Møt de fantastiske menneskene på vår lange reise

24. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia, Med bobil gjennom Baltikum and tagged Albania, Balkan, Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Bosniaherzegovina, italia, Kosovo, Kroatia, miljø, Montenegro, motorhome, motorhomelife, NATUR, Nord-Makedonia, reise med hund, Serbia, sicilia, Slovenia, tyskland | 5 kommentarer

23. og siste reisebrev for denne gang. Alle de gode mennesker man møter

Menneskene. Alle disse nydelige menneskene vi har møtt på vår lange reise. Episoder med gode mennesker sitter igjen som varme små soler i hjertet. Det gir håp i en verden preget av gale makthavere og krig på alle bauger og kanter.

Vår reddende engel i Sferracallo (4. reisebrev). Alle de hyggelige vertene på de enkle overnattingstedene vi valgte. De som både kjørte og hentet oss så vi kom oss til ønskede severdigheter. Det har ikke gått greit uten dem. Ikke får Floke være med på buss og knapt nok i drosje uten munnkurv, og ikke klarer Jan å gå så mye. Vi har trengt, og satt uendelig pris på, den fantastiske hjelpsomheten vi har blitt møtt med overalt.

Den søte unggutten på den øde campen i Durrës i Albania. Familiens eneste noenlunde engelskkyndige som dro og handlet alt vi trengte.

Vertinnen på den aldeles idylliske lille campen i vannkanten ved Ohridsjøen som serverte oss kaffe i nydelige, gullkantede kopper da vi ankom.

Gjesten på campen i Skopje som uoppfordret lånte oss to fremmede fem hundre euro da han hørte at vi var tomme for kontanter.

Og verten på den samme, ennå enkle campen i den like enkle, nokså fattigslige muslimske bydelen. Han gjorde et uutslettelig inntrykk. Han og Jan pratet masse sammen på en miks av engelsk og serbo-kroatisk. Han var så full av planer og drømmer med alt han skulle få til. Strøm til alle plasser, et skikkelig sanitærbygg. En etasje til med AirB&B, samt restaurant. Men et skritt av gangen etter som økonomien tillot. Hardt og kontinuerlig arbeid. Man blir ydmyk og respektfull i møte med slike mennesker.

Attpåtil kjørte han oss inn til Skopjes severdigheter og kjørte Jan til butikk hvor det kunne kjøpes øl midt under ramadan. Satte opp bord til oss ved bobilen og serverte kaffe i små krus. Pyntet med solcelledrevne lamper med små lysende kuler i alle farger. Alt godt han kunne gjøre for at vi skulle ha det fint. Vi ble så rørt.

Så var det han som lot oss overnatte gratis på den stengte campen i Budva. Med strøm og det hele. Daniela på Matkovica i Srebreno som tok i mot oss og Floke så vennlig.

Den skjønne lille jenta på campen i Ljubljana som tok Jan i hånda med et bestemt og vennlig «Opa, komm» og geleidet ham mot herretoalettet da hun så at Jan gikk og lette.

Drosjesjåførene både Ljubljana og i Skopje som var så utrolig hyggelige å prate med. Det hjelper godt at Jan ennå husker mye språk fra da han jobbet på Balkan. At han husker at det kun er i Nord-Makedonia man sier «doberden» som takk. Ellers er det «doberdan» som gjelder. Språk er kultur, tilhørighet og stolthet. Det hjelper også godt at Jan har så mye kunnskap om de ulike områdene. Så får vi vite mye om hvordan folk opplever livet i dag, over tjue år etter grusomme krigshandlinger og ødeleggelser og oppsplitting av Jugoslavia.

Jeg kommer i snakk med en annen hundelufter mens jeg går med Floke et sted her i Tyskland. Når det viser seg at han er fra Serbia, faller det naturlig å snakke om vår rundreise. Jeg fremhever vennligheten vi ble møtt med overalt. Hvor åpne og imøtekommende folk er. «Ja, er det ikke rart sier han. Her (i Tyskland) har folk alt de trenger. Likevel er de ikke takknemlige og glade. De er ikke interesserte i å snakke med andre. På Balkan er det mange fattige. Men de er takknemlige. Glade for det de har. Og vennlige og gjestfrie. Slik er det ikke her, det er så vanskelig å bli kjent med folk. Alle virker så kalde».

Sånn kan det oppleves i Norge også, må jeg trist erkjenne. Jo rikere landet har blitt, desto mindre åpne er man for andre. Men heldigvis er det ikke bare slik. Den kulturelle væremåten kan gjøre at folk virker kalde uten at man mener å være det.

Den søte, lille gamle mannen jeg pratet med i går her på på Wohnmobilstellplaze Ratzeburg hvor vi sitter og reflekterer rundt de siste ukers opplevelser. Han kunne knapt gå, men gikk likevel og luftet en hund som var nesten like stor som ham. «Min kone og jeg bor bare i en liten toroms leilighet. Da vi fikk denne hunden for et par år siden, var den bare så liten». Han viser med armene. «Vi ante jo ikke at den kom til å bli så stor!» Og så ler han.

Drømmen om Sicilia – hvor tok den veien?

Drømmen om Sicilia, hvor ble den av?

Den ble virkeliggjort. Vi kom oss til Sicilia. Sicilia ga oss spektakulære opplevelser både av historisk og prehistorisk art. Kjøreturen tvers over fra Sferrocallo til Agrigento viste et helt nydelig kultur- og naturlandskap. Vandreturen på rosa snø opp til nærmere tre tusen meter på Europas størst og aktive vulkan Etna, (10. reisebrev) var uovertruffent magisk. Intet kan slå store naturopplevelser.

I bakhodet lå tanken om å finne et nytt sted å overvintre vekk fra den kalde norske vinteren. Et sted som ikke krever så mange kjøremil som Olhāo i Portugal. Vi fant stedet. Den litt slitne, genuine byen Licata ble vår favoritt. En enkel area sosta drevet av en entusiastisk og vennlig fyr. Alle de fine folkene vi ble kjent med som overvintret på denne campen. Havneområdet med alle moloene som ble passelige fire kilometer å gå morgentur med Floke på. Med alt man forøvrig måtte trenge i rimelig gangavstand

Drømmen som førte oss videre til nye land

Drømmen stoppet ikke med Sicilia. Balkan var neste. Albania først hvor ingen av oss hadde vært. Deretter alle land i gamle Jugoslavia.

Balkan ble en gripende opplevelse på mange vis. Det gjorde Jan godt å se igjen mange av stedene hvor han har bodd og ferdes under Balkankrigen. Gode minner og vonde minner ble bearbeidet. Ikke minst gjorde det godt for en gammel pasifist å se at det er skjedd fremgang i landene som var rammet så hardt. For meg var det godt å kunne dele dette med Jan. Å få noen knagger å henge alle hans historier på.

Men størst av alt er naturen

Vi har opplevd flere av de imponerende stedene som står på UNESCOs verdensarvliste. Det har vært storslagent og ikke noe vi ville vært foruten. Likevel er det naturen som overgår alt. Naturopplevelsene har stått i kø. Helt siden vi satset på landeveier etter Trento i Italia.

Hele Italia er full av naturskjønne områder. Vill og variert topografi. Det samme gjelder samtlige land på Balkanområdet. Bl. a. Shkumbindalen i Albania og Matkaravinen i Nord-Makedonia. Naturopplevelsene overgår langt alt av byer og historiske severdigheter.

Skal man nyte Balkans storslagne natur, vil jeg kanskje anbefale folk å reise i april, evt. mai når trærne har fått løv, vegetasjonen er rikere og nettene varmere. Mars har likevel vært en fin tid. Dagene har vært varme nok. Vi har sett all den særegne og ville topografien i fjellandskapene langt tydeligere enn om alt skulle vært gjemt under løvkledte busker og trær.

Ikke minst har vi fått med oss all den praktfulle vårblomstringen som skjer på nakne greiner. Mandelblomstringen i både dyp ceriserød og lys rosa. Forsythia og vårkornell i strålende gullgult. Skyene av kritthvite kirebærplommetrær. De helt dyplilla teppene med duftende marsfiol.

For oss er det deilig med den roen det er å reise utenfor turistsesong. Være til dels eneste gjester på flere overnattingssteder. Man får langt bedre kontakt med folk man møter nå før det store trykket av turister ankommer. Så har vi jo også ferdedes på veier hvor neppe noen turister drar. Definitivt det eller mest spennende.

Vi har hatt eventyrlige naturopplevelser langs omtrent alle veier vi har kjørt. To veier skiller seg likevel ut som dem vi aldri kommer til å glemme. Den elendige fjellveien SP21 mellom Trento og Firenze (reisebrev 2) og den ville Turjak i Slovenia (reisebrev 20).

To land står klart igjen som dem jeg kan tenke meg å oppleve mer av. Og som jeg definitivt oppfordrer andre til å utforske. Albania og Nord-Makedonia. De to fattigste av dem alle. Vakre og spennende land med vennlige og imøtekommende mennesker. Strålende natur. I Albania får man hav og flotte strender i tillegg til spennende innland. Nord-Makedonia har ikke hav, men Ohrid-sjøen og det helt fabelaktig vakre fjellandskapet. Så vanvittig mye mer interessant å reise i land som ikke er preget av masseturisme. I tillegg er det billig her.

Mat og drikke

Tja, herlige råvarer finner man overalt. Det er generelt dyrt å spise ute på alle steder hvor det er mye turisme. Det ligger nært opptil norske priser. Særlig om en er litt kresen på tilberedningen som jeg må innrømme at jeg er. Smaken er så ulik. Som nevnt orker ikke jeg blekksprutarmer med sugekopper og kråkeboller og slikt. Ei heller innbakt fisk i saltdeig. Skjære opp en uspiselig saltdeig for å finne en hel dau, grå fisk med bløtt skinn uten krydder eller grønt. Slike sicilianske delikatesser gir meg det motsatte av appetitt.

Det albanske kjøkken tiltalte meg langt mer med sitt rike bruk av grønnsaker, yoghurt og frittgående dyr fra landjorda.

Det produseres vin i alle land. Alle vet at Italia har god vin, men det er muligens lengre tradisjoner for vindyrking på Balkan. Distriktet Tikveŝ i Nord-Makedonia har veldig god vin.

Takk og lov for at vi har Vinmonopolet og Systembolaget der vi bor. Store innkjøpere som sørger for at vi kan kjøpe kvalitetsvin til overkommelige priser hjemme. For vin er dyrt i lokale butikker i utlandet. Jeg lærte fort at jeg må unngå lokalbutikker. De er for små som innkjøpere. Man må tenke «Vinmonopolsk» og storinnkjøpere. Lidl kommer i denne kategorien. På større Lidlbutikker har de et godt vinutvalg med bl.a. mine favorittviner fra Chianti og Alsace til 3 – 4 euro. Da lar det seg høre.

Det nærmer seg avslutning på vår opplevelsesrike reise

Vi har hatt en helt vidunderlig rundreise. Nytt hver eneste dag. Kost oss sammen og kost oss i møte med mange flotte mennesker. Floke har opplevd tretten land og vist seg å være en like god og herlig reisekamerat som Ludo var.

Vi retter en stor og varm takk til alle som har fulgt oss. Det gjør oss rørt og glade. For oss er reisebrevene og bildene ekstra viktige. De vil hjelpe oss å ta vare på minnene om alt vi har opplevd. Dette er nok siste gang med en lengre Europatur. Jan er sliten. Han har ikke helse til slike turer lenger. Vi fant stedet vårt på Sicilia. Dit kan det faktisk være overkommelig å kjøre om vi satser på fergeforbindelsen Genova-Palermo.

Det vårlige Tyskland er Tyskland på sitt vakreste. Alt er så grønt her vi kjører landeveier gjennom idylliske landsbyer med blomstrende magnolia og busker pyntet med påskeegg.

Vi nyter også denne siste sjarmøretappen. Men nå skal det bli godt å komme hjem.

Bobilturer blir det nok ikke slutt på. Forhåpentligvis holder både KaràJan og vår helse til kortere turer.

Så får vi heller gjøre som andre gamlinger og kanskje ta en ordinær og rimelig chartertur når vinterslitne kropper igjen skriker etter sol og varme. Det finnes hoteller i Licata også. Eller vi greier det kanskje med bobil. Vi tar ett år av gangen.

Time will show.

Skogstur i Tyskland på tampen av reisen

Det aller beste

Det fineste med å reise er naturopplevelser og møter med gode mennesker. Møte folk med respekt, ydmykhet og åpenhet. Fokusere på likhet fremfor forskjeller. Det har vært Jans livsmotto i alle årene han har jobbet utenlands. Ikke bare på Balkan, men også i Midt-Østen og i Afganistan. Så får man god kontakt med medmennesker og lærer mye.

Jeg vil avslutte med et sitat fra et nydelig par vi ble kjent med i Olhão. De ble kjærester som pensjonister. Tok enveisbillett til Thailand og reiste rundt i Asia med tog og andre tilgjengelige transportmidler på måfå i et helt år. På ukjente steder og uten noen spesielle forkunnskaper eller form for språkkunnskap. De hadde det vidunderlig. Han sa:

«Jag säger til alla mina barn: Man måste resa för att se och fatta hur underbara människan är. Överalt.»

Reisebrev: Eventyr, asparges og middelalderbyer

23. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Göttingen, miljø, motorhomelife, NATUR, reise med hund, Rothenburg ob der Tauber, tyskland | Legg igjen en kommentar

22. reisebrev. Om eventyr og byer og livets forunderlige tilfeldigheter

Sagn, legender, eventyr, Fantasy – jeg bare elsker det. Helt siden tidlig barndom har eventyret vært min verden. Det er der jeg er når jeg er i naturen. Alt som appellerer til eventyrverdenen i hodet mitt, tiltrekker meg. Naturen er eventyr. Men det finnes også byer som har noe av eventyret i seg. Alle som har lest Brødrene Grimms Eventyr vil kjenne seg igjen mange steder i Tyskland.

**Jeg har ikke hatt tyskbok med dette bildet, men tor det var omslagsbilde på tyskboka i den gamle realskolen**

Den fargerike eventyrbyen Rothenburg ob der Tauber

Rothenburg ob der Tauber er en slik by. Den kan ikke måle seg med Eguisheim i Alsace, tidligere tyske Elsass, men den holder. Her tuslet vår elskede Ludo rundt sammen med oss våren 2019. Nå er det vår elskede fostervovs Floke som tusler her sammen med oss. Begge to så gode og fine hunder å reise med.

Parkeringsplassen for bobiler er heldigvis ikke lenger unna enn at det er overkommelig for Jan å gå inn til sentrum.

Middealderbyen har opplevd en del ødeleggelser gjennom historien. Det verste var de alliertes bombetokt ultimo mars 1945 da førti prosent av byen ble ødelagt. Hva i all verden er vitsen med å sønderbombe en middelalderby kun bebodd av sivile? Ikke for det at bombing og krig i det hele tatt er begripelig, enn si akseptabelt, men selv jeg skjønner at det er forskjell på sivile og strategisk viktige mål.

Rothenburg har gjennomgått en omfattende restaurering og gjenoppbygging siden da. Mer eller mindre vellykket. Alle disse vidunderlige fargene er faktisk ikke en korrekt rekonstruksjon. Jeg elsker dem, men de er brukt bevisst for å fremheve husene og tiltrekke turister. De originale bindingsverkshusene hadde et mer dempet fargebilde. Couldn’t care less. Farger er vakkert. Farger er vidunderlig. Farger er glede.

En av våre aller første bobilturer i Europa, inneholder et minne om tysk vår og tjukke, ferske, hvite asparges som vi kjøpte og tilberedte selv. Spiste og nøt utenfor den aller første KaràJan et eller annet sted på den tyske landsbygda.

**Man må jo bare bli glad av så flotte farger!**

Asparges. Ferske, tjukke, hvite. Bare må ha

På vår vei nordover fra Balkan har vi krysset fingre og tær for at aspargessesongen er i gang. Jeg chatter daglig med min venninne Elin som har tysk tilhørighet og er dedikert aspargeselsker. Hun beretter om hvordan hun «spiste seg rundt» torget i Rothenburg på sesongens herlige, nye asparges. Siden da har tennene mine løpt i vann helt til vi nådde torget med alle spisestedene. Men hva har de å by på? Bratwurst og fleisch og schwein og hva det nå er tyskerne spiser utenom aspargessesongen.

Jeg er litt dårlig til å håndtere skuffelser. Innrømmer det. Nettopp derfor verdsetter jeg forebyggende arbeid. Lik enhver fornuftig sykepleier. Jeg har kjøpt hvite asparges selv. I Østerrike. Riktignok dyrket i Italia, men det er nokså kortreist derfra til Østerrike. Og i tillegg har jeg fylt på med økologiske artisjokker fra Østerrike.

En liten Flokeepistel

Det blir noen eventyr med Floke også. Ikke alle er like morsomme der og da, men mitt motto har alltid vært: «Dette kommer vi sikkert til å le av siden, så hvorfor ikke le med det samme.«

Forrige kveld ankom vi en «stellplass» som ikke fantes. Så vi valgte å stå på parkeringsplassen utenfor en butikk. Ikke akkurat et egnet sted å gå morgentur med Floke. Så vi gjør som vi pleier underveis, holder oss på landeveien til vi finner et egnet tursted. I Niederstimmer ser vi et nydelig område med en liten innsjø. Grønne enger og blomstrende busker. Kjempefint. Floke får springe løs og kose seg. Innsjøene har en plakat som forteller at vannkvaliteten er utmerket og godt egnet for bading. Når Floke spurter ned mot vannet, er jeg bare glad til. Han er ganske møkkete nå, så en tur ut i en ren innsjø er utmerket. Idet jeg setter meg på huk for å ta et fint bilde av ham i vannet, ser jeg at han tar fart og vrir overkroppen i oterpositur. Veldig klar for å gnikke kroppen bortover bakken. Og hva ligger på bakken? En død, råtten karpe. Like lang som Floke. Jeg bare brøler til ham og merkelig nok hører han etter. Ikke verst til å være han som helst bestemmer alt selv. Dette var virkelig på hengende håret. En hund som er innsmurt med død karpe, er ikke en trivelig medboer i bobilen.

Vel, vi fikk en fin tur rundt innsjøen. Men jeg fulgte ham med argusøyne hele veien. Gnikking i råtten fisk er bare så totalt forbudt.

**Hmmm hva lukter jeg for herlighet her, mon tro?**

Göttingen, eventyrsamlerens studentby og livets merkelige tilfeldigheter

Vel ferdigsett i Rothenburg, kjører vi strake veien til middelalderbyen Göttingen. En by vi har et helt spesielt forhold til. Nok en skuffelse. Bobilplassen vår er full! Det har vi aldri opplevd før.

Men igjen. Alt «årne sæ». Faktisk dobbel «årnings». Bobilplassen er blitt utvidet med noen plasser langs veien. Med strøm. Da har vi et sted å overnatte. Og sannelig dumper ikke Jan borti et par i en norsk bobil her hvor han er fra Gimsøya. Den minst kjente øya i Lofoten som ble så skjellsettende for Grønningsæterfamilien i en del av Jan sine barndomsår.

Mens Jan får en trivelig pratestund, setter jeg i gang å tilberede de vegetariske herligheter. Med min enkle standardsaus som består av like deler fløte og hvitvin kokt inn til det halve og jevnet med iskalde terninger av smør. Smaksatt med sitron, urtesalt, pepper og estragon. Lørdagskvelden sin det. Selvfølgelig akkompagnert av Jans fremføring av «Det var lørdagskveld i staten Tennessee».

Har jeg nevnt at vi koser oss inderlig sammen?

Stellplassen i Göttingen er super. Den har alle fasiliteter i tillegg til at det er svømmebasseng, restaurant og et nydelig friluftsområde rundt. Supert å være her med hund med slike turmuligheter. Halvannen kilometers gange mellom nydelige Jugendhus fører til Innenstadt og det livlige Rådhustorget. En gjennomført vakker by med godt bevarte Jugendhus i tillegg til nyere arkitektur. Store løvtrær med ferske, lysegrønne skudd, blomstrende magnolia, kirsebærplomme og prydkirsebær formelig blusser i våryr iver mellom husene. Sola skinner så selvfølgelig og vårlig sikkert over det hele. Rett ved «stellplassen» er det en stor og herlig parsellhage hvor folk i alle aldre jobber ivrig denne solfylte søndagen.

Vi bare nyter.

Kommer alle som har satt spor etter seg fra Göttingen?

Du har vel hørt om Gausskurven? Normalfordelingskurven som visstnok ble brukt/misbrukt ved karaktersetting i skolen for ikke så alt for mange år siden. Opphavsmannen til denne kom fra det berømte og vel ansette Georg-August-universitetet her i Göttingen. Matematikeren, astronomen og fysikeren Carl Friedrich Gauss.

Universitet fra 1737 er høyt ansett. Det har frembragt hele 44 Nobelprisvinnere! Og gjett hvem fler som har studert her? Eventyrsamlerne Jacob og Wilhelm Grimm.

Joda, vi ser at det er en universitetsby. Her vrimler av ungdommer med studentaktig oppsyn. Likeså professortypene. Gamle menn på sykkel. Ukonvensjonelt antrukket og med passelig langt grått hår. Dette er en livlig by på så mange vis. Vi liker oss veldig godt her.

Glimt fra Göttingens flotte Jugendhus

**Liv og røre på Rådhusplassen på en søndag**

Göttingen fikk en helt spesiell betydning for oss høsten 2014. Vi var på vei hjem fra vår «sommerferie» i Europa da vi kom i snakk med et par i en portugisisk registret bobil som stod parkert like ved. De viste seg å være norske, men bodde mye av tiden i Olhão i Portugal. En by som var helt ukjent for oss. Dette vakte vår nysgjerrighet og ble opphavet til at Olhāo og Portugal ble vårt kjære oppholdssted i mange vintre f.o.m. 2015.

Det er helt forunderlig hvordan tilfeldige treff kan få stor innvirkning på ens liv.

Dette er vår andre vintersesong nå uten å være i Olhāo. Det er rart og litt trist. Men livet tar stadig nye veier. Så lenge man klarer å gå de nye veiene og se lyspunkter langs dem, skal man ikke klage.

Vi har det fint, vi.

Ljubljana og Hallstatt – to spennende byer i hvert sitt land

22. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med bobil gjennom Baltikum and tagged Austria, Østerrike, Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Hallstatt, Ljubljana, miljø, motorhome, motorhomelife, reise med hund, Slovenia, The Gone Again | Legg igjen en kommentar

21. reisebrev – det «årne sæ» for oss i det ene landet etter det andre

Dragebyen Ljubljana

Munnkurv på hund. For meg er det dyreplageri. Hunder som kan finne på å skadebite andre dyr eller mennesker om de ikke har munnkurv, har ikke noe å gjøre ute blant folk og fe uansett, synes jeg. Dessverre forlanges det munnkurv på hunden om du skal få den med på buss eller tog. Det gjelder de fleste land sørover i Europa. Så også her i Ljubljana. Følgelig tar vi ikke buss med Floke. Parkering av bobil i sentrum av turistområder, kan man bare glemme om det ikke er spesielt tilrettelagt for det. Løsningen er drosje, men mange drosjesjåfører nekter å ta med hund i bilen.

Det er ikke aktuelt å gå fra Floke i bobilen flere timer midt på dagen. Skal vi avstå fra turen inn til Ljubljana sentrum? Niks, vi prøver. En Uber kommer om tre minutter. Hund? Kommer ikke på tale! Uber melder at sjåføren har avvist turen. Ny bil kommer om fire minutter. Hund i bilen? Ok om den sitter i bagasjerommet. Vel, det er stasjonsvogn og åpent til kupéen. Det går. Floke er ikke helt happy, men roer seg fort.

«Tenk om vi ikke får tak noen som vil kjøre oss hjem?» sier Jan. «Den tid den sorg», sier jeg. «Årne sæ» alltids.

Det gjør som regel det.

Dragebyen Ljubljana er virkelig en spesielt pen by. Kanskje en av de fineste i Europa. Den grønne elven Ljubljanica snor seg elegant gjennom gamlebyen hvor severdighetene ligger på rekke og rad. Flere broer binder sammen de to sidene av elven hvor Tromostovje, Trippelbroen er den mest kjente og mest fotograferte. En drage er byens symbol, så her finner vi også dragebroen som voktes av fire ildsprutende drager.

Ifølge gresk mytologi beseiret Janus, lederen for argonautene, en fryktinngytende drage ved kilden til Ljublanica. Janus var han som ble sendt ut på jakt etter det gylne skinn. Historiene rundt ham er mange og til dels motsetningsfulle, men han regnes som vokter av Ljubljana.

Mer tragisk er historien fra andre verdenskrig. Fra 23. februar 1942 ble Ljubljana okkupert av Italia, inngjerdet med piggtråd, og omgjort til «krigsleir». Fra 1943 tok tyskerne over og gjorde hele byen til en fangeleir.

Nå er det verken ildsprutende drager eller nazistiske okkupanter å se. Byen er vennlig og livlig. Det myldrer av folk som nyter solskinnet og de mange hyggelige små restauranter og kaféer som ligger tett i tett på hver side av elven.

Vi har ingen planer om å se noe spesifikt eller oppsøke slott og borger som vi har sett nok av i vårt liv. Vil bare rusle i solskinnet og nyte det vi ser. Sette oss på den ene fortauskaféen etter den andre. Grønn te til meg og kaffe til Jan. Så rusler videre. Jeg faller for fristelsen til å kjøpe varm sjokolade og et kakestykke. Det luktet så godt fra sjokoladekaféen. Men klarer selvfølgelig ikke å få det i meg. Altfor søtt. Duften var dog nydelig. Litt senere tar vi en liten lunsj med en øl til Jan og en interessant drink til meg. Red Carpet. Har aldri gått på rød løper i mitt liv, men nå har jeg i det minste drukket en. Slett ikke verst.

Floke følger så fredelig med overalt hvor vi går. Stadig vil noen klappe ham. Noen han ikke sier nei til så lange de gjør det slik han liker det best.

Etter hvert er vi ferdig sett. Kommer vi oss tilbake mon tro?

Uber melder at en oransje Dacia skal ankomme om fire minutter. Litt spente er vi. Får Floke være med?

Ittno problem. Det «årna sæ». En særdeles hyggelig ung mann legger sine egne saker i bagasjerommet, så Floke og jeg får sitte foran. Sjåføren og Jan deler mange bilerfaringer på veien, og vi deler alle litt om det å reise, veivalg og naturopplevelser. Etter endt tur tikker det inn melding fra Uber om at sjåføren takker for veldig hyggelig samtale.

Stadig nye og vidunderlige naturopplevelser

Fjell har stått i fokus på denne turen. I hvilket land vi enn har kjørt, hvilken vei vi enn har valgt, har mektige fjell raget mot oss. Så også nå når vi kjører nordover mot Østerrike og neste mål. Den sju tusen år game byen Hallstatt som har klort seg fast mellom høye fjell og Hallstätter See. Turistmagnet og turistfelle så god som noen, og med god grunn.

Kjøreturen dit blir så magisk vakker som den gjerne blir når man kjører vekk fra motorveiene og inntar landeveier. Bratt opp og ned. Mektige snøkledte fjell på alle kanter. Skog. Og så – det mest vidunderlige av alt. Skråningene er dekket av blåveis! Blått i blått så skjønt at jeg blir helt rar inni meg. Får bare lyst til å hoppe ut og være i det vidunderlige blålilla teppet og nyte det.

Veien inn mot Hallstatt er en smal stripe mellom fjellet og Hallstätter See. En trang tunnel leder inn til byen og parkeringsproblemene. To parkeringsplasser med overliggende bommer på 2,3 meter gir ikke mulighet for bobiler å kjøre inn. Vi får beskjed om å dra til bussparkeringen som viser seg å være flere kilometer unna. Så langt kan ikke Jan gå. Det er bare å snu, kjøre sakte gjennom byen og tenke at vi fikk i hvert fall sett litt av den. Og strengt tatt er synet av et vakkert blomsterteppe viktigere for meg enn en gammel by.

Men tror du sannelig ikke det «årne sæ» nå også! I tunellen ut fra byen er det en liten utvidelse hvor det går an å parkere. Plass nok til tre bobiler og fem personbiler. Jan hiver seg enn på den eneste ledige plassen. Her er det både utsiktspunkt og lange trapper som fører ned til byen. Jan avstår, han tror det blir for hardt å gå opp igjen. Så det blir Floke og jeg som tar turistvandringen. Omgitt av store flokker japanere med mobilkameraer på selfiestenger.

Saltkammerbyen med den fantastiske beliggenheten

Visst er Hallstatt fin. Først og fremst pga. beliggenheten som knapt gir rom for bebyggelse, og den nydelige blanke sjøen hvor de snøkledte fjellene speiler seg i all sin prakt. Husene er mest i tyrolerstil. Så er det ikke dem som kan skryte på seg den ærverdige alder av sju tusen år, men selve tiden det har vært bosetting her. Det er gjort rike funn fra jernalder og tidlig bronsealder her. Det foregikk saltutvinning her allerede for fire tusen år siden. Salt er også turistproduktene det spilles på. Her får man kjøpt all verdens remedier basert på salt. Trearbeid er også noe som går igjen i Østerrike. Skikkelige ting. Ikke noe suvenir made in China, men fine leker og pryd og nyttegjenstander.

Tenker det var bra Jan ikke ble med. Det er tungt å gå opp trappene igjen.

Vi må kjøre samme vei tilbake, så nå blir det faktisk anledning til å stoppe litt så jeg får være i blåveisteppet. En vakker by ser jeg. Vakker natur og blomster føler jeg. Det er uendelig mye sterkere.

Værgudene ser ut til å være på vår side gjennom alle våre reiseuker. En del vind og noen få regnskurer har vi hatt, men det er solskinnet vi husker. Og som følger oss videre. Vi er så definitivt på hjemvei, men skal ta med oss et par svært severdige byer i Tyskland før den siste transportetappen.

Det blir i neste reisebrev.

Et godt råd på tampen: Ikke prøv å besøke Hallstatt i turistsesongen – Byen var full nok nå. Og ikke prøv å besøke den med bobil med mindre du har sykler som kan ta deg fra bussparkeringen og inn. Men bussparkeringen var nesten full den også. Selv på denne tiden.

PS – takk til vloggen «The Gona Again» på YouTube og IG som tipset oss om Hallstatt

Fra Sommersol til Vinterfjell i Kroatia

19. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med bobil gjennom Baltikum and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Kostel, Kroatia, Ljubljana, miljø, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, Slovenia, Tulove Grede, Turjak | Legg igjen en kommentar

20. reisebrev om store kontraster, flotte landskap, og ville veier i ett nytt land

For noen ville kontraster! Fra sol og varme til full vinter i samme land på samme dag!

I forrige reisebrev vurderte jeg å ta med en liten oppsummering over inntrykkene fra de sju Balkanlandene vi hittil har besøkt. Albania, Nord-Makedonia, Kosovo, Serbia, Montenegro, Bosnia i Herzegovina og Kroatia. Godt jeg ikke gjorde det. På dagens tur videre i Kroatia møter jeg en annen virkelighet enn den vi forlater.

Vi reiser i tidskapsel

Det har vært litt som å reise i tidskapsel å reise her på Balkan. Flere tiår tilbake i tid. Mye åpenbar fattigdom. Slitne forfalne hus og kjøretøy og åpenbar mangel på det vi anser som moderne velstand. Albania, Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Nord-Makedonia og Serbia regnes som de fattigste landene på Balkan, med Albania på bunn. Det er stor arbeidsledighet, særlig blant de unge.

Så ankommer man kysten av Montenegro og Kroatia og rykker flere tiår frem, til vår tid. Kroatia har hatt den høyeste vekstraten i EU de siste årene, og har mange utenlandske investorer. I motsetning til de andre Balkanlandene, er det mangel på arbeidskraft i Kroatia. Turisme er grunnpilarene og utgjør en stor del av bruttonasjonalproduktet. Dette preger hvordan kystområdene fremstår med velholdte og moderne områder på alle vis. Ganske likt alle andre turistpregete steder langs kysten av Sør-Europa. Sånn sett ikke så veldig spennende.

I hodet mitt er det sånn Kroatia er. Sol og hav, masse hoteller, moderne forretninger og livlig handel. Velkledte mennesker og folk med språkferdigheter. Mest tysk, men også engelsk.

Det er dette Kroatia jeg har opplevd tidligere og opplever nå. Helt til vi forlater Zadar torsdag morgen og kjører nordover.

Et kontrastenes land

Så feil kan man ta. Kroatia er veldig mye mer Jeg har nevnt alle naturreservatene vi har passert. De fortsetter. Paklenica, Sjeverni Velebit, Plitvicka Jezera, Ricnjak. Leser man om dem, vises det fine glansbilder av masse mennesker som deler spektakulære opplevelser. Det er dyre pakketilbud til turister om å fraktes i flokk hit og dit og la seg avfotografere foran store fossefall og lignende.

I virkeligheten kryr det nok ikke av mennesker i disse områdene. Store deler av Kroatia er øde og ubebodde. Ti prosent av landet har status som landskapsvernområder/naturparker. Overalt langs veien står det skilt til høyre eller venstre som peker mot avkjøringer til naturreservater.

Vi møter stadig mere ville fjell og utsikt mot store, øde landskap. Fortsatt kan jeg gledes over skiltene om ulver og bjørner som kan komme til å krysse veien. Balkanhalvøya er faktisk det viktigste leveområdet for brunbjørnen i Europa.

Fra nesten sommer til full vinter

Om vi ikke reiser tilbake i tid, reiser vi i hvert fall tilbake i årstid. Vi kjører rett inn i vinteren. Snøen ligger rundt oss på alle kanter her vi kjører bratt oppover mot fjellene. I tillegg er det så sterk vind at fartsgrensen er satt til 40 km i timen på motorveien. Skummelt. Det røsker godt i KaràJan, og det er stupbratt ned på utsida av veien. Tross fabelaktig utsikt, blir jeg glad for hver eneste lange tunell vi kjører gjennom. Har en klump i magen av spenning om hvilket vær og føre som kommer til å møte oss i den andre enden. Enda godt det er oppholdsvær og bar vei.

Men fy søren så vilt flotte fjell vi ser her ved Tulove Grede. Som en kuriositet må nevnes at westernfilmen Winnetou/ Apache Gold fra 1963 ble spilt inn her!

Vekk fra motorveien og inn på spennende veier

Vinteren følger oss hele veien videre i langs E71. Midt mellom Bosiljevo og Osojnik tar vi vestover på E65 til Lucice. Herfra følger vi landevei 203 som slynger seg nordover mot Slovenia. Vinteren slipper taket for en stund, og et helt annet landskap åpenbarer seg. Fjellene trekker seg i bakgrunnen og slipper til bratte granskoger med hvitveis og fioler i veikantene. Hadde det ikke vært for mengden av blomstrende kusymre og klosterklokker, ville jeg nesten trodd jeg var hjemme i Haldens skoger.

Landskapet blir stadig mer åpent og grønt. Vårblomstrende busker og trær dukker opp mellom beskjedne hus og bosettinger. Temmelig likt det vi har sett ellers på Balkan. Og tilsvarende ulikt bebyggelsen langs kysten. Om landet som sådan gjør det godt, kommer det nok ikke alle til gode. Det er mange fattige også i dette landet.

Ikke helt turist-Kroatia:

Men flott er det. Overalt. En fabelaktig spennende natur som her lenger nord og inn i landet ser veldig tilgjengelig ut for flotte fotturer. Mellom trærne får vi glimt av den smale, knallgrønne elven Rijeka Kipica som følger veien. Mens den snor seg til høyre ved Vilinski Gaj for å møte den større elven Kulpa, fortsetter vi rett fram. Krysser broen over Kulpa, og når Slovenia litt før elven som har fulgt oss.

Vi ankommer Slovenia og et uoppdaget paradis

Vi er i kommunen Kostel som regnes som et uoppdaget paradis. Her satses det på økoturisme rundt den rene elva som blir så varm om sommeren. Her er grotter og fossefall og en helt nydelig natur. Vi må bare stoppe litt her og ta inn de første inntrykkene av Slovenias natur. Overalt blomstrer hvite skyer av kirsebærplomme. Vill forsythia stråler i gullgult langs veikantene. Bladløse løvtrær er kledt i grønn mose og slyngende eføy der de bøyer seg over den turkisgrønne elva.

På ville veier

Som om ikke vei 106 som vi følger her i Slovenia er landevei nok, finner jeg på at vi skal ta av ved Turjak og følge en annen vei inn mot Ljubljana. Veien har ikke veinummer. Den heter viss bare Turjak. Trøste og bære for en vei! Kan det virkelig være mulig å komme frem her?

Det er så vidt vi får plass på veien. Her og der er det noen hus vi såvidt får snodd oss mellom. Og verre blir det når det plutselig går bratt nedover. Veldig bratt. Og veldig skarpe svinger som nesten er umulige å tre en lang bobil rundt. Og selvfølgelig går det rett ned på utsida. Det er dritskummelt! Jeg spenner føttene vilt mot mine imaginære bremsepedaler, mens Jan bare ler og synes dette er kjempeartig. Den artigste veien vi har kjørt på hele turen. Det synes jeg også når vi er kommet helskinnet ned og hjertet har roet seg. Bilder ble det dårlig med, jeg hadde mer enn nok med å liksombremse mens jeg så for meg at vi for utfor i neste sving. Vel ned på flata står en kranbil og lesser opp digre tømmerstokker. Det er bare å slappe av og vente til den er ferdig. Her er det ikke plass til å passere. Vi har det ikke travelt, så dette er bare nok et artig innslag på ferden.

Etterhvert som vi møter bebyggelsen, fremstår Slovenia mer som tysk av utseende enn Balkansk. Som pene tyske landsbygder hvor prydkirsebær og magnolia blomstrer rundt husene som har pent opparbeidete hager.

Det blir stadig mer urbant mens vi nærmer oss Ljubljana. Vi kjører strake veien gjennom byen til Ljubljana Resort Hotel og Camp. Et nydelig sted ved elven Sava som renner gjennom byen. Campingen er på en stor gresslette under store løvtrær. Fioler, kusymre, hvitveis, gulveis og andre markblomster danner store tepper. Her får Floke masse plass å springe på.

Og vi unner oss en skikkelig god middag på den lekre restaurant Stern 1877, like ved hotellet, mens vi oppsummerer inntrykkene fra nok en spennende reisedag med strålende naturopplevelser.

I morgen skal vi ta med Floke og rusle i den vakre byen. Det er tretten år siden sist. Da var det Ludo som ruslet sammen med oss.

Fra bjørneland til luksuscamp: En reisehistorie

18. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med bobil gjennom Baltikum and tagged Bjørn, Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Krka National Park, Kroatia, miljø, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, Zadar | Legg igjen en kommentar

19. reisebrev. Vi kjører gjennom øde bjørneland og finner litt luksus i urbane strøk

Tenk om vi fikk se en bjørn rusle over veien foran oss! That would make my day! Jada, jeg avsluttet siste reisebrev med å si at vi befinner oss i et lite paradis på jord. Det gjør vi. Et menneskeskapt paradis. Men jeg må nesten scrolle litt tilbake. Det er i naturen vi finner det virkelige paradis.

Vi kjørte fra Metkovic. Når var det? Vi klarer overhodet ikke å holde rede på dager og datoer. Medisindosettene våre er på et vis vår beste hjelp. Men vi går jo i surr likevel. Like sløve begge to. Dato og tid betyr ikke stort når vi reiser ukesvis omkring til dels utenom allfarvei, slik vi gjør. Vi står opp når det blir lyst og legger oss når vi blir trøtte. Et enkelt liv, fritt for stress.

Men vi kjørte altså fra Metkovic en eller annen dag. Langs Neretva. Den største elven på østsiden av Adriaterhavet. Så blank og blå. Sørgepiler lener seg over den og speiler sine vårgrønne skudd i den blanke overflaten. Husene gjør det samme på den motsatte bredden.

**Neretva. Bred, flott og betydningsfull**

Så mange flotte land og folk som en gang var ett

Så forlater vi elven og kjører oppover i nye fjell. Fjell er som mennesker. Fascinerende og uutgrunnelige og uforutsigbare. Fellesktrekk har de, men alle er unike. Jugoslavia er jo egentlig ett land. Ulike folkegrupper og litt ulik religionstilhørighet. Javisst. Men er det så forbanna annerledes enn østlendinger og vestlendinger og trøndere? Samer og kvener og svartreligiøse og muslimer og ateister og alt det mangfoldet vi har i Norge? Vi er da alle mennesker. Naturen på Balkan er vill og voldsom og vidunderlig. Det er ikke mange forskjeller å se mellom landene. Husene har samme stil. Det er en miks av nokså like kirker og moskéer i alle. Overalt er folk like vennlige og herlig imøtekommende. Det gjelder alle de landene som Jugoslavia ble delt opp i. Det er helt grusomt å tenke på krigen som ble satt i gang. Splittelser, lidelser og uhyrlig ondskap mellom mennesker som kunne levd i fredelig felleskap. Målet for den som ønsker krig, er makt og penger. Trikset er å skape splittelse og frykt. Spille på de få ulikhetene i stedet for de åpenbare likhetene.

Nok om det.

**Enfantastisk autostrada gjennom ødemarken**

Tankebildet var egentlig inne i det vilt spennende landskapet vi kjørte gjennom da vi dro fra Metkovic. Ville fjell og ødemark med spredt bebyggelse har preget utsynet i de fleste av milene vi har tilbakelagt på Balkan. Ganske likt overalt. Men nå åpenbarer det seg en helt annen type fjell. Det ser ut som kjemper har sittet og lekt med leire. Klabbet sammen digre kladaser og slengt utover. Noen har blitt til fjell, noen til merkelige, smale bautaer, mens resten bare stikker opp over alt som store, grå klumper med det ene for øyet å gjøre terrenget fullstendig ufremkommelig. For en gangs skyld kjører vi på en fabelaktig firefelts autostrada. Men den går gjennom den rene ødemark. Vi ser bare noen små beskjedne bosettinger her og der i steinura. Det vi derimot ser mye av, er skilt om bjørner. Ikke fareskilt, men sånne hyggelige brune og hvite skilt som brukes når man varsler om severdigheter ,og for å fortelle at man kjører på «panoramic roads».

**Sjekk den topografien – forsteinede hattifnatter!**

Det viser seg at vi kjører gjennom nasjonalpark etter nasjonalpark. Det kryr av dem i Kroatia! Den eneste jeg fikk med meg navnet på var Krka siden mange av medisinene jeg bruker heter noe med Krka. Her får predatorene leve i fred slik seg hør og bør i naturen og et velfungerende økosystem. Man sier bare fra om at de kan komme til å tusle over veien av og til.

For en lykke det ville vært å oppleve det!

Denne kjøreruta gjorde meg virkelig glad. Det er så godt å se at naturens fauna respekteres og ivaretas. Norge har noe å lære. Mye å lære, faktisk.

Urbane strøk og luksuscamp. Vi er i Zadar

Vi skal ned til litt mer urbane strøk. Jakten på en åpen «stellplass» er i gang og resulter i en luksus camp som er helårsåpen. Falkensteiner i Zadar. Tross bange anelser om uhyrlig døgnpris, føler vi oss prisgitt å velge denne. Vi trenger et par dager i ro ved havet nå før vi tar fatt på vår lange hjemreise.

Men som alt «årne sæ»! Luksuscampen tar bare luksus pris om man vi stå på plassene nærmest sjøen. Noe som slett ikke er lukrativt på denne tiden av året. Det er fra havet vinden kommer. Litt lenger unna betaler man kun 28 euro. Mindre enn på flere av de enkleste «stellplassene» vi har stått på. For denne summen får man kjempestore plasser på fin hvit grus med grønn hekk rundt. Vann og strøm på stedet. Et luksuriøst servicebygg med flotte toaletter og dusjer. Til og med hundedusj. Hele greia er inngjerdet, så vi får elektroniske armbånd som åpner porter og dører. To minutter å gå ned til porten mot stranda og havet. Beliggenheten er helt fantastisk.

Det stopper ikke der. Falkensteiner har også hotell og Spa- og Fitness Club. Med våre elektroniske armbånd har vi gratis adgang til klubben. Med stort svømmebasseng med massasjestrøm som er både inne og ute. Utendørs jaccuzzi, ulike badstuer og treningssenter.

Litt senere i sesongen åpnes en rekke flere fasciliteter her. Restaurant, barer, underholdning på kveldstid, basseng med vannsklie, masse aktiviteter for barn m.m. Da ville vi sikkert ha skygget banen. Nå er det perfekt for oss. Passe fredelig og ganske så vidunderlig

Altså 28 euro per døgn!

Flinke Flokegutten. Kanskje han bør bli sporhund?

Floke og jeg går og går på stranda og vasser i havet. Her har han full frihet. Vi kan slappe av ute i solen. Floke koser seg med å ligge på grusen i solvarmen etter en lang tur langs stranda, men trekker inn i skyggen når varmen blir for intens. Vi får en hel dag med bare finvær. På kvelden går Jan og jeg går ut og spiser på en av de mange restaurantene i nærheten.

Floke er nå bra søt. Han sover som en stein i skyggen under bordet når jeg går bort til servicebygget og toalettet. Registrer ikke at jeg går. Men gjett hvem som sitter utenfor døra når jeg kommer ut fra toalettet? En kjempestolt og yr Floke. «Jeg fant deg, jeg fant deg!» roper han så høyt han kan med kroppsspråket sitt. Han har rett og slett tatt sporet. Jeg så at han ikke kom etter meg da jeg gikk. Og jeg har aldri vært i servicebygget før. Det har mange dører, og han satt utenfor den rette. Flinke Flokegutten!

Floke har vært flink i dag også. Det viste seg et det lå en agilitybane rett i nærheten, så i dag fikk vi trent litt der. Floke gjør hva det skal være mot en godbit.

Litt grå dag i dag, så jeg velger å bruke gratistilgangen til Fitness-klubben. Står over treningssalen, men svømmer i bassenget som holder 28 grader. Svømmer gjennom et hull i veggen og til utsiden. Her blåser det litt for mye. Inn igjen og sitter og lar kraftige vannstrømmer massere rygg og nakke. Tester den utendørs jaccuzzien. Deilig, selv på en grå dsg med vind.

Tar luksusen helt ut og bestiller hel kroppsmassasje. Nesten to timer grundig oppknaing av en stiv kropp og aromatiske oljer jobbet inn i tørr hud for 79 euro. Helt vidunderlig. Føler meg som et nytt menneske og er helt klar for å ta fatt på neste kjøreetappe i morgen. Da har vi hatt tre deilig netter her. Sjekker kalenderen og kan meddele at i morgen er onsdag.

Ljubljana neste da, kanskje? Vi får se.

Solnedgang kveld to. Sola var egentlig helt knall rød, men jeg er for dum til å stille inn kameraet manuelt. Får ikke frem virkeligheten med automatikk.

En herlig miks av minner, turiststeder og flotte landskap

16. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med bobil gjennom Baltikum and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Bosnia i Hercegovina, Dubrovnik, Kotor, Kroatia, Metkovic, miljø, Montenegro, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, Srebreno | 2 kommentarer

18. reisebrev. Om nye land og opplevelser og prakk med bobilen

Hver gang vi forflytter oss, sender jeg alltid en Maps-link til de fire ungene mine om hvor vi befinner oss. Sent torsdag kveld tikker det inn en melding fra en av dem. «Men mamma, dere kan ikke oppholde dere i Budva! Det er bare et turisthelvete! Dra til Kotor, det er noe helt annet. Der er det vakkert!»

**Det gjelder å kose seg litt ekstra innimellom. Vafler er Flokes livrett**

Joda, vi ser den. Men vi skulle bare sove i Budva. Og tenk så hyggelig å få gratis overnatting med strøm! Strøm må vi dessverre ha. Tross alle reparasjoner på KaràJan, er det alltid noe som streiker. Hen er litt som oss, i reparasjonsalderen.

Kjøleskapet tenner ikke på gass. Et fungerende kjøleskap må vi nesten ha. Den italienske gassflasken vi installerte for anledningen, har ikke nok trykk til å forsyne Trumaen med gass til oppvarming. Til tross for at vi byttet til en bedre reduksjonsventil i Sferracallo. Vi mistenker også at den inneholder butan, ikke propan. Dermed er vi prisgitt å finne overnattingssteder med strøm. Kjøleskap og varme om kvelden trenger vi.

Stadig er det småtterier å reparere, så Jan har med en rikholdig verktøykiste. Mye er fikset underveis, og nå har han også en plan for hvordan han skal få fikset tenneren til kjøleskapet. Med bare fjorten dager igjen av vår rundreise, kan vi snart unne oss å bytte til norsk gassflaske. Da bør også gassvarmen være sikret, og vi kan atter satse på fricamping om vi vil. For det er et mareritt å finne åpne «stellplasser» både i Montenegro og Kroatia. Mange gir inntrykk av å ha åpent, men når vi kommer dit, er det stengt. Sesongen begynner først i siste halvdel av april. På den tida vi synes det begynner å bli for varmt. Nå er det jo akkurat passe sommerlig for oss vikinger.

Nok om våre bobilfortredeligheter. Skal ikke snakke stygt om KaràJan som i årevis har tjent oss så trofast både som hjem og befordringsmiddel gjennom eventyrlige opplevelser i land etter land. År etter år.

Den idylliske Kotorfjorden i Montenegro

Bare et par mil fra sterile Budva ligger den idylliske, genuine lille byen Kotor. Innerst i den speilblanke, grønne Kotorfjorden. Så gjerne vi skulle ha stoppet her, men det er ikke enkelt å finne parkering til en bobil. Byene oppover kysten har ikke så mye plass å gå på. Inneklemt som de ligger mellom bratte fjell og havet.

I det minste får vi en nydelig synsopplevelse når vi velger å kjøre kystveien rundt hele Kotorfjorden. Kunne til og med hatt mange flott bilder herfra, hadde det ikke vært for at minnekortet i kameraet har hoppet ut på en av gårsdagens humpeveier. Helt uten å si fra til meg.

Vi prøver desperat å finne et sted å være litt. Kjører innom flere angivelig åpne plasser uten hell. Sjekker all verdens steder som angivelig skal være åpne. Ringer, sender mailer og kontaktskjemaer. Bare en svarer. Dere er velkomne etter 23. april. Nei takk.

I Srebreno i Kroatia fant vi endeliget åpent og fint sted å være:

**Floke koser seg på stranda i Srebreno**

Vi finner et nydelig sted å være i neste land, Srebreno i Kroatia

Men, som dere vet. Alt «årne sæ». I Kroatia dukker det sannelig opp et skilt som fører til en «stellplass» som faktisk er åpen. Auto Camp Matkovica i Srebreno. Liten og hyggelig på gress under blomstrende kirsebærtrær. Innehaver Daniela tar hjertelig i mot oss og er overstrømmende av begeistring over Floke. Da går hun selvfølgelig rett til våre hjerter også. Her har vi alt vi kan begjære. Fred og ro, vennlighet og strøm. Kjøpesenter rett ved hvor vi får alt vi trenger. Fem minutter ned til nydelig, hvit strand og turkis Adriaterhav som blinker i sola. Floke stormer lykkelig av gårde og hiver seg rundt og leker oter før han vasser ut i havet for å avkjøle seg. Svømme kommer ikke på tale, sier han. Man å stå i sjøen med vann til oppå brystet er nydelig før han springer og ruller seg i sanda igjen. Man kan jo bare tenke seg hvordan senga vår blir, men alt for Flokebarnet som vi elsker så høyt.

Glimt fra Dubrovnik gamleby :

**Det er uhyggelig mange trappetrinn å gå opp og ned opptil flere ganger**

Vi nyter dagen i solen. Lar en sliten og glad Floke være hjemme alene under tilsyn fra Daniela og tar en Uber inn til gamlebyen i Dubrovnik om kvelden. Slike gamlebyer er meste stemningsfulle på kveldstid når den blå natten senker seg og lysene kommer på. Som alle vakre historiske steder, preget av turisme og med omtrent norsk prisnivå. Det er absolutt å anbefale å gjøre som oss og oppleve slike steder utenfor sesong. Nå er det riktig så fredelig her og romslig nok til at vi faktisk ser byen.

Det er nesten trist å kjøre fra hyggelige Daniela og Camp Matkovica og det herlige solskinnet.

Dubrovnik sett fra oven:

Neste mimreopplevelse og et nytt land står for tur.

Floke opplever sitt tolvte land, Bosnia i Hercegovina

Gamle Jugoslavia med den naturskjønne kystlinjen og det behagelige klimaet, var et yndet turistmål. Likeså et mål for helsereiser; ikke minst i norsk regi. Min astma ble alvorlig akkurat for sent til at jeg fikk sponset helsereise til Dubrovnik. Da hadde Norge avviklet ordningen.

Oppdelingen i nye stater etter Balkankrigen var ikke bare bare. Turisme er viktig inntekt. Kroatia og Montenegro fikk lange, inntektsbringende kystlinjer. Bosnia lå an til å miste adgangen til kysten og dermed denne viktige næringen. Heldigvis fikk de kjempet seg til en smal kyststripe midt i Kroatia. Nærmest en liten appendix. Her finner vi den lille byen Neum med nydelige sandstrender. Og en god del hoteller. Jeg innbiller meg at det er litt fredeligere her enn i Kroatia.

Vi får nok en spektakulær kjøretur gjennom Flokes tolvte land. Stopper og rusler litt og nyter utsikt og natur hvor gullgule busker med kjempevikke sprer sin nydelige duft. Over oss seiler en kjempestor rovfugl. Ørn eller gribb? Jeg er ikke kyndig nok til å avgjøre det.

En fristende salgsbod med lokale godsaker frister oss til å stoppe og jeg går helt amok. Nyplukkede klementiner, kumquats og granatepler må jeg ha. Ferskpresset juice av klementiner og granatepler er ren lykke. Soltørkede fikener uten sulfitt og annen dritt. Akasiehonning til mat og nytelse, salviehonning til bruk ved forkjølelse. Og olivenolje. Tykk, grønn, nypresset jomfruolje. Så vidunderlig på smak at jeg kan drikke den.

Billig blir det ikke. Muligens i nærheten av norske priser. De ser en stor bobil og øyner sine muligheter. Det er dem vel unt. Vi er sikket langt bedre stilt enn dem. Og produktene er herlige.

Dagens mål – Metkovic

Rett tilbake over grensen til Kroatia er vi ved dagens mål. Metkovic. Jan har gode minner herfra, tross krigen rundt. Her hadde de kontor, lager og verksted. Herfra gikk konvoiene inn til SentralBosnia med forsyninger som en befolkning på 3 mill. var helt avhengige av.

Kontor og lager står her fortsatt. Verkstedet fant vi ikke igjen. Som ellers på Balkan, har det skjedd mye positivt mange steder med nybygging og utvikling, så byen er litt forandret.

En fin by er det der den ligger på hver side av Neretva. Den største elven på Adriaterhavets østkyst. Neretva renner også gjennom Mostar som òg er verdt et besøk. Men nå er Jan så sliten at vi heller drar videre tilbake til kysten og får oss et par avslappende dager før vi må begynne å tenke på vår lange retrett.

Nå befinner vi oss i et lite paradis på jord. Det får jeg ta i neste reisebrev.

Balkankrigen. Minner og bearbeidelser.

14. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia, Med bobil gjennom Baltikum and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Kosovo, miljø, Montenegro, motorhome, motorhomelife, NATUR, Nord-Makedinia, reise med hund, Serbia | 2 kommentarer

17. reisebrev. En lang, utfordrende og spennende dag i fire land.

Minner fra den underlige stemningen i Mitrovija

«Det var noe rart med den byen. Noe med stemningen. Folk ble annerledes, de endret adferd. Vi diskuterte hva det kunne komme av. Forurensningen fra en stor batterifabrikk lå tykk over byen. Vi tror det kanskje skyldtes den.» Jan forteller om Mitrovica i Kosovo. Vi snakker om siste halvdel av nittitallet da Jan bodde der og jobbet som Field Officer for Flyktningehjelpen med distribusjon av mat og annen viktig nødhjelp.

Etterhvert stoppet all produksjon opp i området som følge av krigen.

Ellers har Jan trivdes overalt hvor han har bodd og jobbet på Balkan. Men stemningen i Mitrivica gjorde at han mistrivdes. Alt var bare trist. Nå vil han gjerne tilbake og se om det har vært fremskritt og utvikling i byen. Om folk har fått det bedre.

Etter den flotte opplevelsen med Matka-ravinen i Skopje, setter vi kursen rett mot neste land, Kosovo. Det er ikke så langt til grensen. «Her er det nytt», sier Jan. «I min tid var det bare noen brakker nedi veien der.» Nå er det en ny og moderne grensepost.

**Veien fra Kosovos grense er flott. Et godt stykke.**

Vi ankommer Kosovo

Papirene blir godkjent. Nå går det radig unna. I Kosovo møtes vi av et imponerende veinett. Flott, firefelts vei som går nesten utelukkende på søylefundamenter høyt over dalbunnene. Kosovo har heldigvis fått mye bistandshjelp etter krigen på nittitallet.

Etterhvert flater landskapet ut. Vi er på Kosovo Polje, Kråkesletta. Området er kjent for flere historiske slag. Mest kjent er slaget i 1389 som førte til at området kom under det Osmanske Riket. Her ligger også hovedstaden og universitetsbyen Pristina som vi kjører forbi.

Jan er litt lei seg for at vi ikke kjører gammelveien hvor han har sine minner fra. Men det er en viss lettelse å kjøre på en vei med ny og fin asfalt. Det er nokså lenge siden sist, for å si det sånn. Litt søtt er det med de store, flotte skiltene som markerer avkjøringer til rasteplasser med veikroer og bensinstasjoner. Det er bare det at de finnes ikke. Ikke ennå. Men har man klave, så får man vel ku, som gubben sa.

Kommentarer faller jevnt og trutt fra sidelinjen. «Her er det bygget ut mye, her er det aktivitet, mange trailere på veien, det betyr arbeid og bygging». Osv. Vi kjører forbi opptil flere flotte hagesentre. Et tegn på velstand. I hvert fall for noen.

Hele veien fra Skopje og inn i Kosovo føler jeg som en manifestasjon av at vi muligens befinner oss i støvets år. Overalt er det det jeg kaller støvindustri. Produksjon av stein og pukk. Av brostein og byggestein og gravsteiner. Støvskyer står fra all verdens steinknusemaskiner. Det er fin farge på støv og stein. Lyse toner i rosa og beige. Det er jo noe.

Også i Kosovo er det riktig så hot å markere velstand med mest mulig søyler og steinfigurer. Vi passerer et firma hvor man tydeligvis får alt i stein Og vi snakker ikke om noen små pinglefigurer. Her er det digre griser og løver og gud vet hva fra faunaen. Og søyler som kan holde et palass. Gravsteiner er visst også i skuddet. På rekke og rad viser gravsteinfirmaene frem sine produkter langs begge sider av veien. Ikke sånne tjukke stødige som vi har. Her er det flate skiver som gjelder.

**Søylebutikk sett gjennom et nedstøvet bilvindu**

Mitrovija

Så er vi i Mitrovija. Ingen vakker by, men til Jans glede en by som ser ut til å være i vekst og utvikling. Den forurensende batterifabrikken kom nok aldri i drift igjen. Den står der som et monument over tidligere elendighet.

Nå kan en beveget Jan si farvel til Mitrovija med et positivt sinn og en glad følelse på vegne av befolkningen.

Fjell etter fjell. Land etter land. For et eventyr!

Og vi kjører videre. Dette er en lang kjøredag. Nord-Makedonia, Kosovo, Serbia, Kosovo igjen og så Monte Negro. Humpeveier og svinger og tuneller og fjell etter fjell. Opp og ned til vi har kroniske dotter i ørene Så mange grenser og sjekkpunkter at vi går helt i surr. Det er sjekk punkter både ut av land og inn til land. Politimenn som vil sjekke inni bilen om vi bringer med oss noe ulovlig. «Money, money» sier en av dem når han ser inn i vår rotete gamle bobil. Som sikkert fremstår som rene luksusen for dem. Vi har ikke sett eneste bobil på veien siden vi forlot Skopje. Det er nok ikke akkurat bobilturistenes paradis vi ferdes i. Men så spennende! Å se land etter land langs slike veier! Landskapet er vilt og magisk. Dette er virkelig litt av et eventyr!

Tror vi er i nærheten av Vikovice her:

Vi er oppe i 1500 meters høyde i nærheten av nasjonalparken Biogradska Gora. Snøen ligger langs veien. Etterhvert dukker øde skisentre og skitrekk opp. Store flotte hoteller som ennå mangler vegger og en del vinduer. Men neonreklamer med flott navn og tre stjerner har de allerede på plass. Jeg lurer på hvordan folk kan komme seg hit om vinteren, for veien er temmelig elendig. Men Jan bedyrer å ha kjørt på verre veier på vinterføre med trailer.

Men Montenegro tar kaka!

Jeg trodde ikke noe kunne overgå de ville fjellandskapene vi har kjørt gjennom til nå. Men så kom vi til Montenegro. Herre min hatt! Er det mulig? Villere enn villest og så fabelaktig spektakulært at jeg knapt har ord.

**Ja, veien går akkurat her. Mellom denne steinformasjonen og fjellet.**

«Jeg glemmer aldri tiden ved leirbålet i Montenegro» sier Jan. «Vi var en observatørstyrke engasjert av et samarbeid mellom EU og FN. På noen av grenseovergangene var det fire montenegrinske politifolk, to observatører hvorav jeg var den ene, en montenegrinsk toller og en translatør. Men nesten ingen trafikk på grensen mellom Bosnia og Montenegro mens det var full krig i Bosnia. Vi hadde ikke lov til å gjøre noe – kun observere. Vi hadde så lite å gjøre, at vi brukte tida til å samle stein og bygge en flott bålplass. Selv kunne vi ikke dra ned i landsbyen nedenfor, men vi sendte med Militsgutta penger, så handlet de grillmat for oss. Så samlet vi oss rundt bålet. Det var en spesiell stemning som ikke ble mindre spesiell da montenegrinerne satte i gang med folkesang. Strupesang med noen hundre vers.»

Nå er vi i Montenegro. Dette ville, vakre landet.

Vi kjører helt ned til kysten og leter etter en camping. Ingen er visst åpne på denne tiden. Porten på Budva Campground i turisthelvetet Budva står åpen. Lettet kjører vi inn. Vi er sykt slitne nå og bare må hvile. Blir møtt av en vennlig mann som forteller at også de er stengt. Servicebygget er under renovering, men om vi vil, kan vi alltids få stå her i natt. Strøm kan vi også få. Og om vi plasserer oss borte ved det treet der, er det gode muligheter for Wifi-signal. Her er nettverksnavn og kode. Hva det koster? Ingenting, sier han. Du verden. Jeg må bare gjenta. Alt «årne sæ».

Floke får både kveldstur og fri springerunde på stedet. Mens han sovner fornøyd, kreker vi oss ned til en nærliggende restaurant. Helt tom, men vi får god mat og hyggelig service til turistpriser.

Vi har hatt en dag så full av opplevelser og inntrykk at vi nesten ikke greier å samle oss.

I morgen kjører vi videre. Ikke langt. Kun til et sted hvor vi kan slappe av en stund. Det er tross alt freddan imorra.

Fra Øde Fjell til Fargerike Byer: En Bobilreise i Makedonia

14. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia, Med bobil gjennom Baltikum and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, MAtka-ravinen, miljø, Mord-Makedonia, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, Skopje | 2 kommentarer

16. reisebrev – vi følger veien gjennom øde fjell og variert bebyggelse

Åh. Det er så mye vi skal rekke! Tiden flyr, mens vi bare kan kjøre. Fugleperspektiv har vi ikke, men sannelig har vi god utsikt når vi kjører bobil. Jeg som bare er 162 cm og har det meste av lengden i beina, ser nesten ingenting når jeg sitter i en vanlig bil. Da ser jeg så vidt over dashbordet. I KaràJan sitter jeg høyt og har strålende utsikt til landskapet vi kjører i. Bilder tas gjennom vinduet. De får et stadig mer sløret preg inntil vi får vasket frontruta igjen.

Grottekirken i Kalista var dessverre stengt. Men kirken rett ved, var åpen og veldig fin

**Grottekirken har inngang fra et kloster som dessverre ikke var åpent nå.**

Fjellandet Nord-Makedonia er omringet av Helles, Albania, Montenegro, Kosovo, Serbia og Bulgaria. Ingen grenser mot havet, men til gjengjeld har de den store, blå innsjøen Ohrid hvor ca. en tredel tilhører Albania. Ohridsjøen er tre millioner år gammel og 300 meter dyp. En av Europas aller eldste og dypeste innsjøer. Her seiler svanene så vakkert omkring. Sothøner smyger seg rundt i sivet og leter etter mat. Store flokker med skarv sitter og tørker vingene etter at de har dykket etter fisk. For fisk er det her. Småbåter med fiskeredskap ligger klare overalt langs breddene. Byen Ohrid og det pittoreske omlandet er med på UNESCOs verdensarvliste.

Vi forlater idyllen rundt den blå innsjøen og legger ferden langs E45, Mor Therasaveien, opp gjennom de høye fjellene. Målet er hovedstaden Skopje, rundt atten mil unna. Estimert til å ta knapt tre timer.

Tja, om man tar sjansen på å riste både seg selv og bilen i filler, kan det kanskje gå. Men tusen svinger på et veidekke med tusen hull, føler vi krever et relativt rolig kjøretempo om vi og KaràJan skal komme helskinnet frem.

Utsikt på ferden nordover:

Om en skal unne dette landskapet å få vist seg frem på sitt optimale, bør man kjøre en måned senere enn hva vi gjør. Nå, før løvsprett, er fargesettingen monokrom. Fjorårets eikeløv henger fortsatt på trærne. Landskapet speiler løvets varme kanelfarge i ulike nyanser av brunt. Spektakulært er det likevel. Topografien er dramatisk med de dypeste elvedaler mellom uendelige fjelltopper. På alle kanter rager de høyeste toppene kledt i skinnende hvite vinterkåper. Noen store busker med smått konfettidryss i gult, skaper litt avveksling i det brune. Likså de gule flekkene med leirfivel (hestehov) langs veikantene og busker med dunete kattlabber (gåsunger) som så smått begynner å få et vårlig gulskjær.

Nord-Makedonia er et av Europeas fattigste land med høy arbeidsledighet. Gjennom historien har det lidd under utallige kriger. Men endte likevel opp som den eneste av Jugoslavias tidligere stater som fikk selvstendighet på fredelig vis.

Hus vi passerer, er så falleferdige at man tror de er ubeboelige. Så siver det likevel røyk opp gjennom pipa. Gamle menn sykler langs veien med bøtter hvor de har samlet ved i form av kvister og greiner som har falt fra trærne. Her er også store kontraster som viser forskjell på økonomisk standard. Hus bygges ordinært med klosser av hul teglstein. En etasje av gangen ettersom økonomien er. Vinduer etterhvert som man får råd. De bedrestilte har pusset murene og malt i gilde farger. Rosa er favoritten også her, dernest skarpe grønnfarger og gjerne innslag av lys lilla.

Vi kjører gjennom et stort område hvor det albanske flagget vaier fra hver eneste flaggstang. Her er tett i tett med de karakteristiske moskéene. Alle bygget etter samme arkitektoniske prinsipp. En rektangulær bygning med en del av taket formet som en rund kuppel og så minareten som rager høyt til værs. Selve bygget kan ha like gilde farger som bolighusene, mens minareten alltid er kritthvit. Litt mer påkostede moskéer kan ha større grunnbygning med flere kupler og gjerne to minareter.

Bebyggelsen varierer mellom fattigslige teglsteinshus til store, fargerike bygninger med mengder av søyler og buer. Her skal det ikke være tvil om hvem som har lyktes i livet!

Ved byen Zajas passerer vi det gripende komplekset «Mother Albania». På et tretusen kvadratmeterstort område står en rekke lave metallsøyler og blinker i solen. Dette til minne om alle albanske menn som ble drept i den første Balkankrigen, 1912- 1913. Den førte til det Ottomanske rikets fall og fremveksten av serbisk, senere jugoslavisk herredømme over området.

Lenger oppe i de øde fjellene er nok et krigsmonument. Dette fra andre verdenskrig; Monument to fallen soldiers of the partisan detachment Korab.

Etter fem og en halv time spennende kjøretur, er vi endelig fremme på Camping Skopje. Området er i hovedsak muslimsk, og vi er midt i Ramadam. Butikken er åpen, mens kaféer er stengt. Ingen orker å jobbe så mye under fasten, forklar vår hyggelige vert som spanderer kaffe ved ankomst. Alkohol selges ikke i området, men som vi har erfart på hver eneste camp vi har vært, alt «årne sæ». Vår hyggelig vert kjører Jan til en butikk hvor han får kjøpt øl.

Campen er nyanlagt. Dette er andre sesong, og verten har store planer som han stolt forteller om til Jan. Det skal bli strøm ved alle plassene, en etasje til på huset med AirB&B, samt restaurant. Og større servicebygg. Han jobber hardt, målbevisst og fornuftig. På samme vis som i så mange i land hvor man ikke er like bedrestilt som oss i Norge. Banklån er uaktuelt, Det gjelder å ta et skritt av gangen etter som pengene strekker til. Ja, vi skal sannelig være ydmyke vi nordmenn og kjenne vår plass i møte med andre kulturer.

Vi har én moské rett ved og flere like i nærheten. Jevnlig synges det til bønn fra de ulike minaretene. Ulike bønner med melodier som ikke har hørt om Bach sine teorier om kontrapunkt i komposisjonene. De går ikke så veldig godt sammen, kan man si. Før midnatt er visst all strøm sunget opp, for det blir svart i hele området.

Her får vi sannelig også selskap av en bobil til. Et nederlandsk par som har vært bosatt i Ungarn i tjue år. Og sier jeg ikke at alt «årne sæ»? Jan og jeg glemte å ta ut euro da vi var i Italia. Man kan betale med euro på hele Balkan, men hvert land har sin egen valuta. Det siste er tungvint å bruke, da avstanden mellom landene er kort og man lett blir sittende med kontanter en ikke får brukt. For her er det cash som gjelder.

«Ittno problem», sier vårt nye bekjentskap. Dere kan få låne euro av meg. Jeg har femtusen i cash. «Hvor mye trenger dere?». Jo takk, vi låner så gjerne fem hundre. Som heldigvis går greit å overføre tilbake til vår utlåner via nettbanken.

Vår snille vert kjører oss inn til Skopje. Byen Jan har vært i nitten ganger da han kjørte trailer for Forsvaret. Det var aldri mulighet til å se den fine delen av byen som heldigvis ikke ble berørt av krigsskader. Byen ble berget av en hårfin etnisk balanse opprettholdt av NATO.

Litt av hvert av grandiost og noe mer ydmykt på den nye siden av Skopje:

Men i 1963 ble 80% av Skopje ødelagt av et stort jordskjelv der over 1000 mennesker omkom og mer enn 200.000 ble hjemløse. Det ble gitt storstilt støtte til gjennoppbyggingen.

Skopjes symbol, den gamle stenbroen over Vardar, forbinder den muslimske delen med Gammelbasaren og den nye delen med prangende bygg og statuer. Førstnevnte side er varm og koselig som i en typisk arabisk Souk. Mengder av små butikker med brukt og nytt av alt en kan tenke seg. Tett i tett med små, utendørs serveringssteder. Med et helt vidunderlig utvalg av alkoholfri drikke basert på alt en kan tenke seg av frisk frukt. Likeså minst tjue forskjellige varianter av kaffe- og tedrikker. Her koser vi oss Jan og jeg. Dette er det vi liker. Enkelt og folkelig.

Den nye siden av byen er imponerende nesten til det parodiske. Store, vakre bygninger med statuer og søyler. Alt nydelig utformet, men med en slik overdådighet at det ene nesten slår det andre ihjel. Dette må da være byen med verdens største tetthet av gigantiske statuer. Det skal være hundrevis av dem. De fleste bygget i løpet av det siste tiåret.

Makedonia kryr av herreløse, store hunder

Et annet særpreg er alle hundene. Overalt ligger det strødd kjempestore hunder med masse pels. De har ingen eiere, men blir foret godt over alt. Myndighetene tar dem inn i tur og orden og kastrerer og merker dem. Noe jeg vil si er langt mer humant enn skikken i Portugal hvor løshunder ble fanget og satt i bur på livstid.

Rundt Makedoniaplassen ligger en rekke interessante muséer samt et stort galleri. Skopje er uten tvil en by verdt å legge en storbyferie til.

Der er ikke vi nå. Dog er vi veldig glade for alt vi har rukket å se, men vår ferd går videre.

Vi forlater campen grytidlig torsdag morgen og kjører til Matka-ravinen. Tre av Skopjes store løshunder møter oss i det vi går ut av bobilen. Må si jeg beundrer Floke for hans måte å håndtere dette på. Det må føles ganske skremmende, men han møter det med stoisk ro. Nå skal det sies at alle disse digre bikkjene utelukkende fremstår som svært snille og vennlige.

Floke og jeg vandrer i den fabelaktig spennende Matka-ravinen

Klokka halv åtte vandrer Floke og jeg trøstig i vei opp gjennom den smale stien i Matka-ravinen. Skopjes kanskje største stolthet. Et langt mer gigantisk og ikke minst magisk kunstverk skapt av naturen selv. En prestasjon langt utenfor menneskets evner.

Det er isnende kaldt nå før sola har nådd frem til juvet. Høydeskrekken trigges mens jeg blåholder på Floke. Her er vidunderlig vakkert. Vel verdt å trosse både kulde og høydeskrekk for. Langs stien er det en rekke salgsboder som åpner senere på dagen. Etterhvert kommer jeg frem til et bitte lite hotell som kun kan nås til fots. Her er også båtutleie som kan ta en med videre innover til en stor grotte. Floke og jeg får følge av en hvit hund som forelsker seg i oss begge. Floke tøffer seg når hunden begår den uhyrlige frekkhet å slikke hånden min. Og jeg den uhyrlige utroskap ved å klappe den. Ingen andre hunder skal berøre meg. Eller jeg dem. Der er Floke helt klar, sjalu som han er.

Hunden gir opp meg, men klarer ikke å gi opp forelskelsen i Floke. Så vi får følge hele veien til Flokes store irritasjon. Det blir litt skummelt etterhvert med to hunder hvor den ene vil jage den andre, mens den andre vil være intim. Stien smalner veldig og støttemuren erstattes av et enkelt gelender i form av et tynt stålrør i hoftehøyde. Dobbel hundevilterhet kan fort resultere i at en sklir ut under det tynne røret. Så jeg velger å snu.

Flokes beundrer følger oss hele veien tilbake. Helt til han ser de tre svære hundene og skjønner at her går grensen.

Grensen for vår ferd er dog ikke nådd. Nå har vi et nytt og viktig mål i et annet land. En by hvor Jan har dårlige minner fra.

Reisen gjennom Albanias vakre hjerte og frem til neste land

10. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia, Med bobil gjennom Baltikum and tagged Albania, Baltikum, Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Kalista, Kamara Bridge, Lake Ohrid, Malkan, motorhome, motorhomelife, NATUR, Nord-Makedonia, Ohrid, reise med hund, Shkumbin, Shkumbin Valley | 2 kommentarer

15. reisebrev om Albania og turen til neste land

To deilige dager på den øde Sunset Camping ved havet sør for Durrës har vært vederkvegende. Bare oss og Floke. Her er ingenting i nærheten av verken butikker eller annet. Sønnen til driveren snakker litt engelsk. En hyggelig ungdom, ser ikke ut som han er mer enn femten. Han skriver oss inn i «manntallet». Drar og kjøper brød og tomater til oss. Og øl, Jans logistikk har sviktet.

Slik har det vært overalt hvor vi har parkert KaràJan. Man blir møtt med hjelpsomhet og vennlighet. Min trønderske innstilling om at alt «årne sæ», har fungert uten unntak.

Her er bare strand og hav. Floke har hatt et stort område å springe fritt på, noe han har nytt til fulle. For oss har det vært fullstendig avslapning uten forstyrrende elementer av noe slag. Endelig tid til å lese hele dagen i den fengslende boken «The Book Thief».

Tanker om krig og fred

Fortellerstemmen er døden, eller «The Soul Collector», og bakteppet er andre verdenskrig. Døden betrakter og forteller mens han følger hovedpersonen gjennom krigens år. Ei niårig jente som kommer til fosterforeldre i Münchens fattigstrøk. Det høres grusomt ut, og visst er bakteppet er grusomt. Sitatene fra Hitler er som å høre utgytelsene til en viss norsk politiker og hens like. Historie som gjentar seg i vår tid. Det skaper uhyggelig tanker. Likevel er boken en varm og helt nydelig skildring om godhet, moral og mot. Språket er vidunderlig. Ren poesi. Den gir håp.

Albanere er visst like glade i farger som italienerne. Herlig.

**Som i Italia, er også albanerne tøffe hva fargevalg angår**

Shkumbindalen, Albanias vakre hjerte

Det er ikke lenge siden krigen på Balkan. Den er litt av vårt bakteppe nå for ferden fremover. Det blir ingen dypdykk i noe lands kultur og historie når man reiser gjennom så mange land på få uker. Vi får likevel mange inntrykk fra det vi ser mens vi tilbakelegger mil etter mil.

Langs kysten av Albania er det nydelige strender mot Adriaterhavet og det Joniske hav. Innover i landet blir scenarioene vel så vakre med et variert kulturlandskap mellom høye fjell.

Vi følger dalen langs elva Shkumbin. Kjent som Albanias hjerte. Der natur og kultur møtes i harmonisk helhet.

Glimt fra veien gjennom Shkumbindalen

Shkumbins kilder er i Valamarafjellene i de Albanske alper. Herfra slynger elvas ferd seg nedover mot dalen som blir stadig mer åpen og vid før den møter slettelandet og enden for sin ferd; Adriaterhavet.

Vi forstår at det er fattigdom her. Vi ser at det er slitne og forfalne bygninger. Men her er også optimisme og håp. Det er storstilt nybygging av hus og veier. Albania er EU-kandidat. La oss håpe de blir godkjent. På våre mange reiser i Europa har vi sett hvordan EU bidrar til fattige land på så mange positive måter.

Uten mat og drikke duger helten ikke

Vi spiser ikke så mye på restauranter. Nyter heller godt av stedegne råvarer og lager mat selv. Sicilias kjøkken med vekt på blekksprut, sjøpølser, kråkeboller og desslike, appellerte ikke helt til våre ganer. Man bød riktignok på både østers, blåskjell, hummer og annet som i hvert fall jeg gjerne skulle nytt, men restaurantprisene var litt over vårt nivå.

Jeg har alltid helt mer mot det arabiske kjøkken. Her i Albania nærmer vi oss mine matfavoritter. Mengder av gode grønnsakretter. Mye bruk av yoghurt og sitron. Grillet kjøtt av dyr som har levd fritt ute.

«Vi skal ha ett albansk måltid på restaurant mens vi ennå er i landet», sier jeg til Jan. Som er enig. Valget faller på den superkoselige restauranten Gjahtari ved bredden av Shkumbin. Akkurat der dalen smalner og fjellene klemmer seg sammen mot elva.

Det smaker himmelsk. Og for en vennlighet og service vi blir møtt med!

Vi har dette mottoet Jan og jeg, at vi alltid skal kunne si god dag og takk på språket til det landet vi er i. Den respekten vi viser med det, gjør at vi alltid blir møtt med så mye vennlighet og smil. Vi har ikke klart å få inn det albanske hei / god dag. Men takk går å prestere. Faleminderit. Vi må få hjelp til aksentueringen, men det skaper bare latter og ytterligere velvilje.

Albanere er et vennlig og raust folkeferd. Et trygt land å reise i, både ifølge den norske regjerings reiseråd og erfarne globetrottere.

Uten tvil et land vi ønsker å reise tilbake til og utforske mer om helsen står oss bi.

Floke og jeg får et nytt land på vår «bucket list», Nord-Makedonia

Så er vi i Nord-Makedonia. For første gang må også Floke vise pass. Og for første gang får vi stempler i vår pass. Doberden, sier Jan. God dag, på makedonsk. Det smiles fra øre til øre.

Det handler om respekt.

Det historiske bakteppet

Balkankrigen er bakteppet for vår ferd, nevnte jeg. Jan har sterke minner og erfaringer fra den tiden. På godt og vondt via sitt arbeid i området. Nitten turer for Forsvaret med trailerlast til Balkan gjennom Transportsentralen i Trondhjem. Men før det, rundt to år som ansatt i Flyktningehjelpen vekselvis som sjåfør, observatør og logistiker på Balkan. I tillegg ett år på Flyktningehjelpens kontor i Oslo med å rekruttere og ansette egnede sjåfører til soner for hjelpearbeid.

Dette har preget Jan for livet, og bidratt til at han er det nydelige mennesket som jeg er så glad i. Pasifisten med det store hjertet som har jobbet flere år i krigssoner og sett menneskelig lidelse på nært hold. Som har sett hvor like vi mennesker er. Alt det vi har felles. At folk er folk. Overalt.

Nå er vi på en slags mimretur. Jans helse er ikke så god. Kanskje er det siste gang vi er på en slik bobiltur i Europa. Denne turen er viktig. Den er ikke bare en mimretur. Det er en bearbeidelse, og et ønske om å se at det som var krig og grusomhet, nå er en positiv fremtid. At håpet og menneskeligheten har seiret.

Nydelige Lakeside Camping 1

**Her står vi i sjøkanten av Lake Ohrid i Makedonia**

Hvilken dag vi har hatt! Hvilken kveld! Det vidunderlige scenarioet gjennom Shkumbindalen i Albania og måltidet på Restorant Gjahtari. De ville, snødekte fjellene vi har hatt i horisonten hele veien. Og så denne nydelige mikrocampen helt i vannkanten av naturskjønne Ohrid i Nord-Makedonia hvor vi er eneste gjester. Det er faktisk helt herlig å reise utenom sesong. Selv om det er litt kaldere, og trærne ennå ikke har fått grønne spirer.

Vi blir servert kaffe i gullkantede kopper ved ankomst. Lokale hunder kommer og leker med Floke. To svaner glir helt inntil bredden og napper meg i beina i håp om mat. Så skjønne de er med de kritthvite brusende fjærene.

Så er vi også de eneste gjester i restauranten rett ved. Kun oss, verten og hans kone og datter. Sistnevnte kan litt engelsk. Jan drikker lokalt øl og jeg lokal hvitvin. Vi er så mette etter lunsjen i Albania at vi ikke makter mer mat. Jan greier å trekke frem makedonske gloser fra en av hjernens lenge sovende arkivskuffer. Det avstedkommer overdådig velvilje. Når jeg klarer å si hvala, takk på makedonsk, som Jan har lært meg, forsterkes den gode stemningen.

Du verden så fint vi har det.

Reisebrev fra Puglia: Skjønnhet og Utfordringer

7. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia, Med bobil gjennom Baltikum and tagged Albania, Balkan, Baltikum, Bari, Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Durres, italia, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, sicilia | Legg igjen en kommentar

14. Reisebrev – siste dag i Puglia og Italia og ankomst til Albania.

En imaginær skålvekt har alltid vært min hjelper i livet. I den ene skåla legger jeg alle vanskelighetene. I den andre legger jeg alle lyspunktene. Om de er aldri så små. Jeg velger selv hvilken skål jeg skal fokusere på. Den vanskelige har stort sett hatt det største innholdet. Så jeg ser på den andre. Omtrent alltid. Livet blir best slik.

Alt som er vakkert, gjør meg glad. Store hjerter. Raushet. Toleranse. Solas gang over himmelen. Sølvkantede skyer. To maur som hjelper hverandre å bære et lupinfrø til bolet sitt. Løshundene som sover tett sammen inntil hverandre. Blomster, selvfølgelig. Alt i naturen, men også det som er skapt av mennesker fra prehistorisk tid og i tusenårene som innbefattes av vår tidsregning. Fargesjatteringene på slitne, gamle murvegger. Brostein lagt for over tusen år siden. Blankslitt av alle mennesker som har trådt her før oss.

Noe av det jeg synes er vakkert:

Og menneskene. Alle de fine folka vi har møtt. Uten unntak så vennlige, rause og hjelpsomme.

Skjønnhet er så mangt, og det er subjektivt.

Så jeg har fokusert på alt det vidunderlige vi ser både på Sicilia og fastlands Italia.

I den triste skåla ligger søppelet. Skåla er så tung at den deiser i bakken. Søppelet flyter på Sicilia, og det flyter overalt hvor vi kjører i Sør-Italia. Renovasjonssystemet fungerer ikke. Det er innført kildesortering overalt, og renovasjon er et kommunalt ansvar. Som er satt bort til private selskaper. Hvilke, kan man spørre seg. Er renovasjonen for dyr? Det ser ut som om folk samler søppel i poser, drar på biltur og pælmer posene ut av vinduet mens de kjører.

Vanlige turister ser muligens ikke så mye til dette. I de typiske turiststrøk jobbes det kontinuerlig med å koste og rydde i gatene. Utenfor disse områdene flyter det sånn at det er helt forstemmende. Jeg lærte fort at jeg ikke kan ta Floke ut på den minste lille tissetur med crocs på beina. De ble spiddet til føttene mine av glasskår.

Lykkeligvis har Floke berget fra å få noe i labbene.

Jeg tar gode sko på beina og vender blikket mot det vakre. Det er nok av det også.

Landskapet er nydelig på vår korte ferd gjennom Pugliaregionen til dens hovedstad Bari. Overalt ser vi tullihus i grønne og blomstrende enger mellom rosa skyer av mandeltrær.

Vi ankommer Bari og tar et dumt valg

Dype daler preger utsikten når veien slynger seg ned mot havet og Bari hvor vi tar inn på enkle Camper Stop Bari. Nokså midt i byen. Kort vei til stranda, rent bortsett fra at jeg ikke finner den korte veien på min vandring med Floke. Vi er sperret av ei toglinje mot sjøen og en banelinje oppom oss.

Greit nok. Mottagelsen er like hyggelig som på alle de andre Area Sosta’ene. Vi får strøm og deilig varm dusj som er langt mer romslig enn den vi har i bobilen. God middag lager jeg bedre og billigere enn om vi skulle gå ut og spise. Helt greit å ta en rolig kveld her.

Neste dag, derimot, gjør vi en større tabbe. Planen er å chille på stranda hele dagen uten å foreta oss noe som helst. Vi er slitne etter så mange dager med reise og opplevelser. Gamle skrotter trenger også hvile og ro.

Disse gamle skrottene er også minstepensjonister, så vi prøver å kjøre litt økonomiske restriksjoner på hva vi velger å gjøre.

Det er en lang og herlig sandstrand langs sjøen i Bari. Med stor parkeringsplass som koster penger. De sparer vi, sier vi. Vi så mange avkjørsler langs sjøen på veien mot Bari i går. Der er det nok fint å stå. Og gratis. Gratis? Javisst. Burde fått betalt for å stå der. Søppelet flyter sånn hele veien at det nesten ikke er fremkommelig. En smal, grønn stripe med vegetasjon ligger mellom veien og den steinete stranda. Dekket med tonnevis av søppel. Floke er lykkelig over mulighetene til å finne ett eller annet å stappe i sitt umettelige gap. I løpet av de første sekunder ute, har han en halv Parmaggiano i kjeften og nekter å slippe. Skremmende tanker om forgiftet mat, farer gjennom hodet mitt. Hvorfor skulle ellers noen kaste en halv, deilig ost?

Nå får jeg endelig prøvd trikset jeg her lest om. Det jeg alltid har tenkt jeg skal bruke for å redde hunden min om en farlig hund prøver å bite over strupen på den. Man trykker fingrene hardt mot punktet mellom over og underkjeven. Altså inni munnen. Da skal en refleks gjøre at hunden må slippe det den har bitt over.

Jeg trykker for harde livet inni gapet på Floke. På begge sider. Tror du matvraket gir seg? Han mangler fullstendig en slik refleks. Alle hans reflekser er innstilt på mer mat, mer mat!

Han gir dog etter for overmakten til slutt og slipper høyst motvillig og fornærmet fra seg delikatessen.

**Et uendelig trist, men dessverre helt vanlig syn**

Jeg får ham i sikkerhet ned på det steinete og forrevne terrenget langs sjøen. Her er det fritt for søppel. Ikke lett å gå, men vidunderlig vakkert. Ulike bergarter og stein er formet og slipt i de mest fantastiske formasjoner av det evig rullende turkise havet. Vi går helt frem til en pynt med noen underlige bygninger som viser seg å være rester av gamle badehus. Sikkert et flott sted en gang med steinlagte terrasser og trapper ned til havet. Nå er store deler av stedet jafset opp av av havets frådende vinterstormer. Restene er dekket med søppel og glasskår. Trist. Dette kunne vært så flott.

Vandring langs Japigia stranda ved Bari:

**Det gjelder å ha fokus på det nydelige, havslpte berget og alle fargene her**

Det blir så vi sitter inne resten av dagen. Lager middag og spiser inne. Vi kan rett og slett ikke være ute her med Floke og alt det søppelet. Vi kunne alltids satt oss inntil steinura mot havet og skuet utover, men det ville neppe vært et fokus for Floke.

Vi kjører langs sjøen. Ser den flotte sandstranda som garantert er ryddet for søppel. Ser det vakre Bari med fine hus og turistvennlige strandpromenader og uterestauranter. Street-foodvogner begynner å line opp for kvelden. Høye trær er vakkert illuminert. Bobiler står parkert flere steder bort gjennom med flott tilgang til det meste.

Så sparte vi vel en hundrings da på å henslepe dagen i et søppelinferno. Det er ikke alltid vår spontanitet og mangel på planlegging faller ut til vår fordel.

En ny fase av reisen begynner, vi starter med Albania

Dog står lykken den kjekke bi. Litt kjekke må vi visst være, for nå står vi på akkurat det stedet vi alle tre trengte for bare å slappe av og kose oss uten å ha noe program.

Etter ti timer rolig nattseilas over Adriaterhavet er vi nå i Durrës i Albania. Helt uten planlegging, som vanlig. Campingplasser søkes lett opp når vi kjører av ferga. Vi reiser utenfor sesong, så det vil alltid være et sjansespill hvilke som er åpne.

Den første vi finner har fin beliggenhet innenfor Durrës by. Rett ved en sandstrand i et ganske pent boligområde med butikker og restauranter langs stranda. Det er bare det at plassen er et knøtt lite skyggehull i en bakgård. Vi vil kunne sitte i sola ved bilen uten å være nødt til å dra et annet sted.

Så vi kjører videre. Som vanlig med litt innlagt sightseeing pga. Google Maps sin treghet. Garmin gidder vi ikke prøve en gang. Lykkeligvis fungerer eSIM fra Holafly supert på min iPhone. Jans Samsung var ikke skapt for slik digital modernitet.

Veistandarden er som lovet i Albania, elendig. Dype hull i veibanen overalt. Det blir slalåmkjøring der vi kan, og ellers bare dels vellykkede forsøk på å unngå hump og smell. Den smale veien ned mot havet går mellom åpne marker hvor høner springer fritt og kyr lunter langs veien.

Og sannelig, når vi tror vi er lurt helt på avveie, ankommer vi Sunset Camping som bobil nummer to av antakelig månedens eneste gjester.

Helt fint, det. Her står vi mellom palmene ved en lang og flott sandstrand. Floke kan springe villmann og leke oter så mye han orker. Vi parkerer bilen så den fungere som vindskjerm mot den lette havbrisen. Sola skinner vidunderlig varm. En stor flokk fargerike stillitser hvirvler rundt oss. Her er wifi til Jan, strøm til KaràJan og en ren og velholdt sanitærbygning med dusjer og toaletter for oss begge.

Campens restaurant åpner første mai, så vi lager vår egen restaurant.

Først kaffe og frokost. Etter vandretur langs stranden følger framkommerdrammen i form av rosa prosecco ledsaget av hvitløksmarinerte oliven.

Nå er det bare å nyte til sola går ned, og vi kan går inn og avslutte kvelden med en god pastarett.

Før vi går videre løs på Balkan, må det sies at vi hadde det helt vidunderlig på Sicilia og i Sør-Italia. Drømmen ble oppfylt og svarte til forventningene og vel så det. Søppelet var det eneste negative. Vel, muligenes også alle blekksprutarmene med sugekopper og sånt som ble promotert på annenhver restaurant. Men ellers – bare herlig!

God natt fra Durrës i Albania

PS – vil legge til en takk til Haldenparet Sunantha og Morten som gjorde oss oppmerksomme på Matera og Alberobello. De er fine folk som er bra å følge for oss som kjører bobil. Får mange praktiske og nyttige tips. Kan følges på instagram og Youtube.

Likeså har jeg stor glede av å følge The Gone Again på Youtube. Et ungt par om reiser mye i Europa og lager supre YouTube videoer. Vektlegging av historiske- og andre severdigheter og mye fokus på god mat. Det liker jeg godt. Han er veldig kunnskapsrik.

	Randi J. Aasheim til Møt de fantastiske menneskene…
	allsidigesolvor til Møt de fantastiske menneskene…
	allsidigesolvor til Møt de fantastiske menneskene…
	Randi J. Aasheim til Møt de fantastiske menneskene…
	Randi J. Aasheim til Møt de fantastiske menneskene…

23. og siste reisebrev for denne gang. Alle de gode mennesker man møter

Drømmen om Sicilia – hvor tok den veien?

Drømmen som førte oss videre til nye land

Men størst av alt er naturen

Mat og drikke

Det nærmer seg avslutning på vår opplevelsesrike reise

Det aller beste

Del dette:

22. reisebrev. Om eventyr og byer og livets forunderlige tilfeldigheter

Den fargerike eventyrbyen Rothenburg ob der Tauber

Asparges. Ferske, tjukke, hvite. Bare må ha

En liten Flokeepistel

Göttingen, eventyrsamlerens studentby og livets merkelige tilfeldigheter

Kommer alle som har satt spor etter seg fra Göttingen?

Del dette:

21. reisebrev – det «årne sæ» for oss i det ene landet etter det andre

Dragebyen Ljubljana

Stadig nye og vidunderlige naturopplevelser

Saltkammerbyen med den fantastiske beliggenheten

Del dette:

20. reisebrev om store kontraster, flotte landskap, og ville veier i ett nytt land

Vi reiser i tidskapsel

Et kontrastenes land

Fra nesten sommer til full vinter

Vekk fra motorveien og inn på spennende veier

Vi ankommer Slovenia og et uoppdaget paradis

På ville veier

Del dette:

19. reisebrev. Vi kjører gjennom øde bjørneland og finner litt luksus i urbane strøk

Så mange flotte land og folk som en gang var ett

Urbane strøk og luksuscamp. Vi er i Zadar

Flinke Flokegutten. Kanskje han bør bli sporhund?

Del dette:

18. reisebrev. Om nye land og opplevelser og prakk med bobilen

Den idylliske Kotorfjorden i Montenegro

Vi finner et nydelig sted å være i neste land, Srebreno i Kroatia

Floke opplever sitt tolvte land, Bosnia i Hercegovina

Dagens mål – Metkovic

Del dette:

17. reisebrev. En lang, utfordrende og spennende dag i fire land.

Minner fra den underlige stemningen i Mitrovija

Vi ankommer Kosovo

Mitrovija

Fjell etter fjell. Land etter land. For et eventyr!

Men Montenegro tar kaka!

Del dette:

16. reisebrev – vi følger veien gjennom øde fjell og variert bebyggelse

Makedonia kryr av herreløse, store hunder

Floke og jeg vandrer i den fabelaktig spennende Matka-ravinen

Del dette:

15. reisebrev om Albania og turen til neste land

Tanker om krig og fred

Shkumbindalen, Albanias vakre hjerte

Uten mat og drikke duger helten ikke

Floke og jeg får et nytt land på vår «bucket list», Nord-Makedonia

Det historiske bakteppet

Nydelige Lakeside Camping 1

Del dette:

14. Reisebrev – siste dag i Puglia og Italia og ankomst til Albania.

Vi ankommer Bari og tar et dumt valg

En ny fase av reisen begynner, vi starter med Albania

Del dette: