Møt de fantastiske menneskene på vår lange reise

23. og siste reisebrev for denne gang. Alle de gode mennesker man møter

Menneskene. Alle disse nydelige menneskene vi har møtt på vår lange reise. Episoder med gode mennesker sitter igjen som varme små soler i hjertet. Det gir håp i en verden preget av gale makthavere og krig på alle bauger og kanter.

Vår reddende engel i Sferracallo (4. reisebrev). Alle de hyggelige vertene på de enkle overnattingstedene vi valgte. De som både kjørte og hentet oss så vi kom oss til ønskede severdigheter. Det har ikke gått greit uten dem. Ikke får Floke være med på buss og knapt nok i drosje uten munnkurv, og ikke klarer Jan å gå så mye. Vi har trengt, og satt uendelig pris på, den fantastiske hjelpsomheten vi har blitt møtt med overalt.

Den søte unggutten på den øde campen i Durrës i Albania. Familiens eneste noenlunde engelskkyndige som dro og handlet alt vi trengte.

Vertinnen på den aldeles idylliske lille campen i vannkanten ved Ohridsjøen som serverte oss kaffe i nydelige, gullkantede kopper da vi ankom.

Gjesten på campen i Skopje som uoppfordret lånte oss to fremmede fem hundre euro da han hørte at vi var tomme for kontanter.

Og verten på den samme, ennå enkle campen i den like enkle, nokså fattigslige muslimske bydelen. Han gjorde et uutslettelig inntrykk. Han og Jan pratet masse sammen på en miks av engelsk og serbo-kroatisk. Han var så full av planer og drømmer med alt han skulle få til. Strøm til alle plasser, et skikkelig sanitærbygg. En etasje til med AirB&B, samt restaurant. Men et skritt av gangen etter som økonomien tillot. Hardt og kontinuerlig arbeid. Man blir ydmyk og respektfull i møte med slike mennesker.

Attpåtil kjørte han oss inn til Skopjes severdigheter og kjørte Jan til butikk hvor det kunne kjøpes øl midt under ramadan. Satte opp bord til oss ved bobilen og serverte kaffe i små krus. Pyntet med solcelledrevne lamper med små lysende kuler i alle farger. Alt godt han kunne gjøre for at vi skulle ha det fint. Vi ble så rørt.

Så var det han som lot oss overnatte gratis på den stengte campen i Budva. Med strøm og det hele. Daniela på Matkovica i Srebreno som tok i mot oss og Floke så vennlig.  

Den skjønne lille jenta på campen i Ljubljana som tok Jan i hånda med et bestemt og vennlig «Opa, komm» og geleidet ham mot herretoalettet da hun så at Jan gikk og lette.

Drosjesjåførene både Ljubljana og i Skopje som var så utrolig hyggelige å prate med. Det hjelper godt at Jan ennå husker mye språk fra da han jobbet på Balkan. At han husker at det kun er i Nord-Makedonia man sier «doberden» som takk. Ellers er det «doberdan» som gjelder. Språk er kultur, tilhørighet og stolthet. Det hjelper også godt at Jan har så mye kunnskap om de ulike områdene. Så får vi vite mye om hvordan folk opplever livet i dag, over tjue år etter grusomme krigshandlinger og ødeleggelser og oppsplitting av Jugoslavia.

Jeg kommer i snakk med en annen hundelufter mens jeg går med Floke et sted her i Tyskland. Når det viser seg at han er fra Serbia, faller det naturlig å snakke om vår rundreise. Jeg fremhever vennligheten vi ble møtt med overalt. Hvor åpne og imøtekommende folk er. «Ja, er det ikke rart sier han. Her (i Tyskland) har folk alt de trenger. Likevel er de ikke takknemlige og glade. De er ikke interesserte i å snakke med andre. På Balkan er det mange fattige. Men de er takknemlige. Glade for det de har. Og vennlige og gjestfrie. Slik er det ikke her, det er så vanskelig å bli kjent med folk. Alle virker så kalde».  

Sånn kan det oppleves i Norge også, må jeg trist erkjenne. Jo rikere landet har blitt, desto mindre åpne er man for andre. Men heldigvis er det ikke bare slik. Den kulturelle væremåten kan gjøre at folk virker kalde uten at man mener å være det.

Den søte, lille gamle mannen jeg pratet med i går her på på Wohnmobilstellplaze Ratzeburg hvor vi sitter og reflekterer rundt de siste ukers opplevelser. Han kunne knapt gå, men gikk likevel og luftet en hund som var nesten like stor som ham. «Min kone og jeg bor bare i en liten toroms leilighet. Da vi fikk denne hunden for et par år siden, var den bare så liten». Han viser med armene. «Vi ante jo ikke at den kom til å bli så stor!» Og så ler han.

Drømmen om Sicilia – hvor tok den veien?

Drømmen om Sicilia, hvor ble den av?

Den ble virkeliggjort. Vi kom oss til Sicilia. Sicilia ga oss spektakulære opplevelser både av historisk og prehistorisk art. Kjøreturen tvers over fra Sferrocallo til Agrigento viste et helt nydelig kultur- og naturlandskap. Vandreturen på rosa snø opp til nærmere tre tusen meter på Europas størst og aktive vulkan Etna, (10. reisebrev) var uovertruffent magisk. Intet kan slå store naturopplevelser.

I bakhodet lå tanken om å finne et nytt sted å overvintre vekk fra den kalde norske vinteren. Et sted som ikke krever så mange kjøremil som Olhāo i Portugal. Vi fant stedet. Den litt slitne, genuine byen Licata ble vår favoritt. En enkel area sosta drevet av en entusiastisk og vennlig fyr. Alle de fine folkene vi ble kjent med som overvintret på denne campen. Havneområdet med alle moloene som ble passelige fire kilometer å gå morgentur med Floke på. Med alt man forøvrig måtte trenge i rimelig gangavstand

Drømmen som førte oss videre til nye land

Drømmen stoppet ikke med Sicilia. Balkan var neste. Albania først hvor ingen av oss hadde vært. Deretter alle land i gamle Jugoslavia.

Balkan ble en gripende opplevelse på mange vis. Det gjorde Jan godt å se igjen mange av stedene hvor han har bodd og ferdes under Balkankrigen. Gode minner og vonde minner ble bearbeidet. Ikke minst gjorde det godt for en gammel pasifist å se at det er skjedd fremgang i landene som var rammet så hardt. For meg var det godt å kunne dele dette med Jan. Å få noen knagger å henge alle hans historier på.

Men størst av alt er naturen

Vi har opplevd flere av de imponerende stedene som står på UNESCOs verdensarvliste. Det har vært storslagent og ikke noe vi ville vært foruten. Likevel er det naturen som overgår alt. Naturopplevelsene har stått i kø. Helt siden vi satset på landeveier etter Trento i Italia.

Hele Italia er full av naturskjønne områder. Vill og variert topografi. Det samme gjelder samtlige land på Balkanområdet. Bl. a. Shkumbindalen i Albania og Matkaravinen i Nord-Makedonia. Naturopplevelsene overgår langt alt av byer og historiske severdigheter.

Skal man nyte Balkans storslagne natur, vil jeg kanskje anbefale folk å reise i april, evt. mai når trærne har fått løv, vegetasjonen er rikere og nettene varmere. Mars har likevel vært en fin tid. Dagene har vært varme nok. Vi har sett all den særegne og ville topografien i fjellandskapene langt tydeligere enn om alt skulle vært gjemt under løvkledte busker og trær.

Ikke minst har vi fått med oss all den praktfulle vårblomstringen som skjer på nakne greiner. Mandelblomstringen i både dyp ceriserød og lys rosa. Forsythia og vårkornell i strålende gullgult. Skyene av kritthvite kirebærplommetrær. De helt dyplilla teppene med duftende marsfiol.

For oss er det deilig med den roen det er å reise utenfor turistsesong. Være til dels eneste gjester på flere overnattingssteder. Man får langt bedre kontakt med folk man møter nå før det store trykket av turister ankommer. Så har vi jo også ferdedes på veier hvor neppe noen turister drar. Definitivt det eller mest spennende.

Vi har hatt eventyrlige naturopplevelser langs omtrent alle veier vi har kjørt. To veier skiller seg likevel ut som dem vi aldri kommer til å glemme. Den elendige fjellveien SP21 mellom Trento og Firenze (reisebrev 2) og den ville Turjak i Slovenia (reisebrev 20).

To land står klart igjen som dem jeg kan tenke meg å oppleve mer av. Og som jeg definitivt oppfordrer andre til å utforske. Albania og Nord-Makedonia. De to fattigste av dem alle. Vakre og spennende land med vennlige og imøtekommende mennesker. Strålende natur. I Albania får man hav og flotte strender i tillegg til spennende innland. Nord-Makedonia har ikke hav, men Ohrid-sjøen og det helt fabelaktig vakre fjellandskapet. Så vanvittig mye mer interessant å reise i land som ikke er preget av masseturisme. I tillegg er det billig her.

Mat og drikke

Tja, herlige råvarer finner man overalt. Det er generelt dyrt å spise ute på alle steder hvor det er mye turisme. Det ligger nært opptil norske priser. Særlig om en er litt kresen på tilberedningen som jeg må innrømme at jeg er. Smaken er så ulik. Som nevnt orker ikke jeg blekksprutarmer med sugekopper og kråkeboller og slikt. Ei heller innbakt fisk i saltdeig. Skjære opp en uspiselig saltdeig for å finne en hel dau, grå fisk med bløtt skinn uten krydder eller grønt.  Slike sicilianske delikatesser gir meg det motsatte av appetitt.

Det albanske kjøkken tiltalte meg langt mer med sitt rike bruk av grønnsaker, yoghurt og frittgående dyr fra landjorda.

Det produseres vin i alle land. Alle vet at Italia har god vin, men det er muligens lengre tradisjoner for vindyrking på Balkan. Distriktet Tikveŝ i Nord-Makedonia har veldig god vin.

Takk og lov for at vi har Vinmonopolet og Systembolaget der vi bor. Store innkjøpere som sørger for at vi kan kjøpe kvalitetsvin til overkommelige priser hjemme. For vin er dyrt i lokale butikker i utlandet. Jeg lærte fort at jeg må unngå lokalbutikker. De er for små som innkjøpere. Man må tenke «Vinmonopolsk» og storinnkjøpere. Lidl kommer i denne kategorien. På større Lidlbutikker har de et godt vinutvalg med bl.a. mine favorittviner fra Chianti og Alsace til 3 – 4 euro. Da lar det seg høre.

Det nærmer seg avslutning på vår opplevelsesrike reise

Vi har hatt en helt vidunderlig rundreise. Nytt hver eneste dag. Kost oss sammen og kost oss i møte med mange flotte mennesker. Floke har opplevd tretten land og vist seg å være en like god og herlig reisekamerat som Ludo var.

Vi retter en stor og varm takk til alle som har fulgt oss. Det gjør oss rørt og glade. For oss er reisebrevene og bildene ekstra viktige. De vil hjelpe oss å ta vare på minnene om alt vi har opplevd. Dette er nok siste gang med en lengre Europatur. Jan er sliten. Han har ikke helse til slike turer lenger. Vi fant stedet vårt på Sicilia. Dit kan det faktisk være overkommelig å kjøre om vi satser på fergeforbindelsen Genova-Palermo.

Det vårlige Tyskland er Tyskland på sitt vakreste. Alt er så grønt her vi kjører landeveier gjennom idylliske landsbyer med blomstrende magnolia og busker pyntet med påskeegg.

Vi nyter også denne siste sjarmøretappen. Men nå skal det bli godt å komme hjem.

Bobilturer blir det nok ikke slutt på. Forhåpentligvis holder både KaràJan og vår helse til kortere turer.

Så får vi heller gjøre som andre gamlinger og kanskje ta en ordinær og rimelig chartertur når vinterslitne kropper igjen skriker etter sol og varme. Det finnes hoteller i Licata også. Eller vi greier det kanskje med bobil. Vi tar ett år av gangen.

Time will show.  

Skogstur i Tyskland på tampen av reisen

Det aller beste

Det fineste med å reise er naturopplevelser og møter med gode mennesker. Møte folk med respekt, ydmykhet og åpenhet. Fokusere på likhet fremfor forskjeller. Det har vært Jans livsmotto i alle årene han har jobbet utenlands. Ikke bare på Balkan, men også i Midt-Østen og i Afganistan. Så får man god kontakt med medmennesker og lærer mye.

Jeg vil avslutte med et sitat fra et nydelig par vi ble kjent med i Olhão. De ble kjærester som pensjonister. Tok enveisbillett til Thailand og reiste rundt i Asia med tog og andre tilgjengelige transportmidler på måfå i et helt år. På ukjente steder og uten noen spesielle forkunnskaper eller form for språkkunnskap. De hadde det vidunderlig. Han sa:

«Jag säger til alla mina barn: Man måste resa för att se och fatta hur underbara människan är. Överalt.»

Balkankrigen. Minner og bearbeidelser.

17. reisebrev. En lang, utfordrende og spennende dag i fire land.

Minner fra den underlige stemningen i Mitrovija

«Det var noe rart med den byen. Noe med stemningen. Folk ble annerledes, de endret adferd. Vi diskuterte hva det kunne komme av. Forurensningen fra en stor batterifabrikk lå tykk over byen. Vi tror det kanskje skyldtes den.» Jan forteller om Mitrovica i Kosovo. Vi snakker om siste halvdel av nittitallet da Jan bodde der og jobbet som Field Officer for Flyktningehjelpen med distribusjon av mat og annen viktig nødhjelp.  

Etterhvert stoppet all produksjon opp i området som følge av krigen.

Ellers har Jan trivdes overalt hvor han har bodd og jobbet på Balkan. Men stemningen i Mitrivica gjorde at han mistrivdes. Alt var bare trist. Nå vil han gjerne tilbake og se om det har vært fremskritt og utvikling i byen. Om folk har fått det bedre.

Etter den flotte opplevelsen med Matka-ravinen i Skopje, setter vi kursen rett mot neste land, Kosovo. Det er ikke så langt til grensen. «Her er det nytt», sier Jan. «I min tid var det bare noen brakker nedi veien der.» Nå er det en ny og moderne grensepost.

Vi ankommer Kosovo

Papirene blir godkjent. Nå går det radig unna. I Kosovo møtes vi av et imponerende veinett. Flott, firefelts vei som går nesten utelukkende på søylefundamenter høyt over dalbunnene. Kosovo har heldigvis fått mye bistandshjelp etter krigen på nittitallet.

Etterhvert flater landskapet ut. Vi er på Kosovo Polje, Kråkesletta. Området er kjent for flere historiske slag. Mest kjent er slaget i 1389 som førte til at området kom under det Osmanske Riket. Her ligger også hovedstaden og universitetsbyen Pristina som vi kjører forbi.

Jan er litt lei seg for at vi ikke kjører gammelveien hvor han har sine minner fra. Men det er en viss lettelse å kjøre på en vei med ny og fin asfalt. Det er nokså lenge siden sist, for å si det sånn. Litt søtt er det med de store, flotte skiltene som markerer avkjøringer til rasteplasser med veikroer og bensinstasjoner. Det er bare det at de finnes ikke. Ikke ennå. Men har man klave, så får man vel ku, som gubben sa.

Kommentarer faller jevnt og trutt fra sidelinjen. «Her er det bygget ut mye, her er det aktivitet, mange trailere på veien, det betyr arbeid og bygging». Osv. Vi kjører forbi opptil flere flotte hagesentre. Et tegn på velstand. I hvert fall for noen.

Hele veien fra Skopje og inn i Kosovo føler jeg som en manifestasjon av at vi muligens befinner oss i støvets år. Overalt er det det jeg kaller støvindustri. Produksjon av stein og pukk. Av brostein og byggestein og gravsteiner. Støvskyer står fra all verdens steinknusemaskiner. Det er fin farge på støv og stein. Lyse toner i rosa og beige. Det er jo noe.

Også i Kosovo er det riktig så hot å markere velstand med mest mulig søyler og steinfigurer. Vi passerer et firma hvor man tydeligvis får alt i stein Og vi snakker ikke om noen små pinglefigurer. Her er det digre griser og løver og gud vet hva fra faunaen. Og søyler som kan holde et palass. Gravsteiner er visst også i skuddet. På rekke og rad viser gravsteinfirmaene frem sine produkter langs begge sider av veien. Ikke sånne tjukke stødige som vi har. Her er det flate skiver som gjelder.

Søylebutikk sett gjennom et nedstøvet bilvindu

Mitrovija

Så er vi i Mitrovija. Ingen vakker by, men til Jans glede en by som ser ut til å være i vekst og utvikling. Den forurensende batterifabrikken kom nok aldri i drift igjen. Den står der som et monument over tidligere elendighet.

Nå kan en beveget Jan si farvel til Mitrovija med et positivt sinn og en glad følelse på vegne av befolkningen.

Fjell etter fjell. Land etter land. For et eventyr!

Og vi kjører videre. Dette er en lang kjøredag. Nord-Makedonia, Kosovo, Serbia, Kosovo igjen og så Monte Negro. Humpeveier og svinger og tuneller og fjell etter fjell. Opp og ned til vi har kroniske dotter i ørene Så mange grenser og sjekkpunkter at vi går helt i surr. Det er sjekk punkter både ut av land og inn til land. Politimenn som vil sjekke inni bilen om vi bringer med oss noe ulovlig. «Money, money» sier en av dem når han ser inn i vår rotete gamle bobil. Som sikkert fremstår som rene luksusen for dem. Vi har ikke sett eneste bobil på veien siden vi forlot Skopje. Det er nok ikke akkurat bobilturistenes paradis vi ferdes i. Men så spennende! Å se land etter land langs slike veier! Landskapet er vilt og magisk. Dette er virkelig litt av et eventyr!

Tror vi er i nærheten av Vikovice her:

Vi er oppe i 1500 meters høyde i nærheten av nasjonalparken Biogradska Gora. Snøen ligger langs veien. Etterhvert dukker øde skisentre og skitrekk opp. Store flotte hoteller som ennå mangler vegger og en del vinduer. Men neonreklamer med flott navn og tre stjerner har de allerede på plass. Jeg lurer på hvordan folk kan komme seg hit om vinteren, for veien er temmelig elendig. Men Jan bedyrer å ha kjørt på verre veier på vinterføre med trailer.

Men Montenegro tar kaka!

Jeg trodde ikke noe kunne overgå de ville fjellandskapene vi har kjørt gjennom til nå. Men så kom vi til Montenegro. Herre min hatt! Er det mulig? Villere enn villest og så fabelaktig spektakulært at jeg knapt har ord.

«Jeg glemmer aldri tiden ved leirbålet i Montenegro» sier Jan. «Vi var en observatørstyrke engasjert av et samarbeid mellom EU og FN. På noen av grenseovergangene var det fire montenegrinske politifolk, to observatører hvorav jeg var den ene, en montenegrinsk toller og en translatør. Men nesten ingen trafikk på grensen mellom Bosnia og Montenegro mens det var full krig i Bosnia. Vi hadde ikke lov til å gjøre noe – kun observere. Vi hadde så lite å gjøre, at vi brukte tida til å samle stein og bygge en flott bålplass. Selv kunne vi ikke dra ned i landsbyen nedenfor, men vi sendte med Militsgutta penger, så handlet de grillmat for oss. Så samlet vi oss rundt bålet. Det var en spesiell stemning som ikke ble mindre spesiell da montenegrinerne satte i gang med folkesang. Strupesang med noen hundre vers

Nå er vi i Montenegro. Dette ville, vakre landet.

Vi kjører helt ned til kysten og leter etter en camping. Ingen er visst åpne på denne tiden. Porten på Budva Campground i turisthelvetet Budva står åpen. Lettet kjører vi inn. Vi er sykt slitne nå og bare må hvile. Blir møtt av en vennlig mann som forteller at også de er stengt. Servicebygget er under renovering, men om vi vil, kan vi alltids få stå her i natt. Strøm kan vi også få. Og om vi plasserer oss borte ved det treet der, er det gode muligheter for Wifi-signal. Her er nettverksnavn og kode. Hva det koster? Ingenting, sier han.  Du verden. Jeg må bare gjenta. Alt «årne sæ».

Floke får både kveldstur og fri springerunde på stedet. Mens han sovner fornøyd, kreker vi oss ned til en nærliggende restaurant. Helt tom, men vi får god mat og hyggelig service til turistpriser.

Vi har hatt en dag så full av opplevelser og inntrykk at vi nesten ikke greier å samle oss.

I morgen kjører vi videre. Ikke langt. Kun til et sted hvor vi kan slappe av en stund. Det er tross alt freddan imorra.

Fra Øde Fjell til Fargerike Byer: En Bobilreise i Makedonia

16. reisebrev – vi følger veien gjennom øde fjell og variert bebyggelse

Åh. Det er så mye vi skal rekke! Tiden flyr, mens vi bare kan kjøre. Fugleperspektiv har  vi ikke, men sannelig har vi god utsikt når vi kjører bobil. Jeg som bare er 162 cm og har det meste av lengden i beina, ser nesten ingenting når jeg sitter i en vanlig bil. Da ser jeg så vidt over dashbordet. I KaràJan sitter jeg høyt og har strålende utsikt til landskapet vi kjører i. Bilder tas gjennom vinduet. De får et stadig mer sløret preg inntil vi får vasket frontruta igjen.

Grottekirken i Kalista var dessverre stengt. Men kirken rett ved, var åpen og veldig fin

Fjellandet Nord-Makedonia er omringet av Helles, Albania, Montenegro, Kosovo, Serbia og Bulgaria. Ingen grenser mot havet, men til gjengjeld har de den store, blå innsjøen Ohrid hvor ca. en tredel tilhører Albania. Ohridsjøen er tre millioner år gammel og 300 meter dyp. En av Europas aller eldste og dypeste innsjøer. Her seiler svanene så vakkert omkring. Sothøner smyger seg rundt i sivet og leter etter mat. Store flokker med skarv sitter og tørker vingene etter at de har dykket etter fisk. For fisk er det her. Småbåter med fiskeredskap ligger klare overalt langs breddene. Byen Ohrid og det pittoreske omlandet er med på UNESCOs verdensarvliste.

Vi forlater idyllen rundt den blå innsjøen og legger ferden langs E45, Mor Therasaveien, opp gjennom de høye fjellene. Målet er hovedstaden Skopje, rundt atten mil unna. Estimert til å ta knapt tre timer.

Tja, om man tar sjansen på å riste både seg selv og bilen i filler, kan det kanskje gå. Men tusen svinger på et veidekke med tusen hull, føler vi krever et relativt rolig kjøretempo om vi og KaràJan skal komme helskinnet frem.

Utsikt på ferden nordover:

Om en skal unne dette landskapet å få vist seg frem på sitt optimale, bør man kjøre en måned senere enn hva vi gjør. Nå, før løvsprett, er fargesettingen monokrom. Fjorårets eikeløv henger fortsatt på trærne. Landskapet speiler løvets varme kanelfarge i ulike nyanser av brunt. Spektakulært er det likevel. Topografien er dramatisk med de dypeste elvedaler mellom uendelige fjelltopper. På alle kanter rager de høyeste toppene kledt i skinnende hvite vinterkåper. Noen store busker med smått konfettidryss i gult, skaper litt avveksling i det brune. Likså de gule flekkene med leirfivel (hestehov) langs veikantene og busker med dunete kattlabber (gåsunger) som så smått begynner å få et vårlig gulskjær.

Nord-Makedonia er et av Europeas fattigste land med høy arbeidsledighet. Gjennom historien har det lidd under utallige kriger. Men endte likevel opp som den eneste av Jugoslavias tidligere stater som fikk selvstendighet på fredelig vis.

Hus vi passerer, er så falleferdige at man tror de er ubeboelige. Så siver det likevel røyk opp gjennom pipa. Gamle menn sykler langs veien med bøtter hvor de har samlet ved i form av kvister og greiner som har falt fra trærne. Her er også store kontraster som viser forskjell på økonomisk standard. Hus bygges ordinært med klosser av hul teglstein. En etasje av gangen ettersom økonomien er. Vinduer etterhvert som man får råd. De bedrestilte har pusset murene og malt i gilde farger. Rosa er favoritten også her, dernest skarpe grønnfarger og gjerne innslag av lys lilla.

Vi kjører gjennom et stort område hvor det albanske flagget vaier fra hver eneste flaggstang. Her er tett i tett med de karakteristiske moskéene. Alle bygget etter samme arkitektoniske prinsipp. En rektangulær bygning med en del av taket formet som en rund kuppel og så minareten som rager høyt til værs. Selve bygget kan ha like gilde farger som bolighusene, mens minareten alltid er kritthvit. Litt mer påkostede moskéer kan ha større grunnbygning med flere kupler og gjerne to minareter.

Bebyggelsen varierer mellom fattigslige teglsteinshus til store, fargerike bygninger med mengder av søyler og buer. Her skal det ikke være tvil om hvem som har lyktes i livet!

Ved byen Zajas passerer vi det gripende komplekset «Mother Albania». På et tretusen kvadratmeterstort område står en rekke lave metallsøyler og blinker i solen. Dette til minne om alle albanske menn som ble drept i den første Balkankrigen, 1912- 1913. Den førte til det Ottomanske rikets fall og fremveksten av serbisk, senere jugoslavisk herredømme over området.

Lenger oppe i de øde fjellene er nok et krigsmonument. Dette fra andre verdenskrig; Monument to fallen soldiers of the partisan detachment Korab.

Etter fem og en halv time spennende kjøretur, er vi endelig fremme på Camping Skopje. Området er i hovedsak muslimsk, og vi er midt i Ramadam. Butikken er åpen, mens kaféer er stengt. Ingen orker å jobbe så mye under fasten, forklar vår hyggelige vert som spanderer kaffe ved ankomst.  Alkohol selges ikke i området, men som vi har erfart på hver eneste camp vi har vært, alt «årne sæ». Vår hyggelig vert kjører Jan til en butikk hvor han får kjøpt øl.

Campen er nyanlagt. Dette er andre sesong, og verten har store planer som han stolt forteller om til Jan. Det skal bli strøm ved alle plassene, en etasje til på huset med AirB&B, samt restaurant. Og større servicebygg. Han jobber hardt, målbevisst og fornuftig. På samme vis som i så mange i land hvor man ikke er like bedrestilt som oss i Norge. Banklån er uaktuelt, Det gjelder å ta et skritt av gangen etter som pengene strekker til. Ja, vi skal sannelig være ydmyke vi nordmenn og kjenne vår plass i møte med andre kulturer.

Vi har én moské rett ved og flere like i nærheten. Jevnlig synges det til bønn fra de ulike minaretene. Ulike bønner med melodier som ikke har hørt om Bach sine teorier om kontrapunkt i komposisjonene. De går ikke så veldig godt sammen, kan man si. Før midnatt er visst all strøm sunget opp, for det blir svart i hele området.

Her får vi sannelig også selskap av en bobil til. Et nederlandsk par som har vært bosatt i Ungarn i tjue år. Og sier jeg ikke at alt «årne sæ»? Jan og jeg glemte å ta ut euro da vi var i Italia. Man kan betale med euro på hele Balkan, men hvert land har sin egen valuta. Det siste er tungvint å bruke, da avstanden mellom landene er kort og man lett blir sittende med kontanter en ikke får brukt. For her er det cash som gjelder.

«Ittno problem», sier vårt nye bekjentskap. Dere kan få låne euro av meg. Jeg har femtusen i cash. «Hvor mye trenger dere?». Jo takk, vi låner så gjerne fem hundre. Som heldigvis går greit å overføre tilbake til vår utlåner via nettbanken.

Vår snille vert kjører oss inn til Skopje. Byen Jan har vært i nitten ganger da han kjørte trailer for Forsvaret. Det var aldri mulighet til å se den fine delen av byen som heldigvis ikke ble berørt av krigsskader. Byen ble berget av en hårfin etnisk balanse opprettholdt av NATO.

Litt av hvert av grandiost og noe mer ydmykt på den nye siden av Skopje:

Men i 1963 ble 80% av Skopje ødelagt av et stort jordskjelv der over 1000 mennesker omkom og mer enn 200.000 ble hjemløse. Det ble gitt storstilt støtte til gjennoppbyggingen.

Skopjes symbol, den gamle stenbroen over Vardar, forbinder den muslimske delen med Gammelbasaren og den nye delen med prangende bygg og statuer. Førstnevnte side er varm og koselig som i en typisk arabisk Souk. Mengder av små butikker med brukt og nytt av alt en kan tenke seg. Tett i tett med små, utendørs serveringssteder. Med et helt vidunderlig utvalg av alkoholfri drikke basert på alt en kan tenke seg av frisk frukt. Likeså minst tjue forskjellige varianter av kaffe- og tedrikker. Her koser vi oss Jan og jeg. Dette er det vi liker. Enkelt og folkelig.

Den nye siden av byen er imponerende nesten til det parodiske. Store, vakre bygninger med statuer og søyler. Alt nydelig utformet, men med en slik overdådighet at det ene nesten slår det andre ihjel. Dette må da være byen med verdens største tetthet av gigantiske statuer. Det skal være hundrevis av dem. De fleste bygget i løpet av det siste tiåret.

Makedonia kryr av herreløse, store hunder

Et annet særpreg er alle hundene. Overalt ligger det strødd kjempestore hunder med masse pels. De har ingen eiere, men blir foret godt over alt. Myndighetene tar dem inn i tur og orden og kastrerer og merker dem. Noe jeg vil si er langt mer humant enn skikken i Portugal hvor løshunder ble fanget og satt i bur på livstid.

Rundt Makedoniaplassen ligger en rekke interessante muséer samt et stort galleri. Skopje er uten tvil en by verdt å legge en storbyferie til.

Der er ikke vi nå. Dog er vi veldig glade for alt vi har rukket å se, men vår ferd går videre.

Vi forlater campen grytidlig torsdag morgen og kjører til Matka-ravinen. Tre av Skopjes store løshunder møter oss i det vi går ut av bobilen. Må si jeg beundrer Floke for hans måte å håndtere dette på. Det må føles ganske skremmende, men han møter det med stoisk ro. Nå skal det sies at alle disse digre bikkjene utelukkende fremstår som svært snille og vennlige.

Floke og jeg vandrer i den fabelaktig spennende Matka-ravinen

Klokka halv åtte vandrer Floke og jeg trøstig i vei opp gjennom den smale stien i Matka-ravinen. Skopjes kanskje største stolthet. Et langt mer gigantisk og ikke minst magisk kunstverk skapt av naturen selv. En prestasjon langt utenfor menneskets evner.

Det er isnende kaldt nå før sola har nådd frem til juvet. Høydeskrekken trigges mens jeg blåholder på Floke. Her er vidunderlig vakkert. Vel verdt å trosse både kulde og høydeskrekk for. Langs stien er det en rekke salgsboder som åpner senere på dagen. Etterhvert kommer jeg frem til et bitte lite hotell som kun kan nås til fots. Her er også båtutleie som kan ta en med videre innover til en stor grotte. Floke og jeg får følge av en hvit hund som forelsker seg i oss begge. Floke tøffer seg når hunden begår den uhyrlige frekkhet å slikke hånden min. Og jeg den uhyrlige utroskap ved å klappe den. Ingen andre hunder skal berøre meg. Eller jeg dem. Der er Floke helt klar, sjalu som han er.

Hunden gir opp meg, men klarer ikke å gi opp forelskelsen i Floke. Så vi får følge hele veien til Flokes store irritasjon. Det blir litt skummelt etterhvert med to hunder hvor den ene vil jage den andre, mens den andre vil være intim. Stien smalner veldig og støttemuren erstattes av et enkelt gelender i form av et tynt stålrør i hoftehøyde. Dobbel hundevilterhet kan fort resultere i at en sklir ut under det tynne røret. Så jeg velger å snu.

Flokes beundrer følger oss hele veien tilbake. Helt til han ser de tre svære hundene og skjønner at her går grensen.

Grensen for vår ferd er dog ikke nådd. Nå har vi et nytt og viktig mål i et annet land. En by  hvor Jan har dårlige minner fra.

Reisen gjennom Albanias vakre hjerte og frem til neste land

15. reisebrev om Albania og turen til neste land

To deilige dager på den øde Sunset Camping ved havet sør for Durrës har vært vederkvegende. Bare oss og Floke. Her er ingenting i nærheten av verken butikker eller annet. Sønnen til driveren snakker litt engelsk. En hyggelig ungdom, ser ikke ut som han er mer enn femten. Han skriver oss inn i «manntallet». Drar og kjøper brød og tomater til oss. Og øl, Jans logistikk har sviktet.

Slik har det vært overalt hvor vi har parkert KaràJan. Man blir møtt med hjelpsomhet og vennlighet. Min trønderske innstilling om at alt «årne sæ», har fungert uten unntak.

Her er bare strand og hav. Floke har hatt et stort område å springe fritt på, noe han har nytt til fulle. For oss har det vært fullstendig avslapning uten forstyrrende elementer av noe slag. Endelig tid til å lese hele dagen i den fengslende boken «The Book Thief».

Tanker om krig og fred

Fortellerstemmen er døden, eller «The Soul Collector», og bakteppet er andre verdenskrig. Døden betrakter og forteller mens han følger hovedpersonen gjennom krigens år. Ei niårig jente som kommer til fosterforeldre i Münchens fattigstrøk. Det høres grusomt ut, og visst er bakteppet er grusomt. Sitatene fra Hitler er som å høre utgytelsene til en viss norsk politiker og hens like. Historie som gjentar seg i vår tid. Det skaper uhyggelig tanker. Likevel er boken en varm og helt nydelig skildring om godhet, moral og mot. Språket er vidunderlig. Ren poesi. Den gir håp.

Albanere er visst like glade i farger som italienerne. Herlig.

Shkumbindalen, Albanias vakre hjerte

Det er ikke lenge siden krigen på Balkan. Den er litt av vårt bakteppe nå for ferden fremover. Det blir ingen dypdykk i noe lands kultur og historie når man reiser gjennom så mange land på få uker. Vi får likevel mange inntrykk fra det vi ser mens vi tilbakelegger mil etter mil.

Langs kysten av Albania er det nydelige strender mot Adriaterhavet og det Joniske hav. Innover i landet blir scenarioene vel så vakre med et variert kulturlandskap mellom høye fjell.

Vi følger dalen langs elva Shkumbin. Kjent som Albanias hjerte. Der natur og kultur møtes i harmonisk helhet.

Glimt fra veien gjennom Shkumbindalen

Shkumbins kilder er i Valamarafjellene i de Albanske alper. Herfra slynger elvas ferd seg nedover mot dalen som blir stadig mer åpen og vid før den møter slettelandet og enden for sin ferd; Adriaterhavet.

Vi forstår at det er fattigdom her. Vi ser at det er slitne og forfalne bygninger. Men her er også optimisme og håp. Det er storstilt nybygging av hus og veier. Albania er EU-kandidat. La oss håpe de blir godkjent. På våre mange reiser i Europa har vi sett hvordan EU bidrar til fattige land på så mange positive måter.

Uten mat og drikke duger helten ikke

Vi spiser ikke så mye på restauranter. Nyter heller godt av stedegne råvarer og lager mat selv. Sicilias kjøkken med vekt på blekksprut, sjøpølser, kråkeboller og desslike, appellerte ikke helt til våre ganer. Man bød riktignok på både østers, blåskjell, hummer og annet som i hvert fall jeg gjerne skulle nytt, men restaurantprisene var litt over vårt nivå.

Jeg har alltid helt mer mot det arabiske kjøkken. Her i Albania nærmer vi oss mine matfavoritter. Mengder av gode grønnsakretter. Mye bruk av yoghurt og sitron. Grillet kjøtt av dyr som har levd fritt ute.

«Vi skal ha ett albansk måltid på restaurant mens vi ennå er i landet», sier jeg til Jan. Som er enig. Valget faller på den superkoselige restauranten Gjahtari ved bredden av Shkumbin. Akkurat der dalen smalner og fjellene klemmer seg sammen mot elva.

Det smaker himmelsk. Og for en vennlighet og service vi blir møtt med!

Vi har dette mottoet Jan og jeg, at vi alltid skal kunne si god dag og takk på språket til det landet vi er i. Den respekten vi viser med det, gjør at vi alltid blir møtt med så mye vennlighet og smil. Vi har ikke klart å få inn det albanske hei / god dag. Men takk går å prestere. Faleminderit. Vi må få hjelp til aksentueringen, men det skaper bare latter og ytterligere velvilje.

Albanere er et vennlig og raust folkeferd. Et trygt land å reise i, både ifølge den norske regjerings reiseråd og erfarne globetrottere.

Uten tvil et land vi ønsker å reise tilbake til og utforske mer om helsen står oss bi.

Floke og jeg får et nytt land på vår «bucket list», Nord-Makedonia

Så er vi i Nord-Makedonia. For første gang må også Floke vise pass. Og for første gang får vi stempler i vår pass. Doberden, sier Jan. God dag, på makedonsk. Det smiles fra øre til øre.

Det handler om respekt.

Det historiske bakteppet

Balkankrigen er bakteppet for vår ferd, nevnte jeg. Jan har sterke minner og erfaringer fra den tiden. På godt og vondt via sitt arbeid i området. Nitten turer for Forsvaret med trailerlast til Balkan gjennom Transportsentralen i Trondhjem. Men før det, rundt to år som ansatt i Flyktningehjelpen vekselvis som sjåfør, observatør og logistiker på Balkan. I tillegg ett år på Flyktningehjelpens kontor i Oslo med å rekruttere og ansette egnede sjåfører til soner for hjelpearbeid.

Dette har preget Jan for livet, og bidratt til at han er det nydelige mennesket som jeg er så glad i. Pasifisten med det store hjertet som har jobbet flere år i krigssoner og sett menneskelig lidelse på nært hold. Som har sett hvor like vi mennesker er. Alt det vi har felles. At folk er folk. Overalt.

Nå er vi på en slags mimretur. Jans helse er ikke så god. Kanskje er det siste gang vi er på en slik bobiltur i Europa. Denne turen er viktig. Den er ikke bare en mimretur. Det er en bearbeidelse, og et ønske om å se at det som var krig og grusomhet, nå er en positiv fremtid. At håpet og menneskeligheten har seiret.

Nydelige Lakeside Camping 1

Hvilken dag vi har hatt! Hvilken kveld! Det vidunderlige scenarioet gjennom Shkumbindalen i Albania og måltidet på Restorant Gjahtari. De ville, snødekte fjellene vi har hatt i horisonten hele veien. Og så denne nydelige mikrocampen helt i vannkanten av naturskjønne Ohrid i Nord-Makedonia hvor vi er eneste gjester. Det er faktisk helt herlig å reise utenom sesong. Selv om det er litt kaldere, og trærne ennå ikke har fått grønne spirer.

Vi blir servert kaffe i gullkantede kopper ved ankomst. Lokale hunder kommer og leker med Floke. To svaner glir helt inntil bredden og napper meg i beina i håp om mat. Så skjønne de er med de kritthvite brusende fjærene.

Så er vi også de eneste gjester i restauranten rett ved. Kun oss, verten og hans kone og datter. Sistnevnte kan litt engelsk. Jan drikker lokalt øl og jeg lokal hvitvin. Vi er så mette etter lunsjen i Albania at vi ikke makter mer mat. Jan greier å trekke frem makedonske gloser fra en av hjernens lenge sovende arkivskuffer. Det avstedkommer overdådig velvilje. Når jeg klarer å si hvala, takk på makedonsk, som Jan har lært meg, forsterkes den gode stemningen.

Du verden så fint vi har det.

Reisebrev fra Puglia: Skjønnhet og Utfordringer

14. Reisebrev – siste dag i Puglia og Italia og ankomst til Albania.

En imaginær skålvekt har alltid vært min hjelper i livet. I den ene skåla legger jeg alle vanskelighetene. I den andre legger jeg alle lyspunktene. Om de er aldri så små. Jeg velger selv hvilken skål jeg skal fokusere på. Den vanskelige har stort sett hatt det største innholdet. Så jeg ser på den andre. Omtrent alltid. Livet blir best slik.

Alt som er vakkert, gjør meg glad. Store hjerter. Raushet. Toleranse. Solas gang over himmelen. Sølvkantede skyer. To maur som hjelper hverandre å bære et lupinfrø til bolet sitt. Løshundene som sover tett sammen inntil hverandre. Blomster, selvfølgelig. Alt i naturen, men også det som er skapt av mennesker fra prehistorisk tid og i tusenårene som innbefattes av vår tidsregning. Fargesjatteringene på slitne, gamle murvegger. Brostein lagt for over tusen år siden. Blankslitt av alle mennesker som har trådt her før oss.

Noe av det jeg synes er vakkert:

Og menneskene. Alle de fine folka vi har møtt. Uten unntak så vennlige, rause og hjelpsomme.

Skjønnhet er så mangt, og det er subjektivt.

Så jeg har fokusert på alt det vidunderlige vi ser både på Sicilia og fastlands Italia.

I den triste skåla ligger søppelet. Skåla er så tung at den deiser i bakken. Søppelet flyter på Sicilia, og det flyter overalt hvor vi kjører i Sør-Italia. Renovasjonssystemet fungerer ikke. Det er innført kildesortering overalt, og renovasjon er et kommunalt ansvar. Som er satt bort til private selskaper. Hvilke, kan man spørre seg. Er renovasjonen for dyr? Det ser ut som om folk samler søppel i poser, drar på biltur og pælmer posene ut av vinduet mens de kjører.

Vanlige turister ser muligens ikke så mye til dette. I de typiske turiststrøk jobbes det kontinuerlig med å koste og rydde i gatene. Utenfor disse områdene flyter det sånn at det er helt forstemmende. Jeg lærte fort at jeg ikke kan ta Floke ut på den minste lille tissetur med crocs på beina. De ble spiddet til føttene mine av glasskår.

Lykkeligvis har Floke berget fra å få noe i labbene.

Jeg tar gode sko på beina og vender blikket mot det vakre. Det er nok av det også.

Landskapet er nydelig på vår korte ferd gjennom Pugliaregionen til dens hovedstad Bari. Overalt ser vi tullihus i grønne og blomstrende enger mellom rosa skyer av mandeltrær.

Vi ankommer Bari og tar et dumt valg

Dype daler preger utsikten når veien slynger seg ned mot havet og Bari hvor vi tar inn på  enkle Camper Stop Bari. Nokså midt i byen. Kort vei til stranda, rent bortsett fra at jeg ikke finner den korte veien på min vandring med Floke. Vi er sperret av ei toglinje mot sjøen og en banelinje oppom oss.

Greit nok. Mottagelsen er like hyggelig som på alle de andre Area Sosta’ene. Vi får strøm og deilig varm dusj som er langt mer romslig enn den vi har i bobilen. God middag lager jeg bedre og billigere enn om vi skulle gå ut og spise. Helt greit å ta en rolig kveld her.

Neste dag, derimot, gjør vi en større tabbe. Planen er å chille på stranda hele dagen uten å foreta oss noe som helst. Vi er slitne etter så mange dager med reise og opplevelser. Gamle skrotter trenger også hvile og ro.

Disse gamle skrottene er også minstepensjonister, så vi prøver å kjøre litt økonomiske restriksjoner på hva vi velger å gjøre.

Det er en lang og herlig sandstrand langs sjøen i Bari. Med stor parkeringsplass som koster penger. De sparer vi, sier vi. Vi så mange avkjørsler langs sjøen på veien mot Bari i går. Der er det nok fint å stå. Og gratis. Gratis? Javisst. Burde fått betalt for å stå der. Søppelet flyter sånn hele veien at det nesten ikke er fremkommelig. En smal, grønn stripe med vegetasjon ligger mellom veien og den steinete stranda. Dekket med tonnevis av søppel. Floke er lykkelig over mulighetene til å finne ett eller annet å stappe i sitt umettelige gap. I løpet av de første sekunder ute, har han en halv Parmaggiano i kjeften og nekter å slippe. Skremmende tanker om forgiftet mat, farer gjennom hodet mitt. Hvorfor skulle ellers noen kaste en halv, deilig ost?

Nå får jeg endelig prøvd trikset jeg her lest om. Det jeg alltid har tenkt jeg skal bruke for å redde hunden min om en farlig hund prøver å bite over strupen på den. Man trykker fingrene hardt mot punktet mellom over og underkjeven. Altså inni munnen. Da skal en refleks gjøre at hunden må slippe det den har bitt over.

Jeg trykker for harde livet inni gapet på Floke. På begge sider. Tror du matvraket gir seg? Han mangler fullstendig en slik refleks. Alle hans reflekser er innstilt på mer mat, mer mat!

Han gir dog etter for overmakten til slutt og slipper høyst motvillig og fornærmet fra seg delikatessen.

Et uendelig trist, men dessverre helt vanlig syn

Jeg får ham i sikkerhet ned på det steinete og forrevne terrenget langs sjøen. Her er det fritt for søppel. Ikke lett å gå, men vidunderlig vakkert. Ulike bergarter og stein er formet og slipt i de mest fantastiske formasjoner av det evig rullende turkise havet. Vi går helt frem til en pynt med noen underlige bygninger som viser seg å være rester av gamle badehus. Sikkert et flott sted en gang med steinlagte terrasser og trapper ned til havet. Nå er store deler av stedet jafset opp av av havets frådende vinterstormer. Restene er dekket med søppel og glasskår. Trist. Dette kunne vært så flott.

Vandring langs Japigia stranda ved Bari:

Det blir så vi sitter inne resten av dagen. Lager middag og spiser inne. Vi kan rett og slett ikke være ute her med Floke og alt det søppelet. Vi kunne alltids satt oss inntil steinura mot havet og skuet utover, men det ville neppe vært et fokus for Floke.

Vi kjører langs sjøen. Ser den flotte sandstranda som garantert er ryddet for søppel. Ser det vakre Bari med fine hus og turistvennlige strandpromenader og uterestauranter. Street-foodvogner begynner å line opp for kvelden. Høye trær er vakkert illuminert. Bobiler står parkert flere steder bort gjennom med flott tilgang til det meste.

Så sparte vi vel en hundrings da på å henslepe dagen i et søppelinferno. Det er ikke alltid vår spontanitet og mangel på planlegging faller ut til vår fordel.

En ny fase av reisen begynner, vi starter med Albania

Dog står lykken den kjekke bi. Litt kjekke må vi visst være, for nå står vi på akkurat det stedet vi alle tre trengte for bare å slappe av og kose oss uten å ha noe program.

Etter ti timer rolig nattseilas over Adriaterhavet er vi nå i Durrës i Albania. Helt uten planlegging, som vanlig. Campingplasser søkes lett opp når vi kjører av ferga. Vi reiser utenfor sesong, så det vil alltid være et sjansespill hvilke som er åpne.

Den første vi finner har fin beliggenhet innenfor Durrës by. Rett ved en sandstrand i et ganske pent boligområde med butikker og restauranter langs stranda. Det er bare det at plassen er et knøtt lite skyggehull i en bakgård. Vi vil kunne sitte i sola ved bilen uten å være nødt til å dra et annet sted.

Så vi kjører videre. Som vanlig med litt innlagt sightseeing pga. Google Maps sin treghet. Garmin gidder vi ikke prøve en gang. Lykkeligvis fungerer eSIM fra Holafly supert på min iPhone. Jans Samsung var ikke skapt for slik digital modernitet.

Veistandarden er som lovet i Albania, elendig. Dype hull i veibanen overalt. Det blir slalåmkjøring der vi kan, og ellers bare dels vellykkede forsøk på å unngå hump og smell. Den smale veien ned mot havet går mellom åpne marker hvor høner springer fritt og kyr lunter langs veien.

Og sannelig, når vi tror vi er lurt helt på avveie, ankommer vi Sunset Camping som bobil nummer to av antakelig månedens eneste gjester.

Helt fint, det. Her står vi mellom palmene ved en lang og flott sandstrand. Floke kan springe villmann og leke oter så mye han orker. Vi parkerer bilen så den fungere som vindskjerm mot den lette havbrisen. Sola skinner vidunderlig varm. En stor flokk fargerike stillitser hvirvler rundt oss. Her er wifi til Jan, strøm til KaràJan og en ren og velholdt sanitærbygning med dusjer og toaletter for oss begge.

Campens restaurant åpner første mai, så vi lager vår egen restaurant.

Først kaffe og frokost. Etter vandretur langs stranden følger framkommerdrammen i form av rosa prosecco ledsaget av hvitløksmarinerte oliven.

Nå er det bare å nyte til sola går ned, og vi kan går inn og avslutte kvelden med en god pastarett.

Før vi går videre løs på Balkan, må det sies at vi hadde det helt vidunderlig på Sicilia og i Sør-Italia. Drømmen ble oppfylt og svarte til forventningene og vel så det. Søppelet var det eneste negative. Vel, muligenes også alle blekksprutarmene med sugekopper og sånt som ble promotert på annenhver restaurant. Men ellers – bare herlig!

God natt fra Durrës i Albania

PS – vil legge til en takk til Haldenparet Sunantha og Morten som gjorde oss oppmerksomme på Matera og Alberobello. De er fine folk som er bra å følge for oss som kjører bobil. Får mange praktiske og nyttige tips. Kan følges på instagram og Youtube.

Likeså har jeg stor glede av å følge The Gone Again på Youtube. Et ungt par om reiser mye i Europa og lager supre YouTube videoer. Vektlegging av historiske- og andre severdigheter og mye fokus på god mat. Det liker jeg godt. Han er veldig kunnskapsrik.

Verdensarv ganger to – aldri har vi sett noe lignende!

13 reisebrev. Vi opplever byer som er annerledes enn noe vi før har sett

Floke matvrak slår til igjen

Nå har jeg skikkelig bondeanger for to ting. At jeg var fornuftig og ikke kjøpte noe gladkeramikk på Sicilia. Selv om jeg, som alle på min alder, har langt mer saker og ting enn jeg trenger. Men jeg er innbitt maksimalist. Vakre ting i vakre farger gjør meg glad. Så man kan vel konkludere med at vakre gjenstander er en slags mental medisin? Og dermed riktig å bruke penger på?

Det andre jeg angrer på er, at jeg ikke kjøpte med noen av de gode bakervarene med pistasjnøtter. Det er bare på Sicilia de dyrker pistasj. Den dumme fornuften min påstod at jeg måtte avstå fra slike herligheter når jeg ennå sliter med ti kilo bilringer etter sju slag julekaker jeg bakte og spiste i løpet av desember. Men skal man ikke ha litt å tære på når en er kommet så langt oppi årene som meg? Det tror jeg nok. Redningen er Lidl i Matera De har cornettos con pistacchi. Faktisk de beste, for disse har pistasjmasse inni og hakket pistasj utenpå. Så jeg hamstrer.

Når bobilen slingrer seg rundt svingene tilbake til campen, ramler posen med herlighetene ned på gulvet. Gjett hvem som slår til da?

Glupske Floke Snoke kaster seg over mine dyrebare cornettos og inhalerer dem i et febrilsk tempo før jeg får stoppet ham.

Jeg berger kun ett til meg selv. Får tro han gjorde det av hensyn til dietten jeg ikke orker å følge. Dessverre kjenner jeg et visst slektskap med Flokes glupskhet.

Matera, skampletten som ble verdensarv

Italia er helt utrolig. Ikke bare er landskapet fabelaktig spennende og variert og en nytelse i seg selv. I tillegg er landet spekket med spennende fornminner og de mest pittoreske byer og steder. Man må minst være som katten og ha ni liv om en skal klare å bli ferdige med å oppleve Italia.

Vi må bare velge noe. Det er sannelig ikke lett.

Nå har vi valgt huleboerbyen Matera. Skampletten som ble verdensarv i 1993.

Sassi di Matera, gamlebyen i Matera, må være en av de merkeligste byene i Italia. Sammen med Aleppo og Jeriko regnes Matera for å være verdens eldste by med kontinuerlig bosetting.

Byen er formet av et helt spesielt landskap. Dypt nede i en ravine renner den spinkle elva Gravina. Oppover de bratte, steinete veggene i ravinen klatrer byen med huler som har vært hjem for mennesker i tusener av år. Tett i tett som i en vellagret sveiteserost.

Fra tidlig middelalder klatret byen videre oppover. Hus på hus oppå hulene og oppå hverandre og gater oppå hus i ujevne, bratte stabler. Som alle byer i Italia kolonisert av ulike grupper og folk gjennom århundrene. Mye vakkert er skapt i form av spesielle kirker og freskomalerier. Her er faktisk hele seksten steinkirker og ti grottekirker. Men som boligområde ble byen stadig mer elendig sammenlignet med utviklingen ellers i samfunnet.

Her bodde på nittenhundretallet de fattigste av de fattige. Generasjoner av mennesker sammen med sauer og geiter i grottene. Sykdom og elendighet var utbredt, ikke minst malaria.

Først på femtitallet, når myndighetene «oppdaget» de forferdelige boforholdene, begynte det å skje noe. Da ble folk tvangsflyttet til skikkelige boliger i nye Matera. Skjønt ikke alle ville flytte frivillig fra hulene sine.

Tretti år senere begynte folk å flytte tilbake. Stadig flere grotter og hus ble omfattende renovert, etterhvert med støtte fra myndighetene.

I dag er det både oppgraderte boliger, restauranter og dyre hoteller og overnattingssteder i grottene.

Det krever gode sko og god fysikk skal en få med seg mye av denne bratte byen med alle trappetrinnene. Vi fikk med oss en del, og sier oss fornøyde med det. Dvs. jeg er bare halvfornøyd, Det er fortærende at ikke kroppen spiller på lag når hodet vil så mye mer. Tror nok vi må tilbake hit om muligheten byr seg. Jeg er ikke ferdigsett her.

Men lykkeligvis står nye opplevelser i kø.

Trulliene i Alberobello

Veien fra Matera i Basilicata til Alberobello i Puglia går gjennom et betagende kulturlandskap. Himmelen hvelver seg enorm og vidåpen over det flate landskapet. Milevis med prydelig bygde steingjerder avgrenser vårgrønne enger. Kyr og sauer beiter fredelig og dovent under sola. Hvitrosa skyer av blomstrende mandeltrær fyller andre felt. Enger tett bestrødd med orasnsje flak av ville ringblomster, calendula arvensis. Her og der brytes de av sennepsblomster som konkurrer med sola om hvem som skinner mest i sommergult.

Vi skal til Trulli di Alberobello og oppleve den historiske bydelen med de helt spesielle husene. Men sannelig begynner ikke opplevelsen mens vi kjører. I nesten hvert eneste felt mellom steingjerdene ser vi de merkelige, kongleaktige husene. Denne prehistoriske byggeteknikken med kalkstein som stables helt uten bruk av mørtel, preger hele Puglia. Byggeteknikken er så god at den er er i bruk den dag i dag.

Parcheggio Nel Verde er et perfekt sted å anbringe KaràJan. Parkeringsplass med strøm noen få skritt fra gamlebyen. Nydelig olivenlund på hvit grus

Den overskyete himmelen Yr bedudet, har vi ikke sett noe til. Sola skinner, og vinden glimrer med sitt fravær. Vi får en nydelig rusletur i dette spesielle området. Selv om det er turistpreget, er det ikke noe av det tettpakkete, slitsomme vi opplevde i Taormina. En del folk er det, men vi kjenner begge på at byen ånder av en helt spesiell fredelig stemning. Det er en form for stillhet og ro her som selv ikke turistene rundt oss forstyrrer. Så forunderlig og behagelig.

På en uteservering havner vi sammen to unge polske jenter som driver Sanctuary for hunder i hjemlandet. Som vanlig er det Floke som knytter kontakt. Han har nesten like stor teft for mulig kos som for mat. Og nå blir han klappet og klødd under hele vår lange samtale.

Vi spiser en halvgod middag på en så som så restaurant litt tidlig på kvelden før jeg tar med Floke på kveldstur. Har hørt at det skal være så vakkert om kvelden i belysningen mellom trulliene. Men nå er stillheten ikke fullt så behagelig. Det føles litt ødslig å gå her i helt folketomme gater. En bil kjører forbi, bremser og snur. Litt creepy. En gammel dame popper plutselig frem fra en av de små dørene og veiver til bilen som stopper. Hun har tydeligvis en hel del hun skal ha sagt til sjåføren. Vi passerer parken som ligger mørk og øde. Går rundt den og ikke gjennom. Nedover den stille gaten mot parkeringen. Buona sera. En høy fyr passerer. Buona sera, svarer jeg og rasker på da jeg ser at fyren snur. Fort hjem til Jan og KaràJan.

Floke og jeg er fornøyde med å komme i hus. Litt for sent å vandre ute nå.

I morgen skal vi videre til neste by hvor vi skal forberede oss på å oppleve et nytt land på vår ferd.

Solnedgang i Matera

Opplev Scila og reisen gjennom et Italiensk paradis

Drømmer har ingen begrensing – 9. reisebrev

Vakre Scila

Rolig morgen i Scila, KaràJan er parkert med snuten ytterst på kanten, så vi ser rett ned på det turkise havet. Solen stråler. Jan er ute og prater med de tyske naboene. Han snakker utmerket tysk og har pratet med tyskere på hele vår reise. Noen av dem har vi møtt igjen flere ganger underveis. De fleste vi har sett av både bobilturister og andre turister har vært italienere. Dernest en del tyskere.  Et par fra Østerrike, og så de få svenskene vi møtte i Licata. Og vår ene, hjelpsomme nordmann i Sferrocavallo.

Jeg forstår tysk, men har ikke godt nok ordforråd til å holde en flytende samtale. Jobber med intensiv italiensktrening på Duolingo. Italiensk har mange likheter med portugisisk og er langt lettere å oppfatte for oss nordmenn. Men når jeg prøver å å stotre frem noen setninger på italiensk, kommer det gjerne ut som portugisisk. Dette hvislelydspråket forstår ikke de andre latinerne. Så jeg må nok pugge mer for å skille språkene.

Jan kan en del italiensk siden han hadde det på gymnaset, men det er over femti år siden. Mye er glemt. Tror faktisk jeg begynner å ta ham igjen nå.

Om jeg savner noen å prate med? I grunnen ikke. Jeg snakker med Floke, som i likhet med Ludo, er enig i alt jeg sier. Jan og jeg prater masse sammen. Vi kan snakke om alt mulig. Har så mange like referanser og samme humor. Vi ler mye. Både av oss selv og av alle situasjonene som oppstår. Vi tar ganske lett på det meste. I grunnen er vi vel ganske så fredelige av oss. Samme rytme og samme preferanser. Stort sett. Bortsett fra mat og drikke. Der er vi ganske så ulike. Men så får vi stadig noe å le av der også.

Så herlig å leke å stranda

Scila er en skjønn liten by som ligger rett på stranda mot havet i Messinastredet. Ufattelig vakker strand med havslipte steiner og grus. Knall turkis, krystallklart vann. Men skilt om at det er farlig å bade her. Forstår ikke hvorfor. Det ser jo så fristende ut.

Floke nyter litt tid på stranda. Springer og springer og leker oter. Svippturer nedom havet så han blir våt og mer grus fester seg i pelsen. KaràJan blir litt som en grusbil innimellom. Jeg koster fortsatt svart lavasand fra det meste. Nå blir det forandring i fargene om ikke annet.

Veien går oppover. Igjen i bratte svinger. En lang biltur i dag med Matera som mål. Nærmere førti mil med noen innlagte feilkjøringer. Eller overlagte avbrekk med sightseeing som vi liker å kalle det.

Ferden gjennom Calabrias dramatiske og spennende landskap

Begrepene om høyder og lavland og øst og vest forsvinner helt på denne ferden gjennom spektakulære Calabria. Italias sørligste region på fastlandet. Vi blir helt øre i hodet av alle opp-og nedturene med u-svinger. Om Sicilias landskap var fascinerende, er det ingenting mot det vi opplever på denne veien. Ville fjell og berg med dype skar imellom. Imponerende veibygging hvor ferden går på skyhøye viadukter over de dypeste daler for så å bli slukt av bergene innimellom. Uendelig antall svinger.

Vi er høyt oppe og så lengt nede. Sving på sving. Mellom hver ferd opp og ned åpenbares nye landskapsuttrykk. Intens grønne myke åser. Enorme åpne flater med sjokkrosa felt med blomstrende mandeltrær og sølvgrønne rekker med oliventrær. Så er det kupert igjen med dype dalbunner med elveleier og skogbevokste åssider. Jeg fester meg særlig ved et område hvor jeg bare ser et det vil være herlig å dra på fotturer. Lagrer det på Google Maps. Man kan aldri vite. Kanskje kommer jeg hit igjen en gang og kan legge ut på vandring.

I det fjerne ser vi snødekte fjell og det dukker opp veiskilt om at man må ha kjettinger i beredskap. Heldigvis skal vi ikke i den retningen.

Plutselig er vi på østsida av Italia-støvelen. Har kjørt over hele fotbladet og havnet ut mot Adriaterhavet. Eller har vi det? Alle begreper om retninger er forsvunnet. Vi har visst kjørt gjennom midten av fotbladet før vi havnet på undersiden. Nærmere bestemt sørsiden av foten og ut mot det Joniske hav. Sibari kom vi til. I regionen Basilicata. Uansett nydelig igjen å bli møtt av dette lyse, turkise havet.

Nå ble det enklere å holde seg på rett vei. Det er bare å følge E90 omtrent til Metaponto hvor vi tar av på SP3 mot Matera.

Det er hit vi skal. Til sagnomsuste Matera som muligens er Italias aller eldste by.

Vi kjører igjen langs intenst grønne, myke åser. En enorm, glødende oransje sol daler sakte ned på vår venstre side. Er det i vest? Det er vel der sol går ned, men nå vet jeg sannelig ikke lenger. Så mange skiftninger av landskap og retninger på kort tid har gjort meg mer forvirret enn noen gang. Og det sier ikke lite.

Det holder vel å si at vi er omgitt av naturens skjønnhet.

Vi skjønner at vi nærmer oss Matera når vi får forvarsler i form av dype skar og huler.

Og så er vi her. På Area Sosta Matera. En vennlig liten eldre herremann mottar oss. Han snakker kun italiensk. Så jeg får litt praktisk øvelse av mine nyvunne språkferdigheter. Tror ikke jeg strøk, men det stod langt fra til noen toppkarakter.

Nydelig beliggende område i rurale omgivelser. 25 euro per døgn inkludert strøm og alle fasciliteter samt skyttelbuss til og fra Mattera og Sassi.

Den søte mannen banker på døra klokka ni om morgenen med et vennlig buon giorno og forærer oss et stort, nybakt Mattera-brød. Beste brødet. Så saftig og med sprø skorpe.

Vi koser oss med deilig og somlete frokost etter gårsdagens lange kjøretur. Nå skal Floke og jeg utforske terrenget litt før vi tar skyttelbussen inn til severdighetene klokka halv ett.

Avkappet hode får nytt liv som blomsterkrukke

Reisebrev 11 om legender og turistfeller

Legenden om Testa di Moro

Overalt på Sicilia ser vi fargerik og flott keramikk. Turiststeder bugner av butikker som bobler av keramisk fargeglede, og jeg bobler enda mer av glede ved synet av alle disse herlige fargene. Skulle gjerne kjøpt mengder av produkter, men prisene de selges for, er ikke til å gledes over.

Særlig spesielle er de fantastiske keramikkhodene, «testa di moro». Maurerens hode. Man ser dem på vegger og balkonger, og gjerne beplantet. Nok en gang er opphavet en legende.

Fra ca. 827-1091 var det maurerne som regjerte på Sicilia. I det arabiske nabolaget Kalsa i Palermo bodde en vakker ung kvinne med øyne så turkisblå som havet. Hun levde og åndet for sine blomster som hun stelte ute på balkongen. En dag vandret en kjekk ung maurer forbi, og de ble hodestups forelsket. Den grumme skjebne avslørte etter hvert at mannen hadde kone og barn i hjemlandet som han skulle vende tilbake til.

Fra seg av sorg og sjalusi, bedøvet hun sin elsker og dekapiterte ham mens han sov.

Hodet ble hult ut og beplantet med basilikum som hun vannet med sine tårer. Deretter ble denne nye «vasen» plassert godt synlig på balkongen.

Og ingen basilikum ble større og mer frodig enn den som vokste i maurerens hode. Dermed var en ny trend satt hva vaser og beplantning angår. Dog ble, forhåpentligvis, alle vasene laget i keramikk etter denne tid.

De fleste lages i dag i par som mann og kvinne for å minne om denne ulykkelige kjærligheten.

Pigna Siciliana, den sicilianske konglens betydning.

Fargerike kongler, Pigna Siciliana, i alle størrelser er også et vanlig syn. Den sicilianske tradisjonen kombinerer konglen (frukt av eviggrønne trær) med evig liv, styrke og guddommelighet, inspirert av gamle kulturer fra Egypt, Babylon og Hellas. Konglen skal både stimulere fruktbarhet og bringe lykke og velstand.

I hovedsak produseres figurene i Caltagirone. De sies å være håndmalte, men nå en ser det enorme utvalget overalt, stiller jeg meg litt skeptisk til det.

Trinacriasymbolet

Så har vi trinacria-symbolet som både sees på det sicilianske flagget og i keramiske utgaver. Det er Medusas hode som beskytter en mot det onde. Ut fra hodet stikker tre legger som symboliserer Sicilias tre spisser/områder. Capo Pelori for Messinaområdet i nordøst, Capo Passero som står for Syracusa/sør og Capo Lilibo som står for Marsala i vest.

Turistmagneten Taormina

Vi vandrer i den lille turistmagneten Taormina hvor hver annen butikk stråler av denne fargeglade keramikken Det er så himla mye fint! Svære vaser med sitroner – åh, så gjerne jeg skulle hatt en!

Taormina er en vakker liten by med en spesiell plassering oppe i bergsida høyt over det turkise havet og den vakre lille øya Isola Bella. Egentlig helt i likhet med en rekke andre italienske landsbyer som gudskjelov ikke har fått status som turistattraksjon og derfor har fått beholde sitt genuine preg. Mens Taormina kan betraktes som et kjøpesenter uten tak. Et stappfullt kjøpesenter selv nå utenfor den verste turistsesongen. Vi må løfte blikket et par meter om vi skal se noe annet enn mennesker.

Foruten keramikkbutikker er det butikker med dyre klær og vesker og butikker med andre sicilianske spesialiteter som pistasjprodukter og likører av pistasj, sitroner, mandariner og annet som dyrkes her. Og restauranter så klart.

Vi setter oss på BAR som er berømt for sin sicilianske «frokost». Lunkne, fluffy briocher som serveres sammen med iskald granita. Granita kan nærmes betraktes som slush, altså en kald sørpe av saft fra mandariner, sitron, med pistasj – ja, alt det som dyrkes her. BAR skal ha det største utvalget ifølge mine sicilianske matstudier.

Men tror du sannelig ikke de har gått tom for dagen?

Jeg trøster meg med en mandelkake og en Campari soda. Forøvrig en god trøst siden jeg ikke tåler iskald mat og drikke. Og Campari soda er min nostalgiske memorering over min kjære avdøde bror som jeg var med til sjøs i 1970. Han bestilte alltid Campari soda på barene i Middelhavets havnebyer.

Sicilia er vidunderlig, frodig og vakker og byr på et hav av opplevelser. Folk er vennlige og imøtekommende. Vi har storkost oss her, men kjenner at vi har fått med oss nok i denne omgang.

Et deilig siciliansk måltid

Dog skal vi ha et siste måltid med ekte siciliansk mat. På den aller siste restauranten der byen ender, får vi servert nydelige retter. Kylling til Jan og grillede sjøkreps med, selvfølgelig, pistasj til meg. Samt en deilig gratinert grønnsakrøre med aubergine og tomater.

Floke matvrak

Floke vekker allmenn oppmerksomhet og begeistring hvor vi enn går. Han har litt lagotto i seg. Lagotto romagnolo er den italienske varianten av vannhund, som puddel er den franske. Lagottoer er også eksperter i å søke etter trøfler. Floke minner nok om en forstørret lagotto. Alle synes Floke er så søt. Når han setter seg i den typiske bamseposituren sin, smelter folk helt. Verre er det å hindre folk i å gi ham noe godt. Vi ønsker ikke flere episoder av at han i sin glupskhet glefser over hånden til den som gir. Noe vi prøver å forklare den velmenende bestemoren ved siden av oss.

Matvraket som lurte seg unna på campen i Siracusa og lempet inn mat som var satt ut til de mange kattene. For katter er det er her på Sicilia. Overalt og i mengder. Fat med mat til de små står overalt, noe Floke har et skarpt blikk for. Floke lurte seg unna på campen i Siracusa og spiste kattemat. Derpå spydde han en hel dag. Glupsk som han er, spiste han spyet sitt også før han spydde igjen.

Livet med hund er så mangt. Om Floke er aldri så smart på visse områder, har han ikke vært i stand til å lære av ovenstående episode. Han er fortsatt klar som et egg til å lesse innpå hva han enn kommer over av spiselige og mindre spiselige greier. Han har trålet enga på den hyggelige Area Sosta Piergiovanni hvor vi står, og klart å finne en pizzaskorpe. Hvor nå den kom fra. Så nå fyker han rundt her med snuten som en støvsuger i håp om flere funn.

En fin camp for både oss og Floke med grønne enger med duftende sitrontrær og fine blomster. Riktig så fredelig. Vi er kun to bobiler her.  Verten har velvillig brakt oss både til og fra Taormina som eller er litt strevsom å komme opp til da taubanen opp er stengt for tiden.

Campen har utsikt rett mot Etna hvor man i heldige glimt kan se den sprute ild. Vår vert innrømmer at det til tider føles litt skremmende med en så mektig og uregjerlig nabo når askedrysset når ned til plassen.

Nå sperrer tåke all utsikt og det føles riktig å dra videre mot nye opplevelser.

Arriverci Sicilia – Bienvenuti Calabria

Sicilia har vært det eventyret vi håpet på. Vi har fått med oss utrolig mye, og kunne nok opplevd hundre ganger mer. Men det får eventuelt bli en annen gang. For vi har mange flere planer, må vite.

Nå går kursen rett til Messina og den halvtimes fergeturen over til fastlandet og Calabriaregionen. Nok en gang lander vi på en liten og grei Area Soster. Denne gang «Paci» som henger i berget bratt opp for havet og den idylliske lille byen Scila.

Det er helt mørk ute. En nesten full måne stråler over oss. Midt i mot ser vi lysene fra Messina.

Nå tar vi kvelden og bare koser oss. En aldri så liten fest med bare oss to og Floke for å feire at vi faktisk kom oss til Sicilia og at opplevelsene svarte til forventningene og vel så det. Jeg lager meg GT med nypresset sitron fra hagen i Naxos. Jan tar noen Birra Peroni. Og så deler vi en stor, kjempegod hvitost med Floke. Han var nemlig litt redd på fergen. Muligens pga. en bilalarm som hylte på hele turen. Vi synes Flokebarnet fortjener litt ekstra trøst og belønning i kveld. Flink og tålmodig som han har vært hele veien.

Utsskt fra Scila over til Messina

Men reisen slutter ikke med dette. Vi er ikke engang halvveis ennå. Flere opplevlser og land venter foran oss om ikke på rekke og rad, så ihvertfall ad kronglete veier.

Etna: Naturens Kraft og Fantastiske Utsikter

Reisebrev 10 – det mest spektakulære hittil på vår reise

Tenkte å legge ut et blankt reisebrev. For nå er jeg uten ord. Speechless. Vel, nesten da. Det varer ikke så lenge av gangen hos meg.

Vulkanen Etna – for en vilt fantastisk opplevelse! Jeg er euforisk lykkelig over å ha opplevd denne dagen. Altså ruiner, fornminner, arkitektur og kunst – visst er det fantastisk å oppleve. Det gjør inntrykk på meg. Noe sterkere enn annet.  

Men dette – det kan intet menneske skape. Naturens voldsomme og ubegripelige krefter. Det er i særklasse.

I morges så det ikke lyst ut der vi stod på den idylliske Mons Gibel Camping Park ved foten av Etna. Nå har vi hatt sol og fint vær så lenge at det nærmest har blitt en selvfølge.

Det var strålende sol i går da vi forlot den særdeles trivelige bobilparkeringen Area Sosta Ippo Camper i Siracusa. Forøvrig et perfekt og meget økonomisk alternativ for bobilfolk. Omgivelsene er ingenting, bortsett fra et kjøpesenter om noen liker slike skrekkens oppholdssteder. Men man er jo i Siracusa for å oppleve severdighetene. Det er svindyrt og innebærer masse restriksjoner og tillatelser og byråkrati å parkere i f.eks. Ortigia. Når bestyreren stiller som privatsjåfør, kan det ikke bli enklere. Vi får sett det vi skal, og kan slappe av i rolige omgivelser etterpå.

Det var sol hele veien mot Catania i går. Etna steg etterhvert opp foran oss på himmelen som det rene Fata Morgana. Helt magisk.

Sol like frem til en nydelig rød solnedgang.

Og i dag. Så grått at jeg kunne grått. Hele verden innhyllet i tett tåke. «Jamen, det var da så flott det vi så av Etna i går mens vi kjørte, er ikke det nok?» Jeg bare ser på Jan. Hallo, er det mulig? Et tåkete glimt på himmelen og så har vi liksom opplevd Etna? Niks!

Jeg gir aldri opp uten å ha prøvd

Tåke eller ikke, man gir da virkelig ikke opp et mål uten å ha prøvd til The Bitter End. Vi kjører oppover. Alle værmeldinger sier at det er lettskyet. Det er ren løgn. Alt er pakket inn i en tjukk, grå grøt, og det er null sikt. Jeg bare kjenner hvordan skuffelsen holder på å overta meg helt. «Det kan jo være Etna er høyere opp enn tåkelaget», trøster Jan. Joda. Og vi har ikke nådd «the bitter end» ennå.

Det er ei side som heter Tracking Etna. Den har en helt annen værmelding. Og den stemmer! Etter å ha snirklet oss oppgjennom Mordor med bare glimtvise formasjoner av lava-orker og -uruk-haier, stiger vi opp i solens rike mellom høye brøytekanter. Bak oss er en tett, gråhvit dyne. Foran oss stråler sola hvor Etna reiser seg majestetisk mot den knallblå himmelen. Høyreist og snøkledt puster den ut sine røykskyer og drysser svart aske utover den hvite snøen.

Skjønt, det er ikke mye av snøen som er hvit. Store deler av den er også rosa. Det skyldes en algeart kalt Chlamydomonas nivalis. Egentlig en grønnalge som blomstrer når temperaturene stiger og da produserer en rød farge for å beskytte seg mot UV-stråling. Da får vi det som kalles vannmelonsnø. Er ikke naturen fantastisk?

Det er tjåke fullt i startområdet for gondolbanen. Mengder av italienske barnefamiler som pakker på seg tjukke skidresser og stimer av gårde med akebrett under armene for å oppleve snøeventyret.

Det skal visstnok være en del minusgrader i Etnas snøskråninger, så jeg lures til å pakke på meg ullklær. Og holder raskt på å krepere av varme. Det er ulidelig varmt i gondoldingsen som tar oss opp til 2400 meters høyde. Sola steker.

Floke synes hans livs første gondoltur er litt småskummel, men han tar det med fatning. Den glir så rolig og stødig oppover mens utsikten blir stadig mer spektakulær.

2500 meter opp på Etna

Jan synes det greier seg å komme opp hit. Floke også. Han gnukker seg grundig i snøen og anser snøgnukking som dagens mål og store opplevelse.  

Jeg er nå en gang sånn at jeg går all in når jeg først skal oppleve noe. Den to- og den firbeinte overlates til å ta banen nedover igjen, mens jeg tar snøbussen videre oppover.

Enda godt at jeg ikke tok med Floke. Doningen går bratt oppover og rister og skumper så man må holde seg fast med begge hender. Den bruker vel en drøy halvtime et godt stykke oppover. Så går vi busspassasjerer videre med en guide til 3000 meters høyde. Lenger opp er ikke forsvarlig nå.

3000 meter opp på Etna

Det klarer seg fint for meg. Høydeskrekken utfordres tilstrekkelig. Vi står rett ved et krater som oppstod ved det siste, store utbruddet for tjuetre år siden. Da skjøt lavamasser opp i 700 meters høyde før de veltet nedover, rev med seg hele gondolbanen og forvandlet landskapet nok en gang.

Utsikten er ubeskrivelig og enorm. Snøkledte topper vi så nede ved basestasjonen, er nå langt under oss. Etna er ufattelig mye høyere oppe enn det ser ut til når man er nede ved basestasjonen på 1923 meter. Den høyeste toppen på Etna er ifølge guiden 3411 meter, men høyden varierer i forhold til aktivetenene. I tillegg er området enormt i areal, hele 1190 kvadratkilometer. Og selvfølgelig er også Etna-området på UNESCOs verdensarvliste.

Etna er Europas mest aktive vulkan, og har hatt kontinuerlige mindre utbrudd siden sist på desember. Det er fire dype krater som er aktive, ifølge guiden. Ikke bare én topp.

Akebrett hadde vært tingen når vi skal komme oss ned til bussen igjen. Snøen har en merkelig, kornet konsistens som gjør at det er veldig glatt. Omtrent som saltet snø i norske bygater.

Bussturen ned er ganske spennende. Man må virkelig tviholde seg i det man får tak i. Men for en herlig opplevelse! Det uendelige snølandskapet rundt oss glitrer i sola. Rosa og hvite flater med sorte dryss av lava innimellom. Her og der stikker størknede formasjoner opp.

Jeg er fylt til randen av lykke over å ha opplevd mektige, magiske Etna.

Tenk om vi bare hadde tatt for gitt at tåke der vi var betydde tåke på Etna!

En utrolig spennende vei ned østsiden av Etna

Taormina er vårt neste mål. Det betyr at veien nedover Etna går på østsiden. Campen ved Belpasso lå på ca. 700 meter. Nå skal vi helt ned til havet, dvs. rundt 2000 meter ned i løpet av to mil. Dette er nok KaràJans rekord i antall svinger og rask og stupbratt nedstigning. Det går på andre-giret hele veien. Svært krevende kjøring, så jeg bidrar så godt jeg kan med å legge meg over i u-svingene og bremse med liksompedalene på min side.

Sa jeg at vi kjørte opp gjennom Mordor? Det var nok bare en slags Suburban Mordor. Her på østsida av Etna skuer vi ut over det ekte Mordor, skapt av de stadige utbruddene. Senest i juni 25 stod askeskyen 6500 meter til værs her. Goldt, ødslig, svart, uhyggelig og ufremkommelig. Merkelige figurer og formasjoner i svart stikker opp mellom tåkestrømmene. Saurons rike. Så intenst fascinerende i all sin underlighet.

Furutrærne som har klart å reise seg som Fugl Fønikser fra asken, er spekket med gråhvite baller av furuprosesjonslarver. Det er millioner av dem. Er det Klumelobs/Shelobs avkom? Jeg trodde Sicilia var lykkelig fri for dem. De har ikke vært å se før nå.

Nye mål, nye steder. Opplevelsene tar ikke slutt

Vi lander på nok en idyllisk og beskjeden bobilplass i Naxos like før Taormina. Sosta Camper PierGiovanni. Innehaveren er en lykkelig dyrker av erter, bondebønner, sitroner og annet. Så vi finner hverandre. «Man må jo ha noe å holde på med», sier han og slår hendene ut mot åkrene sine. Jeg er så hjertens enig.

Han plukker tre flotte sitroner til meg. Duften er vidunderlig. Nå blir det pasta al limone, sier jeg. Ingen restaurant i kveld. Og sannelig min hatt tikker det ikke inn en melding fra Norsk Tipping. Jeg har vunnet femti kroner. Da er det altså lørdagskveld, skjønner jeg. Følgelig må Jan synge «Det er lørdagskveld i staten Tennessee» for meg. Det hører med når vi er på bobiltur. Noe må man gjøre for å markere forskjell på hverdag og helg!

Nå skal vi spekulere litt på hvordan vi skal få til å oppleve Taormina i morgen. Den er ikke så lett tilgjengelig

Hunder, mat og legender i Siracusa

Hundeepisoder

Det er mangt og meget å håndtere når man reiser med hund. Sand i senga, for eksempel. Når hundebarnet med de tette pelskrøllene, som stadig vokser seg lengre, har lekt oter på sandstranda, lander det mengder av sand i senga vår. Om jeg børster ham aldri så mye. For visst deler han seng med oss. Vi har ikke hjerte til annet. Da er det deilig med litt rolig tid hvor man får kjørt noen runder med klesvask. Det ser ut til at om «stellplassen» er aldri så enkel her i Italia, så står det en utendørs vaskemaskin der. Det er vi takknemlige for.

Floke røyter ikke. Han er såkalt cobberdog. Ingen godkjent rase. En miks av puddel, labrador og lagotto. Cobberdog’er ser ut til å anta alskens størrelser, farger og pelsvarianter. Floke har fått sin største arv fra puddel. De samme tette krøllene, og den samme tendensen til tørr hud. Så han klør seg en del. Som den kostholdsbevisste hundemamma jeg er, har jeg derfor kjøpt lakseolje som han får på maten sin hver dag. Det skal visstnok avhjelpe tørr hud og kløe. Hvorvidt det virker etter hensikten, er jeg usikker på. Uansett elsker Floke en slik herlig smakstilsetning. Han renslikker matskålen i det uendelige. En åpenbar konsekvens er dog tydelig. Hans etterlatenskaper er ikke lenger tørre knoller som lett lar seg plukke opp uten å etterlate spor. Det kreves litt mer innsats med tørking og gnukking med en skjør hundepose.

Hundeepisoder og andre opplevelser i Ortigia, gamlebyen i Siracusa

Som i dag, i Ortigia. En gigantisk kladas med fromage-konsistens droppes midt på Piazza Minerva. Det er mitt selvfølgelige ansvar å få fjernet mest mulig av den.

Som en del av historien må nevnes at jeg til enhver tid er iført en diger og høyst ukledelig solskjerm som legger hele ansiktet i skygge. Etter to og et halvt år med stadig mer smertefulle behandlinger pga. tilløp til hudkreft, må jeg være påpasselig. Forfengelig som jeg er, benytter jeg enhver anledning til å ta den av. Piazzaen lå i skygge, så solskjermen hang og dinglet på armen min da jeg skred til verket med å samle opp fromage-haugen.

Og enda en hundeepisode

Selvfølgelig lander den dinglende solskjermen midt oppi. Vel tar jeg ansvar for alt som påligger meg å ordne opp som ansvarlig hundeeier. Men det betyr ikke at jeg ikke får brekningstendenser av alt som er ekkelt. Den skjermen kommer ikke på hodet mitt igjen med det første!

Jan blir bestyrtet over at jeg ikke tar den på når vi kommer ut i sola igjen. Men der går genser’n, som min venninne i Halden sier. Heller hudkreft enn bæsj i håret!

Vel, det var bæsjen. Så kommer neste.

Vi har registret en liten dagligvarebutikk ikke så langt unna der sjåføren vår skal plukke oss opp. Det er Jan som er mest i nød som en brødskivespisende melkedrikker. Han går inn og handler, mens jeg venter utenfor med Floke.

Ut kommer en ung dame med en stor bøtte såpevann som hun øser utover gata hvor en stor dam av tiss renner nedover. På italiensk-engelsk gir hun meg klar beskjed om at man må ordne opp slikt etter hunden sin.

Floke er vel ikke skyldig i dette? Non è il mio cane, sier jeg bestemt. Ikke min hund. Innforstått, som har gjort dette.

Når Jan har handlet sitt, er det min tur til å gå inn og se om noe frister. Det blir en pakke pasta og en parmesanost. Den samme unge dame sitter i kassa. Faktisk sitter det to damer der som forklarer at man må ha med en flaske vann og ordne opp når ens hund besudler gatelegemet i slike uhørte mengder. Det er sånn circa det jeg tror de sier, for det går mest på italiensk. Jeg bare gjentar, no, non è il mio cane.

Tror du sannelig ikke de flesker til med å vise meg overvåkingsfilmen fra de siste femten minutter! Der står Floke og tisser en elv som plasker nedover gata. Mens jeg glor i en helt annen retning som den storøyde turisten jeg er.

Hva annet kan jeg gjøre enn å overstrømme dem med mine beste unnskyldninger på italiensk, engelsk, norsk og portugisisk? Heldigvis tar de det bare pent og ler av hele greia. De ler enda mer når jeg i forfjamselsen går fra de to matvarene jeg kjøpte.

Vel, så var det ikke så ille likevel. Man har bidratt til den allmenne underholdning. Det skal man aldri kimse av.

Ruslerier og spiserier

Forøvrig har vi hatt en deilig dag. Ruslet rolig gatelangs i gamlebyen på den lille øya Ortigia mellom barokkhus og kirker og i smale gater med mer vanlige italienske hus.

Sittet på utallige kaféer og inntatt forfriskninger. Her er jevnt over ganske dyrt, turistifisert som det er. Så man må være litt årvåken for ikke å blakke seg helt.

Det er vakkert her, og deilig med havet på alle kanter. Vi er vel begge enige om at vi foretrekker de smale gatene, fortauskaféene og bolighusene fremfor kirker og borger. Så mye som vi har reist rundt i Europa, når man et metningspunkt hva prangende byggverk angår.

Det alminnelige, folkelivet, mat og drikke er for oss en større nytelse.

Historien som er knyttet til det vi opplever, er vi dog interesserte i. Jeg liker veldig godt eventyr, sagn og legender, mens Jan liker å lese om de konkrete historiske hendelsene.

Legenden om Arethusas kilde

Følgelig ble Arethusas kilde, Fonte Aretusa det viktigste å se for meg,

Ifølge gresk mytologi var Arethusa en av de femti nereidene som var døtre av havmannen Nereus og okeaniden Doris. Hun var en særdeles vakker nymfe og jaktfølgesvennen til gudinnen Artemis. Hun ønsket å forbli ugift og fri.

En dag da hun badet i elven Alfeios i Arkadia i Hellas, fikk elveguden Alfeios øye på henne og ble lidenskapelig forelsket. Historiens første «stalker»? Uansett forfulgte han henne. Arethusa prøvde å komme unna, men stalkere gir som kjent ikke opp.

I desperasjon søkte Arethusa hjelp hos sin venninne Artemis.

Artemis skjulte henne i en sky og forvandlet henne til en underjordisk kilde slik at hun kunne flykte under havet til øya Ortigia i Siracusa. Men tror dere Alfeios ga opp? Sleipingen forvandlet seg til en elv som strømmet under havet fra Hellas og blandet seg med Arethusas kilde på Ortigia. Dermed var de forent for evig. Kilden og elven ble ett.

Stakkars Arethusa, det var jo ikke noe krisesenter på hennes tid. Legenden benevnes som en vakker historie om evig kjærlighet. Men strengt tatt er det vel heller en historie om evig overgrep. Arethusa er forøvrig Siracusas beskytter. Som om hun ikke hadde nok å stri med.

Uansett er denne legenden en morsommere forklaring på hvorfor det befinner seg en ferskvannskilde rett ved havet i Ortigia enn en mer vitenskapelig en.

Forøvrig vil jeg legge til et det er veldig søte kaniner som gresser i området ved Apollos tempel. Langt søtere enn ruinene av templet.

Og at sitroner og pistasjnøtter er en stor greie her. Jeg liker begge deler.

Sitroner og pistasjnøtter får vi på hele Sicilia. Så nå vi kan trygt forflytte oss videre til neste sted.