Stikkordarkiv: mat fra hagen

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 14.

Det holder med én dag uten særlige fysiske anstrengelser. Min indre graver har fått nok. Det forlanges jobbing.

Graveren får dog vente litt mens jeg har min hyggelige morgenrunde i hage og drivhus. Den gode lille saksa jeg bruker til så mye, både ute og på kjøkkenet, blir lykkeligvis funnet igjen. Ikke oppå kompostbingen, men på kanten av en pallekarm ved siden av. Tror det egentlig er en fiskesaks. Med den kan jeg klippe alt av blomster og tynne plantestengler og rosestilker, samt alt jeg anvender av krydderurter. Den er super til å dele opp pizza, mye bedre enn et pizzahjul. Og, selvfølgelig kan jeg klippe opp fisk med den. Har hatt den i flere tiår, og den er stadig like god. Det redskapet jeg er mest redd for å miste. Ellers har det gått med en del sakser i årenes løp. De forsvinner i hagen, antakelig gravd ned et eller annet sted. Fort gjort når jeg legger dem fra meg på bakken før jeg starter å grave. Det er sånt som skjer med mobiltelefon og briller også. En gang fant jeg igjen mobilen blant blåbærbuskene. Under både barkduk og bark. Brillene mine blir alltid så lealause, så de glir av meg. Men nå har jeg begynt å sette dem på Ludolph når de blir irriterende, så finner jeg dem i det minste.

Morgenrunde blant bier og blomster

Det ER dyrt å ha ADHD. Alle de briller, mobiler og høreapparater som ødelegges eller forsvinner er ingen ubetydelig utgift. Noe bare mistes i hagen eller ute i skogen. Briller faller av og ned på steiner i hagen. Et par ganger har jeg satt meg på dem. En gang forsvant mine nye progressive solbriller samme dag jeg fikk dem. De ble gjenfunnet to år senere i en pappeske med avisutklipp om drap av rovdyr. Bruker utklippene i collager. Noe ramler i do og går istykker. Det er helst mobilen som jeg har i baklomma. Den har også ramlet i søledammer og druknet. Lommebøker og kamera blir gjenfunnet de utroligste plasser. I fryseren for eksempel. Standardfrasen til ungene er alltid: «se i fryseren, mamma!» når jeg leter etter noe. Jan sier alltid, lett ironisk: «sikkert noen som har stjålet det». En gang var det faktisk tyveri da. Innbrudd i bobilen og min digre håndveske med sitt normale innhold av rundt ti kilo med nødvendigheter forsvant. Etter det har jeg sluttet å bruke håndveske, selv om jeg titt og ofte savner saks og tommestokk og annet som inngikk som nødvendigheter å bære med seg.

Med den nyss gjenfunnete saksen klipper jeg alt som klippes kan denne morgenen. Inkludert et par agurker og en haug med paprika som blir med inn. I dag må jeg lage noe godt med paprika. I farten kom jeg dessverre også til å klippe av en stor rosegrein med fine roser. Inni den ene satt en skjønn liten gullbasse, de vakreste biller jeg vet om. Den ble flyttet nennsomt over til en gul rose hvor den etterhvert fikk selskap av en trøtt humle, mens rosen ble tatt med inn.

Hellegangen fra da Vinci broen og bort til drivhuset er kantet med staudeløk. Praktisk å høste løk på vei fra drivhuset. Dette er vakre planter som blomstrer rikt og er høyt elsket av humler og bier. Nå er prærieløkens blomster på hell, og humlene har fått sitt. Jeg klipper vekk alle blomster nå før de begynner å spre frø ned den tørre skråningen under. Den er viet markblomster til humler og bier. Fordeler alt avklippet innimellom den tufsete alperipshekken som er sterkt infisert av skvallerkål og vindel, samt iherdige treslag som lønn, eik og ask. Her kan så gjerne prærieløken overta. Dessuten liker ikke rådyr løklukt, så det er lurt også i så måte.

Endelig blir det graving på tørrhaugen ved terrassen. Opprinnelig er det en slags plen her, men det er for tørt for gress. Markblomster har jeg sådd her uten hell. Vårlige løkblomster som bittesmå iris og krokus klarer seg bra. Det som virkelig stortrives her, er kjerringrokk / åkersnelle. Eller muligens en annen snelleart, min bestevenninne sier det ikke er kjerringrokk, og jeg ser ikke bort fra at hun har rett. Så jeg kaller dem bare utysker siden de dukker opp overalt i hagen og er umulige å luke bort med sine dype, krypende jordstengler.

Nå måtte jeg plutselig lese litt mer om åkersneller. De liker helst fuktig jord, men trives også godt på drenert jord, som her. Tror faktisk det ER åkersnelle. Da trenger jeg ikke mislike den fullt så sterkt, for det er en fabelaktig næringsrik plante. Jeg har som motto hva ugress angår: «If you can’t beat them, eat them!» Det meste av ugress er både spiselig, godt og sunt. Ta bare noe så alminnelig som den ettårige hagemelden. Befinner seg i amaranthfamilien. Som quinoa, rankespinat, fjellmelde og andre planter med fullverdig protein.

Den tretti liters hagekurven blir halvfull med ugress. Dessverre er det ingen store steiner å grave opp her. Jeg tenger steiner til terrasseringen. Foreløpig får noe restekapp av trykkimpregnert gjøre susen. Nærmest terrassen dekker jeg med våte aviser og veiduk for å stoppe rotugresset i å komme opp. En nabo samler aviser til meg. Hun har dessverre sluttet med papirutgaven av Aftenposten. Den beste til dette formålet. Men jeg får i det minste både Halden Arbeiderblad og VG. Mitt ukentlige Dagbladinnkjøp for å få de nødvendige kryssordene, blir altfor lite.

Det smaleste feltet skal fylles med stein. Videre bortover blir det trebord som en liten utvidelse av terrassen før det skal gå over i en trapp ned skråningen samtidig som terrenget terrasseres på hver side av trappen. Det er planen. Bratte skråninger som ikke terrasseres, vil alltid ha et pågående jordsig slik at flate partier nedenfor skråningen også blir skrå etterhvert. Det er også idiotisk å ha plen i en skråning. Vanskelig å klippe og har heller ikke noe av den funksjonen en plen bør ha. Jeg skal ha jordbær her. Norske jordbær er generelt sprøytet, så de blir rene giftbomber. Følgelig trenger jeg å utvide jordbærfeltet mitt som ennå er for lite til å dekke behovet.

På toppen av skråningen er allerede mojitobedet, en rose som er plantet veldig dypt, noen hosta og en god del krokus og iris. Tenker at hele det nakne feltet her skal beplantes med lavendel som liker det tørt og karrig. Følgelig fyller jeg seks potter med jord og planter stiklinger. Fikser noen rosestiklinger også med det samme. Fint å lage rotekte roser av yndlingsrosene.

Plen er best på flate partier hvor man kan drive med ballspill, krokett, nummerkubb og annen lek. I vår hage er det få flate partier, mest slake skråninger. Det er ok å ha plen der, da jeg trenger gress til jorddekke i bed og kjøkkenhage.

Hvor blir tiden av? Kjenner at jeg er både tørst og sulten. Ikke rart, klokka er alt halv seks på ettermiddagen. Sola varmer ennå nydelig, så det må bli sommermat. Legger paprika i ovnen til grilling, så jeg kan flå av skallet. Lager salat med vannmelon, jordbær, agurk, prærieløk, Fetaost og masse fersk basilikum. Samt paprikaene, selvfølgelig. Og pinjekjerner, noe crunch må maten ha. God olivenolje og presset sitron over og det smaker bare vidunderlig. Det smaker sommer. Det blir en stor porsjon, Antakelig nok til fire personer. Jeg flytter et lite bord til hjørnet av terrassen og tenker at jeg skal sitte her i solen og bare nyte. Tar et glass musserende til og henter boka mi. Tror jeg sitter i minst et kvarter før jeg ḱommer på at jeg skal springe rundt og gjøre et eller annet. Vanne noe, sjekke noe, sette på en klesvask, gå ut med komposten… Hele tiden mens jeg er tilbake innom maten og spiser noen munnfuller.

Etterhvert blir det kjøligere. Maten blir med inn og jeg skifter fra shorts til kjole. Vel, etter å ha dusjet. Jeg er full av jord, og den fine nye lyseblå dongerishortsen har antatt en slags beige farge. Klokka blir over ni før jeg er ferdigspist. Men jeg spiste alt. Det var jo så godt!

Forleden måtte jeg investere i en ny stukkatør, dvs. en sånn supergod liten greinsaks. Et uunnværlig redskap. Dyrt i innkjøp og nå forsvunnet. Akkurat nå som jeg har lyst til å beskjære litt igjen. Jeg leter på alle tenkelige og utenkelige plasser. Prøver å bruke logikk og tenke tilbake hvor jeg brukte den sist. Det må ha vært da jeg kvernet greiner. Altså ved den nye kompostbingen. Men den er verken der eller andre steder. Entréen! Den vanlige utgangsdøra som aldri brukes når jeg er hjemme. I går fòr jeg ut og inn her og utførte masse «skal bare» da jeg vasket gangen. Og der er den sannelig. Oppå den store boksen med fuglemat.

Lykkelig setter jeg i gang med å beskjære prydepletreet. Tar alle greiner jeg klarer uten å klatre, men innser at jeg ikke rekker alt før det blir mørkt. Plukker bringebær i tusmørket igjen. Masse har modnet i løpet av denne fine dagen. De blå bringebærene kommer også med brukbare bær nå. De har hittil vært ganske puslete. Et og annet blåbær blir det også.

Skal jeg gidde å lage meg saboynne/zabaglione-saus klokka halv elleve på kvelden? Javisst. Det er da kjapt gjort. Og vidunderlig godt.

Kvelden avsluttes med en dugelig porsjon dessert og litt TV. Blir faktisk senkveld på A-mennesket. Vi er svært fornøyde med dagen, min indre graver og jeg. Det er nydelig å kjenne at kroppen har vært i virksomhet.

Og imorra kommer mine to kjære hjem. Jan og Ludovovsen.

Som jeg gleder meg!

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 11.

Hviledagen jeg har bestemt meg for å ha, får det mest strålende utgangspunkt. Jeg har sovet i sju og en halv time! Jeg har ikke sovet så mye og så godt på flere tiår som jeg har gjort nå i hjemme aleneferien min. Hvilket beviser sannhetsgehalten i et av de mange fornuftige ordtak jeg lærte fra Donaldblader i sin tid, «tidlig i seng og tidlig oppe, det gjør deg sprelsk som en loppe». Jeg følger helt min egen biorytme som er veldig A-menneske. Jobber hardt fysisk hver dag, det er også en forutsetning for å sove godt. Mangel på fysiske anstrengelser, gjør en ikke søvnig på en god måte. I tillegg faster jeg mellom atten og tjueseks timer av gangen. Alt ettersom. Kombinert med null inntak av hurtige karbohydrater gir det masse energi og stabilt blodsukker.

Skriving og fotoredigering gjøres unna mens jeg drikker kaffe. De siste femliterne av blåbær renses. Det har jeg òg fått dreisen på. Det går så raskt at jeg faktisk kan tenke meg noen flere bærturer. Vet jo aldri om det er blåbærår neste år. Ikke vet man om man er bærplukkerfør heller. Det var jeg ikke i fjor da jeg lå i fosterstilling med ekstremt sterke hoftesmerter store deler av sommeren. Man kjenner bare dagen i dag, så den må gripes. Dog blir det ikke blåbærplukking denne dagen. Været er nydelig, så jeg tusler rundt og bare nyter alt som er vakkert i hagen. Alltid med saks i hånda for å klippe ned visne blomster og annet. Rosene får alltid svartflekk, så fra dem fjernes alt jeg klipper vekk. Riddersporer, hosta og annet som er avblomstret, klippes i småbiter og blir jorddekke. Alt som ikke har sykdom, skal bli ny jord. Oppklipping gjør nedbrytingen raskere.

Daglilje

Squashen kommer nå med mange hunnblomster, så jeg pollinerer samtlige. De trenger hjelp med sexlivet sitt, stakkars. Blir ikke noe fres på det med avkom ellers. Melonplanten av ukjent type, bærer kun én melon og har en bråte hannblomster. Jeg gjør som med de armenske melonene i går, kutter vekk omtrent alle, men bevarer en fin støvdrager for å ha til evt. pollinering.

Ikkw noe gir så mye avling som squash

Jeg høster litt fra drivhus og litt fra hagen. Det er ikke noe stress lenger. Alt av grønnsaker og bær som ble høsteklart så brått, er plukket og foredlet på ulike vis. Jeg klør meg i hodet og lurer på hva jeg skal finne på resten av hviledagen min. Det burde jeg ikke gjort. Klø meg i hodet, mener jeg. Der har jeg en diger kul med et sår. Utenfor vaskeromsdøra er det en helt idiotisk utelampe som har et forrædersk metallrør under. Rene drapsvåpenet. Hver gang jeg går opp trappa der, smeller jeg hodet hardt oppi våpenet. Jeg går alltid fort eller springer, så det smeller godt i skallen. Den lampa skal bort, sier jeg til meg selv hver gang det skjer. Og glemmer det til neste gang jeg kræsjer med den.

Vel, jeg har da noen planer. Kjenner at det er på tide å se litt folk rundt meg her jeg går og mumler og snakker med meg selv hver dag som annen snåling. Det er kulturvandring i Halden hver torsdag. I dag handler det om jernbanen og historien rundt den. Avsluttes med visesang på Sauøya med gamle jernbaneviser. Det virker både hyggelig og interessant. Tror jeg blir med på det.

Svømmer noen runder i bassenget for å strekke ut ryggen. Det gjør så godt, men har ikke tatt meg tid til å bruke det i all min travelhet. Svømming er veldig god trening for meg siden jeg er ekstremt elendig til det. Mine fire flinke barn trenger vel bare tre svømmetak for å fyke de åtte meterne over bassenget. Jeg trenger atten! En god dusj etterpå og så er endelig alle spor av blåbær borte. Har hatt blå hender i tre dager nå, tross utallige håndvasker. Så jeg synger med Vreesvijk, «Jag har badat, jag har duschat, luktar gott om hela kroppen – och så börjar jag gå, och jag tål att tittas på..» . Nå skal jeg ikke akkurat ut og selge min samba, men det ramler alltid en sang inn i hodet til alle anledninger. Dessuten har jeg ombestemt meg.

Kjenner at det å stå og smågå i hele to timer mens noen snakker, blir for mye for meg. Jeg takler dårlig rolig rusling og ikke i det hele tatt det å stå. Ikke å konsentrere meg om andres snakking så lenge heller. Dessuten la Siljedatter ut et bilde på Snap av at de var ute og spiste blåskjell. Moules frites. Det ga meg vann i munnen. Det er sommermat det! Jeg vil sitte i sola og spise moules-frites og drikke hvitvin og kjenne at det er sommer og ferietid! Kulturvandring og viser var gratis, det var nok det som tiltrakk meg mest. Spise ute er det ikke, men det frister veldig mye mer. Men så er det Halden og restauranter, da. Jeg tråler menyene på samtlige som ligger så fint rundt bukta nede i Sørbyen. Burger, biff og biff og burger på samtlige. Joda. Her prises nærheten til sjøen, sommeren og de varierte menytilbud. Ehhh… Reker får man, men må rense selv. Jeg giftet meg første gang før jeg fylte sytten og har hatt hjemmeboende barn i nærmere seksti år. Jeg har laget og servert MYE mat i årenes løp. Nå elsker jeg å BLI servert. Betaler ikke for å sitte og jobbe med maten selv. Reker skal være ferdig renset og fisk filetert.

Endelig finner jeg ut at Brygga Mathus på Thonhotellet har moules-frites på menyen. Tre hundre spenn. Så kommer det vin i tillegg. Jeg klør meg IKKE i hodet mens jeg tenker på saken, men tar en ny hagerunde isteden. Gulrøtter i melkekartong har ikke vært noen suksess hos meg siden den tiden man i lykkelig uvitenhet kunne fylle kartongene med veksttorv. I dag vet vi hvilken miljøkatastrofe det er å grave opp myr til jord. Metangass og CO2 slippes ut og vi ødelegger jordas viktigste karbonlager. Sammen med squashen står sju melkekartonger med noen puslete små gulrøtter. Jeg er lei av å vente på at de skal bli til noe, så jeg røsker opp det som er og kaster kartongene.

Da begynner en nye middagsrett å ta form i hodet mitt. Bakte gulrøtter. Disse er så små at de vil ikke ta lang tid på å bli ferdige. De kan hvile på en seng av luftløk, hvitløk, selleri og sitrontimian, samt steinsoppen jeg plukket forleden. Litt bondebønner bør med så det blir nok proteiner. Rødvin, så klart. Og kanskje Fetaost, honning og pistasjnøtter over gulrøttene. Og noen kladaser med godt smør. Jeg får vann i munnen og slår fra meg alle tanker om restaurantmat. Jeg har jo så mye godt i hagen! I motsetning til mange andre som synes det er kjedelig å lage mat bare til seg selv, så liker jeg det. Da kan jeg lage akkurat det jeg vil uten å tenke på andres preferanser eller allergier. Det kan være vanskelig innimellom å komme på hva man skal lage, men aldri så lenge jeg er hjemme og det er hagesesong. Da har jeg alt jeg trenger både av inspirasjon og råvarer.

Middagen blir nydelig, den. Tenkte å ha salat til, men fant ut at det ikke passet. Den sedvanlige bringebærdesserten med hele seks markjordbær, blir det dog. Begynner å bli lei av fløte. Får lage råkrem og sabayonnesaus heretter. Problemet er da bare at jeg igjen vil få overskudd av eggehviter nå som jeg endelig har fått brukt opp alle jeg hadde.

Vel, det var dagens mat og jeg er atter stuptrøtt selv uten å ha gravd eller skogsvandret.

Godt å finne godsenga si nå. Morgendagen har blanke ark. Da skal jeg nok finne på noe som får meg ut av heimen.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 9.

Min indre gravers rop om terrassering av skråningen, blir blankt avvist. Gårsdagens fysiske utskeielser gir fortsatt en følelse av at kroppen har vært gjennom et valseverk. Nå skal det bli vederkvegende med en dag i skogen.

Vederkvegende? Jomen sa jeg smør. Berit fra Sarpsborg kommer med nytt utstyr.  Gummistøvler og bærplukker. Hun har ikke vært på bærtur på noen år. Vi drar til Ertemarka og helsprayer oss med mitt nyinnkjøpte middel mot flått og alskens insekter. Idiotisk nok begynner vi å plukke med én gang vi ser bær. Selv om de er små og står spredt. Jeg sier hele tiden at vi må gå videre og finne et bedre område, men ingen av oss klarer å gå fra de bærene vi tross alt ser. Bærplukking er IKKE noe hvilehjem. Begge med vond rygg, hun med kneproteser og jeg med hofteproteser – fy flate så tungt! Jeg setter min lit til flåttmiddelet og velger å gå på knærne innimellom. Makter bare ikke å bøye ryggen hele tiden. Berit kan jo ikke det stakkar, så hun hviler litt innimellom isteden. Men vi gir oss ikke før fem literne er fulle. I hvert fall min. Gikk litt smått med Berit før hun fikk opplæring i bruk av bærplukker, men da ble det sannelig fart på henne også.

Jeg må ha oversett korsryggen med innsektsmiddelet. Overdelen glir opp, og plutselig kjenner jeg det svir som bare f. Jeg drar overdelen ned og slår hånda mot området. Svien forflytter seg rundt omkring til begge sider. Det kjennes som etsende væske helles over korsryggen. Hva søtten kan det være? Ingen insekter er å se. Aldri har jeg fått insektsstikk som har kjentes som dette før. Og jeg blir stukket av det meste. Stikkedyrene vet å velge sine allergikere.

Med fulle spann tar vi en liten rekognoseringsrunde lenger opp. Og hva ser vi? Blått i blått med flotte bær. Vel, det blir ny tur i morra. Fem liter holder av gangen, bæra skal jo renses også.

Vel hjemme vrenges det meste av klær av på trappa. Vanlig flåttsikring. Så inn på badet og vrenge av resten opp i badekaret og riste det. Gre det lange håret med finkam og se over hele kroppen i speilet. Niks, ingen flått. Men bak på korsryggen vokser det frem store røde rundinger med hevelse som svir noe forferdelig. Sju stykker. Har aldri kjent så intens svie. Sterk cortisonkrem blir smurt på gjentatte ganger resten av dagen og lindrer noe.

Rensing av bær, særlig blåbær, er drepende kjedelig. Alt av blader og rusk er som limt fast. Men kroppen får tiltrengt hvile her jeg sitter i varm sol i bikini og renser. Det føles nesten meditativt, og jeg merker ikke at timene går før jeg blir sulten. I mitt fruktesløse forsøk på å skaffe mer plass i Sareptas krukke, har jeg kommet over en stor klump i en pose som jeg har tint opp. Det viser seg heldigvis å være pizzadeig, som antatt. Dessverre har jeg ikke nok modne tomater fra egen avling, men en boks Mutti kirsebærtomater duger godt sammen med det hagen ellers byr på. Urter, hvitløk, chili og blomster av prærieløk. God pizzasaus. Mengder av Mozzarella fikk jeg jo i til halv pris, så det er bare å fråtse. Deretter dekke med masse skiver av squash som jeg òg har mengder av. Olivenolje over og hjemmelaget urtesalt før pizzaen går i ovnen på 300 gr varmluft med undervarme. Den blir sprø, herlig og veldig god. Det er en diger pizza og jeg spiser halvparten. Ingen dessert, for den tok jeg som forrett mens jeg renset blåbær. De daglige bringebær med fløte. Så forresten at 300 gr. norske bringebær koster 45 kroner på Rema. Dvs. at jeg tjener rundt nitti kroner dagen her.

Innimellom fokuset på blåbær, er dagens bringebær høstet. Likeså frøkapsler fra opiumvalmuene. De tørkes, så blir noen frø spart for å bli nye blomster, mens resten havner på kjøkkenet og brukes til diverse bakst. Godt til litt av hvert både av brød, kaker og annen gjærbakst. Da jeg bodde på Bakklandet, satte jeg alle slike frøkapsler i en krukke på bordet utenfor galleriet mitt. De pyntet så fint opp mens de stod til tørk. Men der kunne det være så ymse personer som passerte forbi og kastet et blitt inn i hagen. En dag var alle frøkapslene borte. Det kan teoretisk sett utvinnes opium fra skallet, men vet ikke hvor fruktbart det er for en amatør.  Selve frøene inneholder ikke opioider.

Et hage/valmuetips: Valmuefrø liker å stratifiseres for å kunne spire. Dvs. kuldebehandles. Legg dem i en isbitform, ha på vann og frys. Slengs så ut isbitene rundt omkring i hagen der valmuer kan dukke opp fritt.

Tolv bokser blåbær har funnet sin plass i Sareptas krukke. Det ble faktisk seks liter, siden jeg også fylte bærplukkeren. Nå skal jeg kose meg med Midsomer Murders. Sånn type krim som jeg omtaler som hyggelige mord. Ingen nærbilder av bestialiteter. Kun sjarmerende og usjarmerende folk i lett blanding. Herlige karakterer og masse britisk humor. Så avslappende å se på at jeg sovner med én gang. Våkner av at Jan ringer og klarer så vidt å snakke mellom gjespene. Nok en gang er det bare å vakle seg til sengs og satse på litt mer våkenhet neste dag.

Dagbok fra en hagenerd

av in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dag 8.

Ertene fingranskes for siste gang før de godkjennes, pakkes og legges i Sareptas krukke. Dvs. fryseskapet som fylles fortere enn jeg rekker å tømme det. Det bør hete det heretter. Mye morsommere at gjenstander får navn som er mer beskrivende. Min tippoldefar var god til det. Skatollet, som jo buler ut på midten, het svangerskapet. Medisinskapet ble til hedenskapet og barskapet til drukkenskapet, osv. Jeg får frigjort en hel hylle ved å ta ut den store bæreposen med grønnkål fra i fjor. De går rett i en ti liters gryte sammen med diverse urter, litt luftløk og vann. Kan bli mange suppemiddager av dette.

Så er det skriving av blogg og fotoredigering. Tiden går og suppa glemmes. Et tilfeldig ærend på kjøkkenet gjør at jeg redder den akkurat i den den skal til å koke tørr. Opp i food-prosessoren med litt mer vann og tilbake i gryta. Kan like godt steke ferdig mandelmakronene med det samme jeg er på kjøkkenet. Deigen ble så diger, at jeg gikk lei da jeg var halvveis i stekingen i forgårs. Det å passe småkaker i ovn, er i overkant stor utfordring for den tålmodigheten jeg ikke har. Tror ovnen har dårlig overvarme, kakene ble brune under og bleke oppå. Så kom jeg til å glemme dem litt da jeg flyttet dem høyere opp.

Det minner meg om da svigerinnen min satte brød i ovnen før hun gikk i fjøset og ba bror min om å passe dem. Ja, svarte han og glemte det i samme øyeblikk. Litt familiært dette. Da hun kom fra fjøset, så hun guttene drev og lekte med noen store svarte busser i snøhaugen utenfor. Det var brødene. Så de gledet da noen på sitt vis. Det gikk langt bedre med surdeigsbrødet mitt som stekte i fire timer da jeg gikk ut en tur i hagen og «skulle bare..». Det var like fint, det. God skorpe ble det også.

Graveren i meg vil ut og frem, så nå blir baljehullet fylt og mojitomynten får sitt legeme senket i jorden. Det gjenstår mye graving på denne haugen som heretter heter gravhaugen. Den går bratt ned, så jeg sklir når gresset er vått. En brått skråning er da også bare idiotisk å ha plen på. I fjor grov jeg vekk en halv meter av toppen. Nå har jeg tenkt å terrassere resten og plante jordbær samt lage en trapp. Siden jeg mangler materialer som trengs til støtte, forlanger min indre graver at jeg gyver løs på noe annet. Det blir faktisk en smule over på nabotomta. Her er det hektisk rehabilitering og endel masser har blitt forskjøvet litt sånn innover til meg i kampens hete. Så nå graver jeg vekke masse på begge sider, fjerner stein, fyller en sekk med skvallerkål og planerer hos naboen. Håper det var greit. Fint ble det i hvert fall. Dermed får jeg rettet opp svillene jeg har satt som ugressperrer under gjerdet. På min side planter jeg masse lille hestemynte. Den nydelige, duftende temynten som smaker Earl Grey. Dvs. bergamott. Avlegger fra meg selv. Som alt i myntefamilien sprer den seg med krypende røtter og er ganske så invaderende. Tenker den er fullt kapabel til å oppta kampen mot skvallerkålen som ellers regjerer her.

Litt av dagens innhøsting
Mojiotbedet

Fra drivhuset høstet de to første modne tomatene, litt agurk, paprika, masse basilikum og chili. Sistnevnte går rett i fryseren. Agurk og paprika syltes. Helt vanlig med eddiklake og masse krondill til agurken. Dog med Stevia istedenfor sukker. Orker ikke alt det sukkeret som skal pøses inn i alt mulig.

Dråpetomater og bøndebønner utendørs
Tomatene klarer seg like godt ute som inne i drivhuset, her med hvitløk
Tomtegrens ferdig planert

Jeg har lest meg opp på erteviklere. Visstnok et alvorlig problem for dem som dyrker profesjonelt. Her i Halden er jeg omgitt av erteåkrer, så det er ikke så rart at de også angrep mine erter. Høster man tidlig nok, går det bra, for larvene spiser seg bare inn i godt modne erter. Vel, jeg skal ikke stille som vertsfamilie for utysket. Så jeg røsker opp alle erteplantene og plukker av de siste ertebelgene. De er ennå flate og fine og går som sukkererter. Neste år skal jeg kun satse på sukkererter. Det er viktig for meg å dyrke mye planteproteiner, så erter er fint og bønner enda bedre. Og bank i bordet, det har jeg så langt ikke hatt noen problemer med.

Bondebønner
Superfornøyd med første innhøsting av disse
Alle belgvekster har nitrogensamlende knoller på røttene
Masse supert kompostmateriale fra erter og bønner

Nå høster jeg mengder av bondebønner. I motsetning til de andre bønnene jeg dyrker hvor man spiser hele belgen, må disse pilles. Det er faktisk mer arbeid med dem enn med erter. Først pilles de, så forveller jeg bønnene, men disse har også et ekstra skall. Det blir som å skålde mandler. Til slutt har man de rensede store, grønne bønnene som er så gode og næringsrike. Følgelig har jeg sådd bondebønner i tre omganger så jeg slipper så mye arbeid på én gang. De spirer så lett og vokser så fort, så det er ikke noe problem. Sånn sett kan de dyrkes over hele landet. De spirer utendørs ved bare fire grader. Og mine har tålt noen frostnetter også. Tøffe er de. Men lange. Så lange at de knekker. Alle bønneplantene mine har blitt så høye i år, enda jeg ikke dyrker sorter som skal kreve klatrestativer. Må faktisk ut og svi kredittkort igjen, da. Har ikke en eneste anvendelig pinne igjen, og her trengs det mange bambuspinner. Begår også den luksusen å kjøpe dekorstein til å ha på mojitobedet. Det så så stusselig ut med en del naken jord. Våget ikke plante alle avleggerne da jeg mistenker at én av dem ikke er riktig sort, så den er satt i karantene. Problemet med mynte er at de krysspollinerer og dermed blir til andre sorter. Følgelig bør de ulike arter av mynte man måtte ha, plantes langt fra hverandre. En del av det som selges som mojitomynte, kan jeg garantere at ikke er det.

Atter en gang er det blitt langt på kveld og jeg har ikke hatt tid til å lage middag. Spiste stikkelsbærpai i middagstida, så jeg lider ingen nød. Jeg er kokvarm og skikkelig sliten etter alle timene med graving og lemping av stein. Har faktisk litt vondt i den ene hoften også. Så jeg bestemmer meg for å ha lørdagskveld på en mandag. Er ikke pensjonist for ingenting.

Varm suppe frister ikke nå, den får bli i kjøleskapet og fullføres for Sareptas krukke i morgen.

Jeg anretter en fjøl med ost og rugkjeks, oliven fra Portugal og tomater og paprika fra drivhuset og litt jordbærspinat fra hagen. Klokka er ti på kvelden. Jeg benker meg foran TV’n til ny sesong av Tareqs matresa og unner meg et stort glass rødvin. Chianti Riserva. Nydelig, men det er så lenge siden sist at det setter meg helt ut av spill. Sovner som en dupp og våkner så vidt i tolvtida. Og jeg som også hadde tenkt å bade og vaske håret i kveld! Snubler i halvsøvne ut på kjøkkenet med sakene. Glasskålen med kjeks seiler ut på gulvet og knuser i tusen knas. Makter ikke å gjøre en døyt med det. Vakler bare videre til badet og fått pusset tenner og vasket av meg det grøvste jordlaget med en klut før jeg stuper i seng.

Må nesten ha med et par bilder av agapanten min som har blomstret i evigheter
Endelig litt mat

Dæven, så sliten jeg er.

Nå tror jeg Jan og Ludo må komme hjem snart så jeg ikke jobber meg ihjel.

Blir hviledag i morra, da. Blåbærtur og null graving.

Trur eg.

Spørs hva min indre graver sier om det.