Dag 6.
Noen tror kanskje jeg er hyper hver eneste dag. Det er jeg ikke. Innimellom kommer de dagene da jeg bare sitter og glor ut i lufta. Ikke så ofte, men ikke desto mindre nødvendig.
Sjette dag blir litt slik. Jeg henger i kjøkkenvinduet og glor, ikke ut i lufta, men på alle fuglene utenfor. En regntung dag som driver meitemark og småkryp i jorda opp mot overflaten. Et fabelaktig koldtbord å fråtse i for kråkefuglene. Innimellom river de ut biter av et gammelt brød jeg la i fôringshuset. Tjue- tretti kaier, voksne og ungfugler. Et par kråker og fire fastboende skjærer. De små kaiene er hissige og jager vekk skjærene, mens de store kråkene bare står beskjedent i bakgrunnen. Omtrent som med hunder. Små hunder er ofte langt mer gneldrete og hissige enn store. Er vel for å kompensere for størrelsen. Noe enkelte tobeinte òg kan kjenne seg igjen i, kanskje?
Vi er så glade i de fine, artige skjærene våre. De har et kjempereir i en høy thuja her. Ivrige bygger de på litt hvert år. Noen store konstruktører er de ikke. Reiret ser ut som et takras, men det er ganske rørende. I fjor var det fire unger her som hoppet rundt i hagen inntil en ble syk og måtte avlives. I år har det muligens skjedd en større tragedie. Forleden så jeg to kaier som satt og spiste ivrig på noe oppe i skjærereiret.
Jeg ser på fuglene og tenker på vår venn som nettopp gikk bort så altfor tidlig. Han var så glad i livet og drømte om å komme til Algarve igjen til vinteren. Elsket å dra rundt alene i Portugal og over grensen til Spania hvor han hadde sine hemmelige steder for å fange sjeldne fugler med kamera. Ria Formosa, landskapsvernområdet som omgir oss der vi bor om vinteren, regnes som Europas største mellomlandingsplass for migrerende fugler. I tillegg til å ha rundt tjuetusen standfugler. Vel, det var i hvert fall slik. Endinger i klima merkes tydelig. Det er langt færre fugler å se nå enn tidligere. Alle fuglekikkere jeg snakker med, er rystet over den store nedgangen i fuglebestanden.
Det er vanskelig å rive seg løs fra vinduet. Fuglene er så artige! Og veldig rampete. De slenger vekk alt gressklippet jeg har lagt som jorddekke rundt busker og trær for lettere å få tak i godsakene. Også gnagebeskyttelser rundt trestammer slenges rett vest. Nå ser jeg også hvorfor takløkene aldri vokser til i det gulmalte kloakkrøret. En skjære sitter med den siste lille takløken i munnen! Jeg tar bilder og videoer både med kamera og mobil. Har fått et fint digitalt kamera av min kjære kjøpt etter gode råd fra vår venn som jeg tenker sånn på idag. Ikke speilrefleks, men et rimelig og godt alternativ. Resultatene blir likevel ikke så bra tatt som de er gjennom et slitent kjøkkenvindu i regnvær. Ikke som det fabelaktige bildebiblioteket vår venn etterlater seg. Han var en eminent fugle- og naturfotograf, og hadde også tilsvarende flott utstyr.
Fuglene byr på herlig underholdning som driver vekk tunge tanker. Men jeg har grøde å foredle. Voksbønner forvelles og fryses ned. Stikkelsbær fryses hele, mens noen kjøres i food-prosessor før jeg tilsetter hakket, fersk eplemynte. Det dufter så nydelig at jeg blir nødt til å lage en stikkelsbærpai. Hvem som skal spise en hel pai, vet jeg ikke, så keen er ikke jeg på søtsaker. Skjønt stikkelsbær er ganske friskt, da. En del av urtene har tørket ferdig og kan puttes på glass.
Når man lever litt i to land, blir det fort dobbelt av enkelte matvarer. Man kan ikke frakte med all verdens hjemmefra når man lever i bobil. Både plass og vekt styrer. Så kommer man hjem igjen, og alt av tørrvarer må inn for å hindre museinnbrudd i bobilen. Plutselig har jeg seks halvfulle poser med mandelmel. I kjøleskapet har jeg to glass med masse eggehviter. Et resultat av å lage bearnaise- og hollandaisesauser fra scratch. De må også brukes opp. Da blir det en gigantporsjon med mandelmakroner som jeg heller ikke kommer til å spise stort av. Bør i hvert fall ikke gjøre det, selv om de ble himla gode. De er heldigvis holdbare og kan bys gjester. Vår venn ville elsket dem. Tross sin diabetes, var han veldig glad i søtsaker.
Det er tungt å komme seg ut i dag, men enda tyngre å bli sittende inne. Nitten grader er ikke kaldt, så mellom regnskurene får jeg endelig tatt en runde med propanbrenneren på ugresset i singelen og mellom heller og belegningsstein. Det skal være trygt nå når det regner såpass mye.
Kompostering av alt organisk avfall er noe jeg alltid har gjort, og som jeg gløder for. Gjennom seksten år var jeg hyret av Trondheim Kommune /Renholdsverket til å undervise både privathusholdninger og skole- og barnehagepersonell i kompostering av matavfall. Samt følge opp hvordan det gikk. Tror jeg er den i Norges land som har rotet i høyest antall kompostbeholdere i årenes løp! Tre år i blokk på Lade gjorde ikke varmkompostering mulig. Da ble det bokashi isteden. Noe jeg aldri ble helt fortrolig med, uansett hvor bra gjødsel det blir. I motsetning til korrekt utført kompostering, er bokashi en kald fermenteringsprosess som stinker. Riktignok ikke ut fra den lukkede beholderen, men når man åpner den og av den bakterietilsatsen som skal brukes. Nå har jeg funnet ut at jeg likevel skal kvinne meg opp til å lage bokashi, men kun av ugress. Noen som tydeligvis synes om stinkende produkter, er mus. Alt bokashiutstyret har vært oppbevart i garasjen. Posen med strø ble gnagd hull på og spist av. Den ble flyttet til drivhuset. Men sannelig fant musene veien dit også. Så flyttet jeg strøposen utenfor og dekket over med en plastboks. Og hva skjer? Den yrer av maggot. Bra fiskeagn, men jeg fisker ikke. Hele greia slenges i bokashibøtta og lokket settes godt på. Æsj. Dette blir aldri min greie. Takke meg til varmkompostbingen min som dufter av hyggelig, varm jord. Omtrent som i et drivhus.
Murerbaljene står for tur. Jeg borer masse hull i bunnene med åtte mm bor. Tror det blir bedre enn å skjære dem helt av med tanke på invaderende ugress. Og forsåvidt også «utvaderende» mynte som skal vokse i dem. Kommer godt i gang med å grave hull til den ene, før nok en syndflod slippes ned fra oven.
Klokka er allerede åtte på kvelden. Det er godt å komme inn nå og varme opp resten av den gode ertesuppa. Det har også blitt bringebær nok i dag igjen til et par desserter, men nå har jeg stikkelsbærpai som jeg spiser med seterrømme til. Bringebærene går i fryseren.
Det er så stille i huset. Siden jeg ikke snakker med andre enn meg selv om dagene, har jeg også tatt ferie fra høreapparatene. Seks dager uten Ludovovs er nesten uutholdelig. Men jeg får bilder og videoer hver dag og ser hvor god kompis han har blitt med lagottovovsen som sønnen min har fått. En veldig vilter og glad unghund, så tanken er at Ludo skal hjelpe til å oppdra den litt. Hvilket jeg tror han gjør helt utmerket. Ludo lider nok ingen nød. Ludo er en hund som blir elsket av mange og selv gir mye tilbake. Vår nylig avdøde venn var så glad i Ludo. Og det var gjensidig.
Nå teller jeg dagene til min kjære kjører sørover igjen og plukker opp Ludo på veien.
Livet uten hund er som et hus som mangler en vegg. Og det er ikke godt å ha kjæresten sin borte for lenge heller.
But – tomorrow, tomorrow, is only a day away…
Eller is for den som foretrekker det.
allsidige 