Dagbok fra en hagenerd

15. juli 2023 av allsidigesolvor in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged ADHD, økologisk hage, blåbær, dyrk din egen mat, dyrk selv, hage, hagedesign, hageglede, hageinspo, halden, NATUR, nyttevekster, spiselig hage, vegetar, vegetarmat, voksbønner | 1 kommentar

Dag 5.

Dagbok fra en hagenerd handler fort om mye mer enn hage når hagenerden har ADHD.

Som vanlig oppe før seks og foretar hage- og drivhusrunde for å sjekke forholdene. Som vanlig også kun iført pysjamas. Deretter skriving av blogginnlegg før dagens første planlagte aktivitet, blåbærtur i skogen.

Klokka er allerede blitt halv ti, alt for sent når dagen er varm. For her må skogsbesøk skje iført langbukse med sokker utenpå for flåttbeskyttelse. Finner frem bilnøkkelen, men kommer på at jeg skal ha med bærplukker og springer ned i kjelleren etter denne. Ser at avfukteren i kjelleren (er noe galt med fukt i et av rommene) er full. Den må tømmes. Springer opp igjen og kommer på at jeg ikke har hentet bærplukkeren. Ned i kjelleren igjen og får øye på boksene med Ramløsa under trappa. Det må jeg ha med, ja. Opp igjen med Ramløsa, men uten bærplukker. Så ned igjen. Kommer meg endelig ut til bilen med bærspann og alt som skal med. Men hvor søtten er bilnøklene? En panisk jakt settes i gang.

Ikke er de i boden hvor bærplukkeren var, ikke på badet hvor jeg tømte avfukteren, ikke på gjesterommet hvor avfukteren står.

Hvor i helsike har de blitt av? Hvor har jeg vært etter at jeg tok den i hånda? Badet, soverommet, stua, drivhuset, kjøleskapet, vaskerommet…. Rundt og rundt. Leter og leter. Omsider åpenbarer de seg i en liten kjøkkenskuff. Åja. Det stemmer. Jeg kom jo på at jeg skulle ta ekstra astmamedisin før jeg dro. Selvfølgelig ble nøklene puttet i skuffen hvor den er.

Så kjører jeg da mens jeg tenker på at jeg alltid blander sammen to veier når jeg skal i marka. Begge fører til marka, det er skog overalt her, men jeg har bare tenkt meg opp til Ertemoen. Men avkjørselen til Ertemoen dukker ikke opp. Selvfølgelig. Feil vei igjen. For n’te gang. Jeg kjører og kjører og speider etter blåbærlyng. Ooops, der var det fartskontroll, heldigvis kun for dem i motsatt kjøreretning skjønner jeg, når jeg ser skiltet med slutt på sekstisone og jeg ligger i sytti.

Så finner jeg endelig et sted å stoppe. Smeller igjen bildøra og åpner bak for å ta ut bærspann og -plukker. Men bilen er låst. Mobilen ligger i forsetet. Dette kunne fort blitt en liten katastrofe. Jeg har tydeligvis kommet til å låse bilen mens jeg kjørte, men er heldig. Hadde nøkkelen i jakkelomma.

Aner ikke hvor jeg er, men det er i Halden kommune og det er skog. Tett og svart og sikkert full av flått. Men ingen blåbærlyng. Jeg prøver andre siden av veien og er heldig. Her er det bær. Og fluer. Og klegg. Og mygg. Og høyst sannsynlig flått på luringa i alskens busk og kratt. For her er det tett og uten andre stier enn noen dyretråkk. Det føles som det kribler overalt under klærne. Men jeg nekter å dra hjem uten bær. Så det plukkes i vill fart med bærplukkerene, så fort at halvparten er bare lyng.

Det er uutholdelig varmt og uutholdelig mange småfluer. Til slutt blir jeg helt desperat og finner gudskjelov bilen som var parkert mye lenger unna enn antatt. Vrenger av mag både singlet og treningsbukse sikker på at de er fulle av flått. Rister dem godt og sjekker både inni BH’en og trusa. Ingen flått å se. Deretter kjører jeg rett til apoteket og kjøper det velomtalte flåttmiddelet Centaura. Det skal faktisk virke mot alle insekter som angriper meg i skogen.

Den store blåbærfangsten ble det ikke, den får bli en annen dag. Tidlig om morgenen før sola steker og godt dynket i flåttmiddel.

Utenfor butikken står én og selger norske jordbær til 75 kr kurven. Inne selges de samme for 55 kr. Tidenes optimist. Jeg, som bare stikker innom for å kjøpe Philadelphiaost fordi jeg har lyst å bake gulrotkake, kommer ut med litt av hvert. Her var mange fristelser når man ennå ikke har spist mat. Nykål, det vil jeg ha til middag. Vannmelon og jordbær, det er så godt til salat nå når jeg har slike mengder av basilikum å bruke. Og så Fetaost, det hører med i en sånn salat. Kokt kål, ja da vil jeg også ha seterrømme og cottage cheese. Røroskost, feitrømme blandet med skjørost. Europris, ja. Dit må jeg faktisk innom for å kjøpe bokser til alt jeg skal fryse ned. Og pulver til oppvaskmaskinen. Men sannelig har de også akkurat slike plantestativ jeg mangler. Og en sånn trådkompostbinge hvor jeg kan stappe alt kuttet fra vrihasselen og hekken av lind. Det satte seg bare bom fast i kompostkverna, så det må komposteres som det er. Og gul spraymaling, det trenger jeg til de to gamle campingstolene som står der sola går ned. De bør gløde tilbake til sola.

Det før omtalte SAS-kredittkortet som skal sies opp, blir svidd litt til. Det er doble poeng i juli, og jeg samler til flybilletter til Trondhjem. I tilfelle jeg ikke tar tog neste gang. Mens kortet svies, nyter jeg den søte kløe. Så er det min tur til å bli svidd når regninga kommer. Den sure svie. Men æ står hainn nok av. Har jo mat for mange måneder snart.

Vel hjemme monterer jeg ivrig kompostbingen oppå noen planker og med et lag Slux sneglemiddel under. Begynner å fylle den før jeg kommer på at jeg må hente resten av det som er i bilen. Men hvor er bilnøkkelen nå? Ikke inne, for der har jeg ikke vært ennå. Husnøklene ligger i bilen. Ikke i lomma, for det er ingen lommer på treningsbuksa. De må være et sted hvor jeg har gått og samlet opp ting til komposten. Eller i drivhuset, for der har jeg også vært. Men borte er de. Er de lagt til kompostering tro? Må jeg tømme hele greia? Da kjenner jeg noe hardt som gnager mot hoften. Der er de, inni buksa. Herregud, jeg er glad Jan ikke er hjemme nå. Synes jeg hører hans formaninger om at nøkler MÅ legges på plass. Med én gang. Jeg skulle jo det også, men ble bare litt sånn komposteringsdistrahert.

Alt årne sæ smått om senn. I det lille pallekarmteltet er det en kaotisk jungel med grønnkål, svartkål, rester av pak choi og bønner. Det bugner av voksbønner. I en annen pallekarm bugner det like mye. Godt gjemt under apargesens grønne slør. Det høstes, og beskjæres og bindes opp. Bønnestenglene var blitt lange, selv om det egentlig skal være lave planter.. På høy tid. Likeså med de blå brystsukkerertene som overhodet ikke egner seg som sukkerert. Belgene vokser seg harde på et blunk. Dette er erter som må pilles. Da er de til gjengjeld svært gode. Var slike jeg laget suppe av forleden.

Det blir en bra innhøsting som jeg ikke gidder å ta meg av før i morgen. Det er så mye annet å gjøre, og timene flyr. Godt at det er høstet, så plantene kan produsere mer. Plantenes hovedoppgave er reproduksjon. Så lenge man høster i tide, vil de ikke oppleve oppgaven som fullbrakt og dermed fortsette å produsere.

Blåbæra renses og går i fryseren før jeg lager meg middag med kål, nyhøstete bønner og salat av jordbærspinat og agurk. Og med alskens urter og blomster fra hagen. Så godt og sommerlig på en strålende dag som denne.

Jeg føler meg full av energi og fortsetter ute i hagen utover kvelden. Innser at vrihassel egentlig er best egnet til å kjøres til hageavfallsmottaket. Åpner garasjen for å finne noe å samle den slags avfall på så det ikke blir liggende og mulches ned i singelen på gårdsplassen.

Eneste jeg finner er et trekk til å ha over bil, noe det aldri har blitt anvendt til. Men noen har funnet en god bruk av det. Her er et flott musebol med masse lodne greier. Og garasjen er full av muselort. Ikke minst oppå hele snekkerbenken til Jan. Dette er er ikke musa som ble med nordover i bobilen, for gressklipperen som jeg brukte på mandag, er dekket av muselort. Jeg pælmer ut trekket med musebol og alle sekker med sagspon som er gode byggematerialer for de små.

Stenger garasjen og konsentrerer meg om å samle hageavfall. Klokka er over ni og det verker i hoftene etter all sjauingen gjennom dagen. Har vel strengt tatt jobbet nok. Tror en sykkeltur i finværet vil gjøre godt. Men hvor er garasjeåpneren? La jeg den ikke på plass i sted, da?

Det blir en nye panisk jakt a la den i morges. Til slutt finner jeg den. På plass der den skal være, Men der var den ikke i sted! Dette er sånne pek husnissen gjør mot meg hele tiden!

Så herlig det er å sykle fort i sommerkvelden! Jeg begynner å bli fortrolig med min elektriske sykkel og nyter å sykle så fort. Denne har ingen fartsbegrensning på tjue kilometer som jeg hørte noen andre hadde. Da ville jeg blitt sprø. Jeg bruker minst mulig strøm, vil kjenne at det tar i musklene. Men det er godt å ha hjelp oppover bakkene. Så jeg finner ut at jeg kan sykle opp til Brekkerødlia og si hei til våre venner der. Tuller og roter litt for alt ser annerledes ut fra et sykkelsete enn fra et bilvindu. Til slutt seiler jeg likevel inn i gården deres i god fart. Litt for god når jeg må bråbremse fordi det står tre biler der. Søren, har de besøk? Unngår så vidt å tryne i singelen før jeg snur på femøren og farer ned over igjen. Opp til Karrestad hvor bestevenninna bor. Vet de er på ferie, men kan jo sjekke om huset står. Det gjør det, og det gjør også det gigantiske kirsebærtreet. Her blir det slang. Jeg elsker sånne halvsure kirsebær. Mitt lille tre har kun gitt meg to bær i år.

Vel hjemme er jeg så gira at jeg fortsette å samle til den nye kompostbingen, men innser at jeg ikke kan kjøra kverna klokka halv tolv på kvelden. Tar heller en telefon til min kjære i nord, som heldigvis har frisknet til.

En dag like mangslungen og kaotisk som en ADHD-hjerne fungerer, er over. Til tider frustrerende, men likevel god inntil jeg får en trist beskjed. En av våre svært gode venner som vi har delt mange vintre med i Olhão, har gått bort. Det var ventet, dessverre, men så uendelig trist likevel. Så jeg må ringe til Jan igjen. Kan ikke sitte helt alene og kjenne på dette. Ludo er jo heller ikke hjemme, og jeg savner ham så inderlig.

Ikke lett å sovne nå, men en ny dag kommer nok likevel.

Håper den blir god.

Dagbok fra en hagenerd

14. juli 2023 av allsidigesolvor in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged økologisk hage, drivhus, drivhusglede, dyrk din egen mat, dyrk selv, hage, hagedesign, hageglede, hageinspo, halden, matglede, matinspo, spiselig hage, vegetarmat | 2 kommentarer

Dag 4.

Bærtur var planen og bærtur ble det. I hagen.

Dagen starter i sekstida etter fem timers søvn. Jeg har visst sovet fra meg for en stund nå. To sjutimers netter har gjort susen.

Før bærturen spyler jeg ren klematis og hosta for svarte lus. De elsker rabarbra også, men der ser det ut til at jeg har fått spylt dem bort for godt.

Det er ikke stort igjen av solbær og rips. Det meste var plukket før vi reiste til Tylldalen. Avlingene er ennå alt for små etter hva jeg forventer fra slike busker. Slett ikke nok å tære på til vinteren. Er buskene for unge, tro? Eller står de for tett? Jeg vurderer uansett å omkalfatre dem litt. De to stikkelsbærbuskene er små, men gir fire liter bær. Og ennå er det en del igjen nederst som ikke er modent ennå. Røde stikkelsbær er så godt! Men det ser ut som jeg er rullet i et tornekratt før jeg er ferdig med jobben. Det beste hadde vært å ha oppstammede bærbusker, men det er dyrt. Så planen er å flytte stikkelsbærbuskene og bygge opp et slags podium til dem så de kommer litt høyere over bakken. Da blir det lettere å plukke. Deretter kan jeg spa opp ripsbuskene og spre dem mer inni bærstativet.

Jeg slites mellom frykten for å ha for mange bærbusker slik at det blir en mare å måtte plukke alt, eller det å ha for få til å gi nok bær. Jeg har et noe traumatisk forhold til bærplukking etter på ha vokst opp med en gigantisk bærhage hvor mora mi mente det var passende barnearbeid å sørge for plukkingen. Men jeg elsker bær. Foretrekker det fremfor frukt og spiser bær hver dag. Det jeg ikke spiser etterhvert, fryser jeg ned slik de er. Uten bearbeiding. Vil ikke ødelegge den friske smaken med koking, og vil ikke ha sukker. Jordbær er de eneste bærene jeg gjør noe med om jeg skal lagre for vinteren. De røres med sukker, En halv kilo til en hel kasse jordbær er nok. Om man kjører halvfrosne bær med mikser og evt. bittelitt sukker, så får man et stivt og jevnt syltetøy uten å ha tilsatt noe som helst.

Solbær har så spesiell smak at de kan være gode å lage gelé av. Men jeg har ikke nok bær, så jeg fryser dem ned for å ha til bruk ved neste gangs smaksetting av kombucha.

Husker forresten en dessert jeg pleide å lage før i tiden, den krever litt solbær. Da brukte jeg noen friske, den gang svært så eksotiske frukter. Som stjernefrukt, kiwi, physalis, fiken o.l.

Laget sabayonnesaus/zabaglione, dvs. en eggedosis av eggeplommer som varmes og spes med hetvin, fortrinnsvis Marsalavin. Denne herlige sausen ble helt på en stor middagstallerken. Oppskåret (nei, det heter ikke oppskjært) frukt dandert pent oppå og hele solbær drysset over. En hjemmelaget mandelmakron hørte også med. Gud bedre så godt!

Okey, da har jeg flere planer for solbærene. Skjønt bringebær som gratineres med sabayonnesaus er også dødsgodt.

Jeg er imponert over hvor flink jeg er til å holde meg til det jeg har planlagt å gjøre. Normalt ville jeg holdt på med tusen ting på én gang, slik kaoset i hodet mitt driver meg til. Nå er jeg skikkelig streng med meg selv slik at jeg kan klare å få tatt oppgavene i prioritert rekkefølge.

Neste post på programmet er å tynne i jordskokkplantene som vokser på tre steder. Jeg har to plantekasser nær hekk som står oppå paller. De må de, ellers vil røttene fra hekken snike seg innunder og vokse opp i kassene. Det skal vi ikke ha noe av. Squash i den ene kassa og jordskokker i den andre.

Jordskokker liker å vokse dypt, de største og fineste knollene dannes ofte langt nedi jorda. Dermed er de ikke egnet til å dyrke i kasser med bunn. Alt røskes opp. Resten av jordskokkene tynnes også ganske brutalt før jeg rasper av bladene nesten helt til toppen. Da ser de mye finere og mer elegante ut. Snart vil de komme i blomst og bli veldig dekorative.

Bladene blir fint jorddekke. Mulching som det heter på dagens engelsk-norske språk. Overflatekompostering. Jeg klipper av alle røtter og hiver dem i en bunnløs kasse med jordskokker. Resten av de lange stilkene kverner jeg opp og hiver i kassen hvor det nå kun står igjen en enslig melonplante. Fra jord er det kommet, til jord skal det bli. Alt som ikke har sykdom på seg, går tilbake til jorda. Alt som ikke er smått, klippes eller kvernes opp slik at nedbrytingen går raskt. Grillkullet jeg kjøpte forleden, havner også her siden jeg ikke har gravd ned murerbaljene ennå. Kullet er allerede aktivert med gullvann. Det trengs her, for det er knusktørt i kassen, tross pøsregn og vanning. Og til tross for at jorda er bygd opp etter Hügelbedprinsippet med råtnende trelegger nederst og mye annet snadder.

Innimellom spiser jeg faktisk en sen lunsj. Har bestemt meg for å ha to måltider i dag, så ikke kroppen forledes til å tro at det er noen rutiner hva måltider angår. Det skal være lurt ifølge nyere forskning. All vitenskap er ferskvare, også ernæringsfysiologi. Men det har visst ikke de som driver med dette fått med seg i Norge. Mye av det forskningsbaserte styres også av interesseorganisasjoner innen landbruk, margarinproduksjon, sukkerindustri osv.

Som nevnt spiser jeg meg gjennom fryseren før den skal tines av. Det funker omtrent som Sareptas krukke. Det fylles opp med nye pakker med føde vel så raskt som jeg spiser unna.

Et halvt hjemmebakt surdeigbrød er tint opp, samt en pose reker. Nok til tre rekesmørbrød. Masse Kviteseidsmør og majones, sitron, gressløk og persille. Herlig.

Jeg fortsetter med å kverne plantestengler ute. Ligger en del oppå potetåkrene som heller ikke er kvernet. Før jeg vet ordet av det, er jeg i ferd med å beskjære både den store vrihasselen ved veien og prydepletreet samtidig som jeg henter kvister som er lagret bak drivhuset. Sånn med det samme jeg har kompostkverna i gang.

Nei, nei nei. Det var ikke dette jeg skulle gjøre nå. Dette står mye lenger ned på prioriteringslista.

Jeg får telefon fra min kjære som nyter kammermusikk og finvær i nord, men som nå ikke nyter noe. For han har blitt syk. Som i fjor da han var der oppe. Da kom han hjem med covid. Får håpe det ikke er det denne gang. Han bedyrer at han er litt bedre nå til kvelden, men har vært sengeliggende og ynkelig gjennom dagen. Håper inderlig han er bra i morgen så han får med seg alt som planlagt.

Avbruddet med telefon viser at klokka allerede er halv ti på kvelden. Antakelig på tide å gi seg for dagen. Dagens siste gjerning ute blir å plukke et lite spann med bringebær som har modnet i løpet av dagen, samt alle nedfallseplene. Nedfallsepler er utmerket å bruke når man bare skal ha saften fra dem. Den trengs når jeg skal lage myntegelé. Altså syrlig gelé som er middagstilbehør. Uunnværlig til lam som jeg ikke spiser siden jeg boikotter konfliktkjøtt. Men som jeg kan spise hvis det er lam fra villsau e.l. som holdes der de ikke er i konflikt med rovdyrenes rett til eksistens. Min svake karakter, som gjerne gir etter for fristelser i form av mat og drikke, antyder at et glass boblevin eller to på terrassen vil smake utmerket nå i finværet etter dagens dont. Men nei. Bobler blir det dog i form av hjemmelaget hylleblomstsaft blandet med sitron og Ramløsa. Nydelig det også. Og en stor skål med diverse bær og fløte. Ble så mett av rekesmørbrødene at jeg ikke orker middag av gårsdagens ertesuppe. To måltider blir det uansett når desserten ble inntatt så sent.

For trøtt til å lese, for trøtt til kryssord, for trøtt til TV. Bare litt sløving på Insta og Face før jeg slukner i forvissning om at morgendagen bør inneholde en tur i marka og forhåpentligvis blåbærplukking.

Om noen lurer, så har jeg vaska meg i dag òg. Selv om jeg ikke var søkkblaut og dekket med hønsegjødsel. Bare kvist og kvas og bladrusk og en meitemark mellom tærne.

God natt.

Dagbok fra en hagenerd

13. juli 2023 av allsidigesolvor in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged økologi, økologisk hage, drivhus, drivhusglede, dyrk din egen mat, dyrk selv, fridheim eplehage, hage, hagedesign, hageglede, halden, spiselig hage, vegetarmat | Legg igjen en kommentar

Dag 3.

Sannelig begynner det å komme seg med søvntimer! Sov helt til halv åtte i morges. Var riktignok våken en time midt på natta og fikk gjort unna både Wordle og Waffle, men det ble hele sju timer med søvn. Nytt og uvant.

Ute pøsregner det. Takk og lov, hele Østfold trenger alt regn det kan få for tiden. En perfekt dag til å gjødsle trengende vekster. Bortsett fra et stort MEN. Gummistøvler og regntøy befinner seg i bobilen som er i Lofoten. I første omgang finner jeg en paraply. Det trodde jeg heller ikke jeg hadde. Bruker det aldri. Men får kommet meg til drivhuset og lukket takvinduer som står på vidt gap og slipper syndfloden inn. Tar også en aldri så liten runde i hagen og registrer at grevlingen har hatt party i natt. Store deler av plenen på sørsida er preget av gravevirksomhet. Det er grevlingen vel unt. Dette runde, lodne og søte nyttedyret renser jorda for oldenborrelarver som lever av å spise gressrøtter. Skulle bare likt å få sett på når grevlingen driver på. Får vel se å vende et av rådyrkameraene den veien.

***Liten tvil om at det trengs litt rydding og beskjæring i drivhuset i løpet av dagen***

Utelivet frister ikke overmåte, så jeg bestemmer meg for innearbeid. Vurderer svakt å vaske gulv. Vurderer å tine av fryseren i kjelleren og rydder litt sånn halvveis. Bestemmer meg for å spise unna av det jeg har igjen fra fjorårets grøde før jeg går videre med saken. Frysevarer er dessuten alt for kalde å ta i når jeg bare finner en av ullvottene mine. Heldigvis kommer jeg på morsommere aktiviteter enn å drive med ugjort husarbeid. Jeg har tross alt ferie.

Jeg kan skrive dagbok fra hjemme aleneferien min! De to foregående innleggene ar altså skrevet i ettertid. Muligens stemmer de sånn noenlunde likevel.

Det går ikke så fort å skrive blogg som man skulle tro. Selv om jeg skriver lett og fort uten å tenke. Formulering er intet problem. Ortografi, derimot… En sabla røre av dysleksifeil og tastefeil grunnet ADHD-tempoet mitt. Det tar tid å rette opp, selv om jeg skriver i Word. Word behersker for eksempel ikke sammensatte ord. Siden jeg vet hva ordene skal være, så leser jeg dem riktig og er ikke i stand til å se at de er feil skrevet. Altså en jækla jobb jeg pålegger meg selv. Jeg kommer fra en familie hvor der er minst et par tre i hver generasjon som har dysleksi. Ordblindhet som vi kalte det i sin tid. Vi har aldri sett på det som dumhet, men heller satt vår ære i å mestre korrekt ortografi. Ekstremt arbeidskrevende og mange feilskjær, men det går an.

Nok om det. Så er det bilderedigering. Alle bilder må krympes til web-format for ikke å stjele hele kapasiteten på bloggen. Det tar også tid. Plutselig er klokka to, og jeg har sittet i nitti graders stilling i timevis. Blir nødt til å brette ut meg selv for å komme i gang. Seks timer uten fysisk arbeid er ikke bra.

Etter intens leting finner jeg et par gummistøvler som er tre nummer for store og en regnfrakk som er tre nummer for liten og begir meg ut i vannhavet.

Hele hagen, og i særdeleshet løk og poteter, får en generøs porsjon med hønsegjødsel. Siden Ludo ikke er hjemme, er det håp om at det kommer vekstene til gode. Ingen hund som tråler hagen og slikker den ren for delikatessene. Spyler alt grundig etterpå, så det kommer godt ned til jorda. Vanning bør i det hele tatt skje i regnvær. Det er når bakken er fuktig, at jorda klarer å ta imot masse vann. Da trenger det godt ned til røttene i motsetning til når jorda er tørr. Da preller bare vannet av og renner vekk og/ eller fordamper.

Jeg er søkkvåt, for det regner inn i den lille regnfrakken. Det er ikke kaldt, så jeg går ufortrødent løs på vekstene i drivhuset. Alt vokser alt for fort og blir til kaos. Forsåvidt normalt med kaos rundt meg, men jeg vil at vekstene skal ha det bra. Fjerner omtrent halvpartene av blader og tyver fra tomat, agurk og armensk melon. Sistnevnte dekket halve gulvet i drivhuset. Det er ikke alltid at alle frø jeg har lagret, er så godt merket, så da kan det dukke opp interessante saker innimellom. Som denne, som jeg antok var frø av frilandsagurk.

Det er fullt av irriterende småfluer overalt. Har nok vært for generøs med vanning. Så jeg setter ut felle for bananfluer med vin, eddik og honning samt limpapir. Og halve rå poteter i alle kassene i tilfelle fluene er hærmygg. Jeg har ikke peiling. Skadedyr og plantesykdommer er ikke så veldig interessant, så jeg orker ikke lære så mye om det. Følger i hovedsak naturens prinsipp om at alt skal regulere seg selv. Bortsett fra når det kommer til brunsnegler og liljebiller. De har ingen naturlige fiender i Norge bortsett fra meg og likesinnede som gir dem krig på kniven.

Det blir tid for å spise hagemat fra fryseren. Men først må alle klær av. Jeg er, som sagt, søkk våt, og det viser seg at jeg også er full av hønsegjødsel. Ikke bare på støvler og regnjakke, men også den fine lyseblå genseren min har antatt noen ukledelige brune sjatteringer på ermer og mage. Jaja, både klærne og jeg er vaskbare. Men ser jo hvorfor jeg aldri kan bli noen insta-dronning her jeg stadig sjauer rundt i den underligste bekledning full av jord og annet snusk med kvister og blader i bustet hår og med gledesrender (for andre enn hagenerder heter det visst sørgerender) under både tå- og fingernegler.

Ikke mye av flagrende kjoler og bølgende silkehår og dill dall og levende lys i drivhus og på terrasse her i gården, nei.

To store poser med erter har jeg satt på lav varme på komfyren, men det er muligens en stund siden jeg gjorde det. Vannet er borte, så jeg kom visst inn i grevens tid. Dog ingen skade skjedd. Ertene får mer vann og selskap av oppklippet pipeløk og hvitløkblader, isop, åkermynte og løpstikke. Samt pepper og hjemmelaget urtesalt. Kjører hele greia i den velsignede food-prosessoren som jeg ikke klarer meg uten. Kremfløte og Kviteseidsmør går også i. Godt fett gjør godt for både hjerne og gane. Så jeg garnerer suppa med god olivenolje også før jeg slenger på stemor og gjøksyre for at den skal bli pen, og cashewnøtter for crunch.

Så himmelsk godt det blir! Nå angrer jeg på at jeg ikke har orket å bake brød, for det hadde gjort seg som tilbehør. Rugknekkebrød med masse smør og hakket persille er dog ingen dårlig erstatning. Muligens ville alt smakt godt etter tjueseks timers faste, men det tror jeg ikke. Rent objektivt er dette en vidunderlig ertesuppe og heldigvis nok til to dager. For jeg skal jo ha dessert også.

Plukket rabarbra tidligere i dag siden jeg i år har fått dilla på rabarbragrøt med fløte. Den får vente. For sannelig er det ikke atter en hel del modne bringebær og jordbær som må plukkes i øsregnet. Tar med litt rips også, så blir det nok en herlig bærdessert. Med kremfløte, så klart.

Følger fortsatt et av de nye kostrådene om å avstå fra alkohol. Uten at jeg har de ringeste planer om å bli avholdsmenneske. Jeg elsker vin. Men tror kroppen har godt av å være uten av og til også. Litt sånn leverempati en gang i blant. Jeg nyter en blåbærkombucha blandet med Ramløsa til middagen. Til desserten har jeg iskaffe med havremelk. Jeg glemmer alltid å drikke ferdig kaffen min om morgenen, så da transformeres den til dessertkaffe etter middagen. Riktig så deilig.

Nå har jeg sovet så mye at jeg ikke en gang er kveldstrøtt, så jeg tar en hagerunde og tenker på morgendagens prosjekter. Røsker vekk en god del av jordskokkplantene. De skal det tas mye av i morgen. Registrerer at det utrolig nok er nesten tørr jord i kassen med squash, tross en hel dag med skybrudd. Ikke rart at jeg måtte kaste hele åtte små squash da jeg kom hjem forleden. Så mange hadde ikke hatt sjans å utvikle seg i tørken. To stykker har derimot vokst seg store siden i går og blir med inn.

Så er det sneglerunde. Brunsneglejakt med lommelykt. Ikke en eneste er å se til tross for at det florerer av dem like oppi veien. I denne krigen er jeg seierherre. Eller egentlig seierkvinne.

Nok en deilig dag er over. Regnet og jeg har i samarbeid gjort hagen vel, og jeg kan ta senga i selskap med Rolf Hansen. For uinnvidde er det Dagbladets kryssordkonge som kun deler seng med meg i form av kryssordoppgaver. I morgen blir det oppholdsvær og jeg skal på bærtur i hagen

***Koselig å rusle i hagen og kikke inn også. Herfra ser jeg hvor lang og frodig porselensplanten min er. Det vises ikke så godt inne.***

Dagbok fra en hagenerd

12. juli 2023 av allsidigesolvor in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged økologisk hage, dyrk selv, hage, hageglede, halden, spiselig hage, vegetar | 2 kommentarer

Dag 2.

Jeg våkner frisk og uthvilt klokka halv sju etter hele sju timers søvn! Godt å sove i egen seng med Tempurmadrassen jeg er så avhengig av.

I dag blir det høste- og foredlingsdag. Jeg plukket fem kilo squash i går, så nå blir det middagskaker til fryseren. Fire kilo squash raspes. saltes og henges til avrenning før jeg siler av bærkombuchaen og har på flasker med én teskje sukker. Sukkeret vil gå med i den videre fermenteringen, men også føre til at det dannes bobler. Sist jeg laget kombucha, lot jeg den ikke utvikle kullsyre. Vi har hatt et par morsomme episoder med eksplosjon og dekorering av hele kjøkkentaket. Men det er litt friskere med bobler, da. Og nå åpnes alle flasker utendørs under trygge eksplosjonsforhold. (Apropos det, man tar sine forholdsregler, ikke «forhåndsregler»).

Tar meg tid til kaffe og de daglige Wordle, Waffle, Quordle, Quordle sequence og Blossom før jeg starter ute. Nye bringebær er modne i dag igjen og en del markjordbær. Nok å høste til en stor og god dessert som settes i kjøleskapet.

Deretter står rotsellerien for tur. Det er genialt å dyrke rotselleri. En god, lavkarbo grønnsak som merkelig nok koster skjorta i Norge. Det er i det hele tatt merkelig at rotgrønnsaker skal være dyrt her. Det er gammel husmannskost som er lettdyrket i vårt klima. I årtier har folk satset på halvfabrikata og prosessert mat og glemt hva som var vanlig før. Så kom de trendy kokkene med tatoveringer og «manbuns», og rotgrønnsaker ble relansert på gourmetrestauranter som noe nytt og trendy. Butikkprisene matcher dette. Verden vil sannelig bedras.

Men, rotselleri. Man må ta av nesten alle stilkene for at knollen skal bli stor. Og da har man plutselig mengder av noe tilnærmet stangselleri. Ingen grunn til å dyrke det i tillegg altså. Det blir en helsikes jobb. I det gode Haldenklimaet følger også plager. Mengder av svarte lus klumper seg sammen på det meste av planter. Selleristilkene er fulle av dem. Jeg separerer blad og stilk og legger bladene i vann. Vasker alle stilkene først. Én og én. Deretter ett og ett blad. Det tar sabla lang tid. Ikke det at jeg gjør meg så mye av å spise litt utøy på blad og bær. Man er hva man spiser, så jeg antar at det som sitter på vekstene smaker omtrent som dem. Og det meste skal varmebehandles uansett. Proteinrikt er det sikkert også. Andre folk er som regel litt mer fintfølende, og det lages faktisk mat til fler enn meg av og til. Hadde det vært grønne lus, hadde de knapt vistes, men disse er altså svarte og er uhorvelig mange. Jeg tar meg tid til å få vekk alle før jeg skjærer stilkene i bittesmå biter og fryser ned. Blir fint tilskudd til supper, pastaretter o.a. når hagesesongen er over. Burde vel forvellet dem først, men det glemte jeg. Bladene legges til tørk utover. De skal pulveriseres og bli sellerikrydder.

Sitronmelisse, åkermynte, sitrontimian og estragon plukkes og henges til tørk i buketter. Eplemynte, som var vanskelig å få til mye av i Trondhjem, vokser så grassat her at det er et problem. Den er nydelig og mild på smak og passer godt i både te, kaker og desserter og er mitt førstevalg når jeg lager myntegelé. Nå tar jeg meg tid til å raspe av alle bladene og legge dem til tørk. Stilkene går til jorddekke på potetene.

Oregano ble høstet tidligere og er nå ferdig tørket. Jeg har alt inni et putevar og gnir godt så det løsner fra stilkene. Deretter ristes alt gjennom en sil med passe store hull, så jeg får et fint og jevnt krydder uten spor av stilker.

Isop har jeg for mye av til å høste alt, men den er uansett en fin pryd- og humleplante. Jeg høster en del og bestemmer meg for å raspe av alle blader og blomster på denne også før det tørkes. Men herlighet så lang tid det tar med denne mengden! Jeg går lei når jeg er kommet halvveis og tar en handletur for å få litt pause.

Drar på Jern & Fix for å bruke penger jeg ikke har. Men skal si opp SAS-kredittkortet mitt nå når jeg oppdaget at det koster nesten to tusen i årsavgift! Derfor blakk. I dag får det gjøre nytten litt til. Jeg unner meg noen betongheller samt det viktigste, to store, dype murerbaljer. Bunnen skal skjæres av før de graves ned i bakken. Eplemynte skal bo i den ene og marokkansk mynte i den andre. På det viset hindres de i å spre seg og ugress hindres i å trenge seg inn. Så får jeg også frigjort pallekarmen eplemynten har okkupert, til noe annet. Jeg kjøper en pose grillkull til å ha i murerbaljene. Det er billig. Ladet med gullvann og/ eller neslevann blir det biokull som selges i dyre dommer fra trendy nettsteder for hage. Biokull er mikrobenes «korallrev» og bidrar til å balansere jorda og, særlig viktig, holde på fuktighet. Om noen har brukt grillkull å avse, tar jeg med takk imot.

Deretter innom Kiwi og kjøper fetaost som jeg trenger til squashkakene jeg skal lage, samt ti poser revet Mozzarella som selges til halv pris. Finner også fruktpektin som vil komme godt med når jeg skal lage geléer. Har som regel ikke brukt det siden det meste av gelé blir ganske stiv uansett. Men nå har jeg så smått begynt å tenke på at jeg produserer så mye at det kan bli aktuelt med litt salg. Hadde en del avsetning på slike hageprodukter da jeg bodde på Bakklandet. Som tilnærmet minstepensjonist og med en uhyggelig prisøkning på faste utgifter, er det på tide å tenke på mulighetene for litt ekstrainntekter igjen. Om ikke annet kan det bli til dieselpenger når vi reiser. Derfor fruktpektin. Solgte små glass med rosegelé på Bakklandet. Ikke mye pektin i roseblader, så den var sånn passe halvstiv. Om man ser det positivt. Som jeg gjerne gjør. En eldre dame kom tilbake helt rasende og forlangte pengene tilbake fordi den ikke var stiv nok. At geléen var helt nydelig på smak, var ingen formildende omstendighet.

Hellegangen langs surjordsbedet fullføres. De andre er tråkkheller til rustbedet, de får vente til i morgen. Alle heller maler jeg med bengalakk eller noe annen oljemaling som jeg tynner med white spirit. I passende farger til der de skal være. Hos meg vil aldri betonggrått være en passende farge noe sted.

Den revne squashen har sunket til halv mengde, og det er på tide å lage kakene. Fetaost, rødløk, blomster og blader av prærieløk, hvitløk med blader, samt løk, dill og koriander kjøres i food-prosessor og tilsettes massen. Dertil urtesalt og pepper, nymalt traktkantarell og en halv liter med kikertmel. Det blir førtifem nydelige squashkaker. Jeg lager også tzatziki som smaker ekstra godt med fersk hvitløk og nyhøstet frilandsagurk. Jordbærspinaten kommer nå i rikelig monn, og blir godt tilbehør. Endelig blir det middag. Klokka er halv åtte om kvelden og jeg har jobbet uten pauser siden halv sju om morgenen. Dagens første måltid etter tjueseks timer med faste hvor jeg har følt meg full av energi.

Det smaker vidunderlig! En stor dyptallerken med markjordbær og bringebær med fløte er ikke mindre himmelsk. Jeg blir stappmett. En metthet som siger mer og mer på. Planer om å grave ned murerbaljer utsettes til neste dag. Dog flir jeg opp kjøkkenet som igjen ser katastrofalt ut. Vasker stekebrettene og fryser ned alle resterende squashkaker i passe porsjonspakker. Klesvask er lagt på plass, likeså Ludos nyvaskete tepper og saker.

Det er på tide å ta kvelden etter nok en vidunderlig og givende arbeidsferiedag.

Atter sovner jeg som en dupp.

La vita e bella.

Dagbok fra en hagenerd

12. juli 2023 av allsidigesolvor in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged økologisk hage, dyrk selv, hage, mat, spiselig hage, vegetar | Legg igjen en kommentar

Dag 1.

Min kjære gleder seg vilt hvert år til å være frivillig for LINK, Lofoten Internasjonale Kammermusikkfestival. Han elsker det varierte arbeidet og det gode miljøet. Han elsker, nyter og forstår klassisk musikk og, ikke minst, han elsker Lofoten. Hans barndoms paradis.

Jeg liker musikk, jeg synes Lofoten er fantastisk, men jeg elsker hage. Hagearbeid gir meg alt jeg trenger. Fargeglede, skaperglede, det å være utendørs og, ikke minst, bruke kroppen min fysisk. Det er flott å reise med bobil, praktisk og trivelig. Man reiser med sitt eget hjem og har alt man trenger. Men særlig helsebringende for en kropp full av leddsmerter, er det ikke. Den årlige turen opp og ned til Portugal tar hardt nok på. Det var faktisk først etter hjemkomst, og etter det verste med covid’en, at jeg endelig begynte å få tilbake styrke og bevegelighet etter hofteoperasjon nummer to. Selv om jeg både gikk lange turer i Portugal og gikk til behandling

Hagearbeid var det som skulle til. Grave hull, lempe jord og stein og annet tungarbeid. Smertene har endelig begynt å slippe taket. Jeg kan gjøre både det ene og det andre av tungt arbeid uten å bli ødelagt. Jeg kan gå lange turer i brukbart tempo. Nå er jeg endelig «back on track». Det vil jeg ikke miste. For det må innrømmes at jeg har vært temmelig pessimistisk og deppa, trodde aldri jeg skulle få tilbake min aktive kropp.

Nå gleder jeg meg vilt til min hjemme aleneferie og er så full av planer for alt jeg skal gjøre som bare en ADHD’er kan være. Det gode er at jeg helt sikkert får unna ganske mange av dem, selv om antallet er på et urealistisk nivå. Ludo er på sommerferie hos «storebror» i Trondhjem og har det strålende uten meg. Gjør litt vondt å innrømme det, men jeg vet nesten ikke om han savner meg når han er hos sin elskede «storebror».

Her skal det jobbes masse, sykkeltrenes, spises sunt, det gjør jeg jo forsåvidt alltid, men i hvert fall drikkes sunt. Dvs. nada vin fremover. OG, veldig viktig, jeg skal følge min egen biorytme. Så får jeg kanskje sovet mer enn tre – fire timer i døgnet.

Det med vin skar seg samme kveld jeg kom hjem fra Trondhjem når bestevenninnen ba meg på middag. Men greit nok, dag én starter mandag 10. juli.

Jeg fikk bare tre timer med søvn, men begynner friskt klokken halv fem om morgenen med å nyte hagen og sette i gang etter innfallsmetoden. Det blir beskjæring av roser, noe luking og vanning og gjødsling i drivhuset.

Alt oppsamlet regnvann går med. Tomatplantene må knipes, og paprika høstes. Alt er mye senere enn ifjor, både fordi vi kom hjem senere, og fordi jeg kom hjem med covid. Men endelig bugner det av tomater, selv om bare én er moden. Agurker har jeg høstet lenge, likeså basilikum og paprika. Nå er også en hel del chili høsteklare. Physalis og annet står i alt for små potter og roper om omplanting. I seneste laget for at det skal bli frukter, men vi får se.

Jeg sådde alt for mange tomater, men hvem kunne ane at alle frøene skulle spire? Alle er heirloom- planter, dvs. gammel kulturarv og frøekte. Dermed kan jeg holde meg med egne frø og vite hva som dukker opp. I motsetning til med hybridplanter. Jeg har gitt bort en del planter, og plantet mengder ute rundt omkring. Sannelig har de også kommet med mange tomater allerede. På gjerdet klatrer planter med fine, høsteklare agurker.

Inne får jeg endelig tatt meg av de seks literne med kombucha som har stått litt for lenge. Fire flasker smaksettes med hjemmelaget hylleblomstsaft og marokkansk mynte, resten får stå med blåbær, jordbær og basilikum til i morgen. Alle SCOBY’ene har fått babyer, som de skal. Følgelig setter jeg opp en ny batch kombucha med tolv liter denne gang. Kombucha er deilig, supersunt og et godt alternativ til vin. Nærmest gratis, bare bittelitt sukker og svart te trengs. Og så er det så artig å eksperimentere med smakstilsetninger fra hage og natur.

Jeg har for få to liters Norgesglass til ovennevnte storproduksjon, så jeg meg tømmer to glass som står med tørkete traktkantareller. Disse maler jeg til pulver i food-prosessoren. Hvorfor i all verden har jeg ikke tenkt på det før? Bruker jo å smuldre dem som smakstilsetning i diverse retter hvor de bidrar med en utmerket tøtsj av umami. Nå blir det lett å bruke, og pulveret får plass på to små skruglass.

I hagen går dagen med til vanning og luking, samt plenklipping. Endelig har gresset vokst skikkelig over alt takket være litt regn. Det blir masse flott jorddekke å fordele mellom trengende planter. Jeg får også plantet ut noen blå fagerklokker som jeg har funnet i naturen. De passer så fint i villblomstskråningen jeg har laget til humlene.

Jeg plukker det som har kommet av markjordbær og andre jordbær og spiser som sen lunsj med fløte på. Her skal også fastes nemlig. Minst etter 16:8-modellen, men helst mer.

Rips og solbær ble plukket til fryseren før vi dro, nå går et par liter bringebær samme veien. Haskapbuskene bærer så lite ennå, at jeg spiste bærene etterhvert som de kom. Blåbærbuskene bugner derimot, men bærene er ennå umodne.

Med tungt hjerte skjærer jeg av alle blomster på hvitløkene. De er jo så fine! Men de tar kraft fra løkdannelsen, så jeg må bare. Jeg konstaterer at jeg heller ikke har vært tøff nok med drueplantene. Man skal fjerne annenhver klase for å få store druer, og det fikk jeg meg ikke til. Fjernet noen, og ser at der jeg klarte å være litt tøff, kommer det større druer. Ja ja.

Jeg slapp å tynne fersken og plommer, da. For de kommer med bare fem frukter hver i år. Det trengs i hvert fall ett ferskentre til om trærne skal drive å ha hvileår.

Kirsebær og moreller tok noen usynlige små seg av allerede i vår og spiste opp alle blomstene. Jeg kan høste ett eneste kirsebær. Epler ser det derimot bra ut for. I fjor gikk det meste tapt pga. rognebærmøll, men nå henger det mange fine på trærne.

Kathrine kommer innom så jeg får en liten pause før jeg fortsetter de gode hagegjerninger. Går over alle steder med kantklipperen, før jeg høster til middagen.

Potetene lider av alt for lite vann. Selv om det har kommet litt regn, er alt så uttørket her at det knapt monner. Siden jeg planter under aviser og bruker jorddekke, har det holdt seg noenlunde fuktig gjennom den knusktørre forsommeren. Men nå er det tørt i jorda, tross regnet. Potetene er små og ynkelige. Det har vært vanningsforbud her siden fjortende mai, med alle andre metoder enn vannkanne og håndholdt slange. Jeg har ikke vannet verken poteter, plen, busker eller trær. Sånn klattvanning vil bare ødelegge enda mer. Det fører til overfladiske røtter som er ytterlige utsatt for tørke. Kjøkkenhage og drivhus har vært prioritert. Jeg har samlet alt gråvann fra kjøkkenet. Det er jo også næringsrikt. Det er rent skremmende å se hvor mange liter det blir bare mens man lager mat. Med alt som skal skylles og vaskes, kokevann og håndvask. Blir fort tretti – førti liter vann.

Vi har bøtter i begge dusjene for å samle opp det meste av vannet derfra. Har faktisk vurdert å føre vannet fra vaskemaskinen ut også. Det er jo galskap å sende gråvann ut i kloakken. Alt gråvann burde samles opp og filtreres og utnyttes. Likeså kloakken. Jeg gjør det jeg kan og bruker også gullvann som noe av det viktigste gjødseltilskuddet. Jeg samler regnvann når det en sjelden gang regner, men trenger å utvikle bedre systemer for å samle alt fra taknedløpene.

Vel, det blir i hvert fall noen små poteter på meg. Dampkoker poteter, gulrøtter og prærieløk med masse dill. Fint å ha så mye staudeløk som sprer seg, så jeg faktisk kan bruke selve løkene i matlagingen. Det har kommet rikelig med bønner og erter, Voksbønner, purpurbønner, bondebønner og bryterter forvelles før de smørdampes med Kviteseidsmør og urtesalt. Lager også en grønnkålstuing som jeg glemmer å spise i all travelheten. Men herlighet for en god middag det ble!

Jeg er gropskitten over hele meg og støl i musklene. Bevilger meg et varmt bad før jeg benker meg foran TV’n i åttetida og sovner som en dupp. Våkner igjen klokka ni og innser at dagen nok er over for min del. Kjøkkenet ser ut som et katastrofeområde etter all matlaging og kombuchaproduksjon og min sedvanlige evne til å søle overalt. Jeg tvinger meg til å rydde og shine og få alt inn i oppvaskmaskinen. Da blir det så mye hyggeligere å stå opp i morgen.

Gleder meg til å lese litt på senga i den fine boken «De åtte fjellene» av Paolo Cognetti, men sovner før jeg får åpnet den.

Sover så trygt alene i det store huset med alarmen på.

10. reisebrev, når man vandrer i naturen

19. februar 2023 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, hiking, miljø, NATUR, reise med hund, travelwithdog, wildflowers | 2 kommentarer

Det er vel neppe riktig å generalisere ut i fra seg selv slik overskriften kan antyde at jeg gjør. Så jeg vil heller si: når jeg vandrer i naturen. Da liker jeg godt å være alene. Alene som menneske. Jeg er jo aldri helt alene når jeg er sammen med trofaste Ludo. Naturvandring for meg har aldri vært å gå fra A til B. Snarere å stikke innom alle alfabetets bokstaver i tilfeldig rekkefølge. Jeg liker å lytte til naturens stillhet som aldri er helt stille. Naturen har sine egne lyder. Jeg vil være i den fulle sanseopplevelsen av lyd, lukt, smak, syn og berøring. Ta inn alt og nyte det. Bruke den tiden det tar. Jeg vil oppdage, lære og se. La beina følge dit naturopplevelsene lokker meg. I en slik alenetilstand med Ludo og natur kommer jeg helt i flyt. Kan gå og gå uten å merke at jeg blir sliten. Uten å ane hvor mange timer jeg bruker eller hvor jeg er. Alt annet enn samhørigheten mellom meg, Ludo og naturen forsvinner fra hodet mitt. Hodet renses og kroppen fornyes. Dette er det jeg elsker.

Familien min elsker det overhodet ikke. De anser det som uforsvarlig og uansvarlig, og de blir redde for meg. Selv om jeg alltid har funnet veien hjem når jeg har gått alene. Bare to ganger har Jan måttet ut på nødekspedisjon for å finne meg. Men begge ganger har det vært fordi jeg har hatt med et turfølge som har fått mer enn nok. Selv ville jeg alltids holdt ut til jeg fant tilbake til utgangspunktet på et eller annet vis.

Første i gang var det med den yngste datteren min som bedyret at hun aldri mer ville gå på tur med meg. Med mindre hun bestemmer hvordan det foregår. Andre gang var med John Elvin. Som likevel utrolig nok ikke har gitt opp.

*De blomstrende markene kledt med kappgjøksyre*

Det er ikke det at jeg ikke liker å gå turer med andre. Men da er det en sosial greie, man går fra A til B og har det hyggelig sammen. Tar kanskje med mat og har noen koselige pauser. Veldig trivelig av og til, men det er noe helt annet enn mine helsebringende være ett med naturen opplevelser. Det varierer jo også veldig hvilket forhold andre har til å oppleve naturen og hvilke intensjoner de har med sine vandreturer.

Det fungerer bra med John Elvin og meg. Fordi vi begge er opptatt av å oppleve i naturen. Vi snakker sammen, det er ikke det. Om naturen, det vi opplever, og ikke minst om alt som truer og ødelegger naturen. Vårt vidunderlige livsgrunnlag. Men mest av alt så er vi stille. Som regel ligger jeg tjue meter foran min følgesvenn og har Ludo hakk i hæl. På bredere stier og flatere terreng, kan vi rusle side om side og prate.

Her følger Johns beskrivelse av hvordan han opplever turene våre:

«I think I am nearing half way to being a good “birder”. But my first big discovery in hiking with Solvor is just not just to look to the sky or trees or the ground for movement but to actually look and sense EVERYTHING… I mean smells, scents, colours touch and even taste of things around you. Flowers, trees, insects, rocks, fruits, herbs, not just rocks or trees their vivid and varying colours texture shapes.

Then there are breath taking views (more often breathless ..in my case ) of sweeping valleys and hillsides and mountain tops. I have walked many mountain trails from a designated Car Park and never looked at anything, just for something like a Vulture or a Raptor. You have to really appreciate the difference.

Solvor possesses an almost childlike delight and infectious enthusiasm for nature.

“Look at that” she says …I look …What am I looking at ? I think to myself .. “That tree !!” err “Yes it’s a tree“. “Can’t you see the shape of an old man with a walking stick and hat” “Wow yes I see it”.. This takes me back to my childhood looking for shapes of animals in the clouds.

Solvor, snaps a few photos then examines the tree closer for tiny flowers or insects …snakes ..yes ..snakes really interesting err or whatever..

There are only two types of snakes to my knowledge, ones you know are poisonous and avoid. Quickly … And ones you fear might be poisonous and avoid quickly … But not Solvor, totally fearless and with conviction. “They are more afraid of you than you are of them”. I can’t correct her on this, try as I might!!»

For Jan kjennes det veldig trygt at jeg har noen å gå sammen med. Han har hatt sine stunder med bekymring. Jeg har inngått en avtale med både ham og ungene om at jeg kun skal følge merkede løyper og si fra hvilke de er. Og det løftet holder jeg med bare få unntak. Men med John på slep, kan jeg vel eksperimentere litt likevel?

Nå ville jeg først og fremst bevise for John at det faktisk er mulig å gå en sirkulær rute fra Pereira via Moncarapacho og over til nedsiden av São Miguel uten å bakse seg gjennom mannshøyt tornekratt slik vi gjorde forrige sesong. Jeg har funnet en fullt brukbar gjetersti.

Vi legger trøstig i vei. Nå er vi tre. En ny, kvinnelig beboer på campen som representerer en av de mange andre nasjonene som har tilhold her. Sprek dame. Likeså er snakketøyet som ikke høres ut til å bli slitent. Ikke i det hele tatt. Så jeg legger meg et stykke foran. Skal tross alt være anfører og vise hvor jeg har funnet denne umerkede stien.

Men finner jeg den? This is it! Here’s a signpost! John roper lykkelig hver gang han finner en stein eller en stolpe med den påmalte røde og gule streken. Det hjelper ikke at jeg sier at de viser veien til toppen av São Miguel. Min venn finner slik trøst og trygghet i å se røde og gule streker selv om de fører oss galt av sted.

Vi har fulgt løypemerkingen til Moncarapacho og derfra i retning São Miguel. Riktig nok. Men poenget nå er jo at vi skal ta av fra løypa og gå en umerket sti tilbake til Pereira hvor vi har parkert.

Vel, min utmerkete mangel på retningssans holder mål også denne gang. Jeg finner ikke veien. Dvs. en brukbar sti i naturen. Atter en gang blir det en miks av bilvei og tornekratt før vi er tilbake til utgangspunktet.

Vi passerer en del gneldrebikkjer på veien, noe som kan være vanskelig å forholde seg til når man ikke er vant med dem. Så min venn forklarer vårt nye turfølge hvordan jeg håndterer hunder som dukker opp:

«Some troublesome creatures nearby?”

At this point incredulous as it might seem, Solvor sings to them.

Yes, sings.. It’s this point when I first realised, I was not Hiking with any normal human but with a courageous fearless VIKING.

Obviously, she knows some Scandinavian song passed down through generations, this strikes a note of memory into the wild creatures psyche. Perhaps of times when they were Wolves or when they were domesticated and loved. Whatever, it works!! They are totally thrown, confused, disarmed. They turn and slink away. Ashamed they thought to bother us. I check to see my heart has started up again. And we move on.»

Hvorpå vårt nye følge øyeblikkelig begynner å synge med høy fistelstemme til hunder som løper som gale bak gjerder og vokter sitt revir. De kunne neppe blitt trigget mer.

Vel, vi er ikke helt samkjørte hva hundehåndtering angår, skjønner jeg.

Det var den turen. Et nytt forsøk på stifinning må til. Min stahet står ikke tilbake for min mangel på retningssans.

Nå er idéen å gå motsatt vei for da vet jeg i det minste hvor stien starter. Samme turfølge som sist.

Det går aldeles utmerket. Er vi i det minste i tvil på enkelte av områdene, er det bare å se etter spor av horder med klovdyr. Sporene viser vei, og jeg får avklart hvor jeg bommet sist. Jeg skulle tatt av før viadukten over motorveien og ikke lagt i vei så langt oppover mot São Miguel. Så vet vi det.

Men for liksom å gjenopprette balansen, presterer vi å bomme på den merkete løypen fra Moncarapacho og surrer av gårde i feil retning atter en gang. Jaja. Ikke så vanskelig å rette opp nå som vi befinner oss blant grusveier og hus og slipper å bryte oss gjennom busk og kratt.

Det som ikke lar seg rette opp, er derimot balansen i hodet mitt. Når det har blitt snakket konstant fra start til slutt om saker og ting som ikke har noe med det vi opplever å gjøre, og opphissende fistelsang for vakthunder er gjentatt, er jeg mentalt utslitt. Det er bare å innse at vi mennesker er forskjellige. Også i vår måte å gå tur på. Det er helt greit, men så kan man kanskje heller dele andre hyggelige opplevelser enn akkurat turgåing, da.

Neste tur tar John og jeg alene med Ludo. I kjente trakter, men siden halve turen er umerket og går over enger og gjennom skog, så roter vi omkring, atter en gang. Men hva så? Det er fredelig og fint i det vakre landskapet. Bitte små søte kaniner fyker omkring til stor glede for meg. Ludo derimot, lar seg verken begeistre eller affisere på noe vis. John, med sitt imponerende falkeblikk, fryder seg over å se hærfugler og andre interessante bevingede vesener, mens jeg bare ser brune, flaksende klumper av ulik størrelse. Begge ergrer vi oss over å ha glemt å ta med kikkerter.

Vi kommer omsider frem til Trilho das Águias, ørneløypa som går opp gjennom en dal på baksida av São Miguel. Bratt og ulendt sti omsluttet av tett vegetasjon. En lukket eventyrverden syngende småfugler, en og annen slange som glir elegant unna og mye spor av villsvin. Ludo viker ikke fra stien, men stopper en rekke ganger for å stirre nedover dalsiden og snuse intenst etter de interessante luktene fra villsvinene som hviler ut i buskene etter morgentimenes intense graving etter føde.

Ingen av oss er ennå i nærheten av formen vi oppnådde forrige sesong. Dessverre. Kanskje kommer vi ikke dithen igjen heller. Det er tungt oppover. Ludo er den sprekeste og fører an på den velkjente stien. Pauser og rikelig med vann er påkrevd før vi når toppen av dalen. Tidligere planer om å få til en sirkulær rute, er forlengst skrinlagt. Det blir samme løype ned igjen til markene. Men her finner vi til gjengjeld igjen stiene vi brukte ifjor og slipper å surre omkring i sikksakk.

En herlig og passe slitsom vandring er over. Neste tur ble verre. Beskrivelse av mandelblomstringsfestival og Trilho das Amendoeiras kommer i neste reisebrev.

9. reisebrev – hør hvor det stormer der ute

8. februar 2023 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, hage, livinginamotorhome, miljø, motorhome, NATUR, olhão, portugal, reise med hund, travellingwithdog | 4 kommentarer

«Hør hvor det stormer der ute! Her er det fredfullt og tyst…» en liten strofe fra en bedehussalme er Jans yndlingssitat når været herjer ute, og vi har det godt og varmt i KaràJan. Heldigvis blir det med den strofen. Ikke er den særlig passende heller, for det er slett ikke fredfullt og tyst verken i bobiler eller campingvogner når regnet høljer ned. Men godt og varmt har vi det. Og riktig så koselig. Det er da også fascinerende med skikkelig, trommende styrtregn som sprenger sikringer og tar med seg sko og andre gjenglemte remedier i en flommende, nyoppstått elv.

Endelig skal jeg få tid til å skrive reisebrev igjen, tenker jeg. Rekker ikke sånt når sola skinner og det er mye som skjer. Som én sa her forleden, dagene flyr så fort her at vi ikke en gang rekker å bli gamle! Det kan jo tolkes på ymse vis, men… Nå skal det bli godt med en rolig dag med skriving i retrospektivt perspektiv.

Tanken er knapt ferdig tenkt før regnet stopper og sola skinner. Fuglene, som ble snytt for å fremføre morgenkonserten sin, tar igjen det tapte ved å synge de vakreste varierte triller av henrykkelse. Men vi ER lovt litt mer småregn i dag og i morgen, heldigvis. Det er like tiltrengt nå som før i dette regnfattige landet.

Det er ikke slik at folk sitter passive på campen selv om de ikke driver med turvandring. Løypene i parken rett ved, hvor det også finnes treningsapparater og fotballbane, er populære for kortere gåturer med eller uten hunder. Likeså er hestemarkene på motsatt side for både hundeeiere og alle som er glade i å plukke markblomster. Noen tar en fuglekikkertur i reservatet. En del damer har strikkeklubb hvor alle er velkomne. Også jeg. Men siden jeg er elendig til både å strikke og å sitte i ro, samt at jeg synes strikking er drepende kjedelig, holdt det med én gang for meg. Ikke for å skryte, men jeg har faktisk klart å strikke tre grytekluter. Med strømpegarn og pinner nummer ti. Dette var for noen år siden. Siden da har en stor pose garn som jeg tror skal bli en vest, vært min følgesvenn i bobilen. I tilfelle jeg får ånden over meg en gang.

Så er det byturene. Hver fredag tar de fleste av de norske damene bussen til byen for å beføle varer og ivareta det gode ernæringsråd om «fem om dagen». Siden vi befinner oss på sydlige breddegrader, inntas dette fra glass hvor fruktbitene vaker i søt og sterk drikke som til tider medfører at damene foretrekker å ta drosje hjem. Selv er jeg ikke utpreget glad i varebeføling eller busskjøring på korte strekninger. Men damene er sabla hyggelige og morsomme, så rett som det er går jeg til byen og møter dem der i tide til å nyttiggjøre meg disse anbefalte fem om dagen sammen med dem. Alltid en trivelig stund med mye prat og latter. Og jeg går selvfølgelig også hjem igjen.

I byen får man også stelt både føtter og hender og hår for en knapp hundrelapp.

Lørdagene er det bondens marked inne i byen. Bod på bod av bugnende varer mellom de store markedshallene og havet. De fleste drar inn for å se på livet og handle herlige, kortreiste landbruksvarer. Så mye godt og forskjellig av nyhøstet frukt og grønt! Hvorfor ser vi det aldri i bruk på restaurantene her? Markedslørdagene har også en tendens til å ende med inntak av før nevnte «fem om dagen». Eller en drink eller to utenfor Helvete hvor mange av våre engelske venner har møteplass.

Nordmenn her er like glade i å la seg avbilde med Helvete-skiltet over hodet sitt som engelskmenn er det på Hell utenfor Trondhjem. Men Helvete her er intet inferno; ordet er portugisisk for armbrøst.

I det hele tatt er det artig med byturer inn til Olhão. Som ikke er en trist og vinterstengt turistby som mange lokale byer reduseres til i områder som okkuperes av store skarer med sommerturister. Takk og lov for Ria Formosa landskapsvernområde som setter begrensninger. Olhão er likevel under hardt press. Egoistisk nok håper vi at byen ikke blir ødelagt i vår tid. Den er så vakker med sine trange smug og de fliskledte husene. En nydelig arv etter maurerne. Falleferdig her og der og fattigslig, javel. Heller det enn en grusom, steril turistmaskin som kan ses lenger vest. Og viktigst av alt, byen er ennå mest befolket av portugisere og preges av det viktige daglige fisket og skjellsankingen.

Søndager er sjelden hviledager om noen skulle tro det. Det er ALLTID et marked et sted. Byene veksler på å ha markedsdager. Det er mye ræl å få kjøpt, men også mat, planter, korkvarer og diverse nyttige og praktiske saker. Øl, vin og grillmat selges over alt så stekeosen ligger tett over områdene.

Vårt favorittmarked er sigøynermarkedet i Quelfes, et lite tettsted et par, tre kilometer nord for oss. Der har de mye fint, gammelt verktøy. Mye jeg gjerne skulle tatt med meg hjem og hatt til å sveise skulpturer av. Men KaràJan har verken plass eller vektgodkjenning for slike remedier. Masse annet artig og gammelt også. Her har vi kjøpt lysekrone til Gazebo’en og et par andre fine, gamle lamper.

Apropos gazebo, «Penkingen» min med tilbehør ble raskt avhendet og bebos nå av en meget trivelig norsk dame. Når man kvitter seg med ting man er glad i, gjør det godt at de overtas av bra folk. Så er det rart det har vært travelt? Vi har flyttet til en plass ti meter unna. Det har vært en grusom flytteprosess bestående av harde avgjørelser om hva som er mulig å beholde når man skal krympe fra bobil, campingvogn og gazebo til bare bobil. Det var ikke stort, gitt. To store esker med kjøkkenutstyr og annet som kan lagres her, samt stekeovn og fryser står nå utendørs med plast over seg. Kunstutstyr og vesentlige skatter som skoesker full av vakre skjell, har jeg lykkeligvis funnet plass til i KaràJan. Etter litt forvirring, er Ludo nå helt innforstått med at han ikke lenger bor bak de store blomsterkassene, men innenfor et gjerde med noen puslete mindre blomsterpotter.

Som om ikke alt ovenstående har vært travelt nok, driver folk og feirer bursdager og inviterer til langbord med pizza og vin. Det starter på dagtid i varm sol, men viser seg ofte å fortsette til godt ut på kvelden med sang og musikk. Kun avbrutt av en kort pause hvor folk får luftet hunder og tatt på seg vintertøy.

Travelt? Javisst. Et ganske så annet liv enn et ensomt og stusslig innendørsliv i Vinternorge.

Det er både skremmende og godt at tiden flyr.

Fire bobiler med nordlendinger har nylig ankommet. Det gjør ikke tilværelsen mindre livlig, og godt er det. Til Jans store glede, og min også, er en av hans barndomsvenner fra Gimsøya blant dem. Både han og kona gikk i Jans klasse på barneskolen der i nord hvor hele Grønningsæterfamilien ser ut til å ha sine lykkeligste minner fra. For oss er det ekstra artig å vise «ferske» overvintrere dette Algarve som vi er så glade i. Som ikke nødvendigvis den jevne turist oppdager. Det har blitt både byturer, marked i Qulfes og mandelblomstringsfestival i Alta Mora på dem. Innimellom slagene har Ludo og jeg vært på vandring.

Det ser sannelig ut til at jeg har en god del mer å skrive om.

Får håpe regnet holder.

*Farvel til «Penkingen» som er ryddet og vasket . F*

8. reisebrev, vi vandrer med freidig mot

26. januar 2023 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, fotturer, hiking, miljø, NATUR, portugal, reise med hund | 2 kommentarer

«Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag og går fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den.

Selv om man gikk slik etter sin helbred at den bestandig var en stasjon foran – ville jeg likevel si: gå! Det er jo også så åpenbart at man dog ved å gå kommer velbefinnende så nær som det er mulig, selv om man ikke når det helt – men ved å sitte stille, og jo mer man sitter stille, desto nærmere kommer illebefinnendet. Bare i bevegelsen er sunnheten og helsen å finne. Nekter noen for att bevegelsen er til: Så gjør jeg som Diogenes, da går jeg. Nekter noen for at sunnheten er i bevegelsen, da går jeg fra alle sykelige innvendinger. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.»

(Søren Kierkegaard, dansk filosof og eksistensialismens far)

Aldri har noen hevdet at tålmodighet er blant mine dyder. Alt bør helst være gjort i går, og alt skal skje fort.

Da vi ankom Olhão medio desember denne sesongen, var hodet mitt helt innstilt på å gjenoppta mine lange vandreturer i Algarves herlige, ulendte natur. Aldri i livet om jeg hadde trodd at det skulle ta lenger tid å komme seg etter hofteprotese nummer to enn den første. Riktignok ankom vi Algarve fem måneder etter nummer én i forrige sesong og bare seks uker etter nummer to denne sesongen. Men likevel. Jeg var mer enn klar for fjellvandring i hodet mitt.

Det var ikke kroppen. Det har kun blitt vandringer i parken og frem og tilbake til byen. Rundt ti- tolv tusen skritt på flatt terreng er ikke mye å skryte av. Det anvendes så begrenset antall muskler til slik «flatvandring» at det ikke oppleves som trening. Jeg trenger mer.

Og skal ikke ånden vinne over kjødet? Muligens var det ikke fjellvandringer verken Markus eller Mattheus hadde i sine tanker da de skrev om kjødets skrøpelighet. Men nå er jeg ikke blant dem som har bibelen som rettesnor. Min livsfilosofi er styrt av respekt for, og kjærlighet til naturen. Og nå trenger mitt skrøpelige legeme å komme seg dit. Når ånden, les viljen, er sterk nok, klarer man det meste. Dessuten er det stor forskjell på smerter som antyder at noe er farlig i kroppen, og smerter som bare er smerter.

Min trofaste medvandrer fra forrige sesong, er mer enn klar.

«Vi starter med en lett rute», roper jeg til Jan som vinker oss av gårde. «Antakelig Trilho do Ludo, så vet du hvor vi er hen».

«Vel, drar vi i retning Faro, da?» Spør jeg John Elvin.

«Nei, vi starter med den lette ruten, den oppe ved Lagar Mesquita,» sier han!?! «Det er den jeg liker best.»

*Obligatorisk refleks-selfie i den første* *kilden*

Her er det på tide med en aldri så liten oppfriskning fra i fjor. Jeg gjengir min venns beskrivelse av nevnte rute da han gikk den første gang. Jeg antar at folk flest kan lese engelsk:

«Suddenly one day a Norwegian friend called Solvor, invited me to join her for a hike. Her partner Jan laughed, you won’t do more than one walk, “for sure” he added.Well, that was a challenge if ever I had one!!

I should perhaps have taken his jocular warning as wise advice, but I think I am now on my 8th Adventure and not deterred …yet….

I say adventure because I have learnt simple things like Hiking is not just walking and Hiking with Solvor is never as simple as following a trail, it’s a steep learning curve sometimes more akin to a survival course and challenging one’s convictions and views of reality.

After each little “adventure” I have confided with friends a few of my discoveries. And received encouraging comments like “OMG she’s trying to kill you” and “that’s not Hiking or a pleasure it’s torture” “how can you say that was interesting …its frightening “

This little dream world was abruptly broken even on my first little hiking adventure. Which my friend Jan almost predicted correctly would be my first and last hike.

Solvor, my mentor, being both wise and kind decided to take us on a “Light, simple Trek !!!” as she described it, as a sort of ‘initiation’. I quickly discovered there is no gentle introduction to hiking, particularly in mountainous country sides. It’s a Steep learning curve. We went to a place called Mesquita, it might be a local name for Mosquito which we all know bite and are painful. And it was.

After just a few minutes we were walking not along my accustomed tar mac roads or the gentle cobbles of Olhão, no think beautiful cobbled street after 6.3 earthquake with dislodged roof tops thrown in AND uphill climbs on an oily surface. There was my mentor with faithful companion striding ahead in a perfect line unfaltering steps …and me with arms outstretched like a trapeze artist delicately Zig Zagging from flattest stone to the next. I was assured the painful feelings in my knees were necessary adjustments and I would feel the benefits later. Like recovery in hospital, came to mind.

I always thought that all things would be equal like going ups would be balanced by going downs. I was quickly disillusioned, for some reason that still evades me there appears to be very more inclines than descents. Also, I quickly learnt not to say “Oh No” as I turned a corner to find yet another steep incline. I got the ‘teacher stare’ of disapproval. So from this point it was “OH….what a lovely view” “Oh!… this beats having a beer watching football “. Another thing, in England there are strategic benches for weary travellers to take a break, get their breath etc, NOT HERE, mental note. Tell my children to donate a bench with plaque .. ‘My dad loved this spot so much he died here’.»

Oppskjørtet av glede som jeg er over å komme i gang, har jeg glemt både å spise, ta medisiner samt å ta med akuttmedisin til Ludo med tanke på evt. epileptiske anfall. Vann er med til oss begge, men ingen drikkeskål til Ludo. Fjellskoene er ennå ikke pakket frem, og joggeskoene viser seg å være helt utslitt. Noen mystiske skarpe plastkanter har bøyd seg innover og prøver å skjære hull i hælene min. John har heldigvis en lommekniv, så vi spretter opp skoene litt og skjærer av «innmat» nok til at de fungerer.

Så legger vi friskt i vei. Det kjennes like vidunderlig for ånden som det motsatte for kjødet. Noen stakkete sekunder er også ånden skrøpelig, og tanker om hvordan jeg nå skal klare disse tolv kilometerne i relativt bratt og ulendt terreng sniker seg inn.

Etter fem hundre meter oppdager John at ryggsekken ikke er der den skal være, på ryggen. Jeg får en tiltrengt pause mens han går tilbake og finner ryggsekken parkert utenfor bilen.

Alt er ved det gamle, altså. Vi er begge like surrete og glemske som vi alltid har vært.

Ludo er like euforisk lykkelig som meg over å endelig få vandre fritt i naturen. Stakkaren som er prisgitt sin matmors form og har vært uten skikkelige turer i et drøyt halvår. Han svinser rundt meg og snuser gjenkjennende på alskens flekker og markerer sin tilbakekomst. Passerer de samme gneldrende vakthundene her og der med like stoisk ro som før. Hyler og logrer når han ser hunder han liker. Fortrinnsvis små blondiner som dessverre befinner seg bak utilgjengelige stengsler.

Det går opp og ned som før og slappe muskler våkner gradvis til live etter sin halvårlige, ufrivillige dvale. Alt er vidunderlig grønt, friskt og frodig i dette landskapet som veksler mellom kultur og natur. Jeg erstatter min manglende frokost med å jafse i meg noen never kappgjøksyre og et par blader av forvillet grønnkål.

Sola skinner, og alt er bare herlig.

Halvveis på ruta gleder vi oss til den sedvanlige pausen hos det gamle ekteparet vi har fått så god kontakt med. Skuffelsen er stor når gamlemor passerer oss på veien med en fullastet trillebår uten å kjenne oss igjen. Gamlefar er blitt så døv at det er vanskelig å kommunisere med ham. Ikke så rart, med fem, seks store, konstant gneldrende hunder utenfor det lille bevertningsstedet. Som vel egentlig ikke er et bevertningssted. Ifølge John som gikk inn, var det nå kun igjen fem Sagres og et par tre flasker av noe annet der. Nokså trist. For oss har den kontakten vi har oppnådd her, vært et av turens høydepunkter. Det har tatt en del turer og stopp å etablere denne. De var litt skeptiske til å begynne med, men ble stadig mer entusiastiske. Og fortalte om familien og viste frem bilder av barn, barnebarn og oldebarn med stor stolthet. Et tydelig eksempel på hvor viktig det er å lære seg litt av språket i det landet man gjester.

Ekteparet er nok veldig gamle nå. Datteren er jo på min alder.

Alt er forgjengelig, alt har sin tid. Også vi.

Enn så lenge er vi glade vandrere og nyter vår Sagres sittende i et lite busskur ved veien til akkompagnement av gneldrebikkjer.

Ferden videre går i gjenkjennelsens tegn. Der er den koselige lille ruinen med rosebusken. Der det gule huset av tynt laftetømmer. Deretter neste stigning mellom brødfrukttrær hvor villsvin har endevendt jorda. Neste topp. Utsikten. Nedover igjen via den nydelige blomsterhagen. Forbi huset med halsende små hunder. Eiendommen hvor en psycho schæfer hopper rasende opp og ned, men heldigvis ikke greier å hoppe over porten.

Vi overser stien som tar av like etter den mest velholdte av de gamle brønnene. Alt regnet i desember har fått alt til å vokse slik at enkelte stier er vanskelige å få øye på. Men vi kommer oss på rett kjøl og trasker fortrøstningsfullt oppover. Forbi eiendommen med bord og benker under skyggefulle trær. Den, som burde vært et pustehull for vandrere og solgt litt drikke og snacks, ligger der bare vakker uten tegn til liv.

Ludo og jeg kjenner igjen alle steder med hunder som bjeffer som gale. Enerverende for de fleste, men Ludo lar seg ikke affisere. De sju hvite kalkunene er nå bare to, så det spørs om ikke fem av dem ble noens julemiddager. Langs steingjerder og på engene bugner det av himmelblå storgravmyrt og skinner hvitt av duftende «lily paperwhites».

Alt er som det skal være.

Jeg har for lengst glemt smerter og utrent muskulatur og bare nyter å bruke kroppen i vakker natur mens trofaste, snille Ludo følger meg tett.

Det er artig å gå sammen med John siden vi er like glødende opptatt av natur og miljø og kan snakke om temaer som opptar oss begge underveis. Han er noen hakk mer kunnskapsrik enn meg, så jeg lærer mye. Men jeg slår ham når det kommer til planter, det er mitt domene.

Jeg er i gang igjen. Terskelen er skrittet over med 17.239 terrengskritt, og det kjennes vidunderlig.

Jan, som absolutt ikke liker å gå, har hatt noen fredelige timer hjemme på campen før han får hjem en veldig glad hund og samboer.

Ludo og jeg er i vårt ess. Dette gjorde oss veldig godt.

Vi gleder oss til fortsettelsen.

*Lily Paperwhite, kan ikke noe norsk navn*

7. reisebrev, «Dere er min vinterfamilie»

14. januar 2023 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 22/23 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, camping, fellesskap, miljø, motorhome, NATUR, olhão, portugal, reise med hund, samfunn | 4 kommentarer

«Dere har leilighet der da. Eller leier dere et hus?» Det er gjerne standardkommentarene når folk hører at vi tilbringer vinteren i Portugal. Det å tilbringe flere måneder i bobil, høres ut som den store skrekken for mange. Det er jo, mildt sagt, svært begrenset med plass. Dog avhengig av bilens størrelse. Og visst har vi kikket i vinduene til eiendomsmeglere og sett på priser på hus- og leiligheter. Kanskje hatt det vagt oppe til vurdering. I hvert fall jeg. Jan er mer på det nivået at alt over størrelsen på hytten i en lastebil er å anse som luksus.

Selv har jeg nok innimellom drømt litt om hus og hage her i Algarve.

Drømmen er forlengst forlatt. Den ville muligens vært aktuell om man flyttet hit på permanent basis. Covid og stengte grenser i 2020 ble en oppvåkning og en avklaring. Vi vil bo i samme land som vår familie og kun følge trekkfuglene når det er mulig. Og aldri i livet om vi kan tenke oss å ha forpliktelser for vedlikehold samt økonomisk ansvar for boliger både i Norge og her. Friheten og uavhengigheten med et rullende hjem er uvurderlig.

Vi har venner som både eier og leier hus her. Fine hus og hager hvor man kan dyrke både det ene og det andre. Fine, iskalde hus. Isolering er ikke en del av byggestandarden. Når den varmende sola går ned, kryper kulda inn i hus og beinmarg og klorer seg fast. I bobilen har vi det godt og varmt. Det koster ikke stort å holde et «frimerke» varmt med gass eller strøm.

Noen ulemper er det selvsagt. Vi har de fasilitetene vi trenger, men temmelig lite armslag. Dusjen er liten og trang, så vi dusjer heller i av et de mange servicebyggene her. Matlaging går til nød selv om kjøkkenbenken er minimal. Som astmatiker er jeg rimelig negativ til å sove i samme rom som det stekes og brases i. Følgelig foregår matlaging utendørs. Ute har vi gasskoker, stekeovn, fryser og stor nok kjøkkenbenk. Samt utstyr som kjøkkenmaskin, krumkakejern og vaffeljern. Jeg kan til og med søle så mye som jeg vil og pleier. Det har ingenting å si.

Vaskemaskiner, tørketromler og strykebrett finnes i fellesbyggene.

Vi har ikke plass til mer enn to, maks tre gjester inne i bobilen, men det sosiale foregår stort sett utendørs uansett. Vår KaràJan er ikke så stor, og den er dessuten soverommet vårt. Så for min del er det bare svært nære venner jeg synes det er ok å be inn. Jan er ikke like privat av seg. Ikke har han vett på å skjemmes over at vi ikke er ordensmennesker heller, så han ber gladelig inn både gud og hvermann. Vel, ikke akkurat gud da, han er jo ateist. Jeg derimot, skjemmes når det ikke er ryddig her, men forvandles ikke til ordensmenneske av den grunn. Har det liksom ikke i blodet.

Ludo begynner å bli gammel, så det stinker litt hund her til tider. På et vis en koselig lukt når man elsker dyr generelt og sin egen hund noe hinsides spesielt, men jeg tror neppe odøren tiltaler andre.

Vel, det var vel ulempene?

Nei, forresten. Det hender det kommer en regnværsperiode. Kaldt blir det ikke, men man blir våt. Veldig våt. Særlig hunder med tett og krøllet pels. Ut må man og trenger man, men det blir ikke timevis med utendørs aktiviteter.

Under slike forhold forgår jeg nesten av brakkesyke, mens Jan er like blid. Han liker å sitte i ro, mens jeg nesten ikke holder det ut.

Det var etter en slik periode jeg slo til og kjøpte en gammel campingvogn som jeg malte i glade hippiefarger. Mitt lille fristed hvor jeg kan male, lese, se på filmer og bare nyte fargekontrasten til gråværet. Og det ble gjesterom til barn og venner.

Vel, så langt er det bare barn og barnebarn som har brukt den. Og ikke ofte. De er bundet av jobb, skole, økonomi og annet som begrenser reiseaktivitetene. Så nå er «Penkingen» min til salgs. Vi skal avvikle «gazebo»-kjøkkenet også. Mais Campismo Olhão er fortsatt i den rimeligste prisklassen, men det blir likevel for kostbart å ha en fast plass her året rundt nå som vi begge er alderspensjonister og levealderjustert.

«Penkingen» er tømt, og jeg øver meg på å ha liten plass. Mine nødvendigheter og Jans unødvendigheter, dvs. alskens kjøkkenutstyr, er pakket i store plastkasser som kan lagres mens vi er i Norge. For utekjøkken blir det også i fremtiden. Fire-fem måneder med kokkelering uten kjøkkenmaskin, stekeovn og annet, ser jeg særdeles svart på. Vi får bare finne en løsning så det fungerer også i regnvær. Det gjelder tross alt ikke mange dagene.

Høres det strevsomt ut? Det er nettopp det det ikke er. Det er befriende å leve så enkelt. Det er sunt å se hvor lite man faktisk trenger. Ehh, kjøkkenmaskin og vaffeljern må man jo ha da. Men sånn ellers. Det er koselig å være tett sammen i vårt lille hjem. Ludo elsker tilværelsen med å være så nær oss. Det var faktisk riktig så praktisk da vi var over hos naboene en kveld og Ludo hadde hjemme alenefest. Han spiste opp en stor pakke svinekjøtt og en pakke røkelaks samt en del emballasje. Jan hadde så beleilig satt fra seg handleposen sin på gulvet og glemt den; til Ludos store glede.

Det fikk de følger det måtte få. Så nå er Ludo omdøpt til prinsesse Diaré. Tenk om vi ikke hadde bodd i dette lille rommet da! Da ville vi kanskje ikke hørt at Ludo måtte ut hele natten og dagen igjennom og isteden våknet til at alt hadde skjedd innendørs! Nå gikk alt uten mén for KaráJans interiør. Kun den tandre diaréprinsessen opplever å være påført mén da han ble tvangsdusjet og rengjort på vitale steder.

*Alenefest? Moi?Skjønner ikke hva du snakker om*

Men tilbake til innledningen. Sånn reelt sett kan det vel sies at Mais Campismo er Europas største eldresenter. Det sier seg selv at gjennomsnittsalderen er høy når man har anledning til å bo her hele eller store deler av året. Mange av oss har valgt dette pga. ymse helseplager som reduseres når man bor her. Da skjer det fra tid til annen alvorlige hendelser hvor akutt helsehjelp er påkrevet.

Her tar vi vare på hverandre. Uansett. Man rekker knapt å ane at man trenger hjelp før den er på plass. Folk blir kjørt til sykehus, pårørende ivaretatt, praktisk hjelp gis i rikelig monn. En vidunderlig trygghet man aldri vil ha som beboer i en leilighet eller et hus verken her eller i Norge. Her ser vi hverandre. Følger med på en god måte. Ingen blir liggende alene syke her. De fleste har sin biologiske familie langt unna. Her har vi hverandre. Vi grupperer oss nok en del etter nasjonalitet. Det ER lettere når alle snakker samme språk. Men vi holder sammen og omgås på tvers av nasjonalitet også.

Det har vært en runde her nå blant oss nordmenn. Noen fikk den hjelpen og omsorgen det var en selvfølge å gi i en tøff situasjon. De konkluderte med å fastslå: «Dere er vår vinterfamilie!»

Slik er det. Her er vi hverandres familie. Våre der hjemme kan være trygge for oss og vite at vi blir ivaretatt.

Og så har vi det akkurat så sosialt som hver og en er komfortabel med. Privatliv respekteres og inkludering prioriteres. Men du verden så ensomt det ville være å sitte vinteren gjennom alene i en leilighet enten den nå er her eller der. Her har vi det så sabla hyggelig sammen. Både på campen, i byen og rundt omkring.

Denne campingen er et eget samfunn i samfunnet. Med ulike lag og grupperinger. Mange ulike nasjonaliteter. Ulik økonomisk status. Her er nok konflikter mellom mennesker både blant dem som definerer seg innenfor samme gruppe, og mellom ulike grupper. Men først og fremst er det regler. De skrevne, formelle settes av ledelsen for stedet. Alle de uskrevne som gjør at vi fungerer sammen, er blitt til via samhandling og kommunikasjon i årenes løp.

Alle vi som bor her over tid har bevisst valgt å leve her fordi vi synes det gir oss en bedre tilværelse. Da er det i alles interesse at dette samfunnet fungerer godt. Så det sørger vi for som best vi kan. I hvert fall nittini prosent av oss.

Her er vi hverandres familie fordi vi trenger hverandre, bryr oss om hverandre og fordi fellesskap fungerer.

6. reisebrev, jul under stjernehimmelen

3. januar 2023 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 22/23 and tagged algarve, bobilturer i Europa, jul, miljø, Natal, NATUR, reise med hund | 1 kommentar

Det er denne enorme, blåsvarte hvelvingen over oss. Overstrødd med stjerner og planeter. Og månen. Enten i ny eller ne, hvelvet mer liggende enn i Norge. Eller full og lysende rund. Bortsett fra et par håpløse gatelykter på campen, er det ikke vesentlig lysforurensning her som kan forstyrre opplevelsen av den betagende stjernehimmelen. Det er to kilometer inn til byen. Vest for campen er hestemarkene, i øst ligger den store parken med naturlig vegetasjon. På nordsiden er det noen få store bolighus. I sør, mellom oss og havet, ligger administrasjonssentret for Ria Formosa. I en stor og inngjerdet park med variert vegetasjon og turstier med informasjonsskilt og fuglekikkerhus. Her er også dyrehospitalet hvor de redder ville dyr og fugler som har fått skader.

*Ikke så eminente bilder siden speilreflekskameraet mitt er utslitt og jeg må nøye meg med mobilbilder,* *men stemningen kan vel anes likevel*. *Siste bildet er tatt med mitt (ut)slitte speilreflekskamera.*

Det er befriende å befinne seg her ved juletider. Intet stress og mas. Camperlivet er såpass primitivt at det gir seg selv. Det er verken plass eller fasiliteter til å pålegge seg selv all verdens juleforberedelser.

Skjønt plutselig driver man jo på og styrer endel likevel. I fjor bakte jeg krumkaker og berlinerkranser og diverse andre småkaker. Samtlige flatet ut og klappet sammen og lignet på alt annet enn det navnet tilsa. Derav kan man slutte at den helsebringende salte og særdeles fuktige havluften slett ikke er helsebringende for småkaker. Så i år skulle jeg nøye meg med å bake Bolo Rei, kongens kake. En veldig mye bedre versjon av det norske julebrødet. En saftig hvetekrans spekket med tørket frukt, nøtter og pinjekjerner som har trukket i en raus mengde portvin. Dekorert med kandiserte frukter og nøtter før den stekes.

Vel, forholdene er primitive, som sagt. Strømmen er koblet til én seks ampères sikring. En liten elektrisk stekeovn i teltet får aldri skikkelig futt uansett hvor mange grader den settes på. I tillegg har den sin egen vilje. Flaskegresskaret jeg nettopp bakte i ovnen, ble nesten bare stekt på oversiden. Følgelig setter jeg Bolo Rei’en et hakk lenger ned i ovnen. Ha ha, sier ovnen, så du tror du kan overliste meg, du? Nei, hvordan kunne jeg tro det. Ovnen tar siste stikk og bestemmer seg for at denne gangen er det undervarmen som skal virke.

Jaja, det er bare å skjære av hele den svarte bunnen på kaken. Den blir ikke så verst likevel når jeg for sikkerhets skyld dynker den med en miks av presset appelsin, portvin og melis.

I gazebo’en er det blitt ganske julehyggelig med gullmalte pinjekongler og fuksiarøde filthjerter. Samt det lille juletret av nøtter og krydder. Enkel, selvlaget julepynt jeg gjemmer fra år til år. Et stort griseskjell med nøtter og telys pryder bordet. En hel dag. For neste dag er alle nøttene borte. Også noen av de pålimte på treet. Her er neppe ugler i mosen. Snarere rotter under gulvet. To gulvbord har jeg latt være løse etter det året jeg hadde «gleden» av å ordne opp etter tre dyr av arten som hadde lagt seg til å dø under gulvet.

Så sannelig blir det «julerengjøring» likevel. Ingen rotter skal få ligge her og dø i synden igjen. Opp med de løse gulvbordene og av med sargen rundt. Jeg lyser med lykt og får øye på litt av hvert. Alle nøttene ligger i en pen samling. Her og der ligger etterlatenskaper i form av kjekspapir, smørpapir og annet som bekrefter at mat aldri må oppbevares utendørs. Her er også en rekke andre rotteskatter som tennisballer og rester av mine fine hvite pyntefugler med fjær. Rottene liker tydeligvis å stjele alt som har noe mykt på seg. De vil vel ha myke madrasser og dyner de også. Renslige som de er, er toalettet anlagt i et hjørne. Jeg tar på maske og hansker og raker ut alt som rakes kan og får det i søpla. Slenger under både sprit og klorin for å desinfisere. Samt masse kaffegrut for å fjerne lukt. En motbydelig jobb. Samtidig som jeg ikke kan la være å bli fasinert av rotters levevis. De er både sosiale og intelligente dyr. Søte også, synes nå jeg. Skulle gjerne filmet dem når de drev på og hentet én og én nøtt til lageret sitt. Det er jo litt rørende sammen med alt det myke de så gjerne vil ha. Men smittefaren tilsier at vi ikke ønsker så nær sameksistens med rotter, det blir i drøyeste laget å dele kjøkken med dem. Selv om det er utendørs.

En eller annen idiot som aldri har behøvd å vaske noe i sitt liv, er tydeligvis den store konstruktøren av bobiltoaletter. Det er fullt av kriker og kroker hvor man må bruke gamle tannbørster og Q-tips for å få rengjort sånn noenlunde. Nå synes jeg likevel det stinker. I motsetning til meg har ikke Jan særlig luktesans, så han tar jobben med daglig tømming av doet vårt. Nå må han til pers med en større innsats, for jeg har brukt opp min tålegrense for kvalmende lukt for en stund på rottebæsjen. Jans innsats med julerengjøring blir å demontere hele sjiten og foreta en grundig rengjøring og desinfisering. Det blir heldigvis bra.

Vel, det var fortredelighetene. Ellers er det glede og hygge. Felles tur til byen med oss norske samt den svorske, hvor vi beundrer den vakre lyssettingen langs Avenida’en og rundt kirken og rådhuset. Rummikubkveld med venner og skåling for lyset på Solsnu. Samling i solen med oss få norske, samt vår svorske nabo på julaftens formiddag. Gløgg og det man har lyst å spise. Alle tar med noe. Julaften har Jan og jeg for en gangs skyld samme middag. Hjortestek med godt tilbehør. Første dag frokost i gazebo’en hvor jeg insisterer på både øl og akevittdram selv om jeg ikke liker noen av delene.

Så følger høydepunktet med engelsk julefeiring første dag hos våre gode naboer som orker å lage treretters middag med julekalkun til en hel bøling. Som alltid blir det en livlig feiring med musikk, latter og litt sang. Og vi har mimelek. Sandie har gjort klart en stor pose med oppgaver til oss før hun reiste til Wales for julen. Her er sangtekster, filmer og bøker vi skal mime navnet på. Kjempeartig. Så er det pakkelek på annendagen hvor vi spiller terning om gaver vi ikke vet hva er. Vår engelske venn Ray spanderer sushimiddag i byen på annendagskvelden. På formiddagene er det rusleturer både til byen, i parken og på hestemarkene, samt pinnespill på campen når det faller seg slik.

Visst savner jeg barn og barnebarn så det innimellom gjør helt vondt. Men noen telefonsamtaler og litt tid på Facetime tar det verste savnet. Det hjelper også at alt er så annerledes her enn livet i Norge. Og så mye mer sosialt.

Værgudene er snille med oss og gir oss ikke bare sol på dagtid, men også langt varmere kvelder og netter enn normalt. Rundt sytten graders nattetemperaturer er en del over normalen. Det hviler sånn fred og ro over denne campen. Kveldene er nydelige. Den vakreste kvelden blir nyttårsaften. Alle spiser hver for seg, men så møtes vi til bålbrenning av pinjekongler.

Vi sitter rundt et duftende bål i lavmælt samtale. Campens trofaste kattugle kaller så vakkert på en make fra pinjetreet over oss. Over det hele hvelver den enorme, stjernestrødde himmelen seg mens en stor halvmåne lyser så fint.

Det er helt magisk. Tror det er den fineste nyttårsaften jeg har opplevd.

Vår portugisiske jul preges lite av forpliktelser og stress.

Den preges mye av fred og ro og hyggelig samvær med fine folk.

Det er godt å ha jul i Portugal.

En deilig tid med «boas festas».

	Reidun Mork til Eventyret i Siracusa: Oppdag N…
	allsidigesolvor til Oppdag Hemmelighetene Bak Lica…
	Randi J. Aasheim til Oppdag Hemmelighetene Bak Lica…
	allsidigesolvor til Reisebrev fra Sicilia: En Redd…
	allsidigesolvor til Reisebrev fra Sicilia: En Redd…

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: