Dagbok fra en hagenerd

Dag 6.

Noen tror kanskje jeg er hyper hver eneste dag. Det er jeg ikke. Innimellom kommer de dagene da jeg bare sitter og glor ut i lufta. Ikke så ofte, men ikke desto mindre nødvendig.

Sjette dag blir litt slik. Jeg henger i kjøkkenvinduet og glor, ikke ut i lufta, men på alle fuglene utenfor. En regntung dag som driver meitemark og småkryp i jorda opp mot overflaten. Et fabelaktig koldtbord å fråtse i for kråkefuglene. Innimellom river de ut biter av et gammelt brød jeg la i fôringshuset. Tjue- tretti kaier, voksne og ungfugler. Et par kråker og fire fastboende skjærer. De små kaiene er hissige og jager vekk skjærene, mens de store kråkene bare står beskjedent i bakgrunnen. Omtrent som med hunder. Små hunder er ofte langt mer gneldrete og hissige enn store. Er vel for å kompensere for størrelsen. Noe enkelte tobeinte òg kan kjenne seg igjen i, kanskje?

Vi er så glade i de fine, artige skjærene våre. De har et kjempereir i en høy thuja her. Ivrige bygger de på litt hvert år. Noen store konstruktører er de ikke. Reiret ser ut som et takras, men det er ganske rørende. I fjor var det fire unger her som hoppet rundt i hagen inntil en ble syk og måtte avlives. I år har det muligens skjedd en større tragedie. Forleden så jeg to kaier som satt og spiste ivrig på noe oppe i skjærereiret.

Jeg ser på fuglene og tenker på vår venn som nettopp gikk bort så altfor tidlig. Han var så glad i livet og drømte om å komme til Algarve igjen til vinteren. Elsket å dra rundt alene i Portugal og over grensen til Spania hvor han hadde sine hemmelige steder for å fange sjeldne fugler med kamera. Ria Formosa, landskapsvernområdet som omgir oss der vi bor om vinteren, regnes som Europas største mellomlandingsplass for migrerende fugler. I tillegg til å ha rundt tjuetusen standfugler. Vel, det var i hvert fall slik. Endinger i klima merkes tydelig. Det er langt færre fugler å se nå enn tidligere. Alle fuglekikkere jeg snakker med, er rystet over den store nedgangen i fuglebestanden.

Det er vanskelig å rive seg løs fra vinduet. Fuglene er så artige! Og veldig rampete. De slenger vekk alt gressklippet jeg har lagt som jorddekke rundt busker og trær for lettere å få tak i godsakene. Også gnagebeskyttelser rundt trestammer slenges rett vest. Nå ser jeg også hvorfor takløkene aldri vokser til i det gulmalte kloakkrøret. En skjære sitter med den siste lille takløken i munnen! Jeg tar bilder og videoer både med kamera og mobil. Har fått et fint digitalt kamera av min kjære kjøpt etter gode råd fra vår venn som jeg tenker sånn på idag. Ikke speilrefleks, men et rimelig og godt alternativ. Resultatene blir likevel ikke så bra tatt som de er gjennom et slitent kjøkkenvindu i regnvær. Ikke som det fabelaktige bildebiblioteket vår venn etterlater seg. Han var en eminent fugle- og naturfotograf, og hadde også tilsvarende flott utstyr.

Fuglene byr på herlig underholdning som driver vekk tunge tanker. Men jeg har grøde å foredle. Voksbønner forvelles og fryses ned. Stikkelsbær fryses hele, mens noen kjøres i food-prosessor før jeg tilsetter hakket, fersk eplemynte. Det dufter så nydelig at jeg blir nødt til å lage en stikkelsbærpai. Hvem som skal spise en hel pai, vet jeg ikke, så keen er ikke jeg på søtsaker. Skjønt stikkelsbær er ganske friskt, da. En del av urtene har tørket ferdig og kan puttes på glass.

Når man lever litt i to land, blir det fort dobbelt av enkelte matvarer. Man kan ikke frakte med all verdens hjemmefra når man lever i bobil. Både plass og vekt styrer. Så kommer man hjem igjen, og alt av tørrvarer må inn for å hindre museinnbrudd i bobilen. Plutselig har jeg seks halvfulle poser med mandelmel. I kjøleskapet har jeg to glass med masse eggehviter. Et resultat av å lage bearnaise- og hollandaisesauser fra scratch. De må også brukes opp. Da blir det en gigantporsjon med mandelmakroner som jeg heller ikke kommer til å spise stort av. Bør i hvert fall ikke gjøre det, selv om de ble himla gode. De er heldigvis holdbare og kan bys gjester. Vår venn ville elsket dem. Tross sin diabetes, var han veldig glad i søtsaker.

Det er tungt å komme seg ut i dag, men enda tyngre å bli sittende inne. Nitten grader er ikke kaldt, så mellom regnskurene får jeg endelig tatt en runde med propanbrenneren på ugresset i singelen og mellom heller og belegningsstein. Det skal være trygt nå når det regner såpass mye.

Kompostering av alt organisk avfall er noe jeg alltid har gjort, og som jeg gløder for. Gjennom seksten år var jeg hyret av Trondheim Kommune /Renholdsverket til å undervise både privathusholdninger og skole- og barnehagepersonell i kompostering av matavfall. Samt følge opp hvordan det gikk. Tror jeg er den i Norges land som har rotet i høyest antall kompostbeholdere i årenes løp! Tre år i blokk på Lade gjorde ikke varmkompostering mulig. Da ble det bokashi isteden. Noe jeg aldri ble helt fortrolig med, uansett hvor bra gjødsel det blir. I motsetning til korrekt utført kompostering, er bokashi en kald fermenteringsprosess som stinker. Riktignok ikke ut fra den lukkede beholderen, men når man åpner den og av den bakterietilsatsen som skal brukes. Nå har jeg funnet ut at jeg likevel skal kvinne meg opp til å lage bokashi, men kun av ugress. Noen som tydeligvis synes om stinkende produkter, er mus. Alt bokashiutstyret har vært oppbevart i garasjen. Posen med strø ble gnagd hull på og spist av. Den ble flyttet til drivhuset. Men sannelig fant musene veien dit også. Så flyttet jeg strøposen utenfor og dekket over med en plastboks. Og hva skjer? Den yrer av maggot. Bra fiskeagn, men jeg fisker ikke. Hele greia slenges i bokashibøtta og lokket settes godt på. Æsj. Dette blir aldri min greie. Takke meg til varmkompostbingen min som dufter av hyggelig, varm jord. Omtrent som i et drivhus.

Murerbaljene står for tur. Jeg borer masse hull i bunnene med åtte mm bor. Tror det blir bedre enn å skjære dem helt av med tanke på invaderende ugress. Og forsåvidt også «utvaderende» mynte som skal vokse i dem. Kommer godt i gang med å grave hull til den ene, før nok en syndflod slippes ned fra oven.

Klokka er allerede åtte på kvelden. Det er godt å komme inn nå og varme opp resten av den gode ertesuppa. Det har også blitt bringebær nok i dag igjen til et par desserter, men nå har jeg stikkelsbærpai som jeg spiser med seterrømme til. Bringebærene går i fryseren.

Det er så stille i huset. Siden jeg ikke snakker med andre enn meg selv om dagene, har jeg også tatt ferie fra høreapparatene. Seks dager uten Ludovovs er nesten uutholdelig. Men jeg får bilder og videoer hver dag og ser hvor god kompis han har blitt med lagottovovsen som sønnen min har fått. En veldig vilter og glad unghund, så tanken er at Ludo skal hjelpe til å oppdra den litt. Hvilket jeg tror han gjør helt utmerket. Ludo lider nok ingen nød. Ludo er en hund som blir elsket av mange og selv gir mye tilbake. Vår nylig avdøde venn var så glad i Ludo. Og det var gjensidig.

Nå teller jeg dagene til min kjære kjører sørover igjen og plukker opp Ludo på veien.

Livet uten hund er som et hus som mangler en vegg. Og det er ikke godt å ha kjæresten sin borte for lenge heller.

But – tomorrow, tomorrow, is only a day away…

Ville, vakre Portugal del III

For å komme seg til det ville Algarve jeg elsker, vekk fra folk og støy, må man nødvendigvis bruke bil. Som jeg ikke er så glad i, men dog innser nytteverdien av. Så glad jeg ble da jeg fant ut at jeg ikke trenger å kjøre helt til Cachopo eller Parizes for å finne mine stier! En liten avkjørsel i Umbria er langt nærmere. En liten lomme ved grusveien med en søppeldunk som landemerke. Herfra går det faktisk flere merkede løyper, men merkingene er ganske så ymse. Det finnes ikke dekning i dette området, men kart kan lastes ned fra AllTrails på forhånd og anvendes offline. Da ser man både merkede løyper og alle andre stier som kan utforskes når lysten faller seg slik.

Etter å ha oppdaget dette fabelaktige området, får jeg med meg en norsk venninne som egentlig liker å gå. Men som jeg dessverre kurerte for å bli min følgesvenn for noen år siden, da jeg ifølge mannen hennes «hadde ødelagt ho». Det ble sagt med glimt i øyet, men hun var utslitt etter å ha fulgt meg på en ekspedisjon gjennom busk og kratt den tiden jeg ikke ante noe om eksisterende løyper. Nå vil hun slå følge om jeg lover å følge merket rute. Så jeg sender kart og løypeprofil og spør om det ser ok ut og får ja. Så da går vi da. Det er anstrengende å gå her. Bratt opp og ned som alltid. Veldig bratt. Og et eller annet må ha klikket med løypekartet, for vi får beskjed om at vi går feil og må ta andre stier. Stier helt uten merking. Vi må krysse elva Alportel. Først én gang. Det er såpeglatt av grønske, men ikke bredt. Så det går bra. Deretter blir det verre. Vi passerer Fornalha, med løypemerking, men AllTrails påstår at det er feil og jager oss tilbake. Forlanger at vi krysser elven på et sted der den er fire, fem meter bred. Ikke dyp, men hele bunnen er dekket av glatte grønskesteiner hvor det er umulig å få fotfeste. Ludo spurter over. Min venninne går med sandaler og klarer seg greit. Jeg innser at barbeint vil jeg ikke kunne holde meg på beina. Og falle kan jeg ikke risikere, da kan i verste fall hofteprotesen løsne. Så jeg labber over med min tjukke hikersko på. Det går bra, bare å vri opp sokker og såler etterpå. Litt tyngre blir de skoene, men pytt, pytt.

Så bærer det oppover. Oppover og oppover. Hver gang vi synes vi har nådd himmelen, fortsetter det oppover rundt neste sving. Følget mitt henger lenger og lenger bak og blir stillere og stillere. Og jeg får dårlig samvittighet, men unnskylder meg med at hun fikk både løypekart og terrengutsnitt på forhånd. Så viser det seg at det ikke var hun, men mannen hennes som så på det og mente at det gikk bra.

AllTrails jager oss av gårde. Nå er det nedover på rullende steiner i gjengrodd terreng hvor det neppe har gått noen de siste ti årene. Vi brøyter oss gjennom tornekratt og andre buskvekster. Når til slutt et lite hus hvor hunder i lenker sperrer stien og bjeffer rasende. Her går æ ikkje, fastslår mitt følge. Ikke Ludo heller. En bitte liten kone kommer ut og dirigerer oss ned i en åker og opp igjen bortenfor de glefsende hundene. Litt bryskt sier hun at dette er privat, her går ingen sti. Den går lenger ned eller over fjellet lenger oppe. Hun tør opp når jeg faktisk kan prate litt med henne på portugisisk og viser henne at kartet har ledet oss feil. Lurer på om vi er franske, og blir høylig forundret når jeg sier at vi er norske. Tydeligvis usikker på hvor Norge er. Men prater nå ivrig i vei om hvor mye hun misliker vinteren som er så kald, og hvor hun gleder seg til sommeren. Og ikke kan begripe at vi går der så lett antrukne selv om jeg forsikrer henne om at for oss er en portugisisk vinter som en deilig og varm norsk sommer.

Sannelig, etter praten med den lille konen viser det seg at det bare er hundre meter bort til bilen!

Mitt følge er sliten, det er spesielt det med de lange nedoverbakkene som har tatt på. Selv om vi begge prøvde å gå baklengs innimellom, så var det hardt til knærne.

Vel, jeg innser at dette blir et område jeg heretter skal utforske alene. Hvilket jeg gjør. Jeg tar det ikke så tungt om jeg går feil løyper og noen kilometer ekstra, men det er ikke morsomt å blande andre inn i det. Det kryr av stier i dette herlige terrenget som har så flott natur og grønn og nydelig vegetasjon. Her finner jeg den ene perlen etter den andre når jeg tar noen avstikkere. Langs elven er det så trolsk i den tette vegetasjon. Lyden av det sildrende vannet og froskene som synger er en mektig konsert.

Mine spreke venner som er her på ukesbesøk, har ingen problemer her. Ikke roter vi oss inn på glemte stier heller. Han er ivrig orienteringsvandrer og fører an. Vi passerer både Fornalha og Eira do Lobo. Ingen utforsking av interessante stier, men grei gjennomføring fra start til mål. Tidsestimatet er fire timer og seksten minutter, vi bruker fire timer. Veldig bra løype for Ludo sin del pga. elven som vi får avkjølt oss i og hvor vi begge kan drikke vannet.

Så heldig er jeg at jeg også får med to barnebarn som er på vinterferiebesøk, opp hit. De er unge, spreke tenåringer på seksten og snart atten. Snakker som en foss under hele turen. Skjønner ikke at de har pust til det, men sånn er det å være unge og uten alderens skavanker. Interessant å høre på dem. De diskuterer alt fra naturens mysterier, og geologi til politikk og samers rettigheter fra middelalderen til idag. Utrolig. De forsikrer at tross all pratingen, får de med seg naturopplevelsen. For de kan multitaske, må vite. Etterhvert går det litt tregt i de siste, harde stigningene, men ingen klager er å høre. Vi tar oss god tid. De nyter livet langs elva og oppdager både salamandre og rumpetroll. Finner pinnedyr og andre interessante biller og insekter som studeres nøye.

Det er veldig varmt i dette området. Alltid mye varmere enn nede i Ria Formosa, selv om det kan blåse friskt på toppene. Vi ser det på vegetasjonen. Blomster som ennå ikke er kommet i knopp nede hos oss, er allerede avblomstret her. Bratte stigninger kan føles uendelige i varmen. Men så har vi elven. Hvor vi innimellom kan vasse eller dyppe hodet for å avkjøle oss litt. Den «hemmelige» kulpen til Ludo og meg som er dyp nok til å svømme i. Det friske, klare vannet. Guttene synes det er iskaldt, men kan ikke være dårligere enn bestemor og Ludo, så de hiver seg uti til slutt.

Grønt, krystallklart vann. Høye, grønnkledte åser reiser seg rundt oss. Tett vegetasjon hvor usynlige fugler kvitrer vårvakkert rammer inn denne perlen. I vannkanten sitter froskene på steiner og synger av full hals.

Vi befinner oss midt inne i eventyret. Et virkelig eventyr som jeg er så glad for at mine barnebarn kan ta del i. Jeg bare elsker dette området. Og ennå er jeg bare i startfasen av å utforske alle stiene som slynger seg oppover og nedover og oppover igjen. Over blåne bak blåne.

29 Ria Formosa – det vakre deltaet

Portugals store forfatter, José Saramago ble født i Azinhaga i nord. Hans opprinnelige etternavn var noe helt annet som jeg ikke husker i farten. Men da han begynte på skolen som sjuåring, ble han ropt opp med dette etternavnet som faktisk er benevnelsen på vill reddik (Raphanus raphanistrum). Josés familie var så fattig at de var avhengige av å høste ville vekster til mat. Dermed ble de kalt saramago på folkemunne. Dette var folk så vant til å kalle dem at presten i befippelsen kom til å skrive det på dåpsattesten til lille José. Slik fikk denne fantastiske forfatteren med den mangslungne bakgrunnen sitt navn. En historie jeg ofte tenker på når jeg selv vandrer omkring enten her i Ria Formosa eller i de mer øde fjellområdene.

For jeg vil alltid finne ut hva som er spiselig av ville vekster. Uansett hvor jeg ferdes. Det tar sin tid. Det nytter ikke å spørre portugiserne. «Sånn kunnskap trenger vi ikke her. Vi sanker skjell, og vi fisker. Vi trenger ikke spise planter, det er de i nord det. De er mye fattigere enn oss!» Vel, det er vel en sannhet med visse modifikasjoner. Dog kan det kanskje være noe i det? Saramagohistorien kan tyde på det. Når markene bugner av beitesjampinjong, er jeg alene om å plukke. Salturten som selges som delikatessegrønnsak i gourmetbutikker i England, ser jeg aldri brukt i mat her. Vill asparges og alle de herlige krydderurtene som åsene bugner av, er sjeldne å se i restaurantsammenheng. Jeg har prøvd å spørre eldre portugisere jeg møter, men bare én gang har jeg truffet noen som kunne bibringe meg kunnskap om emnet. På en av mine turer traff jeg på en gammel kone som sanket eikenøtter. Jeg trodde de var giftige for alle andre enn svartgrisene. Men hun kunne fortelle at de er utmerket føde for mennesker når de bare tilberedes på samme vis som kastanjer.

Men altså. Ria Formosa. «Her er det fugleliv, her!», skrev jeg på slutten av forrige reisebrev. Og her er det godt å være tilbake etter Spaniaturen. Med her menes Ria Formosa, «vakkert delta». Dette fantastiske naturreservatet på hele 180.000 km2 som omgir oss her vi bor, og regnes som et av de syv underverk i Portugals natur. Et gigantisk delta bestående av øyer, halvøyer, sandbanker, saltbassenger fersksvanns- og saltvannslaguner og elveutløp. Området strekker seg langs kysten i ca. seks mil gjennom kommunene Loulé, Faro, Olhão, Tavira og Vila Real de Santo António, og anses å være et av Europas best bevarte, fungerende økosystemer. Her er over tjuetusen stamfugler samt et uendelig antall migrerende fugler som gjester oss på sin ferd fra nord til sør og vice versa.

Det vidunderlige med Ria Formosa er ikke bare de fine opplevelsene det gir med fugletitting, bademuligheter og vandre-og sykkelturer, men det at det ikke kan ødelegges av turisme her, nettopp fordi det er et landskapsvernområde. Ria Formosa befinner seg på listen til «The Convention on Wetlands of International Importance», også kalt Ramsarkonvensjonen. En global avtale som favner ganske vidt om vern av flora og fauna i våtmarksområder.

I dette unike området holder vi til i vinterhalvåret. Her har jeg vandret utallige mil i årenes løp og antagelig tatt hundretusener av bilder av ymse kvalitet. Jeg er ikke av dem som sitter rolig og speider og bruker kjempeobjektiver og kamerastativ. Jeg går hele tiden, jeg. Stort sett alltid med Ludo. Han er en fredelig sjel, som er fornøyd med å vandre tett på meg. Helt uten interesse av å forstyrre eller jage fugler. Kameraet er et gammelt og stadig mer slitent speilreflekskamera med objektiv på maks 300 zoom. Ikke har jeg peiling på manuelle innstillinger heller. Men er det så nøye, da? Har ingen fotografambisjoner. Det er opplevelsene som teller. Noen bilder blir ok, andre ikke så bra, men alle er verdifulle som hyggelige minnebøker.

Området er flatt og dermed lett å ferdes i både til fots og på sykkel. Min Jan er som kjent ingen vandringsmann, men sykle liker han. Så sykkelturer er noe vi gjør i fellesskap. Ludo har sykkelvogn å sitte i når vi tilbakelegger en strekninger langs trafikkerte veier. Noe vi må her og der for å komme ned til våtmarksområdene. På apostlenes hester er det enklere, da kan vi klatre over sperringer og annet slik at vi unngår kontakt med bilveier.

Vår gode venn John Elvin er den som bidrar med fuglekunnskap, han er et levende leksikon i så måte. I alle år har han generøst tatt med alle som vil, på fuglevandringer. Låner ut kikkerter til deltagerne og deler ut lister med fuglenavn. Mitt bidrag har vært å lage nye lister hvor alle arter det kan være mulig å se her, er oppført på engelsk, latin, norsk, nederlandsk, fransk og portugisisk. Alle vil jo gjerne lære artsnavnene på sitt eget språk. Men må innrømme at for meg blir det helst engelske benevnelser siden jeg nå en gang lærer alt av vår engelske venn. Og jeg elsker å lære om alt som hører naturen til. John Elvin og jeg går, han sykler ikke. I Ria Formosa tilbakelegger han glatt tjuetusen skritt uten anstrengelse. Ifølge ham er tjuetusen skritt her som firetusen skritt på de fjellturene jeg drar ham med på. Eller omvendt. Firetusen skritt i fjellområdenes bratte opp-og nedløyper, er i anstrengelse det samme som tjuetusen skritt i Ria Formosa.

Nattestid er det bekmørkt her ute på engene. Da ser jeg like mange stjerner på himmelen som jeg så på den ensomt beliggende setra mi på Rørosfjellet. Men stjernebildene er litt annerledes plassert, og halvmånen ligger litt mer her. Fullmånen lyser vidunderlig, og kattugla lokker så vakkert, men ennå forgjeves.

Også i Ria Formosa går jeg mest alene, men i dette landskapet treffer man folk overalt. Jeg går både østover og vestover. På kryss og tvers og rundt alle saltbassengene. Da tar det den tiden det tar. Det er så uendelig mýe å se på og oppdage i flora og fauna. Er det flo, så vil både Ludo og jeg bade og svømme litt også.

Jeg skal ikke bare ta masse bilder av fugler, men også av blomster. For jeg lager ikke bare nerdelister om fugler, det samme nerdeprosjektet har jeg med planter. Jeg vil vite hvilke arter det er, latinsk, portugisisk og engelsk navn og norsk om det finnes. Men det gjør det ikke så ofte.

Her er også slanger, skilpadder, kameleoner, firfirsler, kaniner, rev og mengder av interessante insekter. Det er helt ufattelig spennende. Jo mer man lærer om alt dette, desto mer skjønner man hvor uendelig viktig hver eneste lille detalj er i økosystemet. Og ditto hvor sårbart det er. Og hvor uhyre intelligent og finurlig det er innrettet.

Pipeholurten slynger seg opp i alle trær og busker. Blomstene er formet som en lang snadde med smalt skaft. De trenger insektsbestøvning, men hvilke insekter er i stand til å komme seg inn til støvdragerne? Fluer. Så pipeholurten sender ute en råtten likstank som fluene, men ikke vi, kjenner. Dermed kryper fluene inn for å finne «liket» og planten blir bestøvet. Dette vet kameleonen som sitter urørlig og kamuflert og venter på en grein like ved. Og snapper nok fluer til et godt måltid, men ikke fler enn at noen flyr videre og fortsetter pollineringen.

Er ikke naturens orden bare helt vidunderlig?

8. I Portugal er det alltid et hull i gjerdet

Høye nettingjerder sperrer snarveiene over jernbanen og gjennom de mange ekrene som en gang var dyrket mark. Men portugiserne vet råd. De skal ned til havet med sykkel og kurver for skjellsanking. Over mark og eng og over jernbanelinja. De skal på butikker og annet som er på andre siden av linja.

Hull i gjerdet er alltid løsningen. Det klippes store hull så folk og sykler kan passere. Det legges opp paller og stein så det blir lettere å komme seg over linja.

Myndigheter og private eiere tetter igjen hullene i sine respektive gjerder. Til ingen nytte. Nye hull etableres raskere enn gjerdene rekker å bli reparert.

Alltid et hull i gjerdet

Man forstår det med jernbanen. Lokaltoget går frem og tilbake herfra og til Vila Real do Santo Antonio ved spanskegrensen mange ganger daglig. Det kommer raskt, og banen går i bue. Plutselig er toget der.

En gang kom vi bak et eldre par som hadde vært på stranden og sanket muslinger. Gamlingen snublet og mistet kurvene, så skjellene veltet ut over svillene. Kona kjeftet vilt i et tempo bare portugisere kan, mens gubben plukket muslinger for harde livet. Toget nærmet seg, men han våget ikke forlate fangsten. En ung skjellplukker grep inn og røsket med resten og dro den gamle av linja idet toget kom tutende og nesten sneiet buksebaken hans.

Slike nesten ulykker kommer togførerne opp i stadig vekk.

Selv har jeg opplevd å miste mengder av vakre skjell på toglinja. Omhyggelig plukket ute på Armona i slike mengder at sekken nesten sprakk. Dvs. glidelåsen sprakk da jeg var på vei over. Og selvsagt måtte skattene reddes. Toget kom ulende der jeg satt og plukket for fortvilt. Men det hørte ikke jeg som hadde pakket vekk høreapparatene før jeg gikk i havet ute på øya.

Min atskillig mer observante venninne dro meg av linja i siste liten. En flokk skrekkslagne portugisere stod igjen på andre siden, mens vi skyndte oss videre. Glad det var blitt mørkt, så flau som jeg var.

Selv om hullene tettes og kryssing av jernbanen strengt tatt er forbudt utenom merkede steder, er ikke portugiserne snauere enn at de både arrangerer sykkelritt og terrengløp hvor det inngår kryssing av jernbanen på tvilsomme steder.

Nå skal Ludo og jeg ut på vandring i nærområdet. Jeg har fått vite at alt er avstengt siden sist. Det er ikke mulig å komme seg ut på markene eller gå via reservatet og ned til havet.

Det gjenstår å se.

Vi tar langløypa rundt den offentlige parken med fotballbane og treningsapparater. Ser på de flotte skiltene som beskriver dyr- fugler og planter som har tilhold i villniset her. Følger nettinggjerdet langs jordet og leter etter hull. Mange er tettet igjen, men jeg ser da noen hvor vi begge skal kunne klare å krype under. Kommer til enden der det møter gjerdet rundt campen. Her er satt opp helt ny netting og stort skilt hvor det står at det er forbudt å gå på andre siden av gjerdet. Privat eiendom.

Vel, tre meter til venstre for dette er det klippet en åpning høy nok for halvannen portugiser. Så Ludo og jeg blir enige om at vi ikke kan lese portugisiske skilt og vandrer trøstig ut på enga som er brunsvidd og trist på denne tida. Dog med et yrende kvitter av småfugler som mesker seg med frø fra de tørre vekstene. Følger gjerdet til campen til det møter enden av grusveien som går mellom campen og Økomuséet og jernbanen. Her er det satt opp en stålport. «So what»? Store steiner er fint lagt opp ved siden av så det er bare å spasere over. Kjekt å vite om man kommer den veien.

Men vi skal videre.

Det er helt vindstille. Sola steker over oss og markene. Det glitrer og skinner ute på havet.  Vi krysser jernbanelinja borte ved bekken. På den andre siden er det bygget en flott trebro over bekken og våtmarksområdet, helt frem til elva. Bekken klarer man alltids å forsere, men antar at broen også skal bidra til å spare vegetasjonen for slitasje. Her har Ludo og jeg sittet mang en gang i sola og nytt synet av de tallrike stillitsene som bugner som fargerike blomster i det tette buskaset.

Ludo spurter over den flotte trebroen som pussig nok ender før den store elva. Over elva er det kun bygget bærekonstruksjon, ikke lagt på dekke. Litt portugisisk det òg. Man starter med de beste intensjoner, men så stopper det bare opp. Fullføre er liksom ikke helt greia.

Elven kan fint forseres på fjære sjø, det er ikke mye vann i den. Men havet fyller opp høyt her på flo sjø. Dermed blir det fort en mils omvei å gå på tilbaketuren om man ikke har tatt tidevannstidene i betraktning. Det vet jeg av bitter og slitsom erfaring!

Vi snur, og Ludo stormer tilbake. Om ikke jeg har en plan for turen, så kan jeg garantere at han har det! Plutselig lokkes jeg tilbake av en velkjent knatring. Der, i den høye masten på andre siden av elva, er det alltid et storkerede. Nå sitter to store, flotte storker her og brisker seg med den helt spesielle lyden. Men Ludo vil ikke komme tilbake for å se på storkene. Han har fått øye på flokken med geiter og sauer på andre siden av elva. Fått øye på? Nei, de er selvfølgelig usynlige. Disse store flokkene som alltid følges av en gjeter med sine hunder, er meget mystiske, synes Ludo. Og dermed usynlige for ham. Og han vil slett ikke nærme seg slike usynlige mystiskheter.

Også gjeterne med hele sin hjord krysser toglinja i løpet av dagen. Jeg antar at de beregner det til å skje umiddelbart etter en togpassering. Da er det trygt nok for en stor flokk.

Ludo leder raskt an videre. Langs saltdammene med måser, skjestorker og silkehegrer som lyser kritthvitt i sola på det glitrende blå vannet. Forbi stedet jeg fant et helt hesteskjelett for noen år siden og lykkeligvis sikret meg hodeskallen. Frem til gjerdet ved Økoparken og reservatet. Som også har fått ny og solid netting med stort proibida-skilt.

Fortsatt er vi enige om at vi ikke kan lese portugisisk, så vi velger den flotte åpningen som er klippet opp noen meter lenger nede. Man må innom denne østre delen av reservatet for å komme seg ned til havet. I hvert fall på flo sjø slik det er nå.

Ludo vet hvor han skal, han har sin plan. Han steamer målbevisst av gårde. Venter utålmodig mens jeg tar dårlige mobilbilder av flamingoene som beiter i brakkvannsdammene. Ned til havet. Så til venstre i retning elvemunningen. Nå går det fort.

En sprudlende glad puddel danser av sted og når sitt mål.

Badedammene våre.

På flo sjø er det herlig å bade her. Varmt oveflatevann siger inn og fyller opp elva og sandgropene. Vannet er stille, blankt og og behagelig temperert. Ingen skumle bølger. Det forsiktige gullet mitt er redd bølger; da tør han ikke å gå ut i vannet.

Endelig, endelig kan lykkelige Ludo få svømme omkring på yndlingsstedet sitt. Tjue måneder siden sist.

Fornøyde, men dog med hjertet litt i halsen, tar vi fatt på tilbaketuren. Blir vi oppdaget og får kjeft når vi nødvendigvis må gå det strekket innom reservatet? Er det muligens denne dagen noen har valgt å bygge igjen de nye hullene i gjerdet, så vi blir fanget?

Atter en gang minner jeg meg selv på at jeg alltid skal ha meg blikksaks og nebbtang når jeg er ute på vandring. Men vet aldri når situasjonen kan komme til å kreve en portugisisk manøver.

Heldigvis er begge gjerdehull fortsatt åpne og vi kommer oss trygt hjem.

Ludo stormer til pappa Jan og beretter med sitt talende kroppsspråk om hvor fantastisk vi har hatt det.

Nærområdet er lykkelig utforsket og gjenerobret.

Nå står lengre vandringer i åser og berg for tur.

Vi gleder oss.