Balkankrigen. Minner og bearbeidelser.

14. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia, Med bobil gjennom Baltikum and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Kosovo, miljø, Montenegro, motorhome, motorhomelife, NATUR, Nord-Makedinia, reise med hund, Serbia | 2 kommentarer

17. reisebrev. En lang, utfordrende og spennende dag i fire land.

Minner fra den underlige stemningen i Mitrovija

«Det var noe rart med den byen. Noe med stemningen. Folk ble annerledes, de endret adferd. Vi diskuterte hva det kunne komme av. Forurensningen fra en stor batterifabrikk lå tykk over byen. Vi tror det kanskje skyldtes den.» Jan forteller om Mitrovica i Kosovo. Vi snakker om siste halvdel av nittitallet da Jan bodde der og jobbet som Field Officer for Flyktningehjelpen med distribusjon av mat og annen viktig nødhjelp.

Etterhvert stoppet all produksjon opp i området som følge av krigen.

Ellers har Jan trivdes overalt hvor han har bodd og jobbet på Balkan. Men stemningen i Mitrivica gjorde at han mistrivdes. Alt var bare trist. Nå vil han gjerne tilbake og se om det har vært fremskritt og utvikling i byen. Om folk har fått det bedre.

Etter den flotte opplevelsen med Matka-ravinen i Skopje, setter vi kursen rett mot neste land, Kosovo. Det er ikke så langt til grensen. «Her er det nytt», sier Jan. «I min tid var det bare noen brakker nedi veien der.» Nå er det en ny og moderne grensepost.

**Veien fra Kosovos grense er flott. Et godt stykke.**

Vi ankommer Kosovo

Papirene blir godkjent. Nå går det radig unna. I Kosovo møtes vi av et imponerende veinett. Flott, firefelts vei som går nesten utelukkende på søylefundamenter høyt over dalbunnene. Kosovo har heldigvis fått mye bistandshjelp etter krigen på nittitallet.

Etterhvert flater landskapet ut. Vi er på Kosovo Polje, Kråkesletta. Området er kjent for flere historiske slag. Mest kjent er slaget i 1389 som førte til at området kom under det Osmanske Riket. Her ligger også hovedstaden og universitetsbyen Pristina som vi kjører forbi.

Jan er litt lei seg for at vi ikke kjører gammelveien hvor han har sine minner fra. Men det er en viss lettelse å kjøre på en vei med ny og fin asfalt. Det er nokså lenge siden sist, for å si det sånn. Litt søtt er det med de store, flotte skiltene som markerer avkjøringer til rasteplasser med veikroer og bensinstasjoner. Det er bare det at de finnes ikke. Ikke ennå. Men har man klave, så får man vel ku, som gubben sa.

Kommentarer faller jevnt og trutt fra sidelinjen. «Her er det bygget ut mye, her er det aktivitet, mange trailere på veien, det betyr arbeid og bygging». Osv. Vi kjører forbi opptil flere flotte hagesentre. Et tegn på velstand. I hvert fall for noen.

Hele veien fra Skopje og inn i Kosovo føler jeg som en manifestasjon av at vi muligens befinner oss i støvets år. Overalt er det det jeg kaller støvindustri. Produksjon av stein og pukk. Av brostein og byggestein og gravsteiner. Støvskyer står fra all verdens steinknusemaskiner. Det er fin farge på støv og stein. Lyse toner i rosa og beige. Det er jo noe.

Også i Kosovo er det riktig så hot å markere velstand med mest mulig søyler og steinfigurer. Vi passerer et firma hvor man tydeligvis får alt i stein Og vi snakker ikke om noen små pinglefigurer. Her er det digre griser og løver og gud vet hva fra faunaen. Og søyler som kan holde et palass. Gravsteiner er visst også i skuddet. På rekke og rad viser gravsteinfirmaene frem sine produkter langs begge sider av veien. Ikke sånne tjukke stødige som vi har. Her er det flate skiver som gjelder.

**Søylebutikk sett gjennom et nedstøvet bilvindu**

Mitrovija

Så er vi i Mitrovija. Ingen vakker by, men til Jans glede en by som ser ut til å være i vekst og utvikling. Den forurensende batterifabrikken kom nok aldri i drift igjen. Den står der som et monument over tidligere elendighet.

Nå kan en beveget Jan si farvel til Mitrovija med et positivt sinn og en glad følelse på vegne av befolkningen.

Fjell etter fjell. Land etter land. For et eventyr!

Og vi kjører videre. Dette er en lang kjøredag. Nord-Makedonia, Kosovo, Serbia, Kosovo igjen og så Monte Negro. Humpeveier og svinger og tuneller og fjell etter fjell. Opp og ned til vi har kroniske dotter i ørene Så mange grenser og sjekkpunkter at vi går helt i surr. Det er sjekk punkter både ut av land og inn til land. Politimenn som vil sjekke inni bilen om vi bringer med oss noe ulovlig. «Money, money» sier en av dem når han ser inn i vår rotete gamle bobil. Som sikkert fremstår som rene luksusen for dem. Vi har ikke sett eneste bobil på veien siden vi forlot Skopje. Det er nok ikke akkurat bobilturistenes paradis vi ferdes i. Men så spennende! Å se land etter land langs slike veier! Landskapet er vilt og magisk. Dette er virkelig litt av et eventyr!

Tror vi er i nærheten av Vikovice her:

Vi er oppe i 1500 meters høyde i nærheten av nasjonalparken Biogradska Gora. Snøen ligger langs veien. Etterhvert dukker øde skisentre og skitrekk opp. Store flotte hoteller som ennå mangler vegger og en del vinduer. Men neonreklamer med flott navn og tre stjerner har de allerede på plass. Jeg lurer på hvordan folk kan komme seg hit om vinteren, for veien er temmelig elendig. Men Jan bedyrer å ha kjørt på verre veier på vinterføre med trailer.

Men Montenegro tar kaka!

Jeg trodde ikke noe kunne overgå de ville fjellandskapene vi har kjørt gjennom til nå. Men så kom vi til Montenegro. Herre min hatt! Er det mulig? Villere enn villest og så fabelaktig spektakulært at jeg knapt har ord.

**Ja, veien går akkurat her. Mellom denne steinformasjonen og fjellet.**

«Jeg glemmer aldri tiden ved leirbålet i Montenegro» sier Jan. «Vi var en observatørstyrke engasjert av et samarbeid mellom EU og FN. På noen av grenseovergangene var det fire montenegrinske politifolk, to observatører hvorav jeg var den ene, en montenegrinsk toller og en translatør. Men nesten ingen trafikk på grensen mellom Bosnia og Montenegro mens det var full krig i Bosnia. Vi hadde ikke lov til å gjøre noe – kun observere. Vi hadde så lite å gjøre, at vi brukte tida til å samle stein og bygge en flott bålplass. Selv kunne vi ikke dra ned i landsbyen nedenfor, men vi sendte med Militsgutta penger, så handlet de grillmat for oss. Så samlet vi oss rundt bålet. Det var en spesiell stemning som ikke ble mindre spesiell da montenegrinerne satte i gang med folkesang. Strupesang med noen hundre vers.»

Nå er vi i Montenegro. Dette ville, vakre landet.

Vi kjører helt ned til kysten og leter etter en camping. Ingen er visst åpne på denne tiden. Porten på Budva Campground i turisthelvetet Budva står åpen. Lettet kjører vi inn. Vi er sykt slitne nå og bare må hvile. Blir møtt av en vennlig mann som forteller at også de er stengt. Servicebygget er under renovering, men om vi vil, kan vi alltids få stå her i natt. Strøm kan vi også få. Og om vi plasserer oss borte ved det treet der, er det gode muligheter for Wifi-signal. Her er nettverksnavn og kode. Hva det koster? Ingenting, sier han. Du verden. Jeg må bare gjenta. Alt «årne sæ».

Floke får både kveldstur og fri springerunde på stedet. Mens han sovner fornøyd, kreker vi oss ned til en nærliggende restaurant. Helt tom, men vi får god mat og hyggelig service til turistpriser.

Vi har hatt en dag så full av opplevelser og inntrykk at vi nesten ikke greier å samle oss.

I morgen kjører vi videre. Ikke langt. Kun til et sted hvor vi kan slappe av en stund. Det er tross alt freddan imorra.

Fra Øde Fjell til Fargerike Byer: En Bobilreise i Makedonia

14. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia, Med bobil gjennom Baltikum and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, MAtka-ravinen, miljø, Mord-Makedonia, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, Skopje | 2 kommentarer

16. reisebrev – vi følger veien gjennom øde fjell og variert bebyggelse

Åh. Det er så mye vi skal rekke! Tiden flyr, mens vi bare kan kjøre. Fugleperspektiv har vi ikke, men sannelig har vi god utsikt når vi kjører bobil. Jeg som bare er 162 cm og har det meste av lengden i beina, ser nesten ingenting når jeg sitter i en vanlig bil. Da ser jeg så vidt over dashbordet. I KaràJan sitter jeg høyt og har strålende utsikt til landskapet vi kjører i. Bilder tas gjennom vinduet. De får et stadig mer sløret preg inntil vi får vasket frontruta igjen.

Grottekirken i Kalista var dessverre stengt. Men kirken rett ved, var åpen og veldig fin

**Grottekirken har inngang fra et kloster som dessverre ikke var åpent nå.**

Fjellandet Nord-Makedonia er omringet av Helles, Albania, Montenegro, Kosovo, Serbia og Bulgaria. Ingen grenser mot havet, men til gjengjeld har de den store, blå innsjøen Ohrid hvor ca. en tredel tilhører Albania. Ohridsjøen er tre millioner år gammel og 300 meter dyp. En av Europas aller eldste og dypeste innsjøer. Her seiler svanene så vakkert omkring. Sothøner smyger seg rundt i sivet og leter etter mat. Store flokker med skarv sitter og tørker vingene etter at de har dykket etter fisk. For fisk er det her. Småbåter med fiskeredskap ligger klare overalt langs breddene. Byen Ohrid og det pittoreske omlandet er med på UNESCOs verdensarvliste.

Vi forlater idyllen rundt den blå innsjøen og legger ferden langs E45, Mor Therasaveien, opp gjennom de høye fjellene. Målet er hovedstaden Skopje, rundt atten mil unna. Estimert til å ta knapt tre timer.

Tja, om man tar sjansen på å riste både seg selv og bilen i filler, kan det kanskje gå. Men tusen svinger på et veidekke med tusen hull, føler vi krever et relativt rolig kjøretempo om vi og KaràJan skal komme helskinnet frem.

Utsikt på ferden nordover:

Om en skal unne dette landskapet å få vist seg frem på sitt optimale, bør man kjøre en måned senere enn hva vi gjør. Nå, før løvsprett, er fargesettingen monokrom. Fjorårets eikeløv henger fortsatt på trærne. Landskapet speiler løvets varme kanelfarge i ulike nyanser av brunt. Spektakulært er det likevel. Topografien er dramatisk med de dypeste elvedaler mellom uendelige fjelltopper. På alle kanter rager de høyeste toppene kledt i skinnende hvite vinterkåper. Noen store busker med smått konfettidryss i gult, skaper litt avveksling i det brune. Likså de gule flekkene med leirfivel (hestehov) langs veikantene og busker med dunete kattlabber (gåsunger) som så smått begynner å få et vårlig gulskjær.

Nord-Makedonia er et av Europeas fattigste land med høy arbeidsledighet. Gjennom historien har det lidd under utallige kriger. Men endte likevel opp som den eneste av Jugoslavias tidligere stater som fikk selvstendighet på fredelig vis.

Hus vi passerer, er så falleferdige at man tror de er ubeboelige. Så siver det likevel røyk opp gjennom pipa. Gamle menn sykler langs veien med bøtter hvor de har samlet ved i form av kvister og greiner som har falt fra trærne. Her er også store kontraster som viser forskjell på økonomisk standard. Hus bygges ordinært med klosser av hul teglstein. En etasje av gangen ettersom økonomien er. Vinduer etterhvert som man får råd. De bedrestilte har pusset murene og malt i gilde farger. Rosa er favoritten også her, dernest skarpe grønnfarger og gjerne innslag av lys lilla.

Vi kjører gjennom et stort område hvor det albanske flagget vaier fra hver eneste flaggstang. Her er tett i tett med de karakteristiske moskéene. Alle bygget etter samme arkitektoniske prinsipp. En rektangulær bygning med en del av taket formet som en rund kuppel og så minareten som rager høyt til værs. Selve bygget kan ha like gilde farger som bolighusene, mens minareten alltid er kritthvit. Litt mer påkostede moskéer kan ha større grunnbygning med flere kupler og gjerne to minareter.

Bebyggelsen varierer mellom fattigslige teglsteinshus til store, fargerike bygninger med mengder av søyler og buer. Her skal det ikke være tvil om hvem som har lyktes i livet!

Ved byen Zajas passerer vi det gripende komplekset «Mother Albania». På et tretusen kvadratmeterstort område står en rekke lave metallsøyler og blinker i solen. Dette til minne om alle albanske menn som ble drept i den første Balkankrigen, 1912- 1913. Den førte til det Ottomanske rikets fall og fremveksten av serbisk, senere jugoslavisk herredømme over området.

Lenger oppe i de øde fjellene er nok et krigsmonument. Dette fra andre verdenskrig; Monument to fallen soldiers of the partisan detachment Korab.

Etter fem og en halv time spennende kjøretur, er vi endelig fremme på Camping Skopje. Området er i hovedsak muslimsk, og vi er midt i Ramadam. Butikken er åpen, mens kaféer er stengt. Ingen orker å jobbe så mye under fasten, forklar vår hyggelige vert som spanderer kaffe ved ankomst. Alkohol selges ikke i området, men som vi har erfart på hver eneste camp vi har vært, alt «årne sæ». Vår hyggelig vert kjører Jan til en butikk hvor han får kjøpt øl.

Campen er nyanlagt. Dette er andre sesong, og verten har store planer som han stolt forteller om til Jan. Det skal bli strøm ved alle plassene, en etasje til på huset med AirB&B, samt restaurant. Og større servicebygg. Han jobber hardt, målbevisst og fornuftig. På samme vis som i så mange i land hvor man ikke er like bedrestilt som oss i Norge. Banklån er uaktuelt, Det gjelder å ta et skritt av gangen etter som pengene strekker til. Ja, vi skal sannelig være ydmyke vi nordmenn og kjenne vår plass i møte med andre kulturer.

Vi har én moské rett ved og flere like i nærheten. Jevnlig synges det til bønn fra de ulike minaretene. Ulike bønner med melodier som ikke har hørt om Bach sine teorier om kontrapunkt i komposisjonene. De går ikke så veldig godt sammen, kan man si. Før midnatt er visst all strøm sunget opp, for det blir svart i hele området.

Her får vi sannelig også selskap av en bobil til. Et nederlandsk par som har vært bosatt i Ungarn i tjue år. Og sier jeg ikke at alt «årne sæ»? Jan og jeg glemte å ta ut euro da vi var i Italia. Man kan betale med euro på hele Balkan, men hvert land har sin egen valuta. Det siste er tungvint å bruke, da avstanden mellom landene er kort og man lett blir sittende med kontanter en ikke får brukt. For her er det cash som gjelder.

«Ittno problem», sier vårt nye bekjentskap. Dere kan få låne euro av meg. Jeg har femtusen i cash. «Hvor mye trenger dere?». Jo takk, vi låner så gjerne fem hundre. Som heldigvis går greit å overføre tilbake til vår utlåner via nettbanken.

Vår snille vert kjører oss inn til Skopje. Byen Jan har vært i nitten ganger da han kjørte trailer for Forsvaret. Det var aldri mulighet til å se den fine delen av byen som heldigvis ikke ble berørt av krigsskader. Byen ble berget av en hårfin etnisk balanse opprettholdt av NATO.

Litt av hvert av grandiost og noe mer ydmykt på den nye siden av Skopje:

Men i 1963 ble 80% av Skopje ødelagt av et stort jordskjelv der over 1000 mennesker omkom og mer enn 200.000 ble hjemløse. Det ble gitt storstilt støtte til gjennoppbyggingen.

Skopjes symbol, den gamle stenbroen over Vardar, forbinder den muslimske delen med Gammelbasaren og den nye delen med prangende bygg og statuer. Førstnevnte side er varm og koselig som i en typisk arabisk Souk. Mengder av små butikker med brukt og nytt av alt en kan tenke seg. Tett i tett med små, utendørs serveringssteder. Med et helt vidunderlig utvalg av alkoholfri drikke basert på alt en kan tenke seg av frisk frukt. Likeså minst tjue forskjellige varianter av kaffe- og tedrikker. Her koser vi oss Jan og jeg. Dette er det vi liker. Enkelt og folkelig.

Den nye siden av byen er imponerende nesten til det parodiske. Store, vakre bygninger med statuer og søyler. Alt nydelig utformet, men med en slik overdådighet at det ene nesten slår det andre ihjel. Dette må da være byen med verdens største tetthet av gigantiske statuer. Det skal være hundrevis av dem. De fleste bygget i løpet av det siste tiåret.

Makedonia kryr av herreløse, store hunder

Et annet særpreg er alle hundene. Overalt ligger det strødd kjempestore hunder med masse pels. De har ingen eiere, men blir foret godt over alt. Myndighetene tar dem inn i tur og orden og kastrerer og merker dem. Noe jeg vil si er langt mer humant enn skikken i Portugal hvor løshunder ble fanget og satt i bur på livstid.

Rundt Makedoniaplassen ligger en rekke interessante muséer samt et stort galleri. Skopje er uten tvil en by verdt å legge en storbyferie til.

Der er ikke vi nå. Dog er vi veldig glade for alt vi har rukket å se, men vår ferd går videre.

Vi forlater campen grytidlig torsdag morgen og kjører til Matka-ravinen. Tre av Skopjes store løshunder møter oss i det vi går ut av bobilen. Må si jeg beundrer Floke for hans måte å håndtere dette på. Det må føles ganske skremmende, men han møter det med stoisk ro. Nå skal det sies at alle disse digre bikkjene utelukkende fremstår som svært snille og vennlige.

Floke og jeg vandrer i den fabelaktig spennende Matka-ravinen

Klokka halv åtte vandrer Floke og jeg trøstig i vei opp gjennom den smale stien i Matka-ravinen. Skopjes kanskje største stolthet. Et langt mer gigantisk og ikke minst magisk kunstverk skapt av naturen selv. En prestasjon langt utenfor menneskets evner.

Det er isnende kaldt nå før sola har nådd frem til juvet. Høydeskrekken trigges mens jeg blåholder på Floke. Her er vidunderlig vakkert. Vel verdt å trosse både kulde og høydeskrekk for. Langs stien er det en rekke salgsboder som åpner senere på dagen. Etterhvert kommer jeg frem til et bitte lite hotell som kun kan nås til fots. Her er også båtutleie som kan ta en med videre innover til en stor grotte. Floke og jeg får følge av en hvit hund som forelsker seg i oss begge. Floke tøffer seg når hunden begår den uhyrlige frekkhet å slikke hånden min. Og jeg den uhyrlige utroskap ved å klappe den. Ingen andre hunder skal berøre meg. Eller jeg dem. Der er Floke helt klar, sjalu som han er.

Hunden gir opp meg, men klarer ikke å gi opp forelskelsen i Floke. Så vi får følge hele veien til Flokes store irritasjon. Det blir litt skummelt etterhvert med to hunder hvor den ene vil jage den andre, mens den andre vil være intim. Stien smalner veldig og støttemuren erstattes av et enkelt gelender i form av et tynt stålrør i hoftehøyde. Dobbel hundevilterhet kan fort resultere i at en sklir ut under det tynne røret. Så jeg velger å snu.

Flokes beundrer følger oss hele veien tilbake. Helt til han ser de tre svære hundene og skjønner at her går grensen.

Grensen for vår ferd er dog ikke nådd. Nå har vi et nytt og viktig mål i et annet land. En by hvor Jan har dårlige minner fra.

Reisen gjennom Albanias vakre hjerte og frem til neste land

10. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia, Med bobil gjennom Baltikum and tagged Albania, Baltikum, Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Kalista, Kamara Bridge, Lake Ohrid, Malkan, motorhome, motorhomelife, NATUR, Nord-Makedonia, Ohrid, reise med hund, Shkumbin, Shkumbin Valley | 2 kommentarer

15. reisebrev om Albania og turen til neste land

To deilige dager på den øde Sunset Camping ved havet sør for Durrës har vært vederkvegende. Bare oss og Floke. Her er ingenting i nærheten av verken butikker eller annet. Sønnen til driveren snakker litt engelsk. En hyggelig ungdom, ser ikke ut som han er mer enn femten. Han skriver oss inn i «manntallet». Drar og kjøper brød og tomater til oss. Og øl, Jans logistikk har sviktet.

Slik har det vært overalt hvor vi har parkert KaràJan. Man blir møtt med hjelpsomhet og vennlighet. Min trønderske innstilling om at alt «årne sæ», har fungert uten unntak.

Her er bare strand og hav. Floke har hatt et stort område å springe fritt på, noe han har nytt til fulle. For oss har det vært fullstendig avslapning uten forstyrrende elementer av noe slag. Endelig tid til å lese hele dagen i den fengslende boken «The Book Thief».

Tanker om krig og fred

Fortellerstemmen er døden, eller «The Soul Collector», og bakteppet er andre verdenskrig. Døden betrakter og forteller mens han følger hovedpersonen gjennom krigens år. Ei niårig jente som kommer til fosterforeldre i Münchens fattigstrøk. Det høres grusomt ut, og visst er bakteppet er grusomt. Sitatene fra Hitler er som å høre utgytelsene til en viss norsk politiker og hens like. Historie som gjentar seg i vår tid. Det skaper uhyggelig tanker. Likevel er boken en varm og helt nydelig skildring om godhet, moral og mot. Språket er vidunderlig. Ren poesi. Den gir håp.

Albanere er visst like glade i farger som italienerne. Herlig.

**Som i Italia, er også albanerne tøffe hva fargevalg angår**

Shkumbindalen, Albanias vakre hjerte

Det er ikke lenge siden krigen på Balkan. Den er litt av vårt bakteppe nå for ferden fremover. Det blir ingen dypdykk i noe lands kultur og historie når man reiser gjennom så mange land på få uker. Vi får likevel mange inntrykk fra det vi ser mens vi tilbakelegger mil etter mil.

Langs kysten av Albania er det nydelige strender mot Adriaterhavet og det Joniske hav. Innover i landet blir scenarioene vel så vakre med et variert kulturlandskap mellom høye fjell.

Vi følger dalen langs elva Shkumbin. Kjent som Albanias hjerte. Der natur og kultur møtes i harmonisk helhet.

Glimt fra veien gjennom Shkumbindalen

Shkumbins kilder er i Valamarafjellene i de Albanske alper. Herfra slynger elvas ferd seg nedover mot dalen som blir stadig mer åpen og vid før den møter slettelandet og enden for sin ferd; Adriaterhavet.

Vi forstår at det er fattigdom her. Vi ser at det er slitne og forfalne bygninger. Men her er også optimisme og håp. Det er storstilt nybygging av hus og veier. Albania er EU-kandidat. La oss håpe de blir godkjent. På våre mange reiser i Europa har vi sett hvordan EU bidrar til fattige land på så mange positive måter.

Uten mat og drikke duger helten ikke

Vi spiser ikke så mye på restauranter. Nyter heller godt av stedegne råvarer og lager mat selv. Sicilias kjøkken med vekt på blekksprut, sjøpølser, kråkeboller og desslike, appellerte ikke helt til våre ganer. Man bød riktignok på både østers, blåskjell, hummer og annet som i hvert fall jeg gjerne skulle nytt, men restaurantprisene var litt over vårt nivå.

Jeg har alltid helt mer mot det arabiske kjøkken. Her i Albania nærmer vi oss mine matfavoritter. Mengder av gode grønnsakretter. Mye bruk av yoghurt og sitron. Grillet kjøtt av dyr som har levd fritt ute.

«Vi skal ha ett albansk måltid på restaurant mens vi ennå er i landet», sier jeg til Jan. Som er enig. Valget faller på den superkoselige restauranten Gjahtari ved bredden av Shkumbin. Akkurat der dalen smalner og fjellene klemmer seg sammen mot elva.

Det smaker himmelsk. Og for en vennlighet og service vi blir møtt med!

Vi har dette mottoet Jan og jeg, at vi alltid skal kunne si god dag og takk på språket til det landet vi er i. Den respekten vi viser med det, gjør at vi alltid blir møtt med så mye vennlighet og smil. Vi har ikke klart å få inn det albanske hei / god dag. Men takk går å prestere. Faleminderit. Vi må få hjelp til aksentueringen, men det skaper bare latter og ytterligere velvilje.

Albanere er et vennlig og raust folkeferd. Et trygt land å reise i, både ifølge den norske regjerings reiseråd og erfarne globetrottere.

Uten tvil et land vi ønsker å reise tilbake til og utforske mer om helsen står oss bi.

Floke og jeg får et nytt land på vår «bucket list», Nord-Makedonia

Så er vi i Nord-Makedonia. For første gang må også Floke vise pass. Og for første gang får vi stempler i vår pass. Doberden, sier Jan. God dag, på makedonsk. Det smiles fra øre til øre.

Det handler om respekt.

Det historiske bakteppet

Balkankrigen er bakteppet for vår ferd, nevnte jeg. Jan har sterke minner og erfaringer fra den tiden. På godt og vondt via sitt arbeid i området. Nitten turer for Forsvaret med trailerlast til Balkan gjennom Transportsentralen i Trondhjem. Men før det, rundt to år som ansatt i Flyktningehjelpen vekselvis som sjåfør, observatør og logistiker på Balkan. I tillegg ett år på Flyktningehjelpens kontor i Oslo med å rekruttere og ansette egnede sjåfører til soner for hjelpearbeid.

Dette har preget Jan for livet, og bidratt til at han er det nydelige mennesket som jeg er så glad i. Pasifisten med det store hjertet som har jobbet flere år i krigssoner og sett menneskelig lidelse på nært hold. Som har sett hvor like vi mennesker er. Alt det vi har felles. At folk er folk. Overalt.

Nå er vi på en slags mimretur. Jans helse er ikke så god. Kanskje er det siste gang vi er på en slik bobiltur i Europa. Denne turen er viktig. Den er ikke bare en mimretur. Det er en bearbeidelse, og et ønske om å se at det som var krig og grusomhet, nå er en positiv fremtid. At håpet og menneskeligheten har seiret.

Nydelige Lakeside Camping 1

**Her står vi i sjøkanten av Lake Ohrid i Makedonia**

Hvilken dag vi har hatt! Hvilken kveld! Det vidunderlige scenarioet gjennom Shkumbindalen i Albania og måltidet på Restorant Gjahtari. De ville, snødekte fjellene vi har hatt i horisonten hele veien. Og så denne nydelige mikrocampen helt i vannkanten av naturskjønne Ohrid i Nord-Makedonia hvor vi er eneste gjester. Det er faktisk helt herlig å reise utenom sesong. Selv om det er litt kaldere, og trærne ennå ikke har fått grønne spirer.

Vi blir servert kaffe i gullkantede kopper ved ankomst. Lokale hunder kommer og leker med Floke. To svaner glir helt inntil bredden og napper meg i beina i håp om mat. Så skjønne de er med de kritthvite brusende fjærene.

Så er vi også de eneste gjester i restauranten rett ved. Kun oss, verten og hans kone og datter. Sistnevnte kan litt engelsk. Jan drikker lokalt øl og jeg lokal hvitvin. Vi er så mette etter lunsjen i Albania at vi ikke makter mer mat. Jan greier å trekke frem makedonske gloser fra en av hjernens lenge sovende arkivskuffer. Det avstedkommer overdådig velvilje. Når jeg klarer å si hvala, takk på makedonsk, som Jan har lært meg, forsterkes den gode stemningen.

Du verden så fint vi har det.

Reisebrev fra Puglia: Skjønnhet og Utfordringer

7. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia, Med bobil gjennom Baltikum and tagged Albania, Balkan, Baltikum, Bari, Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Durres, italia, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, sicilia | Legg igjen en kommentar

14. Reisebrev – siste dag i Puglia og Italia og ankomst til Albania.

En imaginær skålvekt har alltid vært min hjelper i livet. I den ene skåla legger jeg alle vanskelighetene. I den andre legger jeg alle lyspunktene. Om de er aldri så små. Jeg velger selv hvilken skål jeg skal fokusere på. Den vanskelige har stort sett hatt det største innholdet. Så jeg ser på den andre. Omtrent alltid. Livet blir best slik.

Alt som er vakkert, gjør meg glad. Store hjerter. Raushet. Toleranse. Solas gang over himmelen. Sølvkantede skyer. To maur som hjelper hverandre å bære et lupinfrø til bolet sitt. Løshundene som sover tett sammen inntil hverandre. Blomster, selvfølgelig. Alt i naturen, men også det som er skapt av mennesker fra prehistorisk tid og i tusenårene som innbefattes av vår tidsregning. Fargesjatteringene på slitne, gamle murvegger. Brostein lagt for over tusen år siden. Blankslitt av alle mennesker som har trådt her før oss.

Noe av det jeg synes er vakkert:

Og menneskene. Alle de fine folka vi har møtt. Uten unntak så vennlige, rause og hjelpsomme.

Skjønnhet er så mangt, og det er subjektivt.

Så jeg har fokusert på alt det vidunderlige vi ser både på Sicilia og fastlands Italia.

I den triste skåla ligger søppelet. Skåla er så tung at den deiser i bakken. Søppelet flyter på Sicilia, og det flyter overalt hvor vi kjører i Sør-Italia. Renovasjonssystemet fungerer ikke. Det er innført kildesortering overalt, og renovasjon er et kommunalt ansvar. Som er satt bort til private selskaper. Hvilke, kan man spørre seg. Er renovasjonen for dyr? Det ser ut som om folk samler søppel i poser, drar på biltur og pælmer posene ut av vinduet mens de kjører.

Vanlige turister ser muligens ikke så mye til dette. I de typiske turiststrøk jobbes det kontinuerlig med å koste og rydde i gatene. Utenfor disse områdene flyter det sånn at det er helt forstemmende. Jeg lærte fort at jeg ikke kan ta Floke ut på den minste lille tissetur med crocs på beina. De ble spiddet til føttene mine av glasskår.

Lykkeligvis har Floke berget fra å få noe i labbene.

Jeg tar gode sko på beina og vender blikket mot det vakre. Det er nok av det også.

Landskapet er nydelig på vår korte ferd gjennom Pugliaregionen til dens hovedstad Bari. Overalt ser vi tullihus i grønne og blomstrende enger mellom rosa skyer av mandeltrær.

Vi ankommer Bari og tar et dumt valg

Dype daler preger utsikten når veien slynger seg ned mot havet og Bari hvor vi tar inn på enkle Camper Stop Bari. Nokså midt i byen. Kort vei til stranda, rent bortsett fra at jeg ikke finner den korte veien på min vandring med Floke. Vi er sperret av ei toglinje mot sjøen og en banelinje oppom oss.

Greit nok. Mottagelsen er like hyggelig som på alle de andre Area Sosta’ene. Vi får strøm og deilig varm dusj som er langt mer romslig enn den vi har i bobilen. God middag lager jeg bedre og billigere enn om vi skulle gå ut og spise. Helt greit å ta en rolig kveld her.

Neste dag, derimot, gjør vi en større tabbe. Planen er å chille på stranda hele dagen uten å foreta oss noe som helst. Vi er slitne etter så mange dager med reise og opplevelser. Gamle skrotter trenger også hvile og ro.

Disse gamle skrottene er også minstepensjonister, så vi prøver å kjøre litt økonomiske restriksjoner på hva vi velger å gjøre.

Det er en lang og herlig sandstrand langs sjøen i Bari. Med stor parkeringsplass som koster penger. De sparer vi, sier vi. Vi så mange avkjørsler langs sjøen på veien mot Bari i går. Der er det nok fint å stå. Og gratis. Gratis? Javisst. Burde fått betalt for å stå der. Søppelet flyter sånn hele veien at det nesten ikke er fremkommelig. En smal, grønn stripe med vegetasjon ligger mellom veien og den steinete stranda. Dekket med tonnevis av søppel. Floke er lykkelig over mulighetene til å finne ett eller annet å stappe i sitt umettelige gap. I løpet av de første sekunder ute, har han en halv Parmaggiano i kjeften og nekter å slippe. Skremmende tanker om forgiftet mat, farer gjennom hodet mitt. Hvorfor skulle ellers noen kaste en halv, deilig ost?

Nå får jeg endelig prøvd trikset jeg her lest om. Det jeg alltid har tenkt jeg skal bruke for å redde hunden min om en farlig hund prøver å bite over strupen på den. Man trykker fingrene hardt mot punktet mellom over og underkjeven. Altså inni munnen. Da skal en refleks gjøre at hunden må slippe det den har bitt over.

Jeg trykker for harde livet inni gapet på Floke. På begge sider. Tror du matvraket gir seg? Han mangler fullstendig en slik refleks. Alle hans reflekser er innstilt på mer mat, mer mat!

Han gir dog etter for overmakten til slutt og slipper høyst motvillig og fornærmet fra seg delikatessen.

**Et uendelig trist, men dessverre helt vanlig syn**

Jeg får ham i sikkerhet ned på det steinete og forrevne terrenget langs sjøen. Her er det fritt for søppel. Ikke lett å gå, men vidunderlig vakkert. Ulike bergarter og stein er formet og slipt i de mest fantastiske formasjoner av det evig rullende turkise havet. Vi går helt frem til en pynt med noen underlige bygninger som viser seg å være rester av gamle badehus. Sikkert et flott sted en gang med steinlagte terrasser og trapper ned til havet. Nå er store deler av stedet jafset opp av av havets frådende vinterstormer. Restene er dekket med søppel og glasskår. Trist. Dette kunne vært så flott.

Vandring langs Japigia stranda ved Bari:

**Det gjelder å ha fokus på det nydelige, havslpte berget og alle fargene her**

Det blir så vi sitter inne resten av dagen. Lager middag og spiser inne. Vi kan rett og slett ikke være ute her med Floke og alt det søppelet. Vi kunne alltids satt oss inntil steinura mot havet og skuet utover, men det ville neppe vært et fokus for Floke.

Vi kjører langs sjøen. Ser den flotte sandstranda som garantert er ryddet for søppel. Ser det vakre Bari med fine hus og turistvennlige strandpromenader og uterestauranter. Street-foodvogner begynner å line opp for kvelden. Høye trær er vakkert illuminert. Bobiler står parkert flere steder bort gjennom med flott tilgang til det meste.

Så sparte vi vel en hundrings da på å henslepe dagen i et søppelinferno. Det er ikke alltid vår spontanitet og mangel på planlegging faller ut til vår fordel.

En ny fase av reisen begynner, vi starter med Albania

Dog står lykken den kjekke bi. Litt kjekke må vi visst være, for nå står vi på akkurat det stedet vi alle tre trengte for bare å slappe av og kose oss uten å ha noe program.

Etter ti timer rolig nattseilas over Adriaterhavet er vi nå i Durrës i Albania. Helt uten planlegging, som vanlig. Campingplasser søkes lett opp når vi kjører av ferga. Vi reiser utenfor sesong, så det vil alltid være et sjansespill hvilke som er åpne.

Den første vi finner har fin beliggenhet innenfor Durrës by. Rett ved en sandstrand i et ganske pent boligområde med butikker og restauranter langs stranda. Det er bare det at plassen er et knøtt lite skyggehull i en bakgård. Vi vil kunne sitte i sola ved bilen uten å være nødt til å dra et annet sted.

Så vi kjører videre. Som vanlig med litt innlagt sightseeing pga. Google Maps sin treghet. Garmin gidder vi ikke prøve en gang. Lykkeligvis fungerer eSIM fra Holafly supert på min iPhone. Jans Samsung var ikke skapt for slik digital modernitet.

Veistandarden er som lovet i Albania, elendig. Dype hull i veibanen overalt. Det blir slalåmkjøring der vi kan, og ellers bare dels vellykkede forsøk på å unngå hump og smell. Den smale veien ned mot havet går mellom åpne marker hvor høner springer fritt og kyr lunter langs veien.

Og sannelig, når vi tror vi er lurt helt på avveie, ankommer vi Sunset Camping som bobil nummer to av antakelig månedens eneste gjester.

Helt fint, det. Her står vi mellom palmene ved en lang og flott sandstrand. Floke kan springe villmann og leke oter så mye han orker. Vi parkerer bilen så den fungere som vindskjerm mot den lette havbrisen. Sola skinner vidunderlig varm. En stor flokk fargerike stillitser hvirvler rundt oss. Her er wifi til Jan, strøm til KaràJan og en ren og velholdt sanitærbygning med dusjer og toaletter for oss begge.

Campens restaurant åpner første mai, så vi lager vår egen restaurant.

Først kaffe og frokost. Etter vandretur langs stranden følger framkommerdrammen i form av rosa prosecco ledsaget av hvitløksmarinerte oliven.

Nå er det bare å nyte til sola går ned, og vi kan går inn og avslutte kvelden med en god pastarett.

Før vi går videre løs på Balkan, må det sies at vi hadde det helt vidunderlig på Sicilia og i Sør-Italia. Drømmen ble oppfylt og svarte til forventningene og vel så det. Søppelet var det eneste negative. Vel, muligenes også alle blekksprutarmene med sugekopper og sånt som ble promotert på annenhver restaurant. Men ellers – bare herlig!

God natt fra Durrës i Albania

PS – vil legge til en takk til Haldenparet Sunantha og Morten som gjorde oss oppmerksomme på Matera og Alberobello. De er fine folk som er bra å følge for oss som kjører bobil. Får mange praktiske og nyttige tips. Kan følges på instagram og Youtube.

Likeså har jeg stor glede av å følge The Gone Again på Youtube. Et ungt par om reiser mye i Europa og lager supre YouTube videoer. Vektlegging av historiske- og andre severdigheter og mye fokus på god mat. Det liker jeg godt. Han er veldig kunnskapsrik.

Verdensarv ganger to – aldri har vi sett noe lignende!

5. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Alberobello, billivet, Bobil, bobilturer i Europa, italia, Metera, miljø, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, Sassi di Matera | Legg igjen en kommentar

13 reisebrev. Vi opplever byer som er annerledes enn noe vi før har sett

Floke matvrak slår til igjen

Nå har jeg skikkelig bondeanger for to ting. At jeg var fornuftig og ikke kjøpte noe gladkeramikk på Sicilia. Selv om jeg, som alle på min alder, har langt mer saker og ting enn jeg trenger. Men jeg er innbitt maksimalist. Vakre ting i vakre farger gjør meg glad. Så man kan vel konkludere med at vakre gjenstander er en slags mental medisin? Og dermed riktig å bruke penger på?

Det andre jeg angrer på er, at jeg ikke kjøpte med noen av de gode bakervarene med pistasjnøtter. Det er bare på Sicilia de dyrker pistasj. Den dumme fornuften min påstod at jeg måtte avstå fra slike herligheter når jeg ennå sliter med ti kilo bilringer etter sju slag julekaker jeg bakte og spiste i løpet av desember. Men skal man ikke ha litt å tære på når en er kommet så langt oppi årene som meg? Det tror jeg nok. Redningen er Lidl i Matera De har cornettos con pistacchi. Faktisk de beste, for disse har pistasjmasse inni og hakket pistasj utenpå. Så jeg hamstrer.

Når bobilen slingrer seg rundt svingene tilbake til campen, ramler posen med herlighetene ned på gulvet. Gjett hvem som slår til da?

Glupske Floke Snoke kaster seg over mine dyrebare cornettos og inhalerer dem i et febrilsk tempo før jeg får stoppet ham.

Jeg berger kun ett til meg selv. Får tro han gjorde det av hensyn til dietten jeg ikke orker å følge. Dessverre kjenner jeg et visst slektskap med Flokes glupskhet.

Matera, skampletten som ble verdensarv

Italia er helt utrolig. Ikke bare er landskapet fabelaktig spennende og variert og en nytelse i seg selv. I tillegg er landet spekket med spennende fornminner og de mest pittoreske byer og steder. Man må minst være som katten og ha ni liv om en skal klare å bli ferdige med å oppleve Italia.

Vi må bare velge noe. Det er sannelig ikke lett.

Nå har vi valgt huleboerbyen Matera. Skampletten som ble verdensarv i 1993.

Sassi di Matera, gamlebyen i Matera, må være en av de merkeligste byene i Italia. Sammen med Aleppo og Jeriko regnes Matera for å være verdens eldste by med kontinuerlig bosetting.

**Nedover og oppover på en uendelighet av vakre steintrappetrinn**

Byen er formet av et helt spesielt landskap. Dypt nede i en ravine renner den spinkle elva Gravina. Oppover de bratte, steinete veggene i ravinen klatrer byen med huler som har vært hjem for mennesker i tusener av år. Tett i tett som i en vellagret sveiteserost.

Fra tidlig middelalder klatret byen videre oppover. Hus på hus oppå hulene og oppå hverandre og gater oppå hus i ujevne, bratte stabler. Som alle byer i Italia kolonisert av ulike grupper og folk gjennom århundrene. Mye vakkert er skapt i form av spesielle kirker og freskomalerier. Her er faktisk hele seksten steinkirker og ti grottekirker. Men som boligområde ble byen stadig mer elendig sammenlignet med utviklingen ellers i samfunnet.

Her bodde på nittenhundretallet de fattigste av de fattige. Generasjoner av mennesker sammen med sauer og geiter i grottene. Sykdom og elendighet var utbredt, ikke minst malaria.

Først på femtitallet, når myndighetene «oppdaget» de forferdelige boforholdene, begynte det å skje noe. Da ble folk tvangsflyttet til skikkelige boliger i nye Matera. Skjønt ikke alle ville flytte frivillig fra hulene sine.

Tretti år senere begynte folk å flytte tilbake. Stadig flere grotter og hus ble omfattende renovert, etterhvert med støtte fra myndighetene.

I dag er det både oppgraderte boliger, restauranter og dyre hoteller og overnattingssteder i grottene.

Det krever gode sko og god fysikk skal en få med seg mye av denne bratte byen med alle trappetrinnene. Vi fikk med oss en del, og sier oss fornøyde med det. Dvs. jeg er bare halvfornøyd, Det er fortærende at ikke kroppen spiller på lag når hodet vil så mye mer. Tror nok vi må tilbake hit om muligheten byr seg. Jeg er ikke ferdigsett her.

Men lykkeligvis står nye opplevelser i kø.

Trulliene i Alberobello

Veien fra Matera i Basilicata til Alberobello i Puglia går gjennom et betagende kulturlandskap. Himmelen hvelver seg enorm og vidåpen over det flate landskapet. Milevis med prydelig bygde steingjerder avgrenser vårgrønne enger. Kyr og sauer beiter fredelig og dovent under sola. Hvitrosa skyer av blomstrende mandeltrær fyller andre felt. Enger tett bestrødd med orasnsje flak av ville ringblomster, calendula arvensis. Her og der brytes de av sennepsblomster som konkurrer med sola om hvem som skinner mest i sommergult.

Vi skal til Trulli di Alberobello og oppleve den historiske bydelen med de helt spesielle husene. Men sannelig begynner ikke opplevelsen mens vi kjører. I nesten hvert eneste felt mellom steingjerdene ser vi de merkelige, kongleaktige husene. Denne prehistoriske byggeteknikken med kalkstein som stables helt uten bruk av mørtel, preger hele Puglia. Byggeteknikken er så god at den er er i bruk den dag i dag.

**Trullihus preger landskapet overalt i Puglia**

Parcheggio Nel Verde er et perfekt sted å anbringe KaràJan. Parkeringsplass med strøm noen få skritt fra gamlebyen. Nydelig olivenlund på hvit grus

**Herrene liker å ta en felles pust i bakken på byvandringer**

Den overskyete himmelen Yr bedudet, har vi ikke sett noe til. Sola skinner, og vinden glimrer med sitt fravær. Vi får en nydelig rusletur i dette spesielle området. Selv om det er turistpreget, er det ikke noe av det tettpakkete, slitsomme vi opplevde i Taormina. En del folk er det, men vi kjenner begge på at byen ånder av en helt spesiell fredelig stemning. Det er en form for stillhet og ro her som selv ikke turistene rundt oss forstyrrer. Så forunderlig og behagelig.

På en uteservering havner vi sammen to unge polske jenter som driver Sanctuary for hunder i hjemlandet. Som vanlig er det Floke som knytter kontakt. Han har nesten like stor teft for mulig kos som for mat. Og nå blir han klappet og klødd under hele vår lange samtale.

Vi spiser en halvgod middag på en så som så restaurant litt tidlig på kvelden før jeg tar med Floke på kveldstur. Har hørt at det skal være så vakkert om kvelden i belysningen mellom trulliene. Men nå er stillheten ikke fullt så behagelig. Det føles litt ødslig å gå her i helt folketomme gater. En bil kjører forbi, bremser og snur. Litt creepy. En gammel dame popper plutselig frem fra en av de små dørene og veiver til bilen som stopper. Hun har tydeligvis en hel del hun skal ha sagt til sjåføren. Vi passerer parken som ligger mørk og øde. Går rundt den og ikke gjennom. Nedover den stille gaten mot parkeringen. Buona sera. En høy fyr passerer. Buona sera, svarer jeg og rasker på da jeg ser at fyren snur. Fort hjem til Jan og KaràJan.

Floke og jeg er fornøyde med å komme i hus. Litt for sent å vandre ute nå.

I morgen skal vi videre til neste by hvor vi skal forberede oss på å oppleve et nytt land på vår ferd.

Solnedgang i Matera

Etna: Naturens Kraft og Fantastiske Utsikter

28. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Etna, italia, miljø, motorhome, motorhomelife, Mount Etna, NATUR, reise med hund, sicilia, Vulcano | 2 kommentarer

Reisebrev 10 – det mest spektakulære hittil på vår reise

Tenkte å legge ut et blankt reisebrev. For nå er jeg uten ord. Speechless. Vel, nesten da. Det varer ikke så lenge av gangen hos meg.

Vulkanen Etna – for en vilt fantastisk opplevelse! Jeg er euforisk lykkelig over å ha opplevd denne dagen. Altså ruiner, fornminner, arkitektur og kunst – visst er det fantastisk å oppleve. Det gjør inntrykk på meg. Noe sterkere enn annet.

**Etna – som et Fata Morgana på hummelen når vi nærmer oss Catania**

Men dette – det kan intet menneske skape. Naturens voldsomme og ubegripelige krefter. Det er i særklasse.

I morges så det ikke lyst ut der vi stod på den idylliske Mons Gibel Camping Park ved foten av Etna. Nå har vi hatt sol og fint vær så lenge at det nærmest har blitt en selvfølge.

Det var strålende sol i går da vi forlot den særdeles trivelige bobilparkeringen Area Sosta Ippo Camper i Siracusa. Forøvrig et perfekt og meget økonomisk alternativ for bobilfolk. Omgivelsene er ingenting, bortsett fra et kjøpesenter om noen liker slike skrekkens oppholdssteder. Men man er jo i Siracusa for å oppleve severdighetene. Det er svindyrt og innebærer masse restriksjoner og tillatelser og byråkrati å parkere i f.eks. Ortigia. Når bestyreren stiller som privatsjåfør, kan det ikke bli enklere. Vi får sett det vi skal, og kan slappe av i rolige omgivelser etterpå.

Det var sol hele veien mot Catania i går. Etna steg etterhvert opp foran oss på himmelen som det rene Fata Morgana. Helt magisk.

Sol like frem til en nydelig rød solnedgang.

Og i dag. Så grått at jeg kunne grått. Hele verden innhyllet i tett tåke. «Jamen, det var da så flott det vi så av Etna i går mens vi kjørte, er ikke det nok?» Jeg bare ser på Jan. Hallo, er det mulig? Et tåkete glimt på himmelen og så har vi liksom opplevd Etna? Niks!

Jeg gir aldri opp uten å ha prøvd

Tåke eller ikke, man gir da virkelig ikke opp et mål uten å ha prøvd til The Bitter End. Vi kjører oppover. Alle værmeldinger sier at det er lettskyet. Det er ren løgn. Alt er pakket inn i en tjukk, grå grøt, og det er null sikt. Jeg bare kjenner hvordan skuffelsen holder på å overta meg helt. «Det kan jo være Etna er høyere opp enn tåkelaget», trøster Jan. Joda. Og vi har ikke nådd «the bitter end» ennå.

Det er ei side som heter Tracking Etna. Den har en helt annen værmelding. Og den stemmer! Etter å ha snirklet oss oppgjennom Mordor med bare glimtvise formasjoner av lava-orker og -uruk-haier, stiger vi opp i solens rike mellom høye brøytekanter. Bak oss er en tett, gråhvit dyne. Foran oss stråler sola hvor Etna reiser seg majestetisk mot den knallblå himmelen. Høyreist og snøkledt puster den ut sine røykskyer og drysser svart aske utover den hvite snøen.

**Vi begynner så smått å ha kjørt fra tåka**

Skjønt, det er ikke mye av snøen som er hvit. Store deler av den er også rosa. Det skyldes en algeart kalt Chlamydomonas nivalis. Egentlig en grønnalge som blomstrer når temperaturene stiger og da produserer en rød farge for å beskytte seg mot UV-stråling. Da får vi det som kalles vannmelonsnø. Er ikke naturen fantastisk?

Det er tjåke fullt i startområdet for gondolbanen. Mengder av italienske barnefamiler som pakker på seg tjukke skidresser og stimer av gårde med akebrett under armene for å oppleve snøeventyret.

Det skal visstnok være en del minusgrader i Etnas snøskråninger, så jeg lures til å pakke på meg ullklær. Og holder raskt på å krepere av varme. Det er ulidelig varmt i gondoldingsen som tar oss opp til 2400 meters høyde. Sola steker.

**Vi fikk endelig parkert i kaoset av biler.**

Floke synes hans livs første gondoltur er litt småskummel, men han tar det med fatning. Den glir så rolig og stødig oppover mens utsikten blir stadig mer spektakulær.

2500 meter opp på Etna

Jan synes det greier seg å komme opp hit. Floke også. Han gnukker seg grundig i snøen og anser snøgnukking som dagens mål og store opplevelse.

Jeg er nå en gang sånn at jeg går all in når jeg først skal oppleve noe. Den to- og den firbeinte overlates til å ta banen nedover igjen, mens jeg tar snøbussen videre oppover.

Enda godt at jeg ikke tok med Floke. Doningen går bratt oppover og rister og skumper så man må holde seg fast med begge hender. Den bruker vel en drøy halvtime et godt stykke oppover. Så går vi busspassasjerer videre med en guide til 3000 meters høyde. Lenger opp er ikke forsvarlig nå.

**Herrene har nådd sine mål. Høyt nok for Jan, og Floke får gnukket seg i snø. Begge er fornøyde**

3000 meter opp på Etna

Det klarer seg fint for meg. Høydeskrekken utfordres tilstrekkelig. Vi står rett ved et krater som oppstod ved det siste, store utbruddet for tjuetre år siden. Da skjøt lavamasser opp i 700 meters høyde før de veltet nedover, rev med seg hele gondolbanen og forvandlet landskapet nok en gang.

**De fleste synes det er tungt å gå oppover**

Utsikten er ubeskrivelig og enorm. Snøkledte topper vi så nede ved basestasjonen, er nå langt under oss. Etna er ufattelig mye høyere oppe enn det ser ut til når man er nede ved basestasjonen på 1923 meter. Den høyeste toppen på Etna er ifølge guiden 3411 meter, men høyden varierer i forhold til aktivetenene. I tillegg er området enormt i areal, hele 1190 kvadratkilometer. Og selvfølgelig er også Etna-området på UNESCOs verdensarvliste.

Etna er Europas mest aktive vulkan, og har hatt kontinuerlige mindre utbrudd siden sist på desember. Det er fire dype krater som er aktive, ifølge guiden. Ikke bare én topp.

Akebrett hadde vært tingen når vi skal komme oss ned til bussen igjen. Snøen har en merkelig, kornet konsistens som gjør at det er veldig glatt. Omtrent som saltet snø i norske bygater.

Bussturen ned er ganske spennende. Man må virkelig tviholde seg i det man får tak i. Men for en herlig opplevelse! Det uendelige snølandskapet rundt oss glitrer i sola. Rosa og hvite flater med sorte dryss av lava innimellom. Her og der stikker størknede formasjoner opp.

Jeg er fylt til randen av lykke over å ha opplevd mektige, magiske Etna.

Tenk om vi bare hadde tatt for gitt at tåke der vi var betydde tåke på Etna!

En utrolig spennende vei ned østsiden av Etna

Taormina er vårt neste mål. Det betyr at veien nedover Etna går på østsiden. Campen ved Belpasso lå på ca. 700 meter. Nå skal vi helt ned til havet, dvs. rundt 2000 meter ned i løpet av to mil. Dette er nok KaràJans rekord i antall svinger og rask og stupbratt nedstigning. Det går på andre-giret hele veien. Svært krevende kjøring, så jeg bidrar så godt jeg kan med å legge meg over i u-svingene og bremse med liksompedalene på min side.

Sa jeg at vi kjørte opp gjennom Mordor? Det var nok bare en slags Suburban Mordor. Her på østsida av Etna skuer vi ut over det ekte Mordor, skapt av de stadige utbruddene. Senest i juni 25 stod askeskyen 6500 meter til værs her. Goldt, ødslig, svart, uhyggelig og ufremkommelig. Merkelige figurer og formasjoner i svart stikker opp mellom tåkestrømmene. Saurons rike. Så intenst fascinerende i all sin underlighet.

Furutrærne som har klart å reise seg som Fugl Fønikser fra asken, er spekket med gråhvite baller av furuprosesjonslarver. Det er millioner av dem. Er det Klumelobs/Shelobs avkom? Jeg trodde Sicilia var lykkelig fri for dem. De har ikke vært å se før nå.

Nye mål, nye steder. Opplevelsene tar ikke slutt

Vi lander på nok en idyllisk og beskjeden bobilplass i Naxos like før Taormina. Sosta Camper PierGiovanni. Innehaveren er en lykkelig dyrker av erter, bondebønner, sitroner og annet. Så vi finner hverandre. «Man må jo ha noe å holde på med», sier han og slår hendene ut mot åkrene sine. Jeg er så hjertens enig.

Han plukker tre flotte sitroner til meg. Duften er vidunderlig. Nå blir det pasta al limone, sier jeg. Ingen restaurant i kveld. Og sannelig min hatt tikker det ikke inn en melding fra Norsk Tipping. Jeg har vunnet femti kroner. Da er det altså lørdagskveld, skjønner jeg. Følgelig må Jan synge «Det er lørdagskveld i staten Tennessee» for meg. Det hører med når vi er på bobiltur. Noe må man gjøre for å markere forskjell på hverdag og helg!

Nå skal vi spekulere litt på hvordan vi skal få til å oppleve Taormina i morgen. Den er ikke så lett tilgjengelig

**Vidunderlig velduftende sitroner, rett fra treet**

Floke og Utekultur: Hundeliv i Licata. Reisebrev 7 fra Sicilia

23. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Castel Sant'Angelo, Licata, livetmedbobil, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, sicilia, Sicily, Spiaggiamarianello | Legg igjen en kommentar

Carnevale di Licata

Det her er jommen meg det underligste karnevalet vi har sett. La Polizia Municipale har satt opp sperrebånd langs hele hovedgata. To biler har dristet seg til å parkere innenfor sperrebåndene, og det jobbes intenst med å lokalisere eierne og få bilene fjernet. Karnevalsparaden skal starte klokka seks på ettermiddagen ifølge det lokale programmet. Jan og jeg har orkesterplass på en fortauskafé like nedenfor hovedtorget. Fra scenen som er rigget på torget, dunker det italiensk teknomusikk i et lydnivå som får meg til å angre at jeg bruker høreapparater. Etter en times tid og intet opptog, får vi selskap av et par fra Skåne som vi har møtt på campen. Musikken slutter ikke å drønne. Hovedgata forblir sperret, og det vrimler av utkledte mennesker i alle aldre rundt oss. De fleste i varianter av nylon-one-piece med hale bak og dyrelignende hodebekledninger. Selv de minste babyer trilles rundt iført kostymer. Jenter fra null måneder og opp til skolealder, er rosa prinsesser, mens gutter har de samme one-piece-variantene som de eldre. Tenåringsjenter kjører mer sexy stil i sort med touch av bondage. Snuppekorte skjørt, nylon-og eller nettingstrømper og lakk og lær.

**Fin halvmåne menst mørket senker seg og vi venter**

Men opptoget glimrer med sitt fravær.

Vi holder ut teknostøyen helt til klokka ni. Vel har vi lært at siciliansk tid er ganske raus hva klokka angår, men tre timer etter programmet er vel i drøyeste laget. Selv her. Mest sannsynlig er det kanskje at vi har misforstått opplegget. Det skulle ikke forundre meg det minste.

Teknostøyen forfølger oss mens vi rusler tilbake mellom klynger av mennesker i nylonpelsvarianter av tigre, drager, bamser og andre mer ubestemmelige arter fra dyreverdenen.

Nå nærmer vi oss den tiden på kvelden når italienerne spiser. Forsøket på å kjøpe med en take-a-way pizza strander pga. ventetiden som er en hel time. Vi rusler heller hjem til Floke som vi har skånet for støy og folkevrimmel, og tar oss en brødblings.

Rummikub så klart!

Lykkeligvis har vi gjort avtale med skåningene om Nordisk Mesterskap i Rummikub i morgen. Brettspillet som tydeligvis har hatt utbredelse som en farsott blant bobilfolk. For de uvitende: Rummikib er et brettspill med brikker. Det kan minne om kortspillet Gin Rummy.

Og turnering blir det ute i sola fra klokka tolv. Høytidelig med notering av minuspoeng og innskriving i bok. Med langt mindre høytidelig mellomspill mellom rundene. Vi får en kjempetrivelig formiddag med herlige folk som har mye å fortelle. God prat og masse latter. Jan gruser oss alle og vinner til slutt en overlegen seier. Han erklæres for Nordisk Mester. Enn så lenge. Skåningene insisterer på revansj en annen dag.

O herlige hundeliv

Stedet vi bor på, er et supert område for oss hundeeiere. Rett ved havna som har lange gangveier hele veien og langt ut på flere moloer. Store områder i begge ytterpunkter hvor Floke kan springe villmann og ha det herlig. Det er så befriende.

**Floke på moloen. Det er søndag og mange fiskere her.**

Løshunder

Om kveldene dukker løshundene opp. Aner ikke hvor de kommer fra. Plutselig er de der bare og stormer frem for å sjekke hvem Floke er. Jeg har vært litt redd for at han skal tøffe seg mot dem. Han er en langt mer frempå type enn Ludo var. Heldigvis skjønner han at det kan være skummelt og prøver heller å gjemme seg mellom beina mina. Hundene er litt tøffe i trynet, men ikke farlige. Lette å jage vekk. Floke er heldigvis kastrert, så han virker ikke provoserende verken på tisper eller andre hannhunder. Ville ikke reist rundt som vi gjør med en ukastrert hanhund.

**Hundene som dukker opp om kvelden, inntar gjerne utterestaurantene. En periode hadde vi tre digre hunder mellom beina.**

Floke skjemmer oss ut på restaurant

Når det kommer til oppførsel på restaurant, er Floke derimot langt tøffere i fremferden. For ikke å si temmelig frekk. Jeg har skrytt av restauranttreningen og hvor flink han er blitt. Det må jeg bare bite i meg. Jan og jeg tok en kveldstur nedom havna hvor en av strandbarene faktisk var åpen. Floke ønskes velkommen inn, mens vi foretrekker å sitte ute. Floke derimot, springer rett inn uten hemninger. «Kan han få en salsiccia (pølse)?» gestikulerer servitrisen. Ja, okey da, for en gangs skuld. Den blir raskt inhalert. Vi roper ham ut til oss før han blir for stuevant der inne. Etter ham kommer servitrisen med en dobbel ciabatta fylt med pommes frites som hun rekker mot Floke. Han glefser den til seg. Ikke bare den, men hånda til hun som holder den også. Vel, han biter ikke direkte, men når den uhemmede matgriskheten hans overtar, tar han ikke pent imot for å si det slik. Det gjør vondt. Vi blir kjempeflaue og unnskylder som best vi kan på både italiensk og engelsk.

Servitrisen tar det pent, og lar seg ikke skremme fra å fore Floke. Ut kommer hun igjen med nok en ciabatta fylt med chips som hun, klok av skade, bare kaster mot den glupske hunden. Som raskt hiver innpå den også.

Trøste og bære. Hvordan blir han i magen etter dette? Vel, dagen derpå blir det ingen frokost på dette bunnløse sluket av hund. Derimot skal han få en lang tur hvor han må trene på å gå pent i bånd og vise dannet fremferd før det blir noen form belønning.

**Floke entrer restauranten med største selvfølge**

Ny dag med spennende tur og kultur. Castel Sant’Angelo og fabelaktig strand. Og Floke får gjenopprettet sitt gode navn og rykte

Floke og jeg skal være kulturelle og ta turen opp til Castel Sant’Angelo og det arkeologiske feltet. Det er langt, bratt og bare delvis velsignet med det ekstremt smale fortauet som er vanlig her. Det krever at Floke går pent i bånd. Det går bra. Floke er en viljesterk hund som helst vil bestemme selv. Samtidig er han skikkelig smart og lærer fort. Han skjønner når han må gi seg.

Ferden til toppen er langt verre for meg. Det er bare 1,3 km dit ifølge Google, men det er oppover hele veien. Siden jeg har null lungekapasitet, stopper jeg minst fem ganger på veien opp. Dvs. hver gang jeg tror jeg dauer av hjerteinfarkt. Men det er ikke hjertet det er no gæli med, og ikke dauer jeg heller. Så vi når toppen begge to og belønnes med den mest fantastiske utsikt over Licata og det vidunderlige turkise havet.

Som eneste gjester i borgen, får Floke og jeg en overstrømmende mottagelse og omvisning av guiden som kun snakker italiensk. Men det er rart med det, det er utrolig hvor godt vi mennesker kan forstå hverandre om vi vil. Man kommer langt med få ord, kroppsspråk, mimikk og en solid porsjon godvilje.

**Omtrent oppe og vi har en utrolig utsikt til Cimiterio del Capuccini**

Jeg er glad jeg holdt ut følelsen av fem hjerteinfarkter og ikke ga meg før vi var oppe. Dette er en strålende opplevelse. Nå er det bare nedover og nedover og så bortover og bortover til det som blir dagens store belønning til Floke. Spiaggia Marianello, Marianellostranden. Så vidstrakt og gyldenhvit ved turkist hav som blinker i sola. På vei dit oppdager jeg også hvor noen av «kveldshundene» holder til. Her på havna kryr det av dem. De stormer frem og bjeffer, men trekker seg fort tilbake når jeg ber dem om det.

Floke griper belønningen med alle føtter. Springer og springer i vill fart. Hit og dit og rundt i sirkel. Noen dristige turer innom bølgene før han stormer videre på trygg sand. Hiver seg ned og leker oter hver hundrede meter. Dvs. kaster seg på ryggen og sklir av gårde før han gnir seg frydefullt ned i sanda. Nå er han pur lykke.

Og visst er det herlig her! Burde vel badet, men har ikke med noe skift. Vinden er uansett såpass heftig at man ikke blir alt for varm tross sola som steker.

**Jeg ville havnet på toppen av disse sandklippene om jeg hadde greid å forsere det grønne buskeaset fra borgen og ned.**

Kunne tenkt meg en fortauskafé og en Aperol Spritz på veien tilbake mot campen. Men alt er stengt mellom ett og fem på ettermiddagen. Og særlig på en mandag.

Merkelig. I Portugal var alltid serveringssteder åpne i siestaen. Da kom jo alle folk fra andre virksomheter for å spise og drikke lunsj. Så stengte serveringstedene klokka tre når siestaen var over, og åpnet igjen klokka sju på kvelden. Men her i Italia er absolutt alt stengt.

Etter sju kilometer på hardt underlag, er det uansett godt for Floke og meg å innta hvile og forfriskninger hjemme på campen. For middag får han. Nå er gårsdagens pinlige oppførsel historie.

Og vår historie? Den fortsetter i morgen til nye steder. Tror vi. Hvor har vi ikke blinket ut ennå.

Vi finner ut hva vi vil når dagen er der. Lurer du på stedene i innlegget, så klikk på de røde ordene. Det er linker til mer utdypende beskrivelser.

Reisebrev fra Sicilia: En Reddende Engel i Trafikken

16. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia, HAGEGLEDER and tagged Bobil, bobilturer i Europa, Capo Gallo Nature Reserve, livetmedbobil, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, sferracavallo, sicilia | 6 kommentarer

4. reisebrev fra vår bobiltur til Italia og Sicilia – omringet og fanget.

Englar, fins dom? Ja, faktisk. En reddende engel kom oss til unnsetning i kveld.

Vi sitter fullstendig fast ved enden av en vei nede ved sjøen helt omringet italienske biler. Bak oss er en lang rekke bilister som tuter iltert. Ingen muligheter til å forflytte oss noe sted. Vilkårlig parkerte biler i veien foran oss og på sidene holder oss helt i klemme.

Eneste mulighet er å rygge opp til veien vi kom fra. Det betinger at hele halen med biler bak oss også rygger. Men de bare tuter. Stadig mer iltert. Jan går ut av bilen for å forklare dem situasjonen. Da spretter det frem en høy fyr fra restauranten rett ved. «Bare sett deg inn», roper han til Jan på norsk. «Jeg tar meg av det her!» Så går han bak oss og veiver og dirigerer bestemt og myndig til italienerne. Og de hører etter.

Langsomt får Jan rygget KaràJan opp gata og rundt svingen på veien vi kom fra. Vår reddende engel åpner døra på min side, hopper inn og sier han skal dirigere oss til en bobilplass.

Hvordan havnet vi her?

**I Palermos trange bakgater jakter vi på øko-campen som ikke fantes**

En time etter ankomst i Palermo slipper vi endelig av båten og setter kursen mot en idyllisk økocamp jeg har funnet på nettet. GPS’en leder oss gjennom kronglete, smale gater i bekmørket. Like bekmørkt er det når vi kommer til campen som møter oss med høyt gjerde og stengt port. Her er intet liv.

Det er et stort irritasjonsmoment at de som driver campingplasser ikke kan markere at de er vinterstengte. Evt. nedlagte. Jeg kunne tenkt meg en Area Sosta Camper siden den var så fin i Trento. Ifølge Google MAPs er den meste sannsynlig stengt nå her i Palermo.

Vi orker ikke satse på å komme til stengt port igjen, så jeg finner en camping ved sjøen i Sferracavallo 13 km nordvest for Palermo. Google dirigerer oss fint til vi er ganske nære. Så vil den ha oss til å svinge inn en smal vei omgitt av høye murer. Det er fysisk umulig å tre en stor bobil rundt en nitti graders sving og inn i en så begrenset vei. En hale av italienske biler bak oss skal selvfølgelig inn denne veien og setter i gang med den sedvanlige iltre tutingen når det stopper for oss. Heldigvis tar han bak oss fornuften fangen og flytter seg, så vi får rygget tilbake på hovedveien. Google leder oss videre og ned til en vei som følger sjøen. Og slik havner vi i den fastlåste mølja. Teoretisk sett kunne det funket med denne veien. Men når italienerne helt ubekymret bare parkerer i veien og blokkerer den mens de koser seg på restaurant, går det ikke.

Italiensk kjørekultur, altså. Bare å gjenta, de ser på trafikkregler som bare noe lett veiledende. Og knapt nok det, må jeg legge til.

Vår nye venn, alias reddende engel, hevder at det er slik det må være. Trafikken er så kaotisk at skulle man fulgt trafikkreglene, ville alt stoppet opp.

Vi ankommer vårt første oppholdssted på Sicilia

Vår gode hjelper, som ikke er en engel, men et menneske av kjøtt og blod, heter Tore og er fra Drammen. Han har tilbragt vinteren her på Sicilia i flere år og er godt kjent. Han dirigerer oss trygt frem til Malica Sosta Camper, bobilplassen vi selv hadde prøvd å finne. Det er også her han holder til.

Vi slår følge bort til en nærliggende restaurant. Veldig italiensk. Menyen er pasta og pizza med variasjoner og veldig mye sjømat. Og da snakker vi ikke fisk, men skalldyr, kråkeboller, sjøpølse, knivskjell, blekksprut og mye som jeg anser som mystisk og ikke lar meg friste av.

Det er valentinsdag. Små hjerter ligger strødd på bordene og store hjerteballonger svever over dem. Elskende par er i det romantiske hjørnet og sitter og øser begavelser over hverandre. Et langbord er okkupert av en italiensk familie med minst tre generasjoner. Stemningen er livlig. Jan og jeg safer med pizza, mens vår venn tar pasta vongole. Sistnevnte er en rett jeg også er glad i, men den er slett ikke billig. Prisene her ligger over norske priser. F. eks. 350 kroner for en porsjon blåskjell!

Det blir neppe mye restaurantmat på oss. Men en hyggelig kveld, det har vi. Floke fungerer også utmerket som restauranthund og oppfører seg eksemplarisk. Jeg tar med litt av «innmaten» fra min pizza som han får i belønning når vi kommer hjem. Vi er konsekvente med ikke å gi ham mat ved bordet. Nettopp for å lære ham å være en eksemplarisk restauranthund

Fine omgivelser med mange muligheter

Det er så deilig å ha «landet» på Sicilia. Vi har forlengst senket skuldrene og er klare for bare å nyte og la veien bli til mens vi går. Når man ankommer i mørke, er det spennende å våkne til dagslyset og se hva omgivelsene byr på.

Selve bobilplassen er helt etter vår smak. Liten, med det aller nødvendigste av det vi trenger. Strøm, dotømming, vannpåfylling. Vi har ingen interesse av å betale for luksus vi ikke bryr oss om. Her er i tillegg toaletter, dusj, vaskemaskin, samt et sted for å vaske kopper. Rene luksusen. Rett utenfor går bussen inn til Palermo. Akkurat nå orker vi ikke storby, så det står vi over. Det er kort vei til restauranter og små butikker i begge retninger.

Bak oss rager et høyt og forrevent fjell, Monte Santa Margherita. Det er en del av naturreservatet Capo Gallo . Her er både turstier og klatremuligheter, samt en rik og spennende fauna.

Monte Santa Margherita

Oleander, nespera, palmer og kaktusfiken omgir oss. Her og der står et enkelt eukalyptustre og sprer den friske duften av halspastiller. Kappgjøksyre, malva, ringblomster og andre villblomster jeg kjenner fra Olhão, pryder engene også her. Landsbyen består mest av pittoreske og dels litt slitne murhus i forskjellige farger.

**Kappgjøksyre – god å spise og fin i buketter**

Søndag er hviledag. Men plutselig er Jan borte en god stund. Han har gått frem og tilbake til stedet vi kjørte oss fast i går. Tilsammen to kilometer. Så langt har han ikke gått siden vi var i Tyskland i høst. Det er det jeg sier, vi gamlinger med skavanker trenger varmt klima skal vi holde skavankene i sjakk. Vinterkulda i Norge er ødeleggende for sånne som oss.

Mat og drikke

Floke og jeg velger å ta samme turen som Jan. Jeg har vel hakket mer, for ikke å si ti hakk mer, hedonistiske tilbøyeligheter enn Jan, så jeg legger inn et aldri så lite restaurantbesøk. Jeg har jo også et ansvar for å lære Floke restaurantskikk. Det blir to glass deilig hvitvin og pasta pomodoro. Kråkeboller og sjøpølser frister ikke, men kunne gjerne tenkt meg både kreps og hummer. Men prisene… ! Selv pasta pomodoro, en rett som koster en tier å lage, koster at par hundre her. Nei, det blir nok å lage mat selv og prise seg lykkelig over alle gode, tilgjengelige råvarer. For råvarer er billig her.

Vi handler sååå mye godt på Lidl for under åtti euro. Tre sorter tomater, paprika og grønnsaker. Noen gode oster, gnocchi, to brød, ferdig minestronesuppe, og røkt villaks. Drikkevarer er tre flasker melk, to liter fersk juice, seks flasker vann, et helt brett med øl, fire flasker rødvin, bl.a. Chianti, tre hvitvin og en musserende vin. Gode viner.

Åh, så deilig formiddagsmat det blir! Sprøstekt surdeigsbrød av semulemel dynket med smaksrik olivenolje og salt. Og så de gode ostene, laks og solmodne tomater. Og vin så klart. Jeg har ikke lyst til å slutte å spise.

Værgudene er snille og utkonkurrerer Yr

Det er varmt her. Selv sent på kvelden var det femten – seksten grader, mens dagtemperaturen er oppe i nitten. Det blåser heftig fra nord, og havet fråder vilt. Det er herlig og fascinerende å se og høre på.

I går skulle det regne tretti mm nedbør her ifølge Yr. Det gjorde det ikke, kun to korte skurer på ett minutt. I dag påstår de også at det regner. Men det er oppholds, tidvis sol og god temperatur. Vinden er dog heftig her ved havet. Floke syntes det var skummelt med det voldsomme bølgebruset da vi gikk tur langs havet i går, så i dag har vi gått mellom husene i landsbyen. Da holdt jeg på å daue av varme i mitt eneste ytterplagg, ullkåpa. Jaja, bedre det enn å fryse i hjel i vinter-Norge. Holdt på å daue av sjokk også da Floke varslet huggorm. Han har som kjent innebygget huggormradar. Men så var det bare en gammel lærreim slengt på bakken som slynget seg i ormemønster!

Det er deilig å være her i Sferracavallo og bare kule’n noen dager, Absolutt et sted å være over lengre tid også med perfekt bobilplass, turmuligheter og kort avstand til landsbyen og restaurantene lang sjøen. Men vi tror sør- og østkysten byr på mindre vind. I morgen drar vi videre for å utforske mer av denne vakre øya.

Floke og meg på vandretur i Sferracavallo

Følg med og se hvor neste stopp blir!

Jakten på den gode vin

12. oktober 2025 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged Belstein, Bobil, bobilturer i Europa, Cochem, KaráJan V, Moseldalen, NATUR, reise med hund | 1 kommentar

Reisebrev 5 Campingplatz Happy Holiday i Moseldalen

Noe så ufattelig vakkert som å kjøre vei 416 gjennom Moseldalen! Nesten helt ved vannkanten følger veien elvens kraftige slynger. Landsby på landsby med pittoreske eventyrhus som tatt ut av brødrene Grimms eventyr, speiler seg i Mosel der den flyter så grønn og stille. Små og store skip seiler i begge retninger. Alle er lave for å kunne gå under broer. Mange tar det igjen på lengden. Enkelte er virkelig fasinerende lange.

På hver side strekker bratte åssider med druemarker seg langt oppover. Noen så bratte at en kan undre seg over hvordan det lar seg gjøre å drive dem. De fleste druemarkene er på vestsiden hvor vi kjører. På motsatt side dyrkes det også, men her er det også tett løvskog.

Dette må da være den perfekte tiden av året å nyte dette eventyret av et landskap!

Fargene er helt betagende når det grønne brytes av alle de flammende nyanser av høstfarger. Luften er frisk og klar. Behagelig for oss som ikke liker for mye varme, men varmt nok. Femten – sytten grader. Det er overskyet, noe som er langt mer behagelig enn solskinn når man kjører. For min del generelt bra, da jeg må unngå å få sol i ansiktet.

En smal sykkelvei går mellom bilveien og elva og viser oss at dette er høysesong for pensjonister. Den flate sykkelveien yrer av syklende par med umiskjennelige grå hårtuster under den korrekte sykkelhjelmbekledningen. Det er unektelig også et gode på denne tiden at yrkesaktives feriesesong for lengst er over. Sommers tid er det nok langt mer tettpakket med folk her. Skjønt pensjonistene, som vi jo også er, fyller godt opp overalt.

Høsten er en fin tid for å nyte livets høst. For her står nytelsen i fokus. Moseldalen må vel være Tysklands svar på Italias Toscana.

Vakkert landskap, enorm vinproduksjon og stort fokus på mat og vin. Hver eneste landsby har flere tilbud om vinsmaking. Likeså alle vingårdene. Spisesteder og vinhus er det rikelig av. Hoteller og overnattingssteder likeså i tillegg til alle muligheter for elvecruise.

Dertil er det meget godt tilrettelagt for bobiler. Stellplatz’er og campingplasser tett i tett, samt tilbud om å stå på vingårder.

**kke så verst å campe ved bredden av Mosel. Ha egen brygge og innta middagen akkurat her.**

Cochem var dagens mål. En vakker by som tilbyr gratis bobilparkering ved elven. Vi kjørte likevel noen kilometer til. Gjennom landsbyen Ellenz-Poltersdorf hvor man kan stå på Stellplatz’en til vinhuset Loosen. Etter nok en kilometer ender vi ferden på Campingplatz Happy Holiday. Idyllisk beliggende helt ved bredden av Mosel. Her står vi i vannkanten med egen brygge og store valnøttrær over oss. På motsatt side av elven strekker de vakre åsene seg bratt oppover til Burg Metternich som troner på toppen. Rett bortenfor oss patruljer en liten ferge frem og tilbake til den maleriske dorf’en Belstein.

Vi kuler’n idag etter gårsdagens imponerende vandring. Viruset har ikke sluppet tak i meg ennå, så hvile er påtrengt. Lokalbehandlingen med cellegift i ansiktet og på brystet gjør huden stadig mer sår og smertefull, så formen er ikke optimal, for å si det mildt.

Vi lager middag på kokeapparatet ute og inntar den ved den fredelige elvebredden før vi tar en tidlig kveld.

Dagen derpå møtes med fornyede krefter og eventyrlyst. Vi tar den sjarmerende lille kabelfergen over elven til Beilstein.

Her er ufattelig vakkert! Nydelige bindingsverkshus og andre murhus klynger seg til hverandre opp de bratte smågatene. Mengder av blomster og drueranker omkranser alt som omkranses kan. Bak husene ligger kirken som tar nesten like mye plass som landsbyhusene til sammen. Her er vinhus og serveringssteder tett i tett.

Vi setter oss på terrassen til den aller første restauranten som faktisk også ser ut som den triveligste.

**Floke og jeg på ferga over til Belstein**

Og nå skjer det. Jeg får mitt første glass med nydelig tysk hvitvin. En halvtørr Gewürztraminer som slett ikke smaker søtt som andre halvtørre tyske viner. Jeg har alltid hatt en Gewürtzraminer fra Alsace blant mine favoritter, så det må innrømmes at dette vinvalget ikke var spesielt dristig.

Vi rusler svært rolig rundt i gatene og bare nyter synet. Jeg stikker innom et butikk med vinsmaking og sier hva jeg liker og ikke liker. Altså, tørre viner som ikke er sure og ikke Riesling. Damen gir meg Riesling som heller ikke denne gang setter meg i noen form for henførelse. Jeg ber om å få smake en Gewürstraminer, men hun nekter. Påstår at den er sur så den vil jeg ikke like. Og det kan hun fastslå med sikkerhet, for det er hun som er fagpersonen. Og noen annen vin synes hun ikke jeg skal få smake.

Jeg har mye psykologi i min fagkrets, så da kan vel jeg med samme sikkerhet fastslå at denne damen er sur. Meget sur. Hun synes muligens ikke jeg så rik nok ut til å ofre mer vin på meg. Og jeg som har nye joggesko uten hull og nesten helt ren dongerybukse!

Den bitte lille landsbyen er fort sett ferdig. Plutselig befinner vi oss et stykke opp i åsen, bak den store borgen. Jan er ennå så yr over sin gåprestasjon for to dager siden, at han mener vi må prøve å gå til toppen. Det er ikke noe problem for meg å gå langt, men bratt er verre med dårlig pust. Og for Jan er en slik stigning virkelig tøff.

Men jaggu klarer vi ikke det òg og kan sette oss på kaféen på toppen og nyte turens desidert vakreste utsikt. Vi nyter hver vår skål med suppe også, og et nytt vinforsøk for min del. Et glass Grauburgunder som smaker sur og uferdig løvetannvin. Jeg liker jo ellers viner Pinot Grigio/ Pinot Gris som er samme druetype, så det er litt merkelig. Må være noe med klima og jordsmonn og alder på vinene antakelig. Men da er det ingen tvil om at vi må tilbake til det restauranten vi startet med! Når jeg endelig har oppdaget en god tysk vinm vil jeg i det minste ha ett glass til.

Vi triller lett ned sikksakkeveien fra toppen og like lett opp trappen tilbake til terrassen på den beste og mest sjarmerende restauranten her. Bestiller fluksens et glass Gewürstraminer til meg og en øl til Jan. Han er mett etter suppen oppå toppen, men jeg tar glatt et måltid til. En stor tallerken Fetasalat med masse godt tilbehør. Og en stor skål stekte poteter til.

Floke har blitt en dreven kafégjenger i løpet av turen og oppfører seg eksemplarisk. Dessuten synes alle at han er så snill og søt. Og det har de helt rett i. Han er jo det.

Denne dagen blir det sol og nesten litt i varmeste laget. Vel tilbake på Happy Holiday blir vi sittende ute helt til mørket faller på. Med hyggelig selskap av et meget forelsket tysk par på rundt femti.

Hva fredagen vil bringe, vites intet om. Avgjørelser tar vi som det faller seg. Idag er idag og imorgen er i morgen. Altså en helt annen dag.

**Merking av hvor høyt flommen har godt enkelt år**

Vakker liten landsby denne Belstein

Alt som skjulte seg i mørket

7. oktober 2025 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged Bobil, bobilturer i Europa, Greven, KaráJan V, Koblenz, Moseldalen, NATUR, reise med hund, tyskland | Legg igjen en kommentar

Mandagsmorgentur og ferden videre. Reisebrev 3.

Så flott å oppleve Greven i mandagensmorgenlys! Et grønt område med rik vegetasjon ligger som en liten halvøy ut i Dortmund-Ems-kanalen. Floke og jeg får en herlig morgentur i frisk høstluft. Jeg er i gang med femte behandlingsrunde av tilløp til hudkreft, så halve ansiktet og hele brystet får mer og mer brannsår. Følgelig priser jeg meg lykkelig for en overskyet himmel og sval høstluft som kjøler ned ansiktet og demper smertene. Det er godt å puste og slett ikke rått og kaldt selv om det er vått og overskyet.

Floke springer omkring og stapper hodet godt ned i muldvarpenes jordhauger og snuser intenst. Den grønne kanalen kranses av grønne buskvekster ispedd flammende rød høstfarger. Krossved med røde bær og blader. Spolebusken med gult løv og de fantastiske frøene i sjokkrosa og oransje. Høye berberis med knallrøde dråpeformede bær tett i tett. Langs breddene vokser blålilla steppesalvie og lysende gule nattlys i flatterende samspill.

Nede ved marinaen kan man bli riktig så bereist. Her er man plutselig i Dover og kan ta fergen til Calais i form av en bitte liten kabelbåt.

Nå ser man hvorfor den hyggelige restauranten kalles Beach Bar. Her er anlagt en flott sandstrand med palmer og liggestoler som riktignok er regnvåte nå, men ser hyggelige ut likevel. Floke får et tilfelle av ellevill yrhet og springer rundt og rundt i sanda i vill fart før han uten forvarsel styrter inn i en container med åpen dør. Det viste seg å være restaurantkjøkkenet som matvraket hadde oppdaget. Gudskjelov var det ingen som så verken strandspurten hans eller turen innom kjøkkenet. Men nå må han gå i bånd på resten av turen.

Så følger en kjedelig men heldigvis kort reisedag på motorveien til vi når neste mål, Koblenz, og innstallerer oss på en fin camping som nok er den dyreste vi noensinne har besøkt. Vel, dette er turiststrøk så det holder, så man må vel bare akseptere prisnivået.

Beliggenheten er fantastisk helt ved bredden av der Rhein. Vi har utsikt til store båter som glir forbi og Festung Ehrenbreitstein på toppen over. Like bortenfor oss ender die Mosel sitt lange løp fra Des Vosges i Frankrike i det den renner ut i den mektige Rhinen. Fra campen ser vi taubanen med vognene som glir opp og ned mellom festningen og elvenes møtepunkt.

Vi er så innstilt på ferie nå, at vi bare slapper av resten av dagen. Floke og jeg rusler langs Rhinen hvor jeg beundrer de vakre nilendene som holder til her, mens Floke tar en Ludo og later som om det som er ukjent og mystisk, ikke fins.

Også her er Floke velkommen på restauranten. Det blir enkel og god pizzakveld hvor vi havner sammen med et veldig hyggelig svensk par som er på omtrent samme runde som oss. Imorgen skal vi rusle ferierolig i gamlebyen uten å ha noe annet mål enn å kose oss og ta livet med ro.

	Randi J. Aasheim til Møt de fantastiske menneskene…
	allsidigesolvor til Møt de fantastiske menneskene…
	allsidigesolvor til Møt de fantastiske menneskene…
	Randi J. Aasheim til Møt de fantastiske menneskene…
	Randi J. Aasheim til Møt de fantastiske menneskene…

17. reisebrev. En lang, utfordrende og spennende dag i fire land.

Minner fra den underlige stemningen i Mitrovija

Vi ankommer Kosovo

Mitrovija

Fjell etter fjell. Land etter land. For et eventyr!

Men Montenegro tar kaka!

Del dette:

16. reisebrev – vi følger veien gjennom øde fjell og variert bebyggelse

Makedonia kryr av herreløse, store hunder

Floke og jeg vandrer i den fabelaktig spennende Matka-ravinen

Del dette:

15. reisebrev om Albania og turen til neste land

Tanker om krig og fred

Shkumbindalen, Albanias vakre hjerte

Uten mat og drikke duger helten ikke

Floke og jeg får et nytt land på vår «bucket list», Nord-Makedonia

Det historiske bakteppet

Nydelige Lakeside Camping 1

Del dette:

14. Reisebrev – siste dag i Puglia og Italia og ankomst til Albania.

Vi ankommer Bari og tar et dumt valg

En ny fase av reisen begynner, vi starter med Albania

Del dette:

13 reisebrev. Vi opplever byer som er annerledes enn noe vi før har sett

Floke matvrak slår til igjen

Matera, skampletten som ble verdensarv

Trulliene i Alberobello

Del dette:

Reisebrev 10 – det mest spektakulære hittil på vår reise

Jeg gir aldri opp uten å ha prøvd

2500 meter opp på Etna

3000 meter opp på Etna

En utrolig spennende vei ned østsiden av Etna

Nye mål, nye steder. Opplevelsene tar ikke slutt

Del dette:

Rummikub så klart!

O herlige hundeliv

Løshunder

Floke skjemmer oss ut på restaurant

Ny dag med spennende tur og kultur. Castel Sant’Angelo og fabelaktig strand. Og Floke får gjenopprettet sitt gode navn og rykte

Del dette:

4. reisebrev fra vår bobiltur til Italia og Sicilia – omringet og fanget.

Vi ankommer vårt første oppholdssted på Sicilia

Fine omgivelser med mange muligheter

Mat og drikke

Værgudene er snille og utkonkurrerer Yr

Del dette:

Del dette:

Del dette: