Trygg matestasjon for småfugler

av in HAGEGLEDER and tagged , , , , , | Legg igjen en kommentar

Jeg la ut noen bilder av fuglematestsjonene jeg bygget. Mange ville ha «oppskrift», men jeg er jo intet oppskriftsmenneske. Mer sånn «veien blir til mens jeg går». Bygger uten mål og arbeidstegninger. Tar det på gefühlen. Men altså, her har jeg prøvd å rekonstruere litt, da. Sammen med bildene burde det være mulig å finne ut av det om man ikke har ti tommeltotter. Har du det, bør du kanskje ikke bygge noe uansett 😉

Bruk trykkimpregnert materiale, rektangulære lekter.

Jeg brukte 48×23 mm, det er kraftig nok. Men man kan ha andre dimensjoner, bruk det man har.

I tillegg en nettingkompostbinge fra Clahs Ohlson eller Europris, det utgjør veggene, dvs. tre vegger og en dør.

Vannfast 3mm huntonitt til taket, evt bruk tynne planker isteden om du har noe liggende.

Platon grunnmursplast til toppen av taket (svart knotteplast)

Fluenetting

Treskruer for utendørs

Plateskruer til Platon-taket

Kramper til å feste nettingveggene med

Seks små vinkler til å feste torvstokkene med

Kapp fire stendere på 165 cm

Legg to pluss to stendere på gulvet og legge på én nettingvegg på hver av parene så du ser hva avstanden mellom stenderne skal være, samt høyden på veggene.

Kapp til tverrliggere som passer med denne bredden og skru dem fast mellom stenderne, øverst og der nettingveggen ender slik at nettingen kan festes både på stenderne og tverrliggerne.

Fest to nettingveggene med kramper, bruk en liten hammer.

Nå er de to sideveggene ferdige.

Sett veggene på høykant (med støtte) og legg på en nettingvegg og mål hva tverrliggerne skal være, kapp dem til og skru dem til mellom stenderne.

Fest deretter på nettingen med kramper. Dette er bakveggen.

Kapp til fire tverrliggere til, tre av disse skal være gulvåser. Se bildet.

Skru dem fast og stift på fluenetting stramt.

Nå er gulvet ferdig.

Den fjerde tverrliggeren fester du mellom sideveggene på midten. Denne blir til å henge div. mat – og fôringsstasjoner fra.

Lag tre takåser, vinkelen bestemmer du selv. Jeg brukte 11 grader.

Sag hakk på hver side så de passer til å sette på stenderne, se bildet.

Skru dem sammen i mønet, jeg la også noen mellomstykker mellom takpåsene, det går frem av bildet.

Sag til og skru på huntonittplatemn på toppen, den skal stikke litt ut foran og bak, ca 10 cm. Stift den fast.

Skru på en vinkel til torvstokk (den som hindrer jorda i å skli ned) på hver takås på hver side nederst. Lag to takåser til uten hakk og skru dem fast i takplaten, fra platen og inn i åsene ytterst foran og bak.

Legg på Platen og skru fast med plateskruer.

Lag en ramme til den siste nettingveggen. Fest med kramper.

Sett på hengsler og fest den foran på huset. Sett på et krok til å lukke døra.

Jeg halverte tykkelsen på lektene til dørrammen, dvs. kappet dem slik at de ble 43×12 mm, så ble ikke døra så tung. Men om man ikke har bygningssag, går ikke dette. Da kan man kjøpe ferdige tynne lekter, f.eks. 36×11 mm.

Jeg brukte fluenetting i mønene, men de kan også dekkes med treverk om man vil.

Under buret, mellom beina/stenderne kappet jeg til noen skråstivere og skrudde fast. De er kappet i 45 graders vinkel.

Skrudde tilslutt inn noen kraftige greiner av vrihassel så fuglene har litt forskjellig å sitte på. Men man kan jo bruke hva som helst av greiner.

På taket legger man på litt jord og flak av tørketålende planter og/eller mose. Krypende sedumarter, takløk og hagesildre er egnet. Likeså vill stemor.

Men altså, det er ikke så blånøye med dimensjoner og slikt. Har man passende materiale liggende sp bruk det og kombiner gjerne ulike dimensjoner. Den jeg bygde til meg selv har litt av hvert, jeg tok det jeg hadde liggende. Den turkise som skulle bli gave, kjøpte jeg materialer til og var litt mer nøye med.

Reisebrev 1, femte sesong

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland and tagged , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Vi følger trekkfuglene for femte gang. Med KaràJan V til Portugal 2019 / 20

Reisebrev 1. Om selvmedlidenhet og selvutlevering og egofokus og sånn. Dog med happy ending.

Reisebrevene fra vår første sesong i Portugal samlet jeg til en bok jeg kalte «Til Portugal med alle sanser og en hund.» Boken er aldri utgitt siden jeg ikke har råd til å bekoste egen utgivelse. Forlagene satser helst på kjendiser, uavhengig av kvalitet og innhold, slik vi ser av nyhetsbildet i disse dager.

Samme det, jeg skriver nå likevel.

Og vi reiser. Med alle sanser og en hund.

Eller, vent litt, det er ikke alltid jeg reiser med alle sanser.

Jeg begynner å komme til sjels år og alder med de dertil hørende sansesvekkelser. Lukt, smak og berøring er rimelig intakt. Synet er ikke av det beste, men greit nok så lenge jeg bruker briller. Hørselen er det betydelig verre med. Den har vært på jevnt nedadgående spiral siden jeg var førti og ble avhengig av høreapparater.

Men hva hjelper vel briller og høreapparater om de ikke befinner seg på den trengende?

Trenger ikke høre så mye for å nyte blomsterlivet på terrassen min, litt trist å reise fra det

Forleden dag postet jeg en herlig serie med tegninger og utsagn i anledning av at oktober er «ADHD awareness month». Selv er man vel pinlig oppmerksom på ens ADHD atferd som preges av en til tider alarmerende mangel på nettopp oppmerksomhet. Gjennom årene er utallige briller forlagt, gjenglemt, brukket, knust og sittet på. Høreapparatene har vært med både på svømmeturer og i dusjen. Men mest av alt har de blitt forlagt og mistet. De er jo så bitte små, så veldig mye mindre enn briller! Så de har dratt av gårde på egenhånd på tog i Danmark. Lurt meg til å tro at fuglene slutter å synge midt på dagen når det isteden er høreapparatene som stikker av og gjemmer seg i mosen. De er virkelig ikke greie. Tåler ikke engang å bli trampet på når de ligger på gulvet, heller.

Det er faktisk veldig dyrt å ha ADHD. Femtiseks år med briller og tjuefire år med høreapparater har hatt sin pris, for å si det mildt.

Siste sesong i Portugal, gjemte høreapparatene seg tre ganger. To ganger kom de til rette, men ikke etter tredje gangs forsvinningsnummer. Til tross for en relativt omfattende demontering av sittebenker og annet i KaràJan. Jeg mistenker dem for å ligge og le av meg inne i stålinnretningen under førersetet. Der er det helt umulig å komme til, men mer enn nok av små hull hvor små, bøllete høreapparater kan hoppe ned og gjemme seg.

Vel, krisen var ikke stor til å begynne med. Vi var på hjemvei og jeg trenger jo ikke høre alt Jan sier. 😉 I tillegg var det seks år siden sist NAV dekket, så jeg burde ha krav på nye. Disse var riktignok bare tre år gamle, men ble bekostet av en spleis mellom meg og forsikringsselskapet som nok en gang måtte trå til etter et tap.

Nå skulle det være NAV sin tur.

Så lett skulle det ikke bli. Etter en måned i halvdøvland er vi hjemme. Som normalt ved mine høreapparatfadeser, ringer jeg Høresentralen på St. Olav og ber om time hos audiograf. Pleier å få det innen en uke.

Men ikke denne gang. Nå skulle jeg tilskrives om tidspunkt. Etter nok en halvdøv måned kommer brevet som sier at jeg skal utredes hos ørelege, og at det tidligst kan skje i uke 44. Dvs. når vi forlengst er i Portugal for vinteren.

Må innrømme at jeg klikker litt, men jeg ER tilnærmet høflig når jeg ringer St. Olav og forklarer, nok en gang, at jeg er helt UTEN høreapparat, at det er en håpløs situasjon, OG at jeg bor langt unna Norge når uke 44 starter. OG at jeg verken har helse eller økonomi til å ta en flytur hjem. Og at jeg IKKE skal ha noen ny legeutredning. Jeg er utredet for over tjue år siden og har en sykdom som bl.a. gir gradvis hørselstap. Jeg trenger bare, som før, å komme inn til en audiograf og ta en ny test.

Men makten er mektig til den som er gitt telefonansvar. Om ikke i all evighet, så i hvert fall i uoverskuelig fremtid for min del. Så jeg skal så visst ikke få noen time før jeg forlater landet igjen. Makten har hun, men æren vil jeg neppe tildele vedkommende. Derimot visse karakteristikker som ikke egner seg på trykk.

Etter en lang og relativt usosial sommer, kommer brevet på mandag 30.9. Utredning i morgen, vår avreisedag, kl. 09.14! (Merk tidspunktet). Evt. avbestilling må skje 24 timer før oppsatt tid. Godt jeg ikke skal avbestille da.

Det viser seg at damen med makt har gjort noe. Hun har faktisk lagt inn en anmerkning om at jeg reiser til Portugal denne uken og blir borte i et halvt år.

Stemmer dette? Spør mannen som faktisk er audiograf og ikke ørelege. Og har du virkelig mistet høreapparatene og vært uten i nesten et halvår? Jepp, jeg reiser i dag og skal til et land med et språk som høres ut som en strøm av stemte og ustemte vislelyder, snakke med engelske og tyske og norske med ymse dialekter og i det hele tatt…..

Det er faktisk ekstremt slitsomt å være tunghørt. Blir helt stiv i nakke og skuldre av å prøve å høre. Vondt i hodet. Håpløst å lese på leppene når folk snakker uvante språk og dialekter. Umulig å fungere i sosiale sammenhenger med flere tilstede. Må vel bare gi opp det sosiale…

En blanding av selvmedlidenhet og måneders oppsamlet fortvilelse bare renner ut.

Dette går ikke an, sier han. Du skulle vært prioritert. Nå er du bare satt opp til en utredning, så skal det søkes NAV, som har begynt å gi avslag (bombe) så vi alltid må anke, deretter skal høreapparater bestilles og det tar tid, så skal du hit og få dem tilpasset, så på kontroll og så…

Ja, jeg må visst bare være døv jeg, sier jeg i det selvmedlidenheten tar helt overhånd.

Nei, dette går bare ikke an. Her må noe gjøres!

Om jeg hadde trodd på engler, vil jeg si at jeg nå møter en i levende live. En leterunde rundt omkring på Høresentralen frembringer at par flunkende nye, moderne høreapparater. De blir perfekt tilpasset mitt hørselstap. Ikke nok med det, takket være en annen nesten-engel har jeg fått meg en brukt iPhone helt gratis. (For joda, jeg knuser og mister mobiler også).

Og hvilken flaks! IPhone har jeg aldri hatt før, men det er nettopp iPhone som gjør at jeg kan ha en app på mobilen og styre høreapparatene selv.

Det blir lagt inn programmer for ulike situasjoner, bl.a. natur, musikk og restauranter. Jeg kan geo-tagge favorittsteder, og høreapparatene vil senere automatisk innstille seg perfekt. I tillegg er apparatene oppladbare så giktiske fingre slipper å plundre med nesten usynlige batterier. Laderen er en power bank som holder i tre dager uten strøm!

Og best av alt – appen vil finne høreapparatene om (når) jeg mister dem! Det venstre er der og der er det høyre, sier Google Map.

Audiograf-engelen ordner med søknad til NAV. Vi må bare gamble med at de dekker, sier han. Får du avslag, bare anker vi. Da SKAL det gå igjennom.

To timer senere forlater jeg St.Olav omtrent på gråten av glede. Føler meg nesten født på ny. Tilbake i verden. Det er så fantastisk!

Så nå – nå reiser jeg faktisk med alle sanser!

Nye briller har jeg òg siden de gamle var skrapt i stykker grunnet uvørenhet og dårlig behandling.østmarka

Finest Ludo er lykkelig på skogstur i Østmarka

Høreapparatene er vidunderlige! Testet underveis i ulike situasjoner. Jeg har sittet på kafé med støy rundt som ble så dempet at jeg kunne delta i en samtale uten å komme med et eneste «god dag mann, økseskaft»-svar.

Mobilen ringer inni ørene mine, og jeg hører den som snakker der. Pod-casts, musikk, ja alle lyder fra iPhone’en streames direkte til høreapparatene.

Og det aller, aller gjeveste er naturprogrammet. Vindstøy dempes samtidig som fuglesang fanges opp og sendes direkte til meg. Det er helt vilt! Det var helt sykt å være i skogen i Oslomarka og motta alskens fuglesang rett i ørene. Har aldri hørt maken!

Jeg føler meg som et nytt menneske.

Nå reiser vi trøstig sørover og nyter og opplever med alle sanser.

Farvel til fantastisk fuglesang i norske skoger. Nå venter varmere vær

Ser mengder av skjønne små rådyr på jorder og enger både i Østfold, på vei gjennom Danmark og i Tyskland. Atter sitter de velkjente vandrefalkene på gjerdestolper og speider etter «roadkills». Vi ser noen av disse også. Rever, ekorn, grevlinger og fugler.

Et rimkledt og solfylt Danmark ble raskt passert. Vi kom oss velberget gjennom Hamburg under Elben. Senere er det køer og stans langs motorveiene. Jeg velger restaurantprogrammet på mine nye dingser og får dermed sjaltet ut masse slitsom motorstøy.

Vi tar en avstikker innom en liten by og handler herlige, lokale grønnsaker til en femtedel av prisen i Norge. Likeså en god del andre varer. Klager ikke på Chianti til tjue kroner eller en Chianti Reserva fra 2014 til 60 kroner. Ei heller på mandelmel og diverse spesialprodukter til langt under prisen av hva vi betaler i Norge.

Ludo får en fin luftetur i solskinn og nitten grader på en stor blomstereng. Her er vi bokstavelig talt på gyngende grunn, da hele området er perforert av gangene til vånd.

Nokså normalt i Tyskland.

Uendelige køer og veiarbeid på ferden videre. Tiden går, mens vi står. Helt stille. Tror neppe vi kommer oss gjennom Tyskland i dag.

Men vi er på vei. Med vårt rullende KaràJanske hjem.

På vei til vinterlandet med alle sanser.

Og vår elskede hund.

Til Portugal med alle sanser og en hund.

av i Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Vår første bobilvinter i Portugal 2015-2016 | Legg igjen en kommentar

KaráJan IV følger trekkfuglene. Hele historien fra vårt første vinteropphold i Portugal, primo oktober 2015- ultimo mars 2016.

2. reisebrev, vi følger Rhonedalen til Provence.

Langs Rhonedalen bølger de franske åsene i skjønne, avdempede høstfarger. Innimellom sees helt dyprøde eiketrær. Så rart at det er høstfarger her og ikke lenger nord!

De mange skiltene med vakre navn blir som melodier å følge. Paris, Lyon, Besançon. Paris, Lyon, Besançon, c´est votre chansons. Fransk er så vakkert! Overalt er det skilter som annonserer vinslott med utsalg og gårdsbutikker med gode oster. Likevel kjører vi bare videre. For vi har så langt å kjøre, og vi vet at vi får kjøpt så mye godt på butikker overalt hvor vi kommer. De har utvalg av mat og drikke vi bare kan drømme om i Norge. Og til priser som er behagelige for folk med lave pensjoner.

Den grusomme ettersmaken av svensk veikro sørger for at vi lager alle måltider selv. Gode måltider, laget fra grunnen med gode råvarer. Elggryte i går, pasta bolognese i dag, tilberedt mens vi stod på Aire de Certines. Vi har godt brød, gode oster og grønnsaker, godt øl og god vin. De franske rasteplassene, Aires, er så flotte. Kjempestore områder med vakre trær og blomster, samt duftende urter. Og flotte servicebygg forblendet med rund naturstein.

Og vi synger. Gamle sanger om igjen. ”Der gingo tre jenter på vägen”, ”Flickorna från Småland”, ”Jag har bodd vid en landsväg” mens vi er i Sverige. ”Lili Marlen”, ”Seemann”, ”Heidenröslein” og ”Die Lorelei” i Tyskland.

I Frankrike får vi problemer. Det eneste vi kan er litt av Marseillaisen og noen strofer av Piafs og Brels viser samt litt av Sur le Pont D ´Avignon. Så vi innser at vi har en utfordring foran oss med å lære oss franske tekster. Kanskje alle de vakre stedsnavnene og alle Chateau de ditt og Chateau de datt kan bli en lang vise om Rhonedalen?

Vi har mange felles sangskatter, men mens Jan kan hele Landstads reviderte med alle vers samt alle vers av gamle skolesanger, er 60-tallets protestviser min forse. Og her har bispesønnen et fullstendig sort hull. Hans politiske oppvåkning kom senere.  Og jeg prøver fortvilt å lære ham noen av mine favoritter mens han lærer meg salmer. På grunn av deres vakre melodier. Som vi planlegger å lage nye tekster til.

Når kvelden mørkner, går vi over til å høre på lydbok. Jussi Adler Olsens spennende debutroman, Alfabethuset, driver oss umerkelig mil etter mil mens natten faller på.

Vi leter forgjeves etter åpne campingplasser i områdene rundt Hermitages og Valence og skimter vakker natur, vakre slott og innbydende skiltinger til det ene vindistriktet etter det andre, der vi sirkler oss hit og dit på franske landeveier i mørket. Men må bare innse at sesongen er over og alt er stengt. Så natten tilbringes på en ”Aire” sør for Valence.

Like greit. Og gratis.

Og Ludo leker pinnelek på fransk jord. Lykkelig uvitende om at han er i sin rases opprinnelsesland og faktisk er landets nasjonalhund, Caniche Royal.

Ludopinnelek blant franske urter.

Rhondalens trekledte åser bølger seg vakkert sørover i solskinnet og vi nyter synet av det tydelig franske landskapet med sine duse farger og vakre steinhus. Sorte og hvite landskapsmalerikyr beiter på jordene. Sauer er kamuflasjefarget i høyballefarge og står alle vendt i samme retning og samme positur og spiser gress. Hester i alle farger gjør den landlige skjønnheten fullkommen.

Vegetasjonen bærer stadig tydeligere bud om mer forlokkende klimasoner og Ludo får ut og springe igjen og leke pinnelek i duftende urteenger. Vi er så definitivt i ferd med å nærme oss Provence.

Jeg vil så gjerne se igjen vakre Avignon. Ikke for å synge Sur le Pont d´Avignon, men bare for å være der litt. Byen er så umiskjennelig fransk og vakker der den hviler ved Rhonens grønne bredd. Overalt dufter det av lavendel. Jeg vil sitte på torget med kaffe og tarte tartin slik jeg gjorde i 2011 og nyte synet og duftene av hjembyen til  den vidunderlige forfatteren Marcel Pagnol.

Men slik blir det ikke. For under en akutt redning av en åpen kjøleskapsdør i KaráJan i fart, da vi dro fra Morokulien på tirsdag, tok jeg overbalanse og brakk en tå. Kjente at det skjedde og vondt gjør det så jeg kan verken ha på sko eller gå. Selv etter tre dager. Så jeg er rett og slett ikke i stand til å komme meg fra parkeringsplassen og inn i gamlebyen i Avignon. Min urolige væremåte medfører at jeg for lengst har fått svart belte i selvskading. Selvskading hører mer med til orden enn unntak. Så jeg aktet så visst ikke å la meg hefte med denne skaden mens vi ennå befant oss i kalde Nord-Europa.

Regner ikke med at det noe å gjøre med det. Men kanskje likevel? Kanskje noe bare er ute av ledd? Det er jo grenseløst irriterende å ikke kunne gå omkring.

Så min franske visitt blir verken med tarte tartin eller kaffe, men i stedet fire timer på akuttmottaket på Centre Hospitalier d´Avignon Hospital Henri Duffault. Uendelig kø, minst to timer stående på én fot. Og ikke bare enkelt med mitt særdeles begrensede fransk. For franskmenn snakker virkelig ikke engelsk. Men de er vennlige og rause med å tilby smertestillende. Som jeg avslår, har tross alt klart meg uten i flere dager allerede. Røntgen viser to brudd, men jeg slipper gips. Holder med ymse kompresser og teiping.

Satans ergerlig, jeg blir desperat av ikke å kunne gå og springe. Stor saueskinnstøffel med en av Ludos (ubrukte) bæsjeposer utenpå, blir en brukbar sko.

Så kjører vi til Arles. Jeg kan jo ikke gå her heller. Men jeg ser og ser og været er fantastisk. Van Goghs solsikkeåkre er brune og visne på denne tiden. Men landskapet er så åpent og lyset er vakkert. Og det blomstrer. Og åsene er nydelig provencalsk grågrønne av duftende urter som fremheves av den gylne jorden og steinene som spiller i det varme solskinnet.

Vi kjører små veier og bruker øynene. Og suller oss ikke til å se etter en camping før det igjen er for sent. Den eneste vi finner som ennå holder åpent i oktober, er stengt for kvelden så det blir et ”Aire” igjen. Jeg er sliten av smerter og fire dager på ”en fot” og har i tillegg fått et kraftig migreneanfall. Jeg makter så vidt å lage en god middag av franske råvarer før jeg slukner helt. Må innrømme at akkurat i dag så synes jeg litt synd på meg selv.

Så vekkes vi brått ved midnatt av en voldsomt bjeffende Ludo og banking på døren. Det er politiet som ber oss flytte til et tryggere sted. Her vi står, er vi et lett bytte for tyver som herjer, sier de. Jaja, vi følte nå at stedet var trygt nok, vi, men flytter oss lydig et par hundre meter nærmere servicestasjonen og sovner momentant igjen. Og jeg våkner klokken halv seks, uthvilt, migrenefri, fortsatt ”enbent”,  men helt ferdig med tåpelig selvmedlidenhet og klar for en ny og deilig dag. Bare jeg får liv i de to andre syvsoverne.

1. Til Portugal med alle sanser og en hund. Fra Trondhjem til Alsace.

av i Vår første bobilvinter i Portugal 2015-2016 | Legg igjen en kommentar
Det gode liv leves i naturen. Ludo og jeg har fått en skjønn liten ponnivenn

KaráJan IV følger trekkfuglene. Hele historien fra vårt første vinteropphold i Portugal, primo oktober 2015- ultimo mars 2016.

Vi har så mange flotte bobilturer bak oss med KaráJan´ene I – IV.  Vi elsker det frie livet med huset på ryggen som lar oss følge alle innfall. Veien blir til mens vi kjører.

Aldri har vi dratt avgårde nedover Europa så sent på året før. Men nå er vi begge pensjonister og har mulighet og vilje til å teste om klimaflukt og lengre utenlandsopphold er noe vi vil trives med, og helsa profitere på. Og for første gang har vi et klart bestemmelsessted for vår ferd, Olhaō ved naturreservatet Ria Formosa på Algarvekysten sørøst i Portugal. Vi testet ut stedet i mars og likte det.

Hus, hage og leilighet er vinterforberedte og overlatt i trygge hender til leieboere, barn og alarmselskap. Klær, sko, bøker og andre remedier for et halvt år er på plass og viser at det faktisk er forsvinnende lite man trenger. Og godt er det når man skal bo på ti kvadrat sammen med en stor hund. For vår elskede storpuddel Ludo er selvsagt med sammen med sine to kjæreste kosedyr, haren og pingvinen. Det er tøft å si adjø til barn og barnebarn, men vi skal jo hjem på juleferie. Og vi skal Skype ofte.

Første stopp er hos kjære slektninger i Morokulien hvor en forhåpentligvis eksellent og smart wifi-booster samt en hel del tekstiler venter på oss. Lurt å bestille til EU-land når man bestiller fra EU-land.

Boosteren installeres og fungerer utmerket og jeg setter meg til å sy. For jeg vet at jeg ikke vil holde ut å leve over tid omgitt av standard bobilinnredning. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor all innredning av campingvogner, bobiler og båter må være så stygg og ekstremt harry.

Siden jeg aldri har hatt, og sannsynligvis aldri kommer til å få, tidsbegreper, har jeg sagt til Jan at det er en kjapp jobb. Maks én dag. Og så feil kan man ta. For jeg sitter og syr i fem dager. Nye trekk til alle setene, nakkestøtter, armlener, sitteputer, –underlige fasonger og vinkler.

Min svigerinne er en ekte syekspert. Hun spør forsiktig om jeg har tenkt å lage mønster. Men det har jeg slett ikke. Mønstre er ekstra arbeid og dessuten komplett ubegripelig. Og jeg har det alltid travelt når jeg gjør noe. Og det er ofte. Muligens er det mye merkelig søm, men det blir fint likevel.

Alle seter holdes i en vakker grønntone som er en miks av petroleums-/flaskegrønt/dyp turkis. Gardiner i limegrønt og pynteputer i to dyp rosa nyanser og knall oransje. Knallgul duk med prikker. Kort sagt min elskede miks av syrlige drops. Skikkelige hippiefarger. Og plastblomster fra Ruth66 (vidunderlige retrosaker).

Jeg har med masse kort og ting som skal henges opp etter hvert. Bodil bidrar med lenker med håndlagede indiske glassblomster. Glassperler foran døren har vi allerede. KaráJan IV er endelig i ferd med å bli et hjem. Et hjem som man blir glad av å entre.

Hippiefarger. Med slike farger rundt meg blir jeg glad.

Innimellom stikker vi nedom Oslo og er sammen med vår familie der. Vemodig og hyggelig på samme tid.

Lørdag skjer det en tragedie i Morokulien. Av den grunn tar det tid før jeg føler meg i stand til å skrive første reisebrev. Den vakre, høyt elskede kjempekatten Dario blir påkjørt av toget mens vi alle er og handler. Bare en katt, vil noen si. Vel, vi dyreelskere ser det ikke slik. For oss er dyrene kjære familiemedlemmer. For noen er livssituasjon og erfaringer slik at dyrene får ekstra stor betydning. Og tapet blir deretter. Og dette er en veldig, veldig trist opplevelse. Og jeg har så vondt i hjertet for den som opplever dette at jeg blir helt kroppssyk.

”Hør tog” var de første ordet jeg lærte å si. Da var jeg ni måneder og vi bodde nær toglinjen på Charlottenlund ved Trondheim. Og siden har jeg alltid likt lyden av toget. Men ikke nå mer. Nå synes jeg susingen og fløytingen lyder illevarslende.

Dario. Vakreste, fineste Dario som endte sitt liv så grusomt.

Vi er i en ganske rar modus når vi kjører sørover i Sverige. Også Ludo som skjønner at  folk er lei seg og trøster så godt han kan. Likevel, vi kan ikke annet enn å ta inn over oss den strålende vakre høstdagen. Solen glitrer jublende over gullgule trær og blinkende vannspeil. ”Mysiga stellen og stugor”, gule våningshus og falurøde låver og uthus ligger på rekke og rad som de beste kulisser i enhver Lindgren-fortelling. Kyr og hester gresser fredelig, og i skumringen myldrer det av små rådyr på jordene.

Det er vel bare engelske veikroer som kan slå de svenske i å servere skrekkelig mat. Så hvorfor vi inntar en særdeles fæl middag på en veikro, kan jeg knapt forklare. Muligens trodde vi at vi sparte tid. For nå er vi utålmodige. Sying og reparasjon av bil har tatt tid og vi har uendelige mil foran oss.

Skal ikke gå i detaljer om maten. Den betyr ikke noe i den store sammenhengen. Må bare slå fast at den var usedvanlig slett tilberedt og smakte motbydelig.

Vi når Sorø camping på Sjælland sent på kvelden i svart mørke og farter hastig videre neste dag. Det yndige land med de brede bøge er tåket og vått. Ingen vakre høstfarger, alt er bare grått og grågrønt. Regn og ulende vind roper at vi må komme oss vekk. Sørover, sørover.

Tyskland er like grått, den høye blå himmelen vi pleier å se her, finnes ikke mer. De store. vide åkrene er brune av moden uhøstet mais, visne solsikker og nypløyd jord.

De etter hvert så velkjente, store, brune falkene sitter i ensom majestet på utvalgte gjerdestolper og speider urørlig etter ”roadkills”. For første gang ser jeg flere ganske hvite falker. Ungfugler av vandrefalk? Ikke godt å vite, jeg er ingen ornitolog.

En og annen fjern rapsåker lyser litt opp i det brune, og plutselig livner det til av solsikker i full blomst før vi brått er inne i et julelandskap med marker og trær dekket av snø i Knüllgebirge (!) (Kasselbakkene). Helt merkelig, før vi kommer lenger sør og åkrene bugner av grønnsaker og jeg igjen imponeres av hvilket fantastisk, gigantisk jordbruksland Tyskland er.  

Det er kjølig høstluft, men det kan tydeligvis produseres grønnsaker i flere omganger gjennom året. Store åkre med grønne, frynsete aspargesblader minner meg på hvor deilig det skal bli å kjøre hjemover igjen. For det vil skje midt i aspargessesongen. Og blomstrer gjør det også. Veikantene er bestrødd med et stjernedryss av lysende gule små kurvblomster. Her og der stikker tuer av rosa kattost opp. Og innimellom sees dypblå, høye blomster jeg ikke aner hva er. Trærne er grønne og har så vidt et snev av høstgult, men skogbunnen er likevel dekket av visne blader som gjør det mykt og lett å ferdes her.

Engelske løvskoger er så grønne og tette, innhyllet i eføy. De er mystiske og alveaktig forlokkende. De tyske løvskogene er brunere, selv om også disse er innhyllet i eføy. Men også mye halvvissen humle. Her bor nok ingen alver. Mine naturopplevelser er sterkt preget av eventyr, så jeg skylder på brødrene Grimm for at jeg har større tro på at hekser og uhyggelige vesener virker mer hjemmehørende i de tyske skoger.

Ingen av ”flatlandene”, verken det gråvåte Danmark eller Tyskland innbyr til lengre opphold. Det er for rått og høstkaldt. 

Så vi tar en kort natt ved Autohof Bensheim og foretar matinnkjøp i en fantastisk butikk i Achern før vi kjører inn i Alsace torsdag morgen for å følge Rhonedalen sørover.

Den som intet våger, intet vinner.

av in Mitt nye liv med terassehage and tagged | Legg igjen en kommentar

På forsommeren ifjor (2016) tok jeg raskt og ganske uten nølen, en drastisk beslutning. Jeg ville selge mitt verneverdige Bakklandshus med den mye besøkte eventyrhagen. Og flytte i leilighet. Jeg, som alltid har ligget med baken i været og gravd i jorda og hatt gledesrenner under neglene hver eneste sommer. Som alltid har hatt hage. Ikke som hobby, men som en lidenskapelig del av meg selv.

Bakklandshuset mitt

Temmelig ferdigrestaurert og med ny egendesignet port. Solgt 23.6.2016.

Folk som hørte det, trodde det hadde rablet for meg. Slik de har trodd hver gang jeg har tatt tøffe valg i livet.  (Kommer tilbake til noen av dem etterhvert). Mange er så redde for å velge. Men det å la være å velge, er jo også et valg. Som får konsekvenser. Når en knute i magen forteller meg at det livet jeg lever skurrer, må jeg ta det opp til vurdering. Og endre kurs. Rett og slett velge noe annet. Så klart er det tøft. Så klart ethvert valg medfører noen tap.  Det er jo derfor folk sliter med å ta avgjørelser og stivner i et liv de kanskje ikke ønsker å leve.

Ethvert valg kan også gi gevinst. Om man går inn for det, og har fokus på hva man vil oppnå. Mitt fokus var å lette og frigjøre meg fra belastninger som forverrer helsen min. Og som også innebar mange økonomiske usikkerhetsmomenter slik et vedlikeholdskrevende sted alltid gjør.

I mitt enogsekstiende år, måtte jeg innse at jeg var utslitt. Innsatsen hadde i årevis vært større enn en kropp med kroniske sykdommer kan tåle. Etter et velgjørende vinteropphold i Portugal, kom jeg hjem til en Trondhjemsvår på sitt verste. Sur, våt og kald. Takrennene var full av gørr. Flere takstein var frostsprengte. Huset trengte både vask og maling utvendig. Det var vissent og vått løv overalt. Fruktrærne trengte beskjæring. Terrasse og lysthus trengte vask og rydding, likeså hageboden. Jeg burde så masse frø og plante Dahliaknoller, gladioler og fresia. Ta frem fuchsia og pelargonier fra vinterdvalen og få i drift igjen.

Atelieret mitt burde ryddes, jeg burde komme igang å male bilder, hadde knapt tatt i en pensel de siste årene. Jeg burde sveise noe…

Bør. Skal. Må.

NEI! Sa det i hele meg. Jeg orker ikke mer. Vil ikke. Kan ikke.

Bakklandshagen ble møysommmelig skapt fra grunnen av og utviklet gjennom fjorten år. Godt besøkt av hundrevis- om ikke tusenvis av turister hver eneste sommer. Likeså satte mange av byens befolkning også pris på å komme innom i ny og ne og bare nyte. En «hemmelig» oase i et bysentrum er ikke hverdagskost. Når vakre sommerkvelder ble toppet med konserter og opera i hagen, var eventyret fullkomment.

Maiblomstring i Bakklandshagen

Kirgisløk og tulipaner i nydelig fargesamspill i Bakklandshagen en fordums mai måned.

Jeg vil nok ofte tilbake med mimringer og bilder fra Bakklandshagen og dens begivenheter. Men nå handler det om dagen idag og konsekvensene av en avgjørelse tatt, og satt ut i livet i løpet av en ukes tid.

Avgjørelsen hadde i all stillhet ulmet lenge i magen. Jeg la ut noen napp hos entreprenører og meglere for å lodde interessen. Et så spesielt sted, krevde noen som forsto hva det var. Uten forkleinelse for meglerstanden, må jeg vel kunne få si at hjemmesnekret og gjenbruk supplert med Ikeakjøkkeninnredning, ikke slår helt an. Og hage? Skal det prissettes, liksom?

Noen viste laber interesse, noen atskillig mer, og to forsto konseptet mitt. Det ble vanskelig å velge, men jeg valgte nok rett. Stedet og de unike mulighetene ble sett og forstått både av megler og en rekke potensielle kjøpere. Det tok nøyaktig seks timer å selge stedet.

Men sommeren fikk jeg der. Og aldri har hagen vært vakrere og aldri har det vært en flottere klassisk konsert der enn avslutningskonserten i august. (Kommer i en senere bloggpost)

Jeg var ute av huset i september. Dro til Portugal primo oktober. Og var hjemom i ny leilighet for første gang i julen en tur, samt en tur i februar, før jeg var tilbake fra vinteroppholdet medio april. Av familiære årsaker, har jeg nesten ikke vært her i vår heller.

Men NÅ, nå er jeg her. I splitterny blokkleilighet. Dog med terrasse. Jeg skal skape et fargerikt hjem og en bugnende terrasse. Jeg er godt på vei og har en god medhjelper. Og har for første gang i mitt liv også benyttet meg av håndtverkere til arbeid jeg synes jeg bør gjøre selv.

Dette skal bli bra.

Det kjennes allerede godt å bo her. Avslappende. Det er ingen MÅ og BØR lenger. Bare tja, kanskje og næsj, tar det imorra, heller. Eller en annen dag..