På forsommeren ifjor (2016) tok jeg raskt og ganske uten nølen, en drastisk beslutning. Jeg ville selge mitt verneverdige Bakklandshus med den mye besøkte eventyrhagen. Og flytte i leilighet. Jeg, som alltid har ligget med baken i været og gravd i jorda og hatt gledesrenner under neglene hver eneste sommer. Som alltid har hatt hage. Ikke som hobby, men som en lidenskapelig del av meg selv.

Temmelig ferdigrestaurert og med ny egendesignet port. Solgt 23.6.2016.

Folk som hørte det, trodde det hadde rablet for meg. Slik de har trodd hver gang jeg har tatt tøffe valg i livet.  (Kommer tilbake til noen av dem etterhvert). Mange er så redde for å velge. Men det å la være å velge, er jo også et valg. Som får konsekvenser. Når en knute i magen forteller meg at det livet jeg lever skurrer, må jeg ta det opp til vurdering. Og endre kurs. Rett og slett velge noe annet. Så klart er det tøft. Så klart ethvert valg medfører noen tap.  Det er jo derfor folk sliter med å ta avgjørelser og stivner i et liv de kanskje ikke ønsker å leve.

Ethvert valg kan også gi gevinst. Om man går inn for det, og har fokus på hva man vil oppnå. Mitt fokus var å lette og frigjøre meg fra belastninger som forverrer helsen min. Og som også innebar mange økonomiske usikkerhetsmomenter slik et vedlikeholdskrevende sted alltid gjør.

I mitt enogsekstiende år, måtte jeg innse at jeg var utslitt. Innsatsen hadde i årevis vært større enn en kropp med kroniske sykdommer kan tåle. Etter et velgjørende vinteropphold i Portugal, kom jeg hjem til en Trondhjemsvår på sitt verste. Sur, våt og kald. Takrennene var full av gørr. Flere takstein var frostsprengte. Huset trengte både vask og maling utvendig. Det var vissent og vått løv overalt. Fruktrærne trengte beskjæring. Terrasse og lysthus trengte vask og rydding, likeså hageboden. Jeg burde så masse frø og plante Dahliaknoller, gladioler og fresia. Ta frem fuchsia og pelargonier fra vinterdvalen og få i drift igjen.

Atelieret mitt burde ryddes, jeg burde komme igang å male bilder, hadde knapt tatt i en pensel de siste årene. Jeg burde sveise noe…

Bør. Skal. Må.

NEI! Sa det i hele meg. Jeg orker ikke mer. Vil ikke. Kan ikke.

Bakklandshagen ble møysommmelig skapt fra grunnen av og utviklet gjennom fjorten år. Godt besøkt av hundrevis- om ikke tusenvis av turister hver eneste sommer. Likeså satte mange av byens befolkning også pris på å komme innom i ny og ne og bare nyte. En «hemmelig» oase i et bysentrum er ikke hverdagskost. Når vakre sommerkvelder ble toppet med konserter og opera i hagen, var eventyret fullkomment.

Kirgisløk og tulipaner i nydelig fargesamspill i Bakklandshagen en fordums mai måned.

Jeg vil nok ofte tilbake med mimringer og bilder fra Bakklandshagen og dens begivenheter. Men nå handler det om dagen idag og konsekvensene av en avgjørelse tatt, og satt ut i livet i løpet av en ukes tid.

Avgjørelsen hadde i all stillhet ulmet lenge i magen. Jeg la ut noen napp hos entreprenører og meglere for å lodde interessen. Et så spesielt sted, krevde noen som forsto hva det var. Uten forkleinelse for meglerstanden, må jeg vel kunne få si at hjemmesnekret og gjenbruk supplert med Ikeakjøkkeninnredning, ikke slår helt an. Og hage? Skal det prissettes, liksom?

Noen viste laber interesse, noen atskillig mer, og to forsto konseptet mitt. Det ble vanskelig å velge, men jeg valgte nok rett. Stedet og de unike mulighetene ble sett og forstått både av megler og en rekke potensielle kjøpere. Det tok nøyaktig seks timer å selge stedet.

Men sommeren fikk jeg der. Og aldri har hagen vært vakrere og aldri har det vært en flottere klassisk konsert der enn avslutningskonserten i august. (Kommer i en senere bloggpost)

Jeg var ute av huset i september. Dro til Portugal primo oktober. Og var hjemom i ny leilighet for første gang i julen en tur, samt en tur i februar, før jeg var tilbake fra vinteroppholdet medio april. Av familiære årsaker, har jeg nesten ikke vært her i vår heller.

Men NÅ, nå er jeg her. I splitterny blokkleilighet. Dog med terrasse. Jeg skal skape et fargerikt hjem og en bugnende terrasse. Jeg er godt på vei og har en god medhjelper. Og har for første gang i mitt liv også benyttet meg av håndtverkere til arbeid jeg synes jeg bør gjøre selv.

Dette skal bli bra.

Det kjennes allerede godt å bo her. Avslappende. Det er ingen MÅ og BØR lenger. Bare tja, kanskje og næsj, tar det imorra, heller. Eller en annen dag..