Som vanlig har vi kost oss og hatt noen nydelige vintermåneder i Olhão og Ria Formosa. Et vidunderlig område hvor det er godt å være om vinteren. Her er naturen herlig, det er et ekte og levende portugisisk samfunn, og vi har mange gode venner her. Normalt tilbringer vi fire måneder her nå som vi bor i Halden. Da vi bodde i Trondhjem, var vi her enda lenger. Nå drar vi hjem etter bare vel tre måneder.

Enkelte år i menneskehetens historie ses tilbake på som ett, eller flere , anno horribilis. I ens eget liv kan det òg skje i tunge stunder at man ser tilbake på en periode av livet og opplever at det har vært en spesielt tøff tid.

I mine dystre stunder ser jeg tilbake på denne vinteren som en inverno horrível. Vi elsker Algarve og Portugal og har egentlig på alle vis, et godt liv her. Så det er nesten pinlig å klage over noe som helst når en sammenligner seg med dem som virkelig har det tøft rundt om i verden. Men læll, som vi trøndere sier. Det får bare være pinlig.

Vi reiste av gårde to dager etter at min uunnværlige Ludovovs døde. Sorgen var voldsom og er sterkt til stede ennå. Jeg var nærmest syk av sorg de første par månedene, selv om jeg gjorde mitt beste for å skjule det. Vårt eldste barnebarn kom for å være med oss i julen. En gledelig avsporing som vi så veldig frem til. Hun også. Og så blir hun liggende syk hele ferien. Deretter blir Jan syk, og deretter jeg som får lungebetennelse. Normalt blir jeg frisk og sprek når jeg er i Algarve, men nå har jeg long covid på lungene. Dessverre ser det ikke ut til at Algarves helsebringende luft kan bøte for det.

Det blir ofte vitset om at blondiner er dumme. Det er vel rimelig lite dekning for å hevde det. Derimot er det dekning for å si at vi blondiner ofte har lys hud. Så lys at vi kanskje ikke burde være ute i sola. Jeg er et friluftsmenneske som bare må være ute. Ikke for å ligge å sole meg, det synes jeg er ulidelig kjedelig. Men jeg trenger å være ute og være aktiv. Da trår søren meg skjebnen til og gir meg en kronisk hudplage som heter aktiniske keratoser. De må fjernes etterhvert, ellers utvikler de seg til en alvorlig form for hudkreft. Jeg ble behandlet hjemme i Halden ifjor, og nå må jeg sannelig gjøre det her også. Her skjer det ved hjelp av flytende nitrogen, så jeg har hatt «brannsår» i ansiktet og på brystkassa i lengre tid. Må alltid ha ryggen mot sola og bruke stygge hatter og en seig og ekkel spesialkrem. Men som far min alltid sa, man får ta dagen som den er. Jfr. reisebrev 11. Så jeg går mer påkledd enn vanlig og bader til og med iført hatt og skjerf og digre solbriller. Ser helt urkomisk ut, men noen må jo bidra til den allmenne underholdning. Det er strengt tatt ikke så mye å le av her i verden. Så alle monner drar, som musa sa, da hun pisset i havet.

Vel, alt går. Men så var det dette fallet da, beskrevet i reisebrev 12. Jeg nektet å ta det alvorlig. Vil helst være litt tøff og ikke la noe stoppe meg. Særlig ikke nå som vi ikke har egen bil, og jeg bare kommer meg opp i fjellene om noen andre vil kjøre dit. Det er en ribbensbrist som ikke slutter å gjøre vondt siden jeg har kronisk astmahoste. Og endel av sårene er dype og sterkt infiserte. Styret med sårstell, spesialbandasjer og antibiotika og fanden hans oldemor pågår ennå.

I samme slengen som den relativt tøffe hudbehandlingen, viste det seg at det seg at det òg var en liten tumor på nesen. Av det litt snillere slaget. Men bort måtte den. Så ble det en liten operasjon siste dagen i Olhão.

Og ellers? joda, det er dem som har hatt langt større og tøffere helseutfordringer enn oss denne vinteren. Vi har bistått som best vi kan både med hundepass og forsikringsproblemer og hva det nå enn har vært.

Nå er vi rett og slett slitne. Ikke kan jeg bære noe, ikke kan jeg bade og strengt tatt ikke gå lange turer heller. Selv om jeg har gjort det likevel. Nå lengter vi hjem. Til hus og kjøkken og god seng og bad og snikkarbod og malersaker og hage og alt som holder pensjonister aktive. Paradoksalt nok vil vi komme oss hjem for å hvile ut etter denne vinteren.

Først kjører vi til Mikki’s Place to Stay. En vidunderlig camping helt i vår ånd. Skikkelig hippieplass. Folk i alle aldre, mengder av kunst over alt, og møbler og annet basert på gjenbruk og resirkulering. Like mye hunder som mennesker i restauranten. Sekstitalls-musikk på høyttalerne. Ute er det lamaer, sauer og geiter.

Det er vakkert over alt med nydelige hager og et basseng kamuflert som en lagune. Kanskje skal vi være her neste sesong?

Her bare koser vi oss og henter oss inn igjen. Været er ikke noe å skryte av. Det er meldt regn langs kysten i hele Portugal, Spania og Frankrike. Våre planer om en rolig hjemtur langs kysten, innlagt en tur innom Europas lengste hengebro, Arouca-broen, blir skrinlagt. Etter å ha overlevd hengebroen beskrevet i forrige reisebrev, er jeg mer enn hippen på denne 516 meter lange broen som henger 175 meter over elven Paiva.

Det blir ikke denne gang.

Så blir det Spania likevel

Vi tar en 180-graders sving og styrer rett øst mot Spania og sol. Sol? Vi havner i snøstorm i nærheten av Sierra de Huétor. Vi kommer neppe til å oppdage sjarmen med Spania. Snøstormen er forbipasserende og artig. Ellers er det brunt og vissent. Tørt og støvet. Søplet flyter langs veiene. Vi føler oss i grunnen litt hjelpeløse her. Dette er ikke vårt land. Ikke Solkysten i hvert fall. Bråket masseturisme overalt. Vi klarer å kose oss og slappe av et sted mellom Albir og Benidorm siden vi treffer hyggelige venner her. Gode venner er noe av det fineste med dette bobillivet. Støv og forsøplete områder til tross, man kan ikke være tungsindig sammen med en gjeng herlige nordlendinger. Da sitter latteren løst. Gode minner skapes i slike gylne øyeblikk.

Men ellers er alt så diametralt annerledes enn vårt grønne, vakre og fredelige Portugal. En tur inn til Benidorm bare forsterker vår opplevelse av Spania. Hav, strand og himmel er fint. Og det er en del tøff arkitektur her. Men stappfullt av støyende turister. Det er verre enn å være på et stort kjøpesenter. Alle som kjenner meg, vet at kjøpesentre er skrekkvelde for meg. Et par glass Alvarinho hjelper noe, men ikke nok. Jeg trenger mer natur og stillhet for å komme meg.

Som vanlig når jeg er sliten, gjør jeg enda mer dumme ting enn ellers. Jeg oppbevarer alt av mynter og eventuelle sedler en liten stoffpose. Gidder ikke å bruke lommebok. På Mikki’s Place tømte jeg hele posen utover gulvet i restauranten. Sammen med en del andre ting. Mynter trillet overalt, så det var håpløst å finne igjen alle. Jan satt bare og lo og syntes det var ustyrtelig komisk. Han var ikke alene om det.

En liten stund ble det en vinterhobby å perle armbånd. Det varte ikke så lenge. Måtte jo sitte i ro. Men en stor eske med alskens perler, fint sortert, har jeg i bilen. Nå er den ikke sortert lenger. Den klarte jeg å tømme på hodet, så her er perler i hvert eneste lite hulrom. under seter og matter.

Alt bandasjestyret rundt foten, lå i fotenden av senga i går. Det jeg tror er småstein og grus og koster vekk fra madrassen, (veldig logisk å ha det i senga), er sårskorpene som er revet løs. Ellers sover jeg dårlig og lite, men dette greide jeg sannelig å sove meg gjennom. Når blod er vasket vekk og sårstell og bandasjering unnagjort, er det tid for frokost. Yoghurt med nøtter og bær. Har kjøpt et stort spann gresk yoghurt. Men hva skjer? Det hopper liksom ut av kjøleskapet og lander på hodet på gulvteppet. Lokket fyker av, og det er yoghurt overalt. Dog nok igjen til at jeg kan få i meg frokost uten å spise fra gulvteppet.

Så er det tid for å fylle den store dosetten med medisin for de neste ukene. Jeg bruker en del av det. Et nødvendig herk å legge alle pillene i dosetten, men jeg gjennomfører med glans. Frem til den skal lukkes igjen. Da går også denne på hodet, og alle pillene ender i eneste mølje. Jeg føler meg omtrent som Askepott må ha gjort da den onde stemoren tømte erter og annet utover gulvet og ba henne sortere alt.

Men man må bare le. Det er så mye bedre enn å gråte. Latter gjør godt.

Når det er noenlunde ordnet etter alle mine tabber, sier vi adjø til fine venner og setter kursen mot Valencia. Det er faktisk en fin by med litt naturområder i utkantene. Vi besøkte en grønn og hyggelig camping der ifjor. Der er det dessverre fullt nå, så vi må jakte på et annet sted.

GPS’n lurer oss inn i gågater og torg og et folkemylder av en annen verden. Her er det slett ikke lov til å kjøre. Særlig ikke med bobil. Lykkeligvis klarer Jan å manøvrere oss ut av elendigheten før folk blir alt for sinte på oss. GPS’en blir slått av før den fører til mer elendighet. Jeg geleider oss ved hjelp av kart frem til gratis bobilparkering øst for Valencia. Og hvem treffer vi der om ikke vår gode venninne Sandie. Tøffe Sandie som reiser rundt overalt med bobilen sin og møter all verdens spennende mennesker. Nå er det markeder som gjelder hvor hun selger tiaraer og hårbånd som hun lager. Hun har vært så travel at vi knapt har sett henne i Olhão denne vinteren, så dette er ekstra hyggelig.

En vag plan om å bese Valencia skrinlegges. Orker ikke mer by og folkemylder nå. I morgen peiser vi videre så langt Jan orker å kjøre. Så får vi se hva jeg kommer til å tømme ut i morgen.

Fant forresten noen poteter under bordet mens jeg plukket perler. Dem var det ikke jeg som hadde mistet. Så Jan gir da sine bidrag til tabbeunderholdningen han også. Og godt er det. Jo mer latter, desto bedre.