Dagbok fra en hagenerd

Dag 5.

Dagbok fra en hagenerd handler fort om mye mer enn hage når hagenerden har ADHD.

Som vanlig oppe før seks og foretar hage- og drivhusrunde for å sjekke forholdene. Som vanlig også kun iført pysjamas. Deretter skriving av blogginnlegg før dagens første planlagte aktivitet, blåbærtur i skogen.

Klokka er allerede blitt halv ti, alt for sent når dagen er varm. For her må skogsbesøk skje iført langbukse med sokker utenpå for flåttbeskyttelse. Finner frem bilnøkkelen, men kommer på at jeg skal ha med bærplukker og springer ned i kjelleren etter denne. Ser at avfukteren i kjelleren (er noe galt med fukt i et av rommene) er full. Den må tømmes. Springer opp igjen og kommer på at jeg ikke har hentet bærplukkeren. Ned i kjelleren igjen og får øye på boksene med Ramløsa under trappa. Det må jeg ha med, ja. Opp igjen med Ramløsa, men uten bærplukker. Så ned igjen. Kommer meg endelig ut til bilen med bærspann og alt som skal med. Men hvor søtten er bilnøklene? En panisk jakt settes i gang.

Ikke er de i boden hvor bærplukkeren var, ikke på badet hvor jeg tømte avfukteren, ikke på gjesterommet hvor avfukteren står.

Hvor i helsike har de blitt av? Hvor har jeg vært etter at jeg tok den i hånda? Badet, soverommet, stua, drivhuset, kjøleskapet, vaskerommet…. Rundt og rundt. Leter og leter. Omsider åpenbarer de seg i en liten kjøkkenskuff. Åja. Det stemmer. Jeg kom jo på at jeg skulle ta ekstra astmamedisin før jeg dro. Selvfølgelig ble nøklene puttet i skuffen hvor den er.

Så kjører jeg da mens jeg tenker på at jeg alltid blander sammen to veier når jeg skal i marka. Begge fører til marka, det er skog overalt her, men jeg har bare tenkt meg opp til Ertemoen. Men avkjørselen til Ertemoen dukker ikke opp. Selvfølgelig. Feil vei igjen. For n’te gang. Jeg kjører og kjører og speider etter blåbærlyng. Ooops, der var det fartskontroll, heldigvis kun for dem i motsatt kjøreretning skjønner jeg, når jeg ser skiltet med slutt på sekstisone og jeg ligger i sytti.

Så finner jeg endelig et sted å stoppe. Smeller igjen bildøra og åpner bak for å ta ut bærspann og -plukker. Men bilen er låst. Mobilen ligger i forsetet. Dette kunne fort blitt en liten katastrofe. Jeg har tydeligvis kommet til å låse bilen mens jeg kjørte, men er heldig. Hadde nøkkelen i jakkelomma.

Aner ikke hvor jeg er, men det er i Halden kommune og det er skog. Tett og svart og sikkert full av flått. Men ingen blåbærlyng. Jeg prøver andre siden av veien og er heldig. Her er det bær. Og fluer. Og klegg. Og mygg. Og høyst sannsynlig flått på luringa i alskens busk og kratt. For her er det tett og uten andre stier enn noen dyretråkk. Det føles som det kribler overalt under klærne. Men jeg nekter å dra hjem uten bær. Så det plukkes i vill fart med bærplukkerene, så fort at halvparten er bare lyng.

Det er uutholdelig varmt og uutholdelig mange småfluer. Til slutt blir jeg helt desperat og finner gudskjelov bilen som var parkert mye lenger unna enn antatt. Vrenger av mag både singlet og treningsbukse sikker på at de er fulle av flått. Rister dem godt og sjekker både inni BH’en og trusa. Ingen flått å se. Deretter kjører jeg rett til apoteket og kjøper det velomtalte flåttmiddelet Centaura. Det skal faktisk virke mot alle insekter som angriper meg i skogen.

Den store blåbærfangsten ble det ikke, den får bli en annen dag. Tidlig om morgenen før sola steker og godt dynket i flåttmiddel.

Utenfor butikken står én og selger norske jordbær til 75 kr kurven. Inne selges de samme for 55 kr. Tidenes optimist. Jeg, som bare stikker innom for å kjøpe Philadelphiaost fordi jeg har lyst å bake gulrotkake, kommer ut med litt av hvert. Her var mange fristelser når man ennå ikke har spist mat. Nykål, det vil jeg ha til middag. Vannmelon og jordbær, det er så godt til salat nå når jeg har slike mengder av basilikum å bruke. Og så Fetaost, det hører med i en sånn salat. Kokt kål, ja da vil jeg også ha seterrømme og cottage cheese. Røroskost, feitrømme blandet med skjørost. Europris, ja. Dit må jeg faktisk innom for å kjøpe bokser til alt jeg skal fryse ned. Og pulver til oppvaskmaskinen. Men sannelig har de også akkurat slike plantestativ jeg mangler. Og en sånn trådkompostbinge hvor jeg kan stappe alt kuttet fra vrihasselen og hekken av lind. Det satte seg bare bom fast i kompostkverna, så det må komposteres som det er. Og gul spraymaling, det trenger jeg til de to gamle campingstolene som står der sola går ned. De bør gløde tilbake til sola.

Det før omtalte SAS-kredittkortet som skal sies opp, blir svidd litt til. Det er doble poeng i juli, og jeg samler til flybilletter til Trondhjem. I tilfelle jeg ikke tar tog neste gang. Mens kortet svies, nyter jeg den søte kløe. Så er det min tur til å bli svidd når regninga kommer. Den sure svie. Men æ står hainn nok av.  Har jo mat for mange måneder snart.

Vel hjemme monterer jeg ivrig kompostbingen oppå noen planker og med et lag Slux sneglemiddel under. Begynner å fylle den før jeg kommer på at jeg må hente resten av det som er i bilen. Men hvor er bilnøkkelen nå? Ikke inne, for der har jeg ikke vært ennå. Husnøklene ligger i bilen. Ikke i lomma, for det er ingen lommer på treningsbuksa. De må være et sted hvor jeg har gått og samlet opp ting til komposten. Eller i drivhuset, for der har jeg også vært. Men borte er de. Er de lagt til kompostering tro? Må jeg tømme hele greia? Da kjenner jeg noe hardt som gnager mot hoften. Der er de, inni buksa. Herregud, jeg er glad Jan ikke er hjemme nå. Synes jeg hører hans formaninger om at nøkler MÅ legges på plass. Med én gang. Jeg skulle jo det også, men ble bare litt sånn komposteringsdistrahert.

Alt årne sæ smått om senn. I det lille pallekarmteltet er det en kaotisk jungel med grønnkål, svartkål, rester av pak choi og bønner. Det bugner av voksbønner. I en annen pallekarm bugner det like mye. Godt gjemt under apargesens grønne slør. Det høstes, og beskjæres og bindes opp. Bønnestenglene var blitt lange, selv om det egentlig skal være lave planter.. På høy tid. Likeså med de blå brystsukkerertene som overhodet ikke egner seg som sukkerert. Belgene vokser seg harde på et blunk. Dette er erter som må pilles. Da er de til gjengjeld svært gode. Var slike jeg laget suppe av forleden.

Det blir en bra innhøsting som jeg ikke gidder å ta meg av før i morgen. Det er så mye annet å gjøre, og timene flyr. Godt at det er høstet, så plantene kan produsere mer. Plantenes hovedoppgave er reproduksjon. Så lenge man høster i tide, vil de ikke oppleve oppgaven som fullbrakt og dermed fortsette å produsere.

Blåbæra renses og går i fryseren før jeg lager meg middag med kål, nyhøstete bønner og salat av jordbærspinat og agurk. Og med alskens urter og blomster fra hagen. Så godt og sommerlig på en strålende dag som denne.

Jeg føler meg full av energi og fortsetter ute i hagen utover kvelden. Innser at vrihassel egentlig er best egnet til å kjøres til hageavfallsmottaket. Åpner garasjen for å finne noe å samle den slags avfall på så det ikke blir liggende og mulches ned i singelen på gårdsplassen.

Eneste jeg finner er et trekk til å ha over bil, noe det aldri har blitt anvendt til. Men noen har funnet en god bruk av det. Her er et flott musebol med masse lodne greier. Og garasjen er full av muselort. Ikke minst oppå hele snekkerbenken til Jan. Dette er er ikke musa som ble med nordover i bobilen, for gressklipperen som jeg brukte på mandag, er dekket av muselort. Jeg pælmer ut trekket med musebol og alle sekker med sagspon som er gode byggematerialer for de små.

Stenger garasjen og konsentrerer meg om å samle hageavfall. Klokka er over ni og det verker i hoftene etter all sjauingen gjennom dagen. Har vel strengt tatt jobbet nok. Tror en sykkeltur i finværet vil gjøre godt. Men hvor er garasjeåpneren? La jeg den ikke på plass i sted, da?

Det blir en nye panisk jakt a la den i morges. Til slutt finner jeg den. På plass der den skal være, Men der var den ikke i sted! Dette er sånne pek husnissen gjør mot meg hele tiden!

Så herlig det er å sykle fort i sommerkvelden! Jeg begynner å bli fortrolig med min elektriske sykkel og nyter å sykle så fort. Denne har ingen fartsbegrensning på tjue kilometer som jeg hørte noen andre hadde. Da ville jeg blitt sprø. Jeg bruker minst mulig strøm, vil kjenne at det tar i musklene. Men det er godt å ha hjelp oppover bakkene. Så jeg finner ut at jeg kan sykle opp til Brekkerødlia og si hei til våre venner der. Tuller og roter litt for alt ser annerledes ut fra et sykkelsete enn fra et bilvindu. Til slutt seiler jeg likevel inn i gården deres i god fart. Litt for god når jeg må bråbremse fordi det står tre biler der. Søren, har de besøk? Unngår så vidt å tryne i singelen før jeg snur på femøren og farer ned over igjen. Opp til Karrestad hvor bestevenninna bor. Vet de er på ferie, men kan jo sjekke om huset står. Det gjør det, og det gjør også det gigantiske kirsebærtreet. Her blir det slang. Jeg elsker sånne halvsure kirsebær. Mitt lille tre har kun gitt meg to bær i år.

Vel hjemme er jeg så gira at jeg fortsette å samle til den nye kompostbingen, men innser at jeg ikke kan kjøra kverna klokka halv tolv på kvelden. Tar heller en telefon til min kjære i nord, som heldigvis har frisknet til.

En dag like mangslungen og kaotisk som en ADHD-hjerne fungerer, er over. Til tider frustrerende, men likevel god inntil jeg får en trist beskjed. En av våre svært gode venner som vi har delt mange vintre med i Olhão, har gått bort. Det var ventet, dessverre, men så uendelig trist likevel. Så jeg må ringe til Jan igjen. Kan ikke sitte helt alene og kjenne på dette. Ludo er jo heller ikke hjemme, og jeg savner ham så inderlig.

Ikke lett å sovne nå, men en ny dag kommer nok likevel.

Håper den blir god.

Dagbok fra en hagenerd

Dag 4.

Bærtur var planen og bærtur ble det. I hagen.

Dagen starter i sekstida etter fem timers søvn. Jeg har visst sovet fra meg for en stund nå. To sjutimers netter har gjort susen.

Før bærturen spyler jeg ren klematis og hosta for svarte lus. De elsker rabarbra også, men der ser det ut til at jeg har fått spylt dem bort for godt.

Det er ikke stort igjen av solbær og rips. Det meste var plukket før vi reiste til Tylldalen. Avlingene er ennå alt for små etter hva jeg forventer fra slike busker. Slett ikke nok å tære på til vinteren. Er buskene for unge, tro? Eller står de for tett? Jeg vurderer uansett å omkalfatre dem litt. De to stikkelsbærbuskene er små, men gir fire liter bær. Og ennå er det en del igjen nederst som ikke er modent ennå. Røde stikkelsbær er så godt! Men det ser ut som jeg er rullet i et tornekratt før jeg er ferdig med jobben. Det beste hadde vært å ha oppstammede bærbusker, men det er dyrt. Så planen er å flytte stikkelsbærbuskene og bygge opp et slags podium til dem så de kommer litt høyere over bakken. Da blir det lettere å plukke. Deretter kan jeg spa opp ripsbuskene og spre dem mer inni bærstativet.

Jeg slites mellom frykten for å ha for mange bærbusker slik at det blir en mare å måtte plukke alt, eller det å ha for få til å gi nok bær. Jeg har et noe traumatisk forhold til bærplukking etter på ha vokst opp med en gigantisk bærhage hvor mora mi mente det var passende barnearbeid å sørge for plukkingen. Men jeg elsker bær. Foretrekker det fremfor frukt og spiser bær hver dag. Det jeg ikke spiser etterhvert, fryser jeg ned slik de er. Uten bearbeiding. Vil ikke ødelegge den friske smaken med koking, og vil ikke ha sukker. Jordbær er de eneste bærene jeg gjør noe med om jeg skal lagre for vinteren. De røres med sukker, En halv kilo til en hel kasse jordbær er nok. Om man kjører halvfrosne bær med mikser og evt. bittelitt sukker, så får man et stivt og jevnt syltetøy uten å ha tilsatt noe som helst.

Solbær har så spesiell smak at de kan være gode å lage gelé av. Men jeg har ikke nok bær, så jeg fryser dem ned for å ha til bruk ved neste gangs smaksetting av kombucha.

Husker forresten en dessert jeg pleide å lage før i tiden, den krever litt solbær. Da brukte jeg noen friske, den gang svært så eksotiske frukter. Som stjernefrukt, kiwi, physalis, fiken o.l.

Laget sabayonnesaus/zabaglione, dvs. en eggedosis av eggeplommer som varmes og spes med hetvin, fortrinnsvis Marsalavin. Denne herlige sausen ble helt på en stor middagstallerken. Oppskåret (nei, det heter ikke oppskjært) frukt dandert pent oppå og hele solbær drysset over. En hjemmelaget mandelmakron hørte også med. Gud bedre så godt!

Okey, da har jeg flere planer for solbærene. Skjønt bringebær som gratineres med sabayonnesaus er også dødsgodt.

Jeg er imponert over hvor flink jeg er til å holde meg til det jeg har planlagt å gjøre. Normalt ville jeg holdt på med tusen ting på én gang, slik kaoset i hodet mitt driver meg til. Nå er jeg skikkelig streng med meg selv slik at jeg kan klare å få tatt oppgavene i prioritert rekkefølge.

Neste post på programmet er å tynne i jordskokkplantene som vokser på tre steder. Jeg har to plantekasser nær hekk som står oppå paller. De må de, ellers vil røttene fra hekken snike seg innunder og vokse opp i kassene. Det skal vi ikke ha noe av. Squash i den ene kassa og jordskokker i den andre.

Jordskokker liker å vokse dypt, de største og fineste knollene dannes ofte langt nedi jorda. Dermed er de ikke egnet til å dyrke i kasser med bunn. Alt røskes opp. Resten av jordskokkene tynnes også ganske brutalt før jeg rasper av bladene nesten helt til toppen. Da ser de mye finere og mer elegante ut. Snart vil de komme i blomst og bli veldig dekorative.

Bladene blir fint jorddekke. Mulching som det heter på dagens engelsk-norske språk. Overflatekompostering. Jeg klipper av alle røtter og hiver dem i en bunnløs kasse med jordskokker. Resten av de lange stilkene kverner jeg opp og hiver i kassen hvor det nå kun står igjen en enslig melonplante. Fra jord er det kommet, til jord skal det bli. Alt som ikke har sykdom på seg, går tilbake til jorda. Alt som ikke er smått, klippes eller kvernes opp slik at nedbrytingen går raskt. Grillkullet jeg kjøpte forleden, havner også her siden jeg ikke har gravd ned murerbaljene ennå. Kullet er allerede aktivert med gullvann. Det trengs her, for det er knusktørt i kassen, tross pøsregn og vanning. Og til tross for at jorda er bygd opp etter Hügelbedprinsippet med råtnende trelegger nederst og mye annet snadder.

Innimellom spiser jeg faktisk en sen lunsj. Har bestemt meg for å ha to måltider i dag, så ikke kroppen forledes til å tro at det er noen rutiner hva måltider angår. Det skal være lurt ifølge nyere forskning. All vitenskap er ferskvare, også ernæringsfysiologi. Men det har visst ikke de som driver med dette fått med seg i Norge. Mye av det forskningsbaserte styres også av interesseorganisasjoner innen landbruk, margarinproduksjon, sukkerindustri osv.

Som nevnt spiser jeg meg gjennom fryseren før den skal tines av. Det funker omtrent som Sareptas krukke. Det fylles opp med nye pakker med føde vel så raskt som jeg spiser unna.

Et halvt hjemmebakt surdeigbrød er tint opp, samt en pose reker. Nok til tre rekesmørbrød. Masse Kviteseidsmør og majones, sitron, gressløk og persille. Herlig.

Jeg fortsetter med å kverne plantestengler ute. Ligger en del oppå potetåkrene som heller ikke er kvernet. Før jeg vet ordet av det, er jeg i ferd med å beskjære både den store vrihasselen ved veien og prydepletreet samtidig som jeg henter kvister som er lagret bak drivhuset. Sånn med det samme jeg har kompostkverna i gang.

Nei, nei nei. Det var ikke dette jeg skulle gjøre nå. Dette står mye lenger ned på prioriteringslista.

Jeg får telefon fra min kjære som nyter kammermusikk og finvær i nord, men som nå ikke nyter noe. For han har blitt syk. Som i fjor da han var der oppe. Da kom han hjem med covid. Får håpe det ikke er det denne gang. Han bedyrer at han er litt bedre nå til kvelden, men har vært sengeliggende og ynkelig gjennom dagen. Håper inderlig han er bra i morgen så han får med seg alt som planlagt.

Avbruddet med telefon viser at klokka allerede er halv ti på kvelden. Antakelig på tide å gi seg for dagen. Dagens siste gjerning ute blir å plukke et lite spann med bringebær som har modnet i løpet av dagen, samt alle nedfallseplene. Nedfallsepler er utmerket å bruke når man bare skal ha saften fra dem. Den trengs når jeg skal lage myntegelé. Altså syrlig gelé som er middagstilbehør. Uunnværlig til lam som jeg ikke spiser siden jeg boikotter konfliktkjøtt. Men som jeg kan spise hvis det er lam fra villsau e.l. som holdes der de ikke er i konflikt med rovdyrenes rett til eksistens. Min svake karakter, som gjerne gir etter for fristelser i form av mat og drikke, antyder at et glass boblevin eller to på terrassen vil smake utmerket nå i finværet etter dagens dont. Men nei. Bobler blir det dog i form av hjemmelaget hylleblomstsaft blandet med sitron og Ramløsa. Nydelig det også. Og en stor skål med diverse bær og fløte. Ble så mett av rekesmørbrødene at jeg ikke orker middag av gårsdagens ertesuppe. To måltider blir det uansett når desserten ble inntatt så sent.

For trøtt til å lese, for trøtt til kryssord, for trøtt til TV. Bare litt sløving på Insta og Face før jeg slukner i forvissning om at morgendagen bør inneholde en tur i marka og forhåpentligvis blåbærplukking.

Om noen lurer, så har jeg vaska meg i dag òg. Selv om jeg ikke var søkkblaut og dekket med hønsegjødsel. Bare kvist og kvas og bladrusk og en meitemark mellom tærne.

God natt.

Dagbok fra en hagenerd

Dag 3.

Sannelig begynner det å komme seg med søvntimer! Sov helt til halv åtte i morges. Var riktignok våken en time midt på natta og fikk gjort unna både Wordle og Waffle, men det ble hele sju timer med søvn. Nytt og uvant.

Ute pøsregner det. Takk og lov, hele Østfold trenger alt regn det kan få for tiden. En perfekt dag til å gjødsle trengende vekster. Bortsett fra et stort MEN. Gummistøvler og regntøy befinner seg i bobilen som er i Lofoten. I første omgang finner jeg en paraply. Det trodde jeg heller ikke jeg hadde. Bruker det aldri. Men får kommet meg til drivhuset og lukket takvinduer som står på vidt gap og slipper syndfloden inn. Tar også en aldri så liten runde i hagen og registrer at grevlingen har hatt party i natt. Store deler av plenen på sørsida er preget av gravevirksomhet. Det er grevlingen vel unt. Dette runde, lodne og søte nyttedyret renser jorda for oldenborrelarver som lever av å spise gressrøtter. Skulle bare likt å få sett på når grevlingen driver på. Får vel se å vende et av rådyrkameraene den veien.

Utelivet frister ikke overmåte, så jeg bestemmer meg for innearbeid. Vurderer svakt å vaske gulv. Vurderer å tine av fryseren i kjelleren og rydder litt sånn halvveis. Bestemmer meg for å spise unna av det jeg har igjen fra fjorårets grøde før jeg går videre med saken. Frysevarer er dessuten alt for kalde å ta i når jeg bare finner en av ullvottene mine. Heldigvis kommer jeg på morsommere aktiviteter enn å drive med ugjort husarbeid. Jeg har tross alt ferie.

Jeg kan skrive dagbok fra hjemme aleneferien min! De to foregående innleggene ar altså skrevet i ettertid. Muligens stemmer de sånn noenlunde likevel.

Det går ikke så fort å skrive blogg som man skulle tro. Selv om jeg skriver lett og fort uten å tenke. Formulering er intet problem. Ortografi, derimot… En sabla røre av dysleksifeil og tastefeil grunnet ADHD-tempoet mitt. Det tar tid å rette opp, selv om jeg skriver i Word. Word behersker for eksempel ikke sammensatte ord. Siden jeg vet hva ordene skal være, så leser jeg dem riktig og er ikke i stand til å se at de er feil skrevet. Altså en jækla jobb jeg pålegger meg selv. Jeg kommer fra en familie hvor der er minst et par tre i hver generasjon som har dysleksi. Ordblindhet som vi kalte det i sin tid. Vi har aldri sett på det som dumhet, men heller satt vår ære i å mestre korrekt ortografi. Ekstremt arbeidskrevende og mange feilskjær, men det går an.

Nok om det. Så er det bilderedigering. Alle bilder må krympes til web-format for ikke å stjele hele kapasiteten på bloggen. Det tar også tid. Plutselig er klokka to, og jeg har sittet i nitti graders stilling i timevis. Blir nødt til å brette ut meg selv for å komme i gang. Seks timer uten fysisk arbeid er ikke bra.

Etter intens leting finner jeg et par gummistøvler som er tre nummer for store og en regnfrakk som er tre nummer for liten og begir meg ut i vannhavet.

Hele hagen, og i særdeleshet løk og poteter, får en generøs porsjon med hønsegjødsel. Siden Ludo ikke er hjemme, er det håp om at det kommer vekstene til gode. Ingen hund som tråler hagen og slikker den ren for delikatessene. Spyler alt grundig etterpå, så det kommer godt ned til jorda. Vanning bør i det hele tatt skje i regnvær. Det er når bakken er fuktig, at jorda klarer å ta imot masse vann. Da trenger det godt ned til røttene i motsetning til når jorda er tørr. Da preller bare vannet av og renner vekk og/ eller fordamper.

Jeg er søkkvåt, for det regner inn i den lille regnfrakken. Det er ikke kaldt, så jeg går ufortrødent løs på vekstene i drivhuset. Alt vokser alt for fort og blir til kaos. Forsåvidt normalt med kaos rundt meg, men jeg vil at vekstene skal ha det bra. Fjerner omtrent halvpartene av blader og tyver fra tomat, agurk og armensk melon. Sistnevnte dekket halve gulvet i drivhuset. Det er ikke alltid at alle frø jeg har lagret, er så godt merket, så da kan det dukke opp interessante saker innimellom. Som denne, som jeg antok var frø av frilandsagurk.

Det er fullt av irriterende småfluer overalt. Har nok vært for generøs med vanning. Så jeg setter ut felle for bananfluer med vin, eddik og honning samt limpapir. Og halve rå poteter i alle kassene i tilfelle fluene er hærmygg. Jeg har ikke peiling. Skadedyr og plantesykdommer er ikke så veldig interessant, så jeg orker ikke lære så mye om det. Følger i hovedsak naturens prinsipp om at alt skal regulere seg selv. Bortsett fra når det kommer til brunsnegler og liljebiller. De har ingen naturlige fiender i Norge bortsett fra meg og likesinnede som gir dem krig på kniven.

Det blir tid for å spise hagemat fra fryseren. Men først må alle klær av. Jeg er, som sagt, søkk våt, og det viser seg at jeg også er full av hønsegjødsel. Ikke bare på støvler og regnjakke, men også den fine lyseblå genseren min har antatt noen ukledelige brune sjatteringer på ermer og mage. Jaja, både klærne og jeg er vaskbare. Men ser jo hvorfor jeg aldri kan bli noen insta-dronning her jeg stadig sjauer rundt i den underligste bekledning full av jord og annet snusk med kvister og blader i bustet hår og med gledesrender (for andre enn hagenerder heter det visst sørgerender) under både tå- og fingernegler.

Ikke mye av flagrende kjoler og bølgende silkehår og dill dall og levende lys i drivhus og på terrasse her i gården, nei.

To store poser med erter har jeg satt på lav varme på komfyren, men det er muligens en stund siden jeg gjorde det. Vannet er borte, så jeg kom visst inn i grevens tid. Dog ingen skade skjedd. Ertene får mer vann og selskap av oppklippet pipeløk og hvitløkblader, isop, åkermynte og løpstikke. Samt pepper og hjemmelaget urtesalt. Kjører hele greia i den velsignede food-prosessoren som jeg ikke klarer meg uten. Kremfløte og Kviteseidsmør går også i. Godt fett gjør godt for både hjerne og gane. Så jeg garnerer suppa med god olivenolje også før jeg slenger på stemor og gjøksyre for at den skal bli pen, og cashewnøtter for crunch.

Så himmelsk godt det blir! Nå angrer jeg på at jeg ikke har orket å bake brød, for det hadde gjort seg som tilbehør. Rugknekkebrød med masse smør og hakket persille er dog ingen dårlig erstatning. Muligens ville alt smakt godt etter tjueseks timers faste, men det tror jeg ikke. Rent objektivt er dette en vidunderlig ertesuppe og heldigvis nok til to dager. For jeg skal jo ha dessert også.

Plukket rabarbra tidligere i dag siden jeg i år har fått dilla på rabarbragrøt med fløte. Den får vente. For sannelig er det ikke atter en hel del modne bringebær og jordbær som må plukkes i øsregnet. Tar med litt rips også, så blir det nok en herlig bærdessert. Med kremfløte, så klart.

Følger fortsatt et av de nye kostrådene om å avstå fra alkohol. Uten at jeg har de ringeste planer om å bli avholdsmenneske. Jeg elsker vin. Men tror kroppen har godt av å være uten av og til også. Litt sånn leverempati en gang i blant. Jeg nyter en blåbærkombucha blandet med Ramløsa til middagen. Til desserten har jeg iskaffe med havremelk. Jeg glemmer alltid å drikke ferdig kaffen min om morgenen, så da transformeres den til dessertkaffe etter middagen. Riktig så deilig.

Nå har jeg sovet så mye at jeg ikke en gang er kveldstrøtt, så jeg tar en hagerunde og tenker på morgendagens prosjekter. Røsker vekk en god del av jordskokkplantene. De skal det tas mye av i morgen. Registrerer at det utrolig nok er nesten tørr jord i kassen med squash, tross en hel dag med skybrudd. Ikke rart at jeg måtte kaste hele åtte små squash da jeg kom hjem forleden. Så mange hadde ikke hatt sjans å utvikle seg i tørken. To stykker har derimot vokst seg store siden i går og blir med inn.

Så er det sneglerunde. Brunsneglejakt med lommelykt. Ikke en eneste er å se til tross for at det florerer av dem like oppi veien. I denne krigen er jeg seierherre. Eller egentlig seierkvinne.

Nok en deilig dag er over. Regnet og jeg har i samarbeid gjort hagen vel, og jeg kan ta senga i selskap med Rolf Hansen. For uinnvidde er det Dagbladets kryssordkonge som kun deler seng med meg i form av kryssordoppgaver. I morgen blir det oppholdsvær og jeg skal på bærtur i hagen

Dagbok fra en hagenerd

Dag 2.

Jeg våkner frisk og uthvilt klokka halv sju etter hele sju timers søvn! Godt å sove i egen seng med Tempurmadrassen jeg er så avhengig av.

I dag blir det høste- og foredlingsdag. Jeg plukket fem kilo squash i går, så nå blir det middagskaker til fryseren. Fire kilo squash raspes. saltes og henges til avrenning før jeg siler av bærkombuchaen og har på flasker med én teskje sukker. Sukkeret vil gå med i den videre fermenteringen, men også føre til at det dannes bobler. Sist jeg laget kombucha, lot jeg den ikke utvikle kullsyre. Vi har hatt et par morsomme episoder med eksplosjon og dekorering av hele kjøkkentaket. Men det er litt friskere med bobler, da. Og nå åpnes alle flasker utendørs under trygge eksplosjonsforhold. (Apropos det, man tar sine forholdsregler, ikke «forhåndsregler»).

Tar meg tid til kaffe og de daglige Wordle, Waffle, Quordle, Quordle sequence og Blossom før jeg starter ute. Nye bringebær er modne i dag igjen og en del markjordbær. Nok å høste til en stor og god dessert som settes i kjøleskapet.

Deretter står rotsellerien for tur. Det er genialt å dyrke rotselleri. En god, lavkarbo grønnsak som merkelig nok koster skjorta i Norge. Det er i det hele tatt merkelig at rotgrønnsaker skal være dyrt her. Det er gammel husmannskost som er lettdyrket i vårt klima. I årtier har folk satset på halvfabrikata og prosessert mat og glemt hva som var vanlig før. Så kom de trendy kokkene med tatoveringer og «manbuns», og rotgrønnsaker ble relansert på gourmetrestauranter som noe nytt og trendy. Butikkprisene matcher dette. Verden vil sannelig bedras.

Men, rotselleri. Man må ta av nesten alle stilkene for at knollen skal bli stor. Og da har man plutselig mengder av noe tilnærmet stangselleri. Ingen grunn til å dyrke det i tillegg altså. Det blir en helsikes jobb. I det gode Haldenklimaet følger også plager. Mengder av svarte lus klumper seg sammen på det meste av planter. Selleristilkene er fulle av dem. Jeg separerer blad og stilk og legger bladene i vann. Vasker alle stilkene først. Én og én. Deretter ett og ett blad. Det tar sabla lang tid. Ikke det at jeg gjør meg så mye av å spise litt utøy på blad og bær. Man er hva man spiser, så jeg antar at det som sitter på vekstene smaker omtrent som dem. Og det meste skal varmebehandles uansett. Proteinrikt er det sikkert også. Andre folk er som regel litt mer fintfølende, og det lages faktisk mat til fler enn meg av og til. Hadde det vært grønne lus, hadde de knapt vistes, men disse er altså svarte og er uhorvelig mange. Jeg tar meg tid til å få vekk alle før jeg skjærer stilkene i bittesmå biter og fryser ned. Blir fint tilskudd til supper, pastaretter o.a. når hagesesongen er over. Burde vel forvellet dem først, men det glemte jeg. Bladene legges til tørk utover. De skal pulveriseres og bli sellerikrydder.

Sitronmelisse, åkermynte, sitrontimian og estragon plukkes og henges til tørk i buketter. Eplemynte, som var vanskelig å få til mye av i Trondhjem, vokser så grassat her at det er et problem. Den er nydelig og mild på smak og passer godt i både te, kaker og desserter og er mitt førstevalg når jeg lager myntegelé. Nå tar jeg meg tid til å raspe av alle bladene og legge dem til tørk. Stilkene går til jorddekke på potetene.

Oregano ble høstet tidligere og er nå ferdig tørket. Jeg har alt inni et putevar og gnir godt så det løsner fra stilkene. Deretter ristes alt gjennom en sil med passe store hull, så jeg får et fint og jevnt krydder uten spor av stilker.

Isop har jeg for mye av til å høste alt, men den er uansett en fin pryd- og humleplante. Jeg høster en del og bestemmer meg for å raspe av alle blader og blomster på denne også før det tørkes. Men herlighet så lang tid det tar med denne mengden! Jeg går lei når jeg er kommet halvveis og tar en handletur for å få litt pause.

Drar på Jern & Fix for å bruke penger jeg ikke har. Men skal si opp SAS-kredittkortet mitt nå når jeg oppdaget at det koster nesten to tusen i årsavgift! Derfor blakk. I dag får det gjøre nytten litt til. Jeg unner meg noen betongheller samt det viktigste, to store, dype murerbaljer. Bunnen skal skjæres av før de graves ned i bakken. Eplemynte skal bo i den ene og marokkansk mynte i den andre. På det viset hindres de i å spre seg og ugress hindres i å trenge seg inn. Så får jeg også frigjort pallekarmen eplemynten har okkupert, til noe annet.  Jeg kjøper en pose grillkull til å ha i murerbaljene. Det er billig. Ladet med gullvann og/ eller neslevann blir det biokull som selges i dyre dommer fra trendy nettsteder for hage. Biokull er mikrobenes «korallrev» og bidrar til å balansere jorda og, særlig viktig, holde på fuktighet. Om noen har brukt grillkull å avse, tar jeg med takk imot.

Deretter innom Kiwi og kjøper fetaost som jeg trenger til squashkakene jeg skal lage, samt ti poser revet Mozzarella som selges til halv pris. Finner også fruktpektin som vil komme godt med når jeg skal lage geléer. Har som regel ikke brukt det siden det meste av gelé blir ganske stiv uansett. Men nå har jeg så smått begynt å tenke på at jeg produserer så mye at det kan bli aktuelt med litt salg. Hadde en del avsetning på slike hageprodukter da jeg bodde på Bakklandet. Som tilnærmet minstepensjonist og med en uhyggelig prisøkning på faste utgifter, er det på tide å tenke på mulighetene for litt ekstrainntekter igjen. Om ikke annet kan det bli til dieselpenger når vi reiser. Derfor fruktpektin. Solgte små glass med rosegelé på Bakklandet. Ikke mye pektin i roseblader, så den var sånn passe halvstiv. Om man ser det positivt. Som jeg gjerne gjør.  En eldre dame kom tilbake helt rasende og forlangte pengene tilbake fordi den ikke var stiv nok. At geléen var helt nydelig på smak, var ingen formildende omstendighet.

Hellegangen langs surjordsbedet fullføres. De andre er tråkkheller til rustbedet, de får vente til i morgen.  Alle heller maler jeg med bengalakk eller noe annen oljemaling som jeg tynner med white spirit. I passende farger til der de skal være. Hos meg vil aldri betonggrått være en passende farge noe sted.

Den revne squashen har sunket til halv mengde, og det er på tide å lage kakene. Fetaost, rødløk, blomster og blader av prærieløk, hvitløk med blader, samt løk, dill og koriander kjøres i food-prosessor og tilsettes massen. Dertil urtesalt og pepper, nymalt traktkantarell og en halv liter med kikertmel. Det blir førtifem nydelige squashkaker. Jeg lager også tzatziki som smaker ekstra godt med fersk hvitløk og nyhøstet frilandsagurk. Jordbærspinaten kommer nå i rikelig monn, og blir godt tilbehør. Endelig blir det middag. Klokka er halv åtte om kvelden og jeg har jobbet uten pauser siden halv sju om morgenen. Dagens første måltid etter tjueseks timer med faste hvor jeg har følt meg full av energi.

Det smaker vidunderlig! En stor dyptallerken med markjordbær og bringebær med fløte er ikke mindre himmelsk. Jeg blir stappmett. En metthet som siger mer og mer på. Planer om å grave ned murerbaljer utsettes til neste dag. Dog flir jeg opp kjøkkenet som igjen ser katastrofalt ut. Vasker stekebrettene og fryser ned alle resterende squashkaker i passe porsjonspakker. Klesvask er lagt på plass, likeså Ludos nyvaskete tepper og saker.

Det er på tide å ta kvelden etter nok en vidunderlig og givende arbeidsferiedag.

Atter sovner jeg som en dupp.

La vita e bella.

Dagbok fra en hagenerd

Dag 1.

Min kjære gleder seg vilt hvert år til å være frivillig for LINK, Lofoten Internasjonale Kammermusikkfestival. Han elsker det varierte arbeidet og det gode miljøet. Han elsker, nyter og forstår klassisk musikk og, ikke minst, han elsker Lofoten. Hans barndoms paradis.

Jeg liker musikk, jeg synes Lofoten er fantastisk, men jeg elsker hage. Hagearbeid gir meg alt jeg trenger. Fargeglede, skaperglede, det å være utendørs og, ikke minst, bruke kroppen min fysisk. Det er flott å reise med bobil, praktisk og trivelig. Man reiser med sitt eget hjem og har alt man trenger. Men særlig helsebringende for en kropp full av leddsmerter, er det ikke. Den årlige turen opp og ned til Portugal tar hardt nok på. Det var faktisk først etter hjemkomst, og etter det verste med covid’en, at jeg endelig begynte å få tilbake styrke og bevegelighet etter hofteoperasjon nummer to. Selv om jeg både gikk lange turer i Portugal og gikk til behandling

Hagearbeid var det som skulle til. Grave hull, lempe jord og stein og annet tungarbeid.  Smertene har endelig begynt å slippe taket. Jeg kan gjøre både det ene og det andre av tungt arbeid uten å bli ødelagt. Jeg kan gå lange turer i brukbart tempo. Nå er jeg endelig «back on track». Det vil jeg ikke miste. For det må innrømmes at jeg har vært temmelig pessimistisk og deppa, trodde aldri jeg skulle få tilbake min aktive kropp.

Nå gleder jeg meg vilt til min hjemme aleneferie og er så full av planer for alt jeg skal gjøre som bare en ADHD’er kan være. Det gode er at jeg helt sikkert får unna ganske mange av dem, selv om antallet er på et urealistisk nivå. Ludo er på sommerferie hos «storebror» i Trondhjem og har det strålende uten meg. Gjør litt vondt å innrømme det, men jeg vet nesten ikke om han savner meg når han er hos sin elskede «storebror».

Her skal det jobbes masse, sykkeltrenes, spises sunt, det gjør jeg jo forsåvidt alltid, men i hvert fall drikkes sunt. Dvs. nada vin fremover. OG, veldig viktig, jeg skal følge min egen biorytme. Så får jeg kanskje sovet mer enn tre – fire timer i døgnet.

Det med vin skar seg samme kveld jeg kom hjem fra Trondhjem når bestevenninnen ba meg på middag. Men greit nok, dag én starter mandag 10. juli.

Jeg fikk bare tre timer med søvn, men begynner friskt klokken halv fem om morgenen med å nyte hagen og sette i gang etter innfallsmetoden. Det blir beskjæring av roser, noe luking og vanning og gjødsling i drivhuset.

Alt oppsamlet regnvann går med. Tomatplantene må knipes, og paprika høstes. Alt er mye senere enn ifjor, både fordi vi kom hjem senere, og fordi jeg kom hjem med covid. Men endelig bugner det av tomater, selv om bare én er moden. Agurker har jeg høstet lenge, likeså basilikum og paprika. Nå er også en hel del chili høsteklare. Physalis og annet står i alt for små potter og roper om omplanting. I seneste laget for at det skal bli frukter, men vi får se.

Jeg sådde alt for mange tomater, men hvem kunne ane at alle frøene skulle spire? Alle er heirloom- planter, dvs. gammel kulturarv og frøekte. Dermed kan jeg holde meg med egne frø og vite hva som dukker opp. I motsetning til med hybridplanter. Jeg har gitt bort en del planter, og plantet mengder ute rundt omkring. Sannelig har de også kommet med mange tomater allerede. På gjerdet klatrer planter med fine, høsteklare agurker.

Inne får jeg endelig tatt meg av de seks literne med kombucha som har stått litt for lenge. Fire flasker smaksettes med hjemmelaget hylleblomstsaft og marokkansk mynte, resten får stå med blåbær, jordbær og basilikum til i morgen. Alle SCOBY’ene har fått babyer, som de skal. Følgelig setter jeg opp en ny batch kombucha med tolv liter denne gang. Kombucha er deilig, supersunt og et godt alternativ til vin. Nærmest gratis, bare bittelitt sukker og svart te trengs. Og så er det så artig å eksperimentere med smakstilsetninger fra hage og natur.

Jeg har for få to liters Norgesglass til ovennevnte storproduksjon, så jeg meg tømmer to glass som står med tørkete traktkantareller. Disse maler jeg til pulver i food-prosessoren. Hvorfor i all verden har jeg ikke tenkt på det før? Bruker jo å smuldre dem som smakstilsetning i diverse retter hvor de bidrar med en utmerket tøtsj av umami. Nå blir det lett å bruke, og pulveret får plass på to små skruglass.

I hagen går dagen med til vanning og luking, samt plenklipping. Endelig har gresset vokst skikkelig over alt takket være litt regn. Det blir masse flott jorddekke å fordele mellom trengende planter. Jeg får også plantet ut noen blå fagerklokker som jeg har funnet i naturen. De passer så fint i villblomstskråningen jeg har laget til humlene.

Jeg plukker det som har kommet av markjordbær og andre jordbær og spiser som sen lunsj med fløte på. Her skal også fastes nemlig. Minst etter 16:8-modellen, men helst mer.

Rips og solbær ble plukket til fryseren før vi dro, nå går et par liter bringebær samme veien. Haskapbuskene bærer så lite ennå, at jeg spiste bærene etterhvert som de kom. Blåbærbuskene bugner derimot, men bærene er ennå umodne.

Med tungt hjerte skjærer jeg av alle blomster på hvitløkene. De er jo så fine! Men de tar kraft fra løkdannelsen, så jeg må bare. Jeg konstaterer at jeg heller ikke har vært tøff nok med drueplantene. Man skal fjerne annenhver klase for å få store druer, og det fikk jeg meg ikke til. Fjernet noen, og ser at der jeg klarte å være litt tøff, kommer det større druer. Ja ja.

Jeg slapp å tynne fersken og plommer, da. For de kommer med bare fem frukter hver i år. Det trengs i hvert fall ett ferskentre til om trærne skal drive å ha hvileår.

Kirsebær og moreller tok noen usynlige små seg av allerede i vår og spiste opp alle blomstene. Jeg kan høste ett eneste kirsebær. Epler ser det derimot bra ut for. I fjor gikk det meste tapt pga. rognebærmøll, men nå henger det mange fine på trærne.

Kathrine kommer innom så jeg får en liten pause før jeg fortsetter de gode hagegjerninger. Går over alle steder med kantklipperen, før jeg høster til middagen.

Potetene lider av alt for lite vann. Selv om det har kommet litt regn, er alt så uttørket her at det knapt monner. Siden jeg planter under aviser og bruker jorddekke, har det holdt seg noenlunde fuktig gjennom den knusktørre forsommeren. Men nå er det tørt i jorda, tross regnet. Potetene er små og ynkelige. Det har vært vanningsforbud her siden fjortende mai, med alle andre metoder enn vannkanne og håndholdt slange. Jeg har ikke vannet verken poteter, plen, busker eller trær. Sånn klattvanning vil bare ødelegge enda mer. Det fører til overfladiske røtter som er ytterlige utsatt for tørke. Kjøkkenhage og drivhus har vært prioritert. Jeg har samlet alt gråvann fra kjøkkenet. Det er jo også næringsrikt. Det er rent skremmende å se hvor mange liter det blir bare mens man lager mat. Med alt som skal skylles og vaskes, kokevann og håndvask. Blir fort tretti – førti liter vann.

Vi har bøtter i begge dusjene for å samle opp det meste av vannet derfra. Har faktisk vurdert å føre vannet fra vaskemaskinen ut også. Det er jo galskap å sende gråvann ut i kloakken. Alt gråvann burde samles opp og filtreres og utnyttes. Likeså kloakken. Jeg gjør det jeg kan og bruker også gullvann som noe av det viktigste gjødseltilskuddet. Jeg samler regnvann når det en sjelden gang regner, men trenger å utvikle bedre systemer for å samle alt fra taknedløpene.

Vel, det blir i hvert fall noen små poteter på meg. Dampkoker poteter, gulrøtter og prærieløk med masse dill. Fint å ha så mye staudeløk som sprer seg, så jeg faktisk kan bruke selve løkene i matlagingen. Det har kommet rikelig med bønner og erter, Voksbønner, purpurbønner, bondebønner og bryterter forvelles før de smørdampes med Kviteseidsmør og urtesalt. Lager også en grønnkålstuing som jeg glemmer å spise i all travelheten. Men herlighet for en god middag det ble!

Jeg er gropskitten over hele meg og støl i musklene. Bevilger meg et varmt bad før jeg benker meg foran TV’n i åttetida og sovner som en dupp. Våkner igjen klokka ni og innser at dagen nok er over for min del. Kjøkkenet ser ut som et katastrofeområde etter all matlaging og kombuchaproduksjon og min sedvanlige evne til å søle overalt. Jeg tvinger meg til å rydde og shine og få alt inn i oppvaskmaskinen. Da blir det så mye hyggeligere å stå opp i morgen.

Gleder meg til å lese litt på senga i den fine boken «De åtte fjellene» av Paolo Cognetti, men sovner før jeg får åpnet den.

Sover så trygt alene i det store huset med alarmen på.

Mat fra hagen

Squashkaker til middag

Da koronaepidemien ifjor drev oss til å bli klimaflyktninger i eget land, ble Halden valget. Vekk fra terrasseleilighet i Tondhjem og lykkelig med hage i sone H3 og enestående muligheter for å dyrke sin egen mat.

Squash er en fabelaktig plante som gir mengder av mat som kan brukes til utallige ulike middagsretter, samt i kaker. Forleden hadde plutselig to monstersquash banet seg vei ut av pallekarmen og gjennom nettingveggene. Den ene var 2,5 kg, den andre 1,3. Så store squash synes jeg gjør seg best raspet som ingrediens i en eller annen «deig». Jeg er ingen stor søtmons,så valget ble middagskaker.

Alle vegetariske/veganske middagskaker som jeg lager, synes jeg smaker like gode varme som kalde.De er dermed utmerket og lettvint turmat.Min kjære storpuddel Ludo som trasker etter meg mil etter mil i skog og mark, er like glad i veggiskaker til niste som meg.

Det var min kjære bestevenninne i Halden, Kathrine, som serverte meg squashkaker første gang.Da ble jeg hektet. Nå elsker jeg å lage det selv med den rike tilgangen på squash som jeg har. Oppskriften jeg tok utgangspunkt i, er fra bloggen etkjokken.com som drives fra Istanbul av nordmannen Vidar Berge. Han har mange nydelig oppskrifter, også for vegetarianere. I andre land er det jo slik at grønnsakretter er en like naturlig del av kostholdet som kjøttretter. Berge bruker hvetemel og egg i sine. Egg har jeg aldri brukt i veggiskaker, men jeg brukte litt nå bare for å prøve. Hvetemel bruker jeg aldri, derimot kikertmel som har et proteininnhold på hele 21,7 gram pr. 100 gr. En skikkelig middagsrett skal ha tilstrekkelig med protein for å mette på en sunn måte. Ellers er det slik at jeg aldri følger oppskrifter, de bare inspirerer og så gjør jeg det på min måte. Tar utgangspunkt i hva jeg har i huset og vektlegger å smake mye underveis for å få maten så god som mulig.

Ellers er det essensielt når man benytter raspet squash å få ut vannet. Jeg kjører mine på raspen i foodprosessoren, blander massen godt med litt salt og lar det henge og renne av i en stor sil. I tillegg presser jeg massen for å få ut mest mulig vann.

Squashkaker på mitt vis:

3, 8 kg squash, raspes, saltes og pressenesten fri for vann

3 store løk raspes

5 fed hvitløk hakkes

400 gr Fetaost smuldres, jeg bruker økologisk fra Änglamark, den som er i én blokk

6 egg, lett sammenvispet

1 ts pepper

1 ss eller mer med mitt hjemmelagete urtesalt (det smaker mye av løpstikke) NB – vær forsiktig med saltet for squashen er litt saltet og Fetaosten er salt

3 ss maltekorianderfrø

Masse fersk dill, ca 60 gr, mindre vekt om du bare har tørket dill

Kikertmel til deigen er passe fast. Den skal kjennes bløt, ikke hard. Tror jeg brukte 4-5 dl. Kikertmel kjøpes billig i store poser på innvandrerbutikker.

Bland alt og stek en prøvekake både for å teste om deigen henger sammen og for å smake om det skal mer krydder i. Stek i god olivenolje, ødelegg aldri mat med margarin. Kakene er lette å steke i panne med olivenolje, men siden jeg laget så mange, stekte jeg dem på stekebrett i ovnen på 200 gr.

Eggene gjorde at kakene hang fast på vanlig bakepapir, på silikonpapir fungerte det bedre. Men man må uansett ha godt med olje over og under kakene. Det er jo også viktig for smaken.

Men antakelig dropper jeg eggene en annen gang.

Ønsker man helt veganske kaker, så dropp egg og Fetaost. Men tilsett gjerne næringsgjær eller finknust traktkantarell for å få en touch av umami.

Min oppskrift ga 47 store middagskaker. Tre gjør meg stappmett, så det blir mange middager fremover.

Servér med hjemmelaget tzatziki til og husk at agurk forbehandles som squash, da. Vannet må ut.

Yoghurt naturell, gjerne vegansk, masse agurk, masse most hvitløk, sitron og en dæsj olivenolje røres sammen.

Retten trenger en rødfarge, så ene dagen hadde jeg tomater til, andre dagen mine fermenterte rødbeter. Det siste var spesielt godt.

Trygg matestasjon for småfugler

Jeg la ut noen bilder av fuglematestsjonene jeg bygget. Mange ville ha «oppskrift», men jeg er jo intet oppskriftsmenneske. Mer sånn «veien blir til mens jeg går». Bygger uten mål og arbeidstegninger. Tar det på gefühlen. Men altså, her har jeg prøvd å rekonstruere litt, da. Sammen med bildene burde det være mulig å finne ut av det om man ikke har ti tommeltotter. Har du det, bør du kanskje ikke bygge noe uansett 😉

Bruk trykkimpregnert materiale, rektangulære lekter.

Jeg brukte 48×23 mm, det er kraftig nok. Men man kan ha andre dimensjoner, bruk det man har.

I tillegg en nettingkompostbinge fra Clahs Ohlson eller Europris, det utgjør veggene, dvs. tre vegger og en dør.

Vannfast 3mm huntonitt til taket, evt bruk tynne planker isteden om du har noe liggende.

Platon grunnmursplast til toppen av taket (svart knotteplast)

Fluenetting

Treskruer for utendørs

Plateskruer til Platon-taket

Kramper til å feste nettingveggene med

Seks små vinkler til å feste torvstokkene med

Kapp fire stendere på 165 cm

Legg to pluss to stendere på gulvet og legge på én nettingvegg på hver av parene så du ser hva avstanden mellom stenderne skal være, samt høyden på veggene.

Kapp til tverrliggere som passer med denne bredden og skru dem fast mellom stenderne, øverst og der nettingveggen ender slik at nettingen kan festes både på stenderne og tverrliggerne.

Fest to nettingveggene med kramper, bruk en liten hammer.

Nå er de to sideveggene ferdige.

Sett veggene på høykant (med støtte) og legg på en nettingvegg og mål hva tverrliggerne skal være, kapp dem til og skru dem til mellom stenderne.

Fest deretter på nettingen med kramper. Dette er bakveggen.

Kapp til fire tverrliggere til, tre av disse skal være gulvåser. Se bildet.

Skru dem fast og stift på fluenetting stramt.

Nå er gulvet ferdig.

Den fjerde tverrliggeren fester du mellom sideveggene på midten. Denne blir til å henge div. mat – og fôringsstasjoner fra.

Lag tre takåser, vinkelen bestemmer du selv. Jeg brukte 11 grader.

Sag hakk på hver side så de passer til å sette på stenderne, se bildet.

Skru dem sammen i mønet, jeg la også noen mellomstykker mellom takpåsene, det går frem av bildet.

Sag til og skru på huntonittplatemn på toppen, den skal stikke litt ut foran og bak, ca 10 cm. Stift den fast.

Skru på en vinkel til torvstokk (den som hindrer jorda i å skli ned) på hver takås på hver side nederst. Lag to takåser til uten hakk og skru dem fast i takplaten, fra platen og inn i åsene ytterst foran og bak.

Legg på Platen og skru fast med plateskruer.

Lag en ramme til den siste nettingveggen. Fest med kramper.

Sett på hengsler og fest den foran på huset. Sett på et krok til å lukke døra.

Jeg halverte tykkelsen på lektene til dørrammen, dvs. kappet dem slik at de ble 43×12 mm, så ble ikke døra så tung. Men om man ikke har bygningssag, går ikke dette. Da kan man kjøpe ferdige tynne lekter, f.eks. 36×11 mm.

Jeg brukte fluenetting i mønene, men de kan også dekkes med treverk om man vil.

Under buret, mellom beina/stenderne kappet jeg til noen skråstivere og skrudde fast. De er kappet i 45 graders vinkel.

Skrudde tilslutt inn noen kraftige greiner av vrihassel så fuglene har litt forskjellig å sitte på. Men man kan jo bruke hva som helst av greiner.

På taket legger man på litt jord og flak av tørketålende planter og/eller mose. Krypende sedumarter, takløk og hagesildre er egnet. Likeså vill stemor.

Men altså, det er ikke så blånøye med dimensjoner og slikt. Har man passende materiale liggende sp bruk det og kombiner gjerne ulike dimensjoner. Den jeg bygde til meg selv har litt av hvert, jeg tok det jeg hadde liggende. Den turkise som skulle bli gave, kjøpte jeg materialer til og var litt mer nøye med.

Den som intet våger, intet vinner.

På forsommeren ifjor (2016) tok jeg raskt og ganske uten nølen, en drastisk beslutning. Jeg ville selge mitt verneverdige Bakklandshus med den mye besøkte eventyrhagen. Og flytte i leilighet. Jeg, som alltid har ligget med baken i været og gravd i jorda og hatt gledesrenner under neglene hver eneste sommer. Som alltid har hatt hage. Ikke som hobby, men som en lidenskapelig del av meg selv.

Bakklandshuset mitt

Temmelig ferdigrestaurert og med ny egendesignet port. Solgt 23.6.2016.

Folk som hørte det, trodde det hadde rablet for meg. Slik de har trodd hver gang jeg har tatt tøffe valg i livet.  (Kommer tilbake til noen av dem etterhvert). Mange er så redde for å velge. Men det å la være å velge, er jo også et valg. Som får konsekvenser. Når en knute i magen forteller meg at det livet jeg lever skurrer, må jeg ta det opp til vurdering. Og endre kurs. Rett og slett velge noe annet. Så klart er det tøft. Så klart ethvert valg medfører noen tap.  Det er jo derfor folk sliter med å ta avgjørelser og stivner i et liv de kanskje ikke ønsker å leve.

Ethvert valg kan også gi gevinst. Om man går inn for det, og har fokus på hva man vil oppnå. Mitt fokus var å lette og frigjøre meg fra belastninger som forverrer helsen min. Og som også innebar mange økonomiske usikkerhetsmomenter slik et vedlikeholdskrevende sted alltid gjør.

I mitt enogsekstiende år, måtte jeg innse at jeg var utslitt. Innsatsen hadde i årevis vært større enn en kropp med kroniske sykdommer kan tåle. Etter et velgjørende vinteropphold i Portugal, kom jeg hjem til en Trondhjemsvår på sitt verste. Sur, våt og kald. Takrennene var full av gørr. Flere takstein var frostsprengte. Huset trengte både vask og maling utvendig. Det var vissent og vått løv overalt. Fruktrærne trengte beskjæring. Terrasse og lysthus trengte vask og rydding, likeså hageboden. Jeg burde så masse frø og plante Dahliaknoller, gladioler og fresia. Ta frem fuchsia og pelargonier fra vinterdvalen og få i drift igjen.

Atelieret mitt burde ryddes, jeg burde komme igang å male bilder, hadde knapt tatt i en pensel de siste årene. Jeg burde sveise noe…

Bør. Skal. Må.

NEI! Sa det i hele meg. Jeg orker ikke mer. Vil ikke. Kan ikke.

Bakklandshagen ble møysommmelig skapt fra grunnen av og utviklet gjennom fjorten år. Godt besøkt av hundrevis- om ikke tusenvis av turister hver eneste sommer. Likeså satte mange av byens befolkning også pris på å komme innom i ny og ne og bare nyte. En «hemmelig» oase i et bysentrum er ikke hverdagskost. Når vakre sommerkvelder ble toppet med konserter og opera i hagen, var eventyret fullkomment.

Maiblomstring i Bakklandshagen

Kirgisløk og tulipaner i nydelig fargesamspill i Bakklandshagen en fordums mai måned.

Jeg vil nok ofte tilbake med mimringer og bilder fra Bakklandshagen og dens begivenheter. Men nå handler det om dagen idag og konsekvensene av en avgjørelse tatt, og satt ut i livet i løpet av en ukes tid.

Avgjørelsen hadde i all stillhet ulmet lenge i magen. Jeg la ut noen napp hos entreprenører og meglere for å lodde interessen. Et så spesielt sted, krevde noen som forsto hva det var. Uten forkleinelse for meglerstanden, må jeg vel kunne få si at hjemmesnekret og gjenbruk supplert med Ikeakjøkkeninnredning, ikke slår helt an. Og hage? Skal det prissettes, liksom?

Noen viste laber interesse, noen atskillig mer, og to forsto konseptet mitt. Det ble vanskelig å velge, men jeg valgte nok rett. Stedet og de unike mulighetene ble sett og forstått både av megler og en rekke potensielle kjøpere. Det tok nøyaktig seks timer å selge stedet.

Men sommeren fikk jeg der. Og aldri har hagen vært vakrere og aldri har det vært en flottere klassisk konsert der enn avslutningskonserten i august. (Kommer i en senere bloggpost)

Jeg var ute av huset i september. Dro til Portugal primo oktober. Og var hjemom i ny leilighet for første gang i julen en tur, samt en tur i februar, før jeg var tilbake fra vinteroppholdet medio april. Av familiære årsaker, har jeg nesten ikke vært her i vår heller.

Men NÅ, nå er jeg her. I splitterny blokkleilighet. Dog med terrasse. Jeg skal skape et fargerikt hjem og en bugnende terrasse. Jeg er godt på vei og har en god medhjelper. Og har for første gang i mitt liv også benyttet meg av håndtverkere til arbeid jeg synes jeg bør gjøre selv.

Dette skal bli bra.

Det kjennes allerede godt å bo her. Avslappende. Det er ingen MÅ og BØR lenger. Bare tja, kanskje og næsj, tar det imorra, heller. Eller en annen dag..