Floke og Utekultur: Hundeliv i Licata. Reisebrev 7 fra Sicilia

23. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Castel Sant'Angelo, Licata, livetmedbobil, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, sicilia, Sicily, Spiaggiamarianello | Legg igjen en kommentar

Carnevale di Licata

Det her er jommen meg det underligste karnevalet vi har sett. La Polizia Municipale har satt opp sperrebånd langs hele hovedgata. To biler har dristet seg til å parkere innenfor sperrebåndene, og det jobbes intenst med å lokalisere eierne og få bilene fjernet. Karnevalsparaden skal starte klokka seks på ettermiddagen ifølge det lokale programmet. Jan og jeg har orkesterplass på en fortauskafé like nedenfor hovedtorget. Fra scenen som er rigget på torget, dunker det italiensk teknomusikk i et lydnivå som får meg til å angre at jeg bruker høreapparater. Etter en times tid og intet opptog, får vi selskap av et par fra Skåne som vi har møtt på campen. Musikken slutter ikke å drønne. Hovedgata forblir sperret, og det vrimler av utkledte mennesker i alle aldre rundt oss. De fleste i varianter av nylon-one-piece med hale bak og dyrelignende hodebekledninger. Selv de minste babyer trilles rundt iført kostymer. Jenter fra null måneder og opp til skolealder, er rosa prinsesser, mens gutter har de samme one-piece-variantene som de eldre. Tenåringsjenter kjører mer sexy stil i sort med touch av bondage. Snuppekorte skjørt, nylon-og eller nettingstrømper og lakk og lær.

**Fin halvmåne menst mørket senker seg og vi venter**

Men opptoget glimrer med sitt fravær.

Vi holder ut teknostøyen helt til klokka ni. Vel har vi lært at siciliansk tid er ganske raus hva klokka angår, men tre timer etter programmet er vel i drøyeste laget. Selv her. Mest sannsynlig er det kanskje at vi har misforstått opplegget. Det skulle ikke forundre meg det minste.

Teknostøyen forfølger oss mens vi rusler tilbake mellom klynger av mennesker i nylonpelsvarianter av tigre, drager, bamser og andre mer ubestemmelige arter fra dyreverdenen.

Nå nærmer vi oss den tiden på kvelden når italienerne spiser. Forsøket på å kjøpe med en take-a-way pizza strander pga. ventetiden som er en hel time. Vi rusler heller hjem til Floke som vi har skånet for støy og folkevrimmel, og tar oss en brødblings.

Rummikub så klart!

Lykkeligvis har vi gjort avtale med skåningene om Nordisk Mesterskap i Rummikub i morgen. Brettspillet som tydeligvis har hatt utbredelse som en farsott blant bobilfolk. For de uvitende: Rummikib er et brettspill med brikker. Det kan minne om kortspillet Gin Rummy.

Og turnering blir det ute i sola fra klokka tolv. Høytidelig med notering av minuspoeng og innskriving i bok. Med langt mindre høytidelig mellomspill mellom rundene. Vi får en kjempetrivelig formiddag med herlige folk som har mye å fortelle. God prat og masse latter. Jan gruser oss alle og vinner til slutt en overlegen seier. Han erklæres for Nordisk Mester. Enn så lenge. Skåningene insisterer på revansj en annen dag.

O herlige hundeliv

Stedet vi bor på, er et supert område for oss hundeeiere. Rett ved havna som har lange gangveier hele veien og langt ut på flere moloer. Store områder i begge ytterpunkter hvor Floke kan springe villmann og ha det herlig. Det er så befriende.

**Floke på moloen. Det er søndag og mange fiskere her.**

Løshunder

Om kveldene dukker løshundene opp. Aner ikke hvor de kommer fra. Plutselig er de der bare og stormer frem for å sjekke hvem Floke er. Jeg har vært litt redd for at han skal tøffe seg mot dem. Han er en langt mer frempå type enn Ludo var. Heldigvis skjønner han at det kan være skummelt og prøver heller å gjemme seg mellom beina mina. Hundene er litt tøffe i trynet, men ikke farlige. Lette å jage vekk. Floke er heldigvis kastrert, så han virker ikke provoserende verken på tisper eller andre hannhunder. Ville ikke reist rundt som vi gjør med en ukastrert hanhund.

**Hundene som dukker opp om kvelden, inntar gjerne utterestaurantene. En periode hadde vi tre digre hunder mellom beina.**

Floke skjemmer oss ut på restaurant

Når det kommer til oppførsel på restaurant, er Floke derimot langt tøffere i fremferden. For ikke å si temmelig frekk. Jeg har skrytt av restauranttreningen og hvor flink han er blitt. Det må jeg bare bite i meg. Jan og jeg tok en kveldstur nedom havna hvor en av strandbarene faktisk var åpen. Floke ønskes velkommen inn, mens vi foretrekker å sitte ute. Floke derimot, springer rett inn uten hemninger. «Kan han få en salsiccia (pølse)?» gestikulerer servitrisen. Ja, okey da, for en gangs skuld. Den blir raskt inhalert. Vi roper ham ut til oss før han blir for stuevant der inne. Etter ham kommer servitrisen med en dobbel ciabatta fylt med pommes frites som hun rekker mot Floke. Han glefser den til seg. Ikke bare den, men hånda til hun som holder den også. Vel, han biter ikke direkte, men når den uhemmede matgriskheten hans overtar, tar han ikke pent imot for å si det slik. Det gjør vondt. Vi blir kjempeflaue og unnskylder som best vi kan på både italiensk og engelsk.

Servitrisen tar det pent, og lar seg ikke skremme fra å fore Floke. Ut kommer hun igjen med nok en ciabatta fylt med chips som hun, klok av skade, bare kaster mot den glupske hunden. Som raskt hiver innpå den også.

Trøste og bære. Hvordan blir han i magen etter dette? Vel, dagen derpå blir det ingen frokost på dette bunnløse sluket av hund. Derimot skal han få en lang tur hvor han må trene på å gå pent i bånd og vise dannet fremferd før det blir noen form belønning.

**Floke entrer restauranten med største selvfølge**

Ny dag med spennende tur og kultur. Castel Sant’Angelo og fabelaktig strand. Og Floke får gjenopprettet sitt gode navn og rykte

Floke og jeg skal være kulturelle og ta turen opp til Castel Sant’Angelo og det arkeologiske feltet. Det er langt, bratt og bare delvis velsignet med det ekstremt smale fortauet som er vanlig her. Det krever at Floke går pent i bånd. Det går bra. Floke er en viljesterk hund som helst vil bestemme selv. Samtidig er han skikkelig smart og lærer fort. Han skjønner når han må gi seg.

Ferden til toppen er langt verre for meg. Det er bare 1,3 km dit ifølge Google, men det er oppover hele veien. Siden jeg har null lungekapasitet, stopper jeg minst fem ganger på veien opp. Dvs. hver gang jeg tror jeg dauer av hjerteinfarkt. Men det er ikke hjertet det er no gæli med, og ikke dauer jeg heller. Så vi når toppen begge to og belønnes med den mest fantastiske utsikt over Licata og det vidunderlige turkise havet.

Som eneste gjester i borgen, får Floke og jeg en overstrømmende mottagelse og omvisning av guiden som kun snakker italiensk. Men det er rart med det, det er utrolig hvor godt vi mennesker kan forstå hverandre om vi vil. Man kommer langt med få ord, kroppsspråk, mimikk og en solid porsjon godvilje.

**Omtrent oppe og vi har en utrolig utsikt til Cimiterio del Capuccini**

Jeg er glad jeg holdt ut følelsen av fem hjerteinfarkter og ikke ga meg før vi var oppe. Dette er en strålende opplevelse. Nå er det bare nedover og nedover og så bortover og bortover til det som blir dagens store belønning til Floke. Spiaggia Marianello, Marianellostranden. Så vidstrakt og gyldenhvit ved turkist hav som blinker i sola. På vei dit oppdager jeg også hvor noen av «kveldshundene» holder til. Her på havna kryr det av dem. De stormer frem og bjeffer, men trekker seg fort tilbake når jeg ber dem om det.

Floke griper belønningen med alle føtter. Springer og springer i vill fart. Hit og dit og rundt i sirkel. Noen dristige turer innom bølgene før han stormer videre på trygg sand. Hiver seg ned og leker oter hver hundrede meter. Dvs. kaster seg på ryggen og sklir av gårde før han gnir seg frydefullt ned i sanda. Nå er han pur lykke.

Og visst er det herlig her! Burde vel badet, men har ikke med noe skift. Vinden er uansett såpass heftig at man ikke blir alt for varm tross sola som steker.

**Jeg ville havnet på toppen av disse sandklippene om jeg hadde greid å forsere det grønne buskeaset fra borgen og ned.**

Kunne tenkt meg en fortauskafé og en Aperol Spritz på veien tilbake mot campen. Men alt er stengt mellom ett og fem på ettermiddagen. Og særlig på en mandag.

Merkelig. I Portugal var alltid serveringssteder åpne i siestaen. Da kom jo alle folk fra andre virksomheter for å spise og drikke lunsj. Så stengte serveringstedene klokka tre når siestaen var over, og åpnet igjen klokka sju på kvelden. Men her i Italia er absolutt alt stengt.

Etter sju kilometer på hardt underlag, er det uansett godt for Floke og meg å innta hvile og forfriskninger hjemme på campen. For middag får han. Nå er gårsdagens pinlige oppførsel historie.

Og vår historie? Den fortsetter i morgen til nye steder. Tror vi. Hvor har vi ikke blinket ut ennå.

Vi finner ut hva vi vil når dagen er der. Lurer du på stedene i innlegget, så klikk på de røde ordene. Det er linker til mer utdypende beskrivelser.

Reisebrev fra Sicilia: En Reddende Engel i Trafikken

16. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia, HAGEGLEDER and tagged Bobil, bobilturer i Europa, Capo Gallo Nature Reserve, livetmedbobil, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, sferracavallo, sicilia | 6 kommentarer

4. reisebrev fra vår bobiltur til Italia og Sicilia – omringet og fanget.

Englar, fins dom? Ja, faktisk. En reddende engel kom oss til unnsetning i kveld.

Vi sitter fullstendig fast ved enden av en vei nede ved sjøen helt omringet italienske biler. Bak oss er en lang rekke bilister som tuter iltert. Ingen muligheter til å forflytte oss noe sted. Vilkårlig parkerte biler i veien foran oss og på sidene holder oss helt i klemme.

Eneste mulighet er å rygge opp til veien vi kom fra. Det betinger at hele halen med biler bak oss også rygger. Men de bare tuter. Stadig mer iltert. Jan går ut av bilen for å forklare dem situasjonen. Da spretter det frem en høy fyr fra restauranten rett ved. «Bare sett deg inn», roper han til Jan på norsk. «Jeg tar meg av det her!» Så går han bak oss og veiver og dirigerer bestemt og myndig til italienerne. Og de hører etter.

Langsomt får Jan rygget KaràJan opp gata og rundt svingen på veien vi kom fra. Vår reddende engel åpner døra på min side, hopper inn og sier han skal dirigere oss til en bobilplass.

Hvordan havnet vi her?

**I Palermos trange bakgater jakter vi på øko-campen som ikke fantes**

En time etter ankomst i Palermo slipper vi endelig av båten og setter kursen mot en idyllisk økocamp jeg har funnet på nettet. GPS’en leder oss gjennom kronglete, smale gater i bekmørket. Like bekmørkt er det når vi kommer til campen som møter oss med høyt gjerde og stengt port. Her er intet liv.

Det er et stort irritasjonsmoment at de som driver campingplasser ikke kan markere at de er vinterstengte. Evt. nedlagte. Jeg kunne tenkt meg en Area Sosta Camper siden den var så fin i Trento. Ifølge Google MAPs er den meste sannsynlig stengt nå her i Palermo.

Vi orker ikke satse på å komme til stengt port igjen, så jeg finner en camping ved sjøen i Sferracavallo 13 km nordvest for Palermo. Google dirigerer oss fint til vi er ganske nære. Så vil den ha oss til å svinge inn en smal vei omgitt av høye murer. Det er fysisk umulig å tre en stor bobil rundt en nitti graders sving og inn i en så begrenset vei. En hale av italienske biler bak oss skal selvfølgelig inn denne veien og setter i gang med den sedvanlige iltre tutingen når det stopper for oss. Heldigvis tar han bak oss fornuften fangen og flytter seg, så vi får rygget tilbake på hovedveien. Google leder oss videre og ned til en vei som følger sjøen. Og slik havner vi i den fastlåste mølja. Teoretisk sett kunne det funket med denne veien. Men når italienerne helt ubekymret bare parkerer i veien og blokkerer den mens de koser seg på restaurant, går det ikke.

Italiensk kjørekultur, altså. Bare å gjenta, de ser på trafikkregler som bare noe lett veiledende. Og knapt nok det, må jeg legge til.

Vår nye venn, alias reddende engel, hevder at det er slik det må være. Trafikken er så kaotisk at skulle man fulgt trafikkreglene, ville alt stoppet opp.

Vi ankommer vårt første oppholdssted på Sicilia

Vår gode hjelper, som ikke er en engel, men et menneske av kjøtt og blod, heter Tore og er fra Drammen. Han har tilbragt vinteren her på Sicilia i flere år og er godt kjent. Han dirigerer oss trygt frem til Malica Sosta Camper, bobilplassen vi selv hadde prøvd å finne. Det er også her han holder til.

Vi slår følge bort til en nærliggende restaurant. Veldig italiensk. Menyen er pasta og pizza med variasjoner og veldig mye sjømat. Og da snakker vi ikke fisk, men skalldyr, kråkeboller, sjøpølse, knivskjell, blekksprut og mye som jeg anser som mystisk og ikke lar meg friste av.

Det er valentinsdag. Små hjerter ligger strødd på bordene og store hjerteballonger svever over dem. Elskende par er i det romantiske hjørnet og sitter og øser begavelser over hverandre. Et langbord er okkupert av en italiensk familie med minst tre generasjoner. Stemningen er livlig. Jan og jeg safer med pizza, mens vår venn tar pasta vongole. Sistnevnte er en rett jeg også er glad i, men den er slett ikke billig. Prisene her ligger over norske priser. F. eks. 350 kroner for en porsjon blåskjell!

Det blir neppe mye restaurantmat på oss. Men en hyggelig kveld, det har vi. Floke fungerer også utmerket som restauranthund og oppfører seg eksemplarisk. Jeg tar med litt av «innmaten» fra min pizza som han får i belønning når vi kommer hjem. Vi er konsekvente med ikke å gi ham mat ved bordet. Nettopp for å lære ham å være en eksemplarisk restauranthund

Fine omgivelser med mange muligheter

Det er så deilig å ha «landet» på Sicilia. Vi har forlengst senket skuldrene og er klare for bare å nyte og la veien bli til mens vi går. Når man ankommer i mørke, er det spennende å våkne til dagslyset og se hva omgivelsene byr på.

Selve bobilplassen er helt etter vår smak. Liten, med det aller nødvendigste av det vi trenger. Strøm, dotømming, vannpåfylling. Vi har ingen interesse av å betale for luksus vi ikke bryr oss om. Her er i tillegg toaletter, dusj, vaskemaskin, samt et sted for å vaske kopper. Rene luksusen. Rett utenfor går bussen inn til Palermo. Akkurat nå orker vi ikke storby, så det står vi over. Det er kort vei til restauranter og små butikker i begge retninger.

Bak oss rager et høyt og forrevent fjell, Monte Santa Margherita. Det er en del av naturreservatet Capo Gallo . Her er både turstier og klatremuligheter, samt en rik og spennende fauna.

Monte Santa Margherita

Oleander, nespera, palmer og kaktusfiken omgir oss. Her og der står et enkelt eukalyptustre og sprer den friske duften av halspastiller. Kappgjøksyre, malva, ringblomster og andre villblomster jeg kjenner fra Olhão, pryder engene også her. Landsbyen består mest av pittoreske og dels litt slitne murhus i forskjellige farger.

**Kappgjøksyre – god å spise og fin i buketter**

Søndag er hviledag. Men plutselig er Jan borte en god stund. Han har gått frem og tilbake til stedet vi kjørte oss fast i går. Tilsammen to kilometer. Så langt har han ikke gått siden vi var i Tyskland i høst. Det er det jeg sier, vi gamlinger med skavanker trenger varmt klima skal vi holde skavankene i sjakk. Vinterkulda i Norge er ødeleggende for sånne som oss.

Mat og drikke

Floke og jeg velger å ta samme turen som Jan. Jeg har vel hakket mer, for ikke å si ti hakk mer, hedonistiske tilbøyeligheter enn Jan, så jeg legger inn et aldri så lite restaurantbesøk. Jeg har jo også et ansvar for å lære Floke restaurantskikk. Det blir to glass deilig hvitvin og pasta pomodoro. Kråkeboller og sjøpølser frister ikke, men kunne gjerne tenkt meg både kreps og hummer. Men prisene… ! Selv pasta pomodoro, en rett som koster en tier å lage, koster at par hundre her. Nei, det blir nok å lage mat selv og prise seg lykkelig over alle gode, tilgjengelige råvarer. For råvarer er billig her.

Vi handler sååå mye godt på Lidl for under åtti euro. Tre sorter tomater, paprika og grønnsaker. Noen gode oster, gnocchi, to brød, ferdig minestronesuppe, og røkt villaks. Drikkevarer er tre flasker melk, to liter fersk juice, seks flasker vann, et helt brett med øl, fire flasker rødvin, bl.a. Chianti, tre hvitvin og en musserende vin. Gode viner.

Åh, så deilig formiddagsmat det blir! Sprøstekt surdeigsbrød av semulemel dynket med smaksrik olivenolje og salt. Og så de gode ostene, laks og solmodne tomater. Og vin så klart. Jeg har ikke lyst til å slutte å spise.

Værgudene er snille og utkonkurrerer Yr

Det er varmt her. Selv sent på kvelden var det femten – seksten grader, mens dagtemperaturen er oppe i nitten. Det blåser heftig fra nord, og havet fråder vilt. Det er herlig og fascinerende å se og høre på.

I går skulle det regne tretti mm nedbør her ifølge Yr. Det gjorde det ikke, kun to korte skurer på ett minutt. I dag påstår de også at det regner. Men det er oppholds, tidvis sol og god temperatur. Vinden er dog heftig her ved havet. Floke syntes det var skummelt med det voldsomme bølgebruset da vi gikk tur langs havet i går, så i dag har vi gått mellom husene i landsbyen. Da holdt jeg på å daue av varme i mitt eneste ytterplagg, ullkåpa. Jaja, bedre det enn å fryse i hjel i vinter-Norge. Holdt på å daue av sjokk også da Floke varslet huggorm. Han har som kjent innebygget huggormradar. Men så var det bare en gammel lærreim slengt på bakken som slynget seg i ormemønster!

Det er deilig å være her i Sferracavallo og bare kule’n noen dager, Absolutt et sted å være over lengre tid også med perfekt bobilplass, turmuligheter og kort avstand til landsbyen og restaurantene lang sjøen. Men vi tror sør- og østkysten byr på mindre vind. I morgen drar vi videre for å utforske mer av denne vakre øya.

Floke og meg på vandretur i Sferracavallo

Følg med og se hvor neste stopp blir!

Jakten på den gode vin

12. oktober 2025 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged Belstein, Bobil, bobilturer i Europa, Cochem, KaráJan V, Moseldalen, NATUR, reise med hund | 1 kommentar

Reisebrev 5 Campingplatz Happy Holiday i Moseldalen

Noe så ufattelig vakkert som å kjøre vei 416 gjennom Moseldalen! Nesten helt ved vannkanten følger veien elvens kraftige slynger. Landsby på landsby med pittoreske eventyrhus som tatt ut av brødrene Grimms eventyr, speiler seg i Mosel der den flyter så grønn og stille. Små og store skip seiler i begge retninger. Alle er lave for å kunne gå under broer. Mange tar det igjen på lengden. Enkelte er virkelig fasinerende lange.

På hver side strekker bratte åssider med druemarker seg langt oppover. Noen så bratte at en kan undre seg over hvordan det lar seg gjøre å drive dem. De fleste druemarkene er på vestsiden hvor vi kjører. På motsatt side dyrkes det også, men her er det også tett løvskog.

Dette må da være den perfekte tiden av året å nyte dette eventyret av et landskap!

Fargene er helt betagende når det grønne brytes av alle de flammende nyanser av høstfarger. Luften er frisk og klar. Behagelig for oss som ikke liker for mye varme, men varmt nok. Femten – sytten grader. Det er overskyet, noe som er langt mer behagelig enn solskinn når man kjører. For min del generelt bra, da jeg må unngå å få sol i ansiktet.

En smal sykkelvei går mellom bilveien og elva og viser oss at dette er høysesong for pensjonister. Den flate sykkelveien yrer av syklende par med umiskjennelige grå hårtuster under den korrekte sykkelhjelmbekledningen. Det er unektelig også et gode på denne tiden at yrkesaktives feriesesong for lengst er over. Sommers tid er det nok langt mer tettpakket med folk her. Skjønt pensjonistene, som vi jo også er, fyller godt opp overalt.

Høsten er en fin tid for å nyte livets høst. For her står nytelsen i fokus. Moseldalen må vel være Tysklands svar på Italias Toscana.

Vakkert landskap, enorm vinproduksjon og stort fokus på mat og vin. Hver eneste landsby har flere tilbud om vinsmaking. Likeså alle vingårdene. Spisesteder og vinhus er det rikelig av. Hoteller og overnattingssteder likeså i tillegg til alle muligheter for elvecruise.

Dertil er det meget godt tilrettelagt for bobiler. Stellplatz’er og campingplasser tett i tett, samt tilbud om å stå på vingårder.

**kke så verst å campe ved bredden av Mosel. Ha egen brygge og innta middagen akkurat her.**

Cochem var dagens mål. En vakker by som tilbyr gratis bobilparkering ved elven. Vi kjørte likevel noen kilometer til. Gjennom landsbyen Ellenz-Poltersdorf hvor man kan stå på Stellplatz’en til vinhuset Loosen. Etter nok en kilometer ender vi ferden på Campingplatz Happy Holiday. Idyllisk beliggende helt ved bredden av Mosel. Her står vi i vannkanten med egen brygge og store valnøttrær over oss. På motsatt side av elven strekker de vakre åsene seg bratt oppover til Burg Metternich som troner på toppen. Rett bortenfor oss patruljer en liten ferge frem og tilbake til den maleriske dorf’en Belstein.

Vi kuler’n idag etter gårsdagens imponerende vandring. Viruset har ikke sluppet tak i meg ennå, så hvile er påtrengt. Lokalbehandlingen med cellegift i ansiktet og på brystet gjør huden stadig mer sår og smertefull, så formen er ikke optimal, for å si det mildt.

Vi lager middag på kokeapparatet ute og inntar den ved den fredelige elvebredden før vi tar en tidlig kveld.

Dagen derpå møtes med fornyede krefter og eventyrlyst. Vi tar den sjarmerende lille kabelfergen over elven til Beilstein.

Her er ufattelig vakkert! Nydelige bindingsverkshus og andre murhus klynger seg til hverandre opp de bratte smågatene. Mengder av blomster og drueranker omkranser alt som omkranses kan. Bak husene ligger kirken som tar nesten like mye plass som landsbyhusene til sammen. Her er vinhus og serveringssteder tett i tett.

Vi setter oss på terrassen til den aller første restauranten som faktisk også ser ut som den triveligste.

**Floke og jeg på ferga over til Belstein**

Og nå skjer det. Jeg får mitt første glass med nydelig tysk hvitvin. En halvtørr Gewürztraminer som slett ikke smaker søtt som andre halvtørre tyske viner. Jeg har alltid hatt en Gewürtzraminer fra Alsace blant mine favoritter, så det må innrømmes at dette vinvalget ikke var spesielt dristig.

Vi rusler svært rolig rundt i gatene og bare nyter synet. Jeg stikker innom et butikk med vinsmaking og sier hva jeg liker og ikke liker. Altså, tørre viner som ikke er sure og ikke Riesling. Damen gir meg Riesling som heller ikke denne gang setter meg i noen form for henførelse. Jeg ber om å få smake en Gewürstraminer, men hun nekter. Påstår at den er sur så den vil jeg ikke like. Og det kan hun fastslå med sikkerhet, for det er hun som er fagpersonen. Og noen annen vin synes hun ikke jeg skal få smake.

Jeg har mye psykologi i min fagkrets, så da kan vel jeg med samme sikkerhet fastslå at denne damen er sur. Meget sur. Hun synes muligens ikke jeg så rik nok ut til å ofre mer vin på meg. Og jeg som har nye joggesko uten hull og nesten helt ren dongerybukse!

Den bitte lille landsbyen er fort sett ferdig. Plutselig befinner vi oss et stykke opp i åsen, bak den store borgen. Jan er ennå så yr over sin gåprestasjon for to dager siden, at han mener vi må prøve å gå til toppen. Det er ikke noe problem for meg å gå langt, men bratt er verre med dårlig pust. Og for Jan er en slik stigning virkelig tøff.

Men jaggu klarer vi ikke det òg og kan sette oss på kaféen på toppen og nyte turens desidert vakreste utsikt. Vi nyter hver vår skål med suppe også, og et nytt vinforsøk for min del. Et glass Grauburgunder som smaker sur og uferdig løvetannvin. Jeg liker jo ellers viner Pinot Grigio/ Pinot Gris som er samme druetype, så det er litt merkelig. Må være noe med klima og jordsmonn og alder på vinene antakelig. Men da er det ingen tvil om at vi må tilbake til det restauranten vi startet med! Når jeg endelig har oppdaget en god tysk vinm vil jeg i det minste ha ett glass til.

Vi triller lett ned sikksakkeveien fra toppen og like lett opp trappen tilbake til terrassen på den beste og mest sjarmerende restauranten her. Bestiller fluksens et glass Gewürstraminer til meg og en øl til Jan. Han er mett etter suppen oppå toppen, men jeg tar glatt et måltid til. En stor tallerken Fetasalat med masse godt tilbehør. Og en stor skål stekte poteter til.

Floke har blitt en dreven kafégjenger i løpet av turen og oppfører seg eksemplarisk. Dessuten synes alle at han er så snill og søt. Og det har de helt rett i. Han er jo det.

Denne dagen blir det sol og nesten litt i varmeste laget. Vel tilbake på Happy Holiday blir vi sittende ute helt til mørket faller på. Med hyggelig selskap av et meget forelsket tysk par på rundt femti.

Hva fredagen vil bringe, vites intet om. Avgjørelser tar vi som det faller seg. Idag er idag og imorgen er i morgen. Altså en helt annen dag.

**Merking av hvor høyt flommen har godt enkelt år**

Vakker liten landsby denne Belstein

Alt som skjulte seg i mørket

7. oktober 2025 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged Bobil, bobilturer i Europa, Greven, KaráJan V, Koblenz, Moseldalen, NATUR, reise med hund, tyskland | Legg igjen en kommentar

Mandagsmorgentur og ferden videre. Reisebrev 3.

Så flott å oppleve Greven i mandagensmorgenlys! Et grønt område med rik vegetasjon ligger som en liten halvøy ut i Dortmund-Ems-kanalen. Floke og jeg får en herlig morgentur i frisk høstluft. Jeg er i gang med femte behandlingsrunde av tilløp til hudkreft, så halve ansiktet og hele brystet får mer og mer brannsår. Følgelig priser jeg meg lykkelig for en overskyet himmel og sval høstluft som kjøler ned ansiktet og demper smertene. Det er godt å puste og slett ikke rått og kaldt selv om det er vått og overskyet.

Floke springer omkring og stapper hodet godt ned i muldvarpenes jordhauger og snuser intenst. Den grønne kanalen kranses av grønne buskvekster ispedd flammende rød høstfarger. Krossved med røde bær og blader. Spolebusken med gult løv og de fantastiske frøene i sjokkrosa og oransje. Høye berberis med knallrøde dråpeformede bær tett i tett. Langs breddene vokser blålilla steppesalvie og lysende gule nattlys i flatterende samspill.

Nede ved marinaen kan man bli riktig så bereist. Her er man plutselig i Dover og kan ta fergen til Calais i form av en bitte liten kabelbåt.

Nå ser man hvorfor den hyggelige restauranten kalles Beach Bar. Her er anlagt en flott sandstrand med palmer og liggestoler som riktignok er regnvåte nå, men ser hyggelige ut likevel. Floke får et tilfelle av ellevill yrhet og springer rundt og rundt i sanda i vill fart før han uten forvarsel styrter inn i en container med åpen dør. Det viste seg å være restaurantkjøkkenet som matvraket hadde oppdaget. Gudskjelov var det ingen som så verken strandspurten hans eller turen innom kjøkkenet. Men nå må han gå i bånd på resten av turen.

Så følger en kjedelig men heldigvis kort reisedag på motorveien til vi når neste mål, Koblenz, og innstallerer oss på en fin camping som nok er den dyreste vi noensinne har besøkt. Vel, dette er turiststrøk så det holder, så man må vel bare akseptere prisnivået.

Beliggenheten er fantastisk helt ved bredden av der Rhein. Vi har utsikt til store båter som glir forbi og Festung Ehrenbreitstein på toppen over. Like bortenfor oss ender die Mosel sitt lange løp fra Des Vosges i Frankrike i det den renner ut i den mektige Rhinen. Fra campen ser vi taubanen med vognene som glir opp og ned mellom festningen og elvenes møtepunkt.

Vi er så innstilt på ferie nå, at vi bare slapper av resten av dagen. Floke og jeg rusler langs Rhinen hvor jeg beundrer de vakre nilendene som holder til her, mens Floke tar en Ludo og later som om det som er ukjent og mystisk, ikke fins.

Også her er Floke velkommen på restauranten. Det blir enkel og god pizzakveld hvor vi havner sammen med et veldig hyggelig svensk par som er på omtrent samme runde som oss. Imorgen skal vi rusle ferierolig i gamlebyen uten å ha noe annet mål enn å kose oss og ta livet med ro.

Oppdag Tysklands skjulte skatter

7. oktober 2025 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged Bobil, bobilturer i Europa, Friedrichstadt, KaráJan V, NATUR, reise med hund, tyskland | Legg igjen en kommentar

Fra Halden til Friedrichstadt. Reisebrev 1.

Mange har etterlyst reisebloggen min som stoppet brått da vi var på hjemvei fra Portugal våren 2024.

**Markedplassen i Friedrichstadt kranset av vakker** **Hansaarkitektur**

Årsakene er legio, fra ødelagt Mac og gammel bobil som krevde dyre reparasjoner, til gamle kropper som også har hatt behov for vedlikehold av til dels alvorlig karakter.

Bobilen ble endelig friskmeldt i forrige uke. Selv er vi ikke friskmeldte, men henger nå med og har både livslyst og reiseglede. Så nå, endelig, halvannet år etter siste Portugalsvinter, prøver vi oss forsiktig på en halvannen ukes bobiltur til det store utland. Nærmere bestemt Tyskland.

Tyskland har utrolig mye å by på. Dessverre har det mest blitt et transittland vi raser gjennom. Enten for å nå frem til Portugal som ligger så langt unna Norge, eller for å komme oss hjem etter en lang vinter i Portugal. Og hver gang sier Jan «jeg vil så gjerne ha en Tysklandsferie hvor vi har tid til å se litt av dette landet som har så mye historie og kultur som er verdt å oppleve».

Før andre verdenskrig var tysk fremmedspråket det var mest vanlig å lære i Norge. Begge mine foreldre snakket godt tysk. Jeg vokste opp med høytlesninger av tyske dikt. Bl.a. «Der Erlkönig» av Johan Wolfgang von Goethe som jeg var helt betatt av som barn. Og også lærte meg å spille på piano etter hvert. I det hele tattkan Tyskland vise til et fabelaktig repertoar av forfattere, diktere og komponister. Samt nydelige gamle universitetsbyer og vakre Hansabyer.

Noe har vi dog fått med oss tidligere i dette gigantiske landet. Trier, Tysklands eldste by i enden av Moseldalen. Og den gamle universitetsbyen Göthingen hvor det ofte passer med en overnatting på den hyggelige Stellplatz’en der.

Likeså Neuendettelsau hvor samboeren til en av Jans søstre er fra, samt den vakre byen som har prydet forsiden av så mange skoletyskbøker i Norge, Rothenburg ob der Tauber.

Selv er jeg også glad i den tyske landsbygda. Tyskland er et gigantisk jordbruksland. Jeg elsker alltid å se hva som dyrkes i andre land, hvordan hagene ser ut, hvilke vekster jeg kjenner igjen fra Norge og hvilke som er nye og spennende for meg. Det er så utrolig hyggelig å kjøre gjennom de tyske «Dorf’ene» med pittoreske hus og frodige hager.

Lykkeligvis får vi ha med oss vår elskede fosterhund Floke. Han er forlengst preparert for utlandet med rabiesvaksine, men har ennå til gode å oppleve det. Sverige regner vi ikke med. Vi bor jo praktisk talt i Sverige.

Vi starter med friskt mot i retning Halmstad fredag 4.10. Underveis kommer vi på alt vi har glemt, da bobilen har vært rensket for alt innhold pga. lekkasje. Men mottoet er, har man kredittkort, pass og mobiltelefon, berger man alltids. Vår vane tro har vi ikke bestilt noen ferge. Vi vet jo aldri om vi får surret oss ferdig til å rekke noe til en bestemt tid. Først når vi nærmer oss Halmstad, går jeg på nettet for å bestille plass på fergen til Grenaa. Alt utsolgt. Neste dag? Ingen ferge. Kielferga? Alt for dyr. Ystad? Ingen ferge til Tyskland. Vi sjekker både det ene og det andre og ender opp med Gøteborg Frederikshavn. Dobbelt så dyr som Halmstad Grenaa, og det blir lengre å kjøre. Det får så være. Nå skal vi endelig ha ferie etter en lang og krevende periode i livet vårt.

**Floke vet å innrette seg. Jo flere som koser med ham, desto bedre er det. Her på fergen Gøteborg-Frederikshavn**

Det blir en hyggelig fergetur. Vi tas imot av en vertinne som ønsker velkommen og viser vei til salongen for oss med kjæledyr. Floke er oppskjørtet over alt det nye han opplever, men veldig glad. Hans første store fergetur går strålende, tross en god del sjøgang. En hel høyskoleklasse med unge jenter veksler på å kose med ham, så han er helt i sitt ess.

Sløve som vi er, hadde vi ikke fått med oss at uværet Amy var i vente, men vi møter litt av det nå. Følgelig kjører vi et stykke sørover i Danmark om kvelden i håp om å komme unna det verste før vi parkerer for natten med rumpa mot vinden.

Neste dag preges av pøsregn, men avtagende vind. Vi kommer oss velberget til vårt første mål, Friedrichstadt. En nydelig Hansaby som er på UNESCO’s verdensarvliste. Været er helt merkelig og veksler mellom de voldsomste regnskyll som varer noen minutter, og strålende solskinn. Vi får til å oppleve denne vakre, gamle byen uten å bli søkkvåte.

**Vidunderlige farger på de gamle Hansahusene**

En flott Stellplatz ligger bare et par minutters gange unna. Her er alt man trenger av fasiliteter. Ikke bare dotømming og vannpåfylling, men også strøm og sanitærbygg med dusjer og vaskemaskiner.

Floke er så utslitt av alt han har opplevd at han ikke letter på hodet når vi etterlater ham alene i bobilen om kvelden og rusler til en restaurant nede ved markedsplassen.

Utrolig nok kommer vi oss både til og fra restauranten i oppholdsvær, mens regnet styrter ned resten av tiden.

Hva gjør vel det? Bobilen er tett igjen, og varmen virker. Som det A-mennesket jeg er, sovner jeg allerede halvni, omtrent like sliten som Floke som har ligget og varmet opp senga for oss.

14. Um inverno horrível

13. mars 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged algarve, bobilturer i Europa, hiking, miljø, motorhomelife, NATUR, portugal, spania | Legg igjen en kommentar

Som vanlig har vi kost oss og hatt noen nydelige vintermåneder i Olhão og Ria Formosa. Et vidunderlig område hvor det er godt å være om vinteren. Her er naturen herlig, det er et ekte og levende portugisisk samfunn, og vi har mange gode venner her. Normalt tilbringer vi fire måneder her nå som vi bor i Halden. Da vi bodde i Trondhjem, var vi her enda lenger. Nå drar vi hjem etter bare vel tre måneder.

Enkelte år i menneskehetens historie ses tilbake på som ett, eller flere , anno horribilis. I ens eget liv kan det òg skje i tunge stunder at man ser tilbake på en periode av livet og opplever at det har vært en spesielt tøff tid.

I mine dystre stunder ser jeg tilbake på denne vinteren som en inverno horrível. Vi elsker Algarve og Portugal og har egentlig på alle vis, et godt liv her. Så det er nesten pinlig å klage over noe som helst når en sammenligner seg med dem som virkelig har det tøft rundt om i verden. Men læll, som vi trøndere sier. Det får bare være pinlig.

Vi reiste av gårde to dager etter at min uunnværlige Ludovovs døde. Sorgen var voldsom og er sterkt til stede ennå. Jeg var nærmest syk av sorg de første par månedene, selv om jeg gjorde mitt beste for å skjule det. Vårt eldste barnebarn kom for å være med oss i julen. En gledelig avsporing som vi så veldig frem til. Hun også. Og så blir hun liggende syk hele ferien. Deretter blir Jan syk, og deretter jeg som får lungebetennelse. Normalt blir jeg frisk og sprek når jeg er i Algarve, men nå har jeg long covid på lungene. Dessverre ser det ikke ut til at Algarves helsebringende luft kan bøte for det.

Det blir ofte vitset om at blondiner er dumme. Det er vel rimelig lite dekning for å hevde det. Derimot er det dekning for å si at vi blondiner ofte har lys hud. Så lys at vi kanskje ikke burde være ute i sola. Jeg er et friluftsmenneske som bare må være ute. Ikke for å ligge å sole meg, det synes jeg er ulidelig kjedelig. Men jeg trenger å være ute og være aktiv. Da trår søren meg skjebnen til og gir meg en kronisk hudplage som heter aktiniske keratoser. De må fjernes etterhvert, ellers utvikler de seg til en alvorlig form for hudkreft. Jeg ble behandlet hjemme i Halden ifjor, og nå må jeg sannelig gjøre det her også. Her skjer det ved hjelp av flytende nitrogen, så jeg har hatt «brannsår» i ansiktet og på brystkassa i lengre tid. Må alltid ha ryggen mot sola og bruke stygge hatter og en seig og ekkel spesialkrem. Men som far min alltid sa, man får ta dagen som den er. Jfr. reisebrev 11. Så jeg går mer påkledd enn vanlig og bader til og med iført hatt og skjerf og digre solbriller. Ser helt urkomisk ut, men noen må jo bidra til den allmenne underholdning. Det er strengt tatt ikke så mye å le av her i verden. Så alle monner drar, som musa sa, da hun pisset i havet.

Vel, alt går. Men så var det dette fallet da, beskrevet i reisebrev 12. Jeg nektet å ta det alvorlig. Vil helst være litt tøff og ikke la noe stoppe meg. Særlig ikke nå som vi ikke har egen bil, og jeg bare kommer meg opp i fjellene om noen andre vil kjøre dit. Det er en ribbensbrist som ikke slutter å gjøre vondt siden jeg har kronisk astmahoste. Og endel av sårene er dype og sterkt infiserte. Styret med sårstell, spesialbandasjer og antibiotika og fanden hans oldemor pågår ennå.

I samme slengen som den relativt tøffe hudbehandlingen, viste det seg at det seg at det òg var en liten tumor på nesen. Av det litt snillere slaget. Men bort måtte den. Så ble det en liten operasjon siste dagen i Olhão.

Og ellers? joda, det er dem som har hatt langt større og tøffere helseutfordringer enn oss denne vinteren. Vi har bistått som best vi kan både med hundepass og forsikringsproblemer og hva det nå enn har vært.

Nå er vi rett og slett slitne. Ikke kan jeg bære noe, ikke kan jeg bade og strengt tatt ikke gå lange turer heller. Selv om jeg har gjort det likevel. Nå lengter vi hjem. Til hus og kjøkken og god seng og bad og snikkarbod og malersaker og hage og alt som holder pensjonister aktive. Paradoksalt nok vil vi komme oss hjem for å hvile ut etter denne vinteren.

**Koser oss på restauranten på Mikki’s Place. Her kan man virkelig slappe av.**

Først kjører vi til Mikki’s Place to Stay. En vidunderlig camping helt i vår ånd. Skikkelig hippieplass. Folk i alle aldre, mengder av kunst over alt, og møbler og annet basert på gjenbruk og resirkulering. Like mye hunder som mennesker i restauranten. Sekstitalls-musikk på høyttalerne. Ute er det lamaer, sauer og geiter.

Det er vakkert over alt med nydelige hager og et basseng kamuflert som en lagune. Kanskje skal vi være her neste sesong?

Her bare koser vi oss og henter oss inn igjen. Været er ikke noe å skryte av. Det er meldt regn langs kysten i hele Portugal, Spania og Frankrike. Våre planer om en rolig hjemtur langs kysten, innlagt en tur innom Europas lengste hengebro, Arouca-broen, blir skrinlagt. Etter å ha overlevd hengebroen beskrevet i forrige reisebrev, er jeg mer enn hippen på denne 516 meter lange broen som henger 175 meter over elven Paiva.

Det blir ikke denne gang.

Så blir det Spania likevel

Vi tar en 180-graders sving og styrer rett øst mot Spania og sol. Sol? Vi havner i snøstorm i nærheten av Sierra de Huétor. Vi kommer neppe til å oppdage sjarmen med Spania. Snøstormen er forbipasserende og artig. Ellers er det brunt og vissent. Tørt og støvet. Søplet flyter langs veiene. Vi føler oss i grunnen litt hjelpeløse her. Dette er ikke vårt land. Ikke Solkysten i hvert fall. Bråket masseturisme overalt. Vi klarer å kose oss og slappe av et sted mellom Albir og Benidorm siden vi treffer hyggelige venner her. Gode venner er noe av det fineste med dette bobillivet. Støv og forsøplete områder til tross, man kan ikke være tungsindig sammen med en gjeng herlige nordlendinger. Da sitter latteren løst. Gode minner skapes i slike gylne øyeblikk.

Men ellers er alt så diametralt annerledes enn vårt grønne, vakre og fredelige Portugal. En tur inn til Benidorm bare forsterker vår opplevelse av Spania. Hav, strand og himmel er fint. Og det er en del tøff arkitektur her. Men stappfullt av støyende turister. Det er verre enn å være på et stort kjøpesenter. Alle som kjenner meg, vet at kjøpesentre er skrekkvelde for meg. Et par glass Alvarinho hjelper noe, men ikke nok. Jeg trenger mer natur og stillhet for å komme meg.

**Er noe pent i Benidorm også. Den særegne øya, himmel og hav, palmer og måne**

Som vanlig når jeg er sliten, gjør jeg enda mer dumme ting enn ellers. Jeg oppbevarer alt av mynter og eventuelle sedler en liten stoffpose. Gidder ikke å bruke lommebok. På Mikki’s Place tømte jeg hele posen utover gulvet i restauranten. Sammen med en del andre ting. Mynter trillet overalt, så det var håpløst å finne igjen alle. Jan satt bare og lo og syntes det var ustyrtelig komisk. Han var ikke alene om det.

En liten stund ble det en vinterhobby å perle armbånd. Det varte ikke så lenge. Måtte jo sitte i ro. Men en stor eske med alskens perler, fint sortert, har jeg i bilen. Nå er den ikke sortert lenger. Den klarte jeg å tømme på hodet, så her er perler i hvert eneste lite hulrom. under seter og matter.

Alt bandasjestyret rundt foten, lå i fotenden av senga i går. Det jeg tror er småstein og grus og koster vekk fra madrassen, (veldig logisk å ha det i senga), er sårskorpene som er revet løs. Ellers sover jeg dårlig og lite, men dette greide jeg sannelig å sove meg gjennom. Når blod er vasket vekk og sårstell og bandasjering unnagjort, er det tid for frokost. Yoghurt med nøtter og bær. Har kjøpt et stort spann gresk yoghurt. Men hva skjer? Det hopper liksom ut av kjøleskapet og lander på hodet på gulvteppet. Lokket fyker av, og det er yoghurt overalt. Dog nok igjen til at jeg kan få i meg frokost uten å spise fra gulvteppet.

Så er det tid for å fylle den store dosetten med medisin for de neste ukene. Jeg bruker en del av det. Et nødvendig herk å legge alle pillene i dosetten, men jeg gjennomfører med glans. Frem til den skal lukkes igjen. Da går også denne på hodet, og alle pillene ender i eneste mølje. Jeg føler meg omtrent som Askepott må ha gjort da den onde stemoren tømte erter og annet utover gulvet og ba henne sortere alt.

Men man må bare le. Det er så mye bedre enn å gråte. Latter gjør godt.

Når det er noenlunde ordnet etter alle mine tabber, sier vi adjø til fine venner og setter kursen mot Valencia. Det er faktisk en fin by med litt naturområder i utkantene. Vi besøkte en grønn og hyggelig camping der ifjor. Der er det dessverre fullt nå, så vi må jakte på et annet sted.

GPS’n lurer oss inn i gågater og torg og et folkemylder av en annen verden. Her er det slett ikke lov til å kjøre. Særlig ikke med bobil. Lykkeligvis klarer Jan å manøvrere oss ut av elendigheten før folk blir alt for sinte på oss. GPS’en blir slått av før den fører til mer elendighet. Jeg geleider oss ved hjelp av kart frem til gratis bobilparkering øst for Valencia. Og hvem treffer vi der om ikke vår gode venninne Sandie. Tøffe Sandie som reiser rundt overalt med bobilen sin og møter all verdens spennende mennesker. Nå er det markeder som gjelder hvor hun selger tiaraer og hårbånd som hun lager. Hun har vært så travel at vi knapt har sett henne i Olhão denne vinteren, så dette er ekstra hyggelig.

En vag plan om å bese Valencia skrinlegges. Orker ikke mer by og folkemylder nå. I morgen peiser vi videre så langt Jan orker å kjøre. Så får vi se hva jeg kommer til å tømme ut i morgen.

Fant forresten noen poteter under bordet mens jeg plukket perler. Dem var det ikke jeg som hadde mistet. Så Jan gir da sine bidrag til tabbeunderholdningen han også. Og godt er det. Jo mer latter, desto bedre.

13. The end of living and the beginning of survival

10. mars 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged algarve, avesdeportugal, birds, birdwatching, Bobil, bobilturer i Europa, Climate change, fotturer, hiking, miljø, motorhomelife, NATUR, rota do Monte da Águioa, Rota do Passadiço do Barranco do Demo | Legg igjen en kommentar

Min gode vandrervenn John guider gjerne alle som ønsker å observere fugler. Kunnskapsrik og raus som han er, deler han sin erfaring med alle. Forleden hadde han med seg en gruppe til Vale do Lobo og kom hjem dypt skuffet:

«Well, I went to Vale de Lobo. Over the years I have visited the main inland lake perhaps 70 times. I have never recorded less than 30 species of birds on any visit, other than my last two visits; 6 and 3 respectively. I can report similar comparisons to the Ria Formosa below us. Birds I once saw in hundreds and thousands I see 3 or 30 respectively.

So for those climate deniers, I can tell them we are experiencing environmental collapse as Chief Seattle once forecast, the end of living and the beginning of survival. I am heartbroken.»

Jeg går Rota do Monte da Águia for andre gang denne sesongen. Nå med vandrervenner fra Tromsø. Ingen rovfugler er å se. Noen få småfugler, men ikke som normalt. Sommerfugler og bier, takk og lov. Pollinerende insekter har i hvert fall nok å ta av her i dette blomsterrike landskapet. Dermed også mat for insektspisende fugler. Men hvor er de?

Dette er en perfekt turløype i Calderãofjellene. Fin lengde, rundt tretten kilometer. Passe anstrengende med mye opp og ned. Gikk hundreogtjue etasjehøyder oppover. Landskapet er variert og vakkert og byr på strålende utsikt i alle himmelretninger. Floraen er frodig og fargerik. Siden løypa ikke er merket, er det ekstra fredelig her. Til dels gjengrodde stier tyder ikke på at det vandres ofte her. Grusveier egnet for terrengbiler, er også en del av løypa. Hylser fra haglpatroner ligger strødd.

Fraværet av fugler og synlige spor etter dyr, er påfallende og trist.
Klimaendringer og industrielt landbruk med monokultur har nok større betydning for tap av artsmangfold enn skyteglade jegere. Men sistnevnte er heller ikke skyldfrie. Her er det tillatt å jakte torsdager, søndager og alle bevegelige helligdager. Tradisjonelt startes jakten tidlig om morgenen med felles frokost og dram før man begynner å skyte. Kaniner og rapphøns, men «ingen som befinner seg over femti meter opp i lufta». Vel.

Det finnes jegersmenn som er hedersmenn. Som far min var. Man skal skatte av naturens overflod, sa han. Overflod, merk ordet. Er det ikke overflod, skatter man ikke. Naturens kjede, sa far min, måtte aldri ødelegges. Da går det galt. Han tenkte som Chief Seattle.

Jakt for matauk forstår jeg, så lenge byttet fins i overflod. Jakt for gleden ved å drepe, kommer jeg aldri til å forstå. Småfugler og ekorn, hvordan kan noen frydes ved å plaffe dem ned? Troféjakt, rikfolks ufyselige lek med dyreliv, er motbydelig i n’te potens.

Det er ikke til å unngå at tanker om hvordan mennesker ødelegger natur og mangfold kverner i hodet når man er ute på vandring. Man ser endringene og har god tid til refleksjoner. Aldri har mennesket hatt så mye kunnskap som i dag. Likevel ser vi dette fraværet av visdom i handlingsvalgene som tas.

Vandreturene er likevel herlige. De gjør godt for kropp og sjel. Takket være mye regn denne sesongen, er det frodig og vakkert i åser, fjell og daler her i Algarve.

Rota do Passadiço do Barranco do Demo

Det nyter John og jeg på vår siste felles vandretur denne sesongen. Turen vi har gledet oss sånn til, men ventet med å gjennomføre siden planen var å gå den sammen med Wilma. Hun ble forhindret fra å komme ned sist på februar som planlagt. Da må vi bare gjennomføre nå likevel.

En lang løype med trappetrinn og hengebru stod ferdig i Alferce 21.10.23. Den består av tilsammen 578 trappetrinn i de bratte åssidene og en femti meter lang hengebru over Djevelravinen. Hengebroer har alltid vært en stor utfordring for meg som har høydeskrekk, så jeg har gledet meg vilt til denne utfordringen. Ekstra utfordrende er det at jeg ikke kan gi etter for min trang til å klamre meg fast. Fallet jeg hadde for en uke siden, var ganske stygt. Det ga meg mer skader enn jeg var villig til å innse. Brist i et ribbein og forslåtte muskler gjør det både vanskelig og lite tilrådelig å bruke venstrearmen. Men sannelig har jeg ikke så mye høydeskrekk som jeg tror. Det går helt fint å forsere broen så lenge jeg ser rett frem. Noen yogatriks om balanse hjelper godt. Alle trappetrinnene er derimot mer utfordrende når lungene ikke virker som de skal.

Løypa vi følger, er på bare seks kilometer, inkludert via ferrata’en. En fabelaktig tur. På et vis hardere enn mange av dem som er dobbelt så lange. For her er ingen variasjon. Etter via ferrata’en, er det bare nedover. Nedover, nedover og nedover. Helt til dalbunnen. Hardt for gamle knær å holde balansen på rullende småstein. Helt i bunnen av dalen kommer belønningen i form av et frodig og grønt elvelandskap. Endelig er det fuglesang å høre. Sangen akkompagneres av det rislende vannet. Sollyset siles gjennom grønt løvverk og lander små pletter av gull på store bregner. Mistenkelig lik vår hjemlige største bregneart, einstape. Jeg observerer både norsk skyggesildre og de engelske bluebells sammen med mer typiske portugisiske blomsterarter.

Plutselig kommer en ellevill portugisisk vannhund stormende og snor seg mellom beina mina. Så lykkelig og glad. Endelig fant jeg deg, sier hele den glade kroppen. Så vidunderlig og god den er! Men dessverre er det en eier lenger oppe i stien som roper og vil ha den med seg. Selv om vovsen sier den vil være med meg, og jeg sier det samme til eieren. Som tydeligvis mangler humoristisk sans.

Så vi vandrer videre uten hund og må begynne å krysse elven. Slett ikke lett. Strømmen er stri, og det første krysningspunktet er bare noen tynne, ustabile stokker. Neste punkt byr på noen steiner som John spretter over på ungdommelig vis. Med innstillingen: “I don´t have a good balance anymore. But my motoric memory has.” Min motoriske hukommelse sier at jeg aldri har hatt god balanse. John ikke er redd for å falle og hopper lett på steiner. Livredd for å måtte vasse i iskaldt vann. Jeg er motsatt. Livredd for å ramle og slå løs hofteprotesene. Kaldt vann, derimot, er piece of cake for meg. Så jeg vasser.

**Det er rent forunderlig å se hvor mye vann forskjønner landskapet. Men så er det også det mest livsviktige vi har. Men ingen meneskerett ifølge den skrekkelige sjefen for Nestlè!!!**

Deretter går det oppover. Oppover, oppover og oppover. Du verden så glad jeg er for at vi tok den lange løypa nedover med sola i ryggen. Det er godt å ha vandrende skygge nå. En slik uendelig stigning er tung og varm. Det hjelper med skyggen fra store korkeik. Fint å stoppe og ta litt bilder så man får en pust i bakken når det kjennes som stigningen aldri tar slutt.

Men det gjør den jo. Der er ingen himmelstige. Og sannelig har ikke John vært forsynlig nok til å sørge for belønning. To iskalde Sagres fra fryseren hans er medbragt i hver sin grillvott. Rett og slett herlig.

For oss blir dette en verdig og fin avslutning på sesongens felles vandreturer.

Vel hjemme har noen av de enestående nordlendingene laget en kjempeporsjon med Husøygryte. Dvs. klippfiskgryte, og invitert en hel gjeng på middag. Så utrolig snilt. Dessverre inneholder den bacon, så jeg deler mine rester av min Bacalhão com nata med John, før jeg blir med på sammenkomsten. For mat må man ha etter en anstrengende tur i Algarves fjell.

Nå går det mot slutten av denne sesongen og oppbruddsstemningen begynner å bre seg. En annerledes sesong som har budt på langt flere utfordringer enn tidligere.

Mer om det i neste blogpost.

**Pedra brancas, hvite berg, uvanlig farge her**

12. Boa Vista og Sete Fontes

29. februar 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged 7 Fontes Trail, algarve, AllTrails, Barrocal, Boa Vista Trail, Bobil, bobilturer i Europa, Fonte Benémila, fotturer, hiking, landskap, miljø, NATUR, portugal | Legg igjen en kommentar

Jeg har vel ikke skrevet om frieren min før. Geitebonden som bor et sted langs Boa Vista- løypa. En herlig vandrerute i Guadianaområdet. Forrige gang jeg gikk denne runden, var i mars 2020. Like før covid jaget oss vekk fra Portugal. Når jeg ser tilbake på mine Portugalskildringer, ser jeg at jeg stoppet brått å skrive i den tida. Min beste venninne og kona til min vandrerbror John, døde brått og uventet i desember 2019. Antakelig av covid, har man skjønt. Det ble vanskelig å skrive etter det. Jeg var så altfor trist. Livet gikk likevel videre.

Men altså. Frieren min. Min beste venninne i Norge og mannen, var her på den tida. Mars 2020. De er henholdsvis ti og elleve år yngre enn meg og veldig spreke. Når de kommer, er det fotturer som gjelder. Hver dag. Boa Vista, fin utsikt, ble en av turene vi tok. Og her møtte vi denne lille, søte bonden. Antakelig på min alder. Han ble, som mange av dem jeg støter på, veldig glad når jeg kunne snakke litt portugisisk. Mer enn glad. Han ble riktig så yr og ville vite om jeg var gift. Strengt tatt er jeg ikke det, siden jeg lever i samboerskap, så han begynte å legge ut om gården sin. Viste hvor fine geiter han hadde og la ut om alle blomstene i området og hvor nydelig det ble etterhvert når de blomstret for fullt. Han hadde hatt en kone som rømte til Spania, så han var rimelig klar for en ny. Og så begeistret over barna mine. Altså vennene mine. Det var ikke fullt så flatterende at han anså dem for å være ungene mine. I hvert fall måtte mannen til venninna mi, som også er blond, være sønnen min. Bonden var absolutt sjarmerende siden han var blid og åpenbart glad i dyr og natur. Men er det slemt å si at ekstremt skitne klær, et forfallent småbruk og en mer enn mistenkelig antydning om verdens største pungbrokk ikke er like sjarmerende?

Vel, jeg har uansett min livsledsager for livet og trives mer enn godt med å leve og bo i Norge og nyte Portugal i vintermånedene.

Nå går jeg Boa Vista Trail med John, Sjefen og Schäfermams. En lett løype på ni – ti kilometer. En passelig blanding av ruralt og naturlig landskap. Nydelig vegetasjon med brødfrukttrær, korkeik, mengder av cistus, duftende urter og andre blomster. Det går opp og ned som alltid i Algarves varierte topografi. En fin rute å gå med hunder siden vi gjentatte ganger krysser elva Rio Seco. Den tørre elva. Men den er slett ikke tørr. Hunder og mennesker kan avkjøle seg her. Noen har lagt ut på AllTrails at det var skummelt på grunn av aggressive hunder, så de måtte snu. Jeg tror neppe de var i stand til å lese hunders mer enn tydelige kroppsspråk. Her er ingen farlige hunder. Kun hunder som vil sjekke om de forbipasserende er ok. Som hundene til geitebonden. For sannelig er han her fortsatt. Sitter så blidspent og fornøyd utenfor der han bor med geitene omkring seg. Alle hundene stormer mot oss og schäferen for å sjekke om vi kan godkjennes.

Visst kan vi det. De vennlige gjeterhundene trekker seg tilbake, og frieren min og jeg får en aldri så liten passiar. Hyggelig for oss begge, men jeg lar det bli med det. Tror neppe han har skiftet klær siden sist. Ei heller fått noen form for behandling for sitt før omtalte gigantiske brokk.

Utsikten fra Cerra da Boa Vista er som alltid strålende. Vi ser havet i mange retninger og Spania ikke så langt unna.

På denne turen har jeg vært ekstra påpasselig med å sørge for at John inntar nok drikke og næring. Litt kyniske tanker er det bak min omsorg, for jeg vil at vi skal spise lunsj i Tavira. Hvilket vi gjør. Dog etter en lengre vandring som skyldes at jeg totalt mister ethvert begrep om himmelretningene, og hvor vi befinner oss i verden. Prøver å unnskylde meg med at Sjefermams skulle få en sightseeing i Tavira, hvorpå hun repliserer nokså tørt- «Tror du jeg ønsker sightseeing eller mat så snart som mulig etter en slitsom fottur?»

Vi blir mette til slutt på den irske puben ved elva. Og jeg kan virkelig ikke noe for at nord blir til sør og vest til øst i hodet mitt. Det er bare sånn jeg er.

**En grønn og vakker løype avsluttes med en Sagres**

Fra Guadiana til Barrocal.

Hva med et gjensyn med de syv kilder (Sete Fontes)? Vi tar den turen også vi. De tre vandrende musketerer. Sjefen må vel være d’Artagnan da. Selv har jeg gått den løypa mange ganger. Stort sett alltid ved å legge til Fonte Benémola runden.

John har kjøpt seg Samsung smart watch og strever fælt. Hvorfor ikke fitbit som er så mye enklere? Det blir et underlig styr når vi skal av gårde. Om Jan og jeg er familien Glum når vi skal reise, så er de tre musketerer verre. John har glemt at vi skal på hiking, og Sjefermams har forsovet seg. Jeg drikker min Chá tilha, lindeblomstte, på campens snackbar, mens John springer hjem etter ryggsekk og mer klær. Sjefermams må ha en oppvåkningskaffe før vi går til bilen. Men så må hun kjøre inn i campen og hente solbrillene hun har glemt. Som viser seg å ligge i bilen.

John har lastet ned AllTrails og vil vite hvordan vi finner utgangspunktet med den. Og insisterer på at vi kjører dit AllTrails vil, så han får øvd seg på det. Selv om det er en lang og kronglete bilsykevei oppover mot Qurençia. Det er så mye enklere å kjøre til Fonte Benémola og gå derfra

Etter å ha fulgt en smal vei hvor den store varebilen så vidt kan passere, er vi ved utgangspunktet hvor AllTrails vil ha oss. Ingen parkeringsplass, men det lar seg gjøre å stå på kanten av en grønn eng med lilla erteblomster. Like ved en av kildene. Poço Novo, som betyr ny brønn.

Jeg har aldri klart å finne de angivelige syv kilder løypa følger. Denne gangen skal jeg gå hardt inn for å se om de virkelig er der.

Det er iskald nordavind når vi begynner å gå. Selv jeg synes det er kaldt og er rask med å få på meg en tynn vindjakke. John stiller med kun fire- fem lag klær i dag og må låne ullgenseren min om han skal klare å fortsette. Men så er vi glade og fornøyde i gang og stimer av gårde.

Oppover og nedover og oppover igjen som alltid når en kommer seg unna kysten. Sjefen er yr av glede og spurter omkring. Vi har vendt oss til å snu ryggen til når førti kilo ellevill schäfer vil uttrykke begeistring ved å hoppe opp på oss og slikke oss på nesen. Skikkelig ulvemanér, noe som er veldig søtt, men dog litt i heftigste laget. Derimot er jeg ikke forberedt når han tar en Ludo og kommer stormende bak meg med en stor stokk i kjeften. Så jeg slenges elegant fremover og tar nedslaget med hele meg mens jeg skurer nedover grusen. En stakket stund tror jeg hele meg er brukket, men ukrutt forgår ikke så lett. Riktignok gjør det sabla vondt, men etter å ha spylt vekk litt blod og fått på en knebandasje, er jeg fit for fight igjen. Jeg gir meg ikke så lett.

**Naturen langs elvebredden i Benémoladalen er eventyrlig vakker**

Turløypene i Guadiana-distriktet preges av oliventrær, korkeik, blomstrende åser og havutsikt. Her i Barrocal er vegetasjonen noe annerledes. Langs elveleiene er det tett vegetasjon med storgravmyrt i hoftehøyde og svære, blomstrende busker med krossved, tamarisk, oleander, hvit poppel og pil.

**Storgravmyrten er fabelaktig her og settes pris på av sitronsommerfuglene**

I dette tette grønnsværet trives småfuglene. De synger så fint her vi går. Men de små vannskilpaddene, oter, mungo og annet som angivelig lever her, har jeg aldri sett, dessverre.Derimot fant jeg en albino pytonslange ved elvebredden her for fire år siden. Det er min mest eventyrlige oppdagelse. Den hører slett ikke hjemme her, så jeg varslet Recoverysentret for ville dyr og fugler like ved campen. De sendte ut «bombeiros» fra Loulé som fikk fanget den og bragt den til senteret. Der fikk den mat og stell før den fikk nytt hjem i dyrehagen i Lagos.

**Da jeg fant pytonslangen ved Fonte Benémola**, **5.3.2020**

Store brødfrukttrær og korkeiker følger deler av løpa. På de mer åpne områdene fulle av kalkstein, trives timian, rosmarin og de rosablomstrende grey leaved cistus. Innimellom er det små orkidéer og diverse liljer. Overalt er jord og småstein intenst terrakottafarget. De åpnere partiene på østsida av Benémola-elva er nydelige med kontrastene mellom terrakottarød grunn og de grålige kalksteinene. Formet av vann og erosjon til myke, underlige former. På toppen er utsikten strålende vestover mot Monte Rocha da Pena som skimtes helt i det fjerne. Stigningen opp Benémodalen er lang og slitsom og veldig passende for en Sagres-pause. Men de to halvfrosne ølflaskene med Sagres John hadde vært forsynlig nok til å ta med, er gjenglemt i bilen.

**Den lange stigningen bor tas som oppoverbakke. Elsker de vakre kalksteinsformasjonene på toppen**

Vi nærmer oss slutten av runden og kommer inn i et lite boligfelt. To unge schäfere kommer stormende mot Sjefen vår. Halene logrer De virker vennlige og trekker seg tilbake etter en stund. Idet vi rusler videre, finner den ene ut at hun skal være stor og tøff og stormer etter og angriper Sjefen. Han er stor og sterk og kan forsvare seg, men er like vennlig og snill som Ludo var, så dette kom nok litt bardus på ham. Vi damene brøler og får jaget den litt unna. Når John tar frem sitt dødsvåpen, en sprayboks med Axe, eller hva det nå er, er slaget tapt for angriperen som springer hjem igjen. Stakkars vovsen vi går med, fikk nok en støkk. Han ble så med seg at han ikke ville bære leken sin på flere hundre meter. Den som han ellers elsker å bære på hele turen.

Vel tilbake ved bilen er vovsen sliten og legger seg rett ned i gresset. Mens Sjefermams sørger for belønning til oss to som synes en Sagres gjør godt. Sannelig har ikke hun kjøpt to Sagres og lagt i en kjølebag bare for å være snill med oss. Selv er hun sjåfør og nøyer seg med en cola. Vi er skjønt enige om at dette var en nydelig tur. Akkurat passe lang synes de andre to. Selv skulle jeg gjerne lagt til sløyfen med Benémolarunden og fått fem kilometer. Til. Men måtte bøye meg for overmakten som nektet.

Drøyt ni og en halv kilometer gikk vi, beretter AllTrails. For jeg har glemt å starte «Hike» på min Fitbit i alt styret med Johns nye smartklokke. Hvor han heller ikke har startet «hike». Ei heller startet han navigeringen på AllTrails, så han har til sin fortvilelse ikke registrert løypa noe sted. Sannelig ikke lett å være en moderne vandringsmann med digitale duppedingser.

Fotturen i nydelig landskap var nå uansett en herlig opplevelse for de tre musketerer og d’Artagnan. Sekken min er full av timian, salvie og noen nydelige blomster. Og jeg så en søt firfisle som sprang av gårde.

Men fant jeg syv kilder? Ja, faktisk. Fonte Poço Novo og Poço Velho, altså den nye og den gamle brønnen, ligger rett ved siden av hver andre. Deretter fulgte Fonte da Silva, Fonte da Cerça Nova, Fonte da Benémola, Fonte do Olho da Benémola og Fonte das Vinhas til slutt.

Nå gleder vi oss til neste tur. Hvor enn det nå blir.

11. Det humper og går, sa gubben

26. februar 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, Ilha da Culatra, Ilha do Barrilo, ilha do farol, motothomelife, NATUR, portugal, strandliv | Legg igjen en kommentar

Gubben var faren min. Hans livsmotto var «å ta dagen som den er». Uansett hvordan han hadde det, svarte han alltid, joda, det humper og går. Samme hva som skjedde av nedturer og vanskeligheter i livet hans. En beundringsverdig livsinnstilling.

Det humper og går her i bobilleiren også. Og noen humper er større og verre enn andre.

**Fra finvær til uvær. Det skifter fort.**

Det forventede regnet ankommer med full styrke. Vinden likeså. Seksten sekundmeter med opptil tretti i kastene. Det merkes godt. Vi erfarne har forlengst sveivet inn markiser og tatt inn det meste av det vi ellers har utendørs. Andre har ikke gjort det. En paviljong med metallramme og hele sulamitten flyr til værs og farer flere meter av gårde før den kollapser i en hekk. En markise blir revet løs fra en bobil og tar med seg litt av veggen. Tunge parasoller, store blomsterpotter og annet som står stødig ved normal vindstyrke, velter nå over en lav sko.

Himmelens sluser er vidåpne. Det samme kan ikke sies om avløpskummer og rør. Veier og bobilområder forvandles raskt til brune innsjøer. Her flommer det like mye sand som vann.

Det er fascinerende og herlig med et slikt uvær. Kaldt er det ikke, rundt nitten grader. Så jeg tar på meg støvler og regnfrakk og går en runde for å bese herjingene. Regnet kommer både sidelengs og spruter opp fra bakken, så det tar ikke lang tid før jeg er våt til skinnet og støvlene fylt med vann. Artig lell, som vi sier på trøndersk.

Mindre artig er det at det er helt umulig å tørke noe. Luften i bobilen er så tjukk av fuktighet at det er et under at det ikke regner fra taket. For en stakket stund er jeg glad jeg ikke har hund. Jeg minnes tidligere perioder med regn når Ludo ikke tørket på flere dager, stakkars.

Bobil er dog bedre enn telt. Det skal likevel ikke mange dager med regn til før jeg føler at jeg lever i et bur. Vel kan man lese, spille spill og se en film, men særlig til fysisk aktivitet er det ikke plass til. Matlaging er så som så på fem cm kjøkkenbenk og to kokebluss. Ute står stekeovn og kokeplate og har tidenes spaopplevelse uten at helsen deres bedres av den grunn. Ved forrige regnskyll prøvde jeg meg på stekeovnen. Da tok støpselet fyr, jeg fikk støt og sikringsboksen for en seks-sju bobiler røk. Sikringene ryker gjerne uansett når det regner, og vann kommer inn i de utendørs boksene.

Men som sagt, artig lell. Litt kjedelig, litt småtrasig, men strengt tatt ingenting å klage over. Selv om jeg klager fælt likevel når livet må leves innendørs. Solen har det dog med å komme tilbake før vi vet ordet av det, og da blir alle camperfjes til store smilefjes.

**Fint å gå tur på hesteenga, men ulykker kan fort skje**

Verre er det når sykdom og ulykker inntreffer. Sykdom hører med selvsagt; vi bor på Europas største «gamlehjem». Dog er vi selvhjulpne og aktive og heldige som har natur og hesteenger vi kan vandre på. For det meste.

I dag er ikke våre gode venner og veteraner i miljøet like heldige når de lufter papillonene sine på enga. Alle hester og muldyr er tjoret i ti meter lange tau. Én av hestene blir skremt og springer rundt vår venninne og river henne over ende med tauet.

Ekstra sårbar er man når man er i den alderen at reservedeler er innsatt både her og der. I knær for eksempel. Og knærne er rammet. Ikke artig å ligge på hesteenga med sterke smerter og vente på ambulanse i bortimot en time. Hvor stor er skaden? Brudd? Er protesene skadet eller løsnet? På sykehuset i Faro konstateres det brudd i kneet, men så vidt vi har hørt, er reservedelene intakte. Det må opereres, men det har man ikke tid til med det første. Ikke med det andre heller. Muligens med det tredje. Dvs. om tre uker. Foreløpig blir det bare litt retting og gipsing.

De fleste er svært fornøyde med helsehjelpen man får her og mener det er så mye bedre her enn i Norge. Noen hevder at Portugal ligger langt foran Norge hva god helsehjelp angår, og ordet spres videre. Uten kildekritikk, men mer som etter det uslåelige trønderske argumentet «dæm si at…».

Tja. Hvor mange benytter det offentlige helsetilbudet? De fleste som bor her i perioder, har reiseforsikring og bruker private helsetjenester. Selv har jeg en trang til kildekritikk når jeg hører påstander om dette og hint. I det minste før jeg videreformidler dem. Ifølge Statista, rangeres Norge på førsteplass i Europa hva helse og helsehjelp angår og Portugal på tjueandre.

Portugal har en offentlig helsetjeneste som innbefatter samarbeid med private helseaktører. Hvorvidt disse private er like tilgjengelige for hvermannsen, vet jeg ikke, men generelt er det vel slik at de dårligst bemidlede må benytte seg av de rent offentlige. Ventetiden for operasjoner og behandlinger kan være lang, så lenge det ikke er akutt. Jeg ser også at «expats», som vestlige innvandrere liker å kalle seg, anbefales å tegne privat helseforsikring. Leger er nok like dyktige og velutdannede overalt. Organiseringen av helsetjenestene kan derimot oppleves som noe ineffektiv når ventetiden er lang.

Vel, mangt og meget kan sies om helsevesenet i Eureopa. Offentlig helsetjeneste er i prinsippet det viktige om alle skal ha like muligheter til helsehjelp. Men tre ukers ventetid hvor et brudd som trenger operasjon begynner å gro, er ingen lystelig tanke. Enn si opplevelse. Vår venninne er nå operert på det private sykehuset. Tror vi alle er glade for å ha en god reiseforsikring når uhell og sykdom inntreffer.

Det går nok bra til slutt. Og det er velsignet fritt for is og holker her, så bevegelsesmuligheter og utendørs liv har langt bedre sjanser her enn hjemme for en med gipset fot og krykker. Så denne store humpen i tilværelsen er mer eller mindre forsert. Da kan vi humpe og jumpe tilbake til noen dager med en planere tilværelse. Innimellom syndflod og uventet ulykke har det vært flotte øyturer i strålende solskinn.

**På vei til Ilha do Farol. Vi koser oss på båttur**

Yndlingsturen til nestorene er ta å taxibåt fra Olhão til Ilha do Farol. Som egentlig er det vestligste punktet på Ilha da Culatra. Ilha betyr øy, men jeg klarer ikke helt å se at dette er to øyer. Derimot stemmer det at det står en høy fyrlykt (farol) her. Her er også noen små, idylliske hus og et par restauranter. Et vakkert, men nokså dødt område. Etter sigende rundt 84 fastboende. De fleste av de små originale husene med dekorerte og blomstrende hager, står tomme. Nå er også begge restaurantene stengt. Det blir ingen ankomtsøl på den store flokken med sytten håpefulle nordmenn.

**Farol. På bilde to har vi gått et godt stykke på stranden og fyret skimtes i det fjerne**

Femten av oss legger ut på vandringen langs den hvite sandstranden ved det turkise havet. Det hadde vært så herlig å bade, men de store dønningene gjør det ikke fristende. Det blir for skummelt. Det er dog herlig å vandre barbeint i den fine sanda, selv om det er ganske tungt. Vi tar det med ro og bevilger oss pauser. Fint å bruke litt tid og bare nyte. Her er så mange fine skjell og steiner å plukke. Sekken kan fort bli tung om en ikke besinner seg.

Det er drøyt tre og halv kilometer fra Farol til tettstedet Culatra. Som er noe ganske annet. Her er et levende mikrosamfunn med 759 fastboende, for det meste fiskere. Her er skole, barnehage, bibliotek, helsestasjon, brannstasjon og politi, m.m. De eneste kjøretøyer her er vel en traktor eller to, men jeg vet ikke helt om man har en branntraktor.

Skulle likt å se at man bevarte slike samfunnsinstitusjoner i et like lite tettsted i Norge!

Her er butikk, barer og restauranter. De nærmest fergehavna, har turistpriser, og der stimer flokken inn. Typisk. Hadde man gått litt til sida, bak de fremste husene, hadde man funnet restauranten de fastboende bruker. Der er prisnivået et ganske annet og fisken fersk. Levert direkte i bøtter fra fiskerne. Jaja. De er ikke rike de som bor her. Det er dem vel unt å tjene litt ekstra på naive turister.

Enda mer tjener de på turister på Ilha do Barril. Dit tar sjefermams, Sjefen og jeg turen dagen etter. Sist jeg var her, i januar, kunne man gå kilometervis langs stranda uten å se folk. Alle var klumpet sammen rett nedenfor restaurantområdet. Planen er at min venninne skal ligge og sole seg, og så skal jeg ta med meg den store, glade, hoppende schäferen på lang strandtur. Dessverre har det blitt for varmt og for fint vær. Eller kanskje er det en slags vinterferie her, selv om vi synes det er sommer. Det er folk over alt i begge retninger så langt øyet kan se. Mange løse hunder og mange barn.

Dette blir i vanskeligste laget å håndtere en glad og vilter hund blant så mange distraksjoner. Vi går et stykke, men velger å holde oss på ett sted og heller aktivisere vovsen med sporsøk og nedgravde leker. Går fint det òg. Og vi får badet masse. Alle tre.

Vi spiser deilig salatlunsj på restauranten. Som har verre priser enn hva man opplever i Norge. Men godt er det. Strandliv er deilig når man kan bade. Litt verre når man må unngå sol, som meg. Har humpet innom litt legebehandling selv også, og fått nødvendig kryptoterapi på solskader. Så jeg kamuflerer ansikt og bryst med skjerf, hatt, digre briller og et tjukt lag spesialkrem. Noe som unektelig er litt krevende å bade med. Men det går det òg.

Som sagt, det humper og går. Man får ta dagen som den er.

Og en ny, herlig fottur gjennomføres fint tross alskens påkrevd solbeskyttelse.

Mer om det i neste beretning.

**Solnedgangen på campen kan man trygt nyte**

Ilha = øy – Ilha do Farol – Ilha de o Farol = Farol sin øy eller Faroløya de o=do foran hankjønn

Ilha = øy – Ilha da Culatra – Ilha de a Culatra = Culatra sin øy eller Culatraøya de a=da foran hunkjønn

10. Every cloud has a silver lining

10. februar 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, Calderão, fotturer, hiking, NATUR, portugal, rota do Monte da Águioa, São Bras de Alportel | Legg igjen en kommentar

Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Når det bare ble én overnatting på vår planlagte femdagers tur, blir det isteden muligheter til en lengre fottur. Selv om «man flu» er en alvorlig sak, er ikke min kjære mer syk enn at han kan etterlates alene hjemme noen timer.

Vi som trekkes mot vandring i skog og fjell, har kun én dag å gjøre på før det ventede uværet skal velte over oss.

Schäfermamsen prioriterer ubegripelig nok strikkekafé, så da blir det bare min vandrerbror og meg. Mens jeg har en sterk oppdagertrang og vil utforske nye stier, så vil han helst at vi går en løype jeg har gått tidligere. Av en eller annen grunn er han visst redd for at vi havner på ville veier om vi prøver en ukjent løype.

Jeg har gått endel i området rundt São Brás som bare er en kort kjøretur unna. Ofte på ville veier og utenom løyper av to årsaker. Starten på løypa har vært helt feilmerket, eller så har jeg ikke likt løypa. Om den går for mye langs bilvei, søker jeg alltid inn i naturen og prøver å finne min egen sti. Selvsagt med mer eller mindre hell, men alltid like vellykket som tur i mine øyne. Vandre i naturen er alltid fantastisk, selv om det kan ta litt tid å finne igjen utgangspunktet. Men så langt har jeg da stort sett klart meg.

På AllTrails ligger en løype som heter Rota do Monte da Águia. Rundtur i Ørnefjellet. Det bemerkes at dette er en rute hvor man neppe støter på andre mennesker. Det høres strålende flott ut. Jeg er sikker på at jeg har gått den før. Det må være en av de løypene hvor utgangspunktet var feilmerket, men som jeg etter noen forsøk fant ut av. Den tar vi.

Jeg setter ikke på GPS’en før vi er ved São Brás. Får litt bange anelser når det viser seg at startpunktet slett ikke er her som antatt, men lenger opp mot fjellene. Vel, ingen grunn til å uroe den som lett kan engste seg, og fjell er flott, så jeg holder kjeft. Vi tar av på vei M1202 i retning Javalí. En rute jeg har kjørt mange ganger når jeg har hatt landsbyen Parises som utgangspunkt. Et flott område.

Startpunktet denne gang er ved Miradouro do Alto da Ameixeira i Calderão-fjellene. Utkikkspunktet på høyden ved Ameixeira. Her er store rasteplasser med informasjonsplakater på hver side av veien. Utsikten er fabelaktig og været strålende. Det er bare å legge i vei. Løypa har jeg lastet ned, og den virker offline om vi skulle bli uten mobilsignaler. Kanskje en liten svakhet at jeg hater å høre plingelyder, så jeg har aldri lyd på mobilen. Men alt ser greit ut. Det er bare å følge en bred grusvei.

Løypa er ikke merket, så ved hver korsvei er det lurt å sjekke kartet siden jeg ikke hører når AllTrails sender plingevarsel om at jeg har gått feil. Uupps – der har vi allerede gjort en tabbe, gitt! Vi skulle tatt av til høyre for flere hundre meter siden. Min medvandrer protesterer vilt og nekter for at det fantes en sti til høyre noe sted. Dessuten ser han et slags utkikkstårn litt lenger fremme og mener vi helt sikkert skal dit. Men én sak har jeg lært meg. Nettopp fordi jeg mangler retningssans, stoler jeg på kart og insisterer på å følge løypa blindt. Så vi går tilbake. Og det ER en sti som tar av. Ingen grusvei, men en sti nedover mot et ganske vått område. Overalt vokser hjemlige, gule bekkeblom. Sidene er kantet med bjørnebærkratt. Litt sikksakking må til for å unngå å bli våt på beina. Det er deilig og skyggefullt i varmen før stien skrår oppover til høyre i en åpen og lys dal med masse bikuber.

Det blir en lang stigning mot toppen før ferden går nedover igjen og vi passerer demning nummer to. Det ser ut til å være x antall små demninger her. Antar at det er med tanke på skogbranner, for her er bare natur, intet landbruk. Nydelig er det med alle vannspeilene.

Vegetasjonen er mest preget av buskvekster og blomster ispedd spredte eiketrær. For tiden blomster portugisisk lyng i purpur og hvitt. Over alt. Høye busker som kan bli hele to meter. Ikke rart vi også ser store ansamlinger av bikuber hvor vi enn går. Her har de mat året rundt og kan produsere den deiligste, ekte honning. De store gummicistusene kommer snart til å springe ut i full blomst og kle alle dalsider med sine enorme, hvite snøflak. Tett i tett står de lavere lavendelbuskene som også vil folde ut et lilla velde ganske snart. Gulltorn blomstrer som gull i sterk kontrast til de intenst blå blomstene på scrambling gromwell-buskene. Innimellom bugner det av litt høye rosa og hvite tusenfryd.

Alle disse vidunderlige planter og urter! Hvilke dufter! Velgjørende eteriske oljer fra vegetasjonen blander seg med den friske, rene fjelluften. Man bare kjenner hvordan lungene åpner seg og blir bedre. Det er helt vidunderlig. Tror sannelig dette vil bli min nye yndlingsløype.

Stigninger er det nok av. Det går opp og ned som det pleier. Nedover går sakte, for det er vanskelig å finne fotfeste på alle de løse små steinene. Det er aberet med grusveier. Lite brukte stier er langt lettere å følge i så måte. Men av en eller annen grunn er det visst alltid mer stigninger enn nedoverbakker. Og sannelig når vi det omtalte utkikkstårnet vi så tidlig i løypa. Ikke så veldig overraskende. Det var lett å se på kartet at grusveien hvor vi gikk feil, gikk videre hit. Men hadde min medvandrer fått vilje sin da, ville vi mistet flere kilometer av den opprinnelige løypa som går nokså snirklete i ring. Vi ville ikke fått med oss den fuktige dalen med den særegne vegetasjonen som var der. Turkartene viser alltid alternative stier som stiplete linjer. Det er mulig å ta snarveier. Men det er juks i mine øyne.

Vi får atter utsikt til alle himmelretninger når vi når toppen ved vakttårnet. Det er antakelig satt opp med tanke på brannvakt, for døra er låst. Jeg kunne jo tenkt meg å klatre til topps bare sånn for å utfordre høydeskrekken min litt, men det går altså ikke. Isteden tar vi en liten spise- og drikkepause på dette nydelige stedet som også har noen gamle ruiner. Blomster er det overalt. Biene surrer omkring. Likeså sommerfugler. Noen ganske store eksemplarer som nekter å posere for fotografen. De flagrer bare ertende av gårde uten å la meg få se nærmere på dem.

Men hvor er alle ørnene? Her skal angivelig være flere sorter ørn, men det er knapt en fugl å se eller høre. Derimot er det tomme patronhylser overalt hvor vi enn går. Som en jeger sa, vi skyter kaniner. Men ingen som befinner seg mer enn femti meter opp i lufta. Dessverre plaffes det nok løs på det meste som beveger seg enten de har vinger eller bein. Med to jaktdager i uka, går vel det meste med av det som rører på seg. Hittil har vi sett én kjøttmeis, det er forsåvidt litt uvanlig, samt én svarthodesanger og et par svarttrost. Og vi hører de små stjertmeisene i busker her og der, men ellers er det dødt. Ikke et dyr å se. Ikke en gang deres etterlatenskaper. Ikke en fugl.

Det er så uendelig trist. Når skal mennesker skjønne at de er gjester i naturen og behandle den med den respekten som fortjenes?

Vi stavrer oss ned på rullesteinene. Passere flere demninger og får en uendelig lang stigning. John peker mot den andre siden av dalen og mener han ser «The Eye of Mordor» der. Ikke umulig. Flere døde eiketrær strekker lange armer oppgjennom buskaset og ligner umiskjennelig på de onde orcer. Min medvandrer er ganske sliten, så et pustestopp hvor vi tar oss tid til å oppdage Gandalf og Frodos fiender i det fjerne, kommer godt med. John er overbevist de vokter oss nådeløst og venter på at vi skal falle om av utmattelse.

En av oss faller nesten om av utmattelse, om ikke fysisk, så i hvert fall mentalt når vi endelig når toppen. Det er ikke meg, bare så det er sagt. Her er nok en korsvei, og det er på tide å sjekke kartet. Der ligger det etterhvert kjente varslet fra AllTrails: «Det ser ut til at du har tatt en omvei fra ruten». Hele den lange stigningen er forgjeves. Turløypa tok av til høyre ved starten av bakken. Som vanlig krangler vi i all vennskapelighet om hvilken vei vi skal ta. Jeg vil følge den navngitte løypa jeg har lastet ned. John vil følge en hvilken som helst sti som tar oss raskest mulig tilbake til hovedveien. En av oss er mer sta enn den andre. Jeg innrømmer at det er meg. Så vi går hele veien ned igjen. Men nå setter jeg på lyden på mobilen så jeg kan høre beskjedene.

Det var sannelig ikke rart at vi ikke så stien. Den er praktisk talt helt i gjengrodd. Jeg bakser meg dog ufortrødent i vei med John etter meg. Vi passerer bak Mordors Øye. Orkene står der urørlig og strekker hule armer etter oss. Stigningen er lengre enn den forrige, så det tynger min samvittighet litt at jeg fikk viljen min. Men jeg passer på at vi tar pauser og at John spiser litt salte nøtter og drikker nok vann. Tilbyr meg å bære sekken hans også, men det vil ikke den gode gentleman ha noe av.

På toppen er en merkestein med inskripsjonen DG4. Noe som en av oss tolker til «Four Dead Guys ended their travel her». Vel, vel. Det blir nok en krangel om retningen når Ørneløypa viser at vi skal til venstre, mens en annen sti antakelig leder raskt ned mot bilveien. Vi tar til venstre. Og registrerer hvor forunderlig raskt naturen skifter uttrykk. Her er det mer skog. Både eik og etterhvert en liten pinjeskog rundt en speilblank demning skaper en særegen stemning.

Omsider når vi eneste tegn på sivilisasjon. Et bolighus med noen ruiner rundt og en bjeffende hund utenfor. Like ved bilveien. Det er ennå drøyt fem kilometer igjen av Ørneløypa som fortsetter på andre siden av veien. Jeg ser at min medvandrer har fått nok. Det er lett og ikke langt å følge bilveien ned til der vi har parkert. Så jeg insisterer på at John går rett ned dit og slapper av mens jeg går ferdig løypa. Samt sender meg melding når han er vel på plass i bilen.

Han er ikke mye glad for å la meg gå alene, men som sagt, en av oss er mer sta enn den andre. Her finnes verken mennesker eller dyr, skjønt det er ikke de sistnevnte som utgjør en mulig fare. Og jeg skal kun følge kartet. Jeg vil så inderlig gjerne få sjekket ut hvordan hele løypa er nå som jeg først er her.

Litt ulendt er det med nedfallstrær og kratt før jeg plutselig havner i den reneste åpenbaringen. Et speilblankt vann med en liten rasteplass. Tydeligvis tilgjengelig for terrengbiler, for her er både en pergola og en stabel med plaststoler. Jeg sender bilder med kart jevnlig til John, så han skal vite hvor jeg befinner meg og at jeg er ok. Og jeg er lettet når jeg hører han er ved bilen.

Jeg går raskt nå som jeg går alene, og sjekker kartet jevnlig. Det blir noen flotte kilometer med fint terreng og nydelig utsikt. Blomstrende lyng langs alle åssider. Bittesmå høstkrokus. Langs alle grusveier vokser de merkelige soppene som ser nøyaktig ut som hestepærer. Ikke bare utenpå, men også inni. Varme er de også inni. Det ryker av dem.

Helt på slutten kommer jeg inn på merket løype. En del av Via Algarviana. Fotturen som går tvers gjennom Algarve. Fra Alcoutim i øst til Cabo da São Vincente i vest. Alltid merket med rød og hvit stripe. En tur jeg drømmer om å gjøre, men antakelig må vente med til min ti år yngre venninne pensjonerer seg. Man bør ha følge på en slik tur.

Vi er begge lettet når vi er samlet ved bilen. John er i fin form igjen, og jeg er strålende glad for å ha gjennomført. Den første delen av turen ble nærmer ti kilometer med alle avstikkerne og tok tre timer og tre kvarter. Den siste delen var litt under seks og tok én time og et kvarter. Totalt gikk jeg 15,72 km, mens turen var stipulert til 12,3. Det stemmer nok, omveiene tatt i betraktning.

Dette er en herlig turløype jeg absolutt vil anbefale. Den blir nok bare flottere og flottere utover nå som stadig mer kommer i blomst. Det er så herlig med løyper hvor man kun møter natur. Men trist å registrere at det er noe som ikke stemmer hva faunaen angår.

Uansett, jeg er som alltid nesten euforisk lykkelig etter en god vandretur hvor jeg kjenner at jeg har brukt kroppen. Det er deilig å registrere at mine covidskadde lunger faktisk er i ferd med å bli bedre takket være den gode luften i Algarves herlige natur.

Nå venter dager med sterk vind og regn. Det er ikke mye plass til fysiske aktiviteter i en bobil, så en slik fjelltur gjør ekstra godt når man har rolige dager i vente.

Det skal bli herlig å ta denne turen igjen om et par tre uker og se hva som blomstrer da. Tror nok det vil være enda mer fargerikt når vi nærmer oss mars.

	Reidun Mork til Eventyret i Siracusa: Oppdag N…
	allsidigesolvor til Oppdag Hemmelighetene Bak Lica…
	Randi J. Aasheim til Oppdag Hemmelighetene Bak Lica…
	allsidigesolvor til Reisebrev fra Sicilia: En Redd…
	allsidigesolvor til Reisebrev fra Sicilia: En Redd…

allsidige

Naturens flora og fauna, vårt livsgrunnlag er det viktigste av alt. Det nytes med alle sanser hjemme i Norge, på reiser i Europa, vinteropphold i Portugal. Alltid med min følgesvenn, storpuddelen Ludo. Natur og hage er mitt hovedfokus og respekt for økosystemtes sårbarhet.

Stikkordarkiv: NATUR

Floke og Utekultur: Hundeliv i Licata. Reisebrev 7 fra Sicilia

Carnevale di Licata

Rummikub så klart!

O herlige hundeliv

Løshunder

Floke skjemmer oss ut på restaurant

Ny dag med spennende tur og kultur. Castel Sant’Angelo og fabelaktig strand. Og Floke får gjenopprettet sitt gode navn og rykte

Reisebrev fra Sicilia: En Reddende Engel i Trafikken

4. reisebrev fra vår bobiltur til Italia og Sicilia – omringet og fanget.

Vi ankommer vårt første oppholdssted på Sicilia

Fine omgivelser med mange muligheter

Mat og drikke

Værgudene er snille og utkonkurrerer Yr

Jakten på den gode vin

Alt som skjulte seg i mørket

Oppdag Tysklands skjulte skatter

14. Um inverno horrível

13. The end of living and the beginning of survival

12. Boa Vista og Sete Fontes

11. Det humper og går, sa gubben

10. Every cloud has a silver lining

Rummikub så klart!

O herlige hundeliv

Løshunder

Floke skjemmer oss ut på restaurant

Ny dag med spennende tur og kultur. Castel Sant’Angelo og fabelaktig strand. Og Floke får gjenopprettet sitt gode navn og rykte

Del dette:

4. reisebrev fra vår bobiltur til Italia og Sicilia – omringet og fanget.

Vi ankommer vårt første oppholdssted på Sicilia

Fine omgivelser med mange muligheter

Mat og drikke

Værgudene er snille og utkonkurrerer Yr

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: