til langbord med pizza og vin. Det starter på dagtid i varm sol, men viser seg ofte å fortsette til godt ut på kvelden med sang og musikk. Kun avbrutt av en kort pause hvor folk får luftet hunder og tatt på seg vintertøy.

Travelt? Javisst. Et ganske så annet liv enn et ensomt og stusslig innendørsliv i Vinternorge.

Det er både skremmende og godt at tiden flyr.

Fire bobiler med nordlendinger har nylig ankommet. Det gjør ikke tilværelsen mindre livlig, og godt er det. Til Jans store glede, og min også, er en av hans barndomsvenner fra Gimsøya blant dem. Både han og kona gikk i Jans klasse på barneskolen der i nord hvor hele Grønningsæterfamilien ser ut til å ha sine lykkeligste minner fra. For oss er det ekstra artig å vise «ferske» overvintrere dette Algarve som vi er så glade i. Som ikke nødvendigvis den jevne turist oppdager. Det har blitt både byturer, marked i Qulfes og mandelblomstringsfestival i Alta Mora på dem. Innimellom slagene har Ludo og jeg vært på vandring.

Det ser sannelig ut til at jeg har en god del mer å skrive om.

Får håpe regnet holder.

8. reisebrev, vi vandrer med freidig mot

«Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag og går fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den.

Selv om man gikk slik etter sin helbred at den bestandig var en stasjon foran – ville jeg likevel si: gå! Det er jo også så åpenbart at man dog ved å gå kommer velbefinnende så nær som det er mulig, selv om man ikke når det helt – men ved å sitte stille, og jo mer man sitter stille, desto nærmere kommer illebefinnendet. Bare i bevegelsen er sunnheten og helsen å finne. Nekter noen for att bevegelsen er til: Så gjør jeg som Diogenes, da går jeg. Nekter noen for at sunnheten er i bevegelsen, da går jeg fra alle sykelige innvendinger. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.»

(Søren Kierkegaard, dansk filosof og eksistensialismens far)

Aldri har noen hevdet at tålmodighet er blant mine dyder. Alt bør helst være gjort i går, og alt skal skje fort.

Da vi ankom Olhão medio desember denne sesongen, var hodet mitt helt innstilt på å gjenoppta mine lange vandreturer i Algarves herlige, ulendte natur. Aldri i livet om jeg hadde trodd at det skulle ta lenger tid å komme seg etter hofteprotese nummer to enn den første. Riktignok ankom vi Algarve fem måneder etter nummer én i forrige sesong og bare seks uker etter nummer to denne sesongen. Men likevel. Jeg var mer enn klar for fjellvandring i hodet mitt.

Det var ikke kroppen. Det har kun blitt vandringer i parken og frem og tilbake til byen. Rundt ti- tolv tusen skritt på flatt terreng er ikke mye å skryte av. Det anvendes så begrenset antall muskler til slik «flatvandring» at det ikke oppleves som trening. Jeg trenger mer.

Og skal ikke ånden vinne over kjødet? Muligens var det ikke fjellvandringer verken Markus eller Mattheus hadde i sine tanker da de skrev om kjødets skrøpelighet. Men nå er jeg ikke blant dem som har bibelen som rettesnor. Min livsfilosofi er styrt av respekt for, og kjærlighet til naturen. Og nå trenger mitt skrøpelige legeme å komme seg dit. Når ånden, les viljen, er sterk nok, klarer man det meste. Dessuten er det stor forskjell på smerter som antyder at noe er farlig i kroppen, og smerter som bare er smerter.

Min trofaste medvandrer fra forrige sesong, er mer enn klar.

«Vi starter med en lett rute», roper jeg til Jan som vinker oss av gårde.  «Antakelig Trilho do Ludo, så vet du hvor vi er hen».

«Vel, drar vi i retning Faro, da?» Spør jeg John Elvin.

«Nei, vi starter med den lette ruten, den oppe ved Lagar Mesquita,» sier han!?! «Det er den jeg liker best.»

Her er det på tide med en aldri så liten oppfriskning fra i fjor. Jeg gjengir min venns beskrivelse av nevnte rute da han gikk den første gang. Jeg antar at folk flest kan lese engelsk:

«Suddenly one day a Norwegian friend called Solvor, invited me to join her for a hike. Her partner Jan laughed, you won’t do more than one walk, “for sure” he added.Well, that was a challenge if ever I had one!!

I should perhaps have taken his jocular warning as wise advice, but I think I am now on my 8th Adventure and not deterred …yet….

I say adventure because I have learnt simple things like Hiking is not just walking and Hiking with Solvor is never as simple as following a trail, it’s a steep learning curve sometimes more akin to a survival course and challenging one’s convictions and views of reality.

After each little “adventure” I have confided with friends a few of my discoveries. And received encouraging comments like “OMG she’s trying to kill you” and “that’s not Hiking or a pleasure it’s torture” “how can you say that was interesting …its frightening “

This little dream world was abruptly broken even on my first little hiking adventure. Which my friend Jan almost predicted correctly would be my first and last hike.

Solvor, my mentor, being both wise and kind decided to take us on a “Light, simple Trek !!!” as she described it, as a sort of ‘initiation’. I quickly discovered there is no gentle introduction to hiking, particularly in mountainous country sides. It’s a Steep learning curve. We went to a place called Mesquita, it might be a local name for Mosquito which we all know bite and are painful. And it was.

After just a few minutes we were walking not along my accustomed tar mac roads or the gentle cobbles of Olhão, no think beautiful cobbled street after 6.3 earthquake with dislodged roof tops thrown in AND uphill climbs on an oily surface. There was my mentor with faithful companion striding ahead in a perfect line unfaltering steps …and me with arms outstretched like a trapeze artist delicately Zig Zagging from flattest stone to the next. I was assured the painful feelings in my knees were necessary adjustments and I would feel the benefits later. Like recovery in hospital, came to mind.

I always thought that all things would be equal like going ups would be balanced by going downs. I was quickly disillusioned, for some reason that still evades me there appears to be very more inclines than descents. Also, I quickly learnt not to say “Oh No” as I turned a corner to find yet another steep incline. I got the ‘teacher stare’ of disapproval. So from this point it was “OH….what a lovely view” “Oh!… this beats having a beer watching football “. Another thing, in England there are strategic benches for weary travellers to take a break, get their breath etc, NOT HERE, mental note. Tell my children to donate a bench with plaque .. ‘My dad loved this spot so much he died here’.»

Oppskjørtet av glede som jeg er over å komme i gang, har jeg glemt både å spise, ta medisiner samt å ta med akuttmedisin til Ludo med tanke på evt. epileptiske anfall. Vann er med til oss begge, men ingen drikkeskål til Ludo. Fjellskoene er ennå ikke pakket frem, og joggeskoene viser seg å være helt utslitt. Noen mystiske skarpe plastkanter har bøyd seg innover og prøver å skjære hull i hælene min. John har heldigvis en lommekniv, så vi spretter opp skoene litt og skjærer av «innmat» nok til at de fungerer.

Så legger vi friskt i vei. Det kjennes like vidunderlig for ånden som det motsatte for kjødet. Noen stakkete sekunder er også ånden skrøpelig, og tanker om hvordan jeg nå skal klare disse tolv kilometerne i relativt bratt og ulendt terreng sniker seg inn.

Etter fem hundre meter oppdager John at ryggsekken ikke er der den skal være, på ryggen. Jeg får en tiltrengt pause mens han går tilbake og finner ryggsekken parkert utenfor bilen.

Alt er ved det gamle, altså. Vi er begge like surrete og glemske som vi alltid har vært.

Ludo er like euforisk lykkelig som meg over å endelig få vandre fritt i naturen. Stakkaren som er prisgitt sin matmors form og har vært uten skikkelige turer i et drøyt halvår. Han svinser rundt meg og snuser gjenkjennende på alskens flekker og markerer sin tilbakekomst. Passerer de samme gneldrende vakthundene her og der med like stoisk ro som før. Hyler og logrer når han ser hunder han liker. Fortrinnsvis små blondiner som dessverre befinner seg bak utilgjengelige stengsler.

Det går opp og ned som før og slappe muskler våkner gradvis til live etter sin halvårlige, ufrivillige dvale. Alt er vidunderlig grønt, friskt og frodig i dette landskapet som veksler mellom kultur og natur. Jeg erstatter min manglende frokost med å jafse i meg noen never kappgjøksyre og et par blader av forvillet grønnkål.

Sola skinner, og alt er bare herlig.

Halvveis på ruta gleder vi oss til den sedvanlige pausen hos det gamle ekteparet vi har fått så god kontakt med. Skuffelsen er stor når gamlemor passerer oss på veien med en fullastet trillebår uten å kjenne oss igjen. Gamlefar er blitt så døv at det er vanskelig å kommunisere med ham. Ikke så rart, med fem, seks store, konstant gneldrende hunder utenfor det lille bevertningsstedet. Som vel egentlig ikke er et bevertningssted. Ifølge John som gikk inn, var det nå kun igjen fem Sagres og et par tre flasker av noe annet der. Nokså trist. For oss har den kontakten vi har oppnådd her, vært et av turens høydepunkter. Det har tatt en del turer og stopp å etablere denne. De var litt skeptiske til å begynne med, men ble stadig mer entusiastiske. Og fortalte om familien og viste frem bilder av barn, barnebarn og oldebarn med stor stolthet. Et tydelig eksempel på hvor viktig det er å lære seg litt av språket i det landet man gjester.

Ekteparet er nok veldig gamle nå. Datteren er jo på min alder.

Alt er forgjengelig, alt har sin tid. Også vi.

Enn så lenge er vi glade vandrere og nyter vår Sagres sittende i et lite busskur ved veien til akkompagnement av gneldrebikkjer.

Ferden videre går i gjenkjennelsens tegn. Der er den koselige lille ruinen med rosebusken. Der det gule huset av tynt laftetømmer. Deretter neste stigning mellom brødfrukttrær hvor villsvin har endevendt jorda. Neste topp. Utsikten. Nedover igjen via den nydelige blomsterhagen. Forbi huset med halsende små hunder. Eiendommen hvor en psycho schæfer hopper rasende opp og ned, men heldigvis ikke greier å hoppe over porten.

Vi overser stien som tar av like etter den mest velholdte av de gamle brønnene. Alt regnet i desember har fått alt til å vokse slik at enkelte stier er vanskelige å få øye på. Men vi kommer oss på rett kjøl og trasker fortrøstningsfullt oppover. Forbi eiendommen med bord og benker under skyggefulle trær. Den, som burde vært et pustehull for vandrere og solgt litt drikke og snacks, ligger der bare vakker uten tegn til liv.

Ludo og jeg kjenner igjen alle steder med hunder som bjeffer som gale. Enerverende for de fleste, men Ludo lar seg ikke affisere. De sju hvite kalkunene er nå bare to, så det spørs om ikke fem av dem ble noens julemiddager. Langs steingjerder og på engene bugner det av himmelblå storgravmyrt og skinner hvitt av duftende «lily paperwhites».

Alt er som det skal være.

Jeg har for lengst glemt smerter og utrent muskulatur og bare nyter å bruke kroppen i vakker natur mens trofaste, snille Ludo følger meg tett.

Det er artig å gå sammen med John siden vi er like glødende opptatt av natur og miljø og kan snakke om temaer som opptar oss begge underveis. Han er noen hakk mer kunnskapsrik enn meg, så jeg lærer mye. Men jeg slår ham når det kommer til planter, det er mitt domene.

Jeg er i gang igjen. Terskelen er skrittet over med 17.239 terrengskritt, og det kjennes vidunderlig.

Jan, som absolutt ikke liker å gå, har hatt noen fredelige timer hjemme på campen før han får hjem en veldig glad hund og samboer.

Ludo og jeg er i vårt ess. Dette gjorde oss veldig godt.

Vi gleder oss til fortsettelsen.

7. reisebrev, «Dere er min vinterfamilie»

«Dere har leilighet der da. Eller leier dere et hus?» Det er gjerne standardkommentarene når folk hører at vi tilbringer vinteren i Portugal. Det å tilbringe flere måneder i bobil, høres ut som den store skrekken for mange. Det er jo, mildt sagt, svært begrenset med plass. Dog avhengig av bilens størrelse. Og visst har vi kikket i vinduene til eiendomsmeglere og sett på priser på hus- og leiligheter. Kanskje hatt det vagt oppe til vurdering. I hvert fall jeg. Jan er mer på det nivået at alt over størrelsen på hytten i en lastebil er å anse som luksus.

Selv har jeg nok innimellom drømt litt om hus og hage her i Algarve.

Drømmen er forlengst forlatt. Den ville muligens vært aktuell om man flyttet hit på permanent basis. Covid og stengte grenser i 2020 ble en oppvåkning og en avklaring. Vi vil bo i samme land som vår familie og kun følge trekkfuglene når det er mulig. Og aldri i livet om vi kan tenke oss å ha forpliktelser for vedlikehold samt økonomisk ansvar for boliger både i Norge og her. Friheten og uavhengigheten med et rullende hjem er uvurderlig.

Vi har venner som både eier og leier hus her. Fine hus og hager hvor man kan dyrke både det ene og det andre. Fine, iskalde hus. Isolering er ikke en del av byggestandarden. Når den varmende sola går ned, kryper kulda inn i hus og beinmarg og klorer seg fast. I bobilen har vi det godt og varmt. Det koster ikke stort å holde et «frimerke» varmt med gass eller strøm.

Noen ulemper er det selvsagt. Vi har de fasilitetene vi trenger, men temmelig lite armslag. Dusjen er liten og trang, så vi dusjer heller i av et de mange servicebyggene her. Matlaging går til nød selv om kjøkkenbenken er minimal. Som astmatiker er jeg rimelig negativ til å sove i samme rom som det stekes og brases i. Følgelig foregår matlaging utendørs. Ute har vi gasskoker, stekeovn, fryser og stor nok kjøkkenbenk. Samt utstyr som kjøkkenmaskin, krumkakejern og vaffeljern. Jeg kan til og med søle så mye som jeg vil og pleier. Det har ingenting å si.

Vaskemaskiner, tørketromler og strykebrett finnes i fellesbyggene.

Vi har ikke plass til mer enn to, maks tre gjester inne i bobilen, men det sosiale foregår stort sett utendørs uansett. Vår KaràJan er ikke så stor, og den er dessuten soverommet vårt. Så for min del er det bare svært nære venner jeg synes det er ok å be inn. Jan er ikke like privat av seg. Ikke har han vett på å skjemmes over at vi ikke er ordensmennesker heller, så han ber gladelig inn både gud og hvermann. Vel, ikke akkurat gud da, han er jo ateist. Jeg derimot, skjemmes når det ikke er ryddig her, men forvandles ikke til ordensmenneske av den grunn. Har det liksom ikke i blodet.

Ludo begynner å bli gammel, så det stinker litt hund her til tider. På et vis en koselig lukt når man elsker dyr generelt og sin egen hund noe hinsides spesielt, men jeg tror neppe odøren tiltaler andre.

Vel, det var vel ulempene?

Nei, forresten. Det hender det kommer en regnværsperiode. Kaldt blir det ikke, men man blir våt. Veldig våt. Særlig hunder med tett og krøllet pels. Ut må man og trenger man, men det blir ikke timevis med utendørs aktiviteter.

Under slike forhold forgår jeg nesten av brakkesyke, mens Jan er like blid. Han liker å sitte i ro, mens jeg nesten ikke holder det ut.

Det var etter en slik periode jeg slo til og kjøpte en gammel campingvogn som jeg malte i glade hippiefarger. Mitt lille fristed hvor jeg kan male, lese, se på filmer og bare nyte fargekontrasten til gråværet. Og det ble gjesterom til barn og venner.

Vel, så langt er det bare barn og barnebarn som har brukt den. Og ikke ofte. De er bundet av jobb, skole, økonomi og annet som begrenser reiseaktivitetene. Så nå er «Penkingen» min til salgs. Vi skal avvikle «gazebo»-kjøkkenet også. Mais Campismo Olhão er fortsatt i den rimeligste prisklassen, men det blir likevel for kostbart å ha en fast plass her året rundt nå som vi begge er alderspensjonister og levealderjustert.

«Penkingen» er tømt, og jeg øver meg på å ha liten plass. Mine nødvendigheter og Jans unødvendigheter, dvs. alskens kjøkkenutstyr, er pakket i store plastkasser som kan lagres mens vi er i Norge. For utekjøkken blir det også i fremtiden. Fire-fem måneder med kokkelering uten kjøkkenmaskin, stekeovn og annet, ser jeg særdeles svart på. Vi får bare finne en løsning så det fungerer også i regnvær. Det gjelder tross alt ikke mange dagene.

Høres det strevsomt ut? Det er nettopp det det ikke er. Det er befriende å leve så enkelt. Det er sunt å se hvor lite man faktisk trenger. Ehh, kjøkkenmaskin og vaffeljern må man jo ha da. Men sånn ellers. Det er koselig å være tett sammen i vårt lille hjem. Ludo elsker tilværelsen med å være så nær oss. Det var faktisk riktig så praktisk da vi var over hos naboene en kveld og Ludo hadde hjemme alenefest. Han spiste opp en stor pakke svinekjøtt og en pakke røkelaks samt en del emballasje. Jan hadde så beleilig satt fra seg handleposen sin på gulvet og glemt den; til Ludos store glede.

Det fikk de følger det måtte få. Så nå er Ludo omdøpt til prinsesse Diaré. Tenk om vi ikke hadde bodd i dette lille rommet da! Da ville vi kanskje ikke hørt at Ludo måtte ut hele natten og dagen igjennom og isteden våknet til at alt hadde skjedd innendørs! Nå gikk alt uten mén for KaráJans interiør. Kun den tandre diaréprinsessen opplever å være påført mén da han ble tvangsdusjet og rengjort på vitale steder.

Men tilbake til innledningen. Sånn reelt sett kan det vel sies at Mais Campismo er Europas største eldresenter. Det sier seg selv at gjennomsnittsalderen er høy når man har anledning til å bo her hele eller store deler av året. Mange av oss har valgt dette pga. ymse helseplager som reduseres når man bor her. Da skjer det fra tid til annen alvorlige hendelser hvor akutt helsehjelp er påkrevet.

Her tar vi vare på hverandre. Uansett. Man rekker knapt å ane at man trenger hjelp før den er på plass. Folk blir kjørt til sykehus, pårørende ivaretatt, praktisk hjelp gis i rikelig monn. En vidunderlig trygghet man aldri vil ha som beboer i en leilighet eller et hus verken her eller i Norge. Her ser vi hverandre. Følger med på en god måte. Ingen blir liggende alene syke her. De fleste har sin biologiske familie langt unna. Her har vi hverandre. Vi grupperer oss nok en del etter nasjonalitet. Det ER lettere når alle snakker samme språk. Men vi holder sammen og omgås på tvers av nasjonalitet også.

Det har vært en runde her nå blant oss nordmenn. Noen fikk den hjelpen og omsorgen det var en selvfølge å gi i en tøff situasjon. De konkluderte med å fastslå: «Dere er vår vinterfamilie!»

Slik er det. Her er vi hverandres familie. Våre der hjemme kan være trygge for oss og vite at vi blir ivaretatt.

Og så har vi det akkurat så sosialt som hver og en er komfortabel med. Privatliv respekteres og inkludering prioriteres. Men du verden så ensomt det ville være å sitte vinteren gjennom alene i en leilighet enten den nå er her eller der. Her har vi det så sabla hyggelig sammen. Både på campen, i byen og rundt omkring.

Denne campingen er et eget samfunn i samfunnet. Med ulike lag og grupperinger. Mange ulike nasjonaliteter. Ulik økonomisk status. Her er nok konflikter mellom mennesker både blant dem som definerer seg innenfor samme gruppe, og mellom ulike grupper. Men først og fremst er det regler. De skrevne, formelle settes av ledelsen for stedet. Alle de uskrevne som gjør at vi fungerer sammen, er blitt til via samhandling og kommunikasjon i årenes løp.

Alle vi som bor her over tid har bevisst valgt å leve her fordi vi synes det gir oss en bedre tilværelse. Da er det i alles interesse at dette samfunnet fungerer godt. Så det sørger vi for som best vi kan. I hvert fall nittini prosent av oss.

Her er vi hverandres familie fordi vi trenger hverandre, bryr oss om hverandre og fordi fellesskap fungerer.

6. reisebrev, jul under stjernehimmelen

Det er denne enorme, blåsvarte hvelvingen over oss. Overstrødd med stjerner og planeter. Og månen. Enten i ny eller ne, hvelvet mer liggende enn i Norge. Eller full og lysende rund. Bortsett fra et par håpløse gatelykter på campen, er det ikke vesentlig lysforurensning her som kan forstyrre opplevelsen av den betagende stjernehimmelen. Det er to kilometer inn til byen. Vest for campen er hestemarkene, i øst ligger den store parken med naturlig vegetasjon. På nordsiden er det noen få store bolighus. I sør, mellom oss og havet, ligger administrasjonssentret for Ria Formosa. I en stor og inngjerdet park med variert vegetasjon og turstier med informasjonsskilt og fuglekikkerhus. Her er også dyrehospitalet hvor de redder ville dyr og fugler som har fått skader.

Det er befriende å befinne seg her ved juletider. Intet stress og mas. Camperlivet er såpass primitivt at det gir seg selv. Det er verken plass eller fasiliteter til å pålegge seg selv all verdens juleforberedelser.

Skjønt plutselig driver man jo på og styrer endel likevel. I fjor bakte jeg krumkaker og berlinerkranser og diverse andre småkaker. Samtlige flatet ut og klappet sammen og lignet på alt annet enn det navnet tilsa. Derav kan man slutte at den helsebringende salte og særdeles fuktige havluften slett ikke er helsebringende for småkaker. Så i år skulle jeg nøye meg med å bake Bolo Rei, kongens kake. En veldig mye bedre versjon av det norske julebrødet. En saftig hvetekrans spekket med tørket frukt, nøtter og pinjekjerner som har trukket i en raus mengde portvin. Dekorert med kandiserte frukter og nøtter før den stekes.

Vel, forholdene er primitive, som sagt. Strømmen er koblet til én seks ampères sikring. En liten elektrisk stekeovn i teltet får aldri skikkelig futt uansett hvor mange grader den settes på. I tillegg har den sin egen vilje. Flaskegresskaret jeg nettopp bakte i ovnen, ble nesten bare stekt på oversiden. Følgelig setter jeg Bolo Rei’en et hakk lenger ned i ovnen. Ha ha, sier ovnen, så du tror du kan overliste meg, du? Nei, hvordan kunne jeg tro det. Ovnen tar siste stikk og bestemmer seg for at denne gangen er det undervarmen som skal virke.

Jaja, det er bare å skjære av hele den svarte bunnen på kaken. Den blir ikke så verst likevel når jeg for sikkerhets skyld dynker den med en miks av presset appelsin, portvin og melis.

I gazebo’en er det blitt ganske julehyggelig med gullmalte pinjekongler og fuksiarøde filthjerter. Samt det lille juletret av nøtter og krydder. Enkel, selvlaget julepynt jeg gjemmer fra år til år. Et stort griseskjell med nøtter og telys pryder bordet. En hel dag. For neste dag er alle nøttene borte. Også noen av de pålimte på treet. Her er neppe ugler i mosen. Snarere rotter under gulvet. To gulvbord har jeg latt være løse etter det året jeg hadde «gleden» av å ordne opp etter tre dyr av arten som hadde lagt seg til å dø under gulvet.

Så sannelig blir det «julerengjøring» likevel. Ingen rotter skal få ligge her og dø i synden igjen. Opp med de løse gulvbordene og av med sargen rundt. Jeg lyser med lykt og får øye på litt av hvert. Alle nøttene ligger i en pen samling. Her og der ligger etterlatenskaper i form av kjekspapir, smørpapir og annet som bekrefter at mat aldri må oppbevares utendørs. Her er også en rekke andre rotteskatter som tennisballer og rester av mine fine hvite pyntefugler med fjær. Rottene liker tydeligvis å stjele alt som har noe mykt på seg. De vil vel ha myke madrasser og dyner de også. Renslige som de er, er toalettet anlagt i et hjørne. Jeg tar på maske og hansker og raker ut alt som rakes kan og får det i søpla. Slenger under både sprit og klorin for å desinfisere. Samt masse kaffegrut for å fjerne lukt. En motbydelig jobb. Samtidig som jeg ikke kan la være å bli fasinert av rotters levevis. De er både sosiale og intelligente dyr. Søte også, synes nå jeg. Skulle gjerne filmet dem når de drev på og hentet én og én nøtt til lageret sitt. Det er jo litt rørende sammen med alt det myke de så gjerne vil ha. Men smittefaren tilsier at vi ikke ønsker så nær sameksistens med rotter, det blir i drøyeste laget å dele kjøkken med dem. Selv om det er utendørs.

En eller annen idiot som aldri har behøvd å vaske noe i sitt liv, er tydeligvis den store konstruktøren av bobiltoaletter. Det er fullt av kriker og kroker hvor man må bruke gamle tannbørster og Q-tips for å få rengjort sånn noenlunde. Nå synes jeg likevel det stinker. I motsetning til meg har ikke Jan særlig luktesans, så han tar jobben med daglig tømming av doet vårt. Nå må han til pers med en større innsats, for jeg har brukt opp min tålegrense for kvalmende lukt for en stund på rottebæsjen. Jans innsats med julerengjøring blir å demontere hele sjiten og foreta en grundig rengjøring og desinfisering. Det blir heldigvis bra.

Vel, det var fortredelighetene. Ellers er det glede og hygge. Felles tur til byen med oss norske samt den svorske, hvor vi beundrer den vakre lyssettingen langs Avenida’en og rundt kirken og rådhuset. Rummikubkveld med venner og skåling for lyset på Solsnu. Samling i solen med oss få norske, samt vår svorske nabo på julaftens formiddag. Gløgg og det man har lyst å spise. Alle tar med noe. Julaften har Jan og jeg for en gangs skyld samme middag. Hjortestek med godt tilbehør. Første dag frokost i gazebo’en hvor jeg insisterer på både øl og akevittdram selv om jeg ikke liker noen av delene.

Så følger høydepunktet med engelsk julefeiring første dag hos våre gode naboer som orker å lage treretters middag med julekalkun til en hel bøling. Som alltid blir det en livlig feiring med musikk, latter og litt sang. Og vi har mimelek. Sandie har gjort klart en stor pose med oppgaver til oss før hun reiste til Wales for julen. Her er sangtekster, filmer og bøker vi skal mime navnet på. Kjempeartig. Så er det pakkelek på annendagen hvor vi spiller terning om gaver vi ikke vet hva er. Vår engelske venn Ray spanderer sushimiddag i byen på annendagskvelden. På formiddagene er det rusleturer både til byen, i parken og på hestemarkene, samt pinnespill på campen når det faller seg slik.

Visst savner jeg barn og barnebarn så det innimellom gjør helt vondt. Men noen telefonsamtaler og litt tid på Facetime tar det verste savnet. Det hjelper også at alt er så annerledes her enn livet i Norge. Og så mye mer sosialt.

Værgudene er snille med oss og gir oss ikke bare sol på dagtid, men også langt varmere kvelder og netter enn normalt. Rundt sytten graders nattetemperaturer er en del over normalen. Det hviler sånn fred og ro over denne campen. Kveldene er nydelige. Den vakreste kvelden blir nyttårsaften. Alle spiser hver for seg, men så møtes vi til bålbrenning av pinjekongler.

Vi sitter rundt et duftende bål i lavmælt samtale. Campens trofaste kattugle kaller så vakkert på en make fra pinjetreet over oss. Over det hele hvelver den enorme, stjernestrødde himmelen seg mens en stor halvmåne lyser så fint.

Det er helt magisk. Tror det er den fineste nyttårsaften jeg har opplevd.

Vår portugisiske jul preges lite av forpliktelser og stress.

Den preges mye av fred og ro og hyggelig samvær med fine folk.

Det er godt å ha jul i Portugal.

En deilig tid med «boas festas».

Vi mennesker spiller pinnespill på campen, mens Ludo forlanger sin daglige pinnelek på hestemarkene

5. reisebrev, vennskap og bekjentskaper

I de tretten og et halvt årene Jan og jeg har vært sammen, har det blitt mange bobilturer i både inn- og utland. Min elskede Sasha storpuddel var med på turene i Norge. Da hun vandret i 2012 og etterlot et stort tomrom, ble Ludovovsen vår nye reisefelle. Mens gamle Sasha ikke hadde rabiesvaksine og pass, ble det helt klart at Ludo skulle prepareres for utenlandsturer. Siden har han vært trofast med oss på reiser i hele tjueén land.

Det er bare oss tre sammen. Vi liker friheten og uavhengigheten det gir. La dagsform, impulser og værmelding bidra til å bestemme hva vi gjør fra dag til dag. Vi liker også å fricampe når det er mulig. Være helt for oss selv et eller annet vakkert sted det er plass til å parkere en bobil. Eller rett og slett bare finne en noenlunde trygg overnattingsplass når vi er på vei, så vi sparer tid og penger. Slikt er ikke så lett å få til om man er mange bobiler ifølge. For den del hadde vi heller ingen kjente eller venner med bobil før Jan pensjonerte seg, og vi begynte å tilbringe vintrene i Portugal.

Bobilfolk er like forskjellige som andre folk, men vi har én ting felles. Denne spesielle måten å reise og bo på. Alle elsker vi dette. Takket være bobillivet har vi blitt kjent med mange trivelige mennesker. Noen har vi mye til felles med, andre mindre. Noen har blitt nære venner, andre hyggelige bekjentskaper. Det inngår i miljøet å være hjelpsomme med- og tolerante overfor hverandre.

Når man bor utenlands i flere måneder hvert år, er det fint å ha et fast tilholdssted en del av tiden. Et sted man får tilhørighet til, og hvor man bygger gode relasjoner. Mens vi er på farten, er det skikkelig hyggelig å kjenne andre veifarende vi kan treffe underveis. Slik fikk vi det ekstra trivelig på turen hit da vi møtte gode venner både i El Fortuna og i Pilar de la Horadada i Spania.

Og så er vi her da. I vinterparadiset vårt og campen i Olhão. Vi kunne ikke fått en bedre mottakelse. Våre gode norske venner, Berit og Leif, de aller første norske vi ble kjent med her, holder kontakten frem til ankomst. De sørger for at den lille norske kolonien er klar til å ønske oss velkommen med fellesmiddag på camprestauranten. Samtidig strømmer fastboende og tilreisende engelske venner til for å ønske oss velkommen. Det blir et svare strev å holde unna klemmer og omfavnelser for meg som fortsatt holder på visse covid-restriksjoner.

Foreløpig parkert på plassen vår. Campingvogn og gazebo skimtes såvidt bak jungelen.

Dessverre er verken mat eller vin noe å skryte av på camprestauranten, men vi setter pris på å ha et felles samlingspunkt. De gode måltidene kan vi ha andre steder. Nå er vi bare sammen her og nyter den varme velkomsten.

Slik fortsetter det. Om natten sitter sannelig kattugla i pinjetreet vårt og kaller så vakkert etter en make. På dagtid synger de bittesmå gransangerne i det samme treet. Og sannelig får vi ikke også en rødstrupe på daglige besøk. De er ikke så vanlige her.

Dagene går med til å rydde opp på pitch’en vår og i gazebo’en. Pitch’en er en jungel takket være vår enestående nabo Janet som har vannet her i åtte måneder! Jeg som trodde at det meste av plantene mine kom til å ha gått heden. Isteden har de vokst slik at jeg må ta i bruk sag på de største. Alle urtene, gressløk, persille, chili, løpstikke, mynte, søt basilikum – alle lever i beste velgående. Hvilken fryd!

Fullt så frydefullt er det ikke i gazebo’en hvor litt for mange saker har blitt stående ute. De dårlige plastikkveggene er revet opp, så det har regnet inn. Rotter og mus har slått seg til under gulvet og har etterlatt tydelig spor overalt.

Vel, man skal jo ha noe å holde på med. Så jeg holder på, og bra blir det. Bra nok til å få i gang utekjøkkenet her. Men noen matoppbevaring er bare å glemme. I «Penkingen» er alt heldigvis som det skal. Ingen spor av verken gnagere, maur eller fukt.

Vi er mange som elsker å synge. Lykkeligvis er våre instrumenterende, engelske venner, Ken, Cath og Sandie på plass. Det blir en glad og morsom aften med sing-a-longs på camprestauranten og felles lunsj i byen dagen derpå. Ny restaurant med vidunderlig sjømat og den beste hvitvinen jeg har smakt her.

Én kveld bli vi sittende på restauranten med én tysk og et par franske ungdommer og prate en hel kveld. Tre herlige eventyrere som er på noen måneders oppdagelsesreise sammen i en liten bobil. Han fra Tyskland hadde, av alle ting, vært i Norge og utdannet seg til å være følge/guide for blinde skigåere!

Været er nydelig og varmt. En og annen regnskur kommer, men det går ikke ut over temperaturen. Vi er ute hele dagen nå og kjenner begge at smerter forsvinner og kroppene våre blir mer bevegelige igjen. Jeg har allerede gått rundt hele parken, og vi er ute og går på hesteenga med Ludo som springer lykkelig omkring i det grønne og finner igjen forrige sesongs pinner.

Markene skinner grønne og friske etter regnet. Blomster og beitesjampinjonger tyter opp overalt.

I fjor var det jeg som slepte med og slet ut John Elvin på lange turer i fjellene.  Nå er han klar for å gjøre gjengjeld og få meg trent opp til god form. Foreløpig kun med vandringer til- og rundt i byen. Med krykker. Og stående tilbud om at han skal gå og hente bilen om det blir for mye. Men så lett gir jeg meg da ikke.

Det blir late formiddager i solen med venner og vin. Latter og prat og trette kvelder hvor vi så vidt orker å spille Rummikub.

Ludo har fått seg ny hundefrisør som er kjempeflink og tar en brøkdel av hva det koster i Norge. Vi har handlet masse god mat, vin og øl til en brøkdel av norske priser. Her rekker våre små pensjoner langt. Det ER vondt å være så langt fra barn og barnebarn, men helsa tilsier at slik må det være. Og da er det sannelig herlig at det er så godt å leve her i Olhão på så mange vis.

Både alene og sammen med nære venner og hyggelige bekjentskaper. Og innimellom kvelder med interessante mennesker vi mest sannsynlig aldri ser igjen.

En fargerik blanding og en fargerik tilværelse.

Vi har det bra fint nå.

Og har veldig mye å se frem til.

4. reisebrev, Spania eller Portugal, that’s the question

Vår engelske venn sender oss hyppige oppdateringer på været i Olhão. Når det slår til med korte glimt av sol, er meldingen «get here now, the sun is shining». For i neste øyeblikk å gi beskjed om «thunder, lightening, torrential rain and caravans rocking in the wind». Vel, vi sjekker da langtidsvarselet på yr.no flere ganger daglig og ser at solglimtene nærmest kommer for å erte folk før skybruddene tar til igjen. Vi stoler på Yr og lar oss ikke lure.

Ingen vi kjenner har noen gang opplevd så langvarig periode med regn i Algarve. Vi får bare håpe det fyller opp de stakkarslige vannmagasinene.

Selv håper vi, litt egoistisk, at regnet skal gi seg. Vi lengter til Olhão, men velger å holde oss unna til det verste er over. Vannmassasje og svømming i Fortunas varme bad har gjort underverker for hoften min. Endelig kaster jeg krykkene og kjenner at jeg nok skal komme tilbake til gammel form.

KaràJan byr stadig på litt problemer, så Jan er ivrig etter å komme til Olhão for å få reparert både det ene og det andre. En liten taklekkasje varsler om behov for ny silikonering. Men i «torrential rain»? Clutchen på vårt rullende hjem er heller ikke helt god. Det er nok ikke bare vi som merker alderens tegn.

Vi er igjen uten gass, koblingene holdt bare én dag. Dvs. at vi ikke får laget mat, og at vi er avhengige av strøm for å ha varme, holde fryseren i gang, og ikke minst, laget morgenkaffen vi er så avhengige av. Enda godt vi har kaffetrakter.

På La Fuente betaler vi tretten euro for treretters middag inkludert en halv flaske vin eller en øl. Ikke gourmetmat, men greit nok nå når vi ikke får laget mat selv.

Våre venner skal sette kursen nærmere Alicante hvor bobilen skal parkeres før de drar hjem til jul. Skal vi nå sette kursen mot Portugal?

Men regnværet vil visst ingen ende ta. Best som det ser ut til å skulle gi seg, forlenger Yr uværet med nok en dag.

Det avgjør saken. Vi setter kursen rett sørover mot kysten. Forlater det hvite, krakelerte landskapet med klynger av palmetrær. Passerer små landsbyer med frodige kjøkkenhager og sitrontrær. Kulturlandskapet strekker seg viden bortover før det møter grønne fjell. Ja, faktisk grønne. Ellers synes jeg Spania i det store og hele gir et tørt og karrig inntrykk. På de enorme sletteområdene fordamper vannet raskt. Den ensidige satsingen på monokultur er ikke akkurat et løft for økosystemet. Det er befriende å se grønnkledte fjell som gradvis forsvinner i et fuktig tåkeslør.

Ennå henger jeg igjen i min norske trang til å være iført ulltøy på denne årstiden. Det blir etterhvert ganske ulidelig når vi kommer ned mot lavlandet og varmen på Camping Lo Monte. Bedre blir det ikke når jeg innser at siden jeg frøs sånn i Norge før vi dro, har jeg visst bare tatt med meg langermete ullgensere. Jaja.

Lo Monte er en ensformig, striglet camping med snorrette gater og ditto beplantning. Tettpakket med store, kostbare bobiler, for det meste tyske. Omgitt av flat sivilisasjon uten natur.

Så fjernt fra vår camp i Olhão med sin naturlige, frodige vegetasjon og slyngende veier. Som ligger så nydelig til i det fuglerike landskapsvernområdet Ria Formosa med den genuine og levende fiskerbyen Olhão i gangavstand. Hvor det er alle varianter og størrelser av bobiler og endog telt. Gamle og shabby biler og noen store og flotte. Her er alt like naturlig. Hvor folk har campingvogner som sitt faste og eneste hjem og omgir seg med planter og pynt som gjør det hjemmekoselig.

Nei, et sånt striglet, sjelløst sted som dette er ikke noe for oss. Men det er varmt her, det er en god restaurant, varmt basseng og trimrom. Deilig for et par dager. En formildende omstendighet er det òg at det er flokker med nydelige, grønne papegøyer her. Det har vi ikke i Olhão.

Og så er det superhyggelig at vi er her sammen med nok et trivelig vennepar fra bobilmiljøet. Det blir fine stunder med prat og latter i godt selskap. Og Rummikub-spilling på kveldstid.

Mandagskvelden byr på varm vind og nitten grader i mørket. Vi får en lang og god spasertur inn til tettstedet ved havet.  Blomstrende lilla og dyprød bougainvillea henger utover fortauet. Hawairoser store som trær er dekket av gule eller dyprøde blomster. Enkelte løvtrær står vintergrønne med kroner så tette at man ikke kan se greinene. Andre har kastet bladene. Det gylne løvet virvler i vinden og rasler muntert rundt beina våre mens vi går. En fin lyd. Jeg nyter å kjenne at jeg kan lenge ut i raskt tempo som en Duracel-kanin og sparke i det tørre løvet. Krykkene er med kun som psykisk støtte.

Gatene er stille og folketomme med feriestengte butikker og leiligheter. Våre venner har avtalt at vi møter en norsk venn av dem på det julepyntede torget.

Kvelden avsluttes med et nydelig måltid på en restaurant han tar oss med til. Vakkert beliggende ved det nattsvarte havet som speiler lysene fra byen. Vi fem er de eneste gjester og får utmerket service.

Dette blir vår farvelkveld i Spania.

Nå er vi på vei hjem til Olhão. Regn eller ikke, nå har den utålmodige kusk somlet lenge nok. Han fører oss stødig og i god steam over Murcias og Andalucias sletter mens vinden røsker og river i bilen her vi er oppe på tusen meters høyde. Solen skinner, og Ludo peser av varme. Vi har bare fått av ham en tredel av den tjukke pelsen. Mer orket vi ikke i første omgang.

Utsikten til de uendelige, tørre, brune slettene er ganske trist. Innimellom brytes de opp av enda tristere fabrikk- og forretningsbygninger. Fjellene i det fjerne er dog ville og vakre. Det skal Spania virkelig ha. Fjellene er et fantastisk skue.

Etterhvert kommer de mektige fjellene tetter på. Ulike mineraler byr på mer spennende fargenyanser. Terrakotta, sepia og sølv om hverandre. Det er vitterlig mange vakre områder i Spania også. Bare så alt for mange triste partier i mellom. Vi skal òg gi Spania at de alminnelige restaurantene byr på bedre og mer variert mat enn hva vi er vant med fra Portugal. Det er mye bra her, men Portugal er best og portugiserne likeså. Portugal er alltid vakkert. Overalt. Frodig og grønt tross det vanligvis fraværende regnet. Med utrolig variert vegetasjon og spennende topografi uten endeløse triste sletter

Jo mer vi mimrer om vårt elskede Portugal, desto ivrigere blir vi på å nå målet. Til tross for at vi møtes av voldsomme regnskyll allerede ved Guadix. Vilt og voldsomt sammen med kraftig vind og bratte stigninger, samt stor trafikk, er det ikke direkte hyggelig på veien nå. Jeg priser meg lykkelig for Jans profesjonelle kjøreferdigheter.

Like før grensen til det forjettede land er uværet over. Det er mørk kveld, selv om vi vinner en time når vi kjører over Ponte Internacional do Guadiana. Ludo setter seg spent opp og værer ut i luften. slik han alltid gjør når han får teften av vinterlandet han trives like godt i som oss.

Klokken halv sju om kvelden på Lussi Langnatt er vi fremme og hjemme til et varmt og stjerneklart Ria Formosa i måneskinn. Vi tas så godt i mot av gode venner som har ventet på oss. Ludo fyker rundt og hyler av glede. Hadde vi orket, skulle vi gjort det samme selv.

Vi er slitne, men glade. Nå begynner det gode vinterliv.