Stikkordarkiv: vegetar

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 15.

Det kjennes i kroppen når jeg våkner at graveren trakk det lengste strået i går. Ganske så lemster strekker jeg og tøyer litt i senga og lurer på om det er for tidlig å stå opp. Kaster et blikk på klokka. 09.45! Er det mulig?!? Må sjekke en gang til. Men det er ikke trykkfeil på klokka. Jeg har sovet i over åtte timer! Lettere sjokkert og helt fortumlet hiver jeg meg ut av senga og slenger opp vinduet på vidt gap. Synes jeg hører en rar lyd, men det er vel et eller annet utenfor så langt på dag som det er. Lyden blir litt sterkere når jeg vakler mot stua og i retning kjøkkenet for å sette på kaffe. Er det her inne det kommer fra? Merkelig. Langsomt siger det inn. Alarmen! Jeg har jo alarm på om natta! Ikke til hinder for lufteåpning på vinduet, men intet kan åpnes helt uten at alarmen går. Febrilsk fomler jeg med koden som jeg ellers taster nesten i blinde et par ganger daglig. Alarmselskapet tar kontakt via høyttaleren og får klarlagt at det er falsk alarm.

Først sjokkeres jeg over å ha sovet så lenge, deretter over å innse hvor døv jeg har blitt. Den alarmen hørte jeg nesten ikke. For to år siden oppfattet jeg alarmlyden som en grusom sirene.

Vel, aleneferien tar slutt i dag og dermed også ferien fra høreapparatene. Det er på tide å kommunisere med omverdenen igjen. Forøvrig ingen grunn til å gremmes over at jeg har sovet så lenge. Ute pøser regnet ned. Vel vitende om at også regntøy og støvler kommer hjem i dag sammen med bobilen, ser jeg ingen grunn til nok en gang å gå ut i utstyr som enten er for stort eller for lite. Nå klarer hagen seg selv. Jeg henger heller i kjøkkenvinduet og ser på de artige skjærene som driver og henter brødbiter gjennom hullene i fôringshuset. Ser at jeg har for høye planter til å kunne nyte synet av fuglene skikkelig. Bare stauder og solsikker, så de er ikke der hele tiden, heldigvis. Har planlagt å bygge en portal ved inngangen til kjøkkenhagen, men ser at den kun kan ha klatreplante på den ene siden om den ikke skal stenge for den fine utsikten til hagens fugler.

Kunne kanskje tatt en tur på Montér nå og sett på materialer til trapp og annet, men hvorfor det? Greit å pusle litt inne også. Skrive og redigere bilder. Fundere over livets store spørsmål som: Hvorfor er alltid ting av plast søkkvått etter vask og tørk i oppvaskmaskinen når alt annet er helt tørt? Hvorfor produseres det bærspann i kamuflasjefarger når alle burde være knallrøde? Evt. knall oransje? Hvorfor lages det møbler hvor verken støvsuger eller vaskeredskaper kommer til under, men likevel har nok åpning til gulvet til at hybelkaniner kan ha ynglefarm der? Hvorfor produseres det bobiltoaletter med så mye krinkelkroker at man må bruke både Q-tips og gamle tannbørster for å kunne rengjøre dem?

Det er i det hele tatt mangt og meget å undres over. Når Ludo er hjemme, kan jeg ta opp sakene med ham. Da ser han på meg med de kloke øynene sine som sier at jeg vet best og det er sikkert sant alt jeg sier. Hunder er mye greiere enn mennesker sånn. Men Ludo har jo rett. Jeg vet hvorfor bærspann ikke er knallrøde. Det er fordi produsenten aldri har vært i skogen og plukket bær med bærplukker og flyttet seg lenger og lenger vekk fra det parkerte, kamuflasjefargete spannet og strevd med å finne det igjen. Jeg vet hvorfor møbler og toaletter og annet inventar har idiotisk utforming med tanke på renhold. De er enten designet av en syk person lider av husarbeidbesettelse, eller av, jeg våger å påstå, menn som aldri har skjenket slike vaskejobber en tanke. Noen tar seg av den saken for dem. Men hvorfor alt av plast er så vått når jeg tømmer oppvaskmaskinen, har jeg ikke funnet noe fullgodt svar på.

Jeg tørker av Mummiplastskålen til Ludo og setter den klar med godbiter oppi. Får vel spørre Ludo om saken når han kommer hjem. Kanskje jeg leser en eller annen visdom ut av de runde, brune øynene hans. De renvaskede teppene hans ligger klare i sofaen og på soverommet. Kosedyrene venter i kurven, like skitne som før. Ludo ble så dypt ulykkelig sist jeg vasket dem og de luktet tøymykner istedenfor gammelt hundespytt. Herreguuud, som jeg gleder meg til å få hjem vovsebarnet! Jan og jeg har både telefonert og chattet, men det kan man jo ikke med en hund.

Det beste med aleneferien min tror jeg nesten er at jeg kom på å skrive en slags dagbok fra den. Ikke alle med ADHD mangler tidsbegreper, men det er mer eller mindre vanlig. Jeg mangler dem totalt. Har ingen begreper om hvor lang tid ting tar, og ingen følelse av hvor mye tid som har gått. Når jeg er oppslukt av mine gjøremål, kan ti timer føles som, to. Må jeg sitte i ro uten at noe foregår, er det motsatt. Det går helt fint i sosialt samvær om man synger, danser eller spiller brettspill. Bortsett fra Risk, da. Det er så langdrygt at jeg sovner. Det hjelper om jeg kan rydde og ordne og vaske opp og sånt. Men det er ikke alltid like populært siden det er en viss risiko for at jeg knuser noe i farten. Det å bare sitte på en stol i timesvis uten noe action, er litt uholdbart. Timene går så sakte, så sakte. Enten overfalles jeg av akutt søvn, omtrent som om jeg har narkolepsi, ellers så må jeg finne på noe. Noen ganger kan det falle veldig uheldig ut uten at jeg skal komme nærmere inn på det. Men kan nevne én gang jeg var på fest og det var timer med en uendelig strøm av seriøse samtaler. Utenfor var det en stor hage med ugress. Heldigvis fantes det en rull med søppelsekker i huset, så jeg sprang ut og fylte seksten sekker med ugress! Så kom jeg meg da gjennom den kvelden.

Tiden, ja. Alt det jeg skulle gjøre disse fjorten dagene! En del er i boks. Hagens daglige vedlikehold er mer enn godt nok ivaretatt. Jeg har fått gravd en god del av det jeg skulle grave og plante og forandre. Det aller viktigste, å høste og foredle overfloden av alt spiselig som ble ferdig så brått, er besørget. Det er rikelig med blåbær i fryseren som fortsatt ikke er tint av. Jeg har syklet en del, men ikke i nærheten av det jeg hadde tenkt.

Planen om å snekre ferdig forsterkninger på rådyrgjerdet og beise det som ennå ikke er beiset, står der ugjort. Likeså rammen rundt bringebærbuskene nede i hagen. Jeg skulle snekre et japaninspirert støttestativ til bambusen som står i det japanske området og også lage en slags skulpturer der. Terrassen rundt svømmebassenget skulle jeg beise, det var det som gjensto av sommerens beiseprosjekter. Jeg skulle pusse den stygge Lecamuren ved kjellerinngangen. Jeg skulle sveise, jeg skulle støpe ting i betong og jeg skulle dra på roadtrip til besøkshager i Sverige.

Så mye ugjort. Hadde jeg ikke skrevet denne dagboken, ville jeg trodd at jeg ikke hadde fått gjort noe som helst. Det er helt umulig å ta inn i hodet mitt hvor mye tid alt krever. Etter mitt hode skal det gå på null komma svisj. Men jeg har faktisk jobbet hele tiden. Lange dager. Mere ble det ikke. Men jeg kom meg da til Koster på en nydelig sommerdag. Og har hatt fine skogsturer og et par sykkelturer. Har vært i gang fra morgen til kveld. Og trøster meg med at mye av arbeidet jeg planla i det minste er delvis igangsatt. Halvt begynt er halvt fullendt.

Der smeller det i en bildør! Opp hagegangen danser en stor, krøllet og glad hund. Ludo’en min! Og der er Jan. Og huset er ikke lenger fylt av øredøvende stillhet. Ludo får masse forventet velkomstkos og finner godbitene sine. Jan får velkomstklem, så Ludo blir sjalu og må ha mere kos før han legger seg på gulvet. Lykkelig med den skitne kosegrisen sin i munnen.

Også vi to mennesker faller tilbake i vår vante rytme. Jan lager sin suppemiddag av en oppskåren nakkekotelett, grønnsaksblanding og buljong. Ferdig på et kvarter. Mens jeg står i to timer og lager en ny variant av squashkaker. Springer litt ut og inn også, selvfølgelig, de er en del som skal hentes fra hage og drivhus. Tilbereder nokså fritt etter en oppskrift fra bloggen til Vidar Berge i Istanbul. Den eneste matbloggen jeg abonnerer på. Arabisk mat, og særlig tyrkisk, er den type mat jeg like aller best. Ingen vegetarblogg, men i slike lands kjøkken spiller likevel grønnsaker hovedrollen. Smaksrik og behagelig krydret mat som er lett å ha som inspirasjon for egne råvarer og idéer.

Jan er fornøyd med sin kjappe suppe, og jeg er faktisk overbegeistret for min rett. Den beste middagen jeg har spist på lenge. Laget elleve store squashkaker og spiser seks. Med nydelig chili-dip til og en yoghurtrøre med jordbærspinat. Og enda bedre blir måltidet av at Ludo ligger ved siden av meg på sengbenken og snorker. Helt inntil meg.

For mett til å orke dessert, går jeg ut i regnet. Alt er så vakkert og trolsk med alle regndråpene som glitrer i skumringen. Det er slett ikke kaldt, rundt sytten grader nå til kvelden. Men Ludo hæler ikke å bli med. Han liker ikke regn. Står bare under tak på terrassen og ser på mens jeg plukker våte bringebær og binder opp busker og redder blomster som regnet har slått ned. Regnet gir seg omsider og det blir kveldstur. Oss tre sammen igjen. Rummikub, brettspillet vi elsker, spilles i fire runder med Ludo som sovende deltager. Alt for sent blir det for A-mennesket. Trøtthetsgrensen er passert. og natten blir til våkenatt.

Sitter i sofaen og skriver mitt siste blogginnlegg fra «Hagenerdens hjemme aleneferie». Nå starter vår felles pensjonisthverdag igjen hvor min kjære gjør sitt beste for å dempe min aktivitetstrang. Det er antakelig bra.

Nye blogginnlegg blir det nok om både dette og hint, men mer sporadisk. Om hage, mat, turer og alskens springende tanker og innfall som dukker opp. Velger du «følg meg» på allsidige.me, får du innleggene på e-post og slipper å måtte følge med på når de dukker opp.

Stor takk til alle som har fulgt meg i disse dagene, det har på et vis vært mye selskap i det.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 14.

Det holder med én dag uten særlige fysiske anstrengelser. Min indre graver har fått nok. Det forlanges jobbing.

Graveren får dog vente litt mens jeg har min hyggelige morgenrunde i hage og drivhus. Den gode lille saksa jeg bruker til så mye, både ute og på kjøkkenet, blir lykkeligvis funnet igjen. Ikke oppå kompostbingen, men på kanten av en pallekarm ved siden av. Tror det egentlig er en fiskesaks. Med den kan jeg klippe alt av blomster og tynne plantestengler og rosestilker, samt alt jeg anvender av krydderurter. Den er super til å dele opp pizza, mye bedre enn et pizzahjul. Og, selvfølgelig kan jeg klippe opp fisk med den. Har hatt den i flere tiår, og den er stadig like god. Det redskapet jeg er mest redd for å miste. Ellers har det gått med en del sakser i årenes løp. De forsvinner i hagen, antakelig gravd ned et eller annet sted. Fort gjort når jeg legger dem fra meg på bakken før jeg starter å grave. Det er sånt som skjer med mobiltelefon og briller også. En gang fant jeg igjen mobilen blant blåbærbuskene. Under både barkduk og bark. Brillene mine blir alltid så lealause, så de glir av meg. Men nå har jeg begynt å sette dem på Ludolph når de blir irriterende, så finner jeg dem i det minste.

Morgenrunde blant bier og blomster

Det ER dyrt å ha ADHD. Alle de briller, mobiler og høreapparater som ødelegges eller forsvinner er ingen ubetydelig utgift. Noe bare mistes i hagen eller ute i skogen. Briller faller av og ned på steiner i hagen. Et par ganger har jeg satt meg på dem. En gang forsvant mine nye progressive solbriller samme dag jeg fikk dem. De ble gjenfunnet to år senere i en pappeske med avisutklipp om drap av rovdyr. Bruker utklippene i collager. Noe ramler i do og går istykker. Det er helst mobilen som jeg har i baklomma. Den har også ramlet i søledammer og druknet. Lommebøker og kamera blir gjenfunnet de utroligste plasser. I fryseren for eksempel. Standardfrasen til ungene er alltid: «se i fryseren, mamma!» når jeg leter etter noe. Jan sier alltid, lett ironisk: «sikkert noen som har stjålet det». En gang var det faktisk tyveri da. Innbrudd i bobilen og min digre håndveske med sitt normale innhold av rundt ti kilo med nødvendigheter forsvant. Etter det har jeg sluttet å bruke håndveske, selv om jeg titt og ofte savner saks og tommestokk og annet som inngikk som nødvendigheter å bære med seg.

Med den nyss gjenfunnete saksen klipper jeg alt som klippes kan denne morgenen. Inkludert et par agurker og en haug med paprika som blir med inn. I dag må jeg lage noe godt med paprika. I farten kom jeg dessverre også til å klippe av en stor rosegrein med fine roser. Inni den ene satt en skjønn liten gullbasse, de vakreste biller jeg vet om. Den ble flyttet nennsomt over til en gul rose hvor den etterhvert fikk selskap av en trøtt humle, mens rosen ble tatt med inn.

Hellegangen fra da Vinci broen og bort til drivhuset er kantet med staudeløk. Praktisk å høste løk på vei fra drivhuset. Dette er vakre planter som blomstrer rikt og er høyt elsket av humler og bier. Nå er prærieløkens blomster på hell, og humlene har fått sitt. Jeg klipper vekk alle blomster nå før de begynner å spre frø ned den tørre skråningen under. Den er viet markblomster til humler og bier. Fordeler alt avklippet innimellom den tufsete alperipshekken som er sterkt infisert av skvallerkål og vindel, samt iherdige treslag som lønn, eik og ask. Her kan så gjerne prærieløken overta. Dessuten liker ikke rådyr løklukt, så det er lurt også i så måte.

Endelig blir det graving på tørrhaugen ved terrassen. Opprinnelig er det en slags plen her, men det er for tørt for gress. Markblomster har jeg sådd her uten hell. Vårlige løkblomster som bittesmå iris og krokus klarer seg bra. Det som virkelig stortrives her, er kjerringrokk / åkersnelle. Eller muligens en annen snelleart, min bestevenninne sier det ikke er kjerringrokk, og jeg ser ikke bort fra at hun har rett. Så jeg kaller dem bare utysker siden de dukker opp overalt i hagen og er umulige å luke bort med sine dype, krypende jordstengler.

Nå måtte jeg plutselig lese litt mer om åkersneller. De liker helst fuktig jord, men trives også godt på drenert jord, som her. Tror faktisk det ER åkersnelle. Da trenger jeg ikke mislike den fullt så sterkt, for det er en fabelaktig næringsrik plante. Jeg har som motto hva ugress angår: «If you can’t beat them, eat them!» Det meste av ugress er både spiselig, godt og sunt. Ta bare noe så alminnelig som den ettårige hagemelden. Befinner seg i amaranthfamilien. Som quinoa, rankespinat, fjellmelde og andre planter med fullverdig protein.

Den tretti liters hagekurven blir halvfull med ugress. Dessverre er det ingen store steiner å grave opp her. Jeg tenger steiner til terrasseringen. Foreløpig får noe restekapp av trykkimpregnert gjøre susen. Nærmest terrassen dekker jeg med våte aviser og veiduk for å stoppe rotugresset i å komme opp. En nabo samler aviser til meg. Hun har dessverre sluttet med papirutgaven av Aftenposten. Den beste til dette formålet. Men jeg får i det minste både Halden Arbeiderblad og VG. Mitt ukentlige Dagbladinnkjøp for å få de nødvendige kryssordene, blir altfor lite.

Det smaleste feltet skal fylles med stein. Videre bortover blir det trebord som en liten utvidelse av terrassen før det skal gå over i en trapp ned skråningen samtidig som terrenget terrasseres på hver side av trappen. Det er planen. Bratte skråninger som ikke terrasseres, vil alltid ha et pågående jordsig slik at flate partier nedenfor skråningen også blir skrå etterhvert. Det er også idiotisk å ha plen i en skråning. Vanskelig å klippe og har heller ikke noe av den funksjonen en plen bør ha. Jeg skal ha jordbær her. Norske jordbær er generelt sprøytet, så de blir rene giftbomber. Følgelig trenger jeg å utvide jordbærfeltet mitt som ennå er for lite til å dekke behovet.

På toppen av skråningen er allerede mojitobedet, en rose som er plantet veldig dypt, noen hosta og en god del krokus og iris. Tenker at hele det nakne feltet her skal beplantes med lavendel som liker det tørt og karrig. Følgelig fyller jeg seks potter med jord og planter stiklinger. Fikser noen rosestiklinger også med det samme. Fint å lage rotekte roser av yndlingsrosene.

Plen er best på flate partier hvor man kan drive med ballspill, krokett, nummerkubb og annen lek. I vår hage er det få flate partier, mest slake skråninger. Det er ok å ha plen der, da jeg trenger gress til jorddekke i bed og kjøkkenhage.

Hvor blir tiden av? Kjenner at jeg er både tørst og sulten. Ikke rart, klokka er alt halv seks på ettermiddagen. Sola varmer ennå nydelig, så det må bli sommermat. Legger paprika i ovnen til grilling, så jeg kan flå av skallet. Lager salat med vannmelon, jordbær, agurk, prærieløk, Fetaost og masse fersk basilikum. Samt paprikaene, selvfølgelig. Og pinjekjerner, noe crunch må maten ha. God olivenolje og presset sitron over og det smaker bare vidunderlig. Det smaker sommer. Det blir en stor porsjon, Antakelig nok til fire personer. Jeg flytter et lite bord til hjørnet av terrassen og tenker at jeg skal sitte her i solen og bare nyte. Tar et glass musserende til og henter boka mi. Tror jeg sitter i minst et kvarter før jeg ḱommer på at jeg skal springe rundt og gjøre et eller annet. Vanne noe, sjekke noe, sette på en klesvask, gå ut med komposten… Hele tiden mens jeg er tilbake innom maten og spiser noen munnfuller.

Etterhvert blir det kjøligere. Maten blir med inn og jeg skifter fra shorts til kjole. Vel, etter å ha dusjet. Jeg er full av jord, og den fine nye lyseblå dongerishortsen har antatt en slags beige farge. Klokka blir over ni før jeg er ferdigspist. Men jeg spiste alt. Det var jo så godt!

Forleden måtte jeg investere i en ny stukkatør, dvs. en sånn supergod liten greinsaks. Et uunnværlig redskap. Dyrt i innkjøp og nå forsvunnet. Akkurat nå som jeg har lyst til å beskjære litt igjen. Jeg leter på alle tenkelige og utenkelige plasser. Prøver å bruke logikk og tenke tilbake hvor jeg brukte den sist. Det må ha vært da jeg kvernet greiner. Altså ved den nye kompostbingen. Men den er verken der eller andre steder. Entréen! Den vanlige utgangsdøra som aldri brukes når jeg er hjemme. I går fòr jeg ut og inn her og utførte masse «skal bare» da jeg vasket gangen. Og der er den sannelig. Oppå den store boksen med fuglemat.

Lykkelig setter jeg i gang med å beskjære prydepletreet. Tar alle greiner jeg klarer uten å klatre, men innser at jeg ikke rekker alt før det blir mørkt. Plukker bringebær i tusmørket igjen. Masse har modnet i løpet av denne fine dagen. De blå bringebærene kommer også med brukbare bær nå. De har hittil vært ganske puslete. Et og annet blåbær blir det også.

Skal jeg gidde å lage meg saboynne/zabaglione-saus klokka halv elleve på kvelden? Javisst. Det er da kjapt gjort. Og vidunderlig godt.

Kvelden avsluttes med en dugelig porsjon dessert og litt TV. Blir faktisk senkveld på A-mennesket. Vi er svært fornøyde med dagen, min indre graver og jeg. Det er nydelig å kjenne at kroppen har vært i virksomhet.

Og imorra kommer mine to kjære hjem. Jan og Ludovovsen.

Som jeg gleder meg!

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 11.

Hviledagen jeg har bestemt meg for å ha, får det mest strålende utgangspunkt. Jeg har sovet i sju og en halv time! Jeg har ikke sovet så mye og så godt på flere tiår som jeg har gjort nå i hjemme aleneferien min. Hvilket beviser sannhetsgehalten i et av de mange fornuftige ordtak jeg lærte fra Donaldblader i sin tid, «tidlig i seng og tidlig oppe, det gjør deg sprelsk som en loppe». Jeg følger helt min egen biorytme som er veldig A-menneske. Jobber hardt fysisk hver dag, det er også en forutsetning for å sove godt. Mangel på fysiske anstrengelser, gjør en ikke søvnig på en god måte. I tillegg faster jeg mellom atten og tjueseks timer av gangen. Alt ettersom. Kombinert med null inntak av hurtige karbohydrater gir det masse energi og stabilt blodsukker.

Skriving og fotoredigering gjøres unna mens jeg drikker kaffe. De siste femliterne av blåbær renses. Det har jeg òg fått dreisen på. Det går så raskt at jeg faktisk kan tenke meg noen flere bærturer. Vet jo aldri om det er blåbærår neste år. Ikke vet man om man er bærplukkerfør heller. Det var jeg ikke i fjor da jeg lå i fosterstilling med ekstremt sterke hoftesmerter store deler av sommeren. Man kjenner bare dagen i dag, så den må gripes. Dog blir det ikke blåbærplukking denne dagen. Været er nydelig, så jeg tusler rundt og bare nyter alt som er vakkert i hagen. Alltid med saks i hånda for å klippe ned visne blomster og annet. Rosene får alltid svartflekk, så fra dem fjernes alt jeg klipper vekk. Riddersporer, hosta og annet som er avblomstret, klippes i småbiter og blir jorddekke. Alt som ikke har sykdom, skal bli ny jord. Oppklipping gjør nedbrytingen raskere.

Daglilje

Squashen kommer nå med mange hunnblomster, så jeg pollinerer samtlige. De trenger hjelp med sexlivet sitt, stakkars. Blir ikke noe fres på det med avkom ellers. Melonplanten av ukjent type, bærer kun én melon og har en bråte hannblomster. Jeg gjør som med de armenske melonene i går, kutter vekk omtrent alle, men bevarer en fin støvdrager for å ha til evt. pollinering.

Ikkw noe gir så mye avling som squash

Jeg høster litt fra drivhus og litt fra hagen. Det er ikke noe stress lenger. Alt av grønnsaker og bær som ble høsteklart så brått, er plukket og foredlet på ulike vis. Jeg klør meg i hodet og lurer på hva jeg skal finne på resten av hviledagen min. Det burde jeg ikke gjort. Klø meg i hodet, mener jeg. Der har jeg en diger kul med et sår. Utenfor vaskeromsdøra er det en helt idiotisk utelampe som har et forrædersk metallrør under. Rene drapsvåpenet. Hver gang jeg går opp trappa der, smeller jeg hodet hardt oppi våpenet. Jeg går alltid fort eller springer, så det smeller godt i skallen. Den lampa skal bort, sier jeg til meg selv hver gang det skjer. Og glemmer det til neste gang jeg kræsjer med den.

Vel, jeg har da noen planer. Kjenner at det er på tide å se litt folk rundt meg her jeg går og mumler og snakker med meg selv hver dag som annen snåling. Det er kulturvandring i Halden hver torsdag. I dag handler det om jernbanen og historien rundt den. Avsluttes med visesang på Sauøya med gamle jernbaneviser. Det virker både hyggelig og interessant. Tror jeg blir med på det.

Svømmer noen runder i bassenget for å strekke ut ryggen. Det gjør så godt, men har ikke tatt meg tid til å bruke det i all min travelhet. Svømming er veldig god trening for meg siden jeg er ekstremt elendig til det. Mine fire flinke barn trenger vel bare tre svømmetak for å fyke de åtte meterne over bassenget. Jeg trenger atten! En god dusj etterpå og så er endelig alle spor av blåbær borte. Har hatt blå hender i tre dager nå, tross utallige håndvasker. Så jeg synger med Vreesvijk, «Jag har badat, jag har duschat, luktar gott om hela kroppen – och så börjar jag gå, och jag tål att tittas på..» . Nå skal jeg ikke akkurat ut og selge min samba, men det ramler alltid en sang inn i hodet til alle anledninger. Dessuten har jeg ombestemt meg.

Kjenner at det å stå og smågå i hele to timer mens noen snakker, blir for mye for meg. Jeg takler dårlig rolig rusling og ikke i det hele tatt det å stå. Ikke å konsentrere meg om andres snakking så lenge heller. Dessuten la Siljedatter ut et bilde på Snap av at de var ute og spiste blåskjell. Moules frites. Det ga meg vann i munnen. Det er sommermat det! Jeg vil sitte i sola og spise moules-frites og drikke hvitvin og kjenne at det er sommer og ferietid! Kulturvandring og viser var gratis, det var nok det som tiltrakk meg mest. Spise ute er det ikke, men det frister veldig mye mer. Men så er det Halden og restauranter, da. Jeg tråler menyene på samtlige som ligger så fint rundt bukta nede i Sørbyen. Burger, biff og biff og burger på samtlige. Joda. Her prises nærheten til sjøen, sommeren og de varierte menytilbud. Ehhh… Reker får man, men må rense selv. Jeg giftet meg første gang før jeg fylte sytten og har hatt hjemmeboende barn i nærmere seksti år. Jeg har laget og servert MYE mat i årenes løp. Nå elsker jeg å BLI servert. Betaler ikke for å sitte og jobbe med maten selv. Reker skal være ferdig renset og fisk filetert.

Endelig finner jeg ut at Brygga Mathus på Thonhotellet har moules-frites på menyen. Tre hundre spenn. Så kommer det vin i tillegg. Jeg klør meg IKKE i hodet mens jeg tenker på saken, men tar en ny hagerunde isteden. Gulrøtter i melkekartong har ikke vært noen suksess hos meg siden den tiden man i lykkelig uvitenhet kunne fylle kartongene med veksttorv. I dag vet vi hvilken miljøkatastrofe det er å grave opp myr til jord. Metangass og CO2 slippes ut og vi ødelegger jordas viktigste karbonlager. Sammen med squashen står sju melkekartonger med noen puslete små gulrøtter. Jeg er lei av å vente på at de skal bli til noe, så jeg røsker opp det som er og kaster kartongene.

Da begynner en nye middagsrett å ta form i hodet mitt. Bakte gulrøtter. Disse er så små at de vil ikke ta lang tid på å bli ferdige. De kan hvile på en seng av luftløk, hvitløk, selleri og sitrontimian, samt steinsoppen jeg plukket forleden. Litt bondebønner bør med så det blir nok proteiner. Rødvin, så klart. Og kanskje Fetaost, honning og pistasjnøtter over gulrøttene. Og noen kladaser med godt smør. Jeg får vann i munnen og slår fra meg alle tanker om restaurantmat. Jeg har jo så mye godt i hagen! I motsetning til mange andre som synes det er kjedelig å lage mat bare til seg selv, så liker jeg det. Da kan jeg lage akkurat det jeg vil uten å tenke på andres preferanser eller allergier. Det kan være vanskelig innimellom å komme på hva man skal lage, men aldri så lenge jeg er hjemme og det er hagesesong. Da har jeg alt jeg trenger både av inspirasjon og råvarer.

Middagen blir nydelig, den. Tenkte å ha salat til, men fant ut at det ikke passet. Den sedvanlige bringebærdesserten med hele seks markjordbær, blir det dog. Begynner å bli lei av fløte. Får lage råkrem og sabayonnesaus heretter. Problemet er da bare at jeg igjen vil få overskudd av eggehviter nå som jeg endelig har fått brukt opp alle jeg hadde.

Vel, det var dagens mat og jeg er atter stuptrøtt selv uten å ha gravd eller skogsvandret.

Godt å finne godsenga si nå. Morgendagen har blanke ark. Da skal jeg nok finne på noe som får meg ut av heimen.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 9.

Min indre gravers rop om terrassering av skråningen, blir blankt avvist. Gårsdagens fysiske utskeielser gir fortsatt en følelse av at kroppen har vært gjennom et valseverk. Nå skal det bli vederkvegende med en dag i skogen.

Vederkvegende? Jomen sa jeg smør. Berit fra Sarpsborg kommer med nytt utstyr.  Gummistøvler og bærplukker. Hun har ikke vært på bærtur på noen år. Vi drar til Ertemarka og helsprayer oss med mitt nyinnkjøpte middel mot flått og alskens insekter. Idiotisk nok begynner vi å plukke med én gang vi ser bær. Selv om de er små og står spredt. Jeg sier hele tiden at vi må gå videre og finne et bedre område, men ingen av oss klarer å gå fra de bærene vi tross alt ser. Bærplukking er IKKE noe hvilehjem. Begge med vond rygg, hun med kneproteser og jeg med hofteproteser – fy flate så tungt! Jeg setter min lit til flåttmiddelet og velger å gå på knærne innimellom. Makter bare ikke å bøye ryggen hele tiden. Berit kan jo ikke det stakkar, så hun hviler litt innimellom isteden. Men vi gir oss ikke før fem literne er fulle. I hvert fall min. Gikk litt smått med Berit før hun fikk opplæring i bruk av bærplukker, men da ble det sannelig fart på henne også.

Jeg må ha oversett korsryggen med innsektsmiddelet. Overdelen glir opp, og plutselig kjenner jeg det svir som bare f. Jeg drar overdelen ned og slår hånda mot området. Svien forflytter seg rundt omkring til begge sider. Det kjennes som etsende væske helles over korsryggen. Hva søtten kan det være? Ingen insekter er å se. Aldri har jeg fått insektsstikk som har kjentes som dette før. Og jeg blir stukket av det meste. Stikkedyrene vet å velge sine allergikere.

Med fulle spann tar vi en liten rekognoseringsrunde lenger opp. Og hva ser vi? Blått i blått med flotte bær. Vel, det blir ny tur i morra. Fem liter holder av gangen, bæra skal jo renses også.

Vel hjemme vrenges det meste av klær av på trappa. Vanlig flåttsikring. Så inn på badet og vrenge av resten opp i badekaret og riste det. Gre det lange håret med finkam og se over hele kroppen i speilet. Niks, ingen flått. Men bak på korsryggen vokser det frem store røde rundinger med hevelse som svir noe forferdelig. Sju stykker. Har aldri kjent så intens svie. Sterk cortisonkrem blir smurt på gjentatte ganger resten av dagen og lindrer noe.

Rensing av bær, særlig blåbær, er drepende kjedelig. Alt av blader og rusk er som limt fast. Men kroppen får tiltrengt hvile her jeg sitter i varm sol i bikini og renser. Det føles nesten meditativt, og jeg merker ikke at timene går før jeg blir sulten. I mitt fruktesløse forsøk på å skaffe mer plass i Sareptas krukke, har jeg kommet over en stor klump i en pose som jeg har tint opp. Det viser seg heldigvis å være pizzadeig, som antatt. Dessverre har jeg ikke nok modne tomater fra egen avling, men en boks Mutti kirsebærtomater duger godt sammen med det hagen ellers byr på. Urter, hvitløk, chili og blomster av prærieløk. God pizzasaus. Mengder av Mozzarella fikk jeg jo i til halv pris, så det er bare å fråtse. Deretter dekke med masse skiver av squash som jeg òg har mengder av. Olivenolje over og hjemmelaget urtesalt før pizzaen går i ovnen på 300 gr varmluft med undervarme. Den blir sprø, herlig og veldig god. Det er en diger pizza og jeg spiser halvparten. Ingen dessert, for den tok jeg som forrett mens jeg renset blåbær. De daglige bringebær med fløte. Så forresten at 300 gr. norske bringebær koster 45 kroner på Rema. Dvs. at jeg tjener rundt nitti kroner dagen her.

Innimellom fokuset på blåbær, er dagens bringebær høstet. Likeså frøkapsler fra opiumvalmuene. De tørkes, så blir noen frø spart for å bli nye blomster, mens resten havner på kjøkkenet og brukes til diverse bakst. Godt til litt av hvert både av brød, kaker og annen gjærbakst. Da jeg bodde på Bakklandet, satte jeg alle slike frøkapsler i en krukke på bordet utenfor galleriet mitt. De pyntet så fint opp mens de stod til tørk. Men der kunne det være så ymse personer som passerte forbi og kastet et blitt inn i hagen. En dag var alle frøkapslene borte. Det kan teoretisk sett utvinnes opium fra skallet, men vet ikke hvor fruktbart det er for en amatør.  Selve frøene inneholder ikke opioider.

Et hage/valmuetips: Valmuefrø liker å stratifiseres for å kunne spire. Dvs. kuldebehandles. Legg dem i en isbitform, ha på vann og frys. Slengs så ut isbitene rundt omkring i hagen der valmuer kan dukke opp fritt.

Tolv bokser blåbær har funnet sin plass i Sareptas krukke. Det ble faktisk seks liter, siden jeg også fylte bærplukkeren. Nå skal jeg kose meg med Midsomer Murders. Sånn type krim som jeg omtaler som hyggelige mord. Ingen nærbilder av bestialiteter. Kun sjarmerende og usjarmerende folk i lett blanding. Herlige karakterer og masse britisk humor. Så avslappende å se på at jeg sovner med én gang. Våkner av at Jan ringer og klarer så vidt å snakke mellom gjespene. Nok en gang er det bare å vakle seg til sengs og satse på litt mer våkenhet neste dag.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , | 1 kommentar

Dag 5.

Dagbok fra en hagenerd handler fort om mye mer enn hage når hagenerden har ADHD.

Som vanlig oppe før seks og foretar hage- og drivhusrunde for å sjekke forholdene. Som vanlig også kun iført pysjamas. Deretter skriving av blogginnlegg før dagens første planlagte aktivitet, blåbærtur i skogen.

Klokka er allerede blitt halv ti, alt for sent når dagen er varm. For her må skogsbesøk skje iført langbukse med sokker utenpå for flåttbeskyttelse. Finner frem bilnøkkelen, men kommer på at jeg skal ha med bærplukker og springer ned i kjelleren etter denne. Ser at avfukteren i kjelleren (er noe galt med fukt i et av rommene) er full. Den må tømmes. Springer opp igjen og kommer på at jeg ikke har hentet bærplukkeren. Ned i kjelleren igjen og får øye på boksene med Ramløsa under trappa. Det må jeg ha med, ja. Opp igjen med Ramløsa, men uten bærplukker. Så ned igjen. Kommer meg endelig ut til bilen med bærspann og alt som skal med. Men hvor søtten er bilnøklene? En panisk jakt settes i gang.

Ikke er de i boden hvor bærplukkeren var, ikke på badet hvor jeg tømte avfukteren, ikke på gjesterommet hvor avfukteren står.

Hvor i helsike har de blitt av? Hvor har jeg vært etter at jeg tok den i hånda? Badet, soverommet, stua, drivhuset, kjøleskapet, vaskerommet…. Rundt og rundt. Leter og leter. Omsider åpenbarer de seg i en liten kjøkkenskuff. Åja. Det stemmer. Jeg kom jo på at jeg skulle ta ekstra astmamedisin før jeg dro. Selvfølgelig ble nøklene puttet i skuffen hvor den er.

Så kjører jeg da mens jeg tenker på at jeg alltid blander sammen to veier når jeg skal i marka. Begge fører til marka, det er skog overalt her, men jeg har bare tenkt meg opp til Ertemoen. Men avkjørselen til Ertemoen dukker ikke opp. Selvfølgelig. Feil vei igjen. For n’te gang. Jeg kjører og kjører og speider etter blåbærlyng. Ooops, der var det fartskontroll, heldigvis kun for dem i motsatt kjøreretning skjønner jeg, når jeg ser skiltet med slutt på sekstisone og jeg ligger i sytti.

Så finner jeg endelig et sted å stoppe. Smeller igjen bildøra og åpner bak for å ta ut bærspann og -plukker. Men bilen er låst. Mobilen ligger i forsetet. Dette kunne fort blitt en liten katastrofe. Jeg har tydeligvis kommet til å låse bilen mens jeg kjørte, men er heldig. Hadde nøkkelen i jakkelomma.

Aner ikke hvor jeg er, men det er i Halden kommune og det er skog. Tett og svart og sikkert full av flått. Men ingen blåbærlyng. Jeg prøver andre siden av veien og er heldig. Her er det bær. Og fluer. Og klegg. Og mygg. Og høyst sannsynlig flått på luringa i alskens busk og kratt. For her er det tett og uten andre stier enn noen dyretråkk. Det føles som det kribler overalt under klærne. Men jeg nekter å dra hjem uten bær. Så det plukkes i vill fart med bærplukkerene, så fort at halvparten er bare lyng.

Det er uutholdelig varmt og uutholdelig mange småfluer. Til slutt blir jeg helt desperat og finner gudskjelov bilen som var parkert mye lenger unna enn antatt. Vrenger av mag både singlet og treningsbukse sikker på at de er fulle av flått. Rister dem godt og sjekker både inni BH’en og trusa. Ingen flått å se. Deretter kjører jeg rett til apoteket og kjøper det velomtalte flåttmiddelet Centaura. Det skal faktisk virke mot alle insekter som angriper meg i skogen.

Den store blåbærfangsten ble det ikke, den får bli en annen dag. Tidlig om morgenen før sola steker og godt dynket i flåttmiddel.

Utenfor butikken står én og selger norske jordbær til 75 kr kurven. Inne selges de samme for 55 kr. Tidenes optimist. Jeg, som bare stikker innom for å kjøpe Philadelphiaost fordi jeg har lyst å bake gulrotkake, kommer ut med litt av hvert. Her var mange fristelser når man ennå ikke har spist mat. Nykål, det vil jeg ha til middag. Vannmelon og jordbær, det er så godt til salat nå når jeg har slike mengder av basilikum å bruke. Og så Fetaost, det hører med i en sånn salat. Kokt kål, ja da vil jeg også ha seterrømme og cottage cheese. Røroskost, feitrømme blandet med skjørost. Europris, ja. Dit må jeg faktisk innom for å kjøpe bokser til alt jeg skal fryse ned. Og pulver til oppvaskmaskinen. Men sannelig har de også akkurat slike plantestativ jeg mangler. Og en sånn trådkompostbinge hvor jeg kan stappe alt kuttet fra vrihasselen og hekken av lind. Det satte seg bare bom fast i kompostkverna, så det må komposteres som det er. Og gul spraymaling, det trenger jeg til de to gamle campingstolene som står der sola går ned. De bør gløde tilbake til sola.

Det før omtalte SAS-kredittkortet som skal sies opp, blir svidd litt til. Det er doble poeng i juli, og jeg samler til flybilletter til Trondhjem. I tilfelle jeg ikke tar tog neste gang. Mens kortet svies, nyter jeg den søte kløe. Så er det min tur til å bli svidd når regninga kommer. Den sure svie. Men æ står hainn nok av.  Har jo mat for mange måneder snart.

Vel hjemme monterer jeg ivrig kompostbingen oppå noen planker og med et lag Slux sneglemiddel under. Begynner å fylle den før jeg kommer på at jeg må hente resten av det som er i bilen. Men hvor er bilnøkkelen nå? Ikke inne, for der har jeg ikke vært ennå. Husnøklene ligger i bilen. Ikke i lomma, for det er ingen lommer på treningsbuksa. De må være et sted hvor jeg har gått og samlet opp ting til komposten. Eller i drivhuset, for der har jeg også vært. Men borte er de. Er de lagt til kompostering tro? Må jeg tømme hele greia? Da kjenner jeg noe hardt som gnager mot hoften. Der er de, inni buksa. Herregud, jeg er glad Jan ikke er hjemme nå. Synes jeg hører hans formaninger om at nøkler MÅ legges på plass. Med én gang. Jeg skulle jo det også, men ble bare litt sånn komposteringsdistrahert.

Alt årne sæ smått om senn. I det lille pallekarmteltet er det en kaotisk jungel med grønnkål, svartkål, rester av pak choi og bønner. Det bugner av voksbønner. I en annen pallekarm bugner det like mye. Godt gjemt under apargesens grønne slør. Det høstes, og beskjæres og bindes opp. Bønnestenglene var blitt lange, selv om det egentlig skal være lave planter.. På høy tid. Likeså med de blå brystsukkerertene som overhodet ikke egner seg som sukkerert. Belgene vokser seg harde på et blunk. Dette er erter som må pilles. Da er de til gjengjeld svært gode. Var slike jeg laget suppe av forleden.

Det blir en bra innhøsting som jeg ikke gidder å ta meg av før i morgen. Det er så mye annet å gjøre, og timene flyr. Godt at det er høstet, så plantene kan produsere mer. Plantenes hovedoppgave er reproduksjon. Så lenge man høster i tide, vil de ikke oppleve oppgaven som fullbrakt og dermed fortsette å produsere.

Blåbæra renses og går i fryseren før jeg lager meg middag med kål, nyhøstete bønner og salat av jordbærspinat og agurk. Og med alskens urter og blomster fra hagen. Så godt og sommerlig på en strålende dag som denne.

Jeg føler meg full av energi og fortsetter ute i hagen utover kvelden. Innser at vrihassel egentlig er best egnet til å kjøres til hageavfallsmottaket. Åpner garasjen for å finne noe å samle den slags avfall på så det ikke blir liggende og mulches ned i singelen på gårdsplassen.

Eneste jeg finner er et trekk til å ha over bil, noe det aldri har blitt anvendt til. Men noen har funnet en god bruk av det. Her er et flott musebol med masse lodne greier. Og garasjen er full av muselort. Ikke minst oppå hele snekkerbenken til Jan. Dette er er ikke musa som ble med nordover i bobilen, for gressklipperen som jeg brukte på mandag, er dekket av muselort. Jeg pælmer ut trekket med musebol og alle sekker med sagspon som er gode byggematerialer for de små.

Stenger garasjen og konsentrerer meg om å samle hageavfall. Klokka er over ni og det verker i hoftene etter all sjauingen gjennom dagen. Har vel strengt tatt jobbet nok. Tror en sykkeltur i finværet vil gjøre godt. Men hvor er garasjeåpneren? La jeg den ikke på plass i sted, da?

Det blir en nye panisk jakt a la den i morges. Til slutt finner jeg den. På plass der den skal være, Men der var den ikke i sted! Dette er sånne pek husnissen gjør mot meg hele tiden!

Så herlig det er å sykle fort i sommerkvelden! Jeg begynner å bli fortrolig med min elektriske sykkel og nyter å sykle så fort. Denne har ingen fartsbegrensning på tjue kilometer som jeg hørte noen andre hadde. Da ville jeg blitt sprø. Jeg bruker minst mulig strøm, vil kjenne at det tar i musklene. Men det er godt å ha hjelp oppover bakkene. Så jeg finner ut at jeg kan sykle opp til Brekkerødlia og si hei til våre venner der. Tuller og roter litt for alt ser annerledes ut fra et sykkelsete enn fra et bilvindu. Til slutt seiler jeg likevel inn i gården deres i god fart. Litt for god når jeg må bråbremse fordi det står tre biler der. Søren, har de besøk? Unngår så vidt å tryne i singelen før jeg snur på femøren og farer ned over igjen. Opp til Karrestad hvor bestevenninna bor. Vet de er på ferie, men kan jo sjekke om huset står. Det gjør det, og det gjør også det gigantiske kirsebærtreet. Her blir det slang. Jeg elsker sånne halvsure kirsebær. Mitt lille tre har kun gitt meg to bær i år.

Vel hjemme er jeg så gira at jeg fortsette å samle til den nye kompostbingen, men innser at jeg ikke kan kjøra kverna klokka halv tolv på kvelden. Tar heller en telefon til min kjære i nord, som heldigvis har frisknet til.

En dag like mangslungen og kaotisk som en ADHD-hjerne fungerer, er over. Til tider frustrerende, men likevel god inntil jeg får en trist beskjed. En av våre svært gode venner som vi har delt mange vintre med i Olhão, har gått bort. Det var ventet, dessverre, men så uendelig trist likevel. Så jeg må ringe til Jan igjen. Kan ikke sitte helt alene og kjenne på dette. Ludo er jo heller ikke hjemme, og jeg savner ham så inderlig.

Ikke lett å sovne nå, men en ny dag kommer nok likevel.

Håper den blir god.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , | 2 kommentarer

Dag 2.

Jeg våkner frisk og uthvilt klokka halv sju etter hele sju timers søvn! Godt å sove i egen seng med Tempurmadrassen jeg er så avhengig av.

I dag blir det høste- og foredlingsdag. Jeg plukket fem kilo squash i går, så nå blir det middagskaker til fryseren. Fire kilo squash raspes. saltes og henges til avrenning før jeg siler av bærkombuchaen og har på flasker med én teskje sukker. Sukkeret vil gå med i den videre fermenteringen, men også føre til at det dannes bobler. Sist jeg laget kombucha, lot jeg den ikke utvikle kullsyre. Vi har hatt et par morsomme episoder med eksplosjon og dekorering av hele kjøkkentaket. Men det er litt friskere med bobler, da. Og nå åpnes alle flasker utendørs under trygge eksplosjonsforhold. (Apropos det, man tar sine forholdsregler, ikke «forhåndsregler»).

Tar meg tid til kaffe og de daglige Wordle, Waffle, Quordle, Quordle sequence og Blossom før jeg starter ute. Nye bringebær er modne i dag igjen og en del markjordbær. Nok å høste til en stor og god dessert som settes i kjøleskapet.

Deretter står rotsellerien for tur. Det er genialt å dyrke rotselleri. En god, lavkarbo grønnsak som merkelig nok koster skjorta i Norge. Det er i det hele tatt merkelig at rotgrønnsaker skal være dyrt her. Det er gammel husmannskost som er lettdyrket i vårt klima. I årtier har folk satset på halvfabrikata og prosessert mat og glemt hva som var vanlig før. Så kom de trendy kokkene med tatoveringer og «manbuns», og rotgrønnsaker ble relansert på gourmetrestauranter som noe nytt og trendy. Butikkprisene matcher dette. Verden vil sannelig bedras.

Men, rotselleri. Man må ta av nesten alle stilkene for at knollen skal bli stor. Og da har man plutselig mengder av noe tilnærmet stangselleri. Ingen grunn til å dyrke det i tillegg altså. Det blir en helsikes jobb. I det gode Haldenklimaet følger også plager. Mengder av svarte lus klumper seg sammen på det meste av planter. Selleristilkene er fulle av dem. Jeg separerer blad og stilk og legger bladene i vann. Vasker alle stilkene først. Én og én. Deretter ett og ett blad. Det tar sabla lang tid. Ikke det at jeg gjør meg så mye av å spise litt utøy på blad og bær. Man er hva man spiser, så jeg antar at det som sitter på vekstene smaker omtrent som dem. Og det meste skal varmebehandles uansett. Proteinrikt er det sikkert også. Andre folk er som regel litt mer fintfølende, og det lages faktisk mat til fler enn meg av og til. Hadde det vært grønne lus, hadde de knapt vistes, men disse er altså svarte og er uhorvelig mange. Jeg tar meg tid til å få vekk alle før jeg skjærer stilkene i bittesmå biter og fryser ned. Blir fint tilskudd til supper, pastaretter o.a. når hagesesongen er over. Burde vel forvellet dem først, men det glemte jeg. Bladene legges til tørk utover. De skal pulveriseres og bli sellerikrydder.

Sitronmelisse, åkermynte, sitrontimian og estragon plukkes og henges til tørk i buketter. Eplemynte, som var vanskelig å få til mye av i Trondhjem, vokser så grassat her at det er et problem. Den er nydelig og mild på smak og passer godt i både te, kaker og desserter og er mitt førstevalg når jeg lager myntegelé. Nå tar jeg meg tid til å raspe av alle bladene og legge dem til tørk. Stilkene går til jorddekke på potetene.

Oregano ble høstet tidligere og er nå ferdig tørket. Jeg har alt inni et putevar og gnir godt så det løsner fra stilkene. Deretter ristes alt gjennom en sil med passe store hull, så jeg får et fint og jevnt krydder uten spor av stilker.

Isop har jeg for mye av til å høste alt, men den er uansett en fin pryd- og humleplante. Jeg høster en del og bestemmer meg for å raspe av alle blader og blomster på denne også før det tørkes. Men herlighet så lang tid det tar med denne mengden! Jeg går lei når jeg er kommet halvveis og tar en handletur for å få litt pause.

Drar på Jern & Fix for å bruke penger jeg ikke har. Men skal si opp SAS-kredittkortet mitt nå når jeg oppdaget at det koster nesten to tusen i årsavgift! Derfor blakk. I dag får det gjøre nytten litt til. Jeg unner meg noen betongheller samt det viktigste, to store, dype murerbaljer. Bunnen skal skjæres av før de graves ned i bakken. Eplemynte skal bo i den ene og marokkansk mynte i den andre. På det viset hindres de i å spre seg og ugress hindres i å trenge seg inn. Så får jeg også frigjort pallekarmen eplemynten har okkupert, til noe annet.  Jeg kjøper en pose grillkull til å ha i murerbaljene. Det er billig. Ladet med gullvann og/ eller neslevann blir det biokull som selges i dyre dommer fra trendy nettsteder for hage. Biokull er mikrobenes «korallrev» og bidrar til å balansere jorda og, særlig viktig, holde på fuktighet. Om noen har brukt grillkull å avse, tar jeg med takk imot.

Deretter innom Kiwi og kjøper fetaost som jeg trenger til squashkakene jeg skal lage, samt ti poser revet Mozzarella som selges til halv pris. Finner også fruktpektin som vil komme godt med når jeg skal lage geléer. Har som regel ikke brukt det siden det meste av gelé blir ganske stiv uansett. Men nå har jeg så smått begynt å tenke på at jeg produserer så mye at det kan bli aktuelt med litt salg. Hadde en del avsetning på slike hageprodukter da jeg bodde på Bakklandet. Som tilnærmet minstepensjonist og med en uhyggelig prisøkning på faste utgifter, er det på tide å tenke på mulighetene for litt ekstrainntekter igjen. Om ikke annet kan det bli til dieselpenger når vi reiser. Derfor fruktpektin. Solgte små glass med rosegelé på Bakklandet. Ikke mye pektin i roseblader, så den var sånn passe halvstiv. Om man ser det positivt. Som jeg gjerne gjør.  En eldre dame kom tilbake helt rasende og forlangte pengene tilbake fordi den ikke var stiv nok. At geléen var helt nydelig på smak, var ingen formildende omstendighet.

Hellegangen langs surjordsbedet fullføres. De andre er tråkkheller til rustbedet, de får vente til i morgen.  Alle heller maler jeg med bengalakk eller noe annen oljemaling som jeg tynner med white spirit. I passende farger til der de skal være. Hos meg vil aldri betonggrått være en passende farge noe sted.

Den revne squashen har sunket til halv mengde, og det er på tide å lage kakene. Fetaost, rødløk, blomster og blader av prærieløk, hvitløk med blader, samt løk, dill og koriander kjøres i food-prosessor og tilsettes massen. Dertil urtesalt og pepper, nymalt traktkantarell og en halv liter med kikertmel. Det blir førtifem nydelige squashkaker. Jeg lager også tzatziki som smaker ekstra godt med fersk hvitløk og nyhøstet frilandsagurk. Jordbærspinaten kommer nå i rikelig monn, og blir godt tilbehør. Endelig blir det middag. Klokka er halv åtte om kvelden og jeg har jobbet uten pauser siden halv sju om morgenen. Dagens første måltid etter tjueseks timer med faste hvor jeg har følt meg full av energi.

Det smaker vidunderlig! En stor dyptallerken med markjordbær og bringebær med fløte er ikke mindre himmelsk. Jeg blir stappmett. En metthet som siger mer og mer på. Planer om å grave ned murerbaljer utsettes til neste dag. Dog flir jeg opp kjøkkenet som igjen ser katastrofalt ut. Vasker stekebrettene og fryser ned alle resterende squashkaker i passe porsjonspakker. Klesvask er lagt på plass, likeså Ludos nyvaskete tepper og saker.

Det er på tide å ta kvelden etter nok en vidunderlig og givende arbeidsferiedag.

Atter sovner jeg som en dupp.

La vita e bella.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 1.

Min kjære gleder seg vilt hvert år til å være frivillig for LINK, Lofoten Internasjonale Kammermusikkfestival. Han elsker det varierte arbeidet og det gode miljøet. Han elsker, nyter og forstår klassisk musikk og, ikke minst, han elsker Lofoten. Hans barndoms paradis.

Jeg liker musikk, jeg synes Lofoten er fantastisk, men jeg elsker hage. Hagearbeid gir meg alt jeg trenger. Fargeglede, skaperglede, det å være utendørs og, ikke minst, bruke kroppen min fysisk. Det er flott å reise med bobil, praktisk og trivelig. Man reiser med sitt eget hjem og har alt man trenger. Men særlig helsebringende for en kropp full av leddsmerter, er det ikke. Den årlige turen opp og ned til Portugal tar hardt nok på. Det var faktisk først etter hjemkomst, og etter det verste med covid’en, at jeg endelig begynte å få tilbake styrke og bevegelighet etter hofteoperasjon nummer to. Selv om jeg både gikk lange turer i Portugal og gikk til behandling

Hagearbeid var det som skulle til. Grave hull, lempe jord og stein og annet tungarbeid.  Smertene har endelig begynt å slippe taket. Jeg kan gjøre både det ene og det andre av tungt arbeid uten å bli ødelagt. Jeg kan gå lange turer i brukbart tempo. Nå er jeg endelig «back on track». Det vil jeg ikke miste. For det må innrømmes at jeg har vært temmelig pessimistisk og deppa, trodde aldri jeg skulle få tilbake min aktive kropp.

Nå gleder jeg meg vilt til min hjemme aleneferie og er så full av planer for alt jeg skal gjøre som bare en ADHD’er kan være. Det gode er at jeg helt sikkert får unna ganske mange av dem, selv om antallet er på et urealistisk nivå. Ludo er på sommerferie hos «storebror» i Trondhjem og har det strålende uten meg. Gjør litt vondt å innrømme det, men jeg vet nesten ikke om han savner meg når han er hos sin elskede «storebror».

Her skal det jobbes masse, sykkeltrenes, spises sunt, det gjør jeg jo forsåvidt alltid, men i hvert fall drikkes sunt. Dvs. nada vin fremover. OG, veldig viktig, jeg skal følge min egen biorytme. Så får jeg kanskje sovet mer enn tre – fire timer i døgnet.

Det med vin skar seg samme kveld jeg kom hjem fra Trondhjem når bestevenninnen ba meg på middag. Men greit nok, dag én starter mandag 10. juli.

Jeg fikk bare tre timer med søvn, men begynner friskt klokken halv fem om morgenen med å nyte hagen og sette i gang etter innfallsmetoden. Det blir beskjæring av roser, noe luking og vanning og gjødsling i drivhuset.

Alt oppsamlet regnvann går med. Tomatplantene må knipes, og paprika høstes. Alt er mye senere enn ifjor, både fordi vi kom hjem senere, og fordi jeg kom hjem med covid. Men endelig bugner det av tomater, selv om bare én er moden. Agurker har jeg høstet lenge, likeså basilikum og paprika. Nå er også en hel del chili høsteklare. Physalis og annet står i alt for små potter og roper om omplanting. I seneste laget for at det skal bli frukter, men vi får se.

Jeg sådde alt for mange tomater, men hvem kunne ane at alle frøene skulle spire? Alle er heirloom- planter, dvs. gammel kulturarv og frøekte. Dermed kan jeg holde meg med egne frø og vite hva som dukker opp. I motsetning til med hybridplanter. Jeg har gitt bort en del planter, og plantet mengder ute rundt omkring. Sannelig har de også kommet med mange tomater allerede. På gjerdet klatrer planter med fine, høsteklare agurker.

Inne får jeg endelig tatt meg av de seks literne med kombucha som har stått litt for lenge. Fire flasker smaksettes med hjemmelaget hylleblomstsaft og marokkansk mynte, resten får stå med blåbær, jordbær og basilikum til i morgen. Alle SCOBY’ene har fått babyer, som de skal. Følgelig setter jeg opp en ny batch kombucha med tolv liter denne gang. Kombucha er deilig, supersunt og et godt alternativ til vin. Nærmest gratis, bare bittelitt sukker og svart te trengs. Og så er det så artig å eksperimentere med smakstilsetninger fra hage og natur.

Jeg har for få to liters Norgesglass til ovennevnte storproduksjon, så jeg meg tømmer to glass som står med tørkete traktkantareller. Disse maler jeg til pulver i food-prosessoren. Hvorfor i all verden har jeg ikke tenkt på det før? Bruker jo å smuldre dem som smakstilsetning i diverse retter hvor de bidrar med en utmerket tøtsj av umami. Nå blir det lett å bruke, og pulveret får plass på to små skruglass.

I hagen går dagen med til vanning og luking, samt plenklipping. Endelig har gresset vokst skikkelig over alt takket være litt regn. Det blir masse flott jorddekke å fordele mellom trengende planter. Jeg får også plantet ut noen blå fagerklokker som jeg har funnet i naturen. De passer så fint i villblomstskråningen jeg har laget til humlene.

Jeg plukker det som har kommet av markjordbær og andre jordbær og spiser som sen lunsj med fløte på. Her skal også fastes nemlig. Minst etter 16:8-modellen, men helst mer.

Rips og solbær ble plukket til fryseren før vi dro, nå går et par liter bringebær samme veien. Haskapbuskene bærer så lite ennå, at jeg spiste bærene etterhvert som de kom. Blåbærbuskene bugner derimot, men bærene er ennå umodne.

Med tungt hjerte skjærer jeg av alle blomster på hvitløkene. De er jo så fine! Men de tar kraft fra løkdannelsen, så jeg må bare. Jeg konstaterer at jeg heller ikke har vært tøff nok med drueplantene. Man skal fjerne annenhver klase for å få store druer, og det fikk jeg meg ikke til. Fjernet noen, og ser at der jeg klarte å være litt tøff, kommer det større druer. Ja ja.

Jeg slapp å tynne fersken og plommer, da. For de kommer med bare fem frukter hver i år. Det trengs i hvert fall ett ferskentre til om trærne skal drive å ha hvileår.

Kirsebær og moreller tok noen usynlige små seg av allerede i vår og spiste opp alle blomstene. Jeg kan høste ett eneste kirsebær. Epler ser det derimot bra ut for. I fjor gikk det meste tapt pga. rognebærmøll, men nå henger det mange fine på trærne.

Kathrine kommer innom så jeg får en liten pause før jeg fortsetter de gode hagegjerninger. Går over alle steder med kantklipperen, før jeg høster til middagen.

Potetene lider av alt for lite vann. Selv om det har kommet litt regn, er alt så uttørket her at det knapt monner. Siden jeg planter under aviser og bruker jorddekke, har det holdt seg noenlunde fuktig gjennom den knusktørre forsommeren. Men nå er det tørt i jorda, tross regnet. Potetene er små og ynkelige. Det har vært vanningsforbud her siden fjortende mai, med alle andre metoder enn vannkanne og håndholdt slange. Jeg har ikke vannet verken poteter, plen, busker eller trær. Sånn klattvanning vil bare ødelegge enda mer. Det fører til overfladiske røtter som er ytterlige utsatt for tørke. Kjøkkenhage og drivhus har vært prioritert. Jeg har samlet alt gråvann fra kjøkkenet. Det er jo også næringsrikt. Det er rent skremmende å se hvor mange liter det blir bare mens man lager mat. Med alt som skal skylles og vaskes, kokevann og håndvask. Blir fort tretti – førti liter vann.

Vi har bøtter i begge dusjene for å samle opp det meste av vannet derfra. Har faktisk vurdert å føre vannet fra vaskemaskinen ut også. Det er jo galskap å sende gråvann ut i kloakken. Alt gråvann burde samles opp og filtreres og utnyttes. Likeså kloakken. Jeg gjør det jeg kan og bruker også gullvann som noe av det viktigste gjødseltilskuddet. Jeg samler regnvann når det en sjelden gang regner, men trenger å utvikle bedre systemer for å samle alt fra taknedløpene.

Vel, det blir i hvert fall noen små poteter på meg. Dampkoker poteter, gulrøtter og prærieløk med masse dill. Fint å ha så mye staudeløk som sprer seg, så jeg faktisk kan bruke selve løkene i matlagingen. Det har kommet rikelig med bønner og erter, Voksbønner, purpurbønner, bondebønner og bryterter forvelles før de smørdampes med Kviteseidsmør og urtesalt. Lager også en grønnkålstuing som jeg glemmer å spise i all travelheten. Men herlighet for en god middag det ble!

Jeg er gropskitten over hele meg og støl i musklene. Bevilger meg et varmt bad før jeg benker meg foran TV’n i åttetida og sovner som en dupp. Våkner igjen klokka ni og innser at dagen nok er over for min del. Kjøkkenet ser ut som et katastrofeområde etter all matlaging og kombuchaproduksjon og min sedvanlige evne til å søle overalt. Jeg tvinger meg til å rydde og shine og få alt inn i oppvaskmaskinen. Da blir det så mye hyggeligere å stå opp i morgen.

Gleder meg til å lese litt på senga i den fine boken «De åtte fjellene» av Paolo Cognetti, men sovner før jeg får åpnet den.

Sover så trygt alene i det store huset med alarmen på.