3. reisebrev. Granada og Alhambra

Vi finner ingen restauranter i umiddelbar nærhet som er åpne på kveldstid. Men vi har bare godt av å gå et stykke etter så mange dager og mil med bilkjøring. Jan er ikke den som har for vane å Google etter gode spisesteder, men sannelig har han ikke slått til og funnet noe som heter Italo Ristorante. Det klinger godt for meg som er glad i italiensk mat. Det får ikke hjelpe at vi er i Spania. Det er litt vel mye svinekjøttland etter min smak. Så italiensk blir det. Og for en vakker restaurant! Hvite duker på alle bord, mengder av grønne planter og en meget behagelig lyssetting. En hel vindusvegg åpenbarer utsikten til en grønn oase.

Restauranten ligger rett ved et kasino. Både beliggenheten og det elegante interiøret får oss til å frykte Michelin-priser. Men, neida. Her ligger prisnivået godt under en hvilken som helst elendig restaurant i Norge. Og servicen er like god som det rundt oss er vakkert.

Det blir lammekjøtt på Jan, mens jeg velger innehaverens favoritt, safranrisotto med skalldyr. Som alltid en pilsnervariant til øldrikkeren. Prosecco først, deretter en anbefalt hvitvin og så dessertvin på meg. For dessert må man ha når man spiser italiensk. Tiramisu eller pannacotta? Det blir det første. Og en Limoncello til slutt. Jeg liker å ta det helt ut.

For en fin og god kveld! Det gjør så godt å gå ut av sorgen og kjenne på livets gleder. Være mett på nydelig mat og gode viner. Den gode følelsen man får på et spisested hvor alt er så gjennomført. Rusle hjemover til KaràJan sammen i behagelige 23 grader og vindstille. Vite at i morgen skal jeg ikke bare våkne til at Ludo ikke er mer. Jeg skal også våkne til at jeg endelig skal få oppleve hagene i Alhambra.

Det er slitsomt for en kropp som krever bevegelse å tilbringe mange dager sittende i en bil. Nå er det godt å holde seg i ro på samme sted hele to netter. Sjåførblodet til Jan gjør at han alltid vil videre, videre, videre. Uansett hvor mye jeg prøver å overbevise ham om at han ikke skal levere stål lenger. Det står ingen på en byggeplass og venter utålmodig på hans leveranser. Nå vil jeg se Alhambra i ro og mak. Ha tid til å rusle omkring uten stress fordi vi skal av gårde igjen og må finne et passende sted for natten. Her står vi fint og trygt og har både strøm og dusj.

Vakten på bobilparkeringen har lovet å ringe etter drosje til oss. Men fuglen er fløyet og har bare hengt opp en lapp om at han er tilbake om en halv time. Tja, han er vel det om man venter et par timer til med å lese lappen han har hengt opp. Og jeg er ikke av dem som venter tålmodig på noe. Billetter til Alhambra har jeg kjøpt på nettet, og nå vil jeg dit sporenstreks. Finner heldigvis en lapp med telefonnummer til en Taxi.

Det skal godt gjøres å finne en spanjol som snakker engelsk, men med litt spansk vri på mitt begrensete portugisisk, klarer jeg å gjøre meg forstått. Drosjemannen kommer og kjører oss vel og vakkert opp i høyden til Alhambra.

Mens jeg er ellevilt i gang med å fotografere utsikt og blomster og trær, lurer Jan seg unna og finner en benk hvor han kan sitte fred for mine begeistrete utbrudd om blomster og bier og alt jeg henføres av når jeg opplever hager og planter og trær. Han vil heller sitte i ro og lese om Alhambras historie.

Maurerne regjerte den iberiske halvøy fra 711 til 1492. Granada var det siste sultanatet som falt da de ble drevet ut av Al-Andalus /Andalucia og det katolske kongeparet Ferdinand og Isabella tok all makt. Under maurernes herredømme levde jøder, kristne og muslimer i fred med hverandre. Det ble det slutt på med det katolske herredømmet og opprettelsen av inkvisisjonen. Lykkeligvis ble ikke praktverkene maurerne hadde bygget, ødelagt. De kristne så muligheten til å gjøre dem om til sine maktsymboler.

Al-Hambra (Det Røde) ble bygget på 1300-tallet. Først som et forsvarsverk og etter hvert med alle palassene. Hager utgjør en vesentlig del av arabisk arkitektur. Planter og vann var viktig for et ørkenfolk. Hele den iberiske halvøy har praktfulle byggverk og spor etter araberne som innehadde fremragende kunnskaper og ferdigheter innen kunst, arkitektur og vitenskap. Det sies at praktverket Taj Mahal, som også er et eksempel på muslimsk byggekunst, er inspirert av palassene i Alhambra. Så er da også begge på UNESCO’s verdensarvliste.

Jeg har vært økonomisk og kun kjøpt billetter til hagene. Skjønt det viser seg jo at jeg kunne spart billetten til Jan. Det holder for meg å se palassene utenfra og heller nyte de praktfulle terrasserte hagene oppover i høyden. Palasset får bli ved en annen anledning. Av bildene ser jeg at det minner mye om den fabelaktige moskéen i Córdoba som jeg besøkte for to år siden.

Selv nå i midten av desember er hagene nydelige med sine vakre, gamle trær av varierende arter. Både roser og ettårige vekster blomstrer i mange farger. I den store nyttehagen bugner det av granatepler; vanlige og bittesmå. Fontener og vannspeil glitrer i solen og speiler himmel og vekster. Utsikten er formidabel her Alhambra ligger på rundt 860 meters høyde, mens Granada ligger på 730 m.o.h. Én trist observasjon gjør jeg dog. Tross alt som blomstrer observerer jeg kun én bie og én sommerfugl. Er alt så sprøytet med gift?

Når jeg endelig har sett meg mett og tatt mine alt for mange bilder, ringer jeg etter Jan som nå har lurt seg ut av området. Heldigvis sitter han bare like utenfor og er oppslukt av historien rundt tidsepoken da området ble bygd. Som en siste hyggelig opplevelse spiser vi lunsj på uterestauranten her. Dyrt, men godt. Og prisen oppveies ved at kelneren prater med Jan mens han skjenker Campari til meg og dermed glemmer å følge med. Så sannelig ble det et breddfullt melkeglass med Campari på meg, gitt.

Så er det drosje hjem til KaràJan hvor vi fortsatt kan sitte ute og nyte den varme solen før vi går inn og lager middag. Det er nok restaurantliv for en stund nå. Deilig å ha en avslappende tidlig kveld før vi tar den siste sjarmøretappen over de Andalusiske sletter, gjennom Sevilla og videre hjem til Olhão og Ria Formosa. Det vakre deltaet.

Det skal bli godt.

Granada er omgitt av snødekte fjell som glitrer i solen

2. Ferden går videre og vi finner glede i oppdagelsen av et magisk sted

Det er ganske rimelig å fylle diesel i Frankrike så lenge man unngår stasjoner langs motorveiene. Og visstnok enda billigere i Spania, men vi trenger et lite påfyll før vi når grensen. Så passende å stoppe et sted med litt grøntareal og en liten hest som beiter. Eller kanskje ponni. Jeg er ikke helt stø på å skjelne, men det betyr lite for meg. Det viktige er å hilse på gode, nydelige dyr. Jeg kjenner på den desperate tomheten i armene mine og har øynene åpne for alle substitutter som kan gi fine glimt av lykke og varme.

Det er også en lykke å se verden åpne seg mot det glitrende havet og en for oss, sommerlig himmelhvelving. Ullstillongsen pakkes vekk, shortsen kommer frem, og det er godt.

Ingen av oss liker det typiske turist-Spania som for oss fremstår stereotypt og sterilt. Vi satser på å unngå slike områder for enhver pris. Spania har riktignok mye vakkert å by på både av kunst, arkitektur, historie og natur. Mye av dette har vi også tatt oss tid til å oppleve. Det skal vi fortsette med. Men avstandene er store i dette enorme landet. Lange strekninger med trafikkerte motorveier byr på en utsikt til visne landskap, industribygninger og et tilsynelatende uendelig antall bilfirmaer, samt veldig mye støv. Innimellom skjuler gigantiske isbrelignende plasttak det industrielle landbruket. Det er ikke vakkert, men derimot ganske nedstemmende.

I alle byer er det fine områder å se, men store doser av byer og tettbefolkede områder makter vi ikke. Der er begges toleranseterskel lav. Vi tar det i små porsjoner. Denne gang har vi ett mål i turistbyen Alicante, en by vi ellers foretrekker å unngå. Etter tips fra venner, vil vi besøke Klein-Schreider Sculpture Garden. En fantastisk park med metallskulpturer. Det vil bli en herlig inspirasjonskilde for meg som sveiser skulpturer av skrapjern. Men vi er ikke familien Glum for ingenting. Etter å ha kjørt Viaduc de Millau to år på rad i stummende mørke, føyer det seg pent inn i rekken at vi når Alicante på en mandag når omtalte park kun holder åpent lørdag og søndag på denne tiden av året. Jaja, kanskje en annen gang. Vi kommer aldri til å bli strukturerte planleggere uansett. Tanken på å kjøre etter tidsskjema og fastlagte ruter får det til å knyte seg i magen. Vi får da rikelig med flotte opplevelser og kanskje vel så spennende, ved å reise på vår måte. Hvor innfall, dagsform, vær og mistolkninger av kart og GPS’er styrer ferden.

Enda godt at jeg tok meg tid til å lese om parken og oppdaget de begrensete åpningstidene før vi tok av mot Alicante. Vi har lagt bak oss den fargerike solnedgangen ved Borriana som la et vakkert skjuleteppe over skitne veier og triste omgivelser. Nå har mørket vært vår følgesvenn en god stund, og det er min oppgave å finne et sted å parkere for natten.

Kan du ikke finne en Aldi eller Inter-Marché eller noe sånt, ber Jan. Men det gjør jeg ikke. Prøver, men ingen kjente butikker dukker opp på Google Maps. Derimot finner jeg en camping som ikke ligger langt unna. Like ved A35 som vi følger. Kun et par centimeter unna ifølge kartet. Kunne vært kjekt å ha litt strøm for første gang i løpet av turen.

Vi legger i vei oppover på vei CV589. Oppover og oppover. Faktisk veldig langt oppover. I stummende mørke. Alt av sivilisasjon har opphørt. Det er kun oss på en svært smal og svinget vei med svarte vegger av natt på hver side. Plutselig blafrer billysene på høye bergvegger som kranser veien rundt de verste svingene. Et par ganger kommer utrolig nok en bil i mot, og det gjelder å finne en lomme hvor man kan passere hverandre. Hva i all verden har de gjort her oppe i ødemarken? Det kan umulig finnes en åpen camping her på denne tiden av året, mener Jan. Sannsynligvis ikke, men nå er vi oppe i skikkelig natur og det er spennende og herlig. Her kan vi parkere hvor som helst om vi bare finner en liten plass ved siden av veien. Jan vurderer å snu, men det er ingen steder med plass til det.

Ett sted passerer vi faktisk en liten husklynge hvor jeg antar vi kan stoppe. Men nå er det Jan som vil videre. Vi prøver å følge ruten Google angir, men er etterhvert uten dekning. Det er i grunnen helt vidunderlig å bare kjøre slik uten å ane hva vi møter. Vi har nok diesel, og med bobil har vi både tak over hodet og mat. Jeg håper så inderlig vi får se noen ville dyr. Håper på ulv, selvsagt, men alt av ville dyr som måtte vise seg er velkomment.

En liten vei tar av til venstre, og siden jeg påstår at man kan kjøre i en bue og komme ned på A35 et sted lenger frem, vil Jan prøve den. Ikke et heldig valg. Den blir bare verre og verre og knapt kjørbar. Med list og lempe får Jan snudd, og jeg insisterer på at vi ikke må gi opp. Tenk så kjedelig å bare kjøre ned til den stygge hovedveien igjen. Dette er jo et eventyr!

Og sannelig kommer vi til slutt frem til en, som forventet, stengt campingplass. Camping Los Carasoles. Et og annet lys viser at dette er et helt fabelaktig vakkert og trolsk område. Midt i naturen blant skogkledte fjell. Her kan vi være. Her er det spennende og fint, og vi har verdens største og flotteste stjernehimmel over oss. Forunderlig nok dukker det opp et menneske. En mann fra Chile som antakelig er en slags vaktmester eller noe sånt. Ikke helt lett å kommunisere for han snakker bare spansk. Men han åpner bommen og viser oss en plass vi kan stå. Finner til og med strøm til oss før han gestikulerer at han vil komme tilbake i morgen klokka åtte og låse opp bommen igjen.

Så er vi innestengt i dette eventyret. Helt alene og helt uten mobildekning. Det sitrer i meg av spenning, så jeg må bare ut å gå og se hva vi er omgitt av. Det er noe lys her, og det er stjernelys. Og jeg lyser med mobilen så jeg ikke skal snuble, for ulendt er det i dette bratte terrenget. Dette er åpenbart ingen camp for bobiler. Vi står på en liten grussirkel som muligens er en slags grillplass. Ellers er det bare hytter her. Alle er bygd av tre, og alle er forskjellige og omgitt av de mest finurlige og kreative dekorasjoner og beplantninger. Det er rent så jeg lurer på om jeg er havnet blant Hobbitene. Hvor vidunderlig ville ikke det vært!

Jeg går så stille jeg kan på mine barfotsko og håper så inderlig å se noen ville dyr. Synes jeg burde belønnes med det nå når jeg ikke har en hund som kan skremme dem vekk. Men så heldig er jeg ikke dessverre. Dog er jeg uansett vilt begeistret over å ha havnet på et så merkverdig sted for seg selv i naturen. Det er Jan også, og vi kan knapt vente til morgenen rinner så vi kan se bedre hva vi er omgitt av.

Morgendagen skuffer ikke. Det er fabelaktig vakkert her og vilt kreativt med utstrakt bruk av naturens materialer. Merkelige formasjoner som ser ut som forvridde greiner omgir et bassenganlegg dypt nedenfor oss. Det er så annerledes og så fint! Jeg må kjenne på disse «greinene» som viser seg å være en form for betong med den naturlige sepiafargen som jord og sand har i store deler av Spania.

Egentlig har jeg bare lyst til å være her noen dager og gå turer. Jan lengter mot Olhão og er ivrig etter å dra videre. Jeg gir etter for det med løfte om at vi i det minste skal dra til Granada så jeg får se Alhambra og hagene der. Dessuten gleder jeg meg til å se hvordan veien hit tar seg ut i dagslys.

Vi har visst likevel ikke vært helt alene her. En eldre dame med hund er antakelig eier av campen og krever sin betaling før vi drar. Dyrt er det, 30 euro for en stengt camp, men så verdt opplevelsen. Og det frister å komme tilbake, men da kanskje med noen som kan tenke seg å gå noen lange fjellturer her.

Den veien jeg mente man kunne følge for å nå A35 lenger fremme, er visstnok ikke kjørbar for bobil. Damen råder oss til å ta samme vei tilbake. Det blir en spektakulær tur gjennom vakker natur og en mer svinget vei enn vi noensinne har kjørt. Opp og ned går det, og innimellom gjennom trange skjæringer i de vakreste gylne berg for det åpner seg en strålende utsikt over blåne bak blåne.

Veien oppleves langt kortere nå i dagslys og når vi faktisk vet hvor vi befinner oss i verden. Det tar ikke lang tid før vi igjen kan følge A35 mot Granada. Etterhvert tar nydelige skoger og fjell med snø på toppene over for stygge utsikten mot støv og bilforretninger.

Jan prøver seg med at det er mulig å peise videre til Olhão, men han får stå ved sitt løfte. Granada blir det. Og etter sedvanlige omkjøringer og ankomst til en stengt camp som var annonsert som åpen, er vi i Granada by. Jan er passe lei og prøver seg med at det sikkert ikke er noe sted å parkere her og foreslår en camping langt pokker i vold. Men jeg kjenner lusa på gangen og vet at da blir det ingen Alhambrahager på meg. Vi kommer da tidsnok til Olhão uansett og får mer enn nok tid der. Nå vil jeg ha med meg noen av de gleder det har vært vanskelig å oppleve med Ludo siden så mange severdigheter ikke har adgang for hunder. Intet kan erstatte Ludo og sorgen, men det går an å fokusere på andre opplevelser som bringer glede. Dessuten har det alltid vært isnende kaldt før når vi har passert Granada som ligger så høyt. Nå er det full sommertemperatur her.

Denne gang mestrer jeg å geleide Jan ved hjelp av Google Maps. Tror det ble bare ca. tre feil anvisninger og omkjøringer før vi når en aldeles utmerket bobilparkering i Grenada by. Som har både strøm og dusj og ser riktig så hyggelig ut. Det er til og med en veldig søt katt her som kommer og hilser på.

Det er tidlig ettermiddag og strålende sol og varme. For sent for Alhambra, men aldeles nydelig for å slappe av i fred og ro uten å skulle haste stadig videre.

Det er på tide å la oss kjenne på en liten følelse av ferie og hygge og feire det med turens første restaurantmiddag.

Nå gleder jeg meg.

1. For første gang er vi bare to som reiser.

Skrive eller ikke skrive, that’s the question.

Reise- og hageblogging er for meg overskuddsprosjekter som skapes i glede.

Jeg skriver også når gleden innimellom gjemmer seg, men de skriveriene holder jeg for meg selv. Vårt vidunderlige, kjære familiemedlem, storpuddelen Ludo, sovnet inn 27. november etter en svært kort måned som vekslet mellom håp og fortvilelse. Sorgen er stor og lammende og har tatt mye av gleden ved å skrive. Foreløpig. Nå prøver jeg likevel.

Elskede Ludovovsen vår. Min trofaste turkamerat og aller beste venn. Hundrevis, ja, tusenvis av mil har vi vandret sammen. I marka rundt Trondhjem. I Haldens enorme skogsområder. På fjellturer her og der. Og ikke minst i vårt elskede Algarve. Den eneste ene som alltid fulgte meg på mine lange vandreturer opp og ned ad berg og fjell i kupert og øde landskap.

Så uendelig trofast og fylt av glede over å få følge meg. Alltid tett ved. Alltid så velvillig lyttende til alt mitt småprat mens han så på meg de vakre, gylne øynene.

I et par og tjue land har Ludo fulgt Jan og meg på bobilturer rundt om i Europa. Trygghet, glede og selskap for oss. Og så kontaktskapende i møte med andre mennesker. Vi kunne ikke hatt et mer behagelig reisefølge.

Jeg var overveldet av sorg da Sashavovsen min døde femte oktober 2012. Også en vidunderlig og trofast sjel som fulgte meg i tykt og tynt. Så kom lille, engstelige Ludo til oss i julen 2012. Det lettet sorgen over Sasha.

Ludo har gitt oss elleve år og to måneder med pur glede, hengivenhet og betingelsesløs kjærlighet. Selv med artrose og epilepsi, var han fortsatt full av livsglede og lekenhet. Han burde blitt minst to år eldre. En inoperabel tumor stjal ham fra oss for tidlig, og sorgen er overveldende. En sorg mange, men ikke alle forstår. En vegg er borte i hjemmet. All varme og kjærlighet og stunder med latter han ga oss er gode minner, men ufattelig vonde å håndtere som kun minner og ikke virkelighet. At jeg aldri mer skal holde armene rundt den store, gode vovsen med krøllepels. At jeg nå skal vandre alene i skogen uten min trofaste følgesvenn, gir meg en nærmest uhåndterbar følelse av ensomhet.

Dyr og natur har for meg vært det trygge og stabile i livet. Ikke minst i oppveksten. Kanskje har jeg et sterkere og mer intenst forhold til dyr enn mange. Jeg er trygg med dyr. Vi kommuniserer godt.

De siste dagene i Ludo sitt liv etterstrebet jeg å gjøre så gode som mulig for ham. Han fikk all min energi og oppmerksomhet. Hver dag kjørte vi ut i skogen som ga ham slik glede. Selv om han etterhvert ikke orket å gå så mye. Han fikk alt han begjærte av krumkaker og ost og godis og annet han ikke burde spise, men elsket å få.

Vår elskede Ludo sovnet stille inn med både Jan og meg tilstede. Jeg lå på gulvet og holdt ham i armene mine. I over et år hadde han måttet unnvære sin livrett, gulost, pga. blæreoperasjon og fjerning av calciumoxalat steiner. Nå fikk han ligge i armene mine og få den ene ostebiten etter den andre. Til slutt var det tomt. Da spiste han lommerusket mitt som muligens også hadde en viss smak av livretten. Så fornøyd, trygg og glad i armene til mamma’n sin. Jeg sang for ham mens vi lå der. Sangene jeg kaller «vovvesanger». Elendige rim, like elendig tilpasset en eller annen melodi. Men ordene handler om min kjærlighet til dyret mitt. Og de har alltid elsket «vovvesangene» mine.

Slik sovnet Ludo inn. Glad, trygg og med et smil om munnen.

For visst kunne han smile!

Slik lå vi sammen der på gulvet.

Lenge etter at han hadde trukket sitt siste sukk.

Jeg trengte det. Det var ikke lett å forlate ham.

Ludo ble kremert og vil få sin grav i hagen når vi kommer hjem. Under moseskulpturen han har stått modell for.

Sorgen er overveldende, men trøsten er at han hadde verdens beste liv mens han levde.

Så starter vi da, Jan og jeg på vinterens ferd mot sør. For aller første gang uten Ludo. Han som elsket å komme til Algarve. Som reiste seg brått opp i bilen når vi passerte Rio Guadiana og han kjente lukten av Portugal. Han som gråt av glede når han traff igjen kjente her nede. Som alltid husket hvor han hadde lagt de store pinnene sine under busker på hesteenga og lykkelig plukket dem frem etter sju måneders fravær.

Det er godt å reise fra hjemmet som mangler en vegg. Den tomme sofakroken hvor nå bare de elskede bamsene hans ligger igjen. Mummimatskålen på kjøkkengulvet. De små ballene han var så flink til å leke seg med. Den skrikende stillheten og tomheten hvor han mangler så inderlig.

Gjennom et tåkelagt og kaldt Europa går ferden relativt raskt sørover. Det er intet som frister til lengre opphold. Ikke før vi når Frankrike og endelig får noen glimt av sol og grønne enger.

Vi unngår motorveier. Sparer penger på det, og har det heller ikke travelt. Ikke nå, når vi forhåpentligvis har reist fra alle kuldegrader.

Både kultur- og naturlandskap er vakre på den franske landsbygda. Bølgende åser og åpne flater med nydelig lys. Overalt er jo vinterlyset det mest betagende. Når solen er lav og spiller i alle nyanser av blekgult, rosa, kobber og gyllent. Kyr, sauer og hester på beite. Kalver som får være med mødrene sine. Trolske blandingsskoger og løvtrær invadert av store, grønne baller av misteltein.

Jeg vil ha misteltein. Særlig mistelteinfrø som jeg har lyst til å plante i vårt gamle, råtnende epletre. Det blir en jakt med stor kniv og mye klatring, men til slutt har jeg erobret opptil flere av de magiske grønne kulene. Fulle av hvite bær med frø.

Vi er gode til å surre og rote oss bort. Ikke kjøre feil, som vi sier, men finne nye, spennende veier. Så i år som i fjor befinner vi oss plutselig på Autoroute A75 og klatrer stadig høyere opp gjennom Massif Central og mot et kaldere klima. En spektakulær kjørerute, men normalt ikke en man velger å kjøre i mørket vinterstid. Dog øyner vi denne gang et lønnlig håp om å oppleve den fantastiske Viaduc de Millau før solen går ned. Verdens høyeste skråstagbro og et mesterstykke av ingeniørkunst.

Men vi er som vi er, og kjører atter over den flotte broen i tåke og stupmørke. Én god erfaring kommer likevel til nytte fra fjorårets tilsvarende feilkjøring. Vi vet det er en god restaurant med lekker mat basert på lokale råvarer et stykke lenger fremme på veien. L´Hospitalet du Larzac. Vi slipper å lete i år og kjører rett dit og bestiller herlig mat og vin fra Aveyron-regionen.

Etter timer med strevsom kjøring i tåke og mørke, får Jan nå hvilt seg ut nok til at han orker å kjøre videre. Vi kommer oss ned til lavlandet og byen Bezière. På hele reisen har vi fricampet, men her i det mer befolkete sør føler vi oss litt mindre trygge om natten uten Ludo.  Så vi leter oss frem til en bobilparkering som dessverre viser seg å være full. Da blir det det nest beste. Parkering utenfor en butikk som er opplyst og har kameraovervåking. Aldi denne gang.

Vi våkner til sol og varme uten å ha hatt noen skumle opplevelser om natten. Jeg benytter siste sjanse til å proviantere franske viner før kursen settes rett vestover mot Spania.

Uten andre planer enn at vi skal nå Olhão i god tid før jul.

Det er vondt å være på tur uten Ludo. Men det går.

Vi har jo hverandre, Jan og jeg.

9. reisebrev – hør hvor det stormer der ute

«Hør hvor det stormer der ute! Her er det fredfullt og tyst…» en liten strofe fra en bedehussalme er Jans yndlingssitat når været herjer ute, og vi har det godt og varmt i KaràJan. Heldigvis blir det med den strofen. Ikke er den særlig passende heller, for det er slett ikke fredfullt og tyst verken i bobiler eller campingvogner når regnet høljer ned. Men godt og varmt har vi det. Og riktig så koselig. Det er da også fascinerende med skikkelig, trommende styrtregn som sprenger sikringer og tar med seg sko og andre gjenglemte remedier i en flommende, nyoppstått elv.

Endelig skal jeg få tid til å skrive reisebrev igjen, tenker jeg. Rekker ikke sånt når sola skinner og det er mye som skjer. Som én sa her forleden, dagene flyr så fort her at vi ikke en gang rekker å bli gamle! Det kan jo tolkes på ymse vis, men… Nå skal det bli godt med en rolig dag med skriving i retrospektivt perspektiv.

Tanken er knapt ferdig tenkt før regnet stopper og sola skinner. Fuglene, som ble snytt for å fremføre morgenkonserten sin, tar igjen det tapte ved å synge de vakreste varierte triller av henrykkelse. Men vi ER lovt litt mer småregn i dag og i morgen, heldigvis. Det er like tiltrengt nå som før i dette regnfattige landet.

Det er ikke slik at folk sitter passive på campen selv om de ikke driver med turvandring. Løypene i parken rett ved, hvor det også finnes treningsapparater og fotballbane, er populære for kortere gåturer med eller uten hunder. Likeså er hestemarkene på motsatt side for både hundeeiere og alle som er glade i å plukke markblomster.  Noen tar en fuglekikkertur i reservatet. En del damer har strikkeklubb hvor alle er velkomne. Også jeg. Men siden jeg er elendig til både å strikke og å sitte i ro, samt at jeg synes strikking er drepende kjedelig, holdt det med én gang for meg. Ikke for å skryte, men jeg har faktisk klart å strikke tre grytekluter. Med strømpegarn og pinner nummer ti. Dette var for noen år siden. Siden da har en stor pose garn som jeg tror skal bli en vest, vært min følgesvenn i bobilen. I tilfelle jeg får ånden over meg en gang.

Så er det byturene. Hver fredag tar de fleste av de norske damene bussen til byen for å beføle varer og ivareta det gode ernæringsråd om «fem om dagen». Siden vi befinner oss på sydlige breddegrader, inntas dette fra glass hvor fruktbitene vaker i søt og sterk drikke som til tider medfører at damene foretrekker å ta drosje hjem. Selv er jeg ikke utpreget glad i varebeføling eller busskjøring på korte strekninger. Men damene er sabla hyggelige og morsomme, så rett som det er går jeg til byen og møter dem der i tide til å nyttiggjøre meg disse anbefalte fem om dagen sammen med dem. Alltid en trivelig stund med mye prat og latter. Og jeg går selvfølgelig også hjem igjen.

I byen får man også stelt både føtter og hender og hår for en knapp hundrelapp.

Lørdagene er det bondens marked inne i byen. Bod på bod av bugnende varer mellom de store markedshallene og havet. De fleste drar inn for å se på livet og handle herlige, kortreiste landbruksvarer. Så mye godt og forskjellig av nyhøstet frukt og grønt! Hvorfor ser vi det aldri i bruk på restaurantene her? Markedslørdagene har også en tendens til å ende med inntak av før nevnte «fem om dagen».  Eller en drink eller to utenfor Helvete hvor mange av våre engelske venner har møteplass.

Nordmenn her er like glade i å la seg avbilde med Helvete-skiltet over hodet sitt som engelskmenn er det på Hell utenfor Trondhjem. Men Helvete her er intet inferno; ordet er portugisisk for armbrøst.

I det hele tatt er det artig med byturer inn til Olhão. Som ikke er en trist og vinterstengt turistby som mange lokale byer reduseres til i områder som okkuperes av store skarer med sommerturister. Takk og lov for Ria Formosa landskapsvernområde som setter begrensninger. Olhão er likevel under hardt press. Egoistisk nok håper vi at byen ikke blir ødelagt i vår tid. Den er så vakker med sine trange smug og de fliskledte husene. En nydelig arv etter maurerne. Falleferdig her og der og fattigslig, javel. Heller det enn en grusom, steril turistmaskin som kan ses lenger vest. Og viktigst av alt, byen er ennå mest befolket av portugisere og preges av det viktige daglige fisket og skjellsankingen.

Søndager er sjelden hviledager om noen skulle tro det. Det er ALLTID et marked et sted. Byene veksler på å ha markedsdager. Det er mye ræl å få kjøpt, men også mat, planter, korkvarer og diverse nyttige og praktiske saker. Øl, vin og grillmat selges over alt så stekeosen ligger tett over områdene.

Vårt favorittmarked er sigøynermarkedet i Quelfes, et lite tettsted et par, tre kilometer nord for oss. Der har de mye fint, gammelt verktøy. Mye jeg gjerne skulle tatt med meg hjem og hatt til å sveise skulpturer av. Men KaràJan har verken plass eller vektgodkjenning for slike remedier. Masse annet artig og gammelt også. Her har vi kjøpt lysekrone til Gazebo’en og et par andre fine, gamle lamper.

Apropos gazebo, «Penkingen» min med tilbehør ble raskt avhendet og bebos nå av en meget trivelig norsk dame. Når man kvitter seg med ting man er glad i, gjør det godt at de overtas av bra folk. Så er det rart det har vært travelt? Vi har flyttet til en plass ti meter unna. Det har vært en grusom flytteprosess bestående av harde avgjørelser om hva som er mulig å beholde når man skal krympe fra bobil, campingvogn og gazebo til bare bobil. Det var ikke stort, gitt. To store esker med kjøkkenutstyr og annet som kan lagres her, samt stekeovn og fryser står nå utendørs med plast over seg. Kunstutstyr og vesentlige skatter som skoesker full av vakre skjell, har jeg lykkeligvis funnet plass til i KaràJan. Etter litt forvirring, er Ludo nå helt innforstått med at han ikke lenger bor bak de store blomsterkassene, men innenfor et gjerde med noen puslete mindre blomsterpotter.

Som om ikke alt ovenstående har vært travelt nok, driver folk og feirer bursdager og inviterer til langbord med pizza og vin. Det starter på dagtid i varm sol, men viser seg ofte å fortsette til godt ut på kvelden med sang og musikk. Kun avbrutt av en kort pause hvor folk får luftet hunder og tatt på seg vintertøy.

Travelt? Javisst. Et ganske så annet liv enn et ensomt og stusslig innendørsliv i Vinternorge.

Det er både skremmende og godt at tiden flyr.

Fire bobiler med nordlendinger har nylig ankommet. Det gjør ikke tilværelsen mindre livlig, og godt er det. Til Jans store glede, og min også, er en av hans barndomsvenner fra Gimsøya blant dem. Både han og kona gikk i Jans klasse på barneskolen der i nord hvor hele Grønningsæterfamilien ser ut til å ha sine lykkeligste minner fra. For oss er det ekstra artig å vise «ferske» overvintrere dette Algarve som vi er så glade i. Som ikke nødvendigvis den jevne turist oppdager. Det har blitt både byturer, marked i Qulfes og mandelblomstringsfestival i Alta Mora på dem. Innimellom slagene har Ludo og jeg vært på vandring.

Det ser sannelig ut til at jeg har en god del mer å skrive om.

Får håpe regnet holder.

8. reisebrev, vi vandrer med freidig mot

«Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag og går fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den.

Selv om man gikk slik etter sin helbred at den bestandig var en stasjon foran – ville jeg likevel si: gå! Det er jo også så åpenbart at man dog ved å gå kommer velbefinnende så nær som det er mulig, selv om man ikke når det helt – men ved å sitte stille, og jo mer man sitter stille, desto nærmere kommer illebefinnendet. Bare i bevegelsen er sunnheten og helsen å finne. Nekter noen for att bevegelsen er til: Så gjør jeg som Diogenes, da går jeg. Nekter noen for at sunnheten er i bevegelsen, da går jeg fra alle sykelige innvendinger. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.»

(Søren Kierkegaard, dansk filosof og eksistensialismens far)

Aldri har noen hevdet at tålmodighet er blant mine dyder. Alt bør helst være gjort i går, og alt skal skje fort.

Da vi ankom Olhão medio desember denne sesongen, var hodet mitt helt innstilt på å gjenoppta mine lange vandreturer i Algarves herlige, ulendte natur. Aldri i livet om jeg hadde trodd at det skulle ta lenger tid å komme seg etter hofteprotese nummer to enn den første. Riktignok ankom vi Algarve fem måneder etter nummer én i forrige sesong og bare seks uker etter nummer to denne sesongen. Men likevel. Jeg var mer enn klar for fjellvandring i hodet mitt.

Det var ikke kroppen. Det har kun blitt vandringer i parken og frem og tilbake til byen. Rundt ti- tolv tusen skritt på flatt terreng er ikke mye å skryte av. Det anvendes så begrenset antall muskler til slik «flatvandring» at det ikke oppleves som trening. Jeg trenger mer.

Og skal ikke ånden vinne over kjødet? Muligens var det ikke fjellvandringer verken Markus eller Mattheus hadde i sine tanker da de skrev om kjødets skrøpelighet. Men nå er jeg ikke blant dem som har bibelen som rettesnor. Min livsfilosofi er styrt av respekt for, og kjærlighet til naturen. Og nå trenger mitt skrøpelige legeme å komme seg dit. Når ånden, les viljen, er sterk nok, klarer man det meste. Dessuten er det stor forskjell på smerter som antyder at noe er farlig i kroppen, og smerter som bare er smerter.

Min trofaste medvandrer fra forrige sesong, er mer enn klar.

«Vi starter med en lett rute», roper jeg til Jan som vinker oss av gårde.  «Antakelig Trilho do Ludo, så vet du hvor vi er hen».

«Vel, drar vi i retning Faro, da?» Spør jeg John Elvin.

«Nei, vi starter med den lette ruten, den oppe ved Lagar Mesquita,» sier han!?! «Det er den jeg liker best.»

Her er det på tide med en aldri så liten oppfriskning fra i fjor. Jeg gjengir min venns beskrivelse av nevnte rute da han gikk den første gang. Jeg antar at folk flest kan lese engelsk:

«Suddenly one day a Norwegian friend called Solvor, invited me to join her for a hike. Her partner Jan laughed, you won’t do more than one walk, “for sure” he added.Well, that was a challenge if ever I had one!!

I should perhaps have taken his jocular warning as wise advice, but I think I am now on my 8th Adventure and not deterred …yet….

I say adventure because I have learnt simple things like Hiking is not just walking and Hiking with Solvor is never as simple as following a trail, it’s a steep learning curve sometimes more akin to a survival course and challenging one’s convictions and views of reality.

After each little “adventure” I have confided with friends a few of my discoveries. And received encouraging comments like “OMG she’s trying to kill you” and “that’s not Hiking or a pleasure it’s torture” “how can you say that was interesting …its frightening “

This little dream world was abruptly broken even on my first little hiking adventure. Which my friend Jan almost predicted correctly would be my first and last hike.

Solvor, my mentor, being both wise and kind decided to take us on a “Light, simple Trek !!!” as she described it, as a sort of ‘initiation’. I quickly discovered there is no gentle introduction to hiking, particularly in mountainous country sides. It’s a Steep learning curve. We went to a place called Mesquita, it might be a local name for Mosquito which we all know bite and are painful. And it was.

After just a few minutes we were walking not along my accustomed tar mac roads or the gentle cobbles of Olhão, no think beautiful cobbled street after 6.3 earthquake with dislodged roof tops thrown in AND uphill climbs on an oily surface. There was my mentor with faithful companion striding ahead in a perfect line unfaltering steps …and me with arms outstretched like a trapeze artist delicately Zig Zagging from flattest stone to the next. I was assured the painful feelings in my knees were necessary adjustments and I would feel the benefits later. Like recovery in hospital, came to mind.

I always thought that all things would be equal like going ups would be balanced by going downs. I was quickly disillusioned, for some reason that still evades me there appears to be very more inclines than descents. Also, I quickly learnt not to say “Oh No” as I turned a corner to find yet another steep incline. I got the ‘teacher stare’ of disapproval. So from this point it was “OH….what a lovely view” “Oh!… this beats having a beer watching football “. Another thing, in England there are strategic benches for weary travellers to take a break, get their breath etc, NOT HERE, mental note. Tell my children to donate a bench with plaque .. ‘My dad loved this spot so much he died here’.»

Oppskjørtet av glede som jeg er over å komme i gang, har jeg glemt både å spise, ta medisiner samt å ta med akuttmedisin til Ludo med tanke på evt. epileptiske anfall. Vann er med til oss begge, men ingen drikkeskål til Ludo. Fjellskoene er ennå ikke pakket frem, og joggeskoene viser seg å være helt utslitt. Noen mystiske skarpe plastkanter har bøyd seg innover og prøver å skjære hull i hælene min. John har heldigvis en lommekniv, så vi spretter opp skoene litt og skjærer av «innmat» nok til at de fungerer.

Så legger vi friskt i vei. Det kjennes like vidunderlig for ånden som det motsatte for kjødet. Noen stakkete sekunder er også ånden skrøpelig, og tanker om hvordan jeg nå skal klare disse tolv kilometerne i relativt bratt og ulendt terreng sniker seg inn.

Etter fem hundre meter oppdager John at ryggsekken ikke er der den skal være, på ryggen. Jeg får en tiltrengt pause mens han går tilbake og finner ryggsekken parkert utenfor bilen.

Alt er ved det gamle, altså. Vi er begge like surrete og glemske som vi alltid har vært.

Ludo er like euforisk lykkelig som meg over å endelig få vandre fritt i naturen. Stakkaren som er prisgitt sin matmors form og har vært uten skikkelige turer i et drøyt halvår. Han svinser rundt meg og snuser gjenkjennende på alskens flekker og markerer sin tilbakekomst. Passerer de samme gneldrende vakthundene her og der med like stoisk ro som før. Hyler og logrer når han ser hunder han liker. Fortrinnsvis små blondiner som dessverre befinner seg bak utilgjengelige stengsler.

Det går opp og ned som før og slappe muskler våkner gradvis til live etter sin halvårlige, ufrivillige dvale. Alt er vidunderlig grønt, friskt og frodig i dette landskapet som veksler mellom kultur og natur. Jeg erstatter min manglende frokost med å jafse i meg noen never kappgjøksyre og et par blader av forvillet grønnkål.

Sola skinner, og alt er bare herlig.

Halvveis på ruta gleder vi oss til den sedvanlige pausen hos det gamle ekteparet vi har fått så god kontakt med. Skuffelsen er stor når gamlemor passerer oss på veien med en fullastet trillebår uten å kjenne oss igjen. Gamlefar er blitt så døv at det er vanskelig å kommunisere med ham. Ikke så rart, med fem, seks store, konstant gneldrende hunder utenfor det lille bevertningsstedet. Som vel egentlig ikke er et bevertningssted. Ifølge John som gikk inn, var det nå kun igjen fem Sagres og et par tre flasker av noe annet der. Nokså trist. For oss har den kontakten vi har oppnådd her, vært et av turens høydepunkter. Det har tatt en del turer og stopp å etablere denne. De var litt skeptiske til å begynne med, men ble stadig mer entusiastiske. Og fortalte om familien og viste frem bilder av barn, barnebarn og oldebarn med stor stolthet. Et tydelig eksempel på hvor viktig det er å lære seg litt av språket i det landet man gjester.

Ekteparet er nok veldig gamle nå. Datteren er jo på min alder.

Alt er forgjengelig, alt har sin tid. Også vi.

Enn så lenge er vi glade vandrere og nyter vår Sagres sittende i et lite busskur ved veien til akkompagnement av gneldrebikkjer.

Ferden videre går i gjenkjennelsens tegn. Der er den koselige lille ruinen med rosebusken. Der det gule huset av tynt laftetømmer. Deretter neste stigning mellom brødfrukttrær hvor villsvin har endevendt jorda. Neste topp. Utsikten. Nedover igjen via den nydelige blomsterhagen. Forbi huset med halsende små hunder. Eiendommen hvor en psycho schæfer hopper rasende opp og ned, men heldigvis ikke greier å hoppe over porten.

Vi overser stien som tar av like etter den mest velholdte av de gamle brønnene. Alt regnet i desember har fått alt til å vokse slik at enkelte stier er vanskelige å få øye på. Men vi kommer oss på rett kjøl og trasker fortrøstningsfullt oppover. Forbi eiendommen med bord og benker under skyggefulle trær. Den, som burde vært et pustehull for vandrere og solgt litt drikke og snacks, ligger der bare vakker uten tegn til liv.

Ludo og jeg kjenner igjen alle steder med hunder som bjeffer som gale. Enerverende for de fleste, men Ludo lar seg ikke affisere. De sju hvite kalkunene er nå bare to, så det spørs om ikke fem av dem ble noens julemiddager. Langs steingjerder og på engene bugner det av himmelblå storgravmyrt og skinner hvitt av duftende «lily paperwhites».

Alt er som det skal være.

Jeg har for lengst glemt smerter og utrent muskulatur og bare nyter å bruke kroppen i vakker natur mens trofaste, snille Ludo følger meg tett.

Det er artig å gå sammen med John siden vi er like glødende opptatt av natur og miljø og kan snakke om temaer som opptar oss begge underveis. Han er noen hakk mer kunnskapsrik enn meg, så jeg lærer mye. Men jeg slår ham når det kommer til planter, det er mitt domene.

Jeg er i gang igjen. Terskelen er skrittet over med 17.239 terrengskritt, og det kjennes vidunderlig.

Jan, som absolutt ikke liker å gå, har hatt noen fredelige timer hjemme på campen før han får hjem en veldig glad hund og samboer.

Ludo og jeg er i vårt ess. Dette gjorde oss veldig godt.

Vi gleder oss til fortsettelsen.

7. reisebrev, «Dere er min vinterfamilie»

«Dere har leilighet der da. Eller leier dere et hus?» Det er gjerne standardkommentarene når folk hører at vi tilbringer vinteren i Portugal. Det å tilbringe flere måneder i bobil, høres ut som den store skrekken for mange. Det er jo, mildt sagt, svært begrenset med plass. Dog avhengig av bilens størrelse. Og visst har vi kikket i vinduene til eiendomsmeglere og sett på priser på hus- og leiligheter. Kanskje hatt det vagt oppe til vurdering. I hvert fall jeg. Jan er mer på det nivået at alt over størrelsen på hytten i en lastebil er å anse som luksus.

Selv har jeg nok innimellom drømt litt om hus og hage her i Algarve.

Drømmen er forlengst forlatt. Den ville muligens vært aktuell om man flyttet hit på permanent basis. Covid og stengte grenser i 2020 ble en oppvåkning og en avklaring. Vi vil bo i samme land som vår familie og kun følge trekkfuglene når det er mulig. Og aldri i livet om vi kan tenke oss å ha forpliktelser for vedlikehold samt økonomisk ansvar for boliger både i Norge og her. Friheten og uavhengigheten med et rullende hjem er uvurderlig.

Vi har venner som både eier og leier hus her. Fine hus og hager hvor man kan dyrke både det ene og det andre. Fine, iskalde hus. Isolering er ikke en del av byggestandarden. Når den varmende sola går ned, kryper kulda inn i hus og beinmarg og klorer seg fast. I bobilen har vi det godt og varmt. Det koster ikke stort å holde et «frimerke» varmt med gass eller strøm.

Noen ulemper er det selvsagt. Vi har de fasilitetene vi trenger, men temmelig lite armslag. Dusjen er liten og trang, så vi dusjer heller i av et de mange servicebyggene her. Matlaging går til nød selv om kjøkkenbenken er minimal. Som astmatiker er jeg rimelig negativ til å sove i samme rom som det stekes og brases i. Følgelig foregår matlaging utendørs. Ute har vi gasskoker, stekeovn, fryser og stor nok kjøkkenbenk. Samt utstyr som kjøkkenmaskin, krumkakejern og vaffeljern. Jeg kan til og med søle så mye som jeg vil og pleier. Det har ingenting å si.

Vaskemaskiner, tørketromler og strykebrett finnes i fellesbyggene.

Vi har ikke plass til mer enn to, maks tre gjester inne i bobilen, men det sosiale foregår stort sett utendørs uansett. Vår KaràJan er ikke så stor, og den er dessuten soverommet vårt. Så for min del er det bare svært nære venner jeg synes det er ok å be inn. Jan er ikke like privat av seg. Ikke har han vett på å skjemmes over at vi ikke er ordensmennesker heller, så han ber gladelig inn både gud og hvermann. Vel, ikke akkurat gud da, han er jo ateist. Jeg derimot, skjemmes når det ikke er ryddig her, men forvandles ikke til ordensmenneske av den grunn. Har det liksom ikke i blodet.

Ludo begynner å bli gammel, så det stinker litt hund her til tider. På et vis en koselig lukt når man elsker dyr generelt og sin egen hund noe hinsides spesielt, men jeg tror neppe odøren tiltaler andre.

Vel, det var vel ulempene?

Nei, forresten. Det hender det kommer en regnværsperiode. Kaldt blir det ikke, men man blir våt. Veldig våt. Særlig hunder med tett og krøllet pels. Ut må man og trenger man, men det blir ikke timevis med utendørs aktiviteter.

Under slike forhold forgår jeg nesten av brakkesyke, mens Jan er like blid. Han liker å sitte i ro, mens jeg nesten ikke holder det ut.

Det var etter en slik periode jeg slo til og kjøpte en gammel campingvogn som jeg malte i glade hippiefarger. Mitt lille fristed hvor jeg kan male, lese, se på filmer og bare nyte fargekontrasten til gråværet. Og det ble gjesterom til barn og venner.

Vel, så langt er det bare barn og barnebarn som har brukt den. Og ikke ofte. De er bundet av jobb, skole, økonomi og annet som begrenser reiseaktivitetene. Så nå er «Penkingen» min til salgs. Vi skal avvikle «gazebo»-kjøkkenet også. Mais Campismo Olhão er fortsatt i den rimeligste prisklassen, men det blir likevel for kostbart å ha en fast plass her året rundt nå som vi begge er alderspensjonister og levealderjustert.

«Penkingen» er tømt, og jeg øver meg på å ha liten plass. Mine nødvendigheter og Jans unødvendigheter, dvs. alskens kjøkkenutstyr, er pakket i store plastkasser som kan lagres mens vi er i Norge. For utekjøkken blir det også i fremtiden. Fire-fem måneder med kokkelering uten kjøkkenmaskin, stekeovn og annet, ser jeg særdeles svart på. Vi får bare finne en løsning så det fungerer også i regnvær. Det gjelder tross alt ikke mange dagene.

Høres det strevsomt ut? Det er nettopp det det ikke er. Det er befriende å leve så enkelt. Det er sunt å se hvor lite man faktisk trenger. Ehh, kjøkkenmaskin og vaffeljern må man jo ha da. Men sånn ellers. Det er koselig å være tett sammen i vårt lille hjem. Ludo elsker tilværelsen med å være så nær oss. Det var faktisk riktig så praktisk da vi var over hos naboene en kveld og Ludo hadde hjemme alenefest. Han spiste opp en stor pakke svinekjøtt og en pakke røkelaks samt en del emballasje. Jan hadde så beleilig satt fra seg handleposen sin på gulvet og glemt den; til Ludos store glede.

Det fikk de følger det måtte få. Så nå er Ludo omdøpt til prinsesse Diaré. Tenk om vi ikke hadde bodd i dette lille rommet da! Da ville vi kanskje ikke hørt at Ludo måtte ut hele natten og dagen igjennom og isteden våknet til at alt hadde skjedd innendørs! Nå gikk alt uten mén for KaráJans interiør. Kun den tandre diaréprinsessen opplever å være påført mén da han ble tvangsdusjet og rengjort på vitale steder.

Men tilbake til innledningen. Sånn reelt sett kan det vel sies at Mais Campismo er Europas største eldresenter. Det sier seg selv at gjennomsnittsalderen er høy når man har anledning til å bo her hele eller store deler av året. Mange av oss har valgt dette pga. ymse helseplager som reduseres når man bor her. Da skjer det fra tid til annen alvorlige hendelser hvor akutt helsehjelp er påkrevet.

Her tar vi vare på hverandre. Uansett. Man rekker knapt å ane at man trenger hjelp før den er på plass. Folk blir kjørt til sykehus, pårørende ivaretatt, praktisk hjelp gis i rikelig monn. En vidunderlig trygghet man aldri vil ha som beboer i en leilighet eller et hus verken her eller i Norge. Her ser vi hverandre. Følger med på en god måte. Ingen blir liggende alene syke her. De fleste har sin biologiske familie langt unna. Her har vi hverandre. Vi grupperer oss nok en del etter nasjonalitet. Det ER lettere når alle snakker samme språk. Men vi holder sammen og omgås på tvers av nasjonalitet også.

Det har vært en runde her nå blant oss nordmenn. Noen fikk den hjelpen og omsorgen det var en selvfølge å gi i en tøff situasjon. De konkluderte med å fastslå: «Dere er vår vinterfamilie!»

Slik er det. Her er vi hverandres familie. Våre der hjemme kan være trygge for oss og vite at vi blir ivaretatt.

Og så har vi det akkurat så sosialt som hver og en er komfortabel med. Privatliv respekteres og inkludering prioriteres. Men du verden så ensomt det ville være å sitte vinteren gjennom alene i en leilighet enten den nå er her eller der. Her har vi det så sabla hyggelig sammen. Både på campen, i byen og rundt omkring.

Denne campingen er et eget samfunn i samfunnet. Med ulike lag og grupperinger. Mange ulike nasjonaliteter. Ulik økonomisk status. Her er nok konflikter mellom mennesker både blant dem som definerer seg innenfor samme gruppe, og mellom ulike grupper. Men først og fremst er det regler. De skrevne, formelle settes av ledelsen for stedet. Alle de uskrevne som gjør at vi fungerer sammen, er blitt til via samhandling og kommunikasjon i årenes løp.

Alle vi som bor her over tid har bevisst valgt å leve her fordi vi synes det gir oss en bedre tilværelse. Da er det i alles interesse at dette samfunnet fungerer godt. Så det sørger vi for som best vi kan. I hvert fall nittini prosent av oss.

Her er vi hverandres familie fordi vi trenger hverandre, bryr oss om hverandre og fordi fellesskap fungerer.

5. reisebrev, vennskap og bekjentskaper

I de tretten og et halvt årene Jan og jeg har vært sammen, har det blitt mange bobilturer i både inn- og utland. Min elskede Sasha storpuddel var med på turene i Norge. Da hun vandret i 2012 og etterlot et stort tomrom, ble Ludovovsen vår nye reisefelle. Mens gamle Sasha ikke hadde rabiesvaksine og pass, ble det helt klart at Ludo skulle prepareres for utenlandsturer. Siden har han vært trofast med oss på reiser i hele tjueén land.

Det er bare oss tre sammen. Vi liker friheten og uavhengigheten det gir. La dagsform, impulser og værmelding bidra til å bestemme hva vi gjør fra dag til dag. Vi liker også å fricampe når det er mulig. Være helt for oss selv et eller annet vakkert sted det er plass til å parkere en bobil. Eller rett og slett bare finne en noenlunde trygg overnattingsplass når vi er på vei, så vi sparer tid og penger. Slikt er ikke så lett å få til om man er mange bobiler ifølge. For den del hadde vi heller ingen kjente eller venner med bobil før Jan pensjonerte seg, og vi begynte å tilbringe vintrene i Portugal.

Bobilfolk er like forskjellige som andre folk, men vi har én ting felles. Denne spesielle måten å reise og bo på. Alle elsker vi dette. Takket være bobillivet har vi blitt kjent med mange trivelige mennesker. Noen har vi mye til felles med, andre mindre. Noen har blitt nære venner, andre hyggelige bekjentskaper. Det inngår i miljøet å være hjelpsomme med- og tolerante overfor hverandre.

Når man bor utenlands i flere måneder hvert år, er det fint å ha et fast tilholdssted en del av tiden. Et sted man får tilhørighet til, og hvor man bygger gode relasjoner. Mens vi er på farten, er det skikkelig hyggelig å kjenne andre veifarende vi kan treffe underveis. Slik fikk vi det ekstra trivelig på turen hit da vi møtte gode venner både i El Fortuna og i Pilar de la Horadada i Spania.

Og så er vi her da. I vinterparadiset vårt og campen i Olhão. Vi kunne ikke fått en bedre mottakelse. Våre gode norske venner, Berit og Leif, de aller første norske vi ble kjent med her, holder kontakten frem til ankomst. De sørger for at den lille norske kolonien er klar til å ønske oss velkommen med fellesmiddag på camprestauranten. Samtidig strømmer fastboende og tilreisende engelske venner til for å ønske oss velkommen. Det blir et svare strev å holde unna klemmer og omfavnelser for meg som fortsatt holder på visse covid-restriksjoner.

Foreløpig parkert på plassen vår. Campingvogn og gazebo skimtes såvidt bak jungelen.

Dessverre er verken mat eller vin noe å skryte av på camprestauranten, men vi setter pris på å ha et felles samlingspunkt. De gode måltidene kan vi ha andre steder. Nå er vi bare sammen her og nyter den varme velkomsten.

Slik fortsetter det. Om natten sitter sannelig kattugla i pinjetreet vårt og kaller så vakkert etter en make. På dagtid synger de bittesmå gransangerne i det samme treet. Og sannelig får vi ikke også en rødstrupe på daglige besøk. De er ikke så vanlige her.

Dagene går med til å rydde opp på pitch’en vår og i gazebo’en. Pitch’en er en jungel takket være vår enestående nabo Janet som har vannet her i åtte måneder! Jeg som trodde at det meste av plantene mine kom til å ha gått heden. Isteden har de vokst slik at jeg må ta i bruk sag på de største. Alle urtene, gressløk, persille, chili, løpstikke, mynte, søt basilikum – alle lever i beste velgående. Hvilken fryd!

Fullt så frydefullt er det ikke i gazebo’en hvor litt for mange saker har blitt stående ute. De dårlige plastikkveggene er revet opp, så det har regnet inn. Rotter og mus har slått seg til under gulvet og har etterlatt tydelig spor overalt.

Vel, man skal jo ha noe å holde på med. Så jeg holder på, og bra blir det. Bra nok til å få i gang utekjøkkenet her. Men noen matoppbevaring er bare å glemme. I «Penkingen» er alt heldigvis som det skal. Ingen spor av verken gnagere, maur eller fukt.

Vi er mange som elsker å synge. Lykkeligvis er våre instrumenterende, engelske venner, Ken, Cath og Sandie på plass. Det blir en glad og morsom aften med sing-a-longs på camprestauranten og felles lunsj i byen dagen derpå. Ny restaurant med vidunderlig sjømat og den beste hvitvinen jeg har smakt her.

Én kveld bli vi sittende på restauranten med én tysk og et par franske ungdommer og prate en hel kveld. Tre herlige eventyrere som er på noen måneders oppdagelsesreise sammen i en liten bobil. Han fra Tyskland hadde, av alle ting, vært i Norge og utdannet seg til å være følge/guide for blinde skigåere!

Været er nydelig og varmt. En og annen regnskur kommer, men det går ikke ut over temperaturen. Vi er ute hele dagen nå og kjenner begge at smerter forsvinner og kroppene våre blir mer bevegelige igjen. Jeg har allerede gått rundt hele parken, og vi er ute og går på hesteenga med Ludo som springer lykkelig omkring i det grønne og finner igjen forrige sesongs pinner.

Markene skinner grønne og friske etter regnet. Blomster og beitesjampinjonger tyter opp overalt.

I fjor var det jeg som slepte med og slet ut John Elvin på lange turer i fjellene.  Nå er han klar for å gjøre gjengjeld og få meg trent opp til god form. Foreløpig kun med vandringer til- og rundt i byen. Med krykker. Og stående tilbud om at han skal gå og hente bilen om det blir for mye. Men så lett gir jeg meg da ikke.

Det blir late formiddager i solen med venner og vin. Latter og prat og trette kvelder hvor vi så vidt orker å spille Rummikub.

Ludo har fått seg ny hundefrisør som er kjempeflink og tar en brøkdel av hva det koster i Norge. Vi har handlet masse god mat, vin og øl til en brøkdel av norske priser. Her rekker våre små pensjoner langt. Det ER vondt å være så langt fra barn og barnebarn, men helsa tilsier at slik må det være. Og da er det sannelig herlig at det er så godt å leve her i Olhão på så mange vis.

Både alene og sammen med nære venner og hyggelige bekjentskaper. Og innimellom kvelder med interessante mennesker vi mest sannsynlig aldri ser igjen.

En fargerik blanding og en fargerik tilværelse.

Vi har det bra fint nå.

Og har veldig mye å se frem til.

4. reisebrev, Spania eller Portugal, that’s the question

Vår engelske venn sender oss hyppige oppdateringer på været i Olhão. Når det slår til med korte glimt av sol, er meldingen «get here now, the sun is shining». For i neste øyeblikk å gi beskjed om «thunder, lightening, torrential rain and caravans rocking in the wind». Vel, vi sjekker da langtidsvarselet på yr.no flere ganger daglig og ser at solglimtene nærmest kommer for å erte folk før skybruddene tar til igjen. Vi stoler på Yr og lar oss ikke lure.

Ingen vi kjenner har noen gang opplevd så langvarig periode med regn i Algarve. Vi får bare håpe det fyller opp de stakkarslige vannmagasinene.

Selv håper vi, litt egoistisk, at regnet skal gi seg. Vi lengter til Olhão, men velger å holde oss unna til det verste er over. Vannmassasje og svømming i Fortunas varme bad har gjort underverker for hoften min. Endelig kaster jeg krykkene og kjenner at jeg nok skal komme tilbake til gammel form.

KaràJan byr stadig på litt problemer, så Jan er ivrig etter å komme til Olhão for å få reparert både det ene og det andre. En liten taklekkasje varsler om behov for ny silikonering. Men i «torrential rain»? Clutchen på vårt rullende hjem er heller ikke helt god. Det er nok ikke bare vi som merker alderens tegn.

Vi er igjen uten gass, koblingene holdt bare én dag. Dvs. at vi ikke får laget mat, og at vi er avhengige av strøm for å ha varme, holde fryseren i gang, og ikke minst, laget morgenkaffen vi er så avhengige av. Enda godt vi har kaffetrakter.

På La Fuente betaler vi tretten euro for treretters middag inkludert en halv flaske vin eller en øl. Ikke gourmetmat, men greit nok nå når vi ikke får laget mat selv.

Våre venner skal sette kursen nærmere Alicante hvor bobilen skal parkeres før de drar hjem til jul. Skal vi nå sette kursen mot Portugal?

Men regnværet vil visst ingen ende ta. Best som det ser ut til å skulle gi seg, forlenger Yr uværet med nok en dag.

Det avgjør saken. Vi setter kursen rett sørover mot kysten. Forlater det hvite, krakelerte landskapet med klynger av palmetrær. Passerer små landsbyer med frodige kjøkkenhager og sitrontrær. Kulturlandskapet strekker seg viden bortover før det møter grønne fjell. Ja, faktisk grønne. Ellers synes jeg Spania i det store og hele gir et tørt og karrig inntrykk. På de enorme sletteområdene fordamper vannet raskt. Den ensidige satsingen på monokultur er ikke akkurat et løft for økosystemet. Det er befriende å se grønnkledte fjell som gradvis forsvinner i et fuktig tåkeslør.

Ennå henger jeg igjen i min norske trang til å være iført ulltøy på denne årstiden. Det blir etterhvert ganske ulidelig når vi kommer ned mot lavlandet og varmen på Camping Lo Monte. Bedre blir det ikke når jeg innser at siden jeg frøs sånn i Norge før vi dro, har jeg visst bare tatt med meg langermete ullgensere. Jaja.

Lo Monte er en ensformig, striglet camping med snorrette gater og ditto beplantning. Tettpakket med store, kostbare bobiler, for det meste tyske. Omgitt av flat sivilisasjon uten natur.

Så fjernt fra vår camp i Olhão med sin naturlige, frodige vegetasjon og slyngende veier. Som ligger så nydelig til i det fuglerike landskapsvernområdet Ria Formosa med den genuine og levende fiskerbyen Olhão i gangavstand. Hvor det er alle varianter og størrelser av bobiler og endog telt. Gamle og shabby biler og noen store og flotte. Her er alt like naturlig. Hvor folk har campingvogner som sitt faste og eneste hjem og omgir seg med planter og pynt som gjør det hjemmekoselig.

Nei, et sånt striglet, sjelløst sted som dette er ikke noe for oss. Men det er varmt her, det er en god restaurant, varmt basseng og trimrom. Deilig for et par dager. En formildende omstendighet er det òg at det er flokker med nydelige, grønne papegøyer her. Det har vi ikke i Olhão.

Og så er det superhyggelig at vi er her sammen med nok et trivelig vennepar fra bobilmiljøet. Det blir fine stunder med prat og latter i godt selskap. Og Rummikub-spilling på kveldstid.

Mandagskvelden byr på varm vind og nitten grader i mørket. Vi får en lang og god spasertur inn til tettstedet ved havet.  Blomstrende lilla og dyprød bougainvillea henger utover fortauet. Hawairoser store som trær er dekket av gule eller dyprøde blomster. Enkelte løvtrær står vintergrønne med kroner så tette at man ikke kan se greinene. Andre har kastet bladene. Det gylne løvet virvler i vinden og rasler muntert rundt beina våre mens vi går. En fin lyd. Jeg nyter å kjenne at jeg kan lenge ut i raskt tempo som en Duracel-kanin og sparke i det tørre løvet. Krykkene er med kun som psykisk støtte.

Gatene er stille og folketomme med feriestengte butikker og leiligheter. Våre venner har avtalt at vi møter en norsk venn av dem på det julepyntede torget.

Kvelden avsluttes med et nydelig måltid på en restaurant han tar oss med til. Vakkert beliggende ved det nattsvarte havet som speiler lysene fra byen. Vi fem er de eneste gjester og får utmerket service.

Dette blir vår farvelkveld i Spania.

Nå er vi på vei hjem til Olhão. Regn eller ikke, nå har den utålmodige kusk somlet lenge nok. Han fører oss stødig og i god steam over Murcias og Andalucias sletter mens vinden røsker og river i bilen her vi er oppe på tusen meters høyde. Solen skinner, og Ludo peser av varme. Vi har bare fått av ham en tredel av den tjukke pelsen. Mer orket vi ikke i første omgang.

Utsikten til de uendelige, tørre, brune slettene er ganske trist. Innimellom brytes de opp av enda tristere fabrikk- og forretningsbygninger. Fjellene i det fjerne er dog ville og vakre. Det skal Spania virkelig ha. Fjellene er et fantastisk skue.

Etterhvert kommer de mektige fjellene tetter på. Ulike mineraler byr på mer spennende fargenyanser. Terrakotta, sepia og sølv om hverandre. Det er vitterlig mange vakre områder i Spania også. Bare så alt for mange triste partier i mellom. Vi skal òg gi Spania at de alminnelige restaurantene byr på bedre og mer variert mat enn hva vi er vant med fra Portugal. Det er mye bra her, men Portugal er best og portugiserne likeså. Portugal er alltid vakkert. Overalt. Frodig og grønt tross det vanligvis fraværende regnet. Med utrolig variert vegetasjon og spennende topografi uten endeløse triste sletter

Jo mer vi mimrer om vårt elskede Portugal, desto ivrigere blir vi på å nå målet. Til tross for at vi møtes av voldsomme regnskyll allerede ved Guadix. Vilt og voldsomt sammen med kraftig vind og bratte stigninger, samt stor trafikk, er det ikke direkte hyggelig på veien nå. Jeg priser meg lykkelig for Jans profesjonelle kjøreferdigheter.

Like før grensen til det forjettede land er uværet over. Det er mørk kveld, selv om vi vinner en time når vi kjører over Ponte Internacional do Guadiana. Ludo setter seg spent opp og værer ut i luften. slik han alltid gjør når han får teften av vinterlandet han trives like godt i som oss.

Klokken halv sju om kvelden på Lussi Langnatt er vi fremme og hjemme til et varmt og stjerneklart Ria Formosa i måneskinn. Vi tas så godt i mot av gode venner som har ventet på oss. Ludo fyker rundt og hyler av glede. Hadde vi orket, skulle vi gjort det samme selv.

Vi er slitne, men glade. Nå begynner det gode vinterliv.

3. reisebrev, fra kulde til varme og badeliv

Det er iskaldt når jeg, som vanlig, våkner lenge før dagen gryr. Varmen er slått på, men virker åpenbart ikke. Det er bare å pakke seg godt inn og se noen episoder av «Garden Rescue» mens jeg venter på at B-mennesket og redningsmannen ved min side skal våkne.

Halv sju har jeg ventet lenge nok, da får han ikke sove mer. Men redde oss fra kulden, går ikke. Gassflasken er ikke tom, men det er visst noe med at gassen fryser lettere når vi bruker komposittflasker. Fra før har vi hatt trøbbel med at vannet renner ut. En sånn kuldesikringsgreie. Siden vi fricamper, har vi ikke strøm heller som vi kan bruke i stedet. Dermed får vi ikke en gang morgenkaffe. Redningen blir å bare kjøre av gårde fra vinteren ned til lavlandet og varmen.

Aldri har vi vært så tidlig på veien før. For meg som våkner mellom to og fem og starter dagen da, er det perfekt å starte ved solrenning. Være til stede i denne vidunderlige tiden på døgnet når det er stille ute og naturen er i ferd med å våkne. En og annen buss og trailer er på veien foran oss. Vi legger oss bak dem. Når veien slynger seg nedover i sju og en halv prosent helling, gjelder det å bremse med girene og ta det pent. 

Det er flott å ha ro til å nyte dette fabelaktige lysshowet som åpenbarer seg på himmelen både foran oss og over oss. Svart med lilla og glødende oransje islett. Gradvis lysere blått og gull med nærmest vulgære flammefargede og rosa skyer.

På sidene av oss rager høye, ville fjell. Stupbratte fjellsider lander nede i rimkledt vegetasjon. Dypt nede i dalen ser vi en steinlandsby. Tett i tett skyter husene opp av berggrunnen de er bygd av.

Både B-mennesket og jeg er helt henførte over opplevelsen. Det er så ufattelig vakkert.

Vel nede i lavlandet er temperaturen en annen. Kroppen begynner å slappe av, og fingrene tar så smått til å virke igjen.

Vi surrer omkring rundt i Clermont l’Hérault for å finne et sted å fylle diesel. Én ubetjent stasjon tar ikke våre kort. Et annet sted tar de kun cash, men vi har heldigvis vært forutseende nok til å ta ut kontanter. Diesel er angivelig dyrt i Frankrike, men vi har vært heldige med å finne billig diesel når vi har kjørt av motorveiene og inn i landsbyer.

Vi har nådd lavlandet i morgengryet. Solen stråler over vinmarkene i Clermont l’Hérault

Nå stopper vi ikke før vi har entret spanskegrensen og befinner oss i La Jonquera. Jan får fikset gasstilførselen, så det blir både kaffe og frokost før vi drar og handler litt mer kolonialvarer. Inkludert øl og vin.

Vi blir enige om ikke å stoppe i Barcelona. Der har vi vært flere ganger og tatt for oss både Gaudí, Picasso og Miró. Denne gangen vil vi satse på Valencia som òg er en meget severdig by.

I storbyer fricamper vi ikke. Da ønsker vi både tryggheten og tilgangen til strøm vi får på en camping eller en bobilparkering.

Den første jeg blinker ut på GoogleMaps er full. Og viser seg å slett ikke ligge sentralt i et strøk med tilgang på både det ene og det andre slik den fremstår på nettet.

Den neste jeg finner, ligger i andre enden av Valencia. Vi lar Google lede oss siden Garmin er særdeles gjenstridig på detaljer om Campinger uten gateadresse. Merkelig nok elsker Google å føre oss inn på et konglomerat av småveier. I stupmørket sikksakker vi oss rundt på alskens traktorveier i det Valencianske åkerlandskap mens vi langt i det fjerne skimter lysene fra veien vi mest sannsynlig burde fulgt. Men sannelig når vi frem til campen i El Saler to minutter før stengetid og får den siste, ledige plassen. Et hyggelig sted nær havet, med tett vegetasjon, samt strøm og tilgang på varme dusjer inkludert i en rimelig pris. Restauranten er stengt for sesongen. Siden vi fortsatt er late hva matlaging angår, begir vi oss til nærmeste landsby og en, på Tripadvicor, anbefalt sjømatrestaurant. Jeg får min første trimtur på lenge og vi inntar henholdsvis en seig biff med masse sener og et nydelig rekemåltid. Så kan man jo bare gjette hvem som spiste hva.

Vi er begge slitne og lei av kulde, så vi bestemmer oss for å ha en hviledag fra kjøring og heller utforske byen. Særlig frister kunst- og vitenskapsmuséet med sin spennende arkitektur.

Men så lett er det ikke å la våre bestemmelser bli til handling. Campen ligger i utkanten, og det er ikke tillatt med hund på bussen. Drosje er relativt dyrt, og med tanke på at jeg ennå ikke kan gå særlig langt, finner vi ut at Valencia får vente til bedre tider. Isteden blir det en herlig spasertur gjennom et frodig naturreservat og ned til stranden.

Vi finner en fredelig strandrestaurant hvor vi drikker kaffe i solen før vi går ned til stranden for å lytte til bølgene. Det er rent merkelig hvordan vi alle tre kvikner til når varmende solstråler treffer artrosiske ledd. Vi virkelig nyter lyset, fargene, havet og den vidunderlige stranden med sand og bølgeslipte steiner i alle regnbuens farger. Ullkåpe og vintersko ble parkert i skapet før turen. Det tar ikke lang tid før også ullsokker vrenges av og isteden gjør nytte som bæreredskap for noen av disse vakre steinene som dekker havets bredder. Vi fabler om alt det fine vi kan lage av dem, og angrer på at vi ikke har bragt med oss Dremel’en til Jan og andre nyttige redskaper.

Men så godt vi har det nå!

Vår første virkelig varme dag gir oss overskudd til å lage middag selv og ha en trivelig kveld med Rummikub.

Fullt så trivelig er det ikke når jeg våkner halv to av kløe. Hvem tenker på mygg i desember? Sikkert er det at myggen i hvert fall tenker på meg. I taket sitter en sverm av blodsugere som har funnet sitt offer, mens Jan er spart.

Sannelig har vi kommet til varmen!


I Olhão er syndfloden ennå ikke over, så det frister fortsatt å utsette ankomsten. Vi får kontakt med norske bobilvenner, og blir enige om å møtes i Fortuna i Murcia. Her bobler varme kilder opp fra jorda og gir legedom og velvære til trengende menneskekropper. Her er vi nå etter en særegen tur gjennom et annerledes spansk landskap enn vi har opplevd tidligere. Fra de kjente velforrevne fjell, kranset av vidstrakte jordbrukslandskap med oliven- og sitrustrær, havner vi i et månekrater av hvite, tørre sanddyner før Los Baños de Fortuna stiger opp av horisonten.

Jeg har plassert mitt legeme i disse varme, naturlige kilder og latt min skrøpelige kropp maltrakteres av varme strømmer og massasjedyser på alskens steder av kroppen. Jeg føler meg fornyet, frisk og vital. Hvorvidt min kjære medreisende og samboer, som nekter å la seg bli våt, føler noe av det samme, vites ikke. Jeg er, om ikke forynget, vesentlig bedre i kroppen etter dagens opphold i Los Baños de Fortuna.

Værmeldingen for Olhão sjekkes jevnlig. Det er varmt der og innimellom sol. Og fortsatt dager med kraftig nedbør. Skal vi fortsette ferden mot målet nå eller drøye litt til? «Free as an eagle» er våre venners mantra som står skrevet bak på bobilen deres. Det gjelder jo også oss. Vi MÅ ingenting. Morgendagens valg skjer ikke før morgendagen blir idag. Så får vi se hva det blir til.

2. reisebrev, omgitt av eventyret

Tross min manglende steds- og retningssans er jeg slett ikke så verst til å lese kart. Rett og slett fordi jeg aksepterer at jeg mangler ovennevnte sanser og derfor innser at jeg bør stole på det kart og kompass forteller.

Jan har kjørt langtransport, samt jobbet utenlands i mange år. Lenge før det var snakk om GPS i bilene. Han var vant til å ha med en stor bag med kart.

Slik begynte våre første bobileventyr sammen også. Vi har kost oss med å se på kart og planlegge neste dags rute. Merke av numre på veier og avkjørsler. For så like gjerne å ombestemme oss på impuls. Slik har vi oppdaget mange ukjente perler. For de store Europakartene viser ikke småveier. Og det er riktig så spennende å havne på nye steder og ikke ane hvor vi befinner oss.

Andre bobilfolk lo av oss bakstreverske som kjørte uten GPS. Og etterhvert har også vi blitt mer moderne. Først kom en Tomtom inn i tilværelsen. Den vil nå bare ha penger og påstår likevel at den ikke har plass til kart over Sør-Europa.  Så ble det en Garmin i bilen. Flott skjerm, men umedgjørlig på flere vis. Rett og slett Juklerødsk kranglevoren.

Da GPS’ene kom inn i vårt liv, bestemte jeg meg for at jeg ikke ville lære meg dem. Jeg kan jo så mye annet, og det er andre områder jeg heller vil erverve meg kunnskaper på. Litt må jeg riktignok krangle med dem slik som de irriterer oss begge. Men ellers holder jeg meg til kart. Riktignok bruker jeg GoogleMaps, men dog. Det er bare et par problemer. Veinumre, avkjørsler, alle opplysninger man trenger for å følge en rute fikser jeg. Men høyder og avstander skjenker jeg ikke en tanke. Et par tre centimeter på kartet ser da ikke særlig langt ut. Og høyder? Er det ikke bare spennende når veien plutselig slynger seg oppover uten stans? For ikke å snakke om nedover…

Jeg har fått viljen min med en ny og langsommere kjørerute frem til Olhão og har bestemt at første etappe skal gå i retning Montpellier via bl.a. Orleans, Bourges og Clemont-Ferrand.

Et lykkelig valg. I går og i morges var det regnvått og ufyselig i Frankrike. Langs vårt nye veivalg stråler solen over flammende løvskoger, bølgende åser og grønne marker med beitende kyr og hester. Her og der ser vi søte sauer med hvit ull og svarte fjes og føtter som springer lekent omkring. Plutselig er det en hel flokk med skjønne esler på en eng. Og aldri har jeg sett så tett med musvåk langs veien. Nesten hver femtiende meter sitter de på gjerdestolper og i trær og speider med stoisk ro etter bilslaktet føde. Alt er så vakkert som bare franske landskapsmalerier kan være.

Vi stopper ved en av de mange vidunderlige rasteplassene som bare finnes i Frankrike. Kjempestore områder med urørt natur og mengder av usjenerte piknikbord spredt mellom trærne. Ludo får litt pinnelek, og jeg får strukket på en stiv kropp, mens Jan litt mer prosaisk entrer det offentlige toalettet. Kanskje er jeg både barnslig og patetisk, men jeg må rett og slett klemme på et tre. Jeg har vært så underernært på naturkontakt i flere måneder nå at jeg føler meg syk.

Og hvis noen tror at dette er innbilning, så les denne artikkelen. Nærkontakt med natur er helse, rett og slett vitenskapelig begrunnet med biokjemi og hormonelle reaksjoner. https://www.nrk.no/ytring/natur-er-medisin-1.14159121

Men dagen er kort. I det den så smått er i ferd med å gi tapt for mørket, stiger vi oppover. Og oppover. Jeg hadde ikke tenkt på høyder langs veien. Og det er desember. Faktisk vinter. Takk og lov for nye helårsdekk og en dyktig sjåfør, for nå stiger vi opp og inn i vintereventyret. Vi er oppe på rundt tolvhundre meter. Så går det nedover igjen. Og oppover. Og nedover. Oppover og nedover.

Intet lys er så vakkert som det lave vinterlyset. Det er det som gir oss de magiske fargenyansene i rosa, bronse og gull. Norske julekort blir levende rundt oss med tunge, snøkledde grantrær. Hvit snø ligger teppemykt over et stadig mer dramatisk landskap med bratte fjell og daler. Om jeg igjen er i Nivlheim, vil jeg bare være her, for dette er ufattelig vakkert. Kulda kjenner vi ikke inne i KaràJan. Utenfor dekker tett tåke alle lavereliggende områder av landskapet. Opp fra det hvite tåkehavet strekker det seg mystiske øyer av snøkledte åser og fjell med varierende vegetasjon. Innimellom forsvinner veien inn i det hvite intet. Solen synker mens den forærer oss sin ypperste magi av et vidunderlig fargespill over eventyrlandskapet. Vi blir både satt ut og ydmyke over naturopplevelsen vi er så heldige å få delta i.

Tåken blir tettere, og vi velger å holde oss bak en trailer for å ha de røde baklysene som ledestjerner. Jeg har blinket ut den spektakulære Viaduc de Millau som en viktig severdighet å få med oss på veien. En 2,4 kilometer lang skråstagbro som er en av verdens høyeste – tegnet av Norman Foster og Michel Virlogeux. Et informasjonssenter viser både film om- og gir oss utsikt til- dette fantastiske byggverket.

https://www.leviaducdemillau.com/fr/le-viaduc-expo-0

En desemberdag er dessverre så alt for kort. Det er forlengst stupmørkt når vi ankommer stedet. Vi kjører likevel av og ser lysene på broen blinke mot oss høyt der oppe før vi kommer oss inn på veien igjen og kjører over den spektakulære broen på vår vei videre mot sør.

Likevel er vi ikke skuffet.

Denne magiske naturen og lysets fargespill er noe av det mest betagende vi har opplevd. En forgjengelig skjønnhet som var til stede nettopp i dag. Vi føler oss begunstiget.

Broen er der og kan oppleves en annen gang. For vi er skjønt enige om at vi skal kjøre denne veien igjen. Dog på en annen årstid.

Vi finner et fint sted å stå for natten ved L’Hospitalet du Larzac. Flotter oss nok en gang med restaurantmiddag fordi vi ikke orker annet. Og kjøper med litt lokalprodusert hygge i form av en god rødvin og en ost som vi kan kose oss med i KaràJan. Det er skikkelig kaldt ute, men godt og varmt inne i vårt lille bobilhjem. I hvert fall til et stykke utpå natten. Da begynner problemene.

Men mer om det i neste reisebrev.