Stikkordarkiv: NATUR

7. Nu går alt så meget bedre.

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Det jeg elsker med denne campen, er mangfoldet. Både hva husvære og mennesker angår. Her er alt fra telt og eldgamle beskjedne campingvogner til flotte, store bobiler. Mest av det beskjedne. Her er små og store plasser omgitt av mye vegetasjon siden stedet ligger i landskapsvernområdet Ria Formosa. Dermed er det underlagt restriksjoner. Ingen av pinjetrærne får felles. Det er årsaken til at vi bor litt skyggefullt denne sesongen. Vår plass ville vært vidunderlig i hete somre, men er i kaldeste laget om vinteren. Sem problemas. Jan liker skygge. Jeg er mest ute og går om dagene og flytter meg ellers hemningsløst omkring etter solen når jeg kommer hjem og vil slappe av. Medbringende campingstol og vin.

Vegetasjonen gir et rikt fugleliv. Blåskjærer, granmeis, spurv, nøtteskriker, tyrkerduer, hærfugl og mange flere arter innimellom. Over oss seiler det kuhegrer, stork, falker og glenter. utenfor campen springer en variant av rapphøns omkring.

Blåskjære /azurwinged mgpie / pega azul
Nøtteskrike /jay / gaio garrulus
Rødhøne /red legged partridge / perdiz

Her vrimler det også av hunder i alle størrelser, samt en god del katter. Jeg benytter alle anledninger til å kose med snille dyr. Hver eneste dag.

Overalt surrer det av stemmer på alskens språk. Tror mesteparten av de europeiske nasjoner er representert her. Slik sett en glimrende mulighet til å praktisere fremmedspråk, men dessverre ikke så mye portugisisk. Portugiserne snakker engelsk og vil gjerne praktisere det fremfor å vente på hva stotrende nybegynnere i språket deres har å si. De færreste engelskmenn behersker fremmedspråk, så engelsk blir fort det språket man bruker mest.

En stor kontingent av franskmenn snakker ikke et ord på annet språk enn sitt eget. Tror knapt de er i stand til å hilse på portugisisk. Det gir mening til at jeg driver og lærer meg fransk nå. Her er rikelig anledning til å praktisere det. Jeg øver på fransk hver morgen, og planlegger å øve på portugisisk om kvelden. Det siste blir det sjelden noe av. Jeg har en tendens til å sovne i åtte-ni tida. Siljedatter fastslo forleden at jeg sannsynligvis lider av for tidlig søvnfasesyndrom. Jeg er i hvert fall stuptrøtt om kvelden og våkner frisk og opplagt midt på natta. Det eneste som kan holde meg våken etter mørkets frembrudd, er å være aktivitet. Særlig med sang eller dans. Det er dessverre dårlig med slike evenementer for tida. Og jeg er vel rar nok om jeg ikke skal drive på å synge og danse alene her i kveldingen.

Sosialt liv er det likevel nok av. Hos Wilma har vi både vært på middag og også hatt en feiring av ettårsdagen for hennes overtakelse av «Penkingen» min. Som nå heter «Emma». Et nytt tilskudd til vinterfamilien her, er et par veganere. Som har tre hunder og én katt med på ferden. Hos dem ble vi servert en helt nydelig gryterett med duftende afrikansk krydring. Mange av oss er glade i bordspill. Her går det mye i Rumikub og Skipbo. Har også lært et par artige nye spill. Wilma kom med Quirkle og Janet og Pete med Skyjo. Nå venter jeg bare på at Lesley skal lære oss Mexican Train. Fint å sitte ute i sola og spille. Eller være hakket mer aktive og spille Nummerkub.

Uformelle sammenkomster er det mest av. Nå har den siste kontingenten med nordlendinger ankommet. Til vår store glede. Det blir mye liv og latter med dem. Mye lastebilprat også, men det er vel mer til Jans glede enn min

Terrenget vedCerro da Cabeça er vilt og en smule utfordrende
Varden på toppen er målet

Aller best er alle herlige vandreturer. Til toppen av Cerro da Cabeça. Ikke så lang, men desto mer utfordrende. Så bratt og ulendt at John og jeg krabber på alle fire når vi nærmer oss toppen. Det er mange skumle revner man kan snuble ned i, og vanskelig å holde balansen. Wilma bare ler og tar bilder av oss mer forsiktige gamlinger der hun vandrer oppreist av gårde.

Skummelt terreng for gamlinger med diverse mangler og innopererte reservedeler
Vi klarte det!

Rocha da Pena, denne særegne kalksteinsklippen, står på programmet flere ganger i løpet av sesongen. Et fabelaktig område med rik og interessant flora og fauna. På årets første tur her har vi følge av en av Wilmas venner som er ekspert på reptiler. Vi ser ingen, men jeg lærer  hvor og hvordan jeg skal lete etter salamandere. Og vi ser gekko-egg. Opplevelser og kunnskap som er gefundenes fressen for en naturnerd som meg. I tillegg er været strålende. Ikke et vindpust. Vi har utsikt så langt øyet kan se, til alle himmelretninger.

Rocha da Pena. Klatrere sees i klippeveggen
Utsikt mot sør fra toppen
Det lille muséét i Penina viser bruksgjenstander. Her et apparat til å lage medronho-sprit

Wilma har for tiden glede av et datterbesøk. Så nå er vi både tre og fire som vandrer sammen. Så utrolig herlig for meg nå når jeg ikke har min firbeinte vandrervenn mer. Vi drar til Praia do Barril på Ilha da Tavira og vandrer barføtt i over en mil i hvit sand. Vi bader i det turkise havet.

Lang vandring i myk sand på Praia do Barril
Vidunderlig å bade i turkist hav

Jeg får bli med på besøk til Wilmas venner både i Peral og i Tavira. Artig å se hvor fint de har det i sine mer permanente boliger. Vi vil likevel ikke bytte det mot det frie bobillivet.

Wilma og jeg rekker en siste, magiske opplevelse før hun reiser hjem for å jobbe. Vel gjemt i tett buskas sitter vi stille på bakken og nyter synet av kuhegrene når de flyr inn over innsjøen i solnedgangen for å finne natteleie i trær og busker.  Et levende eventyr.

Nå har både Wilma og datteren reist. Førstnevnte er ennå en ung og sprek sekstiåring og har litt tid igjen før pensjonisttilværelsen kan nytes for fulle. Heldigvis kommer hun igjen om en måned. Da står en spektakulær tur i Monchiques fjellområde på agendaen til vandrer-trekløveret.

Før den tid står det mange mil på vandreprogrammet. Både her og der.

Og kanskje noen sykkelturer siden Jan har fikset feilen på sykkelen min.

Nå har jeg ingen unnskyldning lenger.

6. Nyttårsforsetter

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Jeg har to forsetter for det nye året. Det første er at jeg skal vinne i Eurojackpot slik at jeg får råd til å kjøpe og holde en hund igjen. Skal selvsagt etterisolere huset også, samt skifte vinduer og takbelegg og installere solcellepanel. Resten skal gå til andre trengende. Men det er det med hund som er hovedsaken. Dette forsettet er en fin drøm som jeg koser meg med hver gang jeg sender inn en kupong. Jeg har laget en ny lykkekupong som heter Ludo.

Mitt andre forsett er nok mer oppnåelig. Jeg skal fortsette med mine vandringer i naturen selv om det er uendelig trist at Ludo ikke er med. Jeg trenger å være i naturen. Utforske den, og finne små perler her og der. Studere planter og prøve å oppdage fugler og dyr på min vei. Jeg trenger gleden og roen naturen gir meg, og jeg trenger den gode mosjonen det er å vandre i ulendt terreng.

Wilma, John og jeg har som morgenrutine å gå runden i parken to ganger, samt ta en sving over til hesteenga. Jeg går alltid begge veier når jeg skal til byen. Jeg går rundt omkring i reservatet og ser etter fugler. Det kan fort bli over tjuetusen skritt, men kjennes knapt i kroppen her hvor det bare er flatmark. Selv knappe tre tusen skritt i Algarves bratte åser, kjennes langt mer i muskler og sener enn denne flatmarksvandringen.

Appelsinblomster
Bie i kappgjøksyre
Duftende vinternarsisser

Det aller første jeg gjør, er å legge turen oppover åsene til mine gode venner som lever der med dyrene sine. Uten strøm, vann og vei. Dem har jeg kjent siden mine aller første off pist vandringer da vi kom hit i 2015. De er like dyrekjære som meg og sørger like mye når de mister noen av sine. Det herlige, sjarmerende eslet Chica døde i fjor, og jeg har ikke sett dem etter det. Jeg er usikker på om de vet at Ludo er død, siden hans sykdom og borgang foregikk etter at Facebook suspenderte meg. De har et lite aggregat og en gammel laptop, så vi pleier å kommunisere via Facebook. Jeg gruer meg sånn til å fortelle om Ludo at jeg gråter hele veien oppover. Hundene varsler min ankomst, og min venninne er raskt på pletten. Hun bare legger armene rundt meg i en stor velkomstklem og forteller at hun vet. Og vi gråter begge to. Deres fine, gode Bonita er også død, omtrent av samme årsak som Ludo. Så vi er i samme båt.

Gode, fine Perso og meg
Kattepus likte ryggsekken min

Gamle, snille Perso lever dog i beste velgående og blir så glad for å se meg. De har fått en ny, nydelig hund som må stå i bånd for ikke å stikke av på jaktferder. Men kos og fin er den. Kattene er der, men de har mistet en av dem også. Hønene lever heldigvis i beste velgående. Reven våger seg ikke på hønsejakt her. Perso passer på.

Det har skjedd mye siden jeg var med og stampet halm og leire da de bygget det første huset sitt der de sover og oppholder seg. Nå er det mange små hus her. Alle er bygd av paller og materialer funnet i containere, samt leire og halm. Begge har hvert sitt verkstedhus. Så er det kjøkkenhus, dusj, utedo og hønsehus. Tilsammen seks små hus bygd med fantasi, imponerende kreativitet og estetisk sans. Alle er vakre som smykker. Det er en fryd å se, og så inspirerende at jeg gleder meg til å komme hjem til Halden og herme etter noen av deres fantastiske idéer.

Dette ble en god dag. Startet med gråt, men gikk over i glede og iver.

Det obligatoriske speilbildet i brønnen
I Bengadodalen

Det neste blir Mesquita-runden. Som egentlig bærer det omstendelige navnet «Caminhos e encruzilhadas de ir a fonte». Sånn omtrentlig betyr det «stier og kryssende veier å gå til kilden». Men det orker man jo ikke å si. Vi kaller den Mesquita-runden etter navnet på restauranten der vi parkerer, Lagar Mesquita. En vidunderlig restaurant i et tidligere olivenpresseri. Nydelig mat og vakkert innredet. Full av kunst. Det var en fryd å ta fotturen tidlig nok til å rekke lunsjen her. Men dessverre, sist april innstilte de driften. Covid-årene har ødelagt mang en god virksomhet.

Fotturen er imidlertid like fin som før. Herlig variert. Rundt ti kilometer opp og ned i frodig kultur- og naturlandskap. Vi som vandrer, er trekløveret Wilma, John og meg. Vi har alle gått løypa mange ganger, og vi blir aldri lei av den.

Bjeffende hunder langs ruten bjeffer mindre nå som jeg ikke har Ludo med. En skjønn hund som jeg bare må kose med, følger etter meg videre. Jeg har ikke hjerte til å jage den. Den er så altfor søt. Som vanlig plukker jeg vill grønnkål på veien og håper på at det kan være brukbare granatepler. Men niks. Sesongen er nok for lengst over her også.  Men deilige, modne appelsiner finner vi, så sekken blir tung.

Den søte hunden
Finingen er veldig flink når han møter andre hunder

Den store spenningen er dog om det gamle ekteparet lever ennå. De har en bitte liten bar omtrent halvveis i løypa. Ingen skilt. Ikke noe som viser at det er noe der. Her pleier vi å stoppe og drikke en Sagres. En god tradisjon enten man liker øl eller ikke. For gamlingene er bare så sjarmerende. Han vil alltid prøve å snakke fransk, men kan ikke mange ordene når det kommer til stykket. Hun er kjempekry over oldebarna sine og viser frem bilder. De spør alltid hvor jeg kommer fra, for de husker ikke fra år til år. Datteren deres er like gammel som meg, så de er nok rundt nitti. O lykke. Der seg jeg kona utenfor. De spør flere ganger om det er vår hund, og når vi avkrefter det, tar hun nokså resolutt og jager den av gårde. Han forårsaker altfor mye bjeffing blant deres mange hunder. Litt fælt å se den bli jaget, men jeg kunne uansett ikke tatt den med hjem.

Her smaker Sagres’en godt
Mnge fine blomster vokser ved ruiner, her alpefiol

Vi drikker vår Sagres og har vår lille prat før vi tar fatt på den siste, fine halvdelen av løypa.

Nok en deilig dag hvor en får brukt kroppen og nytt naturen. Attpåtil med gode venner. Og det stopper ikke der. På ettermiddagen drar Jan, John og jeg inn til Olhão. Vi rekker å se solnedgangen over havna før jazzen på Cantaloupe. I dag spiller vår yndlingsbatterist Marcelo Árujo, her med en ny gruppe, The Lighthousers. En artig og variert konsert med swingjazz og mye Fats Waller. Avslutningsnummeret er fantastisk og gir oss et nytt musikalsk bekjentskap. Chiquinha Gonzaga, Brasils første kvinnelige komponist. Datter av en slavekvinne og en mann av såkalt edel herkomst. Foreldrene trosset alle tabuer og giftet seg. Og Chiquinhas far påkostet sin musikalske datter en solid utdannelse. En spennende historie og musikk jeg gjerne hører mer av.

Solnedgang i havna
Utsikt mot Farol

På hjemmebane blir det en del matlaging. Jeg er i gang med en ny kombucha. Fikk det til å vokse frem en Scoby av bunnfallet på et par flasker jeg hadde med hjemmefra. Har også satt rødkål til fermentering. En norsk venninne på campen og jeg drar på markedet og handler grønnsaker og annet og eksperimenter med å lage fingermat med butterdeig. Ble kanskje ikke så vellykket som fingermat, men godt nok og artig å holde på. Det er så trivelig når en kan stå ute og tilberede. Jeg er en uhelbredelig sølegris, så jeg nyter å kunne søle i vei uten at jeg må vaske gulvet etterpå.

Kombucha på gang
Fermentering av rødkål
Masse mat på gang

Det skjer mye trivelig og sosialt her på campen, og jeg trenger å holde meg i gang for ikke å henfalle for mye til sorgen over Ludo. Har faktisk begynt å lære meg fransk via Duolingo for å ha noe å holde på med. Og er blitt hekta på et dataspill som heter Watersort. Det beste er likevel fysisk aktivitet.

Jan er glad i å sykle. For første gang stiller vi her med elektriske sykler. Jeg er ennå ikke fortrolig med min. Synes liksom den tar kontrollen over meg, så jeg har knapt brukt den. Nå må jeg til pers. Vi skal sykle til nabobyen Fuseta sammen med en gjeng norske. Men min fine, nye sykkel virker ikke. Dvs. motorene virker ikke. Og den er altfor tung til å sykle opp bakker med uten motor. Redningen blir å låne en elsykkel av noen andre. Batteriet har lite strøm, så jeg bruker ikke motor annet enn i motbakker. Det går helt fint og gir oss en herlig tur hvor mesteparten følger saltanleggene langs sjøen. Sola stråler, og jeg har vært forutseende nok til å ta med badedrakt. Må ha en dukkert i havet når vi kommer frem. Det er så herlig.

Det blir en lang og trivelig stund i godt lag på strandbaren før vi sykler hjem i varm ettermiddagsbris. En fin sykkelvei, men trist å registrere at det er få fugler å observere. Bestandene krymper år for år, noe alle dedikerte fuglekikkere kan bekrefte.

Vi er halvveis i januar og har opplevd mye hyggelig allerede.

Tror sannelig fortsettelsen blir god, jeg.

På vei til Fuseta med lånt sykkel

5. Solsnu, jul og nyttår

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Det at Jesus mest sannsynlig ble født i mars, er intet hinder for å feire jul i desember. Litt komisk kanskje når en vet at historikere i nyere tid har forsket seg frem til mars måned er mer korrekt. Men så er det nå en gang slik at overgangsriter har mennesker feiret til alle tider uavhengig av religioner. For eksempel de som er knyttet direkte til mennesket; som fødsler og navngiving, samt overgang fra barn til voksen og partnerskap og død. Og ikke minst alt som knyttes til sol og fruktbarhet, mat og dyrking av jorda. Som midtvintersblot og solsnu da dyr ble slaktet og ga mat for vinteren.

Julepyntet replika av Bom Succecco

Dermed er det genialt om man vil innføre en religion, å sørge for at alle feiringer knyttet til religionen sammenfaller med overgangsriter menneskene feirer fra før. Følgelig innkalte keiser Konstantin til kirkemøte i Nikea i år 325, hvor det ble vedtatt at Jesu fødsel skulle legges til den tiden da romerne feiret Sol Invictus, midtvinterssolverv. Da var det likevel festing blant de gamle romere. Slik startet det med julefeiring den 25. desember.

Den samme genistreken gjorde Håkon den Gode i Norge på 1200-tallet. Han bestemte at Kristmesse skulle legges til den tida når nordmenn feiret Jól, midtvintersblot. Men vi havnet én dag tidligere her i Norden enn resten av Europa. Det skyldes tidsregningen man fulgte før Norge ble kristnet. Ifølge Håvamål begynte en ny dag om kvelden. «Ved kveld skal dag leva». Vi har jo også beholdt det gammelnorske navnet Jól.

Det er ikke mye som minner om norsk jul her. Det nærmeste en kommer er vel alle lysdekorasjonene utenfor telt og campingvogner. Her og der sees en og annen julenisse i vinduet eller like utenfor. Portugisere ser ut til å like julenissefigurer som «klatrer» opp husveggene. Men det ser liksom litt malplassert ut med de godt påkledde røde nissene med topplue her hvor solen skinner over alt det grønne og blomstrende. Den vakre lyssettingen i Olhão by er derimot helt betagende og vakker å skue i mørke kvelder og netter. Nok om det. For de fleste er vel jula nå som i norrøn tid, en periode med alt for mye god mat og drikke og forhåpentligvis hyggelige sammenkomster. Så også her på campen.

Julepynt foran kirken i Olhão
Nydelig vinterlys i formklipt bjørkefiken
Noen på campen har jobbet hardt med juledekorasjonene

To driftige damer koker en diger gryte risengrynsgrøt og inviterer alle de andre norske til feiring av solsnu. Litt sånn Håvamålsk tidsregning over det òg, for vi feirer dagen før. Men slikt ser man stort på. Grøten er god, selskapet trivelig og sola skinner varmt.

Her på campen bor det folk fra hele Europa, så for de fleste er julaften som en hvilken som helst annen dag. Men vi norske samles igjen til litt feiring om formiddagen den tjuefjerde. Som vi pleier, tar vi med bord og stoler og lager langbord oppgjennom en av grusveiene hvor sola kommer godt til. Nå er det medbragt som gjelder. Gløgg, pepperkaker og blåmuggost og evt. andre lettspiste godsaker. Vi deler på det vi har med og koser oss ute så lenge sola varmer. Da trekker vi inn og lager julemiddag.

Solsnu og vi samles til grøtspising
Trovelig samling i sola julaftens formiddag
Julemiddagen er innbakt nøttestek

I vårt forhenværende tilholdssted samler den nye eieren, Wilma, fire andre som også bor alene. Inkludert min god vandrervenn John. Litt fortvilt når det viser seg at serveringen er ribbe, og John har hatt kosher kosthold hele sitt liv. Han burde jo vært hos oss hvor det serveres nøttestek. Neida, jeg truer ikke i Jan vegetarmiddag. Verken på julaften eller ellers. Han får sine elskede pølser, men kan nyte samme gode tilbehør i form av portvinssaus, rosenkål, hjemmelaget rødkål og konjakkmarinerte svisker. Samt poteter. Vi har også besøk, og det er trangt i bobilen. Det ender med at vi timer middagene slik at jeg kan springe ned til Wilma og gi John en god porsjon nøttestek med tilbehør. Dermed er alle parter fornøyde. Hos oss blir det også dessert med portvinsfromasj, bjørnebær og nystekte havremakroner.

Julegaver har vi ikke stort av, men den beste julegaven er videosamtale med barn og barnebarn. Litt har jeg også bakt. Før vi dro hjemmefra, bake jeg sandkaker og krumkaker. Siden jeg er av den sorten som liker å ha alt unnagjort, ble alle spist opp med en gang. Selv om det var store porsjoner. Her har jeg bakt havremakroner, likørkake og ostestenger. Det går radig unna det også, men her har jeg dog hatt litt hjelp av Wilma. Laget også punsjboller. Dvs. de kom ikke lenger enn til å være to lange, tvilsomt utseende pølser. Den portugisiske romen jeg hadde i rikelig av, tilførte en eim av «heimert», hjemmebrent. Dermed så jeg ingen grunn til å bearbeide pølsene videre. Men sannelig, etter en stund dampet hjemmebrentlukten bort, og pølsene falt godt i smak hos både Wilma og meg. Gode turpølser ble det.

Dagen derpå er det julefeiring i Portugal og hos de fleste på campen. Og vi gleder oss til å feire engelsk jul siden vi atter er så heldige å være inviterte til det. Men først har vi julefrokost med sild, gravlaks, røkelaks og øl og akevitt. Dvs. jeg da. Jan rører sjelden alkohol før etter klokka ni om kvelden. Så lenge vi hadde «Penkingen», hadde jeg en flaske akevitt stående der. Samt rom og konjakk, alt sånt jeg bruker til matlaging. Ingen av oss drikker brennevin, så slikt varer lenge. Vi ga bort alt til gode naboer da vi dro tilbake til Norge. Så ingen grunn til å bruke opp innførselskvoten på noe vi ikke drikker. Man tar heller ikke med seg flasker med brennevin fra Norge til lavkostland. Følgelig må jeg dra på polferd til Ikea hvor min tapte akevitt ble innkjøpt i sin tid. Skuffelsen er stor når det viser seg at de ikke selger akevitt lenger. Kun gløgg, men den foretrekker jeg å lage selv.

Wilma blir redningen. Hun hadde fått en halvflaske akevitt av noen. Faktisk er den så god at jeg innser at jeg kanskje kan komme til å like smaken. Hittil har jeg bare tatt min lille førstejuledagsdram av ren tradisjon og som et godt minne om faren min.

Så er det engelsk feiring som raskt går over til engelsk festing. Men først er det et oppbud av mat. Rekecocktail til forrett, deretter, kalkun og svinestek med alskens tilbehør. Proffe varmebeholdere på rekke og rad står bortover benken. Desserter er det også. Alle spiser godt og drikker enda mer. Jeg kjører finsk musikkquiz mens folk ennå er noenlunde klare i toppen. Dvs. sære finske versjoner av kjente poplåter. Så er det mimelek, noe både jeg og de fleste andre synes er veldig morsomt.

Klar for engelsk julefeiring
Jan er ivrig på mimeleken
Nyttårsaftens hjortefilet forberedes

Alle engelske har sin Alexa som de roper til når de vil ha musikk eller svar på et eller annet. Når vertskapet roper «Alexa, can you fart the National anthem?” skjønner man at festen er godt i gang og humøret på topp. Alexa skuffer litt. Hun klarer ikke å fise Rule Britannia, men en rekke «wet farts» er hun ganske god på.

Sammen med den elleville engelske kristmesse feires også en skotsk syttiårsdag. Til ære for jubilanten bugner det av heliumballonger. Etter som festen tar av, er det deltagerne som bugner av helium. I tur og orden super vi inn helium og synger en julesang etterpå. Til og med Grinchen min som er så anti jul som det går an å bli. Jeg har beviset på mobilen. Han har til og med en kalkunhatt på hodet, noe han nekter å vedkjenne seg. Han påstår hardnakket at det må være jeg som har Photoshop’et på ham noe så latterlig.

Er det rart jeg elsker den engelske julefeiringen?

Forståelig nok er det stille i den engelske leiren til langt på dag på Boxing Day. Jan og jeg er derimot fit for fight og deltar i pakkelek med de andre norske. Som Ole Brum sier vi ja takk, begge deler og tar med oss det beste fra flere kulturer.

Havremakroner
Likørkake
Nyttårsmiddag
Feiring med våre gode venner, Wilma og John

Resten av julen forløper rolig med vandreturer i parken og i byen. Rolig nyttårsfeiring hos oss med Wilma og John og hjortestek som John insisterer på er reinsdyr. Det er så ustyrtelig morsomt å fortelle venner at han har spist Rudolph. Etterpå bålbrenning med de norske, men jeg takler ikke røyken. Så det blir tidlig alenekveld på meg når kvelden glir over i et nytt år. Hører så vidt en og annen rakett i det fjerne, men ser ingen bak mine stengte vinduer. Rart og trist uten Ludo ved min side. Bare mange tusen bilder å se på av ham som sikkert var Europas mest fotograferte hund. Fine bilder av en glad hund.

I morgen er atter en dag. Attpå til et helt nytt år med blanke ark.

4. Endelig er vi hjemme i sør

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Det er trettende desember. Vi har stort sett sovet oss gjennom Lussi Langnatt uten verken å høre eller se noe til trollkvinnen eller følget hennes. Men noen trollkrefter har nok herjet i nattens løp, for ute er det regn og trist og ingen tegn til gårsdagens solskinn. En passende dag å kjøre videre på.

Vi følger A92 nærmest rett vestover langs de andalusiske sletter. En nydelig regnbue over vegen forteller at det finnes solstråler et sted lenger fremme. Og sannelig ser vi at det lysner i det fjerne. En stadig mer blå himmel er en nydelig fargekontrast mot gylne grusveier og terrakottarøde åkere kantet med gressgrønn vegetasjon.

Vi kunne tatt en avstikker til Ronda. Denne særegne byen som er en av Spanias eldste. Beliggende på en høyslette cirka 750 moh. Byen blir delt i to av en 120 meter dyp canyon,  El Tajo som skiller den eldre, mauriske bydelen La Ciudad fra den yngre El Mercadillo. Hit rakk vi å komme da vi var på hjemvei i mars. En by jeg lenge hadde ønsket å se. Vi rakk akkurat å installere oss på bobilparkeringen i byen før jeg nærmest kollapset. Koronaen kom brått og hardt og slo meg helt ut. I tjuefem varmegrader lå jeg og skaket av frost tross flere lag med ullklær og to dundyner over meg. Med mine dårlige lunger og nyrer så vi ingen grunn til å ta noen sjanser. Jan mestret å kjøre hjem på tre dager, mens jeg var helt i ørske av feber og smerter. Doblet astmamedisinene og både inhalerte og gurglet saltvann i håp om å unngå alvorlig konsekvenser for lunger eller andre organer. Vi kom oss vel hjem, og koronaen slapp taket etterhvert. Men lungene er tilbake på det dårlige nivået de var før vi begynte med vinteropphold i Portugal. Temmelig ergerlig, men kanskje de bedres i løpet av den kommende vinter i Ria Formosas gode luft? Man kan jo alltids håpe.

Ronda frister ikke i regnvær. Det får bli en annen gang. Nå er vi begge hester som stormer mot stallen. Vi vil hjem til Olhão som bare er førtifem mil unna Granada. Det går fort på fine veier. Trafikken i Sevilla er snill. Verken køer eller annen trafikkaos. Været blir bare bedre og bedre. Ponte Internacional da Guadiana ligger badet i solskinn når vi kjører over grenseelven og inn i det forjettede land.

Det er fint, og det er trist. Ingen sovende Ludo mellom oss som plutselig reiser seg opp og snuser ivrig mot luftinntaket når han kjenner lukten av Portugal og nærmest sitrer av glede og forventning.

Nå som vi verken har bil, campingvogn eller fast plass lenger, må vi tenke litt ekstra praktisk. Vi drar innom Aldi og provianterer tunge varer og vannkanner så vi har for en stund fremover. Ryktene om vår ankomst har gått i forveien. Det er mange som er ute i gata og ønsker oss velkommen. Det er bare så hyggelig bli møtt på denne måten. Vi kjenner at vi har kommet hjem.

Det er ganske fullt på campen. Enda flere campingvogner med fast plass, så vi ender opp med et sted som ligger i skygge det meste av dagen. Jeg sa på forhånd at om vi ender opp med en skyggeplass, så drar jeg hjem. Men det kan jeg jo ikke. Det er alt for kaldt i Norge nå. Vi har snakket om å kjøre litt omkring og ikke være her fast. Aberet er at da mister vi rabatten på 20%. Den kommer så godt med. Prisstigninger merkes her, som i Norge, etter covidtiden. I tillegg er den norske kronen svak i forhold til euroen.  Dog er dette fortsatt den billigste campen vi vet om. Og vi er knyttet til mange venner her. Både de som bor her fast, og andre som kommer hit for vinteropphold. Jan, som går med ullsokker og langbukse året rundt, gjør seg ikke noe av å ha en skyggefull plass. Og jeg skal tross alt ut og vandre på dagtid. Selv uten Ludo. Det må jeg bare.

Snille Albertino kommer med tre kasser med ymse remedier som han oppbevarer for oss. Her er alt fra markduk til vaffeljern, kunstige blomster og julepynt. Og Ludos mat- og vannskåler og en del andre Ludoremedier som utløser nok et gråteanfall. Oppe hos John, hvor også symaskinen min står, samt hos våre gode naboer Steve og Lesley, er alle blomstene mine som ikke inngikk i avhendingen av fastplassen. Fy søren så mange snille folk det er som har stilt opp for oss! Og det er virkelig hyggelig å ha endel saker her som bidrar til å gjøre det både hyggelig og mer praktisk på pitchen hvor vi bosetter oss for vinteren. Det blir riktig så hjemmekoselig når vi har installert oss.

Det er godt å være hjemme her. Godt å kjenne på hvor mange venner vi har. De har vært avgjørende for at vi atter valgte å dra tilbake hit for vinteren til tross for at vi fablet en del om å dra til Sicilia isteden.

Idéen om at det skulle være slutt på restaurantlivet for en stund, skjærer seg med én gang. Jan har gledet seg til å spise på camprestauranten, mens jeg ikke kan tenke meg det samme. Lykkeligvis er det en avskjedsmiddag for et dansk par som skal skje på en av byens sushirestauranter. Jeg hiver meg med gjengen som skal dit, mens Jan tar turen opp på camprestauranten. Så er vi begge fornøyde med dagens middag.

Ludo var en hund mange kjente og likte. Gjennomsnittsalderen her er høy. Det er ikke mange som er ute på milelange vandringer slik Ludo og jeg var, så det ble vel lagt merke til. Ryktene om hans bortgang har nådd beboere her jeg knapt kjenner. Samt ansatte. Folk fra alle nasjoner kommer og gir meg klem og viser medfølelse over at Ludo ikke er mer. Det er veldig rørende, men også hardt. Jeg gråter meg gjennom alle gode ord og klemmer. Men slik var vår Ludo, så enestående god og snill og vennlig. Som kompensasjon kaster jeg meg over alle hunder jeg treffer. Prater med dem og koser med dem. Tilbyr meg å passe om noen har ærend og annet hvor hunden ikke kan være med.

https://www.portugalallover.com/2016/04/caique-bom-sucesso-olhao.html

Tiden går raskere her. Det er pinnespill/nummerkubb med norske venner. Det er lørdagsmarked og «fem om dagen» i sola. Dvs. sangria. Herlige jazzkvelder på Cantaloupe på søndager, stort sett med engelske venner. Morgenturer i parken med Wilma, som er den nye, gode eieren av «Penkingen» jeg hadde. Som nå er «Emma» for henne. Og John, så klart. Min faste vandrervenn. Rundturer i reservatet for å se etter fugler. Ut på hesteenga og se etter nyttevekster og Ludos pinner som han pleide å lagre under en busk. Han var så lykkelig over å finne dem igjen når vi kom tilbake etter tiden i Norge. Jeg gråter ved hvert eneste minne her jeg går og gjenopplever alt uten Ludo. Det er tøft, men slik er det med sorg. Den må gjennomleves, og så får det ta den tiden det tar. Minnene består av ren lykke. Det er i hvert fall godt å tenke på. Og det hjelper å være her hvor det skjer mye, og man kan være utendørs og aktiv hele dagen.

Snart er det jul. En helt annerledes jul enn i Norge. Her på campen har det dannet seg andre tradisjoner. Det er mye å se fremover mot. Mye som vi vet skal skje, og mye som vi bare kan finne på å gjøre når vi får lyst. Her er vi ikke begrenset verken av kulde eller ufremkommelige veier.

Det er godt å leve og bo her i Ria Formosa-området.

3. reisebrev. Granada og Alhambra

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Vi finner ingen restauranter i umiddelbar nærhet som er åpne på kveldstid. Men vi har bare godt av å gå et stykke etter så mange dager og mil med bilkjøring. Jan er ikke den som har for vane å Google etter gode spisesteder, men sannelig har han ikke slått til og funnet noe som heter Italo Ristorante. Det klinger godt for meg som er glad i italiensk mat. Det får ikke hjelpe at vi er i Spania. Det er litt vel mye svinekjøttland etter min smak. Så italiensk blir det. Og for en vakker restaurant! Hvite duker på alle bord, mengder av grønne planter og en meget behagelig lyssetting. En hel vindusvegg åpenbarer utsikten til en grønn oase.

Restauranten ligger rett ved et kasino. Både beliggenheten og det elegante interiøret får oss til å frykte Michelin-priser. Men, neida. Her ligger prisnivået godt under en hvilken som helst elendig restaurant i Norge. Og servicen er like god som det rundt oss er vakkert.

Det blir lammekjøtt på Jan, mens jeg velger innehaverens favoritt, safranrisotto med skalldyr. Som alltid en pilsnervariant til øldrikkeren. Prosecco først, deretter en anbefalt hvitvin og så dessertvin på meg. For dessert må man ha når man spiser italiensk. Tiramisu eller pannacotta? Det blir det første. Og en Limoncello til slutt. Jeg liker å ta det helt ut.

For en fin og god kveld! Det gjør så godt å gå ut av sorgen og kjenne på livets gleder. Være mett på nydelig mat og gode viner. Den gode følelsen man får på et spisested hvor alt er så gjennomført. Rusle hjemover til KaràJan sammen i behagelige 23 grader og vindstille. Vite at i morgen skal jeg ikke bare våkne til at Ludo ikke er mer. Jeg skal også våkne til at jeg endelig skal få oppleve hagene i Alhambra.

Det er slitsomt for en kropp som krever bevegelse å tilbringe mange dager sittende i en bil. Nå er det godt å holde seg i ro på samme sted hele to netter. Sjåførblodet til Jan gjør at han alltid vil videre, videre, videre. Uansett hvor mye jeg prøver å overbevise ham om at han ikke skal levere stål lenger. Det står ingen på en byggeplass og venter utålmodig på hans leveranser. Nå vil jeg se Alhambra i ro og mak. Ha tid til å rusle omkring uten stress fordi vi skal av gårde igjen og må finne et passende sted for natten. Her står vi fint og trygt og har både strøm og dusj.

Vakten på bobilparkeringen har lovet å ringe etter drosje til oss. Men fuglen er fløyet og har bare hengt opp en lapp om at han er tilbake om en halv time. Tja, han er vel det om man venter et par timer til med å lese lappen han har hengt opp. Og jeg er ikke av dem som venter tålmodig på noe. Billetter til Alhambra har jeg kjøpt på nettet, og nå vil jeg dit sporenstreks. Finner heldigvis en lapp med telefonnummer til en Taxi.

Det skal godt gjøres å finne en spanjol som snakker engelsk, men med litt spansk vri på mitt begrensete portugisisk, klarer jeg å gjøre meg forstått. Drosjemannen kommer og kjører oss vel og vakkert opp i høyden til Alhambra.

Mens jeg er ellevilt i gang med å fotografere utsikt og blomster og trær, lurer Jan seg unna og finner en benk hvor han kan sitte fred for mine begeistrete utbrudd om blomster og bier og alt jeg henføres av når jeg opplever hager og planter og trær. Han vil heller sitte i ro og lese om Alhambras historie.

Maurerne regjerte den iberiske halvøy fra 711 til 1492. Granada var det siste sultanatet som falt da de ble drevet ut av Al-Andalus /Andalucia og det katolske kongeparet Ferdinand og Isabella tok all makt. Under maurernes herredømme levde jøder, kristne og muslimer i fred med hverandre. Det ble det slutt på med det katolske herredømmet og opprettelsen av inkvisisjonen. Lykkeligvis ble ikke praktverkene maurerne hadde bygget, ødelagt. De kristne så muligheten til å gjøre dem om til sine maktsymboler.

Al-Hambra (Det Røde) ble bygget på 1300-tallet. Først som et forsvarsverk og etter hvert med alle palassene. Hager utgjør en vesentlig del av arabisk arkitektur. Planter og vann var viktig for et ørkenfolk. Hele den iberiske halvøy har praktfulle byggverk og spor etter araberne som innehadde fremragende kunnskaper og ferdigheter innen kunst, arkitektur og vitenskap. Det sies at praktverket Taj Mahal, som også er et eksempel på muslimsk byggekunst, er inspirert av palassene i Alhambra. Så er da også begge på UNESCO’s verdensarvliste.

Denne mosaikken er skikkelig inspirerende for en hageelsker

Jeg har vært økonomisk og kun kjøpt billetter til hagene. Skjønt det viser seg jo at jeg kunne spart billetten til Jan. Det holder for meg å se palassene utenfra og heller nyte de praktfulle terrasserte hagene oppover i høyden. Palasset får bli ved en annen anledning. Av bildene ser jeg at det minner mye om den fabelaktige moskéen i Córdoba som jeg besøkte for to år siden.

Selv nå i midten av desember er hagene nydelige med sine vakre, gamle trær av varierende arter. Både roser og ettårige vekster blomstrer i mange farger. I den store nyttehagen bugner det av granatepler; vanlige og bittesmå. Fontener og vannspeil glitrer i solen og speiler himmel og vekster. Utsikten er formidabel her Alhambra ligger på rundt 860 meters høyde, mens Granada ligger på 730 m.o.h. Én trist observasjon gjør jeg dog. Tross alt som blomstrer observerer jeg kun én bie og én sommerfugl. Er alt så sprøytet med gift?

Når jeg endelig har sett meg mett og tatt mine alt for mange bilder, ringer jeg etter Jan som nå har lurt seg ut av området. Heldigvis sitter han bare like utenfor og er oppslukt av historien rundt tidsepoken da området ble bygd. Som en siste hyggelig opplevelse spiser vi lunsj på uterestauranten her. Dyrt, men godt. Og prisen oppveies ved at kelneren prater med Jan mens han skjenker Campari til meg og dermed glemmer å følge med. Så sannelig ble det et breddfullt melkeglass med Campari på meg, gitt.

Så er det drosje hjem til KaràJan hvor vi fortsatt kan sitte ute og nyte den varme solen før vi går inn og lager middag. Det er nok restaurantliv for en stund nå. Deilig å ha en avslappende tidlig kveld før vi tar den siste sjarmøretappen over de Andalusiske sletter, gjennom Sevilla og videre hjem til Olhão og Ria Formosa. Det vakre deltaet.

Det skal bli godt.

Granada er omgitt av snødekte fjell som glitrer i solen

2. Ferden går videre og vi finner glede i oppdagelsen av et magisk sted

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged , , , , , | Legg igjen en kommentar

Det er ganske rimelig å fylle diesel i Frankrike så lenge man unngår stasjoner langs motorveiene. Og visstnok enda billigere i Spania, men vi trenger et lite påfyll før vi når grensen. Så passende å stoppe et sted med litt grøntareal og en liten hest som beiter. Eller kanskje ponni. Jeg er ikke helt stø på å skjelne, men det betyr lite for meg. Det viktige er å hilse på gode, nydelige dyr. Jeg kjenner på den desperate tomheten i armene mine og har øynene åpne for alle substitutter som kan gi fine glimt av lykke og varme.

Det er også en lykke å se verden åpne seg mot det glitrende havet og en for oss, sommerlig himmelhvelving. Ullstillongsen pakkes vekk, shortsen kommer frem, og det er godt.

Ingen av oss liker det typiske turist-Spania som for oss fremstår stereotypt og sterilt. Vi satser på å unngå slike områder for enhver pris. Spania har riktignok mye vakkert å by på både av kunst, arkitektur, historie og natur. Mye av dette har vi også tatt oss tid til å oppleve. Det skal vi fortsette med. Men avstandene er store i dette enorme landet. Lange strekninger med trafikkerte motorveier byr på en utsikt til visne landskap, industribygninger og et tilsynelatende uendelig antall bilfirmaer, samt veldig mye støv. Innimellom skjuler gigantiske isbrelignende plasttak det industrielle landbruket. Det er ikke vakkert, men derimot ganske nedstemmende.

I alle byer er det fine områder å se, men store doser av byer og tettbefolkede områder makter vi ikke. Der er begges toleranseterskel lav. Vi tar det i små porsjoner. Denne gang har vi ett mål i turistbyen Alicante, en by vi ellers foretrekker å unngå. Etter tips fra venner, vil vi besøke Klein-Schreider Sculpture Garden. En fantastisk park med metallskulpturer. Det vil bli en herlig inspirasjonskilde for meg som sveiser skulpturer av skrapjern. Men vi er ikke familien Glum for ingenting. Etter å ha kjørt Viaduc de Millau to år på rad i stummende mørke, føyer det seg pent inn i rekken at vi når Alicante på en mandag når omtalte park kun holder åpent lørdag og søndag på denne tiden av året. Jaja, kanskje en annen gang. Vi kommer aldri til å bli strukturerte planleggere uansett. Tanken på å kjøre etter tidsskjema og fastlagte ruter får det til å knyte seg i magen. Vi får da rikelig med flotte opplevelser og kanskje vel så spennende, ved å reise på vår måte. Hvor innfall, dagsform, vær og mistolkninger av kart og GPS’er styrer ferden.

Enda godt at jeg tok meg tid til å lese om parken og oppdaget de begrensete åpningstidene før vi tok av mot Alicante. Vi har lagt bak oss den fargerike solnedgangen ved Borriana som la et vakkert skjuleteppe over skitne veier og triste omgivelser. Nå har mørket vært vår følgesvenn en god stund, og det er min oppgave å finne et sted å parkere for natten.

Kan du ikke finne en Aldi eller Inter-Marché eller noe sånt, ber Jan. Men det gjør jeg ikke. Prøver, men ingen kjente butikker dukker opp på Google Maps. Derimot finner jeg en camping som ikke ligger langt unna. Like ved A35 som vi følger. Kun et par centimeter unna ifølge kartet. Kunne vært kjekt å ha litt strøm for første gang i løpet av turen.

Vi legger i vei oppover på vei CV589. Oppover og oppover. Faktisk veldig langt oppover. I stummende mørke. Alt av sivilisasjon har opphørt. Det er kun oss på en svært smal og svinget vei med svarte vegger av natt på hver side. Plutselig blafrer billysene på høye bergvegger som kranser veien rundt de verste svingene. Et par ganger kommer utrolig nok en bil i mot, og det gjelder å finne en lomme hvor man kan passere hverandre. Hva i all verden har de gjort her oppe i ødemarken? Det kan umulig finnes en åpen camping her på denne tiden av året, mener Jan. Sannsynligvis ikke, men nå er vi oppe i skikkelig natur og det er spennende og herlig. Her kan vi parkere hvor som helst om vi bare finner en liten plass ved siden av veien. Jan vurderer å snu, men det er ingen steder med plass til det.

Ett sted passerer vi faktisk en liten husklynge hvor jeg antar vi kan stoppe. Men nå er det Jan som vil videre. Vi prøver å følge ruten Google angir, men er etterhvert uten dekning. Det er i grunnen helt vidunderlig å bare kjøre slik uten å ane hva vi møter. Vi har nok diesel, og med bobil har vi både tak over hodet og mat. Jeg håper så inderlig vi får se noen ville dyr. Håper på ulv, selvsagt, men alt av ville dyr som måtte vise seg er velkomment.

En liten vei tar av til venstre, og siden jeg påstår at man kan kjøre i en bue og komme ned på A35 et sted lenger frem, vil Jan prøve den. Ikke et heldig valg. Den blir bare verre og verre og knapt kjørbar. Med list og lempe får Jan snudd, og jeg insisterer på at vi ikke må gi opp. Tenk så kjedelig å bare kjøre ned til den stygge hovedveien igjen. Dette er jo et eventyr!

Og sannelig kommer vi til slutt frem til en, som forventet, stengt campingplass. Camping Los Carasoles. Et og annet lys viser at dette er et helt fabelaktig vakkert og trolsk område. Midt i naturen blant skogkledte fjell. Her kan vi være. Her er det spennende og fint, og vi har verdens største og flotteste stjernehimmel over oss. Forunderlig nok dukker det opp et menneske. En mann fra Chile som antakelig er en slags vaktmester eller noe sånt. Ikke helt lett å kommunisere for han snakker bare spansk. Men han åpner bommen og viser oss en plass vi kan stå. Finner til og med strøm til oss før han gestikulerer at han vil komme tilbake i morgen klokka åtte og låse opp bommen igjen.

Så er vi innestengt i dette eventyret. Helt alene og helt uten mobildekning. Det sitrer i meg av spenning, så jeg må bare ut å gå og se hva vi er omgitt av. Det er noe lys her, og det er stjernelys. Og jeg lyser med mobilen så jeg ikke skal snuble, for ulendt er det i dette bratte terrenget. Dette er åpenbart ingen camp for bobiler. Vi står på en liten grussirkel som muligens er en slags grillplass. Ellers er det bare hytter her. Alle er bygd av tre, og alle er forskjellige og omgitt av de mest finurlige og kreative dekorasjoner og beplantninger. Det er rent så jeg lurer på om jeg er havnet blant Hobbitene. Hvor vidunderlig ville ikke det vært!

Jeg går så stille jeg kan på mine barfotsko og håper så inderlig å se noen ville dyr. Synes jeg burde belønnes med det nå når jeg ikke har en hund som kan skremme dem vekk. Men så heldig er jeg ikke dessverre. Dog er jeg uansett vilt begeistret over å ha havnet på et så merkverdig sted for seg selv i naturen. Det er Jan også, og vi kan knapt vente til morgenen rinner så vi kan se bedre hva vi er omgitt av.

Morgendagen skuffer ikke. Det er fabelaktig vakkert her og vilt kreativt med utstrakt bruk av naturens materialer. Merkelige formasjoner som ser ut som forvridde greiner omgir et bassenganlegg dypt nedenfor oss. Det er så annerledes og så fint! Jeg må kjenne på disse «greinene» som viser seg å være en form for betong med den naturlige sepiafargen som jord og sand har i store deler av Spania.

Egentlig har jeg bare lyst til å være her noen dager og gå turer. Jan lengter mot Olhão og er ivrig etter å dra videre. Jeg gir etter for det med løfte om at vi i det minste skal dra til Granada så jeg får se Alhambra og hagene der. Dessuten gleder jeg meg til å se hvordan veien hit tar seg ut i dagslys.

Vi har visst likevel ikke vært helt alene her. En eldre dame med hund er antakelig eier av campen og krever sin betaling før vi drar. Dyrt er det, 30 euro for en stengt camp, men så verdt opplevelsen. Og det frister å komme tilbake, men da kanskje med noen som kan tenke seg å gå noen lange fjellturer her.

Den veien jeg mente man kunne følge for å nå A35 lenger fremme, er visstnok ikke kjørbar for bobil. Damen råder oss til å ta samme vei tilbake. Det blir en spektakulær tur gjennom vakker natur og en mer svinget vei enn vi noensinne har kjørt. Opp og ned går det, og innimellom gjennom trange skjæringer i de vakreste gylne berg for det åpner seg en strålende utsikt over blåne bak blåne.

Veien oppleves langt kortere nå i dagslys og når vi faktisk vet hvor vi befinner oss i verden. Det tar ikke lang tid før vi igjen kan følge A35 mot Granada. Etterhvert tar nydelige skoger og fjell med snø på toppene over for stygge utsikten mot støv og bilforretninger.

Jan prøver seg med at det er mulig å peise videre til Olhão, men han får stå ved sitt løfte. Granada blir det. Og etter sedvanlige omkjøringer og ankomst til en stengt camp som var annonsert som åpen, er vi i Granada by. Jan er passe lei og prøver seg med at det sikkert ikke er noe sted å parkere her og foreslår en camping langt pokker i vold. Men jeg kjenner lusa på gangen og vet at da blir det ingen Alhambrahager på meg. Vi kommer da tidsnok til Olhão uansett og får mer enn nok tid der. Nå vil jeg ha med meg noen av de gleder det har vært vanskelig å oppleve med Ludo siden så mange severdigheter ikke har adgang for hunder. Intet kan erstatte Ludo og sorgen, men det går an å fokusere på andre opplevelser som bringer glede. Dessuten har det alltid vært isnende kaldt før når vi har passert Granada som ligger så høyt. Nå er det full sommertemperatur her.

Denne gang mestrer jeg å geleide Jan ved hjelp av Google Maps. Tror det ble bare ca. tre feil anvisninger og omkjøringer før vi når en aldeles utmerket bobilparkering i Grenada by. Som har både strøm og dusj og ser riktig så hyggelig ut. Det er til og med en veldig søt katt her som kommer og hilser på.

Det er tidlig ettermiddag og strålende sol og varme. For sent for Alhambra, men aldeles nydelig for å slappe av i fred og ro uten å skulle haste stadig videre.

Det er på tide å la oss kjenne på en liten følelse av ferie og hygge og feire det med turens første restaurantmiddag.

Nå gleder jeg meg.

1. For første gang er vi bare to som reiser.

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Skrive eller ikke skrive, that’s the question.

Reise- og hageblogging er for meg overskuddsprosjekter som skapes i glede.

Jeg skriver også når gleden innimellom gjemmer seg, men de skriveriene holder jeg for meg selv. Vårt vidunderlige, kjære familiemedlem, storpuddelen Ludo, sovnet inn 27. november etter en svært kort måned som vekslet mellom håp og fortvilelse. Sorgen er stor og lammende og har tatt mye av gleden ved å skrive. Foreløpig. Nå prøver jeg likevel.

Elskede Ludovovsen vår. Min trofaste turkamerat og aller beste venn. Hundrevis, ja, tusenvis av mil har vi vandret sammen. I marka rundt Trondhjem. I Haldens enorme skogsområder. På fjellturer her og der. Og ikke minst i vårt elskede Algarve. Den eneste ene som alltid fulgte meg på mine lange vandreturer opp og ned ad berg og fjell i kupert og øde landskap.

Så uendelig trofast og fylt av glede over å få følge meg. Alltid tett ved. Alltid så velvillig lyttende til alt mitt småprat mens han så på meg de vakre, gylne øynene.

I et par og tjue land har Ludo fulgt Jan og meg på bobilturer rundt om i Europa. Trygghet, glede og selskap for oss. Og så kontaktskapende i møte med andre mennesker. Vi kunne ikke hatt et mer behagelig reisefølge.

Jeg var overveldet av sorg da Sashavovsen min døde femte oktober 2012. Også en vidunderlig og trofast sjel som fulgte meg i tykt og tynt. Så kom lille, engstelige Ludo til oss i julen 2012. Det lettet sorgen over Sasha.

Ludo har gitt oss elleve år og to måneder med pur glede, hengivenhet og betingelsesløs kjærlighet. Selv med artrose og epilepsi, var han fortsatt full av livsglede og lekenhet. Han burde blitt minst to år eldre. En inoperabel tumor stjal ham fra oss for tidlig, og sorgen er overveldende. En sorg mange, men ikke alle forstår. En vegg er borte i hjemmet. All varme og kjærlighet og stunder med latter han ga oss er gode minner, men ufattelig vonde å håndtere som kun minner og ikke virkelighet. At jeg aldri mer skal holde armene rundt den store, gode vovsen med krøllepels. At jeg nå skal vandre alene i skogen uten min trofaste følgesvenn, gir meg en nærmest uhåndterbar følelse av ensomhet.

Dyr og natur har for meg vært det trygge og stabile i livet. Ikke minst i oppveksten. Kanskje har jeg et sterkere og mer intenst forhold til dyr enn mange. Jeg er trygg med dyr. Vi kommuniserer godt.

De siste dagene i Ludo sitt liv etterstrebet jeg å gjøre så gode som mulig for ham. Han fikk all min energi og oppmerksomhet. Hver dag kjørte vi ut i skogen som ga ham slik glede. Selv om han etterhvert ikke orket å gå så mye. Han fikk alt han begjærte av krumkaker og ost og godis og annet han ikke burde spise, men elsket å få.

Vår elskede Ludo sovnet stille inn med både Jan og meg tilstede. Jeg lå på gulvet og holdt ham i armene mine. I over et år hadde han måttet unnvære sin livrett, gulost, pga. blæreoperasjon og fjerning av calciumoxalat steiner. Nå fikk han ligge i armene mine og få den ene ostebiten etter den andre. Til slutt var det tomt. Da spiste han lommerusket mitt som muligens også hadde en viss smak av livretten. Så fornøyd, trygg og glad i armene til mamma’n sin. Jeg sang for ham mens vi lå der. Sangene jeg kaller «vovvesanger». Elendige rim, like elendig tilpasset en eller annen melodi. Men ordene handler om min kjærlighet til dyret mitt. Og de har alltid elsket «vovvesangene» mine.

Slik sovnet Ludo inn. Glad, trygg og med et smil om munnen.

For visst kunne han smile!

Slik lå vi sammen der på gulvet.

Lenge etter at han hadde trukket sitt siste sukk.

Jeg trengte det. Det var ikke lett å forlate ham.

Ludo ble kremert og vil få sin grav i hagen når vi kommer hjem. Under moseskulpturen han har stått modell for.

Sorgen er overveldende, men trøsten er at han hadde verdens beste liv mens han levde.

Så starter vi da, Jan og jeg på vinterens ferd mot sør. For aller første gang uten Ludo. Han som elsket å komme til Algarve. Som reiste seg brått opp i bilen når vi passerte Rio Guadiana og han kjente lukten av Portugal. Han som gråt av glede når han traff igjen kjente her nede. Som alltid husket hvor han hadde lagt de store pinnene sine under busker på hesteenga og lykkelig plukket dem frem etter sju måneders fravær.

Det er godt å reise fra hjemmet som mangler en vegg. Den tomme sofakroken hvor nå bare de elskede bamsene hans ligger igjen. Mummimatskålen på kjøkkengulvet. De små ballene han var så flink til å leke seg med. Den skrikende stillheten og tomheten hvor han mangler så inderlig.

Gjennom et tåkelagt og kaldt Europa går ferden relativt raskt sørover. Det er intet som frister til lengre opphold. Ikke før vi når Frankrike og endelig får noen glimt av sol og grønne enger.

Vi unngår motorveier. Sparer penger på det, og har det heller ikke travelt. Ikke nå, når vi forhåpentligvis har reist fra alle kuldegrader.

Tåke i Tyskland. Dette været hadde vi hele veien gjennom Europa til godt inn i Frankrike
Mistelteinjakt
Høyt henger de…
Vårt første glimt av sol
Recologne-lès Riot.

Både kultur- og naturlandskap er vakre på den franske landsbygda. Bølgende åser og åpne flater med nydelig lys. Overalt er jo vinterlyset det mest betagende. Når solen er lav og spiller i alle nyanser av blekgult, rosa, kobber og gyllent. Kyr, sauer og hester på beite. Kalver som får være med mødrene sine. Trolske blandingsskoger og løvtrær invadert av store, grønne baller av misteltein.

Jeg vil ha misteltein. Særlig mistelteinfrø som jeg har lyst til å plante i vårt gamle, råtnende epletre. Det blir en jakt med stor kniv og mye klatring, men til slutt har jeg erobret opptil flere av de magiske grønne kulene. Fulle av hvite bær med frø.

Hester i Andelarre
Bucey-lès Gy
Frasne-lès-Meulières
Molinet

Vi er gode til å surre og rote oss bort. Ikke kjøre feil, som vi sier, men finne nye, spennende veier. Så i år som i fjor befinner vi oss plutselig på Autoroute A75 og klatrer stadig høyere opp gjennom Massif Central og mot et kaldere klima. En spektakulær kjørerute, men normalt ikke en man velger å kjøre i mørket vinterstid. Dog øyner vi denne gang et lønnlig håp om å oppleve den fantastiske Viaduc de Millau før solen går ned. Verdens høyeste skråstagbro og et mesterstykke av ingeniørkunst.

Men vi er som vi er, og kjører atter over den flotte broen i tåke og stupmørke. Én god erfaring kommer likevel til nytte fra fjorårets tilsvarende feilkjøring. Vi vet det er en god restaurant med lekker mat basert på lokale råvarer et stykke lenger fremme på veien. L´Hospitalet du Larzac. Vi slipper å lete i år og kjører rett dit og bestiller herlig mat og vin fra Aveyron-regionen.

Etter timer med strevsom kjøring i tåke og mørke, får Jan nå hvilt seg ut nok til at han orker å kjøre videre. Vi kommer oss ned til lavlandet og byen Bezière. På hele reisen har vi fricampet, men her i det mer befolkete sør føler vi oss litt mindre trygge om natten uten Ludo.  Så vi leter oss frem til en bobilparkering som dessverre viser seg å være full. Da blir det det nest beste. Parkering utenfor en butikk som er opplyst og har kameraovervåking. Aldi denne gang.

Vi våkner til sol og varme uten å ha hatt noen skumle opplevelser om natten. Jeg benytter siste sjanse til å proviantere franske viner før kursen settes rett vestover mot Spania.

Uten andre planer enn at vi skal nå Olhão i god tid før jul.

Det er vondt å være på tur uten Ludo. Men det går.

Vi har jo hverandre, Jan og jeg.

Le Donjon
Saint-Germain-des-Fossés
Effiat
Effiat
Aubiat

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 9.

Min indre gravers rop om terrassering av skråningen, blir blankt avvist. Gårsdagens fysiske utskeielser gir fortsatt en følelse av at kroppen har vært gjennom et valseverk. Nå skal det bli vederkvegende med en dag i skogen.

Vederkvegende? Jomen sa jeg smør. Berit fra Sarpsborg kommer med nytt utstyr.  Gummistøvler og bærplukker. Hun har ikke vært på bærtur på noen år. Vi drar til Ertemarka og helsprayer oss med mitt nyinnkjøpte middel mot flått og alskens insekter. Idiotisk nok begynner vi å plukke med én gang vi ser bær. Selv om de er små og står spredt. Jeg sier hele tiden at vi må gå videre og finne et bedre område, men ingen av oss klarer å gå fra de bærene vi tross alt ser. Bærplukking er IKKE noe hvilehjem. Begge med vond rygg, hun med kneproteser og jeg med hofteproteser – fy flate så tungt! Jeg setter min lit til flåttmiddelet og velger å gå på knærne innimellom. Makter bare ikke å bøye ryggen hele tiden. Berit kan jo ikke det stakkar, så hun hviler litt innimellom isteden. Men vi gir oss ikke før fem literne er fulle. I hvert fall min. Gikk litt smått med Berit før hun fikk opplæring i bruk av bærplukker, men da ble det sannelig fart på henne også.

Jeg må ha oversett korsryggen med innsektsmiddelet. Overdelen glir opp, og plutselig kjenner jeg det svir som bare f. Jeg drar overdelen ned og slår hånda mot området. Svien forflytter seg rundt omkring til begge sider. Det kjennes som etsende væske helles over korsryggen. Hva søtten kan det være? Ingen insekter er å se. Aldri har jeg fått insektsstikk som har kjentes som dette før. Og jeg blir stukket av det meste. Stikkedyrene vet å velge sine allergikere.

Med fulle spann tar vi en liten rekognoseringsrunde lenger opp. Og hva ser vi? Blått i blått med flotte bær. Vel, det blir ny tur i morra. Fem liter holder av gangen, bæra skal jo renses også.

Vel hjemme vrenges det meste av klær av på trappa. Vanlig flåttsikring. Så inn på badet og vrenge av resten opp i badekaret og riste det. Gre det lange håret med finkam og se over hele kroppen i speilet. Niks, ingen flått. Men bak på korsryggen vokser det frem store røde rundinger med hevelse som svir noe forferdelig. Sju stykker. Har aldri kjent så intens svie. Sterk cortisonkrem blir smurt på gjentatte ganger resten av dagen og lindrer noe.

Rensing av bær, særlig blåbær, er drepende kjedelig. Alt av blader og rusk er som limt fast. Men kroppen får tiltrengt hvile her jeg sitter i varm sol i bikini og renser. Det føles nesten meditativt, og jeg merker ikke at timene går før jeg blir sulten. I mitt fruktesløse forsøk på å skaffe mer plass i Sareptas krukke, har jeg kommet over en stor klump i en pose som jeg har tint opp. Det viser seg heldigvis å være pizzadeig, som antatt. Dessverre har jeg ikke nok modne tomater fra egen avling, men en boks Mutti kirsebærtomater duger godt sammen med det hagen ellers byr på. Urter, hvitløk, chili og blomster av prærieløk. God pizzasaus. Mengder av Mozzarella fikk jeg jo i til halv pris, så det er bare å fråtse. Deretter dekke med masse skiver av squash som jeg òg har mengder av. Olivenolje over og hjemmelaget urtesalt før pizzaen går i ovnen på 300 gr varmluft med undervarme. Den blir sprø, herlig og veldig god. Det er en diger pizza og jeg spiser halvparten. Ingen dessert, for den tok jeg som forrett mens jeg renset blåbær. De daglige bringebær med fløte. Så forresten at 300 gr. norske bringebær koster 45 kroner på Rema. Dvs. at jeg tjener rundt nitti kroner dagen her.

Innimellom fokuset på blåbær, er dagens bringebær høstet. Likeså frøkapsler fra opiumvalmuene. De tørkes, så blir noen frø spart for å bli nye blomster, mens resten havner på kjøkkenet og brukes til diverse bakst. Godt til litt av hvert både av brød, kaker og annen gjærbakst. Da jeg bodde på Bakklandet, satte jeg alle slike frøkapsler i en krukke på bordet utenfor galleriet mitt. De pyntet så fint opp mens de stod til tørk. Men der kunne det være så ymse personer som passerte forbi og kastet et blitt inn i hagen. En dag var alle frøkapslene borte. Det kan teoretisk sett utvinnes opium fra skallet, men vet ikke hvor fruktbart det er for en amatør.  Selve frøene inneholder ikke opioider.

Et hage/valmuetips: Valmuefrø liker å stratifiseres for å kunne spire. Dvs. kuldebehandles. Legg dem i en isbitform, ha på vann og frys. Slengs så ut isbitene rundt omkring i hagen der valmuer kan dukke opp fritt.

Tolv bokser blåbær har funnet sin plass i Sareptas krukke. Det ble faktisk seks liter, siden jeg også fylte bærplukkeren. Nå skal jeg kose meg med Midsomer Murders. Sånn type krim som jeg omtaler som hyggelige mord. Ingen nærbilder av bestialiteter. Kun sjarmerende og usjarmerende folk i lett blanding. Herlige karakterer og masse britisk humor. Så avslappende å se på at jeg sovner med én gang. Våkner av at Jan ringer og klarer så vidt å snakke mellom gjespene. Nok en gang er det bare å vakle seg til sengs og satse på litt mer våkenhet neste dag.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 6.

Noen tror kanskje jeg er hyper hver eneste dag. Det er jeg ikke. Innimellom kommer de dagene da jeg bare sitter og glor ut i lufta. Ikke så ofte, men ikke desto mindre nødvendig.

Sjette dag blir litt slik. Jeg henger i kjøkkenvinduet og glor, ikke ut i lufta, men på alle fuglene utenfor. En regntung dag som driver meitemark og småkryp i jorda opp mot overflaten. Et fabelaktig koldtbord å fråtse i for kråkefuglene. Innimellom river de ut biter av et gammelt brød jeg la i fôringshuset. Tjue- tretti kaier, voksne og ungfugler. Et par kråker og fire fastboende skjærer. De små kaiene er hissige og jager vekk skjærene, mens de store kråkene bare står beskjedent i bakgrunnen. Omtrent som med hunder. Små hunder er ofte langt mer gneldrete og hissige enn store. Er vel for å kompensere for størrelsen. Noe enkelte tobeinte òg kan kjenne seg igjen i, kanskje?

Vi er så glade i de fine, artige skjærene våre. De har et kjempereir i en høy thuja her. Ivrige bygger de på litt hvert år. Noen store konstruktører er de ikke. Reiret ser ut som et takras, men det er ganske rørende. I fjor var det fire unger her som hoppet rundt i hagen inntil en ble syk og måtte avlives. I år har det muligens skjedd en større tragedie. Forleden så jeg to kaier som satt og spiste ivrig på noe oppe i skjærereiret.

Jeg ser på fuglene og tenker på vår venn som nettopp gikk bort så altfor tidlig. Han var så glad i livet og drømte om å komme til Algarve igjen til vinteren. Elsket å dra rundt alene i Portugal og over grensen til Spania hvor han hadde sine hemmelige steder for å fange sjeldne fugler med kamera. Ria Formosa, landskapsvernområdet som omgir oss der vi bor om vinteren, regnes som Europas største mellomlandingsplass for migrerende fugler. I tillegg til å ha rundt tjuetusen standfugler. Vel, det var i hvert fall slik. Endinger i klima merkes tydelig. Det er langt færre fugler å se nå enn tidligere. Alle fuglekikkere jeg snakker med, er rystet over den store nedgangen i fuglebestanden.

Det er vanskelig å rive seg løs fra vinduet. Fuglene er så artige! Og veldig rampete. De slenger vekk alt gressklippet jeg har lagt som jorddekke rundt busker og trær for lettere å få tak i godsakene. Også gnagebeskyttelser rundt trestammer slenges rett vest. Nå ser jeg også hvorfor takløkene aldri vokser til i det gulmalte kloakkrøret. En skjære sitter med den siste lille takløken i munnen! Jeg tar bilder og videoer både med kamera og mobil. Har fått et fint digitalt kamera av min kjære kjøpt etter gode råd fra vår venn som jeg tenker sånn på idag. Ikke speilrefleks, men et rimelig og godt alternativ. Resultatene blir likevel ikke så bra tatt som de er gjennom et slitent kjøkkenvindu i regnvær. Ikke som det fabelaktige bildebiblioteket vår venn etterlater seg. Han var en eminent fugle- og naturfotograf, og hadde også tilsvarende flott utstyr.

Fuglene byr på herlig underholdning som driver vekk tunge tanker. Men jeg har grøde å foredle. Voksbønner forvelles og fryses ned. Stikkelsbær fryses hele, mens noen kjøres i food-prosessor før jeg tilsetter hakket, fersk eplemynte. Det dufter så nydelig at jeg blir nødt til å lage en stikkelsbærpai. Hvem som skal spise en hel pai, vet jeg ikke, så keen er ikke jeg på søtsaker. Skjønt stikkelsbær er ganske friskt, da. En del av urtene har tørket ferdig og kan puttes på glass.

Når man lever litt i to land, blir det fort dobbelt av enkelte matvarer. Man kan ikke frakte med all verdens hjemmefra når man lever i bobil. Både plass og vekt styrer. Så kommer man hjem igjen, og alt av tørrvarer må inn for å hindre museinnbrudd i bobilen. Plutselig har jeg seks halvfulle poser med mandelmel. I kjøleskapet har jeg to glass med masse eggehviter. Et resultat av å lage bearnaise- og hollandaisesauser fra scratch. De må også brukes opp. Da blir det en gigantporsjon med mandelmakroner som jeg heller ikke kommer til å spise stort av. Bør i hvert fall ikke gjøre det, selv om de ble himla gode. De er heldigvis holdbare og kan bys gjester. Vår venn ville elsket dem. Tross sin diabetes, var han veldig glad i søtsaker.

Stkkelsbærpai meds eplemynte

Det er tungt å komme seg ut i dag, men enda tyngre å bli sittende inne. Nitten grader er ikke kaldt, så mellom regnskurene får jeg endelig tatt en runde med propanbrenneren på ugresset i singelen og mellom heller og belegningsstein. Det skal være trygt nå når det regner såpass mye.

Kompostering av alt organisk avfall er noe jeg alltid har gjort, og som jeg gløder for. Gjennom seksten år var jeg hyret av Trondheim Kommune /Renholdsverket til å undervise både privathusholdninger og skole- og barnehagepersonell i kompostering av matavfall. Samt følge opp hvordan det gikk. Tror jeg er den i Norges land som har rotet i høyest antall kompostbeholdere i årenes løp! Tre år i blokk på Lade gjorde ikke varmkompostering mulig. Da ble det bokashi isteden. Noe jeg aldri ble helt fortrolig med, uansett hvor bra gjødsel det blir. I motsetning til korrekt utført kompostering, er bokashi en kald fermenteringsprosess som stinker. Riktignok ikke ut fra den lukkede beholderen, men når man åpner den og av den bakterietilsatsen som skal brukes. Nå har jeg funnet ut at jeg likevel skal kvinne meg opp til å lage bokashi, men kun av ugress. Noen som tydeligvis synes om stinkende produkter, er mus. Alt bokashiutstyret har vært oppbevart i garasjen. Posen med strø ble gnagd hull på og spist av. Den ble flyttet til drivhuset. Men sannelig fant musene veien dit også. Så flyttet jeg strøposen utenfor og dekket over med en plastboks. Og hva skjer? Den yrer av maggot. Bra fiskeagn, men jeg fisker ikke. Hele greia slenges i bokashibøtta og lokket settes godt på. Æsj. Dette blir aldri min greie. Takke meg til varmkompostbingen min som dufter av hyggelig, varm jord. Omtrent som i et drivhus.

Murerbaljene står for tur. Jeg borer masse hull i bunnene med åtte mm bor. Tror det blir bedre enn å skjære dem helt av med tanke på invaderende ugress. Og forsåvidt også «utvaderende» mynte som skal vokse i dem. Kommer godt i gang med å grave hull til den ene, før nok en syndflod slippes ned fra oven.

Klokka er allerede åtte på kvelden. Det er godt å komme inn nå og varme opp resten av den gode ertesuppa. Det har også blitt bringebær nok i dag igjen til et par desserter, men nå har jeg stikkelsbærpai som jeg spiser med seterrømme til. Bringebærene går i fryseren.

Det er så stille i huset. Siden jeg ikke snakker med andre enn meg selv om dagene, har jeg også tatt ferie fra høreapparatene. Seks dager uten Ludovovs er nesten uutholdelig. Men jeg får bilder og videoer hver dag og ser hvor god kompis han har blitt med lagottovovsen som sønnen min har fått. En veldig vilter og glad unghund, så tanken er at Ludo skal hjelpe til å oppdra den litt. Hvilket jeg tror han gjør helt utmerket. Ludo lider nok ingen nød. Ludo er en hund som blir elsket av mange og selv gir mye tilbake. Vår nylig avdøde venn var så glad i Ludo. Og det var gjensidig.

Nå teller jeg dagene til min kjære kjører sørover igjen og plukker opp Ludo på veien.

Livet uten hund er som et hus som mangler en vegg. Og det er ikke godt å ha kjæresten sin borte for lenge heller.

But – tomorrow, tomorrow, is only a day away…

Srikkelsbærpai er nå godt,da. Med feit rømme til.
Eller is for den som foretrekker det.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , | 1 kommentar

Dag 5.

Dagbok fra en hagenerd handler fort om mye mer enn hage når hagenerden har ADHD.

Som vanlig oppe før seks og foretar hage- og drivhusrunde for å sjekke forholdene. Som vanlig også kun iført pysjamas. Deretter skriving av blogginnlegg før dagens første planlagte aktivitet, blåbærtur i skogen.

Klokka er allerede blitt halv ti, alt for sent når dagen er varm. For her må skogsbesøk skje iført langbukse med sokker utenpå for flåttbeskyttelse. Finner frem bilnøkkelen, men kommer på at jeg skal ha med bærplukker og springer ned i kjelleren etter denne. Ser at avfukteren i kjelleren (er noe galt med fukt i et av rommene) er full. Den må tømmes. Springer opp igjen og kommer på at jeg ikke har hentet bærplukkeren. Ned i kjelleren igjen og får øye på boksene med Ramløsa under trappa. Det må jeg ha med, ja. Opp igjen med Ramløsa, men uten bærplukker. Så ned igjen. Kommer meg endelig ut til bilen med bærspann og alt som skal med. Men hvor søtten er bilnøklene? En panisk jakt settes i gang.

Ikke er de i boden hvor bærplukkeren var, ikke på badet hvor jeg tømte avfukteren, ikke på gjesterommet hvor avfukteren står.

Hvor i helsike har de blitt av? Hvor har jeg vært etter at jeg tok den i hånda? Badet, soverommet, stua, drivhuset, kjøleskapet, vaskerommet…. Rundt og rundt. Leter og leter. Omsider åpenbarer de seg i en liten kjøkkenskuff. Åja. Det stemmer. Jeg kom jo på at jeg skulle ta ekstra astmamedisin før jeg dro. Selvfølgelig ble nøklene puttet i skuffen hvor den er.

Så kjører jeg da mens jeg tenker på at jeg alltid blander sammen to veier når jeg skal i marka. Begge fører til marka, det er skog overalt her, men jeg har bare tenkt meg opp til Ertemoen. Men avkjørselen til Ertemoen dukker ikke opp. Selvfølgelig. Feil vei igjen. For n’te gang. Jeg kjører og kjører og speider etter blåbærlyng. Ooops, der var det fartskontroll, heldigvis kun for dem i motsatt kjøreretning skjønner jeg, når jeg ser skiltet med slutt på sekstisone og jeg ligger i sytti.

Så finner jeg endelig et sted å stoppe. Smeller igjen bildøra og åpner bak for å ta ut bærspann og -plukker. Men bilen er låst. Mobilen ligger i forsetet. Dette kunne fort blitt en liten katastrofe. Jeg har tydeligvis kommet til å låse bilen mens jeg kjørte, men er heldig. Hadde nøkkelen i jakkelomma.

Aner ikke hvor jeg er, men det er i Halden kommune og det er skog. Tett og svart og sikkert full av flått. Men ingen blåbærlyng. Jeg prøver andre siden av veien og er heldig. Her er det bær. Og fluer. Og klegg. Og mygg. Og høyst sannsynlig flått på luringa i alskens busk og kratt. For her er det tett og uten andre stier enn noen dyretråkk. Det føles som det kribler overalt under klærne. Men jeg nekter å dra hjem uten bær. Så det plukkes i vill fart med bærplukkerene, så fort at halvparten er bare lyng.

Det er uutholdelig varmt og uutholdelig mange småfluer. Til slutt blir jeg helt desperat og finner gudskjelov bilen som var parkert mye lenger unna enn antatt. Vrenger av mag både singlet og treningsbukse sikker på at de er fulle av flått. Rister dem godt og sjekker både inni BH’en og trusa. Ingen flått å se. Deretter kjører jeg rett til apoteket og kjøper det velomtalte flåttmiddelet Centaura. Det skal faktisk virke mot alle insekter som angriper meg i skogen.

Den store blåbærfangsten ble det ikke, den får bli en annen dag. Tidlig om morgenen før sola steker og godt dynket i flåttmiddel.

Utenfor butikken står én og selger norske jordbær til 75 kr kurven. Inne selges de samme for 55 kr. Tidenes optimist. Jeg, som bare stikker innom for å kjøpe Philadelphiaost fordi jeg har lyst å bake gulrotkake, kommer ut med litt av hvert. Her var mange fristelser når man ennå ikke har spist mat. Nykål, det vil jeg ha til middag. Vannmelon og jordbær, det er så godt til salat nå når jeg har slike mengder av basilikum å bruke. Og så Fetaost, det hører med i en sånn salat. Kokt kål, ja da vil jeg også ha seterrømme og cottage cheese. Røroskost, feitrømme blandet med skjørost. Europris, ja. Dit må jeg faktisk innom for å kjøpe bokser til alt jeg skal fryse ned. Og pulver til oppvaskmaskinen. Men sannelig har de også akkurat slike plantestativ jeg mangler. Og en sånn trådkompostbinge hvor jeg kan stappe alt kuttet fra vrihasselen og hekken av lind. Det satte seg bare bom fast i kompostkverna, så det må komposteres som det er. Og gul spraymaling, det trenger jeg til de to gamle campingstolene som står der sola går ned. De bør gløde tilbake til sola.

Det før omtalte SAS-kredittkortet som skal sies opp, blir svidd litt til. Det er doble poeng i juli, og jeg samler til flybilletter til Trondhjem. I tilfelle jeg ikke tar tog neste gang. Mens kortet svies, nyter jeg den søte kløe. Så er det min tur til å bli svidd når regninga kommer. Den sure svie. Men æ står hainn nok av.  Har jo mat for mange måneder snart.

Vel hjemme monterer jeg ivrig kompostbingen oppå noen planker og med et lag Slux sneglemiddel under. Begynner å fylle den før jeg kommer på at jeg må hente resten av det som er i bilen. Men hvor er bilnøkkelen nå? Ikke inne, for der har jeg ikke vært ennå. Husnøklene ligger i bilen. Ikke i lomma, for det er ingen lommer på treningsbuksa. De må være et sted hvor jeg har gått og samlet opp ting til komposten. Eller i drivhuset, for der har jeg også vært. Men borte er de. Er de lagt til kompostering tro? Må jeg tømme hele greia? Da kjenner jeg noe hardt som gnager mot hoften. Der er de, inni buksa. Herregud, jeg er glad Jan ikke er hjemme nå. Synes jeg hører hans formaninger om at nøkler MÅ legges på plass. Med én gang. Jeg skulle jo det også, men ble bare litt sånn komposteringsdistrahert.

Alt årne sæ smått om senn. I det lille pallekarmteltet er det en kaotisk jungel med grønnkål, svartkål, rester av pak choi og bønner. Det bugner av voksbønner. I en annen pallekarm bugner det like mye. Godt gjemt under apargesens grønne slør. Det høstes, og beskjæres og bindes opp. Bønnestenglene var blitt lange, selv om det egentlig skal være lave planter.. På høy tid. Likeså med de blå brystsukkerertene som overhodet ikke egner seg som sukkerert. Belgene vokser seg harde på et blunk. Dette er erter som må pilles. Da er de til gjengjeld svært gode. Var slike jeg laget suppe av forleden.

Det blir en bra innhøsting som jeg ikke gidder å ta meg av før i morgen. Det er så mye annet å gjøre, og timene flyr. Godt at det er høstet, så plantene kan produsere mer. Plantenes hovedoppgave er reproduksjon. Så lenge man høster i tide, vil de ikke oppleve oppgaven som fullbrakt og dermed fortsette å produsere.

Blåbæra renses og går i fryseren før jeg lager meg middag med kål, nyhøstete bønner og salat av jordbærspinat og agurk. Og med alskens urter og blomster fra hagen. Så godt og sommerlig på en strålende dag som denne.

Jeg føler meg full av energi og fortsetter ute i hagen utover kvelden. Innser at vrihassel egentlig er best egnet til å kjøres til hageavfallsmottaket. Åpner garasjen for å finne noe å samle den slags avfall på så det ikke blir liggende og mulches ned i singelen på gårdsplassen.

Eneste jeg finner er et trekk til å ha over bil, noe det aldri har blitt anvendt til. Men noen har funnet en god bruk av det. Her er et flott musebol med masse lodne greier. Og garasjen er full av muselort. Ikke minst oppå hele snekkerbenken til Jan. Dette er er ikke musa som ble med nordover i bobilen, for gressklipperen som jeg brukte på mandag, er dekket av muselort. Jeg pælmer ut trekket med musebol og alle sekker med sagspon som er gode byggematerialer for de små.

Stenger garasjen og konsentrerer meg om å samle hageavfall. Klokka er over ni og det verker i hoftene etter all sjauingen gjennom dagen. Har vel strengt tatt jobbet nok. Tror en sykkeltur i finværet vil gjøre godt. Men hvor er garasjeåpneren? La jeg den ikke på plass i sted, da?

Det blir en nye panisk jakt a la den i morges. Til slutt finner jeg den. På plass der den skal være, Men der var den ikke i sted! Dette er sånne pek husnissen gjør mot meg hele tiden!

Så herlig det er å sykle fort i sommerkvelden! Jeg begynner å bli fortrolig med min elektriske sykkel og nyter å sykle så fort. Denne har ingen fartsbegrensning på tjue kilometer som jeg hørte noen andre hadde. Da ville jeg blitt sprø. Jeg bruker minst mulig strøm, vil kjenne at det tar i musklene. Men det er godt å ha hjelp oppover bakkene. Så jeg finner ut at jeg kan sykle opp til Brekkerødlia og si hei til våre venner der. Tuller og roter litt for alt ser annerledes ut fra et sykkelsete enn fra et bilvindu. Til slutt seiler jeg likevel inn i gården deres i god fart. Litt for god når jeg må bråbremse fordi det står tre biler der. Søren, har de besøk? Unngår så vidt å tryne i singelen før jeg snur på femøren og farer ned over igjen. Opp til Karrestad hvor bestevenninna bor. Vet de er på ferie, men kan jo sjekke om huset står. Det gjør det, og det gjør også det gigantiske kirsebærtreet. Her blir det slang. Jeg elsker sånne halvsure kirsebær. Mitt lille tre har kun gitt meg to bær i år.

Vel hjemme er jeg så gira at jeg fortsette å samle til den nye kompostbingen, men innser at jeg ikke kan kjøra kverna klokka halv tolv på kvelden. Tar heller en telefon til min kjære i nord, som heldigvis har frisknet til.

En dag like mangslungen og kaotisk som en ADHD-hjerne fungerer, er over. Til tider frustrerende, men likevel god inntil jeg får en trist beskjed. En av våre svært gode venner som vi har delt mange vintre med i Olhão, har gått bort. Det var ventet, dessverre, men så uendelig trist likevel. Så jeg må ringe til Jan igjen. Kan ikke sitte helt alene og kjenne på dette. Ludo er jo heller ikke hjemme, og jeg savner ham så inderlig.

Ikke lett å sovne nå, men en ny dag kommer nok likevel.

Håper den blir god.