En herlig nyttårsfeiring på campen med norske, danske, franske og engelske naboer og venner er vel overstått. Med et raust oppbud av god mat og drikke. Sol og varme er tilbake, og godt er det. Nå trenger kroppen aktivitet! Det blir fort mer enn nok jul med for mye mat og drikke og stillesitting. Ludo og jeg lengter ut til natur og fysisk aktivitet. Men om ikke andre guder gjorde seg gjeldende i julen, så så i hvert fall værgudene i nåde til det uttørkede Algarve og skjenket en flom av tiltrengt nedbør i julegave. Ledsaget av kraftig vind som muligens ikke stod på Algarves ønskeliste. Men alt kan vel ikke klaffe. Gjørmet jord med sleipe stier og steiner som raser, innbyr ikke til den store turgåingen. Våt hund og våte sko tørker heller ikke så fort når luften er mettet av fuktighet. Så litt brakkesyke ble det unektelig. Men fjerde juledag skinte atter solen, og Ludobamsen og jeg dro ut for å lete etter ukjente stier. Som eventuelle stier i terrenget opp til vår nærmeste fjelltopp, São Miguel. Hittil har jeg bare sett en merket løype som følger den asfalterte bilveien. Nå var det ikke jaktdag, som er torsdager, søndager og helligdager. Ergo, en utmerket dag til å utforske naturen i et jaktterreng.

Jeg parkerer i veikanten like før tettstedet Pereira. Og sannelig er det ikke en merket sti her hvor det står Moncarapacho! Jeg minnes tiden før vi hadde bil, og før jeg hadde kjennskap til det fantastiske nettet av merkede turstier her i Algarve. Da trasket jeg i sikksakk opp gjennom åsene her med Ludo. I fortvilte forsøk på å kunne vandre uten å gå på bilvei. Det var sannelig ikke lett. Fulgte jeg en sti, viste det seg å være et dyretråkk, og jeg havnet inni en busk med en «gjennomgang» på tretti centimeters høyde. Gikk jeg rett over markene, havnet jeg rett i gjerder med sinte hunder bak, eller måtte klatre over ymse murer eller brøyte meg gjennom tornekratt. Det var i et slikt forsøk på å gå til Moncarapacho uten å berøre bilveier, at jeg ble borte i åtte timer og kom hjem lenge etter mørkets frembrudd til en redd, og nok litt oppbragt samboer og ditto venner på campen og måtte love på tro og ære å aldri mer være så lenge ute. Samt å holde mine underrettet om hvor jeg er til enhver tid. Selv var jeg strålende fornøyd etter en lang og fin turdag. Underveis ble jeg kjent med noen nydelige portugisere som er blitt mine venner for livet. Jeg traff koselige gjetere som stolt viste meg at geitene deres kunne klatre i trær. Og jeg glemmer aldri den lille bondekona som fikk fullstendig latterkrampe da jeg spurte om veien til Moncarapacho. Jeg var kommet langt nord for byen og var helt på villspor! Men jeg kom faktisk frem til Moncarapacho til slutt. Riktignok ikke før halv fire på ettermiddagen. Men dog. Og jeg prøvde å ta en snarvei tilbake, men det var ikke så lett uten retningssans og med en utladet mobil. Så det ble litt sent og veldig mørkt før jeg var hjemme. Med gode minner og vennskap for livet.

Nå skal jeg ikke til Moncarapacho. Faktisk ikke til São Miguel heller, finner jeg ut. For der, på andre siden av veien på toppen av en ås, er den gamle møllen som jeg har sett så mange ganger fra bilvinduet. Dit vil jeg. Jeg er flink pike og sender link med parkeringsposisjonen til samboeren, samt bilde av åsen med mølla, før Ludo og jeg legger i vei. Fint vær er det. Sol og varmt. Jeg ser ikke etter en sti sånn med det første. Vi labber over jordene og klatrer over den ene steingarden etter den andre. Den uttørkede jorda har ikke klart å ta unna regnet, og skoene blir tyngre for hvert skritt som går. Den blaute jorda er som sement iblandet festemiddel. Tar det som ekstra trening og legger i vei oppover åsen. På avstand ser det ut som om det kan være noen slags stier oppover. Det er tross alt merket som jaktterreng. Flotte murer som terrasserer terrenget, er det hele veien. Men ingen stier. Bare kratt. Veldig tett kratt. Så mange busker med torner! For ikke å snakke om villaspargesen, de er som nåleputer. Jeg klatrer på alle fire over steiner og håper på en ny sti bak hver en busk jeg forserer. Men den gang ei. Til slutt innser jeg at jeg må tenke og ikke bare handle. Det er virkelig ikke fremkommelig her. Men det er strømstolper og kabler opp til toppen på nordsida. De er reist en gang, og de må ettersees. Følgelig bør det være en form for, om ikke annet, en traktorvei til toppen. Jeg kravler meg ned åssida igjen. Dels på alle fire i de verste områdene mens Ludo ser forundret på meg. Trofaste vennen min som følge meg i tykt og tynt uansett hva jeg finner på. Vi labber rundt åsen over de våte og gjørmete markene til vi kommer dit strømstolpene er. Skulle du sett! En bred grusvei fører til toppen, og vi er der på ti minutter! Så enkelt. Normalt følger jeg visst mottoet «hvorfor gjøre ting enkelt når det kan gjøres militært» som min tidligere yrkesmilitære bror pleier å si.

Den gamle møllen er et nydelig lite byggverk som går over flere plan. Faktisk riktig lekker inne med en spesiell vindeltrapp og interessante konstruksjoner. Muligens bor noen her til tider, puter og remedier kan tyde på det. Den ene døra har solid hengelås, men døra jeg går inn, går jeg over. Dvs, den er slått inn og ligger flatt innover gulvet.  Ikke fordi jeg ER fornuftig, men fordi jeg har lovet å være det, lar jeg være å gå opp den spesielle vindeltrappa uten rekkverk. Jeg kan utforske mer en gang jeg ikke er alene. Utsikten er flott til alle kanter. Jeg ser mastene på São Miguel i det fjerne, og innser at jeg likevel skal finne veien dit også nå. Ludo leder an. Han er veldig flink til å finne veien tilbake. Ned grusveien og over våte marker igjen til vi faktisk treffer på en fin grusvei. Og Eureka! Et skilt hvor det står São Miguel. Vi passeres av én bil, og passerer selv et og annet hus og en del bjeffende hunder. Liker meg ikke helt når en varebil med to menn stopper og rygger tilbake, stopper igjen og vinker til meg. Håper at snille Ludo akkurat nå ser veldig farlig ut. Men jeg vinker nå blidt tilbake, og de kjører heldigvis videre. Ludo og jeg går og går. Synes retningen er mystisk. Det går jo aldri oppover! Og mens man sett fra Olhão kan oppleve São Miguel som én topp, ser jeg her fra nordøstsiden at det på en måte er tre topper som ligger ganske tett.

Endelig finner jeg en løypemerking som peker oppover. Etter hvert dukker nye skilt opp og viser en løype som heter Trilho das Àguias. Ørneløypa. Det kan nok passe. Ifølge vår alles fugleekspert, er det gode sjanser for å se Bonelli’s eagles her, haukeugler. Mens jeg lenge har befunnet meg i et hyggelig kulturlandskap, går ørnestien oppover og inn i ganske tett vegetasjon. Det er skikkelig deilig, for solen steker så jeg holder på å koke over. Her er det svalt og godt og en helt vanvittig intens fuglesang. Jeg savner å høre min venns kjappe artsbestemmelse ut ifra lyder, konturer og atferd. Selv oppfatter jeg bare fuglene som større eller mindre flyvende klumper, men sangen nyter jeg til fulle med mine perfekte høreapparat med naturprogrammet på. Plutselig glir en nydelig slange raskt over stien foran meg. Enn om man kunne bevege seg like elegant! Stien oppover er ujevn med mye stein, men heldigvis ingen løse steiner. En fin sti. Her, som oppe på Sāo Miguel, står det varselskilt om at det kan komme syklister i full fart på stien. Helt vanvittig, men jeg har selv sett dem der de fyker i vill fart ned brattura bokstavelig talt over stokk og stein. Fatter ikke verken at de tør eller at de er i stand til å holde balansen. Sāo Miguel Bikepark i Olhão driver bl.a. utlån av terrengsykler og utstyr og organiserer transport til toppene så gærningene bare kan rase nedover fjellsider både her og der. Heldigvis ingen syklister å se i dag.

Stien går oppover toppen som ligger på østsiden av Sāo Miguel. På høyre side ligger et frodig dalsøkk som skiller denne åsen og en annen åsside. På begge sider sees nydelig terrasseringer møysommelig bygd opp av steiner. Det blir etter hvert knallhardt å gå til toppen. Stadig brattere oppover før åsene løper sammen på toppen av dalen. Men det vil være for surt å gi seg. Tar det heller med ro og unner meg noen pustepauser. Kommer opp til bilveien på baksiden av fjellet og følger denne til rundkjøringen der bilveien fortsetter opp til toppen. Her går ørnestien opp til høyre. Nå er jeg så sliten at jeg nesten har lyst til å droppe idéen om å gå til toppen. Jeg skal jo tilbake også. Men kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg kommer til å ergre meg noe vanvittig i morgen om jeg gir meg nå. Så oppover går vi, Ludo og jeg. Helt til toppen. Og her ser jeg en ny mulighet. Det går en sti rett østover på den åsen der ørneløypa går opp på nordsiden. Den skal utforskes ved en annen anledning.

Vel, om det er hardt å gå oppover er det ingenting mot å gå nedover. Oppover er trening, som jeg har hevdet før, nedover er slitasje. Stien på selve Sāo Miguel er en skikkelig snublefelle, så man må gå konsentrert og forsiktig. Så fort vi har passert det lille strekket på bilveien og begynt nedstigningen til dalen, er det mye bedre å gå, selv om det er bratt. Timene har flydd av gårde. Sola står allerede i vest og stråler gyllent og får fuglene til å synge ekstra nydelig nå når de begynner på ettermiddagskonserten. Vi får en flott tur tilbake. Tre bjeffende hunder kommer etter oss. Ludo synes de er litt skumle, men når jeg stopper og prater litt med dem, begynner de bare å logre og vil gjerne slå følge med oss. Var nok bare litt selskapssyke.

Jeg roter litt på tilbakeveien også siden utgangspunktet da vi gikk mot Sāo Miguel, var fra toppen med den gamle mølla. Dit skal vi jo ikke nå, derimot skal vi finne igjen bilen. Det går litt hit og dit langs Ribeiro do Tronco. Det er mye vann etter regnet og vått både her og der. Ikke alle steder man kan krysse elva. Passerer en stor flokk nydelige geiter og en hyrde før vi endelig er tilbake til bilen i god tid før det blir mørkt. Fitbit’en døde etter femten kilometer, så vi gikk nok atskillig lenger enn det. Med sko fylt med gjørme utenpå og inni. En strålende dag hvor jeg har sett to kaniner og én slange og funnet ut at det faktisk er mange flere turmuligheter ikke så alt for langt unna der vi bor. Mer å utforske og mer å oppdage. Enda bedre blir dette døgnet når kattugla som holder til her, velger å sitte i et pinjetre ganske nær og sende ut sine vakre lokkerop. Dermed blir det en magisk time utendørs midt på natta. Jeg står rett under treet og bare nyter opplevelsen. Kan så vidt skimte ugla høyt der oppe når den flytter seg mellom greinene. Men stakkaren får bare respons fra en helt alminnelig hane nede ved Smokey Joe’s. Hver gang ugla tuter, svarer hanen. Og ugla repliserer. Men jeg har mine tvil om det noensinne vil utvikle seg til et nærmere forhold mellom de to. Skjønt hvem vet vel hva 2022 kan bringe av mirakler?

Godt nytt år fra campen.