Hvordan kan folk leve uten en hund? Eller i det minste et dyr av noe slag? Det er nesten ikke til å begripe. Vel kan vår elskede Ludo legge hindringer i veien for et og annet. Men de er bagateller i forhold til all glede, kjærlighet, selskap og trygghet som han gir. Og som han beriker opplevelsene våre mens vi reiser! For Ludo selv er det en fryd at vi lever så tett sammen som man gjør i en bobil. Intet er bedre for en hund enn å være helt nær menneskene sine. For oss gir det en uendelighet av kos og ikke minst trygghet. For snille Ludo er faktisk en flink vakthund. Den eneste gangen vi har hatt innbrudd i bilen, ble tyven raskt skremt vekk av ham. Vesken min, som jeg idiotisk nok hadde latt ligge lett tilgjengelig innenfor førerdøren, var alt som forsvant. Men uten Ludo ville både to speilreflekskameraer, en Mac og en PC også gått tapt.

Vel, vi har lært å sikre oss bedre. Men sannelig er det godt å vite at vi har en Ludo som passer på oss.

Og så kontaktskapende som han er! Hvor vi enn er, uansett i hvilket land, vil folk hilse på Ludo. Slik kommer vi i prat med mange hyggelige mennesker. Hadde vi fått en krone for hver som tar bilde av ham, hadde vi vel finansiert alle turene våre. For ikke å snakke om alle som vil ta selfie med ham. Dem kunne vi tatt en euro for, tenker jeg.

Det er noe med den myke krøllepelsen hans og de gylne, snille øynene som appellerer til folk.  Han minner om en hjemmestrikket kosebamse. Også i fargen. Med sin lurvete frisyre er det ikke mye folk forbinder med puddel. Så liker folk at han er stor. Store pudler er ikke så vanlige rundt omkring i Europa. Ikke en gang i Frankrike, til tross for at caniche royal, altså puddel, er en fransk rase. Det er den franske vannhunden. Slik man har portugisisk og spansk vannhund og italienerne har sin lagotto romagnolo. Små pudler ser man langt oftere.

Min forrige storpuddel, mørkebrune Sasha, opplevde ikke å reise utenlands. Men jeg glemmer aldri da vi var på Rambergstranda i Lofoten, og det kom en turbuss full av indere der. Samtlige ba om å få la seg avbilde sammen med Sasha. I tur og orden. Det tok sin tid, men du verden så hyggelig og artig det var. Sasha var akkurat like snill og tålmodig som Ludo og stilte vennlig opp for alle.

Ludo er latinsk og betyr jeg leker/spiller. Et passende navn på en canis ludens. En lekende hund. Så kommer vi hit til Algarve og oppdager at det er et område her som heter Ludo. Firmabiler som bringer mat, kjører rundt med Ludo-logo. Artig.

Ludo er forlengst avbildet foran et skilt med navnet sitt, og vi har vært i området.

Nå er det på tide med en vandring langs Trilho do Ludo som befinner seg i den vestligste delen av nasjonalparken Ria Formosa.

Ria formosa betyr det vakre deltaet. Nasjonalparken favner det brede beltet av elveløp, våtmarksområder, saltbassenger og barriereøyer. Et areal på 18.400 hektar strekker seg 60 kilometer langs havet fra Ancão i øst til Manta Rota i vest. Her produseres havsalt hele veien, slik det har blitt gjort siden romertiden. Fuglelivet er fantastisk med en uendelighet av arter, en del også sjeldne og utrydningstruede. I tillegg er området vitalt som mellomlanding for migrerende fugler på deres vei mellom Nord-Europa og Afrika.

Ludo-løypa tar av like før broen som fører til Ilha do Faro, og følger det flate landskapet vestover til Quinta do Lago. En lang trebro fører over til det turkise, brusende Altlanterhavet og en uendelig lang, hvit sandstrand.

Traséen består kun av grusveier samt trebroer som går over våtmarkene og skåner det sårbare landskapet. Dermed er den også godt egnet for syklende. Den merkede løypa er ikke så lang. Men det er bare å legge inn vandringer rundt flere av de store saltbassengene, så vokser antall kilometer raskt. Og det er nettopp hensikten med å bruke dagen i dette området. Det er helt vilt mange spennende arter å oppdage både av sjø- og vadefugler, småfugler og rovfugler.

Vår gode venn, Mr. Birdman, ble ikke helt knekket av at jeg dro ham med på en tolv kilometers tur i ulendt terreng. Han laster dårlige sko for årsaken til at han ble noe medtatt. Og er slett ikke snauere enn at han drar til Decathlon i Faro og kjøper seg skikkelige hikersko med god ankelstøtte. Omtrent likedan som mine. Selv er jeg faktisk også inne i mitt aller første år med fjellsko. Til tross for at jeg elsker å vandre i naturen, fortrinnsvis i ulendt terreng, har jeg nøyd meg med tilfeldige joggesko og gamle turklær som hang igjen på setra etter foreldrene mine. Så fort ordet sport settes foran noe, blir det jo så jækla dyrt! Alt for dyrt for meg, synes jeg.

Min nest eldste datter, som driver og bestiger den ene toppen etter den andre i Norge, har gitt meg streng beskjed om at jeg IKKE skal gå uten skikkelige sko med ankelstøtte. Særlig siden jeg som regel går alene. Et ankelbrudd kan fort oppstå, og det blir umulig å gå videre.

Mine motargumenter om at jeg tross alt har vandret flere kilometer i Frankrike med to brudd i den ene foten, og kun hadde saueskinnstøffel med plastpose på som eneste fottøy som lot seg tre på, -og at jeg har gått milevis i skauen med en hofte som var fullstendig degenerert, bet ikke på henne. Så faktisk, etter å vekselvis ha sklidd rundt i glatte støvler på sleipe stier og gått med dyvåte joggesko over myr og hei i de Haldenske skoger, ble det fine, Salomon hikersko på meg. Innkjøpt på XXL i Sarpsborg første dag etter gjenåpning. Antakelig var det en slags impulsiv kjøpetrang som oppstod etter måneder med koronaisolasjon.

Vel, nok om det. Dyre var de, men gode er de. Så kanskje jeg slipper å skifte hofte på høyre side med det første. Det aner meg at gode sko, eller mangel på sådanne, kan ha en smule innvirkning på slitasje på leddene. Og jeg er faktisk ti år tidligere ute enn min ovennevnte venn å så måte.

Min kjære vinker oss vel av gårde minst tre ganger innen vi er ute av campen. Jeg må stadig tilbake etter noe jeg har glemt. Kamera, mobil, Fitbit…. Men omsider kan kursen settes mot Ludo. Med Ludo.

Det er stekende varm sol og helt vindstille når Ludo og jeg, samt vår venn med nye sko, legger i vei langs Ludo-stien. Lykkeligvis går jeg omtrent alltid med shorts, og to lag ulltrøyer forsvinner også raskt etter få hundre meter. Vår venn har det en smule mer overopphetet i sitt engelske fuglekikkerantrekk med lange bukser, skjorte, slip-over, jakke, hatt og hva det nå er alt sammen. Og selvfølgelig en førsteklasses kikkert hengende rundt halsen. Varmen er dog ingen hindring for en ekspert når det gjelder å oppdage alskens fugler. Store som små. De identifiseres både etter lyd, måten de flyr på og selvsagt utseendet. Jeg prøver å lære, men må innrømme at de fleste småfugler bare ser ut som mørke prikker for meg. Flamingoer, stork, skjestork, gråhegrer og egretthegrer, derimot. Da snakker vi. Da kan jeg slå til med identifisering, men det er vel neppe noe å skryte av. Dog klarer jeg heldigvis endel av de mindre vadefuglene også.

Flamingoer elsker jeg å se. Eksotiske med uendelig vakre bevegelser. Som ballettdansere. Det er nesten så man hører Tsjajkovskij i bakgrunnen. Skjestorken er herlig fasinerende med det digre nebbet som ser ut som en padleåre. Egretthegrene er skinnende hvite og nydelige med fjær som blafrer ved det minste vindpust. Mens gråhegrene vi er vant til hjemmefra, er imponerende statueaktige der de sitter urørlige i vegetasjonen og speider.

Det er så fint overalt!

Vi bare må ta avstikkeren ut til havet og se som det glitrer i sollyset. Ludo blir ellevill og leter febrilsk etter pinner jeg kan kaste i vannet, men han tør likevel ikke svømme her. Bølgene er skumle, sier han. Selv burde jeg badet, men tenkte ikke på at denne løypa bød på slike muligheter. Vi har bare snakket om alle fuglene man kan se, så intet badetøy er med.

En liten kafé ved stranden er stengt. Synd, de kunne tjent masse penger hver dag her, selv med den enkleste servering.

Fugler ser vi overalt. Vakre velkjente og vakre ukjente. For meg, ikke for min følgesvenn. Jeg blir nesten ekstatisk når jeg ser mitt livs første bronseibis / glossy ibis. Og ikke nok med det, deretter en fugl jeg aldri har hørt om en gang. Purple gallinule /amerikapurpurhøne. Begge helt nydelige og store nok til at jeg ser dem godt. Vi ser også hærfugl og en rekke småfugler som eksperten begeistres over og som jeg har glemt hva heter. Deretter en flott common kestrel / tårnfalk, og så en osprey / fiskeørn som seiler over oss lenge. Forståelig nok lærer jeg alle fuglenavn på engelsk, så jeg må gå fra engelsk til latin for å finne de norske navnene. Google translate duger ikke til sånt. Booted eagle, haukeørn, presterte de å oversette til knokkelørn!

Følgelig har jeg laget skjemaer i Excel hvor jeg skriver inn navnene på alle fuglene her etter hvert som jeg lærer om dem. På engelsk, norsk, latinsk, nederlandsk, fransk og portugisisk.

Det samme gjør jeg med planter. Er man nerd så er man nerd.

En helt nydelig og spennende dag avsluttes med en sen lunsj med hvitløksreker i solen ute på Ilha do Faro.

Jeg har tatt nøyaktig trehundreogførtifem bilder!

En grusom jobb med å gå gjennom, velge ut og slette venter meg når vi kommer hjem. Deretter skal de jeg beholder, gås gjennom med eksperten, så jeg får navngitt artene. Jeg vil jo lære. Mest mulig.

Vandring i Ludo kan så absolutt anbefales.

Aller best er det når man kan vandre i Ludo med Ludo.