Hunder, mat og legender i Siracusa

26. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, gresk mytologi, mobilhomelife, motorhome, mytologi, Ortigia, reise med hund, sicilia, Siracusa, Syracuse | Legg igjen en kommentar

Hundeepisoder

Det er mangt og meget å håndtere når man reiser med hund. Sand i senga, for eksempel. Når hundebarnet med de tette pelskrøllene, som stadig vokser seg lengre, har lekt oter på sandstranda, lander det mengder av sand i senga vår. Om jeg børster ham aldri så mye. For visst deler han seng med oss. Vi har ikke hjerte til annet. Da er det deilig med litt rolig tid hvor man får kjørt noen runder med klesvask. Det ser ut til at om «stellplassen» er aldri så enkel her i Italia, så står det en utendørs vaskemaskin der. Det er vi takknemlige for.

**Fiskere renser garn ved havna på Ortigia**

Floke røyter ikke. Han er såkalt cobberdog. Ingen godkjent rase. En miks av puddel, labrador og lagotto. Cobberdog’er ser ut til å anta alskens størrelser, farger og pelsvarianter. Floke har fått sin største arv fra puddel. De samme tette krøllene, og den samme tendensen til tørr hud. Så han klør seg en del. Som den kostholdsbevisste hundemamma jeg er, har jeg derfor kjøpt lakseolje som han får på maten sin hver dag. Det skal visstnok avhjelpe tørr hud og kløe. Hvorvidt det virker etter hensikten, er jeg usikker på. Uansett elsker Floke en slik herlig smakstilsetning. Han renslikker matskålen i det uendelige. En åpenbar konsekvens er dog tydelig. Hans etterlatenskaper er ikke lenger tørre knoller som lett lar seg plukke opp uten å etterlate spor. Det kreves litt mer innsats med tørking og gnukking med en skjør hundepose.

Hundeepisoder og andre opplevelser i Ortigia, gamlebyen i Siracusa

Som i dag, i Ortigia. En gigantisk kladas med fromage-konsistens droppes midt på Piazza Minerva. Det er mitt selvfølgelige ansvar å få fjernet mest mulig av den.

Som en del av historien må nevnes at jeg til enhver tid er iført en diger og høyst ukledelig solskjerm som legger hele ansiktet i skygge. Etter to og et halvt år med stadig mer smertefulle behandlinger pga. tilløp til hudkreft, må jeg være påpasselig. Forfengelig som jeg er, benytter jeg enhver anledning til å ta den av. Piazzaen lå i skygge, så solskjermen hang og dinglet på armen min da jeg skred til verket med å samle opp fromage-haugen.

**Skygge på Piazza di Minerva og jeg har tatt av solskjermen.**

Og enda en hundeepisode

Selvfølgelig lander den dinglende solskjermen midt oppi. Vel tar jeg ansvar for alt som påligger meg å ordne opp som ansvarlig hundeeier. Men det betyr ikke at jeg ikke får brekningstendenser av alt som er ekkelt. Den skjermen kommer ikke på hodet mitt igjen med det første!

Jan blir bestyrtet over at jeg ikke tar den på når vi kommer ut i sola igjen. Men der går genser’n, som min venninne i Halden sier. Heller hudkreft enn bæsj i håret!

Vel, det var bæsjen. Så kommer neste.

Vi har registret en liten dagligvarebutikk ikke så langt unna der sjåføren vår skal plukke oss opp. Det er Jan som er mest i nød som en brødskivespisende melkedrikker. Han går inn og handler, mens jeg venter utenfor med Floke.

Ut kommer en ung dame med en stor bøtte såpevann som hun øser utover gata hvor en stor dam av tiss renner nedover. På italiensk-engelsk gir hun meg klar beskjed om at man må ordne opp slikt etter hunden sin.

Floke er vel ikke skyldig i dette? Non è il mio cane, sier jeg bestemt. Ikke min hund. Innforstått, som har gjort dette.

Når Jan har handlet sitt, er det min tur til å gå inn og se om noe frister. Det blir en pakke pasta og en parmesanost. Den samme unge dame sitter i kassa. Faktisk sitter det to damer der som forklarer at man må ha med en flaske vann og ordne opp når ens hund besudler gatelegemet i slike uhørte mengder. Det er sånn circa det jeg tror de sier, for det går mest på italiensk. Jeg bare gjentar, no, non è il mio cane.

Tror du sannelig ikke de flesker til med å vise meg overvåkingsfilmen fra de siste femten minutter! Der står Floke og tisser en elv som plasker nedover gata. Mens jeg glor i en helt annen retning som den storøyde turisten jeg er.

Hva annet kan jeg gjøre enn å overstrømme dem med mine beste unnskyldninger på italiensk, engelsk, norsk og portugisisk? Heldigvis tar de det bare pent og ler av hele greia. De ler enda mer når jeg i forfjamselsen går fra de to matvarene jeg kjøpte.

Vel, så var det ikke så ille likevel. Man har bidratt til den allmenne underholdning. Det skal man aldri kimse av.

Ruslerier og spiserier

Forøvrig har vi hatt en deilig dag. Ruslet rolig gatelangs i gamlebyen på den lille øya Ortigia mellom barokkhus og kirker og i smale gater med mer vanlige italienske hus.

Sittet på utallige kaféer og inntatt forfriskninger. Her er jevnt over ganske dyrt, turistifisert som det er. Så man må være litt årvåken for ikke å blakke seg helt.

**Det beste er å holde seg til antipasto, forretter. Det blir nok mat og dyrt nok.**

Det er vakkert her, og deilig med havet på alle kanter. Vi er vel begge enige om at vi foretrekker de smale gatene, fortauskaféene og bolighusene fremfor kirker og borger. Så mye som vi har reist rundt i Europa, når man et metningspunkt hva prangende byggverk angår.

Det alminnelige, folkelivet, mat og drikke er for oss en større nytelse.

Historien som er knyttet til det vi opplever, er vi dog interesserte i. Jeg liker veldig godt eventyr, sagn og legender, mens Jan liker å lese om de konkrete historiske hendelsene.

Legenden om Arethusas kilde

Følgelig ble Arethusas kilde, Fonte Aretusa det viktigste å se for meg,

Ifølge gresk mytologi var Arethusa en av de femti nereidene som var døtre av havmannen Nereus og okeaniden Doris. Hun var en særdeles vakker nymfe og jaktfølgesvennen til gudinnen Artemis. Hun ønsket å forbli ugift og fri.

En dag da hun badet i elven Alfeios i Arkadia i Hellas, fikk elveguden Alfeios øye på henne og ble lidenskapelig forelsket. Historiens første «stalker»? Uansett forfulgte han henne. Arethusa prøvde å komme unna, men stalkere gir som kjent ikke opp.

I desperasjon søkte Arethusa hjelp hos sin venninne Artemis.

Artemis skjulte henne i en sky og forvandlet henne til en underjordisk kilde slik at hun kunne flykte under havet til øya Ortigia i Siracusa. Men tror dere Alfeios ga opp? Sleipingen forvandlet seg til en elv som strømmet under havet fra Hellas og blandet seg med Arethusas kilde på Ortigia. Dermed var de forent for evig. Kilden og elven ble ett.

Stakkars Arethusa, det var jo ikke noe krisesenter på hennes tid. Legenden benevnes som en vakker historie om evig kjærlighet. Men strengt tatt er det vel heller en historie om evig overgrep. Arethusa er forøvrig Siracusas beskytter. Som om hun ikke hadde nok å stri med.

Uansett er denne legenden en morsommere forklaring på hvorfor det befinner seg en ferskvannskilde rett ved havet i Ortigia enn en mer vitenskapelig en.

**Temmelig spesielt med et oppkomme av ferkvann så rett ved havet**

Forøvrig vil jeg legge til et det er veldig søte kaniner som gresser i området ved Apollos tempel. Langt søtere enn ruinene av templet.

Og at sitroner og pistasjnøtter er en stor greie her. Jeg liker begge deler.

Sitroner og pistasjnøtter får vi på hele Sicilia. Så nå vi kan trygt forflytte oss videre til neste sted.

Eventyret i Siracusa: Oppdag Neapolis Arkeologiske Park

25. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, motorhome, motorhomelife, Neapolis Archological park, reisemedhund, sicilia, Siracusa | 1 kommentar

8. reisebrev. Siracusa er stedet.

Helt overveldet over hva vi ser og opplever vandrer vi rundt i det spektakulære området Neapolis Arkeologiske Park i Siracusa. Et UNESCO verdensarvsted som huser noen av de viktigste greske og romerske ruinene. Det er storslagent på alle vis.

Farvel til Licata

Det var vemodig å forlate den lille, enkle bobilparkeringen i Licata. Likevel riktig å reise videre. Vi vil oppleve så mye vi orker.

Licata var gjennomført trivelig. Stedet i seg selv og beliggenheten. Og i særdeleshet alle som har tilhold der. Bestyreren og alle som bor der. For det meste italienere, noen tyskere, ett par fra Østerrike og noen få svensker. Samtlige så trivelige og imøtekommende.

Stemningen i byen var også noe for seg selv. Vennlig, munter og avslappet. Mens bilister ikke engang slapp meg over fotgjengerfelt i San Leone, stopper de og vinker Floke og meg over gata i Licata. Selv uten fotgjengerfelt. Jeg vil savne de store moloene hvor det var så fint å gå med Floke. Hvor han kunne få springe fritt.

Skulle vi oppholdt oss på Sicilia over lenger tid, er nok Licata og Area Sosta Camper, Gli Olandri. stedet vi ville valgt.

Vi tok farvel med våre nye bekjentskaper og satte Siracusa som neste hovedmål. Vår forhatte Garmin GPS vil sende oss snareste vei i rett linje østover. Det vil ikke vi. Slett ikke.

En fabelaktig og kronglet kjøretur mot Siracusa

Vi følger kysten sørøstover via Gela og får en nydelig ferd langs det turkise havet og de enorme jordruksområdene. Videre til Vittoria og Comiso.

Det er faktisk E45/SS115 vi følger, men det er ikke akkurat noen motorvei. Fra Comiso slynger veien seg i bratte kurver oppover. Høyere og høyere og åpenbarer en utsikt som nesten tar pusten fra oss. Det anmerkede utsiktspunktet på kartet, gir ikke rom for stopp for andre enn syklister. Vi skulle så gjerne stoppet og bare sett og sett og tatt bilder, men det er helt umulig. Først på toppen lar det seg gjøre. Men da er utsikten sperret av steingjerder.

Her oppe møtes vi av et helt annet uttrykk. Det er slutt på de intense gule og blå feltene med kappgjøkurt og agurkurt. De grønne engene ser nesten brune ut. Spekket som de er med ville ringblomster. Vi ser noen få, dels nedfalne steinhus. Og ellers uendelige lengder med steingjerder på alle kanter. Sirlig lagt opp av ganske små stein. Området ser nesten forlatt ut. Ingen mennesker. Kun beitende sauer og store, hvite hunder som bjeffer overalt. Et trist syn. De er ikke sammen med sauene og gjeter. De står bundet alene bak steingjerder.

E45 slynger seg videre nedover og sørover forbi Ragusa og Modica. Landskapet er helt vidunderlig. Så grønt og frodig med dype daler og høye topper.

**Tror jeg ser en UFO. Var på samme stedet på himmelen hele tiden**

Havet lokker oss ned til Pozzallo og de uendelige strendene der. Floke springer som en gal og leker oter og vil at jeg skal springe med. Stakkars Floke, jeg er nok en kjedelig lekekamerat som bare vi gå og vasse i havet.

Vi tilbringer noen timer ved denne herlige stranden. Lager middag og bare nyter synet av åpent hav og den begynnende solnedgangen før vi setter kursen nordøstover mot Siracusa.

Flott bobilparkering og super vert

Parkeringen vi hadde blinket ut er stengt, så etter litt om- og feilkjøringer havner vi på Area Sosta Ippo Camper. Nok et enkelt og greit sted. Var bare å ringe et oppgitt nummer og si her er vi. «Værsågod parker hvor dere vil og koble dere til strøm. Vi sees i morgen». Vi er bare seks bobiler her. Fire italienere, et fransk par og oss. Og en overstrømmende hyggelig vert. Han vil ikke høre snakk om at i skal kjøre med bobil og parkere verken ved Neapolis eller til Ortiga. Parkeringsutgiftene er skyhøye. Han kan kjøre oss og hente oss når vi ringer!

Som foreslått, så avtalt. Så lettvint og besparende for oss.

Vi overveldes av Neapolis Arkeoligiske Park

Så vandrer vi her da i alt dette storslagne. Det romerske teatret og det greske. Sistnevnte godt bevart og helt enormt. Her rigges det til kommende forestillinger omtrent som ved Arena di Verona. Dionysos’ øre med den fantastiske resonansen. Her ble fanger plassert så tyrannen kunne høre hva de hvisket om.

De første bosettinger i Siracusaområdet var i neolittisk tid 6000 år f.v.t. Men det var korinterne som anla selve byen rundt år 733 f.v.t. Så fulgte byutviklingen under en lang rekke av greske tyranner før romerne tok over. Og senere maurerere, bysantere, spanjoler osv. gjennom århundrer med kriger om makt.

Tross tyranni og grusomheter, er Siracusa også kjent for å ha frembragt store personligheter som har bidratt innen kunst, filosofi og vitenskap. Og som har satt spor etter seg helt til vår tid. Her ble Archimedes født, og her sprang han naken gjennom gatene og ropte «Eureka!» da han hadde kommet frem til sin teori om oppdrift.

Her ble Archimedes også drept, og her i Neapolis ligger han begravet.

Det er virkelig mektig å gå her i historiens fotspor.

Og mektig slitsomt også. Det er stekende varmt i sola og området er enormt. Jan må gi seg etter det greske teatret, mens Floke og jeg holder ut og får med oss det hele. Skulle tro mine tekniske vidundere av noen titanhofter kunne bære meg ubesværet rundt på byvandringer. Men det gjør de ikke. Hardt underlag er og blir jækla vondt. Etter bortimot åtte tusen skritt er det det deilig å finne igjen Jan og ringe etter vår velvillige sjåfør-

Deilig å ta resten av dagen «hjemme». Men i morgen må vi til pers igjen. Da står Ortiga for tur.

Floke og Utekultur: Hundeliv i Licata. Reisebrev 7 fra Sicilia

23. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Castel Sant'Angelo, Licata, livetmedbobil, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, sicilia, Sicily, Spiaggiamarianello | Legg igjen en kommentar

Carnevale di Licata

Det her er jommen meg det underligste karnevalet vi har sett. La Polizia Municipale har satt opp sperrebånd langs hele hovedgata. To biler har dristet seg til å parkere innenfor sperrebåndene, og det jobbes intenst med å lokalisere eierne og få bilene fjernet. Karnevalsparaden skal starte klokka seks på ettermiddagen ifølge det lokale programmet. Jan og jeg har orkesterplass på en fortauskafé like nedenfor hovedtorget. Fra scenen som er rigget på torget, dunker det italiensk teknomusikk i et lydnivå som får meg til å angre at jeg bruker høreapparater. Etter en times tid og intet opptog, får vi selskap av et par fra Skåne som vi har møtt på campen. Musikken slutter ikke å drønne. Hovedgata forblir sperret, og det vrimler av utkledte mennesker i alle aldre rundt oss. De fleste i varianter av nylon-one-piece med hale bak og dyrelignende hodebekledninger. Selv de minste babyer trilles rundt iført kostymer. Jenter fra null måneder og opp til skolealder, er rosa prinsesser, mens gutter har de samme one-piece-variantene som de eldre. Tenåringsjenter kjører mer sexy stil i sort med touch av bondage. Snuppekorte skjørt, nylon-og eller nettingstrømper og lakk og lær.

**Fin halvmåne menst mørket senker seg og vi venter**

Men opptoget glimrer med sitt fravær.

Vi holder ut teknostøyen helt til klokka ni. Vel har vi lært at siciliansk tid er ganske raus hva klokka angår, men tre timer etter programmet er vel i drøyeste laget. Selv her. Mest sannsynlig er det kanskje at vi har misforstått opplegget. Det skulle ikke forundre meg det minste.

Teknostøyen forfølger oss mens vi rusler tilbake mellom klynger av mennesker i nylonpelsvarianter av tigre, drager, bamser og andre mer ubestemmelige arter fra dyreverdenen.

Nå nærmer vi oss den tiden på kvelden når italienerne spiser. Forsøket på å kjøpe med en take-a-way pizza strander pga. ventetiden som er en hel time. Vi rusler heller hjem til Floke som vi har skånet for støy og folkevrimmel, og tar oss en brødblings.

Rummikub så klart!

Lykkeligvis har vi gjort avtale med skåningene om Nordisk Mesterskap i Rummikub i morgen. Brettspillet som tydeligvis har hatt utbredelse som en farsott blant bobilfolk. For de uvitende: Rummikib er et brettspill med brikker. Det kan minne om kortspillet Gin Rummy.

Og turnering blir det ute i sola fra klokka tolv. Høytidelig med notering av minuspoeng og innskriving i bok. Med langt mindre høytidelig mellomspill mellom rundene. Vi får en kjempetrivelig formiddag med herlige folk som har mye å fortelle. God prat og masse latter. Jan gruser oss alle og vinner til slutt en overlegen seier. Han erklæres for Nordisk Mester. Enn så lenge. Skåningene insisterer på revansj en annen dag.

O herlige hundeliv

Stedet vi bor på, er et supert område for oss hundeeiere. Rett ved havna som har lange gangveier hele veien og langt ut på flere moloer. Store områder i begge ytterpunkter hvor Floke kan springe villmann og ha det herlig. Det er så befriende.

**Floke på moloen. Det er søndag og mange fiskere her.**

Løshunder

Om kveldene dukker løshundene opp. Aner ikke hvor de kommer fra. Plutselig er de der bare og stormer frem for å sjekke hvem Floke er. Jeg har vært litt redd for at han skal tøffe seg mot dem. Han er en langt mer frempå type enn Ludo var. Heldigvis skjønner han at det kan være skummelt og prøver heller å gjemme seg mellom beina mina. Hundene er litt tøffe i trynet, men ikke farlige. Lette å jage vekk. Floke er heldigvis kastrert, så han virker ikke provoserende verken på tisper eller andre hannhunder. Ville ikke reist rundt som vi gjør med en ukastrert hanhund.

**Hundene som dukker opp om kvelden, inntar gjerne utterestaurantene. En periode hadde vi tre digre hunder mellom beina.**

Floke skjemmer oss ut på restaurant

Når det kommer til oppførsel på restaurant, er Floke derimot langt tøffere i fremferden. For ikke å si temmelig frekk. Jeg har skrytt av restauranttreningen og hvor flink han er blitt. Det må jeg bare bite i meg. Jan og jeg tok en kveldstur nedom havna hvor en av strandbarene faktisk var åpen. Floke ønskes velkommen inn, mens vi foretrekker å sitte ute. Floke derimot, springer rett inn uten hemninger. «Kan han få en salsiccia (pølse)?» gestikulerer servitrisen. Ja, okey da, for en gangs skuld. Den blir raskt inhalert. Vi roper ham ut til oss før han blir for stuevant der inne. Etter ham kommer servitrisen med en dobbel ciabatta fylt med pommes frites som hun rekker mot Floke. Han glefser den til seg. Ikke bare den, men hånda til hun som holder den også. Vel, han biter ikke direkte, men når den uhemmede matgriskheten hans overtar, tar han ikke pent imot for å si det slik. Det gjør vondt. Vi blir kjempeflaue og unnskylder som best vi kan på både italiensk og engelsk.

Servitrisen tar det pent, og lar seg ikke skremme fra å fore Floke. Ut kommer hun igjen med nok en ciabatta fylt med chips som hun, klok av skade, bare kaster mot den glupske hunden. Som raskt hiver innpå den også.

Trøste og bære. Hvordan blir han i magen etter dette? Vel, dagen derpå blir det ingen frokost på dette bunnløse sluket av hund. Derimot skal han få en lang tur hvor han må trene på å gå pent i bånd og vise dannet fremferd før det blir noen form belønning.

**Floke entrer restauranten med største selvfølge**

Ny dag med spennende tur og kultur. Castel Sant’Angelo og fabelaktig strand. Og Floke får gjenopprettet sitt gode navn og rykte

Floke og jeg skal være kulturelle og ta turen opp til Castel Sant’Angelo og det arkeologiske feltet. Det er langt, bratt og bare delvis velsignet med det ekstremt smale fortauet som er vanlig her. Det krever at Floke går pent i bånd. Det går bra. Floke er en viljesterk hund som helst vil bestemme selv. Samtidig er han skikkelig smart og lærer fort. Han skjønner når han må gi seg.

Ferden til toppen er langt verre for meg. Det er bare 1,3 km dit ifølge Google, men det er oppover hele veien. Siden jeg har null lungekapasitet, stopper jeg minst fem ganger på veien opp. Dvs. hver gang jeg tror jeg dauer av hjerteinfarkt. Men det er ikke hjertet det er no gæli med, og ikke dauer jeg heller. Så vi når toppen begge to og belønnes med den mest fantastiske utsikt over Licata og det vidunderlige turkise havet.

Som eneste gjester i borgen, får Floke og jeg en overstrømmende mottagelse og omvisning av guiden som kun snakker italiensk. Men det er rart med det, det er utrolig hvor godt vi mennesker kan forstå hverandre om vi vil. Man kommer langt med få ord, kroppsspråk, mimikk og en solid porsjon godvilje.

**Omtrent oppe og vi har en utrolig utsikt til Cimiterio del Capuccini**

Jeg er glad jeg holdt ut følelsen av fem hjerteinfarkter og ikke ga meg før vi var oppe. Dette er en strålende opplevelse. Nå er det bare nedover og nedover og så bortover og bortover til det som blir dagens store belønning til Floke. Spiaggia Marianello, Marianellostranden. Så vidstrakt og gyldenhvit ved turkist hav som blinker i sola. På vei dit oppdager jeg også hvor noen av «kveldshundene» holder til. Her på havna kryr det av dem. De stormer frem og bjeffer, men trekker seg fort tilbake når jeg ber dem om det.

Floke griper belønningen med alle føtter. Springer og springer i vill fart. Hit og dit og rundt i sirkel. Noen dristige turer innom bølgene før han stormer videre på trygg sand. Hiver seg ned og leker oter hver hundrede meter. Dvs. kaster seg på ryggen og sklir av gårde før han gnir seg frydefullt ned i sanda. Nå er han pur lykke.

Og visst er det herlig her! Burde vel badet, men har ikke med noe skift. Vinden er uansett såpass heftig at man ikke blir alt for varm tross sola som steker.

**Jeg ville havnet på toppen av disse sandklippene om jeg hadde greid å forsere det grønne buskeaset fra borgen og ned.**

Kunne tenkt meg en fortauskafé og en Aperol Spritz på veien tilbake mot campen. Men alt er stengt mellom ett og fem på ettermiddagen. Og særlig på en mandag.

Merkelig. I Portugal var alltid serveringssteder åpne i siestaen. Da kom jo alle folk fra andre virksomheter for å spise og drikke lunsj. Så stengte serveringstedene klokka tre når siestaen var over, og åpnet igjen klokka sju på kvelden. Men her i Italia er absolutt alt stengt.

Etter sju kilometer på hardt underlag, er det uansett godt for Floke og meg å innta hvile og forfriskninger hjemme på campen. For middag får han. Nå er gårsdagens pinlige oppførsel historie.

Og vår historie? Den fortsetter i morgen til nye steder. Tror vi. Hvor har vi ikke blinket ut ennå.

Vi finner ut hva vi vil når dagen er der. Lurer du på stedene i innlegget, så klikk på de røde ordene. Det er linker til mer utdypende beskrivelser.

Oppdag Hemmelighetene Bak Licata – reisebrev nr 6

21. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobilturer i Europa, italia, Licata, livetmedbobil, motorhome, motorhomelife, reise med hund, San Angelo, sicilia | 2 kommentarer

Her føler vi oss hjemme!

Chinchin Bar er stedet! Knøttliten, beliggende i en liten bakgate og familiedreven. Papa Angelo, mama Rosella og sønnen Enzo veksler mellom å være bak disken eller sammen Og vi er akkurat der vi elsker å være. Omgitt av folk som ikke er A4. Som er impulsive, åpne og inkluderende. Hvilket lykketreff det var at Jan blinket ut Licata som vårt neste oppholdssted! Kun fire og en halv mil fra Agrigento.

Skytshelgenen San Angelo

Pappa Angelo er, som visstnok annenhver mann i byen, oppkalt etter byens skytshelgen, San Angelo. Han led martyrdøden i Licata i 1220.og har gitt navn til mangt og meget. Som den spanske festningen Castel Sant’Angelo fra 1500-tallet og kirken Santuario di Sant’Angelo (Sankt Angelos helligdom). Til og med et arkeologisk område med rester av hellenistisk bosetting, har fått navn etter helgenen. Archaeological Area of Monte Sant’Angelo. Helgenen feires med stor festivitas hvert år i begynnelsen av mai.

Det lokale folkelivet

Vi er ikke mange gjester i baren. Her er rett og slett ikke plass til mange. Dette er et sted så himla fri for turistpreg. Rett og slett en stampub for naboer. Et herlig svensk par vi har blitt kjent med, tok oss med hit. De har bobilen som sitt eneste hjem, og havnet her i Licata rent tilfeldig. Og ble her. Nettopp fordi det er så lite turistpreget. Og det er gangavstand til alt.

Italiensk musikk strømmer fra jukeboxen. En tysk-svenske leieboer hos familien roper i vei på italiensk, og italienerne svarer. Papa Angelo bringer uopphørlig små fat med munnfuller til oss. Oliven og ristet brød stenket med olivenolje og urter. Det er en fantastisk varm og livlig stemning.

På hjemveien kjøper vi med pizza fra en plass våre venner anbefaler. Jeg tabber meg med mitt ennå dårlige italiensk og ender opp med en pizza spekket med ansjos. Veldig italiensk, men så italiensk er ikke jeg ennå. All den ansjosen blir litt i overkant for meg.

Bobilparkering med perfekt beliggenhet.

Det var helt perfekt at Jan blinket ut Licata som vårt neste oppholdssted. Og den like perfekt beliggende Area Sosta Camper, Gli Olandri. Area Sosta Camper tilsvarer det tyske Stellplatz. Et enkelt sted for bobilparkering. Vanligvis med de nødvendige fasiliteter. Ikke alltid strøm, men ofte.

Campingplasser har som regel mer «luksus», som restaurant, svømmebasseng, underholdning, lekeområder for barn, osv. Og koster deretter. En masse «luksus» som vi i grunnen finner ganske skrekkelig. Det er på de enkle stedene vi trives og finner folk vi er på bølgelengde med.

Vi befinner oss rett ved havnen og bysentrum og har butikk og utallige varianter av serveringssteder i umiddelbar nærhet. Plassen er liten, herlig enkel og superhyggelig. Mottagelsen er særdeles hjertelig. Vi får et bykart hvor all verdens aktualiteter blir avmerket. Det beste ølet, de beste bakervarene, enkel og billig mat, litt finere mat, severdigheter og ikke minst den fabelaktige stranda. Mollarella, som dessverre ligger litt for langt unna. «Der drar jeg og bader nesten hver dag hele året», sier vår vert entusiastisk.

Om man ikke trenger strøm, er det fint å fricampe i Licata. Det står mange bobiler både på havneområdet og vis a vis kjøpesentret nedenfor oss.

**Floke elsker å gå på brygger av en aller annen grunn.**

Kunst- og kulturhistorie er en del av opplevelsene ved å reise. Mat og drikke er minst like viktig. Om ikke mer. Og folkelivet der vi er. Det holdt med de to dagene i San Leone hvor det er for langt å gå til det meste. Mye av sjarmen med å reise i Sør-Europa er kulturen med å møtes ute på kaféer, barer og enkle spisesteder. Ikke nødvendigvis for å spise, men for å ta et glass vin, en øl, eller en kopp kaffe. Sitte og ta inn stemningen og høre på stemmesurret fra et annet språk. Betrakte folk og dikte historier om dem. Det er ikke bare avslappende og hyggelig, det forsterker også den gode opplevelsen av å være i et annet land.

Man kan kjøre gjennom de mest øde små bosettinger med knapt ti hus. De vil likevel alltid ha minst to utesteder. Det er her det sosiale livet foregår.

Midt i dette avslappede, upretensiøse livet kan Licata også vise til spennende historie og kultur. Her er langt mer å ta inn enn trivelige pubbesøk.

Operasjon Husky en historie fra 2. verdenkrig hvor også Norge spilte en rolle

Noen som har hørt om den? Med Sicilias strategiske beliggenhet midt i Middelhavet var det sentralt for de allierte å få kontroll over øya.

Det startet med Operasjon Husky. Natt til 10.juli 1943 gikk allierte styrker i land på den vakre Mollarella stranden. Licata ble dermed den første byen som ble frigjort fra fascismen, og operasjonen markerte vendepunktet i frigjøringen av Italia og etterhvert resten av Europa.

Til og med Norge spilte en sentral rolle i dette som man har hørt lite om i norsk krigshistorie.

Licata har sjarmert oss fullstendig. Vi trives. Vi lever i nuet. Hvor lenge vi blir her? Aner ikke. Ser ingen grunn til å dra med det første. Og nå er det karnevalshelg. Sola skinner igjen etter en dag med heftig regn, og vi skal rusle i byen og se på karnevalsliv og røre.

Reisebrev fra Sicilia: En Reddende Engel i Trafikken

16. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia, HAGEGLEDER and tagged Bobil, bobilturer i Europa, Capo Gallo Nature Reserve, livetmedbobil, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, sferracavallo, sicilia | 6 kommentarer

4. reisebrev fra vår bobiltur til Italia og Sicilia – omringet og fanget.

Englar, fins dom? Ja, faktisk. En reddende engel kom oss til unnsetning i kveld.

Vi sitter fullstendig fast ved enden av en vei nede ved sjøen helt omringet italienske biler. Bak oss er en lang rekke bilister som tuter iltert. Ingen muligheter til å forflytte oss noe sted. Vilkårlig parkerte biler i veien foran oss og på sidene holder oss helt i klemme.

Eneste mulighet er å rygge opp til veien vi kom fra. Det betinger at hele halen med biler bak oss også rygger. Men de bare tuter. Stadig mer iltert. Jan går ut av bilen for å forklare dem situasjonen. Da spretter det frem en høy fyr fra restauranten rett ved. «Bare sett deg inn», roper han til Jan på norsk. «Jeg tar meg av det her!» Så går han bak oss og veiver og dirigerer bestemt og myndig til italienerne. Og de hører etter.

Langsomt får Jan rygget KaràJan opp gata og rundt svingen på veien vi kom fra. Vår reddende engel åpner døra på min side, hopper inn og sier han skal dirigere oss til en bobilplass.

Hvordan havnet vi her?

**I Palermos trange bakgater jakter vi på øko-campen som ikke fantes**

En time etter ankomst i Palermo slipper vi endelig av båten og setter kursen mot en idyllisk økocamp jeg har funnet på nettet. GPS’en leder oss gjennom kronglete, smale gater i bekmørket. Like bekmørkt er det når vi kommer til campen som møter oss med høyt gjerde og stengt port. Her er intet liv.

Det er et stort irritasjonsmoment at de som driver campingplasser ikke kan markere at de er vinterstengte. Evt. nedlagte. Jeg kunne tenkt meg en Area Sosta Camper siden den var så fin i Trento. Ifølge Google MAPs er den meste sannsynlig stengt nå her i Palermo.

Vi orker ikke satse på å komme til stengt port igjen, så jeg finner en camping ved sjøen i Sferracavallo 13 km nordvest for Palermo. Google dirigerer oss fint til vi er ganske nære. Så vil den ha oss til å svinge inn en smal vei omgitt av høye murer. Det er fysisk umulig å tre en stor bobil rundt en nitti graders sving og inn i en så begrenset vei. En hale av italienske biler bak oss skal selvfølgelig inn denne veien og setter i gang med den sedvanlige iltre tutingen når det stopper for oss. Heldigvis tar han bak oss fornuften fangen og flytter seg, så vi får rygget tilbake på hovedveien. Google leder oss videre og ned til en vei som følger sjøen. Og slik havner vi i den fastlåste mølja. Teoretisk sett kunne det funket med denne veien. Men når italienerne helt ubekymret bare parkerer i veien og blokkerer den mens de koser seg på restaurant, går det ikke.

Italiensk kjørekultur, altså. Bare å gjenta, de ser på trafikkregler som bare noe lett veiledende. Og knapt nok det, må jeg legge til.

Vår nye venn, alias reddende engel, hevder at det er slik det må være. Trafikken er så kaotisk at skulle man fulgt trafikkreglene, ville alt stoppet opp.

Vi ankommer vårt første oppholdssted på Sicilia

Vår gode hjelper, som ikke er en engel, men et menneske av kjøtt og blod, heter Tore og er fra Drammen. Han har tilbragt vinteren her på Sicilia i flere år og er godt kjent. Han dirigerer oss trygt frem til Malica Sosta Camper, bobilplassen vi selv hadde prøvd å finne. Det er også her han holder til.

Vi slår følge bort til en nærliggende restaurant. Veldig italiensk. Menyen er pasta og pizza med variasjoner og veldig mye sjømat. Og da snakker vi ikke fisk, men skalldyr, kråkeboller, sjøpølse, knivskjell, blekksprut og mye som jeg anser som mystisk og ikke lar meg friste av.

Det er valentinsdag. Små hjerter ligger strødd på bordene og store hjerteballonger svever over dem. Elskende par er i det romantiske hjørnet og sitter og øser begavelser over hverandre. Et langbord er okkupert av en italiensk familie med minst tre generasjoner. Stemningen er livlig. Jan og jeg safer med pizza, mens vår venn tar pasta vongole. Sistnevnte er en rett jeg også er glad i, men den er slett ikke billig. Prisene her ligger over norske priser. F. eks. 350 kroner for en porsjon blåskjell!

Det blir neppe mye restaurantmat på oss. Men en hyggelig kveld, det har vi. Floke fungerer også utmerket som restauranthund og oppfører seg eksemplarisk. Jeg tar med litt av «innmaten» fra min pizza som han får i belønning når vi kommer hjem. Vi er konsekvente med ikke å gi ham mat ved bordet. Nettopp for å lære ham å være en eksemplarisk restauranthund

Fine omgivelser med mange muligheter

Det er så deilig å ha «landet» på Sicilia. Vi har forlengst senket skuldrene og er klare for bare å nyte og la veien bli til mens vi går. Når man ankommer i mørke, er det spennende å våkne til dagslyset og se hva omgivelsene byr på.

Selve bobilplassen er helt etter vår smak. Liten, med det aller nødvendigste av det vi trenger. Strøm, dotømming, vannpåfylling. Vi har ingen interesse av å betale for luksus vi ikke bryr oss om. Her er i tillegg toaletter, dusj, vaskemaskin, samt et sted for å vaske kopper. Rene luksusen. Rett utenfor går bussen inn til Palermo. Akkurat nå orker vi ikke storby, så det står vi over. Det er kort vei til restauranter og små butikker i begge retninger.

Bak oss rager et høyt og forrevent fjell, Monte Santa Margherita. Det er en del av naturreservatet Capo Gallo . Her er både turstier og klatremuligheter, samt en rik og spennende fauna.

Monte Santa Margherita

Oleander, nespera, palmer og kaktusfiken omgir oss. Her og der står et enkelt eukalyptustre og sprer den friske duften av halspastiller. Kappgjøksyre, malva, ringblomster og andre villblomster jeg kjenner fra Olhão, pryder engene også her. Landsbyen består mest av pittoreske og dels litt slitne murhus i forskjellige farger.

**Kappgjøksyre – god å spise og fin i buketter**

Søndag er hviledag. Men plutselig er Jan borte en god stund. Han har gått frem og tilbake til stedet vi kjørte oss fast i går. Tilsammen to kilometer. Så langt har han ikke gått siden vi var i Tyskland i høst. Det er det jeg sier, vi gamlinger med skavanker trenger varmt klima skal vi holde skavankene i sjakk. Vinterkulda i Norge er ødeleggende for sånne som oss.

Mat og drikke

Floke og jeg velger å ta samme turen som Jan. Jeg har vel hakket mer, for ikke å si ti hakk mer, hedonistiske tilbøyeligheter enn Jan, så jeg legger inn et aldri så lite restaurantbesøk. Jeg har jo også et ansvar for å lære Floke restaurantskikk. Det blir to glass deilig hvitvin og pasta pomodoro. Kråkeboller og sjøpølser frister ikke, men kunne gjerne tenkt meg både kreps og hummer. Men prisene… ! Selv pasta pomodoro, en rett som koster en tier å lage, koster at par hundre her. Nei, det blir nok å lage mat selv og prise seg lykkelig over alle gode, tilgjengelige råvarer. For råvarer er billig her.

Vi handler sååå mye godt på Lidl for under åtti euro. Tre sorter tomater, paprika og grønnsaker. Noen gode oster, gnocchi, to brød, ferdig minestronesuppe, og røkt villaks. Drikkevarer er tre flasker melk, to liter fersk juice, seks flasker vann, et helt brett med øl, fire flasker rødvin, bl.a. Chianti, tre hvitvin og en musserende vin. Gode viner.

Åh, så deilig formiddagsmat det blir! Sprøstekt surdeigsbrød av semulemel dynket med smaksrik olivenolje og salt. Og så de gode ostene, laks og solmodne tomater. Og vin så klart. Jeg har ikke lyst til å slutte å spise.

Værgudene er snille og utkonkurrerer Yr

Det er varmt her. Selv sent på kvelden var det femten – seksten grader, mens dagtemperaturen er oppe i nitten. Det blåser heftig fra nord, og havet fråder vilt. Det er herlig og fascinerende å se og høre på.

I går skulle det regne tretti mm nedbør her ifølge Yr. Det gjorde det ikke, kun to korte skurer på ett minutt. I dag påstår de også at det regner. Men det er oppholds, tidvis sol og god temperatur. Vinden er dog heftig her ved havet. Floke syntes det var skummelt med det voldsomme bølgebruset da vi gikk tur langs havet i går, så i dag har vi gått mellom husene i landsbyen. Da holdt jeg på å daue av varme i mitt eneste ytterplagg, ullkåpa. Jaja, bedre det enn å fryse i hjel i vinter-Norge. Holdt på å daue av sjokk også da Floke varslet huggorm. Han har som kjent innebygget huggormradar. Men så var det bare en gammel lærreim slengt på bakken som slynget seg i ormemønster!

Det er deilig å være her i Sferracavallo og bare kule’n noen dager, Absolutt et sted å være over lengre tid også med perfekt bobilplass, turmuligheter og kort avstand til landsbyen og restaurantene lang sjøen. Men vi tror sør- og østkysten byr på mindre vind. I morgen drar vi videre for å utforske mer av denne vakre øya.

Floke og meg på vandretur i Sferracavallo

Følg med og se hvor neste stopp blir!

Oppdag vakre Italia: Unngå motorveiene for ekte opplevelser

15. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobilturer i Europa, det gode liv, italia, livet i bobil, mat og drikke, motorhome, motorhomelife, reise med hund, toscana | Legg igjen en kommentar

Vi holder oss unna motorveiene

Nå er vi i vakre Italia. Det er tid for å senke skuldrene og bare nyte. Ingen motorvei fra nå av. Vi følger SS12 på østsiden av den turkise elven Adige. Landskapet er lysere og åpnere enn i Alpene lenger nord. Dolomittene er kalkfjell og bidrar med et lyst og vennlig uttrykk. Selv på denne tiden av året er fargene nydelige i nyanser av rosa, sienna, turkis, blågrønt og friskt gressgrønt.

Rusletur langs elva Adige og besøk på vinhus i Dolcé

Sjåføren trenger en hvil og Floke og jeg får en fin rusletur i Dolcè langs vinmarker og bredden av Adige. Turen vår blir ikke dårligere av at jeg finner en vingård med utsalg, Albino Armani. Både Floke og jeg blir vennlig mottatt og får en fin info om regionens vindyrking, jordforhold, mineraler og druesorter. En hvit, en rød og en rosa musserende vin blir med videre på turen.

**Floke stimer målbevisst inn porten til vinhuset**

Vi nyter det ekte Italia – langt fra turiststedene

Vi kjører gjennom landsbyer og mindre tettbebyggelser. Det er dette vi elsker å se. Strøkene der få turister ferdes. Der den jevne italiener lever sin hverdag. Alminnelige hus og omgivelser. Jordbruksland og små kjøkkenhager. Kultur- og naturlandskap. Halvt nedfalne teglsteinshus er triste og pittoreske på samme tid. Alle bygninger er i mur, de fleste med pusset fasade malt i all verden farger. Rosa i alle variasjoner ser ut til å være mest yndet. Dernest knall sitrongul. Men både grønne, oransje, blå og lilla fargevarianter er representert. Herlig! Jeg elsker farger og elsker at italienerne også gjør det.

Posletta er flat som en pannekake – og litt kjedelig

Fjell og kupert landskap med vinranker viker etterhvert for enorme flater med variert jordbruksland. Vi befinner oss på den enorme 43000 km2 store, pannekakeflate Posletta. Ikke det mest spennende landskapet, men likevel mer interessant enn å rase avgårde på motorvei. Om ikke annet så observerer vi to fasaner, to gråhegrer og ganske mange egretthegrer. Og en del ihjelkjørte rotter. Vi krysser Po på SS16, ved Santa Maria Maddalena, passerer Ferrara på SS64 og nærmer oss et landskap med variert topografi.

**Det er kanskje litt turistarrogant å synes at falleferdige murhus er koselige, men de er definitivt pittoreske**

Garmin GPS. rangerer høyt på listen over hatobjekter

Et eller annet sted i nærheten av Bologna kjører vi feil og havner på motorveien. Jan er fly forbannet på vår Garmin GPS som har dårlig grafikk som er vanskelig å oppfatte under kjøring. I tillegg sniker den inn motorveier i kjøreanvisningen til tross for at Jan har utelukket det. Det går fort en mil ekstra uten mulighet for å endre kurs. Og når vi endelig gjør det, havner vi atter en gang på motorvei. Denne gang en som fører oss i helt feil retning. Nå er stemningen temmelig preget av dysterhet og sliten sjåfør. Jeg beordrer stopp og ro til å trekke pusten og se på Google Maps og glemme den ufordragelige Garmin som maser om at vi skal kjøre hit og dit på motorveier.

Feilkjøring? Neida – intuitiv dragning mot eventyret!

Som vi har erfart tidligere, er det feilkjøringer som gir oss de mest fantastiske opplevelsene. Jeg finner en landevei som vil føre oss i riktig retning og etterhvert møte veien vi først fulgte.

Det blir helt magisk! SP21 tar oss gjennom et stadig mer vidunderlig landskap. Kupert kulturlandskap med spredt bebyggelse i starten. Fargene er fantastiske i grønt og blått. Etterhvert færre og færre hus. En annen topografi med berg med underlige steinformasjoner og eiketrær med fjorårets varmbrune løv dukker opp. Fargesjatteringene glir over i brunt og grått, men slett ikke på noen ensformig måte. Bare trolsk og vakkert. Vi er i regionen Emilia Romagna i nærheten av Monterenzio.

**Starten på eventyrveien – den gule bussen leder oss det første stykket i regionen Emilia Romagna**

Her trodde vi at vi hadde nådd toppen. Men vi skulle enda 400 meter høyere!

Veien er smal og dårlig. Det humper og skrangler i hele KaràJan. Det blir brattere og brattere og svingene kommer tett i tett. Et sted underveis rager den helt merkelig fjellformasjon opp. Sasso di San Zanobi. Det knytter seg tydeligvis en legende til dette stedet.

Dype juv, enorme høydeforsjeller og elendig vei må oppleves, bilder yter det ikke rettferdighet.

Etterhvert virker det som vi kjører på en egg. Det er like bratt ned på hver side av veien. Utsikten er formidabel mot dype juv foran blåner bak blåner. Tror ikke det er mer enn hundre meter mellom hvert sted hvor veien har rast ut til den ene eller andre siden. Det er godt merket og plass til å passere for én bil. Et sted er så mye forsvunnet av veien at vi må ta en omvei lenger opp i fjellet. For fjellvei er det. Det går oppover og oppover. Innimellom dukker det atter opp små landsbyer hvor det så vidt er plass til å passere mellom husene. Og så går det nedover og nedover og oppover igjen. Vi blir helt øre i hodet og får dotter i ørene. Det blir etterhvert umulig å begripe hvor retningen går. På det høyeste er vi på 970 m.o.h. Lyset er fabelaktig.

**Små tettsteder hvor vi såvidt får trædd bobilen mellom husene**

Denne veien er virkelig noe av det vakreste og mest spennende vi har kjørt i løpet av alle våre tusener av mil rundt om i Europa! Vi ser stadig skilter om agro-turismo og antydninger om turløyper. Jeg er ikke det minste i tvil om at dette området, Firenzuola, må være et herlig sted for fotturer og store naturoppelvelser.

Joda – vi kom til Toscana

I en glødende solnedgang kommer vi inn på riktig vei på SS65 mot Firenze. Myke åser med oliventrær og himmelhøye søylesypresser mellom druerankene vitner om at vi er i Toscana.

Flash back til en annen magisk opplevelse i Toscana

Vi kunne ha kjørt motorvei fra Trento til Firenze på vel to timer. Isteden valgte vi en tur på seks- sju timer. Så inderlig vel verdt det. Denne opplevelsen vil sitte i oss for alltid. Vi har vel bare hatt én annen like magisk vakker tur som denne. For veldig mange år siden. Før tiden med GPS og mobilbruk i utlandet. Den gang rollen min var å være kartleser. Starten var Firenze. Jan ville finne en vei som hadde gjort inntrykk på ham da han kjørte nordover med trailer. Den veien fant vi ikke. Derimot en smal vei som slynget seg i skarpe kurver bratt oppover. Med stup på ene siden. På toppene ble vi møtt av små rådyr som jeg ville hilse på. Så inne var jeg i opplevelsen av eventyr at jeg ikke forsto hvorfor de ble redde. Halvveis ned i i ingenmannsland kom vi til et knøttlite forfallent kloster med syv gamle munkegraver utenfor. Her ble vi en stund. En liten bekk med rent kildevann sildret forbi. Urter og blomster sendte ut bedøvende dufter og lokket til seg store, fargerike sommerfugler.

Veien har vi aldri funnet igjen. Men opplevelsen er med oss for alltid.

Vi lander i Barberina-Tavarnelle og finner Laikaverkstedet og en god restaurant

Joda, vi ble slitne. Kvelden kom, og vi skulle finne et verksted sør for Firenze som vi ikke hadde adresse til. Når det viste seg at også navnet vi hadde fått, Duelle, var feil, ble det virkelig vanskelig. Men jeg er ikke hekta på krim for ingenting. Fant etterhvert ut at riktig navn var Due Elle, altså To L’er, gikk det greit å finne adressen. Som ganske så dødslitne og sultne var motivasjonen stor for å finne en nærliggende restaurant, Osteria Enoteca i Vignaioli. Dyrt, men trivelig, godt og sårt tiltrengt etter så mange kjøretimer og forviklinger like til det siste. Om Floke får bli med inn? Selvfølgelig! Koselig italiensk interiør og veldig hyggelige kelner som stolt beretter om vinen som er fra egen vingård. De kan med all grunn være stolte.

Nå håper vi verkstedet lykkes med å fikse markeringslysene så vi kan ta strake turen til Genova og fergen til Palermo.

Vi har hatt en strålende og opplevelsesrik tur så langt og har det bare fantastisk!

9. Rundtur i Alentejo

9. februar 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged Alentejo, algarve, Bobil, bobilturer i Europa, fottur, hiking, miljø, motorhome, motorhomelife, NATUR, nature, portugal | Legg igjen en kommentar

Syv bobiler, fjorten personer og tre hunder legger brått i vei på bobiltur søndag morgen. Det er meldt kraftig vind og regn senere i uka. Skal vi få vist nyankomne venner litt av hva Portugal har å by på, må det skje nå mens været er bra.

**Innimellom ble konvoien litt spredt, så det ble en pitstop i Ameixal for å samle troppene**

Det går kjapt å ruste seg til avgang nå når vi bare har bobilen. Da vi også hadde «Penkingen» og «gazeboen», foregikk all matlaging i sistnevnte. Alt av kjøkkenutstyr, samt frysevarer, tørrvarer og hermetikk ble oppbevart der. Det var et svare strev å omkalfatre alt sammen før tur. Nå er det bare å rulle inn markisen, ta inn etasjekurven med grønnsaker og slenge inn stoler og bord som skal med. Stekeovn og kokeplate etterlates ensomme på sitt lille bord. Likeså kasser med remedier og annet vi aldri oppbevarer i bobilen.

De gamle traverne Berit og Leif, har som vanlig organisert turen som vi har tatt hvert år siden vi begynte med vinteropphold i Algarve. Nå er det ekstra artig siden en venn og tidligere kollega av Jan er i Portugal for første gang. Med sin kone og deres søte, gode border collie Disco.

Barragem do Monta da Rocha, populært kalt «Grisen», er som vanlig første stopp. Beskrevet noen ganger i mine tidligere Portugalskildringer. En enkel anleggsbrakke som ble satt opp da demningen ble bygd først på syttitallet, og fungerte som matstasjon for anleggsfolket. Da demningen stod ferdig i 1972, var bevertningsstedet blitt så populært, at det består den dag i dag. Midt i ødemarken. Et enkelt skur med gamle symaskinbord og stoler. Et aggregat og en utendørs kullgrill. Rundt omkring springer det kaklende, store perlehøns. Her er ingen telefon. Om man ønsker servering, gjelder det å møte opp før klokka to på dagen for å bestille.

Berit og Leif har dratt i forveien, så vi skal være sikret bevertning. Jan leder resten av konvoien langs den naturskjønne veien N2. Via de idylliske småbyene Pechão og Estoi. Så den litt større São Brás de Alportel før veien slynger seg videre gjennom Algarves korkskoger med utsikt til de utallige blåner og dalene imellom. Vi passerer Barranco do Velho hvor den autentiske og populære restauranten A Tia Bia ligger. Videre opp gjennom Calderão-fjellene. Deler av veien kantes både av brannfarlige, men akk så velduftende, eukalyptustrær. Akasietrær blomstrer i overdådig med sine kyllinggule blomster. Begge arter er importert fra Australia og begge er invaderende.

**Akasietrær (acacia longifolia) i Algerve**

Dette er områder hvor jeg har lagt mange av mine lange fotturer. Men jeg blir like betatt hver gang jeg kommer kjørende her og tror alle føler det samme. Det gjør de nok ikke. Noen foretrekker det vidåpne, bølgende landskapet som folder seg ut foran oss når vi når Alentejo og distriktet Beja. Og visst er det vakkert. Myke, grønne enger med bestrødd med tusenvis av bittesmå tusenfryd og rødblomstrende engsyre. Hundrevis av lyse og mørke ulldotter beiter i det grønne, eller ligger bare og koser seg. Innimellom ses flokker med kanelfarget storfe. Spredt omkring står de skulpturelle, grågrønne oliventrærne. Himmelen blir ekstra stor og knallbå over slike åpne, grønne enger. Det er som å kjøre i et postkortlandskap. Nydelig, men uten dramatikk. Det lokker heller ikke til å legge i vei på vandreturer.

**Alentejo – inkarnasjonen av åpent landskap**

Vi passerer Almodôvar, tar av mot Ourique og videre gjennom fascinerende Vale da Cegonha. Her er storkereir på rekke og rad. Hver eneste strømstolpe har leieboere på toppen.

Så er vi endelig fremme ved det første målet. Vi har allerede mottatt den skuffende nyheten om at det ikke er mat å få. Manuel er den som griller. Kylling eller spareribs av porco preto Alentejano. De svære svartgrisene som rusler under eiketrærne og spiser nøttene som faller ned. Nå sitter han i en krok og er syk og elendig. Det er ikke tale om at Maria vil ha noe med grilling å gjøre. Hun har mer enn nok med å skrelle poteter og lage batata fritas og salada fresca av hodesalat, løk og tomater. Så det å skulle diske opp med middag til fjorten personer alene, er alt for mye for henne.

Trist for dem som ikke har opplevd den særegne sjarmen ved dette stedet tidligere.

Vi klarer oss fint likevel. Bobilene parkeres i en ring på toppen over den oppdemmede innsjøen. Sola varmer deilig, og vi koser oss sammen i tunet vårt. Disco med foreldre, og jeg går en fin tur i det åpne landskapet. Disco får hilse på to store gjeterhunder som kommer springende for å sjekke om hun er noen trussel mot flokken. Det er hun så langt ifra. De snille hundene logrer sin godkjenning og springer tilbake til gjeteren og hjorden.

Tenk, så dumper vi på et par som går tur med en nesten-Ludo! En skjønn, rød puddelbamse som jeg selvsagt må kose med. Åhh, som jeg skulle ønske at Ludo-min var her nå! Denne finingen er nok mer interessert i Disco enn i meg.

**Bilene er vel parkerte og noen av oss går tur.**
**Og er så heldig å treffe en nesten-Ludo**

Det blir kveld og middagstid. Alle de andre har griller, så Jan er heldig og får grillet pølsene sine og får påspandert potetstappe. Selv lager jeg meg aspargesrisotto og salat. Ikke noe problem å ordne seg mat selv for noen av oss. Alle har det som trengs og vi har det nydelig sammen ute under stjernehimmelen. En fin kveld som går over til en trasig natt.

Fritidsbatteriet vårt er så dårlig at det lades helt ut. Vi blir uten lys og varme og lading til duppedingsene. Om dagen var varm, så er natten tilsvarende iskald og rå. Jan blir akutt febersyk med vond hals. Begge fryser vi som bare pokker, tross ullklær og dundyner. Det er intet annet å gjøre enn å avbryte turen for vår del. Hele turen er basert på villcamping. Uten lys og varme er det uaktuelt. Veldig trist.

Disco-familien belager seg også på å avbryte turen, da det er problemer med motoren til støttebeina og må på et merkeverksted. Vi har en gammel og lite avansert bobil, så slike problemer slipper heldigvis vi.

Albufeira da Barragem do Monta da Rocha og landskapet rundt bader i morgensol når vi sier på gjensyn til resten av gjengen. Jeg tilbyr meg å kjøre, men Jan mener han skal orke det. Selv om han føler seg temmelig tufs. Godt gjort.

**Farvel til Barragem do Monta da Rocha**
**På gjensyn til skjønne Disco og gode venner**

Det går ganske radig når vi tar «snarveien» IC1 sørover mot Boliquieme. En større og bredere vei lenger vest. Én mil lengre, men mye raskere. Og med nydelig utsikt til mandelblomstring og bugnende appelsintrær.

Vi tar oss tid til å dra innom Camperservice og kjøpe nytt fritidsbatteri som Jan monterer umiddelbart. Så et apotekstopp i Olhão for å kjøpe halstabletter, før den syke kan parkere hjemme og legge seg i sengen og bare være syk. Vel fortjent. Ikke det å være syk, men det å få ligge i sengen, ha det varmt og sove av seg elendigheten.

Imens rigger jeg pitchen tilbake til standard med stoler og bord og blomsterbuketter og lyslykter. Markisen dras ut og barduneres før jeg, tro det eller ei, lager svinekjøttmiddag med saus og poteter og erter og alt til faget henhørende, til den syke. Er temmelig ukomfortabel med å steke svinekjøtt, men hva gjør man ikke når den man er glad i er syk.

Slik endte vår rundtur. Får bare håpe det går bedre med resten av gjengen.

«Syv store bobiler dro til «Grisen» hen.

Jan fikk vondt i halsen,

så ble det bare seks igjen.

Seks store bobiler stevnet videre frem

Mortens bil fikk trøbbel.

så ble de bare fem

Fem bobiler drar videre på eventyr

Håper alt går greit for dem

uten mere kluss og styr

For skjer det enda mere nå,

så må vi bare flire

Om én til må snu, så er de bare fire

Vi håper intet mer vil skje,

så de ender opp som bare tre

Ja, enda verre, at eventyret stopper opp før Pomarão

Og alle returnerer slukøret og lei seg til Olhão»

9. reisebrev – hør hvor det stormer der ute

8. februar 2023 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, hage, livinginamotorhome, miljø, motorhome, NATUR, olhão, portugal, reise med hund, travellingwithdog | 4 kommentarer

«Hør hvor det stormer der ute! Her er det fredfullt og tyst…» en liten strofe fra en bedehussalme er Jans yndlingssitat når været herjer ute, og vi har det godt og varmt i KaràJan. Heldigvis blir det med den strofen. Ikke er den særlig passende heller, for det er slett ikke fredfullt og tyst verken i bobiler eller campingvogner når regnet høljer ned. Men godt og varmt har vi det. Og riktig så koselig. Det er da også fascinerende med skikkelig, trommende styrtregn som sprenger sikringer og tar med seg sko og andre gjenglemte remedier i en flommende, nyoppstått elv.

Endelig skal jeg få tid til å skrive reisebrev igjen, tenker jeg. Rekker ikke sånt når sola skinner og det er mye som skjer. Som én sa her forleden, dagene flyr så fort her at vi ikke en gang rekker å bli gamle! Det kan jo tolkes på ymse vis, men… Nå skal det bli godt med en rolig dag med skriving i retrospektivt perspektiv.

Tanken er knapt ferdig tenkt før regnet stopper og sola skinner. Fuglene, som ble snytt for å fremføre morgenkonserten sin, tar igjen det tapte ved å synge de vakreste varierte triller av henrykkelse. Men vi ER lovt litt mer småregn i dag og i morgen, heldigvis. Det er like tiltrengt nå som før i dette regnfattige landet.

Det er ikke slik at folk sitter passive på campen selv om de ikke driver med turvandring. Løypene i parken rett ved, hvor det også finnes treningsapparater og fotballbane, er populære for kortere gåturer med eller uten hunder. Likeså er hestemarkene på motsatt side for både hundeeiere og alle som er glade i å plukke markblomster. Noen tar en fuglekikkertur i reservatet. En del damer har strikkeklubb hvor alle er velkomne. Også jeg. Men siden jeg er elendig til både å strikke og å sitte i ro, samt at jeg synes strikking er drepende kjedelig, holdt det med én gang for meg. Ikke for å skryte, men jeg har faktisk klart å strikke tre grytekluter. Med strømpegarn og pinner nummer ti. Dette var for noen år siden. Siden da har en stor pose garn som jeg tror skal bli en vest, vært min følgesvenn i bobilen. I tilfelle jeg får ånden over meg en gang.

Så er det byturene. Hver fredag tar de fleste av de norske damene bussen til byen for å beføle varer og ivareta det gode ernæringsråd om «fem om dagen». Siden vi befinner oss på sydlige breddegrader, inntas dette fra glass hvor fruktbitene vaker i søt og sterk drikke som til tider medfører at damene foretrekker å ta drosje hjem. Selv er jeg ikke utpreget glad i varebeføling eller busskjøring på korte strekninger. Men damene er sabla hyggelige og morsomme, så rett som det er går jeg til byen og møter dem der i tide til å nyttiggjøre meg disse anbefalte fem om dagen sammen med dem. Alltid en trivelig stund med mye prat og latter. Og jeg går selvfølgelig også hjem igjen.

I byen får man også stelt både føtter og hender og hår for en knapp hundrelapp.

Lørdagene er det bondens marked inne i byen. Bod på bod av bugnende varer mellom de store markedshallene og havet. De fleste drar inn for å se på livet og handle herlige, kortreiste landbruksvarer. Så mye godt og forskjellig av nyhøstet frukt og grønt! Hvorfor ser vi det aldri i bruk på restaurantene her? Markedslørdagene har også en tendens til å ende med inntak av før nevnte «fem om dagen». Eller en drink eller to utenfor Helvete hvor mange av våre engelske venner har møteplass.

Nordmenn her er like glade i å la seg avbilde med Helvete-skiltet over hodet sitt som engelskmenn er det på Hell utenfor Trondhjem. Men Helvete her er intet inferno; ordet er portugisisk for armbrøst.

I det hele tatt er det artig med byturer inn til Olhão. Som ikke er en trist og vinterstengt turistby som mange lokale byer reduseres til i områder som okkuperes av store skarer med sommerturister. Takk og lov for Ria Formosa landskapsvernområde som setter begrensninger. Olhão er likevel under hardt press. Egoistisk nok håper vi at byen ikke blir ødelagt i vår tid. Den er så vakker med sine trange smug og de fliskledte husene. En nydelig arv etter maurerne. Falleferdig her og der og fattigslig, javel. Heller det enn en grusom, steril turistmaskin som kan ses lenger vest. Og viktigst av alt, byen er ennå mest befolket av portugisere og preges av det viktige daglige fisket og skjellsankingen.

Søndager er sjelden hviledager om noen skulle tro det. Det er ALLTID et marked et sted. Byene veksler på å ha markedsdager. Det er mye ræl å få kjøpt, men også mat, planter, korkvarer og diverse nyttige og praktiske saker. Øl, vin og grillmat selges over alt så stekeosen ligger tett over områdene.

Vårt favorittmarked er sigøynermarkedet i Quelfes, et lite tettsted et par, tre kilometer nord for oss. Der har de mye fint, gammelt verktøy. Mye jeg gjerne skulle tatt med meg hjem og hatt til å sveise skulpturer av. Men KaràJan har verken plass eller vektgodkjenning for slike remedier. Masse annet artig og gammelt også. Her har vi kjøpt lysekrone til Gazebo’en og et par andre fine, gamle lamper.

Apropos gazebo, «Penkingen» min med tilbehør ble raskt avhendet og bebos nå av en meget trivelig norsk dame. Når man kvitter seg med ting man er glad i, gjør det godt at de overtas av bra folk. Så er det rart det har vært travelt? Vi har flyttet til en plass ti meter unna. Det har vært en grusom flytteprosess bestående av harde avgjørelser om hva som er mulig å beholde når man skal krympe fra bobil, campingvogn og gazebo til bare bobil. Det var ikke stort, gitt. To store esker med kjøkkenutstyr og annet som kan lagres her, samt stekeovn og fryser står nå utendørs med plast over seg. Kunstutstyr og vesentlige skatter som skoesker full av vakre skjell, har jeg lykkeligvis funnet plass til i KaràJan. Etter litt forvirring, er Ludo nå helt innforstått med at han ikke lenger bor bak de store blomsterkassene, men innenfor et gjerde med noen puslete mindre blomsterpotter.

Som om ikke alt ovenstående har vært travelt nok, driver folk og feirer bursdager og inviterer til langbord med pizza og vin. Det starter på dagtid i varm sol, men viser seg ofte å fortsette til godt ut på kvelden med sang og musikk. Kun avbrutt av en kort pause hvor folk får luftet hunder og tatt på seg vintertøy.

Travelt? Javisst. Et ganske så annet liv enn et ensomt og stusslig innendørsliv i Vinternorge.

Det er både skremmende og godt at tiden flyr.

Fire bobiler med nordlendinger har nylig ankommet. Det gjør ikke tilværelsen mindre livlig, og godt er det. Til Jans store glede, og min også, er en av hans barndomsvenner fra Gimsøya blant dem. Både han og kona gikk i Jans klasse på barneskolen der i nord hvor hele Grønningsæterfamilien ser ut til å ha sine lykkeligste minner fra. For oss er det ekstra artig å vise «ferske» overvintrere dette Algarve som vi er så glade i. Som ikke nødvendigvis den jevne turist oppdager. Det har blitt både byturer, marked i Qulfes og mandelblomstringsfestival i Alta Mora på dem. Innimellom slagene har Ludo og jeg vært på vandring.

Det ser sannelig ut til at jeg har en god del mer å skrive om.

Får håpe regnet holder.

*Farvel til «Penkingen» som er ryddet og vasket . F*

7. reisebrev, «Dere er min vinterfamilie»

14. januar 2023 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 22/23 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, camping, fellesskap, miljø, motorhome, NATUR, olhão, portugal, reise med hund, samfunn | 4 kommentarer

«Dere har leilighet der da. Eller leier dere et hus?» Det er gjerne standardkommentarene når folk hører at vi tilbringer vinteren i Portugal. Det å tilbringe flere måneder i bobil, høres ut som den store skrekken for mange. Det er jo, mildt sagt, svært begrenset med plass. Dog avhengig av bilens størrelse. Og visst har vi kikket i vinduene til eiendomsmeglere og sett på priser på hus- og leiligheter. Kanskje hatt det vagt oppe til vurdering. I hvert fall jeg. Jan er mer på det nivået at alt over størrelsen på hytten i en lastebil er å anse som luksus.

Selv har jeg nok innimellom drømt litt om hus og hage her i Algarve.

Drømmen er forlengst forlatt. Den ville muligens vært aktuell om man flyttet hit på permanent basis. Covid og stengte grenser i 2020 ble en oppvåkning og en avklaring. Vi vil bo i samme land som vår familie og kun følge trekkfuglene når det er mulig. Og aldri i livet om vi kan tenke oss å ha forpliktelser for vedlikehold samt økonomisk ansvar for boliger både i Norge og her. Friheten og uavhengigheten med et rullende hjem er uvurderlig.

Vi har venner som både eier og leier hus her. Fine hus og hager hvor man kan dyrke både det ene og det andre. Fine, iskalde hus. Isolering er ikke en del av byggestandarden. Når den varmende sola går ned, kryper kulda inn i hus og beinmarg og klorer seg fast. I bobilen har vi det godt og varmt. Det koster ikke stort å holde et «frimerke» varmt med gass eller strøm.

Noen ulemper er det selvsagt. Vi har de fasilitetene vi trenger, men temmelig lite armslag. Dusjen er liten og trang, så vi dusjer heller i av et de mange servicebyggene her. Matlaging går til nød selv om kjøkkenbenken er minimal. Som astmatiker er jeg rimelig negativ til å sove i samme rom som det stekes og brases i. Følgelig foregår matlaging utendørs. Ute har vi gasskoker, stekeovn, fryser og stor nok kjøkkenbenk. Samt utstyr som kjøkkenmaskin, krumkakejern og vaffeljern. Jeg kan til og med søle så mye som jeg vil og pleier. Det har ingenting å si.

Vaskemaskiner, tørketromler og strykebrett finnes i fellesbyggene.

Vi har ikke plass til mer enn to, maks tre gjester inne i bobilen, men det sosiale foregår stort sett utendørs uansett. Vår KaràJan er ikke så stor, og den er dessuten soverommet vårt. Så for min del er det bare svært nære venner jeg synes det er ok å be inn. Jan er ikke like privat av seg. Ikke har han vett på å skjemmes over at vi ikke er ordensmennesker heller, så han ber gladelig inn både gud og hvermann. Vel, ikke akkurat gud da, han er jo ateist. Jeg derimot, skjemmes når det ikke er ryddig her, men forvandles ikke til ordensmenneske av den grunn. Har det liksom ikke i blodet.

Ludo begynner å bli gammel, så det stinker litt hund her til tider. På et vis en koselig lukt når man elsker dyr generelt og sin egen hund noe hinsides spesielt, men jeg tror neppe odøren tiltaler andre.

Vel, det var vel ulempene?

Nei, forresten. Det hender det kommer en regnværsperiode. Kaldt blir det ikke, men man blir våt. Veldig våt. Særlig hunder med tett og krøllet pels. Ut må man og trenger man, men det blir ikke timevis med utendørs aktiviteter.

Under slike forhold forgår jeg nesten av brakkesyke, mens Jan er like blid. Han liker å sitte i ro, mens jeg nesten ikke holder det ut.

Det var etter en slik periode jeg slo til og kjøpte en gammel campingvogn som jeg malte i glade hippiefarger. Mitt lille fristed hvor jeg kan male, lese, se på filmer og bare nyte fargekontrasten til gråværet. Og det ble gjesterom til barn og venner.

Vel, så langt er det bare barn og barnebarn som har brukt den. Og ikke ofte. De er bundet av jobb, skole, økonomi og annet som begrenser reiseaktivitetene. Så nå er «Penkingen» min til salgs. Vi skal avvikle «gazebo»-kjøkkenet også. Mais Campismo Olhão er fortsatt i den rimeligste prisklassen, men det blir likevel for kostbart å ha en fast plass her året rundt nå som vi begge er alderspensjonister og levealderjustert.

«Penkingen» er tømt, og jeg øver meg på å ha liten plass. Mine nødvendigheter og Jans unødvendigheter, dvs. alskens kjøkkenutstyr, er pakket i store plastkasser som kan lagres mens vi er i Norge. For utekjøkken blir det også i fremtiden. Fire-fem måneder med kokkelering uten kjøkkenmaskin, stekeovn og annet, ser jeg særdeles svart på. Vi får bare finne en løsning så det fungerer også i regnvær. Det gjelder tross alt ikke mange dagene.

Høres det strevsomt ut? Det er nettopp det det ikke er. Det er befriende å leve så enkelt. Det er sunt å se hvor lite man faktisk trenger. Ehh, kjøkkenmaskin og vaffeljern må man jo ha da. Men sånn ellers. Det er koselig å være tett sammen i vårt lille hjem. Ludo elsker tilværelsen med å være så nær oss. Det var faktisk riktig så praktisk da vi var over hos naboene en kveld og Ludo hadde hjemme alenefest. Han spiste opp en stor pakke svinekjøtt og en pakke røkelaks samt en del emballasje. Jan hadde så beleilig satt fra seg handleposen sin på gulvet og glemt den; til Ludos store glede.

Det fikk de følger det måtte få. Så nå er Ludo omdøpt til prinsesse Diaré. Tenk om vi ikke hadde bodd i dette lille rommet da! Da ville vi kanskje ikke hørt at Ludo måtte ut hele natten og dagen igjennom og isteden våknet til at alt hadde skjedd innendørs! Nå gikk alt uten mén for KaráJans interiør. Kun den tandre diaréprinsessen opplever å være påført mén da han ble tvangsdusjet og rengjort på vitale steder.

*Alenefest? Moi?Skjønner ikke hva du snakker om*

Men tilbake til innledningen. Sånn reelt sett kan det vel sies at Mais Campismo er Europas største eldresenter. Det sier seg selv at gjennomsnittsalderen er høy når man har anledning til å bo her hele eller store deler av året. Mange av oss har valgt dette pga. ymse helseplager som reduseres når man bor her. Da skjer det fra tid til annen alvorlige hendelser hvor akutt helsehjelp er påkrevet.

Her tar vi vare på hverandre. Uansett. Man rekker knapt å ane at man trenger hjelp før den er på plass. Folk blir kjørt til sykehus, pårørende ivaretatt, praktisk hjelp gis i rikelig monn. En vidunderlig trygghet man aldri vil ha som beboer i en leilighet eller et hus verken her eller i Norge. Her ser vi hverandre. Følger med på en god måte. Ingen blir liggende alene syke her. De fleste har sin biologiske familie langt unna. Her har vi hverandre. Vi grupperer oss nok en del etter nasjonalitet. Det ER lettere når alle snakker samme språk. Men vi holder sammen og omgås på tvers av nasjonalitet også.

Det har vært en runde her nå blant oss nordmenn. Noen fikk den hjelpen og omsorgen det var en selvfølge å gi i en tøff situasjon. De konkluderte med å fastslå: «Dere er vår vinterfamilie!»

Slik er det. Her er vi hverandres familie. Våre der hjemme kan være trygge for oss og vite at vi blir ivaretatt.

Og så har vi det akkurat så sosialt som hver og en er komfortabel med. Privatliv respekteres og inkludering prioriteres. Men du verden så ensomt det ville være å sitte vinteren gjennom alene i en leilighet enten den nå er her eller der. Her har vi det så sabla hyggelig sammen. Både på campen, i byen og rundt omkring.

Denne campingen er et eget samfunn i samfunnet. Med ulike lag og grupperinger. Mange ulike nasjonaliteter. Ulik økonomisk status. Her er nok konflikter mellom mennesker både blant dem som definerer seg innenfor samme gruppe, og mellom ulike grupper. Men først og fremst er det regler. De skrevne, formelle settes av ledelsen for stedet. Alle de uskrevne som gjør at vi fungerer sammen, er blitt til via samhandling og kommunikasjon i årenes løp.

Alle vi som bor her over tid har bevisst valgt å leve her fordi vi synes det gir oss en bedre tilværelse. Da er det i alles interesse at dette samfunnet fungerer godt. Så det sørger vi for som best vi kan. I hvert fall nittini prosent av oss.

Her er vi hverandres familie fordi vi trenger hverandre, bryr oss om hverandre og fordi fellesskap fungerer.

5. reisebrev, vennskap og bekjentskaper

20. desember 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 22/23 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, hage, motorhome, NATUR, portugal, reise med hund, travelwithdog | Legg igjen en kommentar

I de tretten og et halvt årene Jan og jeg har vært sammen, har det blitt mange bobilturer i både inn- og utland. Min elskede Sasha storpuddel var med på turene i Norge. Da hun vandret i 2012 og etterlot et stort tomrom, ble Ludovovsen vår nye reisefelle. Mens gamle Sasha ikke hadde rabiesvaksine og pass, ble det helt klart at Ludo skulle prepareres for utenlandsturer. Siden har han vært trofast med oss på reiser i hele tjueén land.

Det er bare oss tre sammen. Vi liker friheten og uavhengigheten det gir. La dagsform, impulser og værmelding bidra til å bestemme hva vi gjør fra dag til dag. Vi liker også å fricampe når det er mulig. Være helt for oss selv et eller annet vakkert sted det er plass til å parkere en bobil. Eller rett og slett bare finne en noenlunde trygg overnattingsplass når vi er på vei, så vi sparer tid og penger. Slikt er ikke så lett å få til om man er mange bobiler ifølge. For den del hadde vi heller ingen kjente eller venner med bobil før Jan pensjonerte seg, og vi begynte å tilbringe vintrene i Portugal.

Bobilfolk er like forskjellige som andre folk, men vi har én ting felles. Denne spesielle måten å reise og bo på. Alle elsker vi dette. Takket være bobillivet har vi blitt kjent med mange trivelige mennesker. Noen har vi mye til felles med, andre mindre. Noen har blitt nære venner, andre hyggelige bekjentskaper. Det inngår i miljøet å være hjelpsomme med- og tolerante overfor hverandre.

Når man bor utenlands i flere måneder hvert år, er det fint å ha et fast tilholdssted en del av tiden. Et sted man får tilhørighet til, og hvor man bygger gode relasjoner. Mens vi er på farten, er det skikkelig hyggelig å kjenne andre veifarende vi kan treffe underveis. Slik fikk vi det ekstra trivelig på turen hit da vi møtte gode venner både i El Fortuna og i Pilar de la Horadada i Spania.

Og så er vi her da. I vinterparadiset vårt og campen i Olhão. Vi kunne ikke fått en bedre mottakelse. Våre gode norske venner, Berit og Leif, de aller første norske vi ble kjent med her, holder kontakten frem til ankomst. De sørger for at den lille norske kolonien er klar til å ønske oss velkommen med fellesmiddag på camprestauranten. Samtidig strømmer fastboende og tilreisende engelske venner til for å ønske oss velkommen. Det blir et svare strev å holde unna klemmer og omfavnelser for meg som fortsatt holder på visse covid-restriksjoner.

*Foreløpig parkert på plassen vår. Campingvogn og gazebo skimtes såvidt bak jungelen.*

Dessverre er verken mat eller vin noe å skryte av på camprestauranten, men vi setter pris på å ha et felles samlingspunkt. De gode måltidene kan vi ha andre steder. Nå er vi bare sammen her og nyter den varme velkomsten.

Slik fortsetter det. Om natten sitter sannelig kattugla i pinjetreet vårt og kaller så vakkert etter en make. På dagtid synger de bittesmå gransangerne i det samme treet. Og sannelig får vi ikke også en rødstrupe på daglige besøk. De er ikke så vanlige her.

Dagene går med til å rydde opp på pitch’en vår og i gazebo’en. Pitch’en er en jungel takket være vår enestående nabo Janet som har vannet her i åtte måneder! Jeg som trodde at det meste av plantene mine kom til å ha gått heden. Isteden har de vokst slik at jeg må ta i bruk sag på de største. Alle urtene, gressløk, persille, chili, løpstikke, mynte, søt basilikum – alle lever i beste velgående. Hvilken fryd!

Fullt så frydefullt er det ikke i gazebo’en hvor litt for mange saker har blitt stående ute. De dårlige plastikkveggene er revet opp, så det har regnet inn. Rotter og mus har slått seg til under gulvet og har etterlatt tydelig spor overalt.

Vel, man skal jo ha noe å holde på med. Så jeg holder på, og bra blir det. Bra nok til å få i gang utekjøkkenet her. Men noen matoppbevaring er bare å glemme. I «Penkingen» er alt heldigvis som det skal. Ingen spor av verken gnagere, maur eller fukt.

Vi er mange som elsker å synge. Lykkeligvis er våre instrumenterende, engelske venner, Ken, Cath og Sandie på plass. Det blir en glad og morsom aften med sing-a-longs på camprestauranten og felles lunsj i byen dagen derpå. Ny restaurant med vidunderlig sjømat og den beste hvitvinen jeg har smakt her.

Én kveld bli vi sittende på restauranten med én tysk og et par franske ungdommer og prate en hel kveld. Tre herlige eventyrere som er på noen måneders oppdagelsesreise sammen i en liten bobil. Han fra Tyskland hadde, av alle ting, vært i Norge og utdannet seg til å være følge/guide for blinde skigåere!

*På den liokale yndliungsrestauranten Chéfe Silva*

Været er nydelig og varmt. En og annen regnskur kommer, men det går ikke ut over temperaturen. Vi er ute hele dagen nå og kjenner begge at smerter forsvinner og kroppene våre blir mer bevegelige igjen. Jeg har allerede gått rundt hele parken, og vi er ute og går på hesteenga med Ludo som springer lykkelig omkring i det grønne og finner igjen forrige sesongs pinner.

Markene skinner grønne og friske etter regnet. Blomster og beitesjampinjonger tyter opp overalt.

I fjor var det jeg som slepte med og slet ut John Elvin på lange turer i fjellene. Nå er han klar for å gjøre gjengjeld og få meg trent opp til god form. Foreløpig kun med vandringer til- og rundt i byen. Med krykker. Og stående tilbud om at han skal gå og hente bilen om det blir for mye. Men så lett gir jeg meg da ikke.

Det blir late formiddager i solen med venner og vin. Latter og prat og trette kvelder hvor vi så vidt orker å spille Rummikub.

Ludo har fått seg ny hundefrisør som er kjempeflink og tar en brøkdel av hva det koster i Norge. Vi har handlet masse god mat, vin og øl til en brøkdel av norske priser. Her rekker våre små pensjoner langt. Det ER vondt å være så langt fra barn og barnebarn, men helsa tilsier at slik må det være. Og da er det sannelig herlig at det er så godt å leve her i Olhão på så mange vis.

Både alene og sammen med nære venner og hyggelige bekjentskaper. Og innimellom kvelder med interessante mennesker vi mest sannsynlig aldri ser igjen.

En fargerik blanding og en fargerik tilværelse.

Vi har det bra fint nå.

Og har veldig mye å se frem til.

	Reidun Mork til Eventyret i Siracusa: Oppdag N…
	allsidigesolvor til Oppdag Hemmelighetene Bak Lica…
	Randi J. Aasheim til Oppdag Hemmelighetene Bak Lica…
	allsidigesolvor til Reisebrev fra Sicilia: En Redd…
	allsidigesolvor til Reisebrev fra Sicilia: En Redd…

Hundeepisoder

Hundeepisoder og andre opplevelser i Ortigia, gamlebyen i Siracusa

Og enda en hundeepisode

Ruslerier og spiserier

Legenden om Arethusas kilde

Del dette:

8. reisebrev. Siracusa er stedet.

Farvel til Licata

En fabelaktig og kronglet kjøretur mot Siracusa

Flott bobilparkering og super vert

Vi overveldes av Neapolis Arkeoligiske Park

Del dette:

Rummikub så klart!

O herlige hundeliv

Løshunder

Floke skjemmer oss ut på restaurant

Ny dag med spennende tur og kultur. Castel Sant’Angelo og fabelaktig strand. Og Floke får gjenopprettet sitt gode navn og rykte

Del dette:

Her føler vi oss hjemme!

Skytshelgenen San Angelo

Det lokale folkelivet

Bobilparkering med perfekt beliggenhet.

Operasjon Husky en historie fra 2. verdenkrig hvor også Norge spilte en rolle

Del dette:

4. reisebrev fra vår bobiltur til Italia og Sicilia – omringet og fanget.

Vi ankommer vårt første oppholdssted på Sicilia

Fine omgivelser med mange muligheter

Mat og drikke

Værgudene er snille og utkonkurrerer Yr

Del dette:

Vi holder oss unna motorveiene

Rusletur langs elva Adige og besøk på vinhus i Dolcé

Vi nyter det ekte Italia – langt fra turiststedene

Posletta er flat som en pannekake – og litt kjedelig

Garmin GPS. rangerer høyt på listen over hatobjekter

Feilkjøring? Neida – intuitiv dragning mot eventyret!

Her trodde vi at vi hadde nådd toppen. Men vi skulle enda 400 meter høyere!

Dype juv, enorme høydeforsjeller og elendig vei må oppleves, bilder yter det ikke rettferdighet.

Joda – vi kom til Toscana

Flash back til en annen magisk opplevelse i Toscana

Vi lander i Barberina-Tavarnelle og finner Laikaverkstedet og en god restaurant

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: