Half a meter half a meter half a meter onward

Into the valley of thorns strode the hikers

This way was Solvors cry

Mine was not to reason why

Mine was just to bleed and sigh

Through the jaws of hell

Where dare not go the bikers

Walked the hikers

Min gode vandrervenn John Elvin deklamerer plutselig en fri omdiktning av Alfred Lord Tennysons dikt «Charge of the Light Brigade». Som handler om de modige romerne som red inn i dødens gap.

«Their’s but to do and die, Into the valley of Death». Vel, Jeg skal innrømme at han hadde sin grunner.

Vi har hatt både vellykkete og en mislykket vandretur i det siste, noe jeg muligens kommer tilbake til. I dag var det meldt regn, så ingen tur var planlagt. Men som så ofte her i Algarve, er regnvarsel bare en falsk melding. Det blir ikke regn likevel. Så hvorfor kaste bort en nydelig dag på inaktivitet i vente på et regn som ikke kommer? Himmelen ser litt tvilsom ut i horisonten, men det lyser fint over São Miguel. Ingen grunn til å dra langt av gårde. Jeg har i mitt stille sinn et prosjekt gående med å finne flest mulige vandrestier i åsene i nærheten av Olhão. Det er rikelig med flotte, merkete turløyper i Algarve, det er ikke det. Men jeg vil nå likevel utforske mest mulig av det nære terrenget utenfor de merkede løypene.

Det har blitt slik et enhver stigning heter «oh, no!», når jeg går sammen med min turvenn. Det har vært litt sjokkartet for ham å oppdage den enorme forskjellen det er å gå i ulendt terreng kontra det å spasere frem og tilbake til byen. Hvordan 10.000 «terreng-skritt» kjennes hardere enn 20.000 «by-skritt». Når vi har vært på 20.000 «terreng-skritt», har jeg vært alvorlig redd for at det ble siste gang jeg hadde noen å gå med. Man jaggu har han holdt ut. Og blitt i stadig bedre form. Knær og ankler er bedre, og smerter har avtatt. Han er nede i under halvparten av sine tidligere «oh-no’s». Så jeg bestemmer at han er moden for å gå «Trilho das Àgias nå. Ørneløypa som går opp til Sâo Miguel fra nordsiden. Løypa er ganske bratt, men ikke lang. Så vi starter mye lenger unna for å få noen ekstra kilometer. Jeg har en idé om noen snarveier her som skal utforskes underveis.

Snarveiene viser seg å ikke eksistere. Dvs. ikke i form av stier. Men man får da undersøkt et nytt område, og sett mye vakkert landskap. Fuglekikkeren får en gledelig opplevelse når han ser en stor flokk stær som ikke er vanlige stær, uten at jeg skal komme med nærmere spesifikasjoner. For dem har jeg allerede glemt. Uten for mye strev, er vi inne på veien som kan følges frem til der ørneløypa starter. Det er en aldeles nydelig tur oppover i dalen mellom de to toppene nord og øst for São Miguel. Denne dalen er virkelig helt spesiell. Vegetasjonen er tett og trolsk, samtidig som man får en fabelaktig utsikt desto høyere man kommer. Man må bare stoppe opp rett som det er og nyte å se utover og nedover. Småfugler synger for oss i busk og kratt, men ikke en ørn er å se i dette tidligere så rike ørnehabitatet. Derimot ser vi tomme patronhylser overalt. Det er så trist.

Så er vi på São Miguel og kan velge om vi skal gå den siste biten av stien opp til toppen, eller finne på noe morsommere. Vi velger det siste. Skjønt John Elvin stusser litt når jeg legger i vei videre vekk fra løpemarkeringen. «Men det er jo nå vi skal undersøke nye muligheter», sier jeg. «Uten undersøkelser, ingen oppdagelser.» Så vi følger bortover toppen øst for São Miguel. En flott sti. Mye benyttet av villmennene som bedriver Mountain-biking her. Vi passerer en mengde bikuber hvor det summes og svermes i store skyer utenfor. Timian overalt omslutter oss med duft. Gulltornen lyser med mengder av blomster. Buskpimpernellene har virkelig tatt fart nå; intenst blå konfetti strødd overalt.

Etter hvert er det ingen flott sti. Vi prøver å dreie i det vi tror er riktig retning på noe som ligner stier, men som uten unntak ender i store busker. Så vi følger den eneste stien som er. Bratt nedover på rullende små steiner. Veldig bratte partier med jord man sklir på. Til tider håpløst å finne fotfeste. Jeg holder meg fast i buskene, som uten unntak er fulle av torner. Innimellom setter jeg meg rett ned og sklir eller jobber meg nedover på alle fire. Ludo følger meg tett med bekymret blikk. John Elvin går først og har atskillig bedre balanse enn meg. Men plutselig sitter han på baken midt i stien. Jeg trodde han satte seg ned med vilje for å bokstavelig talt ta en pust i bakken, men det var ifølge ham selv et perfekt fall. Dette er virkelig løypa si for å dyrke frem mulighetene for nær forestående kneoperasjoner. I hodet noterer jeg at sportstape må bli med heretter. Så kan vi spjelke eventuelle beindbrudd med noen stokker før vi går videre.

OMG, we are lost! Hører jeg bak meg. Neida, trøster jeg, slett ikke. Vi bare vet ikke hvor vi er!

Vi er ferdige med bratthenget nå. Smertelig klar over at vi atter er helt ute av kurs, insisterer jeg på at vi må gå til venstre. Koste hva det koste vil. Det koster Johns nest peneste bukse, siden han hadde på seg byturbukse og glemte å skifte. Tornekrattet er tett, og alle forsøk på å finne en sti i riktig retning, ender i kjempehøye steingjerder rundt store private eiendommer. Et sted mener jeg vi kan klatre ned, men jeg vil ikke at Ludo skal hoppe så høyt. Etter megen strev og møye, er vi omtrent ute på bilveien som går opp på sørsida av São Miguel. Ikke langt unna der min kjære Jan måtte komme oss til unnsetning for ikke alt for lenge siden. Jfr. reisebrev 18. Og bilen er like langt unna som den gang. «Men bare så du vet det», sier jeg til min venn, «det kommer ikke på tale å be om å bli hentet nok en gang.» Vel, han er i bedre form nå, og mer på min linje med å aldri gi seg. Faktisk så på min linje at han blir med på å brøyte seg gjennom mannshøyt tornekratt og klatre over steingjerder isteden for å ta seg ut til, og følge, den kjedelige bilveien. Det er ikke mer enn tjue dager siden han nektet det samme!

Merkelig hvordan det er torner på omtrent alt som vokser her! Krattet når oss opp til armene, riper oss opp over alt og hekter seg i klærne, slyngende tornegreiner kaster seg rundt beina og holder oss fast. Ludo ser stadig mer forundret på meg. Hva er det du driver med, sier hans talende blikk.

Jeg er sikker på at vi kan finne en brukbar trasé et sted, her ligner det da litt på en sti. Jeg er sikker på at vi nærmer oss en elv som er tørr hvor jeg kan kjenne meg igjen. Bak meg mumles det om at den stien nok ikke er brukt siden romertiden. Det var nok her de ga opp. Eller så er det et fossilt spor fra før istiden. All mumling overhøres, her gjelder det å gå videre med friskt mot hver gang vi klarer å rive oss løs fra buskene som fanger oss. Jeg noterer meg at macheter heretter bør inngå i turutstyret.

Vel, vi brøyter oss frem som de brave romerne. Finner en vei og tar en omvei. Finner noen jorder vi trodde vi hadde krysset tidligere, men tok feil. MEN – vi kommer oss sannelig helt tilbake til bilen til slutt.

Kort oppsummert; en aldeles strålende og innholdsrik dag. En dag vi aldri kommer til å glemme. Tenk om vi bare skulle drive og gå frem og tilbake til byen eller rundt parken? Den ene dagen lik den andre?

Nei, dette var vandreturen sin det!

Sånn skal det gåes.

Men en viss person bør definitivt avskrive terylenebukse med press som turbukse. Men æres den som æres bør, mannen med penbuksa sa ikke «oh no!» idag. Ikke en eneste gang!

Honour the brave and bold!
Long shall the tale be told,
Yea, when our babes are old—
⁠How they hiked onward.